Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 104 L (2016–2017)

Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett

8.1 Generelt

Særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett ble i 2013 innført som et nytt kapittel 7a i åndsverkloven, jf. Prop. 65 L (2012–2013) og Innst. 266 L (2012–2013). For at disse tiltakene ikke skulle bli forsinket av den øvrige lovgjennomgangen, ble det besluttet å skille dette ut som en egen (første) del av revisjonen av åndsverkloven. Formålet med reglene var å styrke rettighetshavernes muligheter for håndheving av sine rettigheter ved inngrep på Internett, for eksempel ved ulovlig fildeling1 og ulovlige strømmetjenester. Dette har sin bakgrunn i at inngrep på nettet har særtrekk som vanskeliggjør sivilrettslig håndheving. For det første innebærer mulighetene til å opptre anonymt på nettet at det er vanskelig for rettighetshaverne å identifisere overtrederen og finne ut hvem krav skal rettes mot. For det andre kompliseres slik håndheving av at virksomheten i stor grad skjer over landegrensene. Det kan for eksempel være vanskelig å gjennomføre en rettslig prosess mot et utenlandsk nettsted. Departementet mente derfor at rettighetshaveren også ved slike inngrep burde ha praktisk gjennomførbare muligheter til å håndheve sine rettigheter.

Kapittel 7a består av tre hovedelementer. Det er gitt regler om behandling av personopplysninger som gjelder inngrep i opphavsretten (§ 56a), tilgang til opplysninger som identifiserer innehaver av abonnement brukt ved inngrep i opphavsretten (§ 56b) og pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted der det gjøres tilgjengelig materiale som gjør inngrep i opphavsretten (§ 56c). Til sistnevnte bestemmelse er det i tillegg fastsatt en rekke særlig prosessuelle regler (§§ 56d-56m).

8.2 Behandling av personopplysninger

Rettighetshavere gis i § 56a hjemmel for å registrere og lagre IP-adresser som er benyttet til opphavsrettsinngrep. Slik behandling av personopplysninger vil særlig være aktuelt for å sikre bevis for inngrep. Etter bestemmelsen kan slik behandling skje dersom det er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare et rettskrav. Rettighetshavernes behandling av denne type opplysninger er etter bestemmelsen unntatt fra konsesjonsplikt etter personopplysningsloven § 33, men personopplysningsloven vil for øvrig gjelde for behandlingen. Dette innebærer bl.a. en meldeplikt til Datatilsynet.

Datatilsynet har opplyst at de per 6. februar 2017 har mottatt to meldinger om slik aktivitet.

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått videreført uten materielle endringer i forslag til § 8-1.

Advokatforeningen, Get TDC, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Telenor støtter i høringen en videreføring av dagens regler.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet og foreslår at bestemmelsen videreføres som § 87 og plasseres i kapittel 6 om særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett.

EUs personvernforordning ((EU) 2016/679) ble vedtatt i april 2016 og vil erstatte gjeldende personverndirektiv (95/46/EF). Etter forordningen erstattes meldeplikten av en konsultasjonsplikt i visse tilfeller. Justis- og beredskapsdepartementet vil sende ut et høringsnotat med forslag til endringer i lov- og forskriftsverk som følge av gjennomføringen.

8.3 Tilgang til abonnementsopplysninger

8.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende § 56b gir nærmere regler om tilgang til opplysninger som identifiserer innehaveren av et abonnement som er brukt til opphavsrettsinngrep. Slike abonnementsopplysninger er i utgangspunktet underlagt internettilbyderens taushetsplikt etter ekomloven § 2-9. Etter bestemmelsen kan domstolen etter en interesseavveining pålegge internettilbyderen å utlevere opplysninger om en abonnents identitet til rettighetshaveren. Dette kan for eksempel skje på bakgrunn av en IP-adresse som er brukt til et opphavsrettsinngrep. For at tilbyderen skal kunne pålegges å utlevere opplysningene, må domstolen finne at hensynene som taler for utlevering veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten. Ved vurderingen skal retten avveie hensynet til abonnenten mot rettighetshaverens interesse i å få tilgang til opplysningene, sett hen til inngrepets grovhet, omfang og skadevirkninger. I forkant av rettens avgjørelse skal Post- og teletilsynet, nå Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), ta stilling til om tilbyderen skal fritas fra taushetsplikten etter ekomloven § 2-9.

Det er foreløpig begrenset rettspraksis knyttet til bestemmelsene i § 56b.

Etter det departementet er kjent med, foreligger det kun to rettskraftige kjennelser som gjelder bestemmelsen om tilgang til abonnementsopplysninger. I kjennelse fra Oslo tingrett av 3. desember 2015 (15-110980YVI-OTIR/08) ble begjæring om utlevering av abonnementsopplysninger ikke tatt til følge. I saken begjærte en filmprodusent overfor flere internettilbydere utlevering av informasjon om flere IP-adresser som kunne knyttes til fildeling av produsentens filmer. I forkant av avgjørelsen hadde Nkom avslått anmodingen om å frita tilbyderne fra taushetsplikten etter ekomloven § 2-9, da de fant at utlevering ville være et for inngripende virkemiddel overfor den eller de som har krav på hemmelighold etter bestemmelsen. Motsatt resultat kom Oslo tingrett til i kjennelse av 11. november 2016 (16-128643TVI-OTIR/01). I denne saken ble tilbyderen Get AS pålagt å utlevere abonnementsopplysninger til ca. 1800 IP-adresser som kunne knyttes til fildeling av ett filmverk. Nkom hadde i saken fritatt tilbyderen fra taushetsplikten.

8.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble bestemmelsen foreslått videreført uten materielle endringer i forslag til § 8-2. Det ble i bestemmelsen foreslått mindre tekniske endringer som følge av at Post- og teletilsynet 1. januar 2015 endret navn til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

8.3.3 Høringen

Av de høringsinstanser som uttaler seg eksplisitt om denne del av forslaget, støtter Advokatforeningen, Get TDC, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Telenor en videreføring av dagens regler.

I høringen peker Norsk Journalistlag på at domstolens interesseavveining etter gjeldende bestemmelse aldri kan medføre at internettleverandøren kan bli pålagt å utlevere en identitet som kan avsløre journalisters anonyme kilder. TV 2 er også inne på tilsvarende i sin høringsuttalelse.

Get TDC og Telenor mener vilkårene for tiltakene bør presiseres nærmere. Get TDC uttaler i den forbindelse:

«For å sikre at domstolene har en godt nok verktøy til å foreta denne interesseavveiingen foreslår vi at departementet inntar en nærmere konkretisering av hvilke vurderingskriterier som skal vektlegges. Dette blir særlig viktig i saker om utlevering av personopplysninger om en abonnent hvor det skal foretas en interesseavveining mellom hensynet til abonnentens rettssikkerhet og personvern opp mot rettighetshavers interesse i å få tilgang til opplysningene. Dette er et inngripende tiltak og det er derfor særdeles viktig at domstolene praktiserer regelverket i tråd med bestemmelsens ovennevnte formål.»

8.3.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre bestemmelsen uten materielle endringer.

For at pålegg om utlevering av abonnementsopplysninger etter gjeldende § 56b skal tas til følge, må retten finne at hensynene som taler for utlevering veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten. I høringen etterlyser Get TDC og Telenor en nærmere konkretisering av vurderingskriteriene. Når det gjelder denne interesseavveiningen, viser departementet til Prop. 65 L (2013–2014) s. 34 hvor det uttales følgende:

«Retten skal etter forslaget avveie hensynet til abonnenten mot rettighetshaverens interesse i å få tilgang til opplysningene, sett hen til krenkelsens grovhet, omfang og skadevirkninger. Som det fremgår, vil skadevirkningene for rettighetshaver være et av de sentrale momentene som skal vurderes. I denne sammenhengen mener departementet at det kan være grunn til å skille mellom tilgjengeliggjøring for allmennheten (opplasting) og eksemplarfremstilling (nedlasting) – det første vil normalt medføre større skade for rettighetshaveren, slik at det skal mindre til før identiteten bak IP-adressen kan kreves utlevert. Når det gjelder krenkelser som består i at opphavsrettslig beskyttet materiale gjøres tilgjengelig for allmennheten uten rettighetshavernes samtykke, kan skadevirkningene imidlertid variere fra sak til sak. Departementet bemerker at det ofte kan være vanskelig å fastslå de konkrete skadevirkningene av en krenkelse, men det vil som regel være grunnlag for å vurdere om skadevirkningene er store eller små. De antatte skadevirkningene vil bero på forholdene i det enkelte tilfellet, blant kan det få betydning hva slags type verk som er gjort tilgjenglig for allmennheten (for eksempel kan det være forskjell på en hel film eller bok og en enkelt sang) og om det er tale om første gangs tilgjengeliggjøring. Departementet kan ikke se at det er noen motstrid mellom uttalelsene i de svenske lovforarbeidene (som Høyesterett også viser til i Max Manus-saken) og det som uttales her. I de svenske forarbeidene vises det til at tilgjengeliggjøring av en film eller et musikalsk verk typisk sett innebærer stor skade for rettighetshaveren (og dermed som regel vil oppfylle kravet om at krenkelsen må være av et visst omfang) – men både etter svensk og norsk rett er dette noe som må vurderes konkret i den interesseavveiningen som skal foretas. For øvrig bemerkes at det ikke har vært meningen verken å heve eller senke terskelen for utlevering sammenlignet med gjeldende rett (jf. Rt. 2010 s. 774 Max Manus).»

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å foreta en ytterligere presisering av hvilke vurderingskriterier som skal vektlegges. Det vises også til at det er retten som skal ta stilling spørsmålet om utlevering av abonnementsopplysninger. Etter departementets syn er det derfor naturlig at den nærmere grensedragningen og hvordan bestemmelsen skal forstås i et konkret tilfelle, avgjøres av domstolene. Når det gjelder hensynet til kildevernet som bl.a. Norsk Journalistlag tar opp, vil imidlertid departementet bekrefte at ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, naturlig vil inngå i vurderingen av om det skal gis pålegg om utlevering av opplysningene.

Bestemmelsen foreslås videreført som § 88.

8.4 Tiltak rettet mot nettsted

8.4.1 Gjeldende rett

I medhold av gjeldende § 56c gis rettighetshaverne adgang til å begjære at domstolene pålegger tjenesteytere (internettilbydere) å hindre eller vanskeligjøre tilgang til nettsted med innhold som gjør inngrep i opphavsrett m.m. i grove tilfeller, og fastsetter nærmere regler for når slike pålegg kan gis. Etter bestemmelsen kan domstolen pålegge internettilbydere en handleplikt når tilbydernes tjenester benyttes til opphavsrettsinngrep. De aktuelle påleggene til internettilbydere kan være blokkering og eller stenging/sletting av nettsteder. Det er strenge vilkår for at slike pålegg skal kunne gis. Det må være tale om nettsteder som i stort omfang inneholder materiale som gjør inngrep i opphavsretten. Hvis vilkårene er oppfylt, skal retten i tillegg foreta en bred interesseavveining – hensynene som taler for at pålegg gis må veie tyngre enn ulempene pålegget vil medføre. Ved vurderingen skal retten avveie interessene som berøres av pålegget, herunder hensynet til informasjons- og ytringsfriheten. Både internettilbyderen og det aktuelle nettstedet skal gis anledning til å uttale seg før avgjørelse treffes. Ifølge forarbeidene skal bestemmelsen brukes med varsomhet og forbeholdes de mer alvorlige tilfellene av opphavsrettsinngrep på Internett, jf. Prop. 65 L (2012–2013) s. 90.

I §§ 56d-56m er det gitt særskilte prosessregler som er knyttet til bestemmelsen om pålegg i § 56c. Formålet med reglene er bl.a. å ta hensyn til det spesielle ved partskonstellasjonene i disse sakene. De særskilte prosessreglene omhandler begjæringen (§ 56d), behandling av begjæringen (§ 56e), rettens avgjørelse (§ 56f), etterfølgende forhandlinger (§ 56g), gjennomføring av pålegg (§ 56h), opphevelse av pålegg (§ 56i), bortfall av pålegg (§ 56j), sakskostnader (§ 56k), erstatning ved opphevelse og bortfall (§ 56l) og forholdet til tvisteloven (§ 56m).

Åndsverkloven § 56c har vært prøvd for domstolene fire ganger. I kjennelse fra Oslo tingrett av 1. september 2015 (TOSLO-2015–67093) ble åtte internettilbydere med hjemmel i § 56c pålagt å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til syv ulovlige nettsteder, herunder The Pirate Bay. Av kjennelsen fremgår det at pålegget skal gjennomføres med såkalt DNS-blokkering av domenenavnene som benyttes av disse nettstedene. Begjæringen ble fremsatt av en gruppe rettighetshavere fra film- og musikksiden. I kjennelse fra Oslo tingrett av 22. juni 2016 (TOSLO-2016–72899) ble de samme tilbyderne pålagt tilsvarende tiltak overfor syv nye nettsteder, bl.a. flere strømmetjenester. I to saker fra Oslo tingrett av 5. januar 2017 (16-181678TVI-OTIR/01 og 16-176511TVI-OTIR/01) ble ytterligere syv internettilbydere omfattet av pålegget om å blokkere de samme nettstedene. I tillegg ble de opprinnelige internettilbyderne pålagt å blokkere noen nye domenenavn (men ingen nye nettsteder).

8.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble bestemmelsen i gjeldende § 56c foreslått videreført i forslag til § 8-3. Det ble foreslått at Kongens forskriftskompetanse skulle legges til departementet. For øvrig ble bestemmelsen videreført uten materielle endringer.

De særskilte prosessuelle regelene i gjeldende §§ 56d-56m ble foreslått videreført uten materielle endringer som §§ 8-4 til 8-13.

8.4.3 Høringen

Av de høringsinstanser som uttaler seg eksplisitt om denne del av forslaget, støtter Advokatforeningen, Get TDC, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) og Telenor en videreføring av dagens regler.

Norsk Videogramforening (NVF), Rettighetsalliansen og Virke Produsentforeningen mener prinsipalt at reglene bør forenkles ved at det blir innført en enklere og billigere løsning for de enkle sakene. Rettighetsalliansen viser til tidligere innspill om dette. Også Norsk Komponistforening og NOPA peker på at slike saker er svært kostbare å gjennomføre, og mener det er behov for å gjøre regelverket enklere og rimeligere å anvende. TONO uttaler i sin høringsuttalelse at det gjenstår å se om någjeldende regler er tilstrekkelig effektive, og anbefaler departementet å følge utviklingen nøye og fortløpende vurdere behovet for endringer. Advokatforeningen, Get TDC, Nkom, Norsk Journalistlag og Telenor slutter seg på den annen side til departementets forslag om å beholde beslutningskompetansen hos domstolene.

Telenor viser videre i sin høringsuttalelse til at pålegg som hindrer eller vanskeliggjør tilgang etter bestemmelsen bare er bindene for de tjenesteytere som rettighetshaver har begjært slike tiltak mot og som omfattes av pålegget. Av konkurransemessige hensyn mener Telenor det bør vurderes om det i bestemmelsen skal stilles vilkår om at rettighetshaveren må rette begjæringen mot alle kjente tjenesteytere i det norske markedet, eller om kjennelsen generelt kan få virkning for alle relevante tjenesteytere.

Når det gjelder virkeområdet for bestemmelsen, mener Institusjonsfotografene at regelen bør utvides slik at sosiale medier og andre nettsteder i større grad gjøres ansvarlig for formidling av materiale beskyttet av opphavsrett og nærstående rettigheter, for eksempel fotografiske bilder. Institusjonsfotografene mener disse bør ha plikt til å slette materiale som de ikke har rett til å bruke, og ønsker at denne plikten tydeliggjøres i lovteksten. Rettighetsalliansen mener også bestemmelsens virkeområde bør utvides:

«Blokkeringsregelen vil være lite robust for teknologiendringer dersom den ikke gir grunnlag for å rette pålegg mot andre leverandører enn aksessleverandørene. Etter Rettighetsalliansens syn bør bestemmelsen gi hjemmel for å rette pålegg til hostingleverandører (herunder UGC/UCC-tjenester og cyberlockers) samt søkemotorleverandører.»

NVF har likelydende innspill.

8.4.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre bestemmelsene uten vesentlige endringer.

I Prop. 65 L (2012–2013) s. 66 flg. drøfter departementet hvem som skal ha kompetanse til å gi pålegg etter bestemmelsen i § 56c. Høringsnotatet som omhandlet denne bestemmelsen hadde i forkant foreslått to alternativer. Det første alternativet var at Medietilsynet skulle kunne gi slike pålegg («organsporet»), det andre var at kompetansen skulle legges til domstolene («domstolssporet»). Departementet behandlet i Prop. 65 L (2012–2013) s. 69 først spørsmålet om bare ett av de to sporene skulle innføres, eller om det kunne være aktuelt å kombinere disse:

«[Departementet] ser samtidig at gode grunner taler for at de to forslagene til organisering er alternative og at bare det ene foreslås innført. Sakstilfanget etter reglene som foreslås er uvisst, men forventes uansett ikke å bli spesielt stort. Opprettelse av et organspor vil kreve ressurser i form av både regelverksutforming, kompetanse- og personaltilførsel, og departementet er tvilende til om dette vil være en fornuftig ressursbruk hvis sakene i stedet kan tas direkte til domstolene. […] Departementet fastholder at de to sporene er alternative, og at bare det ene nå foreslås innført. Men gitt at sakene som antas å bli reist etter forslaget her trolig vil være av ulik art, slik at noen vil passe godt i et organ mens andre kan måtte gå til domstolene uansett, kan et større enn antatt tilfang av slike saker tale for at et tosporssystem kan bli aktuelt på et senere tidspunkt. Departementet vil her som ellers følge utviklingen nøye og komme tilbake med forslag til ny lovgivning om forholdene skulle tilsi det.»

Dernest vurderte departementet hvilket av de to alternativene som var best egnet, og kom etter en helhetsvurdering til at de sterkeste argumentene tilsa at kompetansen burde legges til domstolene, jf. Prop. 65 L (2012–2013) s. 71:

«Departementet har ved vurderingen særlig lagt vekt på at bare ett spor skal innføres på det nåværende tidspunktet, at saken etter forslaget her antas å være av ulik art og at mange av dem trolig ville gått til domstolene uansett. Argumentene for organsporet knyttet til enklere, raskere og billigere saksbehandling, vil da ikke slå til i alle tilfeller. Departementet har videre lagt vekt på at tiltakene som foreslås er av inngripende karakter, og at domstolenes uavhengighet, med den tillit og integritet det gir, vil sørge for en saksbehandling som ikke bare er, men også oppfattes som betryggende.»

Departementet foreslo videre en rekke særlige prosessuelle regler for i størst mulig grad å fange opp det en organbasert løsning kunne gitt av smidighet ved behandlingen av slike saker. Blant annet ble det innført en egen regel i § 56e femte ledd som skal sikre hurtig avgjørelse når det foreligger såkalt «fare ved opphold».

Som tidligere nevnt har bestemmelsen i § 56c som ble innført i 2013 kun vært prøvd for domstolene et fåtall ganger. Departementet mener det er altfor tidlig, bl.a. på bakgrunn av det svært begrensede erfaringsgrunnlaget, å konkludere med at de nye bestemmelsene ikke fungerer etter sin hensikt. Dette gjelder også spørsmålet om å innføre et «organspor» eller en nemndsløsning i tillegg til det eksisterende «domstolssporet», slik flere høringsinstanser på rettighetshaversiden tar til orde for i høringen.

Departementet er ikke enig i at få saker er en indikasjon på at regelen ikke er effektiv nok. I den forbindelse skal det pekes på at bestemmelsen forutsetter at terskelen for å gi pålegg skal være høy. I forarbeidene kommer dette til uttrykk ved presiseringen av at hjemmelen skal brukes med varsomhet og forbeholdes de mer alvorlige tilfellene av opphavsrettsinngrep på Internett, jf. Prop. 65 L (2012–2013) s. 59.

Implisitt i dette ligger også at disse sakene er av en slik art at det tilsier en grundig realitetsbehandling i hvert enkelt tilfelle, men med visse modifikasjoner i de særlige prosessuelle reglene. Departementet antar derfor at disse sakene i alle tilfeller ville måtte medføre en viss ressursbruk hos rettighetshaverne som begjærer pålegg, uansett hvem som har kompetansen til å gi slike pålegg. Det antas at ytterligere rettspraksis over tid også vil kunne klargjøre hva som er nødvendig ressursbruk ved praktiseringen av bestemmelsen.

Departementet ser på denne bakgrunn ikke behov for gjøre endringer i reglene om beslutningskompetanse nå, men vil, som det også ble påpekt i Prop. 65 L (2012–2013), følge utviklingen nøye og komme tilbake med forslag til ny lovgivning dersom forholdene skulle tilsi det.

Departementet kan heller ikke slutte seg til forslaget fra Rettighetsalliansen og Norsk Videogramforening om å utvide virkeområdet til bestemmelsen slik at pålegg kan rettes mot søkemotorleverandører mv. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å videreføre begrensningen om at pålegg kun skal kunne gis overfor tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som nevnt i ehandelsloven § 1 andre ledd bokstav b. Ut fra det begrensede erfaringsgrunnlaget mener departementet at det ikke er behov for å foreslå endringer i bestemmelsen nå. Departementet bemerker også at begrepet «nettsted» er ment å være teknologinøytralt med hensyn til hvordan eventuelle inngrep gjennomføres, jf. Prop. 65 L (2012–2013) s. 91. Begrepet omfatter både nettsteder som formidler og/eller tilbyr støttetjenester for ulovlig fildeling og strømming. Tilbydere av slike tjenester som Rettighetsalliansen nevner, og som ikke omfattes av bestemmelsen, må derfor vurderes etter alminnelige medvirkningsbestemmelser. Etter departementets vurdering er det heller ikke aktuelt å utvide bestemmelsen til å omfatte en generell sletteplikt for sosiale medier og andre nettsteder som kan inneholde ulovlig materiale, slik Institusjonsfotografene synes å ta til orde for i høringen.

Når det gjelder innspillet til Telenor om at det av konkurransemessige hensyn bør vurderes å gi påleggene utvidet virkning, viser departementet til at spørsmålene om påleggenes rettskraft og forholdet til andre internetttilbydere også ble tatt opp i forarbeidene til bestemmelsen. I Prop. 65 L (2012–2013) s. 77 uttales det bl.a.:

«Når det gjelder synspunktene i høringen angående påleggenes rettskraft, viser departementet til at en domstols avgjørelse bare vil ha rettskraft for sakens parter. Departementet ser det i utgangspunktet ikke som aktuelt å gi særregler for i praksis å utvide denne rettskraften til aktører som ikke har vært part i saken. På denne bakgrunn foreslår departementet som nevnt ovenfor at rettighetshaver i begjæringen må angi alle tilbydere som pålegget skal omfatte som motpart.»

Departementet kan ikke se at det i høringen har fremkommet nye opplysninger som tilsier at spørsmålet skal vurderes annerledes nå, og fastholder synspunktet om at det ikke er aktuelt å utvide rettskraften slik at kjennelsen kan få virkning for alle relevante tilbydere. Etter departementets syn er det heller ikke hensiktsmessig å stille som vilkår at rettighetshaveren må rette begjæringen mot alle kjente tilbydere på markedet. Det må være opp til rettighetshaveren å avgjøre hvilke internettilbydere begjæringen skal rettes mot. Departementet legger uansett til grunn at rettighetshaveren også vil ha interesse av at et eventuelt pålegg blir mest mulig effektivt, og at det derfor i mange tilfeller vil være naturlig at begjæringen omfatter så mange som mulig. Departementet legger derfor ikke opp til endringer når det gjelder dette. For øvrig er departementet kjent med at det i Danmark er inngått en intensjonsavtale mellom internettilbyderne om at også tilbydere som ikke er part i saken, bl.a. for å hindre konkurransevridning, lojalt skal rette seg etter blokkeringsavgjørelser som omfatter andre tilbydere.

Bestemmelsene foreslås videreført som §§ 89 til 99.

Fotnoter

1.

Med ulovlig fildeling menes opp-/nedlasting av opphavsrettslig beskyttet materiale til/fra Internett uten rettighetshavers samtykke.

Til toppen
Til dokumentets forside