Ot.prp. nr. 89 (2001-2002)

Om lov om endring i alkoholloven (likebehandling av øl og annen drikk med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Alkohollovens definisjon av alkoholholdig drikk

Alkoholloven § 1-3 definerer ulike typer alkoholholdig drikk. En drikk kan etter loven defineres enten som øl (som igjen kan deles opp i typene øl og sterkøl), vin eller brennevin. Definisjonene av hvilke produkter som regnes som henholdsvis øl, vin eller brennevin er knyttet til fremstillingsmåten, slik de også er i en rekke andre land.

Alkohollovens system bygger på at det produksjonstekniske skillet mellom øl, vin og brennevin som fremgår av § 1-3, får betydning for rekkevidden av lovens øvrige regler om produksjon, import, eksport, engrossalg, omfanget av en salgs- eller skjenkebevilling, for salgs- og skjenketidene, for aldersgrensebestemmelsene og for bevillingsgebyrene.

Med øl forstås i alkoholloven gjæret, udestillert drikk som er laget med tørket eller ristet malt som hovedsakelig ekstraktgivende emne (§ 1-3 annet ledd). Grensen mellom sterkøl og annet øl er bestemt av alkoholinnholdet, og trekkes ved 4,75 volumprosent. En alkoholholdig drikk som ikke er øl, regnes etter loven enten som vin eller brennevin.

Skillet mellom vin og brennevin er omhandlet i § 1-3 tredje og fjerde ledd. Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin). Likt med vin regnes drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetning av tilvirket alkohol, og annen alkoholholdig drikk under 22 volumprosent som ikke regnes som øl eller brennevin (§ 1-3 tredje ledd). Fruktvin, sider og mjød regnes etter bestemmelsen som vin, og det samme gjør vin og drikker i vinkategorien i ulike blandinger med f. eks. alkoholfrie væsker eller med øl.

Som brennevin regnes alle produkter som er basert på tilvirket alkohol, dvs. fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess. Drikken kan være ublandet, som tradisjonelle brenneviner. Men reglene for brennevin omfatter også alle andre drikker (med unntak av sterkvinene) der tilvirket alkohol er blandet med, eller tilsatt, andre produkter. Det gjelder uavhengig av om disse andre produktene er alkoholholdige eller ikke, og uavhengig av deres alkoholstyrke.

3.2 Salg av alkoholholdig drikk

Det fremgår av alkoholloven § 3-1 første ledd, jf. § 1-3, at AS Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling har enerett til detaljsalg av brennevin og vin som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol, og øl som inneholder mer enn 4,75 volumprosent alkohol (sterkøl). Det følger forutsetningsvis av alkohollovens system at Vinmonopolet ikke kan ha bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent, som ikke omfattes av selskapets enerett.

Salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent kan derimot foretas av andre på grunnlag av kommunal salgsbevilling.

Salgstiden for øl under 4,76 volumprosent fastsettes av kommunen enten særskilt for det enkelt salgssted, ved forskrift eller ved en kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift. Salgstiden for øl kan være lenger, men ikke kortere, enn Vinmonopolets åpningstider i de kommuner som har vinmonopolbutikk. Det er gitt bestemmelser i alkoholloven § 3-7 om normal- og maksimal salgstid for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent.

I alkoholloven § 7-1 er det gitt bestemmelser om bevillingsgebyr.

3.3 Skjenking av alkoholholdig drikk

Bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk gis av kommunen. Kommunen kan bestemme at bevillingen skal gjelde en, flere eller alle typer alkoholholdige drikker. Bevilling for brennevin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl og vin. Bevilling for vin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl. Bevilling for øl omfatter imidlertid ikke automatisk sterkøl.

Det er gitt bestemmelser i alkoholloven § 4-4 om normal- og maksimaltid for skjenking av brennevin og skjenking av vin og øl, og om at kommunen generelt eller for det enkelte skjenkested kan innskrenke eller utvide tiden for skjenking i forhold til disse bestemmelsene.

Alkoholloven § 7-1 om bevillingsgebyr omfatter også skjenking.