Ot.prp. nr. 91 (2002-2003)

Om lov om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe

Til innholdsfortegnelse

5 Forholdet til norsk sanksjonspolitikk

Regjeringen legger som hovedregel til grunn at sanksjoner må baseres på bindende vedtak av FNs sikkerhetsråd. I denne saken foreligger ikke et slikt vedtak, men Regjeringen ønsker å iverksette tiltak på linje med EUs felles holdning mot Zimbabwe. Ved fire tidligere anledninger har Norge innført økonomiske tiltak mot andre stater uten at det forelå bindende vedtak av Sikkerhetsrådet:

Tiltak mot Iran ble vedtatt ved lov av 6. juni 1980 nr. 18. Dette er en generell fullmaktslov som overlater til Kongen å treffe de nærmere bestemmelser for å forhindre samkvem med Iran. Denne loven var et resultat av at iranske myndigheter okkuperte den amerikanske ambassade i Teheran i 1979 og holdt amerikanske borgere som gisler. Et forslag om omfattende sanksjoner mot Iran hadde tidligere oppnådd flertall i Sikkerhetsrådet, men ble avvist etter et veto fra Sovjetunionen. En rekke stater iverksatte den gang i likhet med Norge økonomiske tiltak på egen hånd som følge av dette.

Det ble også innført økonomiske tiltak mot Argentina i forbindelse med Falklandskrigen. Argentinske tropper okkuperte Falklandsøyene 2. april 1982. FNs sikkerhetsråd vedtok 3. april 1982 en resolusjon som krevde øyeblikkelig tilbaketrekning av de argentinske styrkene. På grunn av et ventet sovjetisk veto unnlot Storbritannia å fremme forslag om sanksjoner i Sikkerhetsrådet. I stedet anmodet britene en rekke nærstående stater, herunder EF-statene og Norge, om å innføre økonomiske tiltak mot Argentina. Det ble 7. mai 1982 vedtatt en lov som ga Kongen fullmakt til å iverksette importforbud samt andre bestemmelser om innskrenkning av det økonomiske samkvem med Argentina.

I 1986 og 1987 ble det vedtatt to lover om økonomiske tiltak mot Sør-Afrika og Namibia. Den første gjaldt forbud mot salg, formidling m.v. av norsk petroleum til Sør-Afrika. Den andre var lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika og Namibia for å bekjempe apartheid. Den sistnevnte inneholdt vidtgående tiltak, og Norge gikk her lengre enn de fleste andre stater. Loven inneholdt bl.a. et generelt handelsforbud, forbud mot befordring av olje med norske skip eller skip som var eiet eller disponert av nordmenn, og forbud mot kredittgiving og investeringer m.v. I denne loven ble de materielle bestemmelsene gitt i loven, mens Kongen ble gitt en viss dispensasjonsfullmakt i enkelttilfeller samt myndighet til å utfylle og gjennomføre loven.

Særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) ble vedtatt ved lov av 25. juni 1999 nr. 43. Siktemålet med loven var å gi det nødvendige rettslige grunnlag for å iverksette tiltak som ved å understøtte de militære operasjoner mot FRJ ville medvirke til en raskest mulig løsning av den daværende situasjon i Kosovo. Under NATOs toppmøte i Washington 23. - 24. april 1999 var det enighet om at allierte regjeringer ville iverksette ytterligere tiltak, utover det rent militære, for å begrense Beograd-regimets handlefrihet. Slike tiltak skulle inkludere intensivert gjennomføring av økonomiske sanksjoner og en petroleumsembargo av FRJ.

Etter mønster av loven om særlige tiltak mot FRJ, ble det den 27. april 2001 vedtatt en generell fullmaktslov som gjør Norge i stand til å slutte opp om internasjonale, ikke-militære tiltak, jfr. lov om iverksetjing av internasjonale ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler av 27. april 2001 nr. 14 (tiltaksloven). I lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 10 og Innst. O. nr. 50 (2000-2001)) vises det i den forbindelse særlig til EUs felles holdninger som ledd i den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Lovens anvendelsesområde avgrenses mot bruk av militære midler eller annen tvangsmakt. Tiltakslovens formål er å styrke Norges internasjonale handle- og reaksjonsevne ved at tidsaspektet for norsk gjennomføring reduseres. Loven har ennå ikke vært anvendt.

Bakgrunnen for at forslaget om lov om særlige tiltak mot Zimbabwe fremmes som særlov er at Stortinget i Innst. O. nr. 50 (2000-2001) - under merknader til tiltaksloven - la vekt på at en »ikke bør benytte fullmaktsloven annet enn i tilfeller hvor virkningen av sanksjonene vil bli vesentlig svekket om man tar seg tid til å forelegge sanksjonsvedtakene for Stortinget som egen sak». Det antas at virkningen av frys av bankkonti og eiendeler som Zimbabwes lederskap måtte ha i Norge, ikke svekkes vesentlig ved at sanksjonsvedtaket forelegges Stortinget som egen sak.

Regjeringen legger vekt på at sanksjoner av alle slag må være målrettede og så langt som mulig ikke må gå ut over sivilbefolkningen i Zimbabwe.