14 Gjennomføring av direktivets regler om overtrekk
14.1 Innledning
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 inneholder særlige regler om kredittavtaler i form av «overtrekk». Begrepet overtrekk defineres i artikkel 3 bokstav e som «en stilltiende aksept av overtrekk der en kredittyter for en forbruker gjør tilgjengelig midler som overstiger innestående på forbrukerens foliokonto eller den avtalte kassakreditten».
Artikkel 18 nr. 1 inneholder bestemmelser om krav til innholdet i avtalen i tilfeller av overtrekk. I tillegg pålegges kredittgiveren en plikt til å gi visse opplysninger under avtaleforholdet. Artikkel 18 nr. 2 omhandler også kredittgiverens opplysningsplikt, men da i tilfeller hvor det har funnet sted betydelig overtrekk over en periode som overstiger en måned.
Ved kredittavtaler i form av «overtrekk» gjelder et særlig lempelig regime, se punkt 4.2.5. Det vil si at det bare er enkelte av direktivets bestemmelser som kommer til anvendelse, nærmere bestemt artikkel 1 til 3, artikkel 18, artikkel 20 og artikkel 22 til 32, jf. artikkel 2 nr. 4.
14.2 Gjeldende rett
Finansavtaleloven inneholder ingen særskilt regulering av kredittavtaler i form av overtrekk. Den eneste bestemmelsen som omhandler overtrekk, er finansavtaleloven § 30 sjette ledd, som sier at kredittinstitusjonen ikke kan kreve overtrekksrente av kunden før kunden har fått rimelig tid til å rette på forholdet. Forutsetningen er at kunden har belastet kontoen i god tro.
14.3 Direktivet
Direktivet artikkel 18 lyder:
I tilfelle av en avtale om å åpne en foliokonto, og der det er en mulighet for at forbrukeren tillates å overtrekke kontoen, skal avtalen i tillegg inneholde de opplysningene som omhandles i artikkel 6 nr. 1 bokstav e). Kredittyter skal i alle tilfeller jevnlig gi slike opplysninger på papir eller annet varig medium.
I tilfelle av et betydelig overtrekk som overstiger et tidsrom på en måned, skal kredittyter uten opphold underrette forbrukeren, på papir eller annet varig medium
om overtrekket,
om beløpet det gjelder,
om lånerenten,
om eventuelle relevante sanksjoner, omkostninger eller renter ved etterskuddsbetalinger.
Denne artikkel berører ikke regler i nasjonal lovgivning som krever at kredittyter tilbyr en annen type kredittprodukt når varigheten av overtrekket er betydelig.»
I utredningen punkt 5.12.2 side 110 redegjør utvalget for sin forståelse av direktivets artikkel 18 nr. 1 og nr. 2:
«Artikkel 18 nr. 1 første punktum lyder slik:
'Hvis det drejer sig om en aftale om at oprette en løbende konto, hvor det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen, skal aftalen derudover indeholde de oplysninger, der er omhandlet i artikel 6, stk. 1, litra e).'
Innledningsordene peker hen på det vi i norsk rett omtaler som en innskuddskonto, se finansavtaleloven kapittel 2. Dersom det 'eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen', skal avtalen inneholde opplysning om dette, jf. 'derudover'. Utvalget forstår dette som et krav om at avtalen skal inneholde opplysning om overtrekk som et faktisk fenomen, dvs. om at overtrekk kan forekomme, og at det vil kunne aksepteres. Dessuten skal avtalen inneholde opplysning om nominell rente, vilkårene for anvendelse av den nominelle renten, eventuell indeks eller referansesats som skal anvendes på opprinnelig nominell rente, omkostninger som gjelder på avtaletidspunktet og vilkårene for endring av omkostningene, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e).
Mens artikkel 3 bokstav e) definerer 'overtræk' som 'stilltiende accepteret overtræk', stiller artikkel 18 nr. 1 første punktum krav om at det i avtalen skal inntas opplysning om at overtrekk vil kunne forekomme og bli akseptert. I utgangspunktet er det her motstrid. Det foreligger imidlertid ikke motstrid dersom man ser det slik at man med direktivet søker å fjerne ordninger hvoretter bankenes vanlige praksis er stilltiende aksept av overtrekk på innskuddskonto, mot vederlag i form av f.eks. renter. En slik tolkning har en viss støtte i forbrukervernhensyn.
Med en slik tolkning taler mye for å anse den såkalte 'kulansegrensen' som en ordning som klassifiserer som 'overtræk'. Kulansegrensen beskriver en ordning hvor kredittgivere stilltiende aksepterer overtrekk i en viss utstrekning: Ved bruk av debetkort er det i praksis slik at finansinstitusjoner aksepterer overtrekk i størrelsesorden 500 til 1000 kroner, med den begrunnelse at det gjerne er en unødvendig ulempe for kunden å bli stoppet i kassen ved slike relativt sett små overtrekk. Terminologien 'kulansegrense' er beskrivende ettersom anledningen til overtrekk ikke fremkommer av den skriftlige avtalen mellom partene. Også situasjonen som kan oppstå ved bruk av betalingskort ved fylling av drivstoff på automatisk pumpe, kan antagelig klassifiseres som 'overtræk': Forut for fylling vil det skje en dekningskontroll, men ikke en kontroll av hvor mye som er innestående. Såfremt saldo er positiv, kan kunden fylle drivstoff for mer enn hva som er innestående på kundens konto.
I artikkel 18 nr. 1 annet punktum heter det at kredittgiveren 'skal under alle omstændigheder give disse oplysninger regelmæssigt på papir eller på andet varigt medium'.
Formuleringen 'under alle omstændigheder' er egnet til å skape tvil om hvorvidt forpliktelsen etter artikkel 18 nr. 1 første punktum er ubetinget. Alternative formuleringer som ikke hadde skapt slik tvil, er formuleringene 'dessuten' og 'også'.
Formuleringen kan imidlertid forstås på en måte som innebærer at forpliktelsen i artikkel 18 nr. 1 første punktum er ubetinget: Synspunktet er da at nr. 1 første punktum omhandler tilfeller hvor banken i forkant 'tillader' overtrekk, mens nr. 1 annet punktum også omhandler tilfeller hvor overtrekk skjer uten forhåndstillatelse, f.eks. fordi elektroniske betalingssystemer ikke fanger opp at det skjer et overtrekk. I slike tilfeller kan banken i etterkant stilltiende akseptere overtrekket, mot vederlag i form av f.eks. renter og omkostninger.
Artikkel 18 nr. 2 omhandler bankens særskilte opplysningsplikt i tilfeller hvor det har funnet sted vesentlig overtrekk i en periode på over 1 måned. Under forutsetning av at tolkningen i foregående avsnitt er korrekt, må det legges til grunn at artikkel 18 nr. 2 gjelder begge de der nevnte typetilfellene. Det vil si at den særskilte opplysningsplikten gjelder i tilfeller hvor det foreligger forhåndstillatelse til overtrekk og i tilfeller hvor banken i etterkant stilltiende aksepterer et overtrekk. Denne fortolkningen har støtte i artikkel 18 nr. 2 bokstav d), hvor det heter at banken i tilfeller av vesentlig overtrekk som nevnt, skal opplyse forbrukeren om 'eventuel bod'; en bot fremstår som upraktisk i tilfeller hvor det foreligger forhåndstillatelse.
Dersom det finner sted vesentlig overtrekk i en periode på over 1 måned, skal banken 'straks på papir eller på et andet varigt medium' underrette forbrukeren om 'overtrækket ... det involverede beløb ... debitorrenten ... en eventuel bod og eventuelle omkostninger eller morarenter'.
At plikten bare gjelder der overtrekket skjer i en periode på 'over' 1 måned, har antagelig sammenheng med at det er tale om overtrekk på innskuddskonto. Banken kan da dekke inn overtrekk i innskudd, herunder f.eks. når arbeidslønn kommer inn på kontoen.
I artikkel 18 nr. 3 er det presisert at artikkel 18 ikke berører nasjonal lovgivning om at kredittgiveren skal tilby en annen type kredittprodukt når overtrekket er av vesentlig varighet.»
Som det fremgår av sitatet, har utvalget i forbindelse med sin fremstilling av direktivet reist enkelte spørsmål om hvordan direktivet skal tolkes. Departementet vil gjøre rede for sitt syn på direktivtolkingen i punkt 14.6 nedenfor.
14.4 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å gjennomføre artikkel 18 i finansavtaleloven kapittel 2, nærmere bestemt i §§ 16 og 30. Om utvalgets forslag heter det følgende i utredningen punkt 5.12.3 side 111:
«Det er naturlig å vurdere gjennomføring av artikkel 18 i reglene om innskuddskonto i finansavtaleloven kapittel 2, idet hovedelementet i tilfeller av såkalt 'overtræk' er en 'aftale om ... løbende konto', jf. artikkel 18 nr. 1 første punktum. Se også artikkel 3 bokstav e).
I finansavtaleloven § 9 første ledd første punktum heter det at kapittel 2 gjelder for avtaler om innskudd og for bruk av innskuddskonto, mens det i annet punktum heter at 'også' reglene i kapittel 3 om låneavtaler gjelder dersom det er 'knyttet en kredittordning til en innskuddskonto'. Det vil si at hele kapittel 3 gjelder i tillegg til hele kapittel 2, uavhengig av kredittordningens art og størrelse.
Etter gjennomføring av hovedelementene i forbrukerkredittdirektivet i finansavtaleloven kapittel 3, vil en slik løsning som angitt i finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum være i strid med direktivet. Når det gjelder 'overtræk' er det nemlig bare enkelte direktivbestemmelser som kommer til anvendelse, jf. artikkel 2 nr. 4. 'Overtræk' blir regulert særskilt i henhold til et for kredittgiveren særlig lempelig regime, mens uttrykkelig avtale om 'kassekreditt', jf. artikkel 3 bokstav d), blir regulert på en mindre lempelig måte.
Utvalget ser det som mest hensiktsmessig å gjennomføre artikkel 18 i finansavtaleloven kapittel 2, mens direktivets bestemmelser om 'kassekreditt' blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 3. Finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum må følgelig endres.
Spørsmålet er hvordan man skal trekke grensen mellom 'overtræk' og 'kassekreditt', og hvilke formuleringer man skal benytte i lovteksten.
Definisjonene i artikkel 3 bokstav d) og e) tilsier at grensen går mellom 'udtrykkelig' avtale om anledning til å benytte midler som overstiger løpende saldo, og 'stiltiende' aksept av overtrekk på kontoen. Regelen i artikkel 18 nr. 1 første punktum tyder imidlertid på at dette ikke utgjør en grensemarkør; det er unaturlig å snakke om stilltiende aksept av overtrekk i tilfeller hvor det i avtalen fremgår at forbrukeren kan tillates å overtrekke kontoen.
En annen innfallsvinkel til spørsmålet om grensedragning, er å se hen til avtalens art og den aktuelle kredittens omfang. At 'overtræk' er undergitt et relativt sett meget lempelig regime, kan støtte valg av en slik innfallsvinkel. Det samme gjør innledningsordene i artikkel 18 nr. 1: 'Hvis det drejer sig om en aftale om at oprette en løbende konto, hvor det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen ...' Denne ordlyden kan tas til inntekt for at man har å gjøre med 'overtræk' der avtaleforholdets hovedelement er innskuddskonto, og der spørsmålet om overtrekk oppstår typisk fordi den løpende saldoen stadig vil kunne variere og man derfor - og gjerne på grunn av ulike betalingsinstrumenter - kan oppleve mindre overtrekk på den løpende saldoen, uten at det av den grunn er naturlig å betegne det hele som en (kasse)kredittavtale.
Under forutsetning av at finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum blir endret i tråd med det foregående, kan artikkel 18 nr. 1 og 2 bli gjennomført i §§ 16 og 30.
Finansavtaleloven § 16 inneholder regler om hva kontoavtalen skal inneholde. I artikkel 18 nr. 1 første punktum er det, som nevnt, bestemt at 'aftale om at oprette en løbende konto' skal inneholde opplysning om at 'det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen'. Videre skal avtalen inneholde opplysninger om nominell rente mm., se ovenfor. Det kan være naturlig å foreta gjennomføring gjennom tilføyelser i finansavtaleloven § 16 annet ledd.
Artikkel 18 nr. 1 annet punktum vedrører bankens plikt til regelmessig å gi forbrukeren opplysninger om nominell rente mm. Finansavtaleloven § 30 annet og tredje ledd omhandler plikt til regelmessig å sende kontoutskrifter til kontohaveren. I annet ledd heter det at kontoutskrift skal sendes etter årets utgang, dog slik at det for lønnskonto, driftskonto og lignende brukskonto som hovedregel skal sendes kontoutskrift minst hver måned. I tredje ledd er det bestemt hva hver kontoutskrift skal inneholde. Artikkel 18 nr. 1 annet punktum kan gjennomføres gjennom tilføyelser i § 30 tredje ledd.
Artikkel 18 nr. 2 omhandler et tilfelle - vesentlig overtrekk - som ikke er regulert i finansavtaleloven. Siden også artikkel 18 nr. 2 dreier seg om kontoinformasjon, er det naturlig å gjennomføre bestemmelsen i finansavtaleloven § 30 gjennom tilføyelse av et nytt ledd.»
14.5 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 18 om overtrekk.
14.6 Departementets vurdering
Departementet vil innledningsvis gjøre rede for sitt syn på forståelsen av artikkel 18, som avviker noe fra utvalgets direktivforståelse.
Departementet forstår ikke artikkel 18 nr. 1 slik at bestemmelsen stiller krav om at det skal fremgå av selve avtalen om overtrekk tillates. Artikkel 18 nr. 1 stiller kun vilkår om at det i avtalen opplyses om rente mv., som omhandles i artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Etter departementets oppfatning er formuleringen «i tillegg» tatt inn for å presisere at opplysninger om renter mv. gjelder i tillegg til de opplysninger som for øvrig skal fremgå av kontoavtalen. En slik forståelse av artikkel 18 nr. 1 er forenlig med definisjonen av overtrekk i artikkel 3 bokstav e som definerer overtrekk som:
«en stilltiende aksept av overtrekk der en kredittyter for en forbruker gjør tilgjengelig midler som overstiger innestående på forbrukerens foliokonto eller den avtalte kassakreditten».
Ut fra direktivets definisjon av overtrekk vil det bare anses som overtrekk der det foreligger en stilltiende aksept av at forbrukeren belaster kontoen for mer enn det som er innestående på kontoen. Man unngår dermed at det spørsmål som utvalget reiser om grensedragningen mot kassakreditten, kommer på spissen. Overtrekk vil kun være de tilfeller der det gis en stilltiende aksept av overtrekket, mens kassakreditt er en uttrykkelig avtale der forbrukeren får tilgjengeliggjort midler som overstiger innestående på forbrukerens konto, jf. definisjonen i artikkel 3 bokstav d.
Etter dette vil kredittgiveren i tilfeller av overtrekk ha plikt til å gi opplysninger som nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav e i avtalen, jf. artikkel 18 nr. 1 første punktum. Kredittgiveren vil også ha en plikt til å gi disse opplysningene jevnlig, jf. artikkel 18 nr. 1 annet punktum. Departementet kan ikke se at det reiser seg særlig tvil om direktivforståelsen på dette punkt.
Videre omhandler artikkel 18 nr. 2 kredittgiverens opplysningsplikt i de tilfeller der det har funnet sted et betydelig overtrekk i en periode på over en måned. Kredittgiveren plikter da å opplyse om overtrekket, beløpet det gjelder, renten og eventuelle sanksjoner eller omkostninger.
Om artikkel 18 nr. 3 vises det til utvalgets utredning punkt 5.12.2.
Departementet går så over til å vurdere hvor i finansavtaleloven artikkel 18 bør gjennomføres. Utvalget foreslår at bestemmelsen gjennomføres i finansavtaleloven kapittel 2. Etter utvalgets forslag gjennomføres artikkel 18 nr. 1 og 2 i finansavtaleloven §§ 16 og 30. For å unngå direktivstrid går utvalget i tillegg inn for å endre § 9, se punkt 14.4.
Departementet har for sin del kommet til at den nærmere reguleringen av overtrekk bør skje i finansavtaleloven kapittel 3. Det sentrale er at overtrekk er en form for kreditt, som bør reguleres i finansavtaleloven kapittel 3. Det forhold at forbrukerkredittdirektivet selv inneholder en nærmere regulering av overtrekk, taler etter departementets syn ytterligere for å behandle overtrekk sammen med reglene som gjelder for kredittavtaler, og at det gis en egen bestemmelse om dette. Etter departementets syn tilsier videre lovtekniske hensyn at reglene om overtrekk inntas i kapittel 3.
På denne bakgrunn går departementet inn for at artikkel 18 nr. 1 og nr. 2 gjennomføres i finansavtaleloven kapittel 3 som en egen bestemmelse, jf. § 48 b i departementets lovforslag. Det er på bakgrunn av bestemmelsens art ikke nødvendig å gjennomføre direktivet artikkel 18 nr. 3 i norsk rett.
Det vises til forslaget til finansavtaleloven § 48 b og til merknadene til bestemmelsen i kapittel 20 nedenfor.