3 NÆRMERE OM DE ENKELTE ENDRINGENE
3.1 Heving av gebyret for videre kjæremål mot gebyravgjørelser - § 5 b
Hovedregelen er at det skal betales 6 ganger rettsgebyret for kjæremål. Multiplikatoren på 6 R ble innført etter en revisjon av rettsgebyrloven i 1993. Før denne revisjonen var gebyret for kjæremål 2 ganger rettsgebyret.
For kjæremål over rettsgebyravgjørelser skal det ikke betales rettsgebyr. For videre kjæremål mot en domstols avgjørelse av et gebyrkjæremål skal det betales 2 ganger rettsgebyret, se rettsgebyrloven § 5 b andre ledd andre punktum.
Multiplikatoren for kjæremål mot en domstols avgjørelse av et kjæremål over gebyravgjørelser ble ikke endret i 1993. De samme hensynene for å endre multiplikatoren gjør seg gjeldende i stor, om enn ikke fullt ut i samme, utstrekning for kjæremålene i § 5 b andre ledd andre punktum som for dem etter § 8. På denne bakgrunn og ut fra et ønske om enkle og samsvarende gebyrregler, ble det i høringsbrevet foreslått at gebyret i § 5 b andre ledd andre punktum settes til 6 ganger rettsgebyret.
De høringsinstanser som har uttalt seg med unntak av Den Norske Advokatforening, støtter forslaget mens de øvrige ikke har merknader.
Den Norske Advokatforening skriver i sin høringsuttalelse at de ikke har merknader til forslaget dersom gebyret for kjæremål som Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjør summarisk etter tvistemålsloven § 403 a eller § 404 andre ledd samtidig reduseres til 2 ganger rettsgebyret. De uttaler:
«Samtidig synes det å være et faktum at den summariske behandling medfører vesentlig mindre arbeid for Høyesteretts kjæremålsutvalg enn de kjæremålene hvor det gis ordinær begrunnelse.»
Departementet er uenig i at kjæremål som Høyesteretts kjæremålsutvalg enstemmig finner åpenbart ikke kan føre frem bør få et lavere gebyr enn øvrige kjæremål. Gebyret for kjæremål til lagmannsretten er 6 ganger rettsgebyret. Det er derfor usammenhengende om videre kjæremål til Høyesterett skal ha et lavere gebyr. En av intensjonene bak rettsgebyrloven er at gebyrreglene skal bli oversiktlige og enkle å praktisere for partene og domstolene. Departementet er derfor imot en større differensiering av gebyrene enn nødvendig.
3.2 Heving av gebyret for kjæremål mot tinglysings- og registreringsavgjørelser samt kjæremål etter rettshjelploven § 28 a og avgjørelser under notarialforretninger - § 23 a og § 27 a
I forbindelse med punkt 3.1 foreslo førstebyfogden i Trondheim en hevning av gebyret i rettsgebyrloven § 23 a fra 2 ganger rettsgebyret til 6 ganger rettsgebyret for kjæremål mot tinglysings- og registreringsavgjørelser. Det er også foreslått tilsvarende økning av rettsgebyret i rettsgebyrloven § 27 a for kjæremål etter rettshjelploven § 28 a og etter bestemmelser som viser til rettshjelploven § 28 a samt kjæremål mot avgjørelser under notarialforretninger. Det er vist til at mulitiplikatoren i rettsgebyrloven § 23 a og § 27 a ikke ble endret ved revisjon av rettsgebyrloven i 1993. Det er pekt på at de samme hensynene for endring gjør seg gjeldende for kjæremålene i § 23 a og § 27 a som for dem etter § 8.
Departementet er enig i at kjæremål som nevnt i rettsgebyrloven § 23 a og § 27 a bør sidestilles med kjæremål etter rettsgebyrloven § 8 når det gjelder gebyrets størrelse. Forslaget fra førstebyfogden i Trondheim foreslås fulgt opp ved en endring i rettsgebyrloven § 23 a og § 27 a.
3.3 Gebyr for behandling av sak i forliksråd - § 7
Rettsgebyrloven § 7 ble endret ved lov 17. desember 1993 nr 125. Endringen innebar differensierte gebyrregler for forliksklager som ble trukket eller avvist pga feil verneting.
Bestemmelsen har budt på tolkingstvil i praksis, særlig når den sammenholdes med tvistemålsloven § 67. Dessuten har det vist seg arbeidskrevende å returnere hele eller halve gebyret når saken trekkes eller avvises, i tillegg til merarbeidet tvilsspørsmålene i seg selv krever. Gebyret skal etter rettsgebyrloven § 3 betales forskuddsvis.
I høringsbrevet ble det på denne bakgrunn foreslått at bestemmelsen endres slik at det kun gis to alternativer: Gebyret returneres i sin helhet dersom saken trekkes før forliksrådet har sendt ut pålegg om tilsvar eller innkalling til innklagede. I disse tilfellene må det antas at saken kan avsluttes uten at det avsies kjennelse om det. Dersom klagen trekkes etter dette tidspunkt er det mye som taler for at gebyret bør bli stående. Ofte vil forliksrådet allerede ha hatt en del arbeid med saken. For øvrig er det klagerens ansvar å bringe innklagedes adresse på det rene. At hele gebyret blir stående innebærer en større oppfordring for klageren til å være oppmerksom på mulige adresseendringer.
Tre høringsinstanser hadde merknader til forslaget. Samarbeidsrådet for forliksråd og hovedstevnevitner i byene anbefaler forslaget og uttaler:
«Dette vil medføre besparelse for forliksrådene ved at de vil slippe å måtte tilbakesende et halvt rettsgebyr i saker som tilbakekalles etter pålegg om tilsvar er sendt eller saken er berammet.»
Norges Lensmannslag er ikke enig i at innbetalt gebyr skal returneres for forliksklage som trekkes før pålegg om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede. Lensmannslaget viser til at de fleste forliksråd har faste sekretariater som behandler sakene fortløpende, og at antallet saker hvor klagen trekkes før pålegg om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede er svært lite. Fordi fritaket vil få betydning for svært få saker, foreslår lensmannslaget at gebyrfritaket fjernes, og uttaler:
«Uansett når saken trekkes har forliksrådet arbeid og omkostninger med saken - det kan være papirkostnader, porto brev og ved pengeforsendelse - som burde tilsi at forliksrådet skal ha dekning for sitt arbeid.»
Sorenskriveren i Trondenes støtter forslaget om gebyrfrihet og mener at forslaget bør utvides til også å omfatte de tilfeller hvor forliksklagen avvises på grunn av feil verneting.
Departementet mener at gebyrfritak fremstår som rimelig når saken trekkes før pålegg om tilsvar eller innkalling er sendt innklagede og at dette bør være regelen for disse få tilfellene. Før nevnte tidspunkt bør gebyret bli stående dersom saken avvises uten å være trukket, på grunn av feil verneting eller annet. Forliksrådet vil i slike tilfelle ha hatt en del arbeid med saken.
I høringsbrevet ble det foreslått et unntak i § 7 for gebyr for forliksklage og begjæring om oppfriskning som blir avvist etter tvistemålsloven § 170 fjerde ledd på grunn av manglende gebyrbetaling. De høringsinstanser som har uttalt seg, støtter forslaget. Forslaget er derfor fulgt opp i proposisjonen her.
3.4 Gebyrfritak når sak avvises på grunn av manglende gebyrinnbetaling - § 8
Etter rettsgebyrloven § 8 fjerde ledd skal det betales to ganger rettsgebyret dersom et søksmål eller en anke avvises av retten. Retten skal blant annet avvise en sak ved manglende gebyrinnbetaling, jf tvistemålsloven § 170 fjerde ledd. Å kreve gebyr i tilfeller der en sak blir avvist på grunn av manglende gebyrinnbetaling er lite hensiktsmessig. Grunnen til at rekvirenten ikke betaler gebyr i første omgang skyldes ofte dårlig betalingsevne. Det er lite formålstjenlig å ta gebyr for å avvise saken, for etterpå å sette inn ressurser for å få inndrevet beløpet hos personer som ofte mangler økonomisk evne. Gebyrets preventive effekt når det gjelder å hindre saksanlegg uten gebyrdekning antas å være liten. I høringsbrevet ble det derfor foreslått et unntak for gebyr for saker som blir avvist etter tvistemålsloven § 170 fjerde ledd.
De høringsinstanser som har uttalt seg bortsett fra Oslo byrett, støtter forslaget eller har ingen kommentarer. Bergen byrett uttrykker sin tilfredshet med forslaget og Borgarting lagmannsrett peker på at forslaget i stor utstrekning vil eliminere betydelige praktiske problemer på dette området.
Oslo byrett skriver i sin uttalelse at dersom det blir kjent at parten kan påberope seg bestemmelsen i § 170 tredje ledd og dermed få utført rettergangsskrittet gebyrfritt, antas det at omfanget av dette kan øke noe. Det bemerkes derfor at det er mulig man heller i disse tilfeller bør ha en forenklet prosedyre før kravet avskrives.
Departementet legger til grunn at gebyrets preventive effekt når det gjelder å hindre saksanlegg uten gebyrdekning er liten. Når samtidig antallet slike saker er lite vil alternativet med en forenklet prosedyre for avskriving av kravet ikke innebære noen merkbar ressursinnsparing i domstolens behandling av disse sakene i forhold til ved gebyrfrihet.
Den norske Dommerforening støtter forslaget og foreslår at tilsvarende regel om gebyrfritak skal innføres ved kjæremål og videre at:
«Samtidig bør femte (syvende) ledd endres slik at det bare skal betales 2 ganger rettsgebyret når kjæremålssak avvises av andre grunner eller heves. En slik regel gjelder for stevninger og anker som avvises eller trekkes senest 4 uker før hovedforhandlingen. Det er rimelig at det samme skal gjelde ved kjæremål hvor gebyret nå i de fleste tilfeller er 6 R.»
Departementet er enig i at kjæremål som avvises eller heves av retten bør sidestilles med anker når det gjelder gebyrbehandling. Forslaget fra Dommerforeningen foreslås fulgt opp ved en endring i rettsgebyrloven § 8 femte ledd.
For å gjøre rettsgebyrloven § 8 mer oversiktlig foreslår departementet samtidig en omredigering av paragrafen ved å dele fjerde ledd opp i et nytt fjerde, femte og sjette ledd. Etter dette vil § 8 inneholde totalt syv ledd (§ 8 nåværende femte ledd blir nytt syvende ledd). Omredigeringen vil ikke endre innholdet i paragrafen. Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget.
3.5 Gebyrfritak for begjæring om utlegg for tvangsbot etter barneloven - § 14
Etter forslag fra førstebyfogden i Oslo ble det i høringsbrevet foreslått å oppheve gebyrplikten for begjæring og gjennomføring av tvangsbot i samværssaker etter barneloven § 48.
Dersom den ene part hindrer den andre i sin samværsrett med barnet, vil samværsretten kunne tvangsfullbyrdes ved tvangsbot. Tvangsboten inndrives etter reglene om utlegg etter begjæring fra saksøkeren. For inndrivelsen skal saksøkeren betale gebyr i samsvar med rettsgebyrloven § 14 som beløper seg totalt til 2,5 ganger rettsgebyret dersom utlegg blir tatt.
Samværsretten med barn er et område hvor samfunnet har en egen interesse i at ordningen fungerer. Dette er grunnen til at saker for å avgjøre samværsrett er gebyrfrie. Tvangsboten er et virkemiddel for å få gjennomført den avgjørelsen som er til beste for barnet, noe som tilsier at gjennomføringen er gebyrfri. Til sammenligning er innkreving av underholdsbidrag m.v. gebyrfritt, jf rettsgebyrloven § 14 første ledd.
De høringsinstanser som har uttalt seg støtter forslaget eller har ingen merknader. Barne- og familiedepartementet foreslår at gebyrfritaket utvides til også å omfatte barneloven § 42 om tvangsgjennomføring av foreldreansvaret, eller hvor barnet skal bo fast ved tvangsbot. Barne- og familiedepartementet uttaler:
«Departementet antar at omfanget av saker etter § 42, hvor det fastsettes tvangsbot, er svært lavt, og at de bare vil utgjøre en brøkdel i forhold til antall samværssaker. Vi mener at det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende mht gebyrfritak for saker om samvær, og saker som dreier seg om hvor barnet skal bo fast. Det er så vidt vi kan se heller ingen rimelig grunn til at disse sakene skal behandles forskjellig. Vi vil understreke at de økonomiske og administrative konsekvensene av å likestille barneloven §§ 42 og 48 mht rettsgebyr, vil være minimale.»
Justisdepartementet er i det vesentlige enig i Barne- og familiedepartementets merknader, og foreslår derfor gebyrfrihet for utlegg for tvangsbot i saker om samvær, og om hvor barnet skal bo fast samt for samværssaker etter barneloven § 42 og § 48. Endringen gjennomføres ved et nytt tredje ledd i rettsgebyrloven § 14 som omhandler tvangsfullbyrdelse fritatt fra gebyr.
3.6 Forslag om gebyrfrihet for de tilfeller det begjæres midlertidig avgjørelse i saker om ektefellebidrag - § 15
Etter den gamle ekteskapsloven ble begjæring om midlertidig avgjørelse om bidrag fremmet for herreds- og byretten. Slike saker var dermed gebyrfrie etter rettsgebyrloven § 10 nr 5, også i de tilfeller hvor det ikke var reist ekteskapssak. Som en følge av at ekteskapsloven av 1991 flyttet avgjørelsesmyndigheten for midlertidig forføyning av denne art fra herreds- og byretten til namsrett er det ikke lenger hjemmel for gebyrfritak for disse sakene.
Gebyrvirkningen ved å overføre myndigheten til namsretten ble ikke vurdert ved innføringen av ny ekteskapslov i 1991. Fjerningen av gebyrfritaket var derfor utilsiktet og hensynene bak gebyrfritaket er ikke endret ved at avgjørelsesmyndigheten for midlertidig forføyning av denne art flyttes fra herreds- og byretten til namsretten.
I høringsbrevet ble det foreslått at begjæring om midlertidig avgjørelse om bidrag til ektefelle gjøres gebyrfrie ved en henvisning til ekteskapsloven § 93 i et nytt tredje ledd i rettsgebyrloven § 15.
Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget, og derfor fulgt opp i proposisjonen her.