8 Utvidelse av barnevernets adgang til å gi opplysninger til yrkesutøvere etter lov om helsepersonell mv

8.1 Gjeldende rett

Det følger av barnevernloven § 6-7 tredje ledd at barnevernet kan gi opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver.

Bestemmelsen gjelder bare ved formidling av opplysninger til andre offentlige tjenester og instanser. Adgangen til å formidle opplysninger til andre enn offentlige forvaltningsorganer er mer begrenset og forutsetter som et utgangspunkt at det enten foreligger samtykke, eller at formidling av opplysninger er nødvendig for å oppnå det formålet opplysningene er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven §§ 13 a nr. 1 og 13 b nr. 2.

8.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Departementet la i høringsnotatet til grunn at opplysningsretten i barnvernloven § 6-7 tredje ledd ikke omfatter opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell som for eksempel en fastlege eller en privatpraktiserende psykolog.

I høringsnotatet ga departementet imidlertid uttrykk for den prinsipielle oppfatning at barnevernets adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell bør være lik adgangen til å gi opplysninger til helsetjenesten for øvrig. Det ble i den forbindelse vist til at helsetjenester utført av privatpraktiserende utgjør en viktig del av det samlede helsehjelpstilbudet til barn og unge. I høringsnotatet ble det særlig vist til fastlegenes ansvar knyttet til forebyggende helsearbeid og for planlegging og koordinering av medisinsk undersøkelse og behandling. Videre ble det i høringsnotatet vist til at også privatpraktiserende helsepersonell er underlagt den samme strenge profesjonsbestemte taushetsplikten som annet helsepersonell, og underlagt de samme kravene til behandling av pasientopplysninger.

For å sikre barn med tiltak fra barnevernet et godt helsehjelpstilbud og et mest mulig helhetlig hjelpetilbud, foreslo departementet i høringsnotatet derfor en tilføyelse i barnevernloven § 6-7 tredje ledd som presiserer at barnevernet kan gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell på samme måte som til andre offentlige organer, herunder til helsetjenesten. Departementet foreslo at presiseringen skulle gjelde i forhold til yrkesutøvere som omfattes av helsepersonelloven. Dette innebærer at forslaget til endring omfattet opplysninger til helsepersonell med autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller lisens etter § 49, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 1, som for eksempel leger, psykologer og tannleger.

8.3 Høringsinstansenes syn

99 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. Av disse støtter 94 forslaget om å utvide barnevernets adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell.

Blant de høringsinstansene som støtter forslaget er Helse- og omsorgsdepartementet, Den norske legeforening, Norsk psykologforening, Norsk sykepleierforbund, Helse Sør-Øst RHF, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Landsforeningen for barnevernsbarn, KS, Fellesorganisasjonen (FO), Advokatforeningen, Redd Barna, Barneombudet og Oslo kommune. Bare et fåtall av de instansene som støtter forslaget har kommentert forslaget nærmere.

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler:

«Privatpraktiserende helsepersonell har på lik linje med helsepersonell ansatt i forvaltningsorganer behov for kunnskap om barnevernets virksomhet. Det avgjørende for retten til informasjon bør være de oppgavene helsepersonellet ivaretar, og ikke hvor i helsetjenesten de arbeider. Departementet stiller seg derfor bak forslaget om å gi barnevernet lik adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell og helsepersonell ansatt i forvaltningsorganer.»

Den norske legeforening støtter forslaget, men uttaler:

«Legeforeningen mener at den foreslåtte ordlyd i ny § 6-7 er noe snever. Bestemmelsen vil gi barnevernet anledning til å gi fastlegen opplysninger bare der dette er nødvendig for å fremme « barneverntjenestens, institusjonens eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver» eller « forebygge vesentlig skade for liv eller alvorlig skade for noens helse». For å oppfylle departementets mål om å sikre et godt helsehjelpstilbud bør opplysninger etter vår oppfatning kunne gis der dette anses viktig for oppfølgning av barnets helsesituasjon. Det betyr at det ikke nødvendigvis må være fare for liv og helse, eller at opplysningene gis for å oppfylle barneverntjenestens oppgaver. Opplysninger fra barneverntjenesten bør også kunne gis hvis det er nødvendig for å oppfylle fastlegens oppgaver overfor barnet. En slik ordning vil anses som konsistent i forhold til den informasjonen helsepersonell har overfor samarbeidende helsepersonell, jf helsepersonelloven § § 25 og 45.»

Videre gir legeforeningen i sin høringsuttalelse uttrykk for at ikke alle som har autorisasjon etter helsepersonelloven har det samme behov for opplysninger. På denne bakgrunn foreslår foreningen at det settes et nødvendighetskriterium for utlevering av opplysninger.

Også RVTS - Sør støtter forslaget, men stiller spørsmål ved om opplysninger om barnets foreldre kan formidles til annet helsepersonell. Etter høringsinstansens syn bør det framgå av forskrift hvem man kan formidle opplysninger om.

5 høringsinstanser er kritiske til forslaget. Dette er Datatilsynet, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Sivilorganet for kontroll og overvåkning av rettssikkerhet, Gruppen til Familiens Selvstendige Rett, Redd Våre Barn og BarnasRett.no og Familiestiftelsen 15. mai.

Familestiftelsen 15. mai mener at lovendringen er unødvendig, og viser i den forbindelse til departementets uttalelse i høringsnotatet om at behovet for å formidle opplysninger i all hovedsak er ivaretatt etter dagens regelverk. Videre viser stiftelsen til at barnevernet etter dagens lov har plikt til å gripe inn dersom foreldrene ikke følger opp barnets behov for oppfølging fra helsetjenesten, samt at foreldrene kan samtykke til at barnevernet gir informasjon.

Datatilsynet har ikke uttalt seg konkret til forslaget om å utvide barnevernets adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell, men uttaler på et generelt grunnlag at det etter tilsynets oppfatning er uheldig at lovbestemt taushetsplikt uthules gjennom stadig nye unntak. Tilsynet viser i den forbindelse til at dersom barneverntjenesten i stadig større utstrekning utleverer opplysninger om sine brukere (uten etter samtykke), vil dette kunne føre til at tilliten til barnevernet svekkes og at terskelen for å ta kontakt med barnevernet heves.

Også Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, viser til betydningen av personvernet for sårbare grupper ved formidling av personsensitiv informasjon.

8.4 Departementets vurdering

Som departementet viste til i høringsnotatet utgjør helsehjelp som ytes av privatpraktiserende helsepersonell en sentral del av det samlede helsehjelpstilbudet for barn og unge. Blant annet er leger tilknyttet fastlegeordningen i all hovedsak privatpraktiserende som arbeider etter avtale med den enkelte kommune.

I høringsnotatet viste departementet til at barnevernets behov for å kunne formidle opplysninger også til privatpraktiserende helsepersonell i hovedsak skal være ivaretatt gjennom dagens lovgivning. Likevel er Barne- og likestillingsdepartementet også etter høringen av den oppfatning at barnevernets adgang til å gi opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell bør sidestilles med adgangen til å formidle opplysninger til andre offentlige organer og til helsetjenesten for øvrig. Etter departementets oppfatning tilsier både behovet for å sikre barn som mottar tiltak fra barnevernet et likeverdig helsehjelpstilbud, og hensynet til barneverntjenestens utredning av det enkelte barnets omsorgssituasjon en slik endring. Forslaget om å utvide barnevernets adgang til å formidle opplysninger til privatpraktiserende helsepersonell har også fått bred tilslutning i høringsrunden.

Når det gjelder Den norske legeforenings generelle anførsel om at barnevernets adgang til å formidle opplysninger er for snever, vil departementet vise til at barnevernet i følge forslaget vil kunne gi opplysninger til barnets fastlege og annet privatpraktiserende helsepersonell på samme måte som til andre tjenester når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Departementet legger i den forbindelse til grunn at dersom det å formidle opplysninger til helsepersonell er nødvendig for å sikre barnet nødvendig og forsvarlig helsehjelp, vil dette i utgangspunktet omfattes av hva som må sies å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor barnet.

Departementet vil i denne forbindelse særlig vise til at barneverntjenesten ved omsorgsovertakelse av et barn under 16 år etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8 eller 4-12 overtar foreldrenes kompetanse til å samtykke til helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 4-4 annet ledd. Det samme gjelder dersom barneverntjenesten etter barnevernloven §§ 4-8 og 4-12 har overtatt omsorgen for en ungdom mellom 16 og 18 som etter pasientrettighetsloven § 4-5 ikke har samtykkekompetanse. For øvrig viser vi til den generelle beskrivelsen av barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til andre offentlige tjenester som er gitt i kapittel 7 om tilbakemelding til melder.

Når det gjelder Den norske legeforenings anførsel om behov for å innta et krav om nødvendighet, vil departementet vise til at formidling av opplysninger etter barnevernloven § 6-7, tredje ledd første alternativ, nettopp er begrenset til tilfeller der slik formidling er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor det enkelte barnet.

I forhold til spørsmålet om opplysninger om barnets foreldre kan formidles til annet helsepersonell, viser departementet til at formidling av opplysninger mellom helsepersonell er regulert i helsepersonelloven kapittel 5. Så vidt departementet kan se reiser denne presiseringen i barnevernloven ingen særlige spørsmål i så måte.

Barne- og likestillingsdepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet § 6-7 tredje ledd.