Rundskriv F-16-03

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utdannings- og forskningsdepartementet

Realkompetansevurdering

Rundskriv
F-16-03

Saksnr. 200306531

Dato 23.06.2003

Se vedlagte adresseliste

Realkompetansevurdering

Utvidelse av retten til realkompetansevurdering

1. Generelt om endringen i opplæringslova § 4A-3

Stortinget vedtok 27. februar 2003 en endring i opplæringslova § 4A-3, jf. Besl.O. nr. 69 (2002-2003). Lovendringen trådte i kraft 14. mars 2003. Vi viser videre til Ot.prp. nr. 25 (2002-2003) og til Innst. O. nr. 65 (2002-2003), som begge sier noe om grunnlaget for lovendringen.

Endringene i opplæringslova § 4A-3 gir på visse vilkår voksne adgang til realkompetansevurdering selv om de ikke søker opptak til videregående opplæring. De gir videre rett til en offentlig dokumentasjon, et kompetansebevis, der resultatet av vurderingen skal nedfelles. Hensikten er at personer som vil søke arbeid også skal få mulighet til å få dokumentert og verdsatt sin realkompetanse. Systemet for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse består fra før av rett til og avkorting av utdanning (hjemlet i opplæringslova og lov om universitet og høgskoler), og av dokumentasjonsordninger utviklet i arbeidslivet og frivillig sektor, jf. Rundskriv F-10-02, 24.09.02.

Fylkeskommunen har fått plikt til å gi voksne med rett til videregående opplæring en realkompetansevurdering selv om de ikke søker opptak til videregående opplæring. Fylkeskommunen har videre plikt til å tilby vurdering av realkompetanse for dem som blir vist til dette via kommune, Aetat eller trygdeetaten. Resultatet av realkompetansevurderingen skal nedfelles i et kompetansebevis.

Fylkeskommunen skal dekke utgiftene ved realkompetansevurderingen for dem som har rett til videregående opplæring. For personer uten rett til videregående opplæring, skal kommunen dekke utgiftene for nyankomne innvandrere, Aetat finansiere realkompetansevurderingen for registrerte arbeidssøkere og trygdeetaten dekke utgiftene for sine brukere.

2. Yrkesprøving, en metode for realkompetansevurdering

I følge opplæringslova skal opplæringen for voksne være tilpasset behovet til den enkelte. Dette innebærer bl.a. at opplæringen skal bygge på den kompetanse den voksne har fra før. Som det fremgår av forskriftene til opplæringslova § 6-27 har fylkeskommunen videre en plikt til å vurdere den voksnes realkompetanse slik at denne kompetansen danner grunnlag for inntak til opplæringen. Gjennom det 3-årige Realkompetanseprosjektet er det utviklet flere egnete metoder for en slik realkompetansevurdering.

Yrkesprøving er en metode som har vist seg å være godt egnet til å vurdere en persons kompetanse i forhold til utøvelse av et yrke:

  • I yrkesprøvingen får den voksne anledning til i praksis å vise hva vedkommende kan innen et fagfelt. Den tar utgangspunkt i og prøver ut det en kandidat faktisk kan og gir kandidaten mulighet til å få vist sin reelle kompetanse når det gjelder å utøve et yrke.
  • Metoden er primært blitt utviklet i forhold til voksne innvandrere som av ulike grunner mangler dokumentasjon på utdannelse og/eller arbeidserfaring, eller der foreliggende dokumentasjon ikke er direkte sammenlignbar med norske læreplaner. Metoden kan imidlertid benyttes overfor alle voksne uavhengig av hvor og hvordan utdanning og arbeidserfaring er ervervet.

Sluttrapporten fra Realkompetanseprosjektet ( www.realkompetanse.org) gir nærmere beskrivelse av yrkesprøving som metode.

3. Noen presiseringer av realkompetansevurdering og opplæring i
henhold til opplæringslova med forskrifter

Departementet har fått en del henvendelser og spørsmål angående forståelsen og praktiseringen av enkelte punkter i lov og forskrifter på dette området. Vi vil derfor komme med følgende presiseringer:

3.1 Personer med rett til videregående opplæring.

Bestemmelsen i opplæringslova § 4A-3, første ledd står uforandret. Bestemmelsen lyder:

" Vaksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarande, men som ikkje har fullført vidaregåande opplæring, har etter søknad rett til vidaregåande opplæring. Første punktum gjeld vaksne som er fødde før 1. januar 1978. Opplæringa for vaksne skal tilpassast behovet til den enkelte."

Denne retten til videregående opplæring gjelder også innvandrere med oppholdstillatelse dersom de ikke har fullført tilsvarende videregående opplæring fra hjemlandet. Fylkeskommunen kan henvende seg til fylkesmannen for hjelp til denne avklaringen. Departementet viser også til at den listen som er utarbeidet av det tidligere Samarbeidsutvalget for internasjonale studiesaker (SIS-listen), gir oversikt over utdanningsnivåene i andre land. Listen fulgte som vedlegg til rundskriv F-033-02. Oppdatert versjon ligger også på NOKUTs internettsider http://www.nokut.no/sw184.asp .

Disse voksne har rett til en opplæring som bygger på den enkeltes realkompetanse og som er tilpasset deres individuelle behov. De har til vanlig rett til et tilbud som er i samsvar med den sluttkompetanse de ønsker, jf. forskrift til opplæringslova av 28. juni 1999 nr. 722 (heretter kalt forskriften) § 6-27.

Hvis den voksne ønsker det, kan vedkommende også søke om opplæring gjennom et "ordinært opplæringsløp" eller opplæring som avsluttes med privatisteksamen (jf. forskriften §4-59).

Opplæringslova § 4A-3, nytt 5. ledd første setning: " Vaksne som har rett til vidaregåande opplæring har rett til vurdering av realkompetansen sin …"

Dette betyr at voksne som har rett til videregående opplæring har rett til å få vurdert sin realkompetanse uavhengig av om de søker videregående opplæring eller ikke. Denne retten til realkompetansevurdering gjelder både allmennfagene og yrkesfagene.

3.2 Personer uten rett til videregående opplæring.

Opplæringslova § 4A-3, nytt 5. ledd andre setning: "Personar som ikkje har rett til vidaregåande opplæring, skal få vurdert realkompetansen sin om dei blir vist til dette av kommune, arbeidsmarknadsetaten eller trygdeetaten. Departementet kan gi nærmare forskrifter."

Dette betyr at voksne som ikke har rett til videregående opplæring skal få vurdert sin realkompetanse dersom de blir vist til fylkeskommunen fra kommunen, Aetat eller trygdeetaten. Det er de henvisende instanser som skal dekke utgiftene ved realkompetansevurderingen. Fylkeskommunen kan også realkompetansevurdere andre voksne som henvender seg personlig eller via offentlige eller private virksomheter. Fylkeskommunen vil her kunne ta betalt for vurderingen.

Departementet vil her også peke på den bestemmelsen som fra tidligere står i opplæringslova om fylkeskommunens plikt til å sørge for videregående opplæring for voksne som ikke har rett. Opplæringslova § 13-3 sier at: "Fylkeskommunen skal oppfylle retten til vidaregåande opplæring etter denne lova for alle som er busette i fylkeskommunen.

Fylkeskommunen skal gi tilbod til søkjarar utan rett etter § 3-1 eller § 4A-3."

Det er i denne bestemmelsen ikke beskrevet noe om tilbudets omfang. Fylkeskommunen vil imidlertid ikke oppfylle bestemmelsen dersom den ikke kan vise til tilbud for gruppen voksne uten opplæringsrett. Voksne uten rett som får et tilbud om videregående opplæring vil ved inntaket få de samme rettigheter og plikter som voksne med rett til videregående opplæring. Dette betyr at de også får rett til å fullføre og at opplæringa for den enkelte skal være gratis.

3.3 Realkompetansevurdering

Fylkeskommunen kan om den ønsker det overlate den konkrete realkompetansevurderingen til andre, men den har selv ansvaret for at vurderingen blir forsvarlig gjennomført. Dette gjelder både når vurderingen skal danne grunnlag for inntak til videregående opplæring og når siktemålet med vurderingen er at vedkommende skal ut i arbeid. Oppnådd realkompetanse skal vurderes i forhold til aktuell læreplan, jf. forskriften § 4-63.

Godkjent realkompetanse i et fag betyr at vedkommendes kompetanse er likeverdig med de beskrevne mål i fagets læreplan. Det er med andre ord en nødvendig forutsetning at realkompetansevurderingen skal utføres med utgangspunkt i læreplanens mål, og den skal bygge på reelle faglige vurderinger i hvert enkelt fag.

Vurdering av realkompetanse i enkeltfag som dokumenteres på kompetansebevis eller vitnemål anses som et enkeltvedtak på samme måte som en standpunktkarakter. Det betyr at vurdering av realkompetanse kan påklages til fylkeskommunal klageinstans. Reglene om klage på standpunktkarakterer i kapittel 5 i forskriften til opplæringslova gjelder så langt det passer, jf. forskriftens § 4-67 siste strekpunkt.

3.4 Kompetansebevis, vitnemål og fag- eller svennebrev

Opplæringslova § 4A-3, nytt 6. ledd sier at : " Fylkeskommunen skal gi kompetansebevis på grunnlag av realkompetansevurdering på vidaregåande opplærings nivå. Departementet kan gi nærmare forskrifter."

Fylkeskommunen har etter at en realkompetansevurdering er foretatt plikt til å utstede offentlig dokumentasjon på den kompetanse vedkommende har på videregående opplærings nivå. Denne plikt gjelder også etter at eventuell opplæring er gjennomført. Aktuell offentlig dokumentasjon er kompetansebevis eller vitnemål. Fylkeskommunen kan ikke overlate utstedelsen av denne dokumentasjonen til andre.

På kompetansebevis og vitnemål er godkjent realkompetanse i ett eller flere fag likeverdig med bestått i disse fagene. Det betyr at et vitnemål som inneholder opplysninger om at vedkommende har fått godkjent et eller flere/alle fag ved realkompetansevurdering er et fullverdig vitnemål.

Reglene for utstedelse av kompetansebevis står i forskriftens § 4-66, reglene for vitnemål står i § 4-64.

Om grunnlaget for fag- eller svennebrev etter realkompetansevurdering, se punkt 3.5 nedenfor.

3.5 Praksiskandidatordningen

Den siste lovendringen åpner ikke for realkompetansevurdering av praksiskravet for praksiskandidater i lovens § 3-5. For fag i den teoretiske delen av fag-/svenneprøven er imidlertid godkjent realkompetanse likeverdig med bestått. Departementet understreker at for å få utferdiget fag-/svennebrev må den praktiske fag-/svenneprøven være bestått. Ellers gjelder bestemmelsen i forskriften § 4-52 om at praksiskandidater er fritatt fra kravet om felles allmenne fag for å få fag-/svennebrev.

3.6 Hvem kan stå for opplæringen

Fylkeskommunen har plikt til å sørge for videregående opplæring, men den kan nytte studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner eller andre til å gi selve opplæringen. Ingen kursarrangør eller opplæringsinstans kan imidlertid først sette i gang opplæring for voksne, og i etterkant forlange at fylkeskommunen skal refundere kostnadene. Avtale om slik opplæring må være gjort før opplæringen settes i gang. Opplæringen er gratis for den enkelte voksne.

Av forskriften § 4-59 går det fram at den voksne har rett til standpunktkarakterer og at fylkeskommunen har ansvaret for at de blir satt på forsvarlig grunnlag.

3.7 Ansvar/forsikring ved yrkesprøving

Det foreligger ikke en lovpålagt plikt til å tegne forsikring for kandidater som blir realkompetansevurdert. Det vil si at de alminnelige erstatningsregler gjelder, og at en person som blir skadet som hovedregel bare får erstatning der hvor noen (skoleeier, eier av verksted e.l.) har opptrådt uansvarlig. Noe sterkere kan den skadede stå der hvor eier har et objektivt erstatningsansvar for "farlig virksomhet". Utover dette gjelder folketrygdlovens vanlige prinsipper om dekning av behandlingsutgifter, sykepenger, attføring og uførepensjon.

3.8 Implementering og videreutvikling

Som det fremgår av ovennevnte rundskriv F-10-02, 24.09.02 har VOX fått ansvar for implementering og videreutvikling av det nasjonale systemet for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse innenfor de rammer som er satt i lov og forskrift. Utvidelsen av retten til realkompetansevurdering inngår som et nytt element i det nasjonale systemet.

II. Realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning

1. Opptak til høgre utdanning

For opptak til høgre utdanning er det viktig å skille mellom

  • generell studiekompetanse som gir opptaksgrunnlag til alle studier som ikke har spesielle opptakskrav, og
  • realkompetanse som skal vurderes opp mot et enkelt studium ved en bestemt institusjon.

2. Generell studiekompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning

Det normale grunnlaget for opptak til høgre utdanning er generell studiekompetanse.

Med hjemmel i opplæringslova og de retningslinjer som er gitt i § 4-63 i forskriftene til loven kan et eller flere av fagene for generell studiekompetanse være godkjent på grunnlag av realkompetanse. Når disse retningslinjene er fulgt, og enkeltfag er godkjent i forhold til læreplan i faget, blir vurderingene tatt til etterretning av universiteter og høgskoler.

Søkere med generell studiekompetanse hvor et eller flere fag er godkjent på grunnlag av realkompetanse, eller på annet grunnlag, får imidlertid ikke utregnet poengsum og blir derfor vurdert individuelt.

Søkere som er 23 år og som har minst 5 års arbeidspraksis/utdanning og som kan dokumentere de 6 fagene som inngår i den generelle studiekompetansen (norsk, engelsk, matematikk, naturfag, nyere historie og samfunnskunnskap) har generell studiekompetanse (23-5 regelen). Slike søkere får utregnet poengsum dersom de har karakterer i alle de 6 fagene. Hvis et eller flere av fagene er dokumentert realkompetanse blir de vurdert individuelt.

3. Realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning

Realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning er hjemlet i § 37 nr. 2 i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler (Uh-loven):

"Institusjonene kan gi søkere som er 25 år eller eldre i opptaksåret, opptak til enkeltstudier dersom de på grunnlag av realkompetanse har de nødvendige kvalifikasjoner for vedkommende studium. Departementet kan gi nærmere regler om dokumentasjon, saksbehandling og eventuell samordning."

Søknad om opptak til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse skal vurderes ved den enkelte institusjonen (universitet eller høgskole) og gjelder bare for søkere som ikke kan dokumentere generell studiekompetanse. Vurderingene skal gjøres opp mot det eller de bestemte studiene som søkeren har prioritert. I denne sammenheng vil eventuelle realkompetansevurderte fag fra videregående opplæring være en del av den individuelle vurderingen. Selv om det ikke stilles krav om generell studiekompetanse, kan det for enkelte studier være fastsatt spesielle opptakskrav som må være oppfylt. I tillegg kan institusjonene stille krav om spesielle kunnskaper og ferdigheter for det enkelte studium. Det er institusjonene selv som har ansvar for, og myndighet til, å vurdere hva som er nødvendige kvalifikasjoner for å få opptak til et studium på grunnlag av realkompetanse. Det er også institusjonene selv som har myndighet til å bestemme hva som er en egnet framgangsmåte for slike vurderinger. Det kan derfor forekomme at en søker som søker om opptak på grunnlag av realkompetanse til flere institusjoner, kan få ulike vurderinger.

Søkere som har fått vurdert realkompetanse for et studium får ikke automatisk tilbud om studieplass. Ingen søker til høgre utdanning har rett til studieplass selv om han eller hun er kvalifisert for opptak. Når det er flere søkere enn antall studieplasser, må søkerne rangeres. Søkere med realkompetanse skal vurderes individuelt både opp mot andre søkere med realkompetanse og i forhold til søkere som har generell studiekompetanse.

Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å pålegge universiteter og høgskoler å samordne ordningene med opptak på grunnlag av realkompetanse inn mot høgre utdanning.

Med hilsen

Dag Johnsen e.f.
ekspedisjonssjef

Kari Østvedt
avdelingsdirektør