Prop. 68 L (2015–2016)

Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Til innholdsfortegnelse

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

16.1 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 100 a

I første ledd første punktum er straffeprosessloven § 202 a annet ledd om skjult kameraovervåking på privat sted og § 216 o om dataavlesing lagt til i opplistingen av sakstyper hvor det skal oppnevnes offentlig advokat. Se proposisjonen punkt 6.6.7 og 14.8.9.

Annet ledd første punktum er endret slik at den offentlige advokaten også skal ivareta interessene til tredjeperson. Dette samsvarer med Metodekontrollutvalgets forslag, se nærmere punkt 6.6.5. I annet ledd annet punktum fremgår det at samme advokat så langt det er mulig skal oppnevnes ved begjæring om forlengelse av bruken av tvangsmidler og ved begjæring om andre tvangsmidler mot mistenkte som er oppregnet i paragrafens første ledd. Regelen samsvarer med Metodekontrollutvalgets forslag, se nærmere punkt 6.6.2. Annet ledd tredje punktum viderefører tidligere annet punktum, og presiserer dessuten at den offentlige advokaten har krav på tilstedeværelse under rettsmøte til behandling av begjæringen. Bestemmelsen samsvarer med Metodekontrollutvalgets forslag, se NOU 2009: 15 side 352. Annet ledd fjerde punktum bestemmer at påtalemyndigheten skal fremme begjæring om forlengelse så tidlig at advokaten kan få varsel senest dagen før rettsmøtet holdes. Bestemmelsen er ny og svarer til Metodekontrollutvalgets forslag, se nærmere punkt 6.6.3.

Fjerde ledd nytt annet punktum bestemmer at et forbud etter fjerde ledd første punktum for den offentlige advokaten mot å ta forsvareroppdrag senere i saken ikke strekker seg lenger enn til det tidspunktet da mistenkte gjennom dokumentinnsyn får de samme opplysningene som forsvareren. Bestemmelsen er ny og svarer innholdsmessig til Metodekontrollutvalgets forslag, se nærmere punkt 6.6.6.

Til § 200 a

Tilføyelsen av straffeloven §§ 136, 254, 257 og 311 (straffeloven 1902 §§ 147 c, 204 a, 223 og 224) samt lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd i § 200 a første ledd innebærer at det åpnes for hemmelig ransaking i saker om offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger, frihetsberøvelse, menneskehandel, grov menneskesmugling og befatning med overgrepsbilder av barn – forutsatt at øvrige vilkår for slik metodebruk er oppfylt. Se proposisjonen punkt 10.4, jf. 7.4.

Tredje ledd og fjerde ledd erstatter tidligere tredje ledd, og innebærer en rekke endringer i reglene om underretning til mistenkte om den skjulte ransakingen.

Etter tredje ledd første punktum kan underretning utsettes dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskningen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. Vilkåret erstatter det tidligere «strengt nødvendig»-vilkåret og samsvarer med metodekontrollutvalgets forslag, se nærmere punkt 6.10.5.1.

Tredje ledd annet punktum bestemmer at retten i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 17 (straffeloven 1902 kapittel 8 og 9) kan beslutte at underretning kan utsettes for inntil seks måneder om gangen. Dette samsvarer med tidligere fjerde punktum og utvalgets forslag, se nærmere punkt 6.10.5.4.

Tredje ledd tredje punktum viderefører ordningen med at utsatt underretning i alle andre saker, som ikke gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 17 (straffeloven 1902 kapittel 8 eller 9), kan besluttes for inntil åtte uker om gangen. Også dette samsvarer med utvalgets forslag.

Regelen i tredje leddfjerde punktum om at retten kan beslutte at underretning kan utsettes i inntil fire måneder dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter åtte uker vil være uten betydning, er ny og var heller ikke foreslått av utvalget. Regelen samsvarer med straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum om prøving av fengslingsspørsmålet, se nærmere punkt 6.10.5.4.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at underretning senest skal gis når tiltale tas ut eller saken henlegges og fristen etter § 75 annet ledd første punktum har gått ut. Det første alternativet er en videreføring av tidligere tredje punktum, mens alternativet om underretning ved henleggelse er nytt. Bestemmelsen samsvarer med utvalgets forslag, likevel slik at den presiserer at henleggelse først foreligger når omgjøringsfristen etter straffeprosessloven § 75 annet ledd første punktum har gått ut. Se nærmere punkt 6.10.5.5.

Fjerde ledd annet punktum bestemmer at retten likevel kan bestemme at underretning helt kan unnlates dersom saken henlegges og underretning vil være til vesentlig skade for fremtidig oppklaring av saken eller etterforskning av en annen sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. En hjemmel til helt å unnlate underretning gjaldt også tidligere for saker etter straffeloven 1902 kapittel 8 og 9, men det er nytt at dette gjelder for alle sakstyper hvor det foretas skjult ransaking. Bestemmelsen skiller seg dermed fra utvalgets forslag, som ikke gikk inn for at underretning helt skulle kunne unnlates. Bakgrunnen for bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 6.10.6.

Fjerde ledd tredje punktum bestemmer at enkelte regler i straffeprosessloven kapittel 16 a om kommunikasjonskontroll gjelder tilsvarende ved skjult ransaking. Henvisningen til § 216 e annet ledd er en videreføring av tidligere tredje ledd første punktum, og innebærer at mistenkte eller andre som rammes av avgjørelsen om utsatt underretning ikke skal underrettes om kjennelsen. Henvisningen til § 216 f annet ledd er en videreføring av tidligere femte punktum, og medfører at underretning må gis før fristen for utsatt underretning løper ut, dersom vilkårene for utsettelse ikke lenger er oppfylt. Henvisningen til § 216 j sjette ledd første til fjerde punktum er ny, og innebærer at underretning skal kunne gis på begjæring, selv om det er besluttet at underretning kan utsettes eller helt unnlates. Noen lovregulert ordning om underretning på begjæring fantes ikke tidligere for skjult ransaking, men det fantes heller ikke regler som var til hinder for dette, se nærmere punkt 6.10.6.1. Henvisningen til § 216 j syvende ledd innebærer at Kongen kan gi forskrift om underretning ved skjult ransaking som skjer på begjæring fra utenlandske myndigheter.

Til § 202 a

Første ledd gjelder kameraovervåking på eller fra offentlig sted som nevnt i straffeloven § 10 første ledd (straffeloven 1902 § 7 første ledd). Forslaget viderefører det som i dag følger av straffeprosessloven § 202 a om overvåking på offentlig sted, men presiserer at skjult kameraovervåking også kan skje fra offentlig sted mot privat sted. Slik overvåking vil typisk kunne rettes mot inngangsparti, gårdsrom, hage mv. som er synlig fra offentlig sted. Overvåkingen kan under ingen omstendighet rettes mot privat beboelsesrom. Tillatelse til å iverksette skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted gis av retten ved formløs beslutning. Det vises til proposisjonen punkt 12.5 og 12.7.

I annet ledd foreslås at politiet, på strenge vilkår, gis adgang til å iverksette skjult kameraovervåking på privat sted. I motsetning til skjult overvåking på eller fra offentlig sted etter første ledd, treffes avgjørelsen ved kjennelse. Adgangen gjelder ikke overvåking i eller mot privat hjem, jf. fjerde ledd i.f. Kravet til den straffbare handling som kan gi grunnlag for overvåking er tilsvarende som for kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a. Videre kan overvåking bare iverksettes når det må antas å være av vesentlig betydning for å oppklare saken og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Kravet er strengere enn etter første ledd, hvor det bare kreves at overvåkingen vil være av vesentlig betydning for etterforskningen. Se for øvrig punkt 12.6 og 12.7.

Etter tredje ledd kan skjult kameraovervåking iverksettes selv om mistenkte ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven § 20 første ledd (straffeloven 1902 §§ 44 eller 46).

I fjerde ledd angis hva kameraovervåkingen etter første og annet ledd kan bestå i. Formuleringen er hentet fra personopplysningsloven § 36, og skal forstås på samme måte som denne bestemmelsen. Bestemmelsens siste punktum presiserer at skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 202 a ikke under noen omstendighet kan rettes mot private hjem. Kameraovervåkingen kan likevel rettes mot beboelsesrom hvor personer oppholder seg over kortere perioder, slik som fritidsboliger, hotellrom og lignende, eller mot såkalte dekkboliger. Den konkrete avgrensningen må skje i samsvar med Grunnloven § 102, jf. også politiloven § 17 d annet ledd siste punktum. Stedets private karakter vil for øvrig være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.

Femte ledd fastsetter at skjult kameraovervåking bare kan skje på privat sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Videre oppstilles en begrensning i adgangen til å overvåke steder hvor visse yrkesgrupper regulært fører samtaler som nyter et særskilt vern. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som § 216 c annet ledd annet punktum.

Etter sjette ledd skal tillatelse til skjult kameraovervåking gis for et bestemt tidsrom, som ikke kan være lengre enn fire uker om gangen.

I syvende ledd foreslås at påtalemyndigheten gis kompetanse i hastesaker. Paragraf 216 d gjelder tilsvarende.

Åttende ledd gir politiet hjemmel til å foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre kameraovervåkingen.

Etter niende ledd treffes avgjørelse om skjult kameraovervåking uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg. Avgjørelsen blir heller ikke meddelt dem. Ved avgjørelse om skjult kameraovervåking på privat sted etter annet ledd, skal likevel mistenkte og den som har rådighet over stedet som hovedregel underrettes når overvåkingen er avsluttet. «Den som har rådigheten» vil kunne være person som eier, leier, låner eller på annen måte disponerer det lokalet som avlyttes. Paragraf 216 j gjelder tilsvarende. Bestemmelsen er et ledd i forslaget om enhetlige regler om underretning ved bruk av skjulte tvangsmidler, jf. punkt 6.10 og 12.10.

Til § 202 b

Tilføyelsen av straffeloven § 254 (straffeloven 1902 § 223) i § 202 b første ledd første punktum innebærer at det åpnes for teknisk sporing i saker om frihetsberøvelse.

Til § 202 c

Tilføyelsen av straffeloven §§ 136 og 254 (straffeloven 1902 §§ 147 c og 223) i § 202 c første ledd første punktum innebærer at det åpnes for personnær teknisk sporing i saker om frihetsberøvelse og offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger, jf. også punkt 7.4.6 og 7.4.11.

Sjette ledd og nytt syvende ledd erstatter tidligere sjette ledd, og innebærer en rekke endringer i reglene om underretning til mistenkte om den personnære tekniske sporingen. Det vises til merknadene til § 200 a tredje og fjerde ledd.

Hva gjelder personnær teknisk sporing skal det likevel nevnes at loven tidligere ikke ga regler om utsettelsens lengde i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 17 (straffeloven 1902 kapittel 8 og 9), mens det nå – tilsvarende som ved skjult ransaking – kan gis utsettelse for inntil seks måneder om gangen, se sjette ledd annet punktum. Til forskjell fra tidligere, ligger dessuten utsettelsesmyndigheten hos retten og ikke hos påtalemyndigheten, se punkt 6.10.5.3.

Det er også grunn til å fremheve at sjette ledd femte punktum bestemmer at tredje ledd gjelder tilsvarende. § 202 c tredje ledd regulerer hvem som har kompetanse til å begjære rettens kjennelse for sporingen og gir regler om hastekompetanse. Noen tilsvarende bestemmelse har en ikke hatt for begjæring om utsatt underretning om sporingen, selv om det åpenbart har vært ment at de samme kompetansereglene skulle gjelde her. Gjennom henvisningen til tredje ledd er dette nå rettet opp.

Til § 202 e

Annet ledd første punktum er endret tilsvarende § 200 a tredje ledd første punktum. Det vises til kommentarene til denne. Utover å presisere «strengt nødvendig»-vilkåret, har departementet – i likhet med utvalget, se NOU 2009: 15 side 354 – ikke gått inn for andre endringer i reglene om båndlegging av formuesgoder.

Til § 208 a

Første og annet ledd er betydelig endret som følge av nye regler om underretningsplikt.

Første ledd første punktum gir påtalemyndigheten myndighet til å beslutte at underretning om beslaget kan utsettes for inntil åtte uker, såfremt underretning vil være til vesentlig skade for etterforskningen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. Sistnevnte erstatter det tidligere «strengt nødvendig»-vilkåret, se punkt 6.10.5.1. At påtalemyndigheten gis myndighet til å beslutte utsatt underretning for inntil åtte uker, er nytt og var heller ikke foreslått av utvalget. Se nærmere om bakgrunnen for regelen i punkt 6.10.5.3. Som tidligere må det foreligge skjellig grunn til mistanke om en handling eller forsøk på en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder.

Første ledd annet og tredje punktum gir retten myndighet til ved kjennelse å beslutte ytterligere utsettelse dersom påtalemyndighetens utsettelse i inntil åtte uker ikke anses tilstrekkelig og vilkårene i første punktum er oppfylt. Annet punktum gir retten myndighet til å beslutte at underretning kan utsettes ytterligere for inntil seks måneder om gangen i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 17 (straffeloven 1902 kapittel 8 og 9). Tredje punktum gjelder for alle andre saker, og bestemmer at retten her kan gi utsettelse for inntil åtte uker om gangen.

Fjerde punktum oppstiller et unntak fra tredje punktum, ved at retten gis myndighet til å beslutte utsatt underretning i inntil fire måneder dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter åtte uker vil være uten betydning, se merknad til § 200 a tredje ledd fjerde punktum.

Femte punktum er en ren videreføring av tidligere første ledd annet punktum.

Annet ledd svarer til § 200 a fjerde ledd. Det vises til merknadene til denne.

Til § 210

I annet ledd første punktum er formuleringen «kjennelse» endret til «beslutning». Av bestemmelsen følger i dag forutsetningsvis at rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Dette beror på en inkurie, se punkt 10.2. Beslutnings form er tilstrekkelig.

Til § 210 a

Første ledd er endret tilsvarende § 208 a første ledd første til fjerde punktum. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Til § 210 c

Første ledd er endret tilsvarende § 208 a første ledd første til fjerde punktum, og annet ledd er endret tilsvarende § 208 a annet ledd. Det vises til merknadene til § 208 a.

Femte ledd er endret slik at den viser til § 216 d. At bestemmelsen tidligere viste til § 216 e annet ledd og ikke § 216 d, antas å skyldes feilskrift, se Ot.prp. nr. 64 (1998–99) side 154 og NOU 2009: 15 side 355.

Til § 216 a

I første ledd bokstav b foreslås straffeloven §§ 136, 254, 257 og 311 (straffeloven 1902 §§ 204 a, 223 og 224) samt lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd, lagt til i opplistingen. Endringen medfører at kommunikasjonsavlytting kan benyttes i etterforskningen av saker om offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger, befatning med overgrepsbilder av barn, frihetsberøvelse, menneskehandel og grov menneskesmugling – forutsatt at øvrige vilkår for slik metodebruk er oppfylt. Se proposisjonen punkt 7.4.

Til § 216 b

I annet ledd bokstav c foreslås det presisert at kommunikasjonskontroll etter § 216 b kan gå ut på å bruke teknisk utstyr for å lokalisere et kommunikasjonsanlegg. Dette kan for eksempel skje ved bruk av en såkalt IMSI-catcher eller annet egnet utstyr. Henvisningen til anlegg som nevnt i bokstav a, innebærer at det er forutsetning at lokaliseringen gjelder kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Slik metodebruk vil kunne gi politiet informasjon om hvor det aktuelle anlegget befinner seg og dermed mistenktes oppholdssted, noe som i sin tur – og i kombinasjon med andre etterforskningsmetoder – vil kunne bidra til å identifisere mistenkte. Forslaget har sin bakgrunn i Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt. 2009 side 394, der utvalget konkluderte med at det etter gjeldende rett ikke er adgang til å iverksette kommunikasjonskontroll etter § 216 b med sikte på å avdekke brukerens identitet. Det vises til punkt 7.7.

I annet ledd bokstav d foreslås et tillegg som gir politiet hjemmel til å innhente fra netteier eller tjenestetilbyder opplysninger om den geografiske plasseringen til et bestemt kommunikasjonsanlegg, uavhengig av om anlegget er i bruk til kommunikasjon. Henvisningen til anlegg som nevnt i bokstav a, innebærer at det er forutsetning at lokaliseringen gjelder kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Med opplysninger om «den geografiske posisjonen til et slikt anlegg» menes lokaliseringsdata med så høy nøyaktighetsgrad som mulig. Det påhviler nett- og tjenestetilbyder å yte den bistand som er nødvendig for å gjennomføre tiltaket, jf. straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd annet punktum jf. § 216 b tredje ledd. Bistandsplikten medfører imidlertid ikke noen plikt for tilbyder til å iverksette selvstendige tiltak, for eksempel ved å konfigurere systemene slik at lokaliseringsdata genereres oftere eller med høyere nøyaktighetsgrad enn det som er nødvendig for tilbyders egne formål. Det er likevel uten betydning for utleveringsplikten hvor i tilbyders systemer de aktuelle opplysningene hentes ut fra.

Annet ledd ny bokstav e gir politiet adgang til i hemmelighet å overføre signaler til et bestemt kommunikasjonsanlegg, for å effektivisere tiltak som nevnt i bokstav c og d. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel for bruk av såkalt stille SMS. Signalene som genereres ved overføringen kan nyttiggjøres for eksempel ved å begjære basestasjonsopplysninger utlevert fra nett- og tjenestetilbyder. Ved bruk av stille SMS påhviler det nett- og tjenestetilbyder å yte den bistand som er nødvendig for å gjennomføre tiltaket, jf. straffeprosessloven § 216 a fjerde ledd annet punktum jf. § 216 b tredje ledd. Dette innebærer blant annet at tilbyderne plikter å åpne sine nett for sending av skjulte signaler fra politiet.

Til § 216 j

Bestemmelsen gir nye regler om underretning om kommunikasjonskontrollen. Mens bestemmelsen tidligere bare åpnet for underretning på begjæring, er nå hovedregelen at det skal underrettes om kommunikasjonskontrollen uten at det er nødvendig at mistenkte eller andre begjærer dette. Samtidig er det gitt hjemler for å utsette og unnlate underretning. Bestemmelsen samsvarer dermed innholdsmessig i stor grad med de øvrige hjemlene for utsatt underretning i §§ 200 a, 202 c, 208 a, 210 a og 210 c. Bestemmelsen svarer et stykke på vei til utvalgets forslag, men er langt mer utbygd for at den skal henge sammen med de bestemmelsene om underretningsplikt som gjelder for de øvrige skjulte tvangsmidlene. Bakgrunnen for endringene er nærmere omtalt i punkt 6.10.2.

Første ledd første punktum bestemmer at mistenkte og den som har rådigheten over kommunikasjonsanlegget skal underrettes om kommunikasjonskontrollen når den er avsluttet. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått av utvalget, som likevel klart forutsetter at underretning til mistenkte er hovedregelen. Med «den som har rådigheten over kommunikasjonsanlegget» siktes til den personen som eier, låner, leier eller på annet grunnlag besitter den aktuelle telefonen eller datamaskinen mv., for det tilfellet at dette er en annen enn mistenkte. Det kan for eksempel være at mistenkte regelmessig bruker sin samboers datamaskin. Også samboeren skal da som utgangspunkt underrettes om kommunikasjonskontrollen når denne er avsluttet. For øvrig må bestemmelsen ses i sammenheng med annet ledd, som gir påtalemyndigheten en frist på to uker til å fremsette begjæring om utsatt underretning. Se nærmere punkt 6.10.2 og 6.10.5.2.

Første ledd annet til femte punktum svarer til § 200 a tredje ledd første til fjerde punktum og § 202 c sjette ledd første til fjerde punktum. Det vises til merknadene til § 200 a tredje ledd første til fjerde punktum.

Annet ledd første punktum bestemmer at utsatt underretning må begjæres innen to uker etter at kontrollen er avsluttet, mens annet ledd annet punktum bestemmer at retten uten ugrunnet opphold skal ta stilling til begjæringen. Tilsvarende presiseringer var ikke foreslått av utvalget. Se nærmere om begrunnelsen for reglene i punkt 6.10.5.2.

Tredje ledd første og annet punktum svarer til § 200 a fjerde ledd første og annet punktum og § 202 c syvende ledd første og annet punktum, se merknadene til § 200 a fjerde ledd første og annet punktum.

Tredje ledd tredje punktum bestemmer at § 216 e gjelder tilsvarende. Det var også tidligere vist til denne i § 216 j – se for så vidt også nytt sjette ledd fjerde punktum som gjelder når underretning begjæres av mistenkte eller andre.

Fjerde ledd bestemmer at mistenkte og den som har rådigheten over kommunikasjonsanlegget skal underrettes om kjennelsen og om kontrollen når fristen for utsatt underretning er utløpt og ikke forlenget. Bestemmelsen har ingen parallell i utvalgets forslag, men tilsvarende regel er gitt i de fleste øvrige hjemler for skjult metodebruk, og ville uansett kunne sluttes ut fra første ledd. Departementet har likevel funnet det hensiktsmessig med en uttrykkelig lovregulering av dette.

Femte ledd gir regler om personell kompetanse når politiet ber om rettens samtykke til å utsette eller unnlate underretning eller selv beslutter utsatt underretning i kraft av hastekompetanse. Noen slik regulering er ikke tatt inn i utvalgets lovforslag, men lignende bestemmelser gjelder for de øvrige metodene hvor underretning kan utsettes. Ettersom det er tale om inngripende metodebruk, fordrer bruk av hastekompetanse at det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide. Bruk av hastekompetanse synes imidlertid mindre praktisk, ettersom politiet etter avsluttet kontroll i praksis har to uker på å områ seg, jf. annet ledd. Det kan vel imidlertid tenkes at toukersfristen går mot slutten og mistenkte planlegges underrettet, men at det så oppstår forhold i etterforskningen som likevel ikke gjør dette tilrådelig, og en heller ikke rekker å overholde toukersfristen for fremsettelse av begjæring til retten etter annet ledd. Tilsvarende kan tenkes å oppstå mot slutten av en utsettelsesperiode. I slike tilfelle kan hastekompetansen tenkes brukt.

Sjette ledd første punktum bestemmer at enhver kan begjære underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll, selv om det er besluttet at underretning kan utsettes eller unnlates. Metodekontrollutvalget drøfter ikke om adgang til utsatt eller unnlatt underretning bør suppleres med en adgang til å få kjennskap til metodebruken på begjæring.

Sjette ledd annet punktum bestemmer at underretning skal gis med mindre det foreligger omstendigheter som nevnt i første ledd annet punktum. Politiet må dermed på nytt ta stilling til om vilkårene for utsettelse er til stede, selv om begjæringen kommer i en periode hvor det er gitt tillatelse til at underretning ikke skal gis. At det må foretas en fornyet vurdering, korresponderer med tredje ledd tredje punktums henvisning til § 216 f annet ledd, som innebærer at underretning må gis før fristen for utsatt underretning løper ut, dersom vilkårene for utsettelse ikke lenger er oppfylt. Politiet må derfor uansett vurdere dette kontinuerlig.

Sjette ledd tredje punktum bestemmer at avslag på begjæringen kan bringes inn for retten, som avgjør spørsmålet ved kjennelse.

Sjette ledd fjerde punktum bestemmer at § 216 e gjelder tilsvarende, og medfører at saken bringes inn for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje, og at avgjørelsen treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer gis anledning til å uttale seg eller meddeles kjennelsen. Bestemmelsen samsvarer med tidligere § 216 j tredje ledd annet punktum.

Sjette ledd fjerde punktum om at underretning bare kan gis om kommunikasjonskontroll som er besluttet etter at § 216 j trådte i kraft (det vil si etter 21. april 1995), er en ren videreføring av tidligere § 216 j første ledd tredje punktum.

Bakgrunnen for sjette ledd er nærmere omtalt i punkt 6.10.6.1.

Syvende ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler om underretning ved kommunikasjonskontroll som skjer på begjæring fra utenlandske myndigheter. Forskriftshjemmelen har bakgrunn i høringen, se punkt 6.10.8.

Til § 216 m

I første ledd bokstav b er henvisningen til straffeloven § 79 bokstav c (straffeloven 1902 § 60 a) fjernet hva gjelder drap etter straffeloven § 275 (straffeloven 1902 § 233). Endringen medfører at politiet i etterforskningen av drap kan anvende romavlytting, uten krav om at handlingen kan knyttes til organisert kriminalitet.

For grovt ran og særlig grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven § 328 og § 232 annet ledd (straffeloven 1902 henholdsvis §§ 268 jf. 267 og § 162 tredje ledd), foreslås kravet om tilknytning til organisert kriminalitet opprettholdt. Disse lovbruddene er derfor flyttet til første ledd bokstav c. Som følge av endringen i kriminalitetskravet med hensyn til drap, blir nåværende bokstav c overflødig. Se proposisjonen punkt 8.4.

I sjette ledd er det tilføyd at etterfølgende underretning skal gis til mistenkte og den som har rådigheten over det stedet som avlyttes. Tilføyelsen må ses i lys av at § 216 j gjelder tilsvarende for romavlytting, og at det dermed som utgangspunkt skal underrettes også i saker om romavlytting, se nærmere § 216 j med merknader. «Den som har rådigheten» vil kunne være mistenkte selv, men også andre som eier, leier, låner eller på annen måte disponerer det lokalet som avlyttes.

Til § 216 o

Bestemmelsen er ny, og den åpner for at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta dataavlesing, se kapittel 14.

I første ledd er dataavlesing omtalt som avlesing av ikke offentlig tilgjengelige opplysninger i et datasystem. Med «datasystem» menes enhver innretning, bestående av maskinvare og programvare, som foretar behandling av data ved hjelp av dataprogrammer, se punkt 14.8.7. For eksempel omfattes datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner. Metoden gir politiet anledning til å overvåke den fortløpende bruken av datasystemet, og til å hente ut informasjon som er lagret eller genereres i systemet, se merknadene til § 216 o fjerde ledd nedenfor og punkt 14.8.4 og 14.8.8.

Kompetansen til å gi tillatelse til dataavlesing foreslås lagt til retten. Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten likevel tre i stedet for rettens kjennelse (se nedenfor om henvisningen i femte ledd til straffeprosessloven § 216 d).

Tillatelse til dataavlesing kan bare gis når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at noen har begått eller forsøkt å begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a eller b. Begrepet «skjellig grunn» skal her forstås på samme måte som ellers i straffeprosessloven, se for eksempel § 216 a om kommunikasjonsavlytting. Også de øvrige vilkårene for dataavlesing er langt på vei sammenfallende med de som gjelder for kommunikasjonsavlytting.

Etter første ledd bokstav a kan dataavlesing iverksettes når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i ti år eller mer. Se punkt 14.8.5 om betydningen av gjentagelse og sammenstøt av lovbrudd.

I første ledd bokstav b åpnes det for at retten også kan tillate dataavlesing i forbindelse med etterforskning av handlinger eller forsøk på nærmere angitte handlinger som ikke oppfyller strafferammekravet etter første ledd bokstav a, men hvor det likevel er behov for å kunne bruke dataavlesing. Opplistingen av straffebud er sammenfallende med den som foreslås for kommunikasjonsavlytting etter § 216 a, se punkt 14.8.5 og punkt 7.4.

Annet ledd gjør det klart at dataavlesing kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene om tilregnelighet i straffeloven § 20 første ledd (straffeloven 1902 §§ 44 eller 46), og selv om tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. Regelen er den samme ved kommunikasjonsavlytting og romavlytting, se henholdsvis §§ 216 a annet ledd og 216 m annet ledd.

Etter tredje ledd skal tillatelse til dataavlesing bare kunne gis dersom det må antas at avlesing vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Disse vilkårene skal forstås på samme måte som de tilsvarende vilkårene i §§ 200 a annet ledd (hemmelig ransaking), 216 c første ledd (kommunikasjonskontroll) og 216 m tredje ledd (romavlytting). Det sentrale er at dataavlesing bare skal kunne tillates dersom det må antas at avlesingen vil gi et vesentlig bidrag til oppklaring av saken, og bare når det må antas at mindre inngripende etterforskningsmetoder vil komme til kort. Hvorvidt bruk av en annen metode vil være mer eller mindre inngripende, kan avhenge av de konkrete omstendighetene – se punkt 14.8.6.

Vilkårene i tredje ledd suppleres av det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet som gjelder for all bruk av tvangsmidler. Etter § 170 a kan et tvangsmiddel bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og ikke når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

Etter fjerde leddførste punktum kan det bare gis tillatelse til å avlese bestemte datasystemer eller brukerkontoer til nettverksbaserte kommunikasjons- og lagringstjenester som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Det sistnevnte alternativet sikter til brukerkontoer knyttet til for eksempel internettbaserte e-posttjenester og skylagringstjenester, se nærmere om dette i punkt 14.8.7. I formuleringen «bestemte» ligger det et krav om at datasystemet eller brukerkontoen som skal avleses må identifiseres i politiets begjæring og i politiets beslutning, dersom hastekompetansen benyttes, samt i rettens kjennelse. Angivelsen må være så spesifikk som mulig for å unngå tvil om hvilke objekter som tillates avlest, for eksempel en telefons IMEI-nummer, et brukernavn tilhørende en brukerkonto eller en e-postadresse tilhørende en e-postkonto, eventuelt en angivelse av det geografiske sted hvor utstyret befinner seg og av hvem som har rådighet over det.

Videre følger det av fjerde ledd annet punktum at § 216 c annet ledd gjelder tilsvarende ved dataavlesing. Det innebærer at det må foreligge særlige grunner for å tillate avlesing av datasystem som er tilgjengelig for et større antall personer, eller som tilhører advokat, lege, prest mv. eller redaktør eller journalist.

I fjerde ledd tredje punktum er det angitt at dataavlesingen kan omfatte kommunikasjon, elektronisk lagrede data og andre opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen. I praksis kan det være overlapp mellom kategoriene. Meningen er for det første at politiet fortløpende skal kunne tilegne seg innholdet i kommunikasjon til, fra og i datasystemet eller brukerkontoen, uavhengig av om tilegnelsen skjer mens informasjonen er under overføring, eller først etter at informasjonen er sendt eller mottatt. Videre kan politiet sikre annen informasjon som er lagret i datasystemet eller brukerkontoen. Med «andre opplysninger om bruk av datasystemet eller brukerkontoen» siktes det til all informasjon knyttet til bruk av systemet – både informasjon som brukeren selv produserer og informasjon som datasystemet genererer automatisk. Avlesingsadgangen omfatter også signalstrømmen mellom selve datasystemet og tilknyttet utrustning, som skjerm, tastatur, kamera, mikrofon og høyttaler. Avlesingsadgangen gjelder opplysninger som knytter seg til bruken av datasystemet. Det innebærer at politiet ikke kan aktivere et tilknyttet kamera for å utføre kameraovervåking, eller slå på en tilknyttet mikrofon for å utføre romavlytting med hjemmel i bestemmelsen om dataavlesing. Slik tvangsmiddelbruk må eventuelt vurderes opp mot vilkårene i bestemmelsene om kameraovervåking og romavlytting og fordrer slik tillatelse fra domstolen.

Av femte ledd følger det at bestemmelsene i §§ 216 d til 216 k gjelder tilsvarende ved dataavlesing, men likevel slik at tillatelse til dataavlesing bare kan gis for høyst to uker om gangen, se nærmere omtale i punkt 14.8.9 og 14.8.10. Eventuelt utstyr som er benyttet for å gjennomføre dataavlesingen skal fjernes snarest mulig etter avlesingsperiodens utløp.

Til § 216 p

Bestemmelsen er ny, og angir rammer for hvordan politiet kan gå frem ved gjennomføring av dataavlesing etter § 216 o.

Av første ledd første punktum følger det at dataavlesing bare kan foretas av personell som er særlig skikket til det og som utpekes av politimesteren, sjef PST eller den som bemyndiges. Meningen er at dataavlesingen bare skal kunne utføres av personell med tilstrekkelig høy informasjonsteknologisk kompetanse, se også punkt 14.8.8.

I første ledd annet punktum er det angitt at dataavlesing kan foretas ved hjelp av tekniske innretninger, dataprogram eller på annen måte. Politiet har stor frihet med hensyn til valg av fremgangsmåte og hjelpemidler, se punkt 14.8.8. Videre følger det av første ledd tredje punktum at § 199 a gjelder tilsvarende ved dataavlesing, slik at politiet kan pålegge enhver som har befatning med datasystemet å gi nødvendige opplysninger for å gi tilgang til datasystemet.

I første leddfjerde punktum er det presisert at politiet har anledning til å foreta datainnbrudd dersom det er nødvendig for å gjennomføre dataavlesingen.

Av første leddfemte punktum følger det at adgangen til å benytte tekniske hjelpemidler og dataprogram innebærer at politiet blant annet skal kunne installere egnet programvare eller fysiske komponenter i datasystemet som skal avleses. Det er presisert at slike innretninger og programvare også kan installeres i maskinvare som kan knyttes til datasystemet, men som ikke er en nødvendig del av det. Eksempler på slik maskinvare er typisk tilbehør som tastatur og hodetelefoner, eller flyttbare lagringsmedier – se punkt 14.8.8.

Etter første ledd sjette punktum kan politiet også foreta fysisk innbrudd for å plassere eller fjerne tekniske innretninger eller dataprogram som er nødvendig for å gjennomføre dataavlesingen, med mindre retten angir noe annet i kjennelsen. Tilsvarende gjelder ved romavlytting, jf. § 216 m femte ledd. Retten bør ikke gi tillatelse til innbrudd dersom politiet vil kunne gjennomføre avlesingen tilfredsstillende ved hjelp av fremgangsmåter som ikke krever at det gjøres fysisk innbrudd. Første ledd femte punktum gir bare anledning til å foreta innbrudd og til befatning med det datasystemet som skal avleses. Øvrig ransaking av det sted hvor datasystemet er plassert, krever særskilt tillatelse.

Annet ledd angir plikter for politiet med hensyn til å begrense ulemper som dataavlesing kan medføre, se punkt 14.8.8.

Til § 222 d

I første ledd bokstav b fremgår det at drap, uavhengig av hvilken sammenheng det inngår i, er en så alvorlig og uavvendelig krenkelse av menneskelivet at politiet har anledning til å benytte tvangsmidler for å søke det avverget. Det er således ikke lenger et vilkår at drapet vil utføres som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79 bokstav c (straffeloven 1902 § 60 a), eller som ledd i motarbeidelsen av rettsvesenet, jf. straffeloven §§ 157-159 (straffeloven 1902 § 132 a).

I første ledd bokstav c fremgår det at politiet fortsatt skal ha adgang til å bruke skjulte tvangsmidler for å avverge grove narkotikaforbrytelser og grovt ran som ledd i organisert kriminalitet.

Begrepet «rimelig» inntas i bestemmelsens annet ledd første punktum. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring av mistankekravet.

I annet ledd bokstav a inntas straffeloven §§ 127 og 136 (straffeloven 1902 §§ 94 første ledd og 147 c) i oppregningen. Dette innebærer at PST kan gis adgang til å benytte tvangsmidler for å avverge henholdsvis forbund om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning og offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger.

I annet ledd bokstav d, som gir PST utvidet myndighet til å benytte tvangsmidler for å avverge integritetskrenkelser, fjernes henvisningen til straffeloven § 275 (straffeloven 1902 § 233) om drap. PST vil kunne benytte tvangsmidler for å avverge drap generelt etter § 222 d første ledd bokstav b, og det stilles således ikke lenger krav om at handlingen retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater. Henvisningen til straffeloven § 253 om tvangsekteskap fjernes, da faren for at ovennevnte gruppe utsettes for slikt lovbrudd anses begrenset. Videre inntas en henvisning til § 256 om forbund om grov frihetsberøvelse, som ble utelatt ved ikraftsetting av straffeloven, jf. Prop. 64 L (2014–2015) punkt 6.7.10 side 87, der straffeloven 1902 §§ 222 og 223 ved en inkurie kun ble foreslått erstattet med straffeloven §§ 251, 253 og 254, til tross for at § 256 tilsvarer straffeloven 1902 § 223 tredje ledd. Det fremgår av nevnte proposisjon punkt 2.4 side 14 at departementet så langt som mulig søkte å erstatte aktuelle henvisninger til straffeloven 1902 med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven.

I tredje ledd annet punktum inntas en henvisning til straffeprosessloven §§ 202 a annet ledd og 216 o. Dette innebærer at tillatelse til å benytte tvangsmidlene skjult kameraovervåking på privat sted og dataavlesing i avvergende øyemed bare kan gis når særlige grunner tilsier det.

I tredje ledd tredje punktum inntas en henvisning til handlinger som rammes av straffeloven §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 (straffeloven 1902 §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233) og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater. Dette innebærer at PST kan gis adgang til å benytte romavlytting for å avverge trusler eller angrep mot myndighetspersoner.

16.2 Til endringene i politiloven

Til § 17 d

I første ledd gis PST adgang til å benytte tvangsmidlene fremtidig utleveringspålegg med utsatt underetning og dataavlesing som ledd i sin forebyggende virksomhet, se punkt 13.5.5.4.

Henvisningen i første ledd bokstav c til straffeloven § 142 (straffeloven 1902 § 152 a) innebærer at PST kan benytte tvangsmidler for å forebygge ulovlig omgang med radioaktivt materiale, biologiske eller kjemiske våpen eller en kjernefysisk eller radioaktiv anordning (masseødeleggelsesvåpen).

I første ledd bokstav d fjernes henvisningen til straffeloven § 253 om tvangsekteskap, da faren for at medlemmer av de høyere statsmakter utsettes for slikt lovbrudd anses begrenset. Videre fjernes henvisningen til § 274 om grov kroppsskade. Det følger av Prop. 64 L (2014–2015) om lov om ikraftsetting av straffeloven punkt 2.4 side 14 at departementet legger til grunn som et utgangspunkt at det i tilfeller hvor henvisningen skal omfatte både det såkalte grunndeliktet og det grove deliktet ved graderte lovbrudd, er det tilstrekkelig å vise til grunndeliktet.

Tilføyelsen av straffeprosessloven §§ 202 a annet ledd og § 216 o i annet ledd annet punktum innebærer at PST bare kan gis tillatelse til å nytte tvangsmidlene kameraovervåking på privat sted og dataavlesing når særlige grunner tilsier det.

I § 17 d annet ledd tredje punktum nedsettes det forbud mot bruk av romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed.

I § 17 d annet ledd fjerde punktum åpnes det for innbrudd for å legge til rette for dataavlesing og skjult ransaking i private hjem for å forebygge terrorhandlinger. Det understrekes at sjefen eller den assisterende sjefen for PST, som fremmer beslutning om å begjære bruk av tvangsmidler i forebyggingsøyemed, og domstolen i tillegg må foreta en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre holdepunkter en har for at en terrorhandling vil kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene vil kunne bli.

Henvisningen i tredje ledd første punktum til første ledd bokstav a innebærer at PST gis hastekompetanse til å benytte tvangsmidler for å forebygge terrorhandling, jf. straffeloven §§ 131–134 (straffeloven 1902 § 147 a). Henvisningen til bokstav d er en konsekvens av at attentatsaker nå inntas i bokstav d i stedet for c, fordi ulovlig omgang med masseødeleggelsesvåpen er inntatt som ny bokstav c.

Til toppen
Til dokumentets forside