Prop. 171 L (2012–2013)

Endringer i adopsjonsloven mv.

Til innholdsfortegnelse

6 Samboere og adopsjon

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Adopsjonsloven

Etter gjeldende adopsjonslov § 5 annet ledd følger at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen.

Stebarnsadopsjon etter adopsjonsloven § 5 a gjelder for både ektefeller og registrerte partnere. Det følger av bestemmelsen at det bare er den ene ektefelle eller registrert partner som med samtykke fra den andre ektefelle eller registrert partner kan adoptere dennes barn, jf. adopsjonsloven § 5 a (stebarnsadopsjon). Barnet blir ved adopsjonen å anse som ektefellenes eller de registrerte partnernes felles barn, jf. adopsjonsloven § 13 første og annet ledd.

Ektepar av samme kjønn har også adgang til å søke om adopsjon.

Samboere har etter gjeldende rett ikke adgang til å adoptere sammen. De kan heller ikke adoptere hverandres barn (stebarnsadopsjon).

6.1.2 Internasjonale konvensjoner

Europeisk konvensjon av 1967 om adopsjon av barn inneholder en bestemmelse om at barn bare kan adopteres av personer som er gift eller av én person (artikkel 6). Konvensjonen er revidert. Den reviderte europeiske konvensjonen av 2008 gir konvensjonsstatene en mulighet til å la konvensjonens bestemmelser omfatte også heterofile og homofile samboere som lever sammen i et stabilt forhold (artikkel 7 (2)). Statene kan i henhold til konvensjonen velge om samboere skal få adoptere eller ikke. Det er opp til statene å avgjøre hvordan stabiliteten i forholdet skal vurderes. Norge har sagt opp den europeiske konvensjon av 1967 om adopsjon av barn, og ratifisert den reviderte europeiske konvensjonen av 2008, se punkt. 3.1.2. Av dette følger at Norge nå kan velge hvorvidt samboere skal kunne få adoptere.

Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner omfatter de tilfeller der ektefeller eller én person adopterer et barn (artikkel 2 (1)). Med ”ektefeller” menes i følge den forklarende rapporten til konvensjonen bare gifte par av ulikt kjønn. Spørsmålet om for eksempel heterofile samboere som lever i et stabilt forhold skal omfattes, ble diskutert under arbeidet med konvensjonen. De forhandlende statene kunne imidlertid ikke bli enige om en slik løsning. Av den forklarende rapporten fremgår at man ikke ønsket at konvensjonen skulle begrense konvensjonsstatens muligheter til å ha egne bestemmelser om hvem som skal kunne godkjennes som adoptivforeldre. Også etter denne konvensjonen står Norge fritt til å vurdere samboerforhold og adopsjon.

6.2 Andre lands rett

Etter svensk, dansk og finsk rett kan bare gifte par adoptere sammen. I Sverige er det i SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler foreslått å åpne for at samboere skal gis mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller og registrerte partnere. Forslaget innebærer at samboere sammen kan adoptere et barn og at en samboer kan adoptere den andre samboers barn. Sverige har en egen lov om samboere som gjelder for både heterofile og homofile samboerforhold. I loven defineres begrepet samboer.

Etter islandsk rett får en mann og en kvinne som har bodd sammen i minst fem år adoptere sammen. Med samboer menes at en mann og en kvinne bor sammen og at samboerforholdet er registrert i et sentralt nasjonalt register, eller at det på annen måte kan bevises at de har levd i et samboerforhold i så lang tid.

I Nederland får to personer adoptere sammen om de har levd sammen i minst tre år før søknadstidspunktet. De behøver ikke være gift med hverandre, men må leve i et ekteskapsliknende forhold slik at de kan gifte seg. Det innebærer for eksempel at et homofilt par får adoptere sammen, da de kan gifte seg i Nederland. En bror og en søster som bor sammen, kan derimot ikke adoptere et barn sammen.

Etter belgisk rett får ektefeller eller samboere (av ulikt eller samme kjønn) adoptere sammen. For samboere gjelder at de enten er registrert som samboere eller har bodd sammen i minst de siste tre år før de søker om å adoptere.

I Storbritannia kan ektefeller eller samboere (av ulikt eller samme kjønn) adoptere sammen.

Etter tysk rett får bare ektefeller adoptere sammen. Det er ikke tillat for samboere å adoptere sammen.

6.3 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

6.3.1 Bakgrunnen for forslaget

Departementet viste i høringsnotatet til at friheten til å velge mellom ulike samlivsformer og familieetableringer har endret seg svært mye de siste tiårene – fra forbudet mot å leve sammen uten å være gift til å ha samme rett til å gifte seg, uansett seksuell orientering. Ekteskap er ikke lenger per definisjon mellom mann og kvinne.

Departementet viste også til at det ikke bare har skjedd en endring når det gjelder synet på ulike samlivsformer her i landet, men at det også i mange europeiske land har vært en ganske tilsvarende endring. I for eksempel den reviderte europeiske konvensjonen om adopsjon av barn fra 2008 er det åpnet for at landene kan tillate at samboere av ulikt og samme kjønn kan adoptere, jf. punkt 6.1.2.

Departementet la til grunn at 26 prosent av dem som i dag lever i samliv, er samboere. Det er imidlertid ingen generell likebehandling av samboere og ektepar i lovverket. Samboere behandles som ektefeller på enkelte områder og som enslige på andre. Barn av foreldre som er gifte eller samboere har imidlertid like rettigheter, uavhengig av foreldrenes samlivsform.

I høringsnotatet ble det vist til ulike eksempler i lovverket på behandlingen av samboere. Samboere har for eksempel samme rett til å bli vurdert for assistert befruktning som ektepar. Tilsvarende er for lesbiske par. Fosterforeldre kan være et par som er gift, registrerte partnere eller samboere. Etter barneloven kan foreldreansvar etter dødsfall overdras til et ugift samboerpar etter §§ 38 og 63. Fosterforeldre og de som har fått foreldreansvaret etter dødsfall etter barnelovens bestemmelser må imidlertid gifte seg for at de sammen skal kunne adoptere barnet. Stebarnsadopsjon forutsetter at steforelder er gift eller registrert partner med barnets forelder. Barn som bor sammen med en av sine foreldre og dennes samboer har etter gjeldende rett derfor ikke samme mulighet til den juridiske sikkerheten en stebarnsadopsjon innebærer.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det vil være uheldig om et par som ønsker å adoptere i de nevnte tilfeller ikke kan søke om adopsjon til tross for at adopsjon ville være til barnets beste. Departementet uttalte at utgangspunktet derfor bør være at alle barn har samme mulighet til å bli adoptert, uansett om de som vil adoptere barnet er gift eller samboere.

Departementet uttalte at selv om paret skulle velge å gifte seg for at barnet skal bli adoptert, er ikke en slik løsning helt tilfredsstillende. Departementet uttalte at samfunnets syn på de mange ulike familier vil bli mer konsekvent om samboere ikke utelukkes fra muligheten for å bli vurdert som adoptivforeldre. En adopsjonsadgang for samboere vil med andre ord føre til bedre sammenheng i lovgivningen.

Departementet viste også til at spørsmålet om samboeres adgang til å adoptere har vært diskutert gjennom flere år. Allerede i 1983 i forbindelse med endringer i adopsjonsloven, ble det foreslått at ugifte samboere skulle kunne adoptere. Justisdepartementet kom etter høringen den gang til at en likevel ikke burde foreslå en slik adgang, og pekte på at en burde se spørsmålet i sammenheng med samboeres rettstilling for øvrig.

I NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet foreslo Samboerutvalget at adopsjonsloven skulle endres slik at samboere som har levd sammen i minst tre til fem år gis mulighet til å adoptere sammen. Flertallet mente at samboere også bør gis rett til stebarnsadopsjon. De viste til at lovgiver har åpnet for et tilbud for samboere om kunstig befruktning og at hensynet til konsistens i lovgivningen tilsa at de også bør kunne adoptere. Flertallet la også vekt på at samboere med felles barn er en svært vanlig familieform i dagens samfunn. Etter utvalgets oppfatning gjorde dette det vanskelig å begrunne at ikke samboere også skal kunne adoptere sammen.1 Et mindretall i utvalget gikk imidlertid ikke inn for endringer i adopsjonsloven.

Behandlingen av spørsmålet om samboeres rettslige status i St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familie – forpliktende samliv og foreldreskap tok utgangspunkt i Samboerutvalgets innstilling. I stortingsmeldingen ble det gitt uttrykk for at ekteskapet innbærer en formalisering av gjensidig forpliktelse og er den mest stabile samlivsformen. I meldingen ble det uttalt at ekteskapet derfor er den beste ramme om barnas oppvekst.

I NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste peker Adopsjonsutvalget på at samboeres mulighet til å adoptere er et tidsaktuelt og viktig spørsmål. Utvalget har imidlertid ikke vurdert spørsmålet ytterligere, og begrunner dette med den begrensede tiden de har hatt til rådighet. Utvalget uttaler imidlertid at det å adoptere sammen innebærer å etablere en foreldrerolle overfor et barn, og at det derfor vil være utelukket å la andre enn de som nettopp fremstår som potensielle foreldre sammen, få adoptere.

6.3.2 Forslaget i høringsnotatet

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet at samboere som lever i et stabilt og ekteskapsliknende forhold skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller. Forslaget innebar også at den ene samboer kan adoptere den andre samboers barn (stebarnsadopsjon). Forslaget gjaldt både heterofile og homofile samboerpar.

Departementet viste til at vilkår og rettsvirkninger i adopsjonsloven vil måtte knyttes til begrepet samboer. Fordi det ikke finnes et entydig samboerbegrep eller en alminnelig definisjon i lovgivningen av begrepet, foreslo departementet å definere begrepet i en egen bestemmelse i adopsjonsloven.

Siden det å adoptere innebærer å etablere et foreldreskap for et barn, mente departementet, på samme måte som Adopsjonsutvalget, at ikke andre enn de som nettopp fremstår som potensielle foreldre sammen bør få adoptere. Adoptivfamilien bør på dette området i minst mulig grad skille seg ut fra andre familier. Departementet foreslo derfor å avgrense et samboerforhold til to personer som bor sammen i et ekteskapsliknende forhold. Et søskenpar vil da for eksempel falle utenfor bestemmelsen. Siden ekteskap ikke lenger per definisjon er mellom mann og kvinne, men også mellom to personer av samme kjønn, mente departementet at det vil være naturlig at også et samboerskap omfatter to personer av både motsatt og samme kjønn.

Departementet foreslo at det må gjøres en konkret vurdering av om søker eller søkerne overhodet er å regne som samboere i lovens mening, dvs. om de bor sammen i et ekteskapsliknende forhold. Departementet la til grunn at felles adresse i folkeregisteret vil være et viktig moment i vurderingen. Andre momenter kan for eksempel være om paret har opprettet samboerkontrakt, har kjøpt felles bolig, har felles økonomi, opprettet gjensidig testament eller har felles barn.

Departementet foreslo videre at det skal kreves at samboerforholdet er stabilt og at vurderingen skal skje innenfor rammen av den alminnelige skjønnsvurderingen av hva som er til barnets beste i adopsjonsloven § 2. Siden samboerforholdets varighet kan si noe om stabiliteten i forholdet, stilte departementet høringsinstansene spørsmålet om det bør fastsettes et generelt krav om at samboerforholdet skal ha vart en viss tid. Det ble blant annet vist til at et slikt krav stilles på Island og i Nederland.

Departementet la til grunn at en rett for samboere til å bli vurdert som adoptivforeldre vil gjelde ved alle former for nasjonal adopsjon, som for eksempel fosterbarnsadopsjon og stebarnsadopsjon.

Når det gjelder internasjonal adopsjon viste departementet til at svært få opprinnelsesland åpner for at samboere kan adoptere et barn. Departementet understreket derfor at forslaget vil få størst praktisk betydning for nasjonale adopsjoner. Det ble også fremhevet at siden det er svært få opprinnelsesland som åpner for adopsjon av barn til samboere, vil det være av stor betydning at søkerne blir gjort kjent med at de vil styrke sine sjanser til å adoptere hvis de inngår ekteskap.

I høringsnotatet pekte departementet på at det frem til nå heller ikke har vært opprinnelsesland som har frigitt barn for adopsjon til homofile par. Til tross for at adopsjonsloven likebehandler heterofile og homofile par, er det i praksis ikke mulig for homofile par å få adoptere fra utlandet. Av denne grunn vil forslaget inntil videre i realiteten bare gjelde søknader fra heterofile samboere.

6.4 Høringsinstansenes syn

19 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om å åpne for at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Av disse støtter 15 instanser forslaget. Én instans støtter forslaget delvis. Én instans tar ikke direkte stilling. To instanser er i mot forslaget.

De instansene som støtter forslaget er Justis- og beredskapsdepartementet, Bufdir, Asker kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Trondheim kommune, Adopsjonsforum, Verdens Barn, Den Norske Advokatforening, Landsgruppen av helsesøstre, Datatilsynet, Diakonhjemmet Høgskole, Norsk Barnevernsamband, Ønskebarn og Stiftelsen Rettferd for Taperne.

Bufdir, som støtter forslaget, uttaler:

”Bufdir er enig i at personer som lever i et stabilt samboerskap, kan utøve foreldreomsorg på en like god måte som ektefeller, og støtter forslaget om at også samboere bør kunne adoptere sammen og også stebarnsadoptere samboerens barn...”

Enestående Adoptanters Forening støtter forslaget delvis. Foreningen gir uttrykk for at spørsmålet er vanskelig, men ser at i mange tilfeller vil stebarnsadopsjon kunne være til barnets beste der partene er samboere. Nord-Hålogaland biskop tar ikke direkte stilling men viser til at ekteskapet gir de tryggeste rammene for barnets oppvekst, og mener at om samboerskap skal vurderes, bør forholdet være forpliktende med de avtaler som er nødvendige.

To instanser, Tunsberg biskop og InorAdopt, er imot forslaget. InorAdopt uttaler at samboerskap er en mer ustabil relasjon enn ekteskap. Organisasjonen mener at barn som adopteres generelt har større behov for stabilitet, forutsigbarhet og trygghet enn barn som vokser opp hos sine biologiske foreldre.

Noen høringsinstanser fremhever at det bare skal være samboere som lever sammen i et ekteskapsliknende forhold som bør omfattes av lovendringen. Dette er blant andre Bufdir og Bærum kommune. Flere understreker også betydningen av at samboerforholdet skal ha vist sin stabilitet. Drammen kommune uttaler:

”Drammen kommune støtter departementets forslag om at samboere skal kunne vurderes som adoptivforeldre på lik linje som ektefeller. Det bør imidlertid foretas en grundig vurdering av samboerforholdets kvalitet og styrke, slik at hensynet til barnets beste om å vokse opp i en stabil familieenhet ivaretas.”

Ni høringsinstanser støtter departementets forslag om ikke å innføre et generelt og absolutt krav til samboerskapets varighet i loven. Blant disse er Bærum kommune som uttaler:

”Kommunen støtter forslaget om at det ikke lovfestes et krav til samboerforholdets varighet da vi mener at det viktigste momentet er samlivets stabilitet. Det bør likevel utarbeides retningslinjer for den alminnelige skjønnsvurderingen av hva som er til barnets beste.”

Seks instanser mener at det bør innføres et krav til samboerskapets varighet, og antyder en minimumsgrense på minst to år. Blant disse instansene er Justis- og beredskapsdepartementet, Adopsjonsforum, Verdens Barn, Den Norske Advokatforening, Asker barneverntjeneste og Landsgruppen av helsesøstre. Den Norske Advokatforening gir uttrykk for at et krav til varighet bør foreslås satt til to eller tre år, og mener at hensynet til barnets beste antas å støtte opp om å ha et minimumskrav. Foreningen peker også på at det i gjeldende retningslinjer om utenlandsadopsjon er fastsatt et krav til to års varighet for ekteskapets del.

Bufdir mener at det ved internasjonal adopsjon bør stilles krav om at samboerskapet skal ha vart i tre til fem år. Direktoratet uttaler:

”Etter Bufdirs syn tilsier den generelle statistiske tendens at samboerskap er mer ustabile enn ekteskap, at det normalt bør stilles strengere krav til varigheten på samboerskap enn ekteskap. Hensynet til adoptivbarnet tilsier at myndighetene bør ha en rimelig grad av visshet for at forholdet mellom adoptivsøkerne er stabilt før en adopsjon kan gjennomføres. Et slikt syn ligger til grunn for bioteknologilovens bestemmelser om assistert befruktning. Av bioteknologiloven § 2-2 følger at «Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.» I forarbeidene til bestemmelsen uttales at «Med samboere i ekteskapsliknende forhold siktes det til at samboerskapet skal være av en viss stabilitet. Forarbeidene til gjeldende lov har antydet 3-5 års varighet. Det understrekes at et forholds stabilitet ikke alltid kan utledes av antall år paret har bodd sammen.» Etter vårt syn bør det også i adopsjonssaker være et generelt utgangspunkt at samboerskapet skal ha vart i minst 3-5 år for at det kan sies å ha vist sin stabilitet.”

Tre høringsinstanser uttaler at det i tillegg til et tidskrav også bør innføres et krav om at paret har inngått en samboerkontrakt. Disse instansene er Nord-Hålogaland biskop, InorAdopt og Adopsjonsforum. Adopsjonsforum uttaler:

”…Når to personer skal vurderes sammen som fremtidige foreldre for et adoptert barn, må samlivets stabilitet inngå som et svært viktig moment. Et minimumskrav til varigheten for et samboerforhold bør være på to år. Det bør også finnes en samboerkontrakt eller lignende avtale som regulerer forholdet ut over lovens minimumskrav.”

Bufdir reiser spørsmålet om hvordan samboerskapet skal være dokumentert og mener at dokumentasjonskravet bør gå frem av loven.

Justis- og beredskapsdepartementet viser til atdet er få opprinnelsesland som aksepterer søknader fra samboere, og reiser spørsmålet om ikke myndighetene bør ha en veiledningsplikt slik at paret blir gjort kjent med konsekvensene av å søke som samboere.

6.5 Departementets vurdering og forslag

Departementets forslag om at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller har fått bred støtte fra de høringsinstansene som har uttalt seg til spørsmålet.

På bakgrunn av høringen vil departementet opprettholde forslaget om en adopsjonsadgang for samboere. Departementet fastholder at det bør åpnes for at samboere både kan adoptere sammen og adoptere hverandres barn (stebarnsadopsjon). Forslaget vil derfor gjelde alle former for adopsjon.

Videre fastholder departementet at bare de som nettopp fremstår som potensielle foreldre sammen, bør få adoptere sammen. Et samboerforhold bør derfor avgrenses til to personer som bor sammen i et ekteskapsliknende forhold. Siden ekteskap kan inngås mellom to personer av samme kjønn, bør samboerskap også omfatte par av både motsatt og samme kjønn. Dette har også støtte blant høringsinstansene.

Når det gjelder internasjonal adopsjon finnes det riktignok bare rent unntaksvis opprinnelsesland som i dag frigir barn for adopsjon til samboere. En lovendring vil derfor ikke få noen større praktisk betydning for disse adopsjonene. I mange land er det imidlertid i ferd med å skje holdningsendringer når det gjelder synet på andre samlivsformer enn ekteskap. Bufdir opplyser at Colombia og Brasil åpner for at samboere som kan dokumentere minst tre års samboerskap, kan adoptere sammen. I Sør-Afrika er det i følge Bufdir også en åpning i loven, men det er opp til den enkelte organisasjon som formidler barn til utlandet selv å avgjøre om de tar i mot søknader fra samboere. Den Sør-Afrikanske organisasjonen som Verdens Barn samarbeider med, tar i følge Bufdir ikke i mot søknader fra samboere. Det kan imidlertid tenkes at synet i opprinnelseslandene endrer seg, og at nye opprinnelsesland åpner for at par i samboerforhold kan adoptere.

Siden det frem til nå ikke har vært opprinnelsesland som har frigitt barn for adopsjon til homofile par, antar departementet at søknad fra homofile samboere vanskelig vil nå frem i utlandet. Bufdir opplyser imidlertid om at Brasil nokså nylig har åpnet opp for adopsjon til homofile par.

Haagkonvensjonen omfatter ikke direkte tilfeller der søkerne er samboere. Konvensjonen skal på generelt grunnlag sikre at adopsjon gjennomføres forsvarlig og i samsvar med barnets interesser. Departementet forutsetter derfor at konvensjonens bestemmelser og prinsipper vil bli lagt til grunn for samarbeidet også i saker som gjelder samboere.

Departementet har merket seg at Justis- og beredskapsdepartementet reiser spørsmålet om ikke myndighetene bør pålegges en særskilt veiledningsplikt overfor samboerpar. Det vil være av stor betydning for søkerne at de blir gjort kjent med at konsekvensene av å være samboere kan medføre at søknaden ikke vil kunne godtas i en del land. Vi kan likevel ikke se at det er behov for å innføre i loven en veiledningsplikt ut over den informasjonsplikten myndighetene og adopsjonsorganisasjonene allerede har. Søkerne blir i dag oppfordret til å ta kontakt med en godkjent adopsjonsorganisasjon så tidlig som mulig for å få informasjon om adopsjonsprosessen i Norge og i utlandet. Søkerne får da bistand til valg av land og får dermed tidlig oversikt over mulighetene for å få gjennomført en adopsjon. Forslaget om å flytte ansvaret for å utrede adoptivsøkere fra kommunene til regionene i Bufetat vil også innebære at søkerne tidlig får kontakt med adopsjonsmyndigheter som har oppdatert informasjon om mulighetene for å nå frem med søknaden i utlandet. Som det fremgår av kapittel 4 vil regionene i Bufetat ha gode forutsetninger for å følge utviklingen internasjonalt og dermed være oppdatert om forhold i opprinnelseslandene.Uansett har adopsjonsmyndighetene allerede en veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Etter dette ser departementet ikke behov for å presisere nærmere en særskilt veiledningsplikt overfor samboere.

Flere av høringsinstansene har presisert at en forutsetning for å støtte forslaget er at det stilles krav til at samboerskapet er stabilt og at barnets juridiske beskyttelse er ivaretatt på samme måte som når et barn blir adoptert av ektefeller. Flere mener det bør stilles et minimumskrav til samboerskapets varighet.

Departementet vil fremheve at det må foretas en grundig vurdering av om søkerne lever i et stabilt forhold og om adopsjonen vil bli til barnets beste. Spørsmålet er imidlertid om adgangen til å bli vurdert som adoptivforeldre bør begrenses til samboerforhold som har vart en viss tid. Det er også et spørsmål om det bør stilles samme krav til varighet ved innenlandsadopsjon og utenlandsadopsjon. Flere av høringsinstansene har, når de har tilrådd et minimumskrav om samboerskapets varighet, uttalt seg direkte om internasjonal adopsjon.

Etter departementets oppfatning kan en viktig grunn til å innta et generelt krav om samboerskapets varighet i loven, være at dette vil gjøre det klart og tydelig hva som skal gjelde ved vurderingen av en søknad. Samboerforholdets varighet kan også si noe om stabiliteten i forholdet.

Et tilsvarende generelt krav i adopsjonsloven finnes imidlertid ikke for ektefeller eller registrerte partnere. Et slikt absolutt tidskrav kan også føre til at vurderingen i praksis standardiseres og at en ikke i tilstrekkelig grad er oppmerksom på andre forhold som kan påvirke stabiliteten i et samliv. En uttrykkelig fastsetting av samboerforholdets varighet i loven vil kunne medføre for lite fleksibilitet, og at det ikke blir rom til å foreta en konkret vurdering av barnets beste i den enkelte sak. Det kan ikke utelukkes at det finnes situasjoner der det av hensyn til barnet bør innvilges adopsjon til tross for at partene ikke har vært samboere i den tiden som er foreskrevet. Dette kan gjøre seg særlig gjeldende ved nasjonal adopsjon.

Ved adopsjon av norske barn kjenner man til barnet som skal plasseres, og i skjønnsvurderingen må opplysninger om det enkelte barns behov legges til grunn. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner man vanligvis ikke til barnet på forhånd. Avveiningene av hva som er til barnets beste ved utenlandsadopsjon vil derfor måtte basere seg på mer objektive kriterier. Skjønnsvurderingen av hva som er til barnets beste er derfor noe forskjellig avhengig av om adopsjonen gjelder nasjonal eller internasjonal adopsjon. Denne forskjellen bør det etter departementets mening tas hensyn til ved utformingen av regelverket.

Departementet fastholder etter dette at det ikke bør nedfelles i loven et generelt og absolutt krav om at et samboerforhold skal ha vart i en viss tid.

Departementet er imidlertid enig med de høringsinstansene som mener det bør innføres et klart krav om samboerskapets varighet ved internasjonal adopsjon. Kravet bør imidlertid nedfelles i forskrift og ikke i loven. I gjeldende retningslinjer går det frem at ekteskapet bør ha vart i to år. Ettersom samboerskap er blitt mer vanlig, har det imidlertid over tid utviklet seg en praksis på mange områder der ekteskap langt på vei er likestilt med samboerskap. Dette innebærer at søkere med relativt kortvarig ekteskap etter en konkret vurdering kan få forhåndssamtykke til adopsjon dersom de kan dokumentere at ekteskapet og samboerskapet til sammen har vart i to år. Dette tilsier at det i forskrift bør stilles et generelt minimumskrav til samboerskapets varighet på to til tre år. Se også kapittel 7.4.

Noen høringsinstanser peker på at det i tillegg til et tidskrav også bør være et krav om at søkerne har inngått en samboerkontrakt. Departementet ønsker ikke å innføre et slikt generelt og absolutt krav, men mener at om paret har inngått en samboerkontrakt vil dette være ett av flere momenter i vurderingen av om søkerne oppfyller kravet til stabilt samboerskap. Etter departementets mening vil også andre opplysninger utgjøre viktige momenter i vurderingen. Dette kan for eksempel være opplysninger om paret har kjøpt felles bolig, har felles økonomi, opprettet gjensidig testament, har felles barn eller samspillet mellom samboere.

Siden det dreier seg om saker som har så stor betydning for dem de gjelder, må adopsjonsmyndighetene legge stor vekt på å få saken så godt opplyst som mulig. Før søknaden om adopsjon skal avgjøres, innhentes informasjon om søkerne fra søkerne selv og eventuelt fra andre instanser. Kommunen bistår også i å opplyse saken for adopsjonsmyndigheten.

Bufdir reiser spørsmålet om hvordan samboerskapet skal være dokumentert og mener dokumentasjonskravet bør gå frem av loven.

Hvorvidt det foreligger et samboerforhold, skal etter departementets mening vurderes konkret. Departementet finner derfor ikke grunn til at dokumentasjonskravet bør gå frem av loven. Departementet vil likevel vurdere om ikke et slikt krav bør følge av forskrift med hjemmel i adopsjonsloven § 16 e om internasjonal adopsjon.

Som nevnt i høringsnotatet innebærer en adopsjonsadgang for samboere at både vilkår og rettsvirkninger i adopsjonsloven vil bli knyttet til begrepet samboer. Siden det ikke foreligger noe entydig samboerbegrep og en alminnelig definisjon i lovgivningen, fastholder departementet også etter høringen, at begrepet defineres i adopsjonsloven.

Etter dette foreslår departementet at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektefeller. Dette innebærer at to personer som bor sammen i et stabilt og ekteskapsliknende forhold kan adoptere sammen, og at den ene samboer kan adoptere den andre samboers barn. Forslaget vil gjelde par av både motsatt og samme kjønn.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag om at samboere skal kunne bli vurdert som adoptivforeldre er i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkast til nye §§ 5, 5 a, 5 b, 13 annet ledd, 15 og 16 e fjerde ledd.

Fotnoter

1.

Se NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet punkt 2.4 og punkt 12.4.7.
Til forsiden