Prop. 139 L (2019–2020)

Lov om informasjonstilgang m.m. for den uavhengige kommisjonen som skal gjennomgå og evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien i Norge (Koronakommisjonen)

Til innholdsfortegnelse

6 Adgangen til å gi opplysninger til kommisjonen

6.1 Forslaget i høringsnotatet

Høringsforslaget § 2 inneholdt en bestemmelse som sier at «enhver kan uten hinder av taushetsplikt gi Koronakommisjonen opplysninger som er nødvendige for kommisjonens arbeid». Det ble i høringsnotatet gitt følgende redegjørelse for forslaget:

«Departementets forslag innebærer at offentlige myndigheter, personer som er underlagt profesjonsbestemt taushetsplikt, og personer som har taushetsplikt på annet grunnlag, uhindret av taushetsplikt kan gi opplysninger til kommisjonen. Den foreslåtte bestemmelsen er utformet slik at den gir adgang til å gi kommisjonen tilgang til taushetsbelagte opplysninger, men ingen plikt til å forklare seg eller gi opplysninger til kommisjonen. Det legges til grunn at det vil være ønskelig å samarbeide med kommisjonen og gi de opplysninger og dokumenter som kommisjonen ber om. For enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan som er underlagt Kongens instruksjonsmyndighet, er det imidlertid gitt en instruks om å gi kommisjonen slik informasjon som er nødvendig for at kommisjonen kan utføre sitt arbeid i henhold til sitt mandat, jf. kongelig resolusjon 23. juni 2020.
Taushetsplikten etter forvaltningsloven, andre forvaltningsrettslige lover, helsepersonelloven osv. skal verne om enkeltindividers personlige og private sfære og om forretningsrelaterte forhold når det kan føre til økonomisk skade dersom opplysningene kommer ut. Taushetsplikt kan også verne om andre hensyn, som å ivareta allmenhetens tillitt til offentlige myndigheter og andre aktører. I avveiningen av om det skal gis en egen lovbestemmelse om fritak fra taushetsplikt, finner departementet at hensynet til samfunnsnytten av kommisjonens arbeid må være avgjørende. Departementet mener at det ikke vil være gjennomførbart for kommisjonen å oppfylle mandatet uten at det gis fritak fra lovbestemte taushetspliktsregler. Departementet har videre lagt vesentlig vekt på at informasjonsvernet kan ivaretas ved at kommisjonen pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opplysningene er underlagt. Et annet vesentlig moment er at loven ikke pålegger noen plikt til å gi opplysninger.
Det presiseres at tilgangen til opplysninger skal være begrenset til de opplysningene som er nødvendige for at kommisjonen skal kunne ivareta de oppgavene som følger av mandatet. Dette innebærer tilgang til dokumenter på de saksområdene som fremgår av mandatet, men også opplysninger om andre saksområder vil kunne innhentes så langt det er nødvendig for kommisjonens arbeid.
Nødvendighetsvurderingen må foretas av organet som har de aktuelle opplysningene kommisjonen ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Kommisjonen vil i tillegg kunne bistå i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt. Dersom et dokument er utferdiget av et annet organ, kan det også være aktuelt å spørre om dette organets vurdering.
Departementet foreslår at samtlige medlemmer av kommisjonen og kommisjonens sekretariat skal ha tilgang til taushetsbelagte opplysninger i direkte identifiserbar form. I Barnevoldsutvalget hadde kun utvalgets leder, nestleder og sekretariat tilgang til direkte identifiserbare opplysninger. Den praktiske gjennomføringen av avidentifisering ble da så tidkrevende at man måtte utvide sekretariatet med flere personer. Metoden medførte også at sakstilfanget ble snevrere. En slik løsning bør derfor ikke gjentas. I tillegg viser departementet til at opplysningene uansett vil være tilgjengelig kun for en meget begrenset personkrets.
Departementet legger til grunn at bestemmelsen gir et supplerende rettsgrunnlag for utlevering og innhenting av personopplysninger i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e, og åpner for viderebehandling i samsvar med artikkel 6 nr. 4. Det legges også til grunn at bestemmelsen gir unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g.
Lovforslaget § 2 gir et generelt fritak fra taushetsplikt, og departementet mener det derfor ikke er behov for å henvise til forvaltningsmessig taushetsplikt eller bestemte former for profesjonsbestemt taushetsplikt i § 2.
Opplysninger som er nødvendige for at kommisjonen skal kunne oppfylle sitt mandat, kan samtidig være sikkerhetsgraderte etter sikkerhetsloven § 5-3. Kommisjonens tilgang til sikkerhetsgradert informasjon vil reguleres av sikkerhetsloven § 5-4. Dette innebærer at kommisjonen kan gis tilgang til sikkerhetsgradert informasjon hvis det foreligger et «tjenstlig behov», og kommisjonen er autorisert for tilgang til informasjon med det aktuelle graderingsnivået, jf. sikkerhetsloven § 5-4 første ledd. Departementet legger til grunn at kommisjonen som utgangspunkt må anses å ha «tjenstlig behov» for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som er nødvendige for kommisjonens arbeid.
Videre kan dokumenter som inneholder opplysninger som er nødvendige for at kommisjonen skal kunne oppfylle sitt mandat, være gradert etter beskyttelsesinstruksen § 4. Departementet viser til at gradering etter beskyttelsesinstruksen ikke i seg selv gir hjemmel til å gjøre unntak fra innsyn, og at det er fastsatt i instruksen § 3 at slik gradering bare kan skje når det foreligger en hjemmel for unntak fra innsyn etter offentleglova. Dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen, behøver altså ikke inneholde opplysninger som er omfattet av taushetsplikt. Etter beskyttelsesinstruksen § 7 første ledd første ledd kan det gis tilgang til graderte dokumenter «i den grad det er tjenstlige behov», og etter andre punktum kan et slikt dokument «forelegges eller gjøres kjent for personer som av tjenestlige grunner må kjenne innholdet». § 7 andre ledd åpner dessuten for at den myndigheten som har produsert et gradert dokument, kan «gi tillatelse til at det gis tilgang for den som har et særlig behov for det». Ut fra dette legger departementet til grunn at kommisjonen vil kunne få tilgang til dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen.
For øvrig nevnes det at dersom kommisjonen ber om tilgang til informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven eller dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen, skal det vurderes om graderingen skal opprettholdes. Dette følger av henholdsvis virksomhetssikkerhetsforskriften § 30 første ledd bokstav b og § 33 og beskyttelsesinstruksen § 5 nr. 4 andre ledd bokstav a.»

6.2 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har på ulike måter utrykt at fritaket fra taushetsplikt i lovforslaget § 2 er for omfattende eller for upresist formulert. De høringsinstansene som har hatt innvendinger mot omfanget av fritaket fra taushetsplikt i høringsforslaget § 2, har særlig utrykt at det ikke bør gis fritak fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, som pålegger helsepersonell taushetsplikt om «opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell». På den andre siden har flere høringsinstanser uttrykkelig støttet at kommisjonen kan gis tilgang til pasientopplysninger der dette er nødvendig for kommisjonens arbeid.

Askøy kommune, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, Helse Nord-Trøndelag HF, Helse Sør-Øst RHF, Norsk sykepleierforbund og Oslo universitetssykehus HF støtter høringsforslaget. Norsk sykepleierforbund og Statens helsetilsyn er enig i at kommisjonen bør ha tilgang til opplysninger fra helse- og omsorgstjenesten der dette er nødvendig. Norsk sykepleierforbund mener imidlertid at en sykepleier som gir informasjon til kommisjonen, bør gis full anonymitet. Statens helsetilsyn uttaler:

«Reglene om taushetsplikt er vesentlige for å sikre befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten. Alle pasienter og brukere skal føle seg trygge på at opplysninger om dem ikke spres unødig eller misbrukes på annen måte. Det er imidlertid et stort samfunnsmessig behov for at Koronakommisjonen sikres tilgang til alle opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sitt mandat, også opplysninger underlagt taushetsplikt etter helse- og omsorgslovgivningen.»

Legeforeningen, Helse Nord RHF og Sykehuset Østfold mener derimot at fritaket fra taushetsplikt i høringsforslaget § 2 er for omfattende og uklart, særlig når det gjelder kommisjonens tilgang til pasientopplysninger. Disse instansene uttaler at behovet for å unnta fra profesjonsbestemt taushetsplikt ikke er tilstrekkelig begrunnet. Legeforeningen og Sykehuset Østfold foreslår å begrense unntaket fra taushetsplikt i lovforslaget § 2 til å ikke gjøre unntak fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, og at kommisjonens tilgang til slik informasjon bør reguleres etter gjeldende regelverk. Deres oppfatning er at det ikke er noe i kommisjonens mandat som tilsier at kommisjonen har behov for å ha tilgang til pasientinformasjon på individnivå. Legeforeningen uttaler blant annet følgende:

«Vi mener lovforslaget må avgrenses mot utlevering av taushetsbelagt informasjon etter helsepersonelloven § 21, da vi hverken kan se at kommisjonen ut fra mandatet vil ha behov for helseopplysninger på individnivå, eller at behovet for et så omfattende unntak fra taushetsplikten er tilstrekkelig begrunnet.
Et sterkt person- og personopplysningsvern er ansett som grunnleggende for ytelsen av helse- og omsorgstjenester. Taushetsplikten skal bidra til vern om pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten. Denne tilliten er nødvendig for at hjelpetrengende oppsøker helsetjenesten ved behov. Taushetsplikten skal også bidra til at pasienten gir den informasjonen som helsetjenesten trenger for å gi best mulig helsehjelp. Pasienter skal føle seg trygge på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke utleveres til uvedkommende eller benyttes til andre formål.
Helsepersonell har derfor som den klare hovedregel en absolutt taushetsplikt om opplysninger de mottar i egenskap av å være helsepersonell. Selv om taushetsplikten sies å være absolutt, er det gitt enkelte unntak i lov. Alle unntakene er begrunnet i hensyn som lovgiver har vurdert veier tyngre enn hensynene bak taushetsplikten, og/eller gir en anvisning på at helsepersonellet skal foreta en slik interesseavveining. I praksis vurdreres formålet bak taushetsplikten opp mot formålet med utlevering. Sentralt i vurderingen er til hvem, hvilke type opplysninger som skal utleveres og hvorfor de skal utleveres.»

Helse Bergen HF er enig i at det vil være krevende å skulle innhente samtykke fra alle aktuelle personer, og at et krav om samtykke vil utgjøre en risiko for at opplysninger ikke blir gjort tilgjengelig for kommisjonen, men foreslår imidlertid at det kommer tydeligere fram at opplysninger som overleveres fra helse- og omsorgstjenesten til kommisjonen, som hovedregel skal være anonymiserte.

Datatilsynet fremmer et lignende forslag om at det fastsettes i loven at anonyme opplysninger skal benyttes der det er tilstrekkelig for å dekke kommisjonens informasjonsbehov samt er tilgjengelig eller kan framskaffes med enkle midler. Etter Datatilsynets oppfatning er en uttrykkelig regel om anonymisering et nødvendig tiltak for å sikre kommisjonens grunnlag for å behandle særskilte kategorier av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav g.

KS påpeker at forholdet til privatrettslig taushetsplikt ikke er belyst i høringsnotatet. Organisasjonen ber også om en klargjøring av forholdet mellom unntaket fra taushetsplikt i lovforslaget § 2 og arbeidsgivers styringsrett, blant annet arbeidsgivers adgang til å pålegge en arbeidstaker å gi eller avstå fra å gi opplysninger til kommisjonen.

Skatteetaten påpeker at høringsforslaget § 2 ikke vil gi kommisjonen tilgang til informasjon hvis taushetsplikten følger av mellomstatlig overenskomst eller traktat, eller hvor informasjonen i henhold til lov kun er tillatt brukt eller utlevert til bestemte formål, slik som politiregisterloven § 12 eller valutaregisterloven § 6.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forsvarsdepartementet, Helse Nord RHF, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Sivil klareringsmyndighet uttaler seg om forholdet til sikkerhetsloven. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Sivil klareringsmyndighet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet om at kommisjonen vil kunne ha behov for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon for å oppfylle sitt mandat. Nasjonal sikkerhetsmyndighet ønsker imidlertid en nærmere vurdering av behovet for å sikkerhetsgradere kommisjonens medlemmer og sekretariat. Sivil klareringsmyndighet påpeker at det ikke er omtalt i høringsnotatet hvilket nivå kommisjonens medlemmer og sekretariatet eventuelt skal klareres og autoriseres for. Helse Nord RHF uttaler at sammenstilling av informasjon kan gi økt risiko knyttet til sikkerhetsloven og mener dette burde omtales. Forsvarsdepartementet og Sivil klareringsmyndighet etterlyser at det utpekes i lovens forarbeider hvem som skal stå for autorisering og sikkerhetsklarering av kommisjonen. Forsvarsdepartementet uttaler at det vil være Sivil klareringsmyndighet som har ansvar for å gjennomføre eventuelle sikkerhetsklareringer av personell. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ber departementet vurdere om det vil være hensiktsmessig å gi en egen redegjørelse for gjeldende rett etter sikkerhetsloven.

Skatteetaten, KS, Norsk Sykepleierforbund og Oslo universitetssykehus HF uttaler seg om at høringsforslaget ikke innebærer en plikt til å gi opplysninger til Koronakommisjonen. Norsk sykepleierforbund foreslår at det vurderes om man skal oppfordre til å bidra til opplysning overfor kommisjonen. Oslo universitetssykehus HF stiller spørsmål om det bør vurderes å innføre en plikt til å gi kommisjonen opplysninger som er nødvendige og relevante. Skatteetaten legger på sin side til grunn at siden høringsforslaget ikke innebærer en plikt til å dele opplysninger, pålegger heller ikke instruksen gitt ved kongelig resolusjon 23. juni 2020 en opplysningsplikt, med mindre plikten framgår av annen lov. KS påpeker at instruksen ikke omfatter kommunalt ansatte, jf. Grunnloven § 49.

Legeforeningen og Helse Nord RHF påpeker at lovforslaget kan være byrdefullt for avgiverorganet.

Skatteetaten uttaler at å legge nødvendighetsvurderingen til avgiverorganet fraviker fra skatteforvaltningsloven § 3-3, hvor mottakerorganets egne vurderinger av opplysningsbehov har avgjørende vekt.

6.3 Departementets vurderinger

6.3.1 Taushetsplikten for helsepersonell

Departementet viser til at kommisjonens mandat inkluderer å gjennomgå og evaluere «iverksatte tiltak for å redusere smittespredning, bedre kapasiteten i helsetjenesten og behandle pasienter» og «iverksatte tiltak i primærhelsetjenesten og tiltak, forberedelser og beredskap i kommunene for å ivareta beboere i heldøgns omsorg». På denne bakgrunn legger departementet til grunn at det ikke kan utelukkes at kommisjonen for å oppfylle mandatet har behov for opplysninger om behandling av pasienter på individnivå.

Departementet er enig i at helsepersonells taushetsplikt skal verne om pasientenes personvern og ivareta allmenhetens tillitt til helsetjenesten. Det bør derfor foreligge tungtveiende hensyn for å gjøre unntak fra helsepersonells taushetsplikt.

I avveiningen av om det skal gis fritak fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, finner departementet at hensynet til samfunnsnytten av kommisjonens arbeid må være avgjørende. Det vil ikke være gjennomførbart for kommisjonen å oppfylle mandatet sitt hvis informasjonstilgangen fra helsepersonell i ethvert tilfelle er avhengig av at det gis samtykke, eller at noen av de skjønnsmessige unntakene i helsepersonelloven § 23 er til stede, for eksempel at tilgangen begrenses til anonymiserte opplysninger. Det vises her til omtalen i høringsnotatet inntatt i punkt 4.1 ovenfor. Departementet viser til at det er sentralt at kommisjonen får tilgang til de opplysninger som er nødvendig for at kommisjonen kan utføre sitt oppdrag slik det er definert i mandatet. Hvis kommisjonens tilgang til informasjon i for stor utstrekning begrenses, kan det bidra til å svekke fullstendigheten av kommisjonens gjennomgang og evaluering. Departementet påpeker samtidig at helsepersonell som mottar en forespørsel om å gi opplysninger til kommisjonen, må vurdere om det er nødvendig å utlevere informasjon som identifiserer en pasient, eller om anonymiserte opplysninger oppfyller kommisjonens informasjonsbehov, jf. punkt 6.3.2 nedenfor. Departementet har videre lagt vesentlig vekt på at det er en snever personkrets som gis tilgang til opplysningene, og at informasjonsvernet ivaretas ved at disse personene pålegges en like streng taushetsplikt som avgiveren av opplysningene er underlagt.

Endelig peker departementet på at forslaget ikke innebærer noen plikt til å gi kommisjonen opplysninger.

På denne bakgrunnen går departementet inn for at fritaket fra taushetsplikt i lovforslaget § 2 også gjelder taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

6.3.2 Nødvendighetskriteriet

Lovforslaget § 2 innebærer at tilgangen til opplysninger skal være begrenset til de opplysningene som er nødvendige for at kommisjonen skal kunne ivareta de oppgavene som følger av mandatet. Dette nødvendighetskriteriet innebærer at det må vurderes om det er nødvendig for at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver å gi tilgang til informasjon som inneholder taushetsbelagte opplysninger, eller om det er tilstrekkelig for kommisjonen å motta anonymiserte opplysninger. Departementet viser til punkt 4.1 ovenfor om at kommisjonen etter omstendighetene kan ha behov for ikke-anonymiserte opplysninger. I de tilfellene hvor anonymiserte opplysninger derimot er tilstrekkelig for at kommisjonen kan utføre sitt oppdrag, vil avsenderen ikke være fritatt fra taushetsplikt etter lovforslaget § 2. Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre hva som er «nødvendig» for kommisjonen å få tilgang til og grensen kan være vanskelig å trekke. Departementet understreker derfor at det for eksempel ikke vil være aktuelt med straffansvar etter straffeloven §§ 209 flg. for den som etter en forsvarlig vurdering kommer til at det er nødvendig å levere taushetsbelagte opplysninger til kommisjonen, selv om det senere viser seg at kommisjonen ikke hadde behov for opplysningene. En unødvendig utlevering som ikke bygger på en forsvarlig vurdering, vil derimot innebære et brudd på taushetsplikten. Departementet har ikke funnet grunn til å fastsette uttrykkelig i loven at fritaket fra taushetsplikt kun gjelder så langt anonymiserte opplysninger ikke kan oppfylle kommisjonens informasjonsbehov, slik Datatilsynet har foreslått. En slik bestemmelse ville kunne virke mot sin hensikt og føre til en for snever informasjonstilgang for kommisjonen. Departementet viser ellers til at nødvendighetskriteriet i lovforslaget § 2 må tolkes i lys av kommisjonens mandat.

6.3.3 Spørsmålet om det skal gis opplysninger til kommisjonen

Lovforslaget innebærer ikke noen plikt til å gi informasjon til Koronakommisjonen. Det er i utgangspunktet opp til den som innehar opplysninger, om vedkommende vil gi kommisjonen tilgang til opplysningene. Departementet legger til grunn at dersom noen ikke ønsker å gi informasjon til kommisjonen, kan kommisjonen ikke kreve bevisopptak for domstolene etter domstolloven § 43 andre ledd, jf. punkt 3.8 ovenfor. Samtidig legges det til grunn at det for de fleste relevante organer og enkeltindivider vil være ønskelig å samarbeide med kommisjonen og gi de opplysningene og dokumentene som kommisjonen ber om. Videre viser departementet til at «enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan underlagt Kongens instruksjonsmyndighet», er underlagt instruksen gitt ved kongelig resolusjon 23. juni 2020 om informasjonsplikt overfor Koronakommisjonen, jf. punkt 2.2 ovenfor.

Departementet har forståelse for at det i denne forbindelsen kan være vanskelig for avgiverorganer å foreta vurderinger av hvilke opplysninger som det er nødvendig for kommisjonen å få tilgang til, men det er lite aktuelt med noen annen løsning. Koronakommisjonen er et ad hoc-organ med kort virketid og et svært begrenset apparat. Det vil ofte kunne være svært vanskelig for kommisjonen å kunne ta stilling til hvilke dokumenter eller opplysninger som er relevant for deres arbeid, uten at medarbeidere der får tilgang til den aktuelle informasjonen. Situasjonen kan på dette punktet derfor i liten grad sammenlignes med deling av informasjon mellom etablerte forvaltningsorganer som kjenner hverandres saksfelter godt, og som ofte samarbeider regelmessig.

Departementet legger ellers til grunn at lovforslaget § 2 gir et supplerende rettsgrunnlag for utlevering og innhenting av personopplysninger i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3, jf. nr. 1 bokstav e, og åpner for viderebehandling i samsvar med artikkel 6 nr. 4. Det legges videre til grunn at lovforslaget § 2 gir unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Departementet viser til punkt 8 nedenfor.

Selv om en annen lov fastsetter at bestemte opplysninger bare kan brukes til bestemte formål, begrenser ikke dette nødvendigvis muligheten til å kunne gi slike opplysninger til Koronakommisjonen. Det må her vurderes om den aktuelle begrensningen overhodet kan regnes som en taushetsplikt, og hvordan bestemmelsen skal tolkes i en situasjon der Koronakommisjonen ber om opplysningene. Etter departementets vurdering framstår det i alle tilfeller lite praktisk at kommisjonen skal ha behov for opplysninger som omfattes av de nevnte reglene i politiregisterloven § 12 eller valutaregisterloven § 6, og det foreslås derfor ingen særskilt regulering av dette.

Når det gjelder innspillet fra KS, vil lovforslaget § 2 også gi adgang til unntak fra lovfestet privatrettslig taushetsplikt. Det vil ikke være lovstridig å gi opplysninger i strid med en eventuell taushetsplikt som følge av avtale eller liknende, men departementet viser her til at lovforslaget ikke medfører noen opplysningsplikt. Det vil trolig i svært liten grad oppstå noen reell konflikt mellom en slik avtalebasert taushetsplikt og det å gi opplysninger til Koronakommisjonen.

Dersom taushetsplikten følger av en mellomstatlig overenskomst eller traktat, må man i utgangspunktet ta stilling til om den aktuelle overenskomsten eller traktaten åpner for å gi de aktuelle opplysningene til kommisjonen. Siden loven ikke skal medfører noen opplysningsplikt, vil forholdet mellom norsk rett og folkeretten ikke komme på spissen. Departementet legger til grunn at dette spørsmålet vil bli lite aktuelt.

6.3.4 Lovforslaget og arbeidsgivers styringsrett

KS har også bedt om en klargjøring av forholdet mellom lovforslaget § 2 og arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgivers adgang til å pålegge eller forby ansatte å gi opplysninger til kommisjonen følger av de alminnelige rammene for arbeidsgivers styringsrett. Departementet legger til grunn at det som utgangspunkt er innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge en ansatt å samarbeide med en offentlig oppnevnt granskningskommisjon, jf. NOU 2009: 9 side 100 og Henning Jakhelln, «Arbeidstakers rett og plikt til å meddele opplysninger om arbeidsforhold til en granskningskommisjon» i Rett og toleranse: Festskrift til Helge Johan Thue (2007) side 766–768. Denne tjenstlige medvirkningsplikten er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og arbeidsgiver kan i visse tilfeller gjøre arbeidsrettslige sanksjoner gjeldende mot ansatte som nekter å samarbeide med kommisjonen.

Etter omstendighetene kan en arbeidsgiver ha en interesse i å pålegge en arbeidstaker å ikke forklare seg for kommisjonen. Hensynet til ryddighet og varsomhet tilsier at kommisjonen bør gjøre arbeidsgivere kjent med at kommisjonen ønsker å få opplysninger fra ansatte i virksomheten. Arbeidsgiver har imidlertid begrenset rett til å nekte en ansatt å gi opplysninger til kommisjonen, jf. blant annet NOU 2009: 9 side 103–104 og Jakhelln side 769–770.

6.3.5 Tilgangen til gradert informasjon

Når det gjelder kommisjonens tilgang til informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven § 5-3, reguleres dette av sikkerhetsloven § 5-4. Departementet legger til grunn at kommisjonen som utgangspunkt må anses å ha «tjenstlig behov» etter § 5-4 for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som er nødvendig for kommisjonens arbeid. Autorisasjon og sikkerhetsklarering av kommisjonen og kommisjonens sekretariat vil skje etter reglene i sikkerhetsloven kapittel 8 med tilhørende forskrifter. Det følger av klareringsforskriften § 1 at Sivil klareringsmyndighet klarerer nødvendige personer i sivil sektor, mens Statsministerens kontor klarerer personer i eller tilknyttet egen virksomhet. Klareringsmyndighetene kan videre avtale hvem av dem som skal være klareringsmyndighet i enkeltsaker og for grupper av personer, og er det tvil om hvem som er rett klareringsmyndighet, fastsetter Nasjonal sikkerhetsmyndighet hvilken klareringsmyndighet som skal behandle saken. Departementet finner derfor ikke grunn til å utpeke her hvem som er ansvarlig for å autorisere og sikkerhetsklarere kommisjonsmedlemmene, kommisjonens sekretariat og eventuelle andre som behøver klarering i forbindelse med arbeid for kommisjonen.

Departementet opprettholder ut fra dette forslaget i høringsnotatet.

Til dokumentets forside