Prop. 81 L (2016–2017)

Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Internasjonalt vern mot diskriminering

5.1 Innledning

Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner. Ratifiserte menneskerettskonvensjoner er folkerettslig bindende for statspartene. Den nasjonale lovgivningen må ikke komme i konflikt med, og må praktiseres i samsvar med, de minimumskravene som følger av konvensjoner staten har sluttet seg til. Konvensjoner som er inkorporert i norsk rett gjelder som norsk lov og kan gi individuelle rettigheter til norske borgere.

Menneskerettighetene bygger på at alle mennesker er like mye verdt, og at alle skal ha like rettigheter og muligheter. Forbudet mot diskriminering er en naturlig følge av denne grunnleggende tanken. Ikke-diskriminering er derfor et grunnleggende menneskerettslig prinsipp som skal innfortolkes ved anvendelsen av alle menneskerettighetene.

Prinsippet om ikke-diskriminering kommer både direkte og indirekte til uttrykk i menneskerettskonvensjonene. De fleste menneskerettskonvensjonene inneholder spesifikke bestemmelser om at konvensjonens rettigheter skal gjennomføres uten diskriminering. I flere av konvensjonene er retten til ikke å bli diskriminert inntatt i konvensjonenes fortale og i spesifikke bestemmelser.

I tillegg til generelle menneskerettskonvensjoner, har FN utarbeidet konvensjoner som tar sikte på å styrke og verne menneskerettighetene til en avgrenset krets av personer, for eksempel FNs konvensjon 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse konvensjonene er basert på en erkjennelse av at menneskerettighetene ikke har blitt ivaretatt for alle, og presiserer og utdyper hvordan rettighetene skal forstås og gjennomføres for grupper som har opplevd å få sine rettigheter tilsidesatt.

Flere sentrale menneskerettskonvensjoner, for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, har ikke uttømmende oppregninger av diskrimineringsgrunnlag. Diskrimineringsgrunnlag som ikke er uttrykkelig listet opp i konvensjonen, kan fanges opp av en samlekategori.

Norge har ratifisert og inkorporert en rekke menneskerettskonvensjoner som har hatt betydelig innflytelse på norsk diskrimineringslovgivning. Konvensjonsbestemmelsene forplikter Norge til å innføre et likebehandlingsprinsipp på ulike måter. Staten skal respektere den enkeltes rett til likebehandling. Staten skal for eksempel ikke vedta diskriminerende lovgivning eller utøve forvaltning på en diskriminerende måte.

I tillegg pålegger menneskerettskonvensjonene statene en plikt til aktivt å sørge for at likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet ivaretas. Statene har en plikt til å beskytte den enkelte mot å bli diskriminert i forhold mellom private parter. Staten kan dermed ha en plikt til å forby diskriminering mer generelt, og en plikt til å sikre at dette forbudet respekteres i praksis. Statene er også forpliktet til å iverksette aktive tiltak for å fremme likestilling og motarbeide diskriminering. Denne plikten kan oppfylles ved hjelp av lovgivning eller andre tiltak.

I dette kapittelet redegjøres det nærmere for de mest sentrale menneskerettskonvensjonene som inneholder regler om ikke-diskriminering, som Norge har sluttet seg til.

5.2 FN-konvensjoner

5.2.1 Innledning

Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet kommer til uttrykk, både direkte og indirekte, i en rekke konvensjonsforpliktelser. FN-pakten av 24. oktober 1945 fastsetter at en av FNs oppgaver «er å fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter for alle, uten forskjellsbehandling på grunn av rase, kjønn, språk og religion», jf. artikkel 1 nr. 3 og 13 nr. 1 b og 55 bokstav c.

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene av 10. desember 1948 lister opp de sentrale menneskerettighetene. Ifølge artikkel 2 skal menneskerettighetene utøves og praktiseres uten noen form for diskriminering. Bestemmelsen lyder som følger:

«Everyone is entitled to all the rights and freedoms set forth in this Declaration, without distinction of any kind, such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status.»

5.2.2 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

FNs konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter omhandler de såkalte sivile og politiske rettighetene som er opplistet i Verdenserklæringen. Norge ratifiserte konvensjonen i 1972. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2, og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonene, jf. menneskerettsloven § 3.

Etter konvensjonen artikkel 2 nr. 1 forplikter statene seg til å respektere og sikre rettighetene etter konvensjonen, uten forskjellsbehandling av noe slag.

Det følger av artikkel 26 at alle er like for loven, og at lovgivningen skal forby enhver form for forskjellsbehandling. Bestemmelsen forbyr diskriminerende lover og regler, og diskriminering i forvaltningen av lover og regler. Vernet gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for øvrig.

Konvensjonen har også flere andre bestemmelser som forbyr diskriminering, blant annet artikkel 3 om lik rett for kvinner og menn til å nyte alle konvensjonens rettigheter, artikkel 14 om barns rett til beskyttelsestiltak uten forskjellsbehandling og artikkel 25 om rett til å ta del i offentlige anliggender osv. uten forskjellsbehandling.

Artikkel 27 er en sentral bestemmelse om minoriteters rettigheter. Artikkel 27 fastsetter at de som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter, ikke skal nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. Det følger av praksis fra FNs menneskerettighetskomité at urfolk i henhold til artikkel 27 kan ha både individuelle og kollektive rettigheter. Enkelte av rettighetene, som retten til språk, kan bare ha mening når de kan utnyttes kollektivt. FNs menneskerettighetskomité har lagt til grunn at bestemmelsen gir statene en positiv plikt til å iverksette tiltak overfor minoriteter, se generell kommentar nr. 23(50) (art. 27) punkt 6.1.

5.2.3 FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FNs konvensjon 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omhandler de såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene som er opplistet i Verdenserklæringen. Norge ratifiserte konvensjonen i 1972. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonene, jf. menneskerettsloven § 3.

Etter konvensjonen artikkel 2, skal statene garantere at konvensjonens rettigheter blir utøvet uten forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status forøvrig.

I likhet med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, har også denne konvensjonen flere andre bestemmelser som forbyr diskriminering.

5.2.4 FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og har dermed forrang foran nasjonale lover som er i strid med rettighetene etter konvensjonen, jf. menneskerettsloven § 3.

Konvensjonen lister opp menneskerettigheter som gjelder spesifikt for barn og som supplerer de generelle menneskerettighetene. I tillegg inneholder konvensjonen bestemmelser som viser hvordan de generelle menneskerettighetene skal forstås og anvendes for barn.

Artikkel 2 sier at barns rettigheter etter konvensjonen skal sikres uten diskriminering på grunn av barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.

5.2.5 FNs kvinnediskrimineringskonvensjon

Norge ratifiserte FNs konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner i 1981. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og har dermed forrang foran nasjonale lover som er i strid med rettighetene etter konvensjonen, jf. menneskerettsloven § 3.

Formålet med konvensjonen er å sikre at kvinner ikke diskrimineres når det gjelder tilgangen til menneskerettighetene. Konvensjonens fortale uttaler at «enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i [Verdens]erklæringen, uten forskjell av noen art, heller ikke på grunn av kjønn». Konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som tolker hvordan menneskerettighetene skal forstås og anvendes for å sikre menneskerettighetene for kvinner. Statene har plikt til å iverksette tiltak for å hindre faktisk og strukturell diskriminering, og motarbeide diskriminerende holdninger og normer.

Konvensjonen forplikter statene til å føre en politikk som tar sikte på å avskaffe alle former for kvinnediskriminering, jf. artikkel 2. Som ledd i dette pålegges statene å nedfelle prinsippet om likestilling i sin nasjonale lovgivning, å forby all diskriminering av kvinner og å innføre et rettsvern for kvinners rettigheter på lik linje med menns, jf. artikkel 2 bokstav a, b og c. Staten skal både avdekke og forhindre diskriminering i egen praksis, forhindre diskriminering i forhold mellom private og iverksette alle tiltak som er nødvendige for å sikre kvinner like rettigheter og muligheter.

5.2.6 FNs rasediskrimineringskonvensjon

FNs konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering ble ratifisert av Norge i 1970. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. diskrimineringsloven om etnisitet § 5.

Konvensjonen tar sikte på å sikre lik tilgang til menneskerettighetene uavhengig av rase. Konvensjonen understreker at menneskerettighetene skal sikres fullt ut for alle mennesker uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Konvensjonen forplikter statene til å føre en politikk rettet mot bekjempelse av rasediskriminering, jf. artikkel 2. Statene skal avstå fra handlinger og praksis som innebærer eller oppmuntrer til rasediskriminering, og sikre likebehandling innenfor egen forvaltning, jf. artikkel 2 bokstav a og b. Konvensjonen pålegger statene å beskytte den enkelte mot diskriminering fra private, organisasjoner eller grupper og fremme aktivitet knyttet til integrering, jf. artikkel 2 bokstav d og e.

5.2.7 FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble ratifisert av Norge i 2013. Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lov, men det legges til grunn at norsk rett er i samsvar med konvensjonens bestemmelser, jf. Prop. 106 S (2011–2012).

Konvensjonen skal sikre lik tilgang til menneskerettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonens fortale uttaler at diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne er en krenkelse av menneskers iboende verdighet og verdi. Konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som presiserer hvordan menneskerettighetene skal forstås og gjennomføres når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Konvensjonspartene har plikt til å treffe alle nødvendige tiltak, også gjennom lovgivning, for å virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i konvensjonen og bekjempe diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne, jf. artikkel 4. Statene har plikt til å avstå fra diskriminering gjennom lov og forvaltning, forby enhver form for diskriminering og sikre effektiv beskyttelse mot diskriminering, jf. artikkel 5. I tillegg skal statene iverksette aktive tiltak for å fremme faktisk likhet for personer med nedsatt funksjonsevne, blant annet gjennom tilgjengelighet og tilrettelegging. Konvensjonen omfatter både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

5.3 ILO-konvensjoner

5.3.1 Innledning

ILO (The International Labour Organization) er en av FNs særorganisasjoner. Organisasjonen har som del av sitt mandat å bedre arbeids- og levekår gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner om lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

Gjennom ILO er det vedtatt en rekke konvensjoner av betydning for vernet mot diskriminering. Nedenfor følger en oversikt over enkelte relevante ILO-konvensjoner som er ratifisert av Norge. Oppregningen er ikke uttømmende, men de nevnte konvensjonene regnes som særlig aktuelle i et diskrimineringsperspektiv.

5.3.2 ILO-konvensjon nr. 100

Etter ILO-konvensjon 29. juni 1951 nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av lik verdi, er staten forpliktet til å fremme prinsippet om lik lønn for kvinner og menn for arbeid av lik verdi. Konvensjonens artikkel 1 definerer utrykkene «lønn» og «lik lønn» og slår fast at lønn skal fastsettes uten kjønnsdiskriminering. Artikkel 2 pålegger medlemstatene å fremme prinsippet om likelønn i samsvar med metoder for lønnsfastsettelse som er i bruk i vedkommende land. Av artikkelen fremgår det også metoder som kan brukes for å gjennomføre likelønnsprinsippet.

5.3.3 ILO-konvensjon nr. 111

ILO-konvensjon 25. juni 1958 nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke forplikter staten til å følge en politikk som tar sikte på, ved metoder som er avpasset nasjonale forhold, å fremme like muligheter og likebehandling for å fjerne diskriminering i arbeidslivet, jf. artikkel 2. Diskriminering defineres i konvensjonen som enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller særfordel som på basis av kjønn, rase, farge, religion, politisk oppfatning, nasjonal opprinnelse eller sosial herkomst virker slik at det opphever, eller vanskeliggjør, lik adgang til eller behandling i sysselsetting eller yrkesutøving, jf. artikkel 1.

5.3.4 ILO-konvensjon nr. 156

ILO-konvensjon 23. juni 1981 nr. 156 om like muligheter og lik behandling av kvinner og menn i arbeidslivet gjelder mannlige og kvinnelige arbeidstakere med ansvar for barn eller andre medlemmer av nærmeste familie, jf. artikkel 1. Etter artikkel 3 skal medlemslandene gjøre det til et mål i nasjonal politikk å gjøre det mulig for mennesker med familieforpliktelser å skaffe seg arbeid uten å bli diskriminert.

5.3.5 ILO-konvensjon nr. 169

ILO-konvensjon 27. juni 1989 nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble ratifisert av Norge som første stat 20. juni 1990. For Norges del har konvensjonen sentral betydning for samene. Urfolk defineres i konvensjonen artikkel 1 nr. 1b som

«folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

I Norge er det klart at samene oppfyller vilkårene i denne definisjonen. Dette er også slått fast av Høyesterett i Rt. 2001 side 769 (Selbusaken).

Et viktig prinsipp i ILO-konvensjon nr. 169 er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Konvensjonen inneholder blant annet viktige bestemmelser om landrettigheter, og om urfolks rett til medbestemmelse i saker som angår dem.

Ikke-diskriminering er en viktig forutsetning for konvensjonen, og er også nevnt eller henvist til i enkelte av konvensjonens bestemmelser. Konvensjonens artikkel 3 slår fast at urfolk fullt ut skal nyte godt av menneskerettigheter og grunnleggende friheter, uten hinder eller diskriminering, samt at bestemmelsene i konvensjonen skal anvendes uten diskriminering for kvinner og menn som tilhører disse folk.

5.4 Europarådskonvensjoner

5.4.1 Innledning

Flere av Europarådets menneskerettskonvensjoner inneholder forpliktelser om likestilling og ikke-diskriminering. Den mest sentrale traktaten er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som regnes som en av byggestenene i Europarådets virksomhet.

I tillegg til traktatene, har ministerrådet i Europarådet vedtatt en rekke andre dokumenter som ikke er juridisk bindende for statene, men som gir anbefalinger knyttet til statlig politikk. 31. mars 2010 vedtok Europarådets ministerkomité enstemmig en anbefaling til medlemsstatene om å sikre menneskerettighetene til LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Komiteen tilrår blant annet effektiv lovgivning for å bekjempe diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. I 2014 vedtok Europarådets ministerkomité en anbefaling om menneskerettighetene til eldre mennesker. Komiteen anbefaler blant annet statene å ta inn et forbud mot aldersdiskriminering i nasjonal diskrimineringslovgivning.

5.4.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon

Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) i 1952. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 og har dermed forrang foran andre lover som er i strid med rettighetene i konvensjonen, jf. menneskerettsloven § 3. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) behandler tvister mellom privatpersoner og statens myndigheter.

Konvensjonen inneholder, med noen mindre avvik, de samme rettighetene som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, se ovenfor i kapittel 5.2.2. Etter EMK artikkel 14 skal utøvelsen av konvensjonens rettigheter sikres uten diskriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen mening, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status. Konvensjonen fastslår dermed retten til ikke-diskriminering innen de områdene som er omfattet av konvensjonen.

5.4.3 Tilleggsprotokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon

Tilleggsprotokoll 4. november 2000 nr. 12 til EMK er undertegnet av Norge, men ikke ratifisert. Protokollen gir et generelt vern mot diskriminering på alle samfunnsområder og på alle diskrimineringsgrunnlag, herunder «annen status». Protokollen ble utarbeidet fordi diskrimineringsvernet etter EMK artikkel 14 er begrenset til de rettighetene konvensjonen beskytter. Diskrimineringsvernet etter protokollen er derimot generelt og gjelder også utenfor de områdene rettighetene i konvensjonen gjelder.

5.4.4 Den europeiske sosialpakt

Den europeiske sosialpakt er fra 1961. Den trådte i kraft for Norge 26. februar 1965. Europarådet undertegnet i 1996 en revidert versjon av sosialpakten som Norge ratifiserte 7. mai 2001.

Konvensjonens innhold tilsvarer langt på vei FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Etter den europeiske sosialpakten skal staten ha som målsetting for sin politikk å virkeliggjøre sosialpolitiske rettigheter og prinsipper som rett til arbeid, rettferdige arbeidsvilkår, trygge og sunne arbeidsforhold mv. Ved revisjonen av sosialpakten i 1996 ble det tatt inn en bestemmelse om ikke-diskriminering. Del V artikkel E slår fast at rettighetene i sosialpakten skal sikres uten diskriminering på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen overbevisning, nasjonal bakgrunn eller sosial opprinnelse, helse, tilhørighet til en nasjonal minoritet, fødsel eller annen status.

5.4.5 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter ble ratifisert av Norge 17. mars 1999.

Begrepet «nasjonale minoriteter» er ikke definert i konvensjonen. Det er imidlertid bred enighet internasjonalt om at etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med langvarig tilknytning til landet, regnes som nasjonale minoriteter. Følgende grupper er anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge: kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom og romanifolk/tatere. Som urfolk er det klart at samene omfattes av rammekonvensjonens virkeområde. Sametinget uttalte imidlertid før Norge ratifiserte konvensjonen at de ikke ønsker å bli omfattet av politikken overfor nasjonale minoriteter. Sametinget ønsker i stedet å verne om den statusen de har som urfolk.

Rammekonvensjonen fastsetter mål som statene forplikter seg til å arbeide for. Det sentrale er å oppnå en effektiv beskyttelse av nasjonale minoriteter og personer som tilhører slike grupper. Prinsippene om formell og reell likestilling mellom nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen står sentralt, og partene forplikter seg til å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne bevare og videreutvikle sin egenart.

5.4.6 Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk av 5. november 1992 (minoritetsspråkpakten) ble ratifisert av Norge i 1993. Samisk (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk), kvensk, romanes og romani er beskyttet av minoritetsspråkpakten. Norge har påtatt seg ulike forpliktelser for de ulike språkene. Paktens artikkel 7 nr. 2, som gjelder alle språkene, forplikter partene til å fjerne enhver uberettiget forskjell mv. i sammenheng med bruken av et regions- eller minoritetsspråk som har til hensikt å motvirke eller sette i fare opprettholdelsen eller utviklingen av et regions- eller minoritetsspråk.

5.4.7 Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner ble vedtatt av Europarådet den 7. april 2011. Norge undertegnet konvensjonen i 2011, men har ikke ratifisert konvensjonen. I Prop. 66 S (2016–2017) om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon av 11. mai 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner har regjeringen fremmet forslag om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.

Konvensjonen bygger på en forståelse av vold mot kvinner som en alvorlig form for diskriminering, som hindrer lik tilgang til menneskerettighetene for kvinner. Ved å ratifisere konvensjonen, forplikter statene seg til å avdekke og forhindre vold mot kvinner, beskytte den enkelte mot vold fra andre personer og foretak, og iverksette tiltak som er nødvendige for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

Artikkel 4 pålegger statene å bekjempe diskriminering mot kvinner, og sier at statene skal gjennomføre konvensjonen uten diskriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk holdning, livssyn, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødested, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder, helsetilstand, funksjonsnedsettelse, sivil status, status som innvandrer eller flyktning eller annen status.

Til dokumentets forside