Prop. 68 L (2015–2016)

Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag om lovendringer som vil gi politiet en utvidet adgang til å benytte skjulte tvangsmidler ved etterforskning, avverging og forebygging av alvorlige lovbrudd. Straffeprosesslovens regler om skjulte tvangsmidler bygger på vanskelige vurderinger hvor hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse må avveies mot hensynet til personvern og rettssikkerhet. Ubegrunnede inngrep i den enkeltes rettigheter og private sfære må unngås. Et endret kriminalitets- og trusselbilde kan imidlertid tilsi at adgangen til å benytte skjulte politimetoder utvides.

Proposisjonen følger opp deler av Metodekontrollutvalgets utredning NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll. Utredningen har to overordnede temaer; behandling og beskyttelse av informasjon i straffesaker og politiets bruk av skjulte tvangsmidler. Departementet fant det hensiktsmessig å dele dette store lovarbeidet i to delproposisjoner. Første delproposisjon – Prop. 147 L (2012–2013) om endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) – ble fremmet våren 2013 og vedtatt av Stortinget ved lov 21. juni 2013 nr. 86. Den foreliggende proposisjonen omhandler behovet for endringer i reglene om politiets bruk av skjulte tvangsmidler, som er behandlet i utredningen del IV.

Det fremmes blant annet forslag om utvidet adgang til bruk av kommunikasjonskontroll, ransaking, romavlytting, teknisk sporing, kameraovervåking og tvangsmiddelbruk i avvergende og forebyggende øyemed. Videre foreslås det at det åpnes for bruk av et nytt skjult tvangsmiddel, dataavlesing. Nedenfor i punkt 1.2 til 1.10 oppsummeres de viktigste endringsforslagene nærmere.

Den nye straffeloven trådte i kraft 1. oktober 2015. Dette innebærer at mens Metodekontrollutvalget og høringsinstansene refererer til straffeloven 1902, må departementet forholde seg til gjeldende rett på tidspunktet for fremleggelse av proposisjonen for Stortinget. Departementet har funnet det nødvendig å innta henvisninger til begge lovene i proposisjonsteksten, slik at det henvises til de speilede bestemmelser i enten 1902- eller 2005-loven i parentes.

1.2 Fellesspørsmål

Fellesspørsmål om tvangsmiddeladgang behandles i kapittel 6.

Departementet foreslår at strafferammekrav skal beholdes som grunnvilkår for å ta i bruk skjulte tvangsmidler. Departementet finner ikke grunn til å foreslå at det stilles lempeligere krav for å anvende straffeloven § 79 bokstav c (straffeloven 1902 § 60 a), hvoretter strafferammen forhøyes dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Siden metodetilgangen er knyttet til et strafferammekrav, har regelen betydning for det saklige virkeområdet for de skjulte metodene. Departementet mener at en riktigere tilnærming er å utvide metodetilgangen ved at det åpnes for bruk av skjulte metoder ved enkelte alvorlige lovbrudd med strafferamme under ti år, der det påvises et behov for dette og der utvidelsen er forholdsmessig.

Departementet støtter utvalget i at en ordning hvor det kreves samtykke fra domstolen for å ta i bruk skjulte tvangsmidler, alt i alt gir best rettssikkerhet, og går ikke inn for endringer her. Videre mener departementet at det mest forsvarlige er at disse sakene fortsatt fordeles blant dommerne etter et tilfeldighetsprinsipp. Det foreslås heller ikke endringer i dommerfullmektigenes kompetanse, ettersom det i alminnelighet ikke kan legges til grunn at de er mindre egnet enn embetsdommere til å behandle slike saker.

Departementet ser en klar fordel i at samme offentlig oppnevnte advokat gjør tjeneste ved rettens behandling av alle begjæringer om skjulte tvangsmidler mot samme mistenkte i en sak, siden dette vil gi advokaten en totaloversikt over tvangsmiddelbruken i saken. Det foreslås derfor at samme advokat «så langt det er mulig» oppnevnes for samtlige begjæringer om bruk av skjulte tvangsmidler mot mistenkte i samme sak. Reservasjonen vil ta høyde for at regelen ikke skal medføre forsinkelser hos domstolene. Departementet går ikke inn for å utvide advokatens oppdrag ved at det lovfestes en rolle for denne under gjennomføringen av tvangsmiddelet eller etter at tvangsbruken er opphørt. Det vises til at utredningen er uklar med tanke på hva oppdraget mer konkret ville bestått i. Den offentlig oppnevnte advokaten bør også vareta tredjepersoners interesser.

Departementet ser et klart behov for at påtalemyndigheten beholder den hastekompetansen den har under etterforskningen, og foreslår ikke endringer i dagens regler. Når det gjelder Sjef PSTs hastekompetanse i forebyggingssaker, foreslås det at denne utvides til å omfatte forebygging av terrorhandlinger.

Departementet går ikke inn for utvalgets forslag om at det skal gjennomføres muntlige forhandlinger ved begjæringer om tillatelse til bruk av skjulte tvangsmidler. Det fremheves at dagens ordning i stor grad legger til rette for at saker om skjulte tvangsmidler blir tilstrekkelig belyst. Dommeren kan innkalle til muntlige forhandlinger ved behov. Dessuten forutsettes den offentlig oppnevnte advokaten å begjære muntlige forhandlinger dersom det synes nødvendig av hensyn til sakens opplysning. En viktig innvending mot forslaget er at muntlige forhandlinger kan forsinke gjennomføringen av tvangsmidlene og svekke metodenes effektivitet.

Departementet mener at det også ved kommunikasjonskontroll og romavlytting bør gjelde en hovedregel om underretningsplikt. Disse metodene er inngripende, og personvernhensyn gjør seg i minst like stor grad gjeldende her som ved de metodene en i dag har plikt til å underrette om. På bakgrunn av innvendinger fra høringsinstanser foreslår imidlertid departementet at det etter henleggelse – på nærmere bestemte vilkår – gis adgang til å unnlate underretning. Det foreslås dessuten å videreføre PSTs adgang til ikke å underrette om bruk av skjulte metoder i forebyggende øyemed.

Departementet er enig med utvalget i at myndigheten til å beslutte utsatt underretning bør ligge hos retten, og det foreslås at dette også skal gjelde i saker om rikets sikkerhet. Grunnen er at en domstolsbehandling synes best egnet til å avveie behovet for hemmelighold mot hensynet til mistenktes personvern. Siden beslag og utleveringspålegg er mindre inngripende metoder, går departementet imidlertid inn for at påtalemyndigheten her kan beslutte utsatt underretning i inntil åtte uker. Det foreslås dessuten at retten gis en viss mulighet til å utsette underretning for lengre tid enn åtte uker, i inntil fire måneder. Disse tiltakene vil gjøre metodebruken noe mindre ressurskrevende, samtidig som mistenktes og tredjepersoners interesser og rettssikkerhet synes tilstrekkelig varetatt.

Departementet ser at en underretningsplikt kan skape særlige utfordringer hvor skjulte tvangsmidler gjennomføres på anmodning fra utenlandske myndigheter. Norske myndigheter kan ha vanskelig for å begrunne utsatt underretning dersom etterforskningen for øvrig gjennomføres av utenlandske myndigheter, og vil kunne trenge bistand fra utlandet både for å få kjennskap til om mistenkte bør underrettes, og for å gjennomføre selve underretningen. Det er videre grunn til å spørre om det i slike saker er rimelig at byrden med å underrette påhviler norske myndigheter. Det foreslås derfor at Kongen gis hjemmel til å gi særregler om underretning ved gjennomføring av tvangsmidler på begjæring fra utenlandske myndigheter.

1.3 Kommunikasjonskontroll

Departementet foreslår i kapittel 7 en viss utvidelse av politiets adgang til å iverksette kommunikasjonsavlytting og annen kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 a og b, i etterforskningsøyemed. Det foreslås å åpne for kommunikasjonsavlytting i saker som gjelder grov menneskesmugling, menneskehandel, frihetsberøvelse og overgrepsbilder av barn. Disse lovbruddene representerer alvorlige integritetskrenkelser, og de er i tillegg kjennetegnet av særlige etterforskningsmessige utfordringer. Departementet finner derfor at det er behov for å utvide politiets etterforskningsmessige verktøy i bekjempelsen av disse kriminalitetsformene.

Departementet har i tillegg vurdert om det bør åpnes for bruk av kommunikasjonsavlytting i saker om hallikvirksomhet, grooming og ransforbund, men finner ikke å kunne fremme forslag om dette. Bakgrunnen er at de nevnte kriminalitetsformene ikke anses tilstrekkelig alvorlige til å begrunne et så inngripende virkemiddel som kommunikasjonsavlytting. Til det er de personvernmessige konsekvenser ved bruk av metoden for store.

På bakgrunn av høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelse til terror mv. har departementet vurdert om det bør åpnes for bruk av kommunikasjonsavlytting i saker om oppfordring, rekruttering og opplæring til terror. På grunn av vansker med å skaffe bevis i slike saker, samt alvorligheten av de handlinger oppfordringen, rekrutteringen eller opplæringen kan lede til, finner departementet at det bør gis adgang til slik metodebruk. Det samme foreslås for hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking på privat sted, personnær teknisk sporing og dataavlesing.

Videre vurderes hvorvidt det bør være adgang til å knytte en tillatelse til kommunikasjonskontroll til en bestemt person (den mistenkte) og ikke bare et bestemt kommunikasjonsanlegg, som er regelen i dag. Selv om en slik mulighet kan medføre tids- og ressursmessige besparelser hos både påtalemyndigheten og domstolene, mener departementet at hensynet til en grundig rettslig kontroll taler mot dette. Departementet er derfor enig med Metodekontrollutvalget i at det ikke bør åpnes for kommunikasjonskontroll knyttet til person.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å åpne for kommunikasjonskontroll ved at politiet bruker eget teknisk utstyr for å lokalisere kommunikasjonsanlegg. I dag kan metoden benyttes for å identifisere et anlegg, for dermed å kunne bestemme hvilket kommunikasjonsanlegg den mistenkte benytter. Departementet kan ikke se at personvernmessige eller andre hensyn taler mot at det samme bør gjelde når man vil bringe på det rene hvor det aktuelle kommunikasjonsanlegget befinner seg. Videre foreslår departementet at det ikke lenger skal være noen forutsetning for å kunne kreve utlevert lokaliseringsopplysninger fra nett- eller tjenestetilbyder, at kommunikasjonsanlegget er i bruk. En mistenkt i en straffesak kan neppe sies å ha en mer berettiget interesse i at politiet ikke vet hvor han befinner seg når han ikke kommuniserer via et mobilanlegg, enn når han bruker anlegget til kommunikasjon. Av hensyn til legalitetsprinsippet foreslås det også at politiets bruk av såkalt stille SMS gis en klar lovhjemmel. Dette innebærer at politiet kan sende en melding over mobilnettet som ikke er synlig på mottakerens mobilanlegg, men som likevel genererer trafikk – og dermed basestasjonsopplysninger – som igjen kan brukes til å lokalisere det aktuelle anlegget.

1.4 Romavlytting

I proposisjonen kapittel 8 foreslår departementet å fjerne kravet om tilknytning til organisert kriminalitet ved bruk av romavlytting i drapssaker. Selv om det er grunn til å utvise stor varsomhet med å utvide anvendelsesområdet for romavlytting, er forsettlig eller overlagt drap etter departementets syn en så alvorlig forbrytelse at manglende metodetilgang ikke bør stå i veien for oppklaring. Hva gjelder grovt ran og særlig grov narkotikaforbrytelse, finner departementet ikke at det er grunnlag for å fjerne kravet om tilknytning til organisert kriminalitet.

For øvrig foreslås ingen endringer i reglene om romavlytting i straffeprosessloven § 216 m.

1.5 Teknisk sporing

Departementet foreslår i proposisjonen kapittel 9 at personnær teknisk sporing – i likhet med hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking på privat sted og kommunikasjonsavlytting – skal kunne benyttes ved mistanke om frihetsberøvelse og om oppfordring, rekruttering og opplæring til terror.

1.6 Skjult ransaking, postbeslag, postkontroll og utleveringspålegg mv.

I kapittel 10 foreslår departementet å åpne for hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a i saker om frihetsberøvelse, grov menneskesmugling, menneskehandel, overgrepsbilder av barn og offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger, med tilsvarende begrunnelse som for kommunikasjonskontroll, jf. punkt 1.3 ovenfor.

Straffeprosessloven §§ 211 og 212 har særregler om postbeslag, det vil si beslag av sending som besittes av postoperatør eller tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste. Departementet støtter Metodekontrollutvalget i at særreglene om postbeslag i straffeprosessloven §§ 211 og 212 kan oppheves. Departementet støtter videre at opphevelsen av postkontrolloven ikraftsettes. Behovet for postbeslag og postkontroll i saker om rikets sikkerhet må søkes dekket gjennom de ordinære bestemmelsene om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid.

Departementet går inn for å åpne for utleveringspålegg fremover i tid i forebyggende øyemed med hjemmel i politiloven § 17 d, i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.

1.7 Innhenting av trafikkdata

Metodekontrollutvalgets forslag knyttet til innhenting av trafikkdata er i all hovedsak fulgt opp ved vedtakelsen av lov 15. april 2011 nr. 11 om gjennomføring av datalagringsdirektivet. Departementet finner på det nåværende tidspunkt ikke grunn til å foreta endringer i reglene om utlevering av trafikk- og lokaliseringsdata, jf. proposisjonen kapittel 11. Bestemmelsene må vurderes samlet med øvrige lovendringer knyttet til datalagringsdirektivet, herunder lagringsplikten, i lys av EU-domstolens avgjørelse 8. april 2014.

1.8 Skjult kameraovervåking

Departementet foreslår i proposisjonen kapittel 12 å presisere at politiets adgang til å iverksette skjult kameraovervåking på offentlig sted, også gjelder overvåking som skjer fra offentlig mot privat sted. Dette kan for eksempel være et inngangsparti. Departementet kan ikke se at vektige hensyn taler mot en slik adgang, så lenge det er tale om sted som er synlig fra et offentlig sted. Forslaget er i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å åpne for skjult kameraovervåking på privat sted, unntatt i private hjem. Kameraovervåking på privat sted må anses betraktelig mer inngripende enn overvåking som skjer på offentlig sted, slik at vilkårene for bruk av metoden bør være strenge. Departementet finner det riktig å legge inngangsvilkårene på samme nivå som det som gjelder for kommunikasjonsavlytting.

1.9 Tvangsmiddelbruk i avvergende og forebyggende øyemed

1.9.1 Avvergende tvangsmidler

Bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed behandles i kapittel 13.

Departementet konkluderer med at det av formuleringen «kriminelle tilfeller» i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes et krav om at det allerede må være begått en straffbar handling for at det skal være adgang til tvangsmiddelbruk i private hjem. Ved vurderingen av hvilken adgang det skal være til å benytte tvangsmidler for å avverge og forebygge kriminalitet, må det først og fremst tas stilling til om de lovhjemlede inngrep ivaretar legitime formål og er forholdsmessige.

Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å innskrenke adgangen til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed på en slik måte Metodekontrollutvalget foreslår. Det bemerkes at en slik innsnevring vil ha betydning for et stort antall saker der grunnlovsspørsmålet uansett ikke vil komme på spissen. Dette fordi innsnevringen vil gjelde generelt for all tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed, og således også for andre tvangsmidler enn ransaking og romavlytting i private hjem.

Departementet mener at etterforskningsbegrepet i dag er tilstrekkelig klart og at det er pedagogisk gunstig å beholde dette i lovteksten. Slik tydeliggjøres det grunnleggende skillet mellom bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed under påtalemyndighetens og Riksadvokatens ledelse og ansvar, og bruk av forebyggende metoder undergitt Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet mener dessuten at det vil kunne gi svært uheldige utslag å begrense muligheten til å bruke tvangsmidler i avvergende øyemed til der det er sammenheng mellom en opprinnelig straffbar handling og den som søkes avverget.

Departementet støtter utvalget og høringsinstansene i at drap, uavhengig av hvilken sammenheng det inngår i, er en så alvorlig og uopprettelig krenkelse av menneskelivet at politiet bør ha anledning til å benytte tvangsmidler for å søke det avverget. Departementet mener at tilleggskriteriet om organisert kriminalitet derimot er berettiget og bør opprettholdes ved ran. Det bør fortsatt være adgang til å bruke tvangsmidler i avvergende øyemed der det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå grove narkotikaforbrytelser som ledd i organisert kriminalitet. Selv om de skadelige følgene av slikt lovbrudd er noe mer indirekte og langsiktige, er de av svært alvorlig karakter, og departementet mener det ikke er tilrådelig å svekke politiets evne til å bekjempe slikt narkotikalovbrudd.

Departementet støtter ikke utvalgets forslag om å fjerne forberedelseshandlinger til terror som grunnlag for å iverksette bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Disse er i seg selv alvorlige lovbrudd og har dessuten et så omfattende avledet skadepotensiale at hensynet til kriminalitetsbekjempelse bør veie tyngre enn hensynet til personvernet. Departementet foreslår dessuten at også offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger bør inntas i listen over lovbrudd som gir adgang til avvergende bruk av tvangsmidler som ledd i etterforskning. Rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger vil senere kunne avføde nettopp slike. Det anses nødvendig å kunne benytte tvangsmidler allerede for å avverge de opprinnelige, forberedende lovbruddene.

1.9.2 Forebyggende tvangsmidler

Departementet mener at det reiser særlige personvernmessige og rettssikkerhetsmessige spørsmål å tillate bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, det vil si uten at det er grunnlag for å iverksette etterforskning, og dette tilsier at adgangen bør være snevrere i slike tilfelle. Det er således ikke et mål i seg selv å oppnå en parallellitet mellom PSTs adgang til tvangsmiddelbruk for å forebygge og for å avverge alvorlig kriminalitet. En avveining mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og samfunnssikkerhet på den ene siden og rettssikkerhet og personvernhensyn på den andre siden, tilsier at tvangsmidler bare bør kunne nyttes for å forebygge de mest alvorlige straffbare handlingene som hører under PSTs ansvarsområde.

Enkelte at de lovbrudd der PST ber om utvidelser vil imidlertid kunne innebære store og uopprettelige skader, nærmere bestemt ulovlig omgang med masseødeleggelsesvåpen. Disse lovbruddene er likestilt med andre alvorlige lovbrudd når det gjelder adgangen til romavlytting i avvergende øyemed, som anses å være et svært inngripende tvangsmiddel. Her foreslår departementet at adgangen til å benytte tvangsmidler også i forebyggende øyemed utvides.

Departementet mener at det verken er hensiktsmessig med et generelt forbud mot, eller en ubetinget adgang til, tvangsmiddelbruk i private hjem i forebyggingsøyemed, slik henholdsvis Metodekontrollutvalgets flertall og mindretall mener. Etter departementets oppfatning bør lovgiver differensiere mellom de tre metodene – romavlytting, ransaking og innbrudd ved dataavlesing – og også mellom ulike lovbrudd – terrorhandlinger, spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet, attentat mot myndighetspersoner og ulovlig befatning med masseødeleggelsesvåpen. En vurdering av et inngreps forholdsmessighet vil måtte ta i betraktning alvorligheten av det lovbruddet som søkes avverget og hvor sikre holdepunkter en har for at en slik alvorlig straffbar handling vil bli begått. Departementet understreker videre at graden av inngripen for det enkelte tvangsmiddel vil være av stor betydning for vurderingen av hvorvidt det skal være adgang til å benytte det i forebyggende øyemed. Departementet konkluderer med at det under visse vilkår bør åpnes for skjult ransaking og innbrudd ved dataavlesing for å forebygge terrorhandlinger, i motsetning til øvrige lovbrudd angitt i politiloven § 17 d, samt at enhver romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed bør forbys. Det understrekes at sjefen eller den assisterende sjefen for PST, som fremmer beslutning om å begjære bruk av tvangsmidler i forebyggingsøyemed, og domstolen i tillegg må foreta en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre holdepunkter en har for at en terrorhandling vil kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene vil kunne bli.

Departementet foreslår at sjef PSTs hastekompetanse utvides til å omfatte forebygging av terrorhandlinger. Det er viktig at PST sikres tilstrekkelige virkemidler for å forebygge slik alvorlig kriminalitet. Dagens trusselbilde er forskjellig fra 2005, og det forebyggende arbeidet er blitt langt mer fremtredende siden den gang. Det må også tas i betraktning at de handlinger som omfattes av straffeloven §§ 131–134 om terror (straffeloven 1902 § 147 a) er meget alvorlige, og i dag kan det synes inkonsekvent å la PST ha hastekompetanse i forebygging av attentatsaker mot myndighetspersoner, men ikke i terrorsaker. Faren for misbruk må dessuten sies å være minimal, ettersom PSTs hastebeslutning vil overprøves av retten i etterkant og dessuten vil inngå i EOS-utvalgets kontrollarbeid.

Det foreslås å videreføre PSTs adgang til å unnlate underretting om bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed. Særtrekkene ved den forebyggende virksomheten vil som regel gjøre det nødvendig å holde opplysninger om bruken av tvangsmidlet og opplysningene som bruken resulterte i, hemmelig for den som ble utsatt for inngrepet.

1.10 Dataavlesing

I proposisjonen kapittel 14 foreslår departementet at dataavlesing innføres som nytt, skjult tvangsmiddel med hjemmel i straffeprosessloven nye §§ 216 o og 216 p.

«Dataavlesing» refererer ikke til noen klart avgrenset fremgangsmåte, men brukes som samlebetegnelse for flere utstyrs- og kunnskapsbaserte metoder for å skaffe tilgang til opplysninger i et datasystem som ikke er offentlig tilgjengelig. Blant de mange tenkelige variantene kan bruk av «trojanere» og annen tilsvarende programvare trekkes frem. Slik programvare kan plasseres i mistenktes datasystem for å gi politiet tilgang til mistenktes kommunikasjon, lagret informasjon og andre opplysninger om bruken av datasystemet. Departementet foreslår også at politiet skal ha tillatelse til å gjøre fysisk innbrudd for å plassere og fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre dataavlesingen.

Departementets forslag er i hovedsak begrunnet med at det er et stort og udekket behov for effektiv tilgang til elektronisk lagret og kommunisert informasjon. Informasjon produseres, bearbeides, kommuniseres og lagres i dag ofte elektronisk og ved bruk av mobile tjenester. Samtidig øker bruken av krypteringsløsninger og andre metoder for beskyttelse av slik informasjon. Informasjonsbeskyttelsen er ikke forbeholdt aktører med spesiell kunnskap og interesse, men tilbys i dag ofte som «standardløsning». Metodekontrollutvalget og sentrale høringsinstanser innen politiet og påtalemyndigheten påpeker at den teknologiske utviklingen og bruken av krypteringsløsninger har medført at politiet stadig oftere blir stående uten faktisk tilgang til informasjon som det rettslig sett ellers har adgang til i medhold av de eksisterende tvangsmiddelbestemmelsene om kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking.

Departementets forslag til nytt tvangsmiddel gir mulighet til å oppfylle det ovennevnte behovet, ved at politiet gis adgang til å følge med på mistenktes bruk av et datasystem over tid, uavhengig av det tradisjonelle skillet mellom kommunikasjon og lagret informasjon. Dette gir rom for å avdekke informasjon som politiet i dag ikke får tilgang til gjennom kommunikasjonsavlytting og enkeltstående hemmelige ransakinger, enten på grunn av kryptering eller fordi informasjonen slettes fortløpende eller ikke blir lagret i det hele tatt.

Departementet har også vurdert Metodekontrollutvalgets forslag om å tillate dataavlesing i mer begrenset utstrekning, som gjennomføringsmåte for henholdsvis kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking. Etter departementets vurdering er en slik løsning ikke godt nok egnet til å møte utfordringene som den teknologiske utviklingen har skapt. I tillegg utfordrer løsningen de alminnelige skrankene for henholdsvis kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a og hemmelig ransaking etter § 200 a. Dette kan unngås ved å innføre dataavlesing som selvstendig tvangsmiddel.

Tvangsmiddelet dataavlesing skal etter departementets forslag kunne benyttes i samme typer saker og på lignende vilkår som kommunikasjonsavlytting etter § 216 a. Det innebærer at metoden bare skal kunne benyttes i saker som gjelder alvorlig kriminalitet, og bare dersom strenge tilleggsvilkår er oppfylt.

Videre foreslår departementet at dataavlesing tilføyes i oppregningen av skjulte tvangsmidler som kan benyttes i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222 d og som ledd i forebyggingen av alvorlig kriminalitet etter politiloven § 17 d – på nærmere angitte vilkår.

Til toppen
Til dokumentets forside