Prop. 68 L (2015–2016)

Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Historikk

Politiets adgang til skjult tvangsmiddelbruk har historisk vært, og er fortsatt, et omstridt tema. Dette skyldes den personverns- og rettssikkerhetsproblematikk som er knyttet til slik bruk.

Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester (Lund-kommisjonen) ble oppnevnt 1. februar 1994 på bakgrunn av påstander om ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere etter 1945. Kommisjonen ble ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund. De øvrige medlemmene var advokat Regine Ramm Bjerke, professor Berge Furre, generalmajor Torkel Hovland og likestillingsombud Ingse Stabel. Kommisjonens mandat gikk ut på å granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, hadde vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Det ble vedtatt en særlov (lov 25. mars 1994 nr. 6) som ga granskningskommisjonen myndighet som en domstol til å avhøre vitner mv. direkte for kommisjonen. Lund-kommisjonens rapport ble presentert for Stortinget 28. mars 1996 (Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere). Rapporten konkluderte med at det har foregått ulovlig politisk overvåking i Norge etter 1945, hovedsakelig av kommunister og sosialister, som ble ansett for å representere en trussel mot rikets sikkerhet under den kalde krigen.

Frem til 1999 kunne politiet bare bruke skjulte tvangsmidler i etterforskningen av narkotikaforbrytelser og saker om rikets sikkerhet. I narkotikasaker fulgte hjemmelen til å foreta telefonavlytting av midlertidig lov 17. desember 1976 nr. 99. Ved lov 5. juni 1992 nr. 52 ble denne ordningen gjort permanent og hjemlene flyttet til straffeprosessloven kapittel 16 a. I saker om rikets sikkerhet hadde sikkerhetstjenesten adgang til å anvende telefonavlytting og postkontroll i medhold av lov 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelse og med telefonsamtaler. Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble loven av 1915 opphevet og reglene om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet innarbeidet i straffeprosessloven kapittel 16 a.

Ved lovendringen i 1999 ble det også innført generelle regler som ga politiet hjemmel til å gjennomføre kommunikasjonskontroll (kommunikasjonsavlytting og annen kontroll av kommunikasjon) i en rekke sakstyper. Det ble videre åpnet for utsatt underretning om ransaking, beslag og utleveringspålegg, og politiets bruk av teknisk sporing ble lovfestet og utvidet. Ved samme lov ble det innført en ordning med oppnevning av forsvarer for den mistenkte ved bruk av tvangsmidler som den mistenkte ikke får kunnskap om, jf. straffeprosessloven § 100 a. Lovendringene ble utformet på bakgrunn av forslagene i Metodeutvalgets utredning NOU 1997: 15 Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet – Delinnstilling II, Ot.prp. nr. 64 (1998–99) og Innst. O. nr. 3 (1999–2000).

Ved lov 17. juni 2005 nr. 87 ble det åpnet for romavlytting som etterforskningsmetode, samt for tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed. Videre ble politiet gitt adgang til å identifisere mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg. Det ble også gjort endringer i reglene om hemmelig ransaking, kommunikasjonskontroll, teknisk sporing, utleveringspålegg fremover i tid og avlytting eller opptak av samtale med samtykke fra en av samtalepartene. Lovendringen var basert på Politimetodeutvalgets utredning NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern – Politimetoder i forebyggende øyemed, Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) og Innst. O. nr. 113 (2004–2005).

Et endret trusselbilde har ledet til at politiet og påtalemyndigheten ved ovennevnte lovendringer har fått adgang til å benytte flere og mer inngripende tvangsmidler i etterforskningen av terrorhandlinger og annen alvorlig kriminalitet. Det er stilt spørsmål om pendelen er i ferd med å snu, med det sterke fokuset på rettssikkerhet og personvern i Metodekontrollutvalgets utredning og motstanden mot datalagringsdirektivet, jf. Bjerke, Keiserud og Sæther: Straffeprosessloven kommentarutgave Bind I (4. utgave, Oslo 2011) side 17.

Det er verdt å påpeke at samtidig med utvidelsen av adgangen til å anvende skjulte tvangsmidler, har det skjedd en utvikling av kontrollmekanismer og rettssikkerhetsgarantier. Opprettelsen av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) er et eksempel på dette. Om dette heter det i EOS-utvalgets Årsmelding for 2011, Dokument 7:1 (2011–2012) til Stortinget, del III nr. 1 side 10:

«Utvalget har i 2011 lagt bak seg 15 år med kontroll av EOS-tjenestene – de hemmelige tjenestene. EOS-utvalget er et parlamentarisk forankret kontrollorgan som ble opprettet ved lov av Stortinget i 1995 og startet opp sin virksomhet året etter. Bakgrunnen for opprettelsen var omfattende offentlig oppmerksomhet og politisk debatt omkring virksomheten i de hemmelige tjenestene. Debatten førte til nedsettelsen av Lund-kommisjonen, samt etableringen av EOS-utvalget. Dette markerte et skille mellom gammel og ny tid hva angår tjenestenes virksomhet og kontrollen med dem.
Formålet med utvalgets kontroll er å påse at det ikke øves urett mot enkeltpersoner. Som en konsekvens av at en i et demokratisk samfunn også har et legitimt behov for hemmelige tjenester, møter utvalget flere dilemmaer. Det er en stadig utfordring å skulle balansere hensynet til enkeltpersoners rett til privatliv mot statens behov for beskyttelse.[…]»

Vurderingen av balansepunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, personvern og rettssikkerhet kan ikke være statisk, jf. Bruce og Haugland: Skjulte tvangsmidler (Oslo 2014) side 33. Både kriminalitetsbildet og personvernfeltet er i konstant utvikling. Dette tilsier at verken samfunnets behov for beskyttelse, omfanget av politiets lovpålagte oppgaver eller borgernes vurdering av hvilken kriminalitetstrussel og hvilket inngrepsnivå som er akseptabelt, vil være konstant. Det er lovgivers ansvar å finne balansepunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, samfunnssikkerhet, personvern og rettssikkerhet.

2.2 Aktuelle dokumenter fra regjeringen

2.2.1 Metodekontrollutvalgets utredning NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll

Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble det som nevnt i punkt 2.1 vedtatt en rekke endringer i straffeprosessloven for å få bedre etterforskningsmetoder i kampen mot alvorlig kriminalitet. Slik lovgivning bygger på vanskelige vurderinger hvor hensynet til personvern og rettssikkerhet for mulig lovbryter og dennes omgangskrets må avveies med hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse. Siden lovendringene berører tungtveiende motstridende hensyn, så departementet behov for en etterkontroll av lovgivningen om slik etterforskning, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998–99) kapittel 22 side 141.

Metodekontrollutvalget, ledet av sorenskriver Nils Terje Dalseide, ble nedsatt ved kgl. res. 15. februar 2008 for å foreta etterkontrollen av straffeprosesslovens regler om skjulte etterforskningsmetoder og behandling av informasjon i straffesaker. Utvalget vurderte også effekten av lovendringer foretatt i 2005 som ledd i oppfølgingen av NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern. Metodekontrollutvalget leverte sin evaluering NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll 26. juni 2009.

Metodekontrollutvalgets utredning har to overordnede temaer; behandling og beskyttelse av informasjon i straffesaker og politiets bruk av skjulte tvangsmidler. Denne proposisjonen inneholder lovforslag knyttet til sistnevnte tema.

2.2.2 Høringsnotat 12. juli 2012

Departementet sendte forslag til lovendringer om blant annet kriminalisering av forberedelse til terrorhandling og utvidet adgang til tvangsmiddelbruk på høring 12. juli 2012. Forslagene var basert på innspill fra PST i brev 1. november 2011. Høringsbrevet del II omhandler forslag fra PST om endringer i reglene om tvangsmiddelbruk og om anonym vitneførsel. Noen av forslagene var i en viss grad behandlet av Metodekontrollutvalget. Andre elementer av PSTs innspill var nye eller bare delvis berørt av Metodekontrollutvalget, og ble derfor sendt på høring. Det er kun ett av temaene i høringsnotatet del II som ble berørt i den første delproposisjonen, nærmere bestemt anonyme vitner. Øvrige temaer vil behandles i denne delproposisjonen.

2.3 Høringer

2.3.1 Høringen av Metodekontrollutvalgets utredning

Metodekontrollutvalgets utredning ble sendt på høring 15. desember 2009 med høringsfrist 1. mai 2010. Utredningen ble sendt til følgende høringsinstanser:

  • Departementene

  • Høyesterett

  • Lagmannsrettene

  • Oslo tingrett

  • Bergen tingrett

  • Trondheim tingrett

  • Nord-Troms tingrett

  • Kristiansand tingrett

  • Tønsberg tingrett

  • Domstoladministrasjonen

  • Riksadvokaten

  • Statsadvokatembetene

  • Politidirektoratet

  • Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

  • Generaladvokaten

  • Spesialenheten for politisaker

  • Regjeringsadvokaten

  • Datatilsynet

  • Post- og teletilsynet (fra 1. januar 2015 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet)

  • Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og trygghetstjenester (EOS-utvalget)

  • Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll

  • Sivilombudsmannen

  • Det juridiske fakultet i Bergen

  • Det juridiske fakultet i Oslo

  • Det juridiske fakultet i Tromsø

  • Norsk Senter for Menneskerettigheter

  • Amnesty International Norge

  • Den Norske Advokatforening

  • Den norske Dommerforening

  • Forsvarergruppen av 1977

  • NGO-forum for menneskerettighetene

  • NetCom GSM AS

  • Norges forskningsråd

  • Norges Juristforbund

  • Norsk forening for kriminalreform (KROM)

  • Norsk Utenrikspolitisk Institutt

  • Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon

  • Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO)

  • Politiets Fellesforbund

  • Politijuristene

  • Rettspolitisk forening

  • Statsadvokatenes forening

  • TDC Norge AS

  • Tele2 Norge AS

  • Telenor AS

  • Teleplan AS

  • Teletopia AS

På den opprinnelige adressatlisten var det ikke oppført presseorganisasjoner. Fordi særlig utredningen kapittel 28 om skjult tvangsmiddelbruk og pressens rett til kildevern ble vurdert å være av interesse for denne gruppen, ble kopi av høringsbrev 15. desember 2009 med vedlegg sendt på høring til følgende adressater 19. april 2010:

  • Norsk Journalistlag

  • Norsk Presseforbund

  • Norsk Redaktørforening

  • Norsk Rikskringkasting

  • Norsk Telegrambyrå

  • TV2 AS

Instansene på den reviderte adressatlisten fikk høringsfrist 15. juni 2010.

Etter foreleggelsen har også Scandinavian Tv Organisations Against Piracy (STOP), Elektronisk Forpost Norge, Advokatfirmaet Elden, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, Politihøgskolen, Hordaland politidistrikt og Norges Politilederlag avgitt høringssvar.

De siste uttalelsene kom inn sommeren 2010.

Departementet gjør oppmerksom på at det er politi- og påtalemyndigheten som har avgitt langt de fleste høringsuttalelsene, og at det dessverre har kommet få innspill fra forsvarerhold. En nærmere gjennomgåelse av høringsuttalelsene fremgår av kapittel 6 til 14 i tilknytning til de enkelte lovforslagene.

2.3.2 Høringsnotat 12. juli 2012

Forslag til lovendringer om kriminalisering av forberedelse til terrorhandling, organisert kriminalitet og utvidet adgang til tvangsmiddelbruk ble sendt på høring 12. juli 2012. Høringsfristen var 1. november 2012. Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

  • Departementene

  • Høyesterett

  • Lagmannsrettene

  • Tingrettene

  • Domstoladministrasjonen

  • Riksadvokaten

  • Statsadvokatembetene

  • Politidirektoratet

  • ØKOKRIM

  • Datatilsynet

  • Generaladvokaten

  • Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll

  • Politiets sikkerhetstjeneste

  • Post- og teletilsynet (fra 1. januar 2015 Nasjonal kommunikasjonsmyndighet)

  • Regjeringsadvokaten

  • Sivilombudsmannen

  • Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og trygghetstjenester (EOS-utvalget)

  • Advokatforeningen

  • Amnesty International Norge

  • Den norske Dommerforening

  • Den Norske Fagpresses Forening

  • Forsvarergruppen av 1977

  • Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

  • Jusshjelpa i Nord-Norge

  • Juss-Buss

  • Jussformidlinga i Bergen

  • Norges Juristforbund

  • Norsk presseforbund

  • Organisasjonen mot politisk overvåkning (OPO)

  • Politiets fellesforbund

  • Politijuristene

  • Rettspolitisk forening

  • Stine Sofies Stiftelse

  • Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo

  • Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

  • Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø

  • Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO

  • Norsk senter for menneskerettigheter

  • Politihøgskolen

Andre som har uttalt seg er Kriminalpolitisentralen (KRIPOS), Oslo politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Nordre Buskerud politidistrikt, Vestfold politidistrikt, Etterretningstjenesten, Den norske Helsingforskomité, Den internasjonale juristkommisjon (ICJ-Norge) og Norsk forening for kriminalreform (KROM).

Høringsuttalelsene som knytter seg til forslagene som følges opp i denne proposisjonen, går frem av de enkelte kapitlene nedenfor.

2.4 Kontrollen med politiets bruk av skjulte tvangsmidler

2.4.1 Kort om bruken av skjulte tvangsmidler og kontrollen av denne

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges sivile innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste og har ansvar for nasjonens indre sikkerhet. PST er en del av politiet, men er direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. PSTs primære oppgave er å forebygge, avverge og etterforske straffbare handlinger mot nasjonens sikkerhet. Mer presist omfatter dette spionasje, terrorvirksomhet, politisk motivert vold, spredning av masseødeleggelsesvåpen og av utstyr, materiale og teknologi for produksjon av slike våpen samt trusler mot myndighetspersoner. Dette gjør tjenesten ved hjelp av ulike metoder og arbeidsmåter.

PST kan i dag på lik linje med det ordinære politiet inngi begjæring til retten om å få bruke skjulte tvangsmidler ved etterforskning av straffbare handlinger. Politiet, herunder PST, har videre hjemmel til å begjære bruk av skjulte tvangsmidler for å avverge straffbare handlinger. Som eneste politimyndighet kan PST også benytte skjulte tvangsmidler for å forebygge visse typer straffbare handlinger. I tillegg kan PST og det ordinære politiet benytte seg av ulovfestede metoder, såkalte operative tiltak, som ikke er så inngripende at lovhjemmel anses nødvendig.

Kontrollen med politiets bruk av skjulte tvangsmidler er nærmere beskrevet i Metodekontrollutvalgets rapport kapittel 11 side 130 flg. Slik kontroll består av en rekke elementer eller kontrollmekanismer. Utvalget peker særlig på advokaters kontrollfunksjon (både § 100 a-advokater og forsvarere), politiets internkontroll, påtalemyndighetens kontroll med politiet, Politidirektoratets instruksjonsmyndighet og ansvar for ledelse og oppfølging av politidistriktene, Justisdepartementets overordnede etatslederansvar og rolle i lovgivningsprosessen, domstolenes forhåndskontroll av begjæringer om bruk av tvangsmidler og etterkontroll av hastebeslutninger, Datatilsynets og medienes rolle, samt kontroll som utføres av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll (KK-utvalget) og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget).

2.4.2 Nærmere om KK-utvalget

KK-utvalget er oppnevnt med hjemmel i straffeprosessloven § 216 h og regulert nærmere i forskrift om kommunikasjonskontroll 31. mars 1995 nr. 281 (kommunikasjonskontrollforskriften) kapittel 2. Også romavlytting faller innenfor utvalgets virkeområde gjennom bestemmelsen i straffeprosessloven § 216 m siste ledd, jf. også Riksadvokatens retningslinjer 22. juli 2005. Kontrollutvalget skal kontrollere at politiets bruk av kommunikasjonskontroll og romavlytting skjer innenfor rammen av lov og instrukser. Det skal også sørge for at bruken av kommunikasjonskontroll begrenses mest mulig og ikke benyttes i andre saker enn dem som er nevnt i straffeprosessloven kapittel 16 a. Utvalget skal ikke behandle saker som hører inn under PST, jf. nedenfor.

KK-utvalget slår fast at politiets bruk av kommunikasjonskontroll gjennomgående er forsvarlig og godt begrunnet, jf. utvalgets Årsrapport 2014 punkt 4 side 4-5. Dette er den samme konklusjonen som i rapportene for de siste årene, og den er ytterligere forsterket gjennom utvalgets arbeid i første del av 2015. KK-utvalget peker på et samvirke av en rekke faktorer som bakgrunn for sin konklusjon: Norge har generelt en høy faglig og etisk standard i politiet, og arbeidet med den alvorligste kriminaliteten og bruk av kommunikasjonskontroll som arbeidsredskap tiltrekker seg mange av de dyktigste personene i politiet. Regelverket, saksbehandlingen og gjennomføringen er lagt opp slik at avgjørelsene om å begjære bruk av kommunikasjonskontroll blir behandlet og kvalitetssikret på flere nivåer i politiet. Etterforsker, etterforskningsleder, politijurist og politimester eller visepolitimester er direkte involvert i beslutningsprosessen. Den hierarkiske strukturen gjør at saken er bredt vurdert med nødvendig avstand før det begjæres kommunikasjonskontroll. Politiet ønsker å ha en godt underbygd sak når det ber om rettens tillatelse, og kommunikasjonskontroll iverksettes normalt bare i saker der politiet forventer et etterforskningsgjennombrudd med et resultat som kan forsvare ressursbruken. Høyeste påtalemyndighet fører en overordnet kontroll med kommunikasjonskontrollbruken i Norge. Alle kommunikasjonskontrollsaker knyttet til etterforskning behandles av domstol, og de skal innrapporteres til Riksadvokaten straks den finner sted og ved kvartalsrapporter. KK-utvalget foretar dessuten inspeksjoner i politidistriktene, og alle i politi og påtalemyndighet har forklaringsplikt for utvalget. Samlet sett innebærer dette et strengt tiltaks- og kontrollregime som bidrar til en høy grad av rettssikkerhet i denne type saker.

KK-utvalget bemerker at omfanget av hurtigkobling, det vil si at kommunikasjonskontroll blir iverksatt av politiet før det foreligger rettslig kjennelse, synes noe høyt (35 %). Men utvalget har ikke sett tilfeller av misbruk av ordningen, altså at det har vært iverksatt hurtigkobling der politiet måtte anta at retten ikke ville gi medhold.

Metodekontrollutvalgets vurdering er at tilretteleggingen for og gjennomføringen av KK-utvalgets kontroll kan forbedres, uten at dette innebærer noen kritikk av det arbeid som er utført så langt. Etter Metodekontrollutvalgets syn kan KK-utvalgets tilgjengelighet for omverden bedres dels gjennom økt ressurstilgang og dels gjennom administrative endringstiltak, uten at dette foranlediger noe lovendringsbehov. Metodekontrollutvalget finner det klart at kontrollorganet må ha tilgjengelig tilstrekkelig teknologisk kompetanse, og at uavhengighetshensyn og kontinuitetshensyn kan tilsi at slik kompetanse finnes blant utvalgsmedlemmene og ikke for eksempel innleies fra eksterne. Metodekontrollutvalget finner videre grunn til å peke på at en av de mest avgjørende faktorer for at kontrollen skal bli effektiv er at utvalget selv innehar høy og oppgaverelevant kompetanse og at de kontrollerte og omverdenen oppfatter det slik.

2.4.3 Nærmere om EOS-utvalget

EOS-utvalget er oppnevnt av Stortinget ved lov 3. februar 1995 nr. 7 for å føre kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) som utøves av eller på vegne av offentlige myndigheter til beskyttelse av nasjonale sikkerhetsinteresser. EOS-tjenestene består av Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten (E-tjenesten), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST). Utvalget utfører sitt arbeid uavhengig av Stortinget, men rapporterer hvert år til Stortinget gjennom en årsmelding.

EOS-utvalget gir i sin Årsmelding for 2012 punkt 4.2 side 6 uttrykk for at PST generelt synes å være bevisst de skrankene lovgivningen og legalitetsprinsippet setter for bruk av tvangsmidler og andre tiltak av inngripende karakter.

I Årsmelding for 2013 fremgår det at kontrollen ikke har avdekket at PST har gjennomført skjult kameraovervåking eller romavlytting i strid med rettens kjennelser. Utvalget har imidlertid kritisert PST for feil i begjæringer til teletilbyderne om bistand til kommunikasjonskontroll, som har medført at tjenesten i enkelttilfeller har gått utover rettens tillatelser om bruk av tvangsmidler, jf. Årsmelding for 2013 punkt 4.1 side 19, jf. punkt 4.2. I 2013 har utvalget også tatt opp flere saker der det er stilt skriftlige spørsmål til PST angående behandlingen av personopplysninger i tjenestens arkiver og registre. Utvalgets inntrykk er at PST i det alt vesentlige retter seg etter utvalgets merknader og er enig i utvalgets tolkning av regelverket, jf. Årsmelding for 2013 punkt 2.1 side 13. Utvalgets kontroll har ført til at opplysninger om flere personer har blitt slettet fra tjenestens systemer. I Årsmelding for 2014 fremgår det i punkt 3.3.1 side 13 at utvalget ser positivt på at PST har funnet en teknisk løsning som ivaretar personvernhensyn på en tilfredsstillende måte.

EOS-utvalget mottok 21 klager fra enkeltpersoner og organisasjoner rettet mot PST i 2013, mot henholdsvis 14 klager i 2012 og 11 klager i 2011. De fleste av klagene omhandler påstander om ulovlig overvåking. Ingen av de avsluttede klagesakene har gitt grunnlag for kritikk av tjenesten for ulovlig overvåking. EOS-utvalget mottok 13 klager rettet mot PST i 2014, hvorav to saker ga grunn til merknader fra utvalget, jf. Årsmelding for 2014 punkt 3.13 side 27.

Metodekontrollutvalget finner at EOS-utvalget innenfor sitt arbeidsfelt synes å ha etablert et forsvarlig kontrollregime samlet sett. Utvalget mener det er grunn til å anta at KK-utvalget kan ha nytte av faglig innflytelse fra EOS-utvalget eller samarbeid om kontrollsystem og kontrollmetodikk. Dette kan for eksempel oppnås gjennom samlokalisering og kontrollfaglig samarbeid. Dette har imidlertid en side til forholdet mellom statsmaktene, ved at EOS-utvalget er oppnevnt av Stortinget mens Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll er et forvaltningsorgan oppnevnt av Kongen. Metodekontrollutvalget har derfor ikke vurdert dette forholdet nærmere.

2.4.4 Vurdering av kontrollsystemet

Etter en samlet gjennomgåelse av kontrollsystemet er Metodekontrollutvalget av den klare oppfatning at volumet av kontroll og kontrollorganer fullt ut er tilstrekkelig, men at det er punkter hvor det etter utvalgets syn er grunn til å gjøre grep for å forbedre kontrollen. Det er videre utvalgets syn at blant de mange organ som bidrar til kontrollen er EOS-utvalget, KK-utvalget og domstolene de mest sentrale. EOS-utvalgets kontroll synes etter utvalgets oppfatning å fungere tilfredsstillende. KK-utvalgets kontroll i etterforskningssporet synes imidlertid både å ha rom og behov for betydelig styrking.

Departementet konstaterer at Metodekontrollutvalgets vurdering av kontrollsystemet i liten grad munner ut i konkrete lovforslag. Det er derfor ikke naturlig å behandle dette mer inngående i den foreliggende proposisjonen. Det understrekes imidlertid at enkeltelementer av kontrollsystemet, der lovforslag foreligger, for eksempel om bruk av § 100 a-advokat, vil behandles i kapitlet om fellesspørsmål nedenfor, jf. kapittel 6. Videre reflekteres utvalgets synspunkter i kapitlet om økonomiske og administrative kostnader, jf. kapittel 15.

Til toppen
Til dokumentets forside