2 De økonomiske utsiktene

2.1 Hovedtrekk

For verdensøkonomien samlet ventes en årlig vekst på om lag 4 pst. framover. Dette er den sterkeste veksten på ti år. Veksten er sterkest i Asia, men også i Latin-Amerika, Afrika og Øst-Europa ventes en vekst som er høyere enn i industrilandene.

For gjennomsnittet av Norges viktigste handelspartnere anslås BNP-veksten å øke fra knapt 2 pst. i fjor til 2¹/₂ pst. i 1997 og 2³/₄ pst. i 1998. Etter en periode med svak utvikling, ser det ut til at aktivitetsveksten i de store økonomiene i Kontinental-Europa nå er i ferd med å ta seg opp. Svekkelsen av disse landenes valuta i forhold til bl.a. amerikanske dollar og britiske pund bidrar til oppgangen. I Storbritannia, de fleste nordiske landene og enkelte mindre europeiske land har det over lenger tid vært relativt god vekst. USA er inne i sitt syvende år på rad med solid vekst, og veksten ventes å fortsette. Japan har hatt svak økonomisk utvikling siden 1992, med unntak av fjoråret, da en svært ekspansiv politikk bidro til sterk vekst. I år ventes det en midlertidig - men kraftig - nedgang i aktivitetsveksten, som følge av finanspolitiske innstramminger.

Sett på bakgrunn av den forventede høyere aktivitetsveksten, anslås arbeidsledigheten for gjennomsnittet av Norges handelspartnere å gå svakt ned i år og til neste år. Den gjennomsnittlige ledigheten ventes likevel å holde seg på 8-9 pst. hos handelspartnerne og på om lag 10 pst. i OECD-Europa.

Prisveksten internasjonalt er fortsatt lav. I USA er det få tegn til tiltakende inflasjon til tross for den langvarige konjunkturoppgangen. Den lave prisstigningen har vært hjulpet av at dollarkursen har styrket seg kraftig det siste året. Den amerikanske sentralbanken har ikke funnet det nødvendig å foreta større pengepolitiske innstramminger de siste par årene selv om kapasitetsutnyttingen har vært høy. En betydelig svekkelse av tyske mark det siste året, både mot amerikanske dollar og enkelte europeiske valutaer, har ført til en økning i importprisene i Tyskland. Utslaget i den generelle prisstigningen i Tyskland ventes å bli begrenset på grunn av den lave kapasitetsutnyttingen.

Den norske kronen var utsatt for et kraftig appresieringspress mot slutten av fjoråret og i de første månedene i år. For å motvirke appresieringen satte Norges Bank ned sine administrerte renter og intervenerte for betydelige beløp i valutamarkedet. Etter at presset mot kronen avtok, satte Norges Bank opp rentene sine igjen 16. juli. Kronekursen styrket seg igjen i midten av september. De korte pengemarkedsrentene var 26. september knapt 4 pst., som er ³/₄ prosentpoeng lavere enn før valutauroen tok til i 4. kvartal i fjor. Den norske 3-månedersrenten er ¹/₂ prosentpoeng høyere enn den tyske renten og ¹/₂ prosentpoeng lavere enn ECU-renten.

Ved utgangen av september var oljeprisen om lag 19 dollar pr. fat, som er klart lavere enn ved årsskiftet. Utviklingen i oljeprisen målt i norske kroner har blitt sterkt påvirket av utviklingen i dollarkursen, som har styrket seg markert i forhold til nivået ved årsskiftet. Målt i kroner har oljeprisen hittil i år i gjennomsnitt vært om lag 135 kroner pr. fat. Blant annet basert på utviklingen så langt i år, legges det i denne meldingen til grunn en oljepris i 1997 og 1998 på hhv. 135 og 125 kroner pr. fat. For begge årene er dette noe høyere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

Norsk økonomi er inne i det femte året i en sterk og bredt basert oppgangskonjunktur. I fjor var det vekst i de fleste etterpørselskomponentene, og BNP for Fastlands-Norge gikk opp med 3,7 pst. Ny informasjon tyder på at konjunkturoppgangen fortsetter.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, tok veksten i BNP for Fastlands-Norge seg klart opp i 2. kvartal i år etter en viss avdemping i begynnelsen av året. Den tradisjonelle vareeksporten har i første halvår i år økt vesentlig mer enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Det er særlig eksporten av diverse industriprodukter og verkstedprodukter som har gått opp. Økningen reflekteres i at veksten i industriproduksjonen har tatt seg markert opp de siste månedene. Ordretilgangen til norsk industri har også vært meget høy så langt i år. Samtidig har industribedriftene oppjustert investeringsplanene både for i år og neste år.

Også husholdningenes forbruk tok seg klart opp i 2. kvartal i år etter en svak utvikling ved inngangen til året. For året under ett anslås veksten til 3¹/₄ pst., som er det samme som i Revidert nasjonalbudsjett. Fortsatt sterk prisøkning på bruktboliger og økende kredittvekst underbygger at det nå er sterk vekst i husholdningenes etterspørsel. Utviklingen i boligbyggingen hittil i år kan tyde på at veksten i boliginvesteringene blir høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Igangsettingen av boliger forventes å holde seg høy utover høsten, bl.a. i lys av den sterke veksten i boligprisene.

Den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå tyder på at petroleumsinvesteringene i inneværende år kan bli høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett.

Importveksten i første halvår har vært sterkere enn ventet. Det samme gjelder innbetalingene av merverdi- og investeringsavgift. Dette er tegn på at etterspørselsveksten i norsk økonomi nå er svært sterk. BNP for Fastlands-Norge anslås nå øke med 3¹/₂ pst. i år. Dette er høyere enn anslaget i Revidert nasjonalbudsjett.

Også i arbeidsmarkedet er veksten sterkere enn tidligere antatt. I fjor økte antallet sysselsatte personer med hele 53 000. Oppgangen har fortsatt i år, med en økning på 64 000 personer fra første halvår i fjor til samme periode i år ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Dette er klart mer enn ventet. Innbetalingene av arbeidsgiveravgift og forskuddsskatt til det offentlige underbygger at det er en sterk sysselsettingsvekst. Sysselsettingen har økt mest innen privat og offentlig tjenesteyting, industrien samt bygge- og anleggssektoren. Den sterke sysselsettingsveksten har ført til et strammere arbeidsmarked, og det er nå klare tendenser til mangler på kvalifisert arbeidskraft. Antall ledige stillinger ved arbeidskontorene har økt kraftig det siste året.

I arbeidsmarkedsetatens siste bedriftsundersøkelse rapporteres det at hele 38,5 pst. av bedriftene har problemer med å skaffe arbeidskraft, en økning på 12 prosentpoeng fra tilsvarende undersøkelse i fjor. Det er særlig mangel på leger, sykepleiere og pleiere innen psykisk helsevern, samt arbeidskraft innen bygge- og anleggssektoren og industrien. Det er i tillegg stor mangel på kvalifiserte IT-arbeidere. Mangel på arbeidskraft bekreftes også av Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer, der 10 pst. av industribedriftene svarer at mangel på arbeidskraft nå begrenser muligheten for å øke produksjonen. Kapasitetsutnyttingen har også økt markert i industrien det siste året, og 17 pst. av bedriftene oppgir at maskin- og anleggskapasiteten begrenser produksjonen. Knappheten på kvalifisert arbeidskraft har ført til at flere utlendinger nå jobber i Norge. Dette gjelder særlig bygge- og anleggssektoren, helsesektoren og deler av industrien.

Arbeidsledigheten har fortsatt å falle, selv om sterk vekst i arbeidsstyrken har bremset nedgangen noe. Fra 1995 til 1996 falt AKU-ledigheten med ¹/₂ prosentpoeng til 4,9 pst. Reduksjonen var særlig sterk på slutten av året, og nedgangen har fortsatt inn i 1997. Fra første halvår i fjor til første halvår i år falt ledigheten ifølge AKU med om lag 12 500 personer. Målt i prosent av arbeidsstyrken utgjorde AKU-ledigheten i 2. kvartal i år 4,5 prosent (sesongjustert). Arbeidsstyrken har de senere årene økt kraftig, i hovedsak som følge av økte yrkesfrekvenser for flere grupper. I fjor økte arbeidsstyrken med 49 000 personer, og yrkesfrekvensen kom opp på det høyeste nivået som er målt noen gang. Antall registrerte ledige ved arbeidskontorene lå i de første ni månedene i år i gjennomsnitt 16 600 lavere enn i tilsvarende periode i fjor. Arbeidsmarkedstiltakene er samtidig redusert med 12 200.

I denne meldingen legges det fram nye makroøkonomiske anslag for 1997 og 1998, jf. tabell 2.1. Det presenteres dessuten mellomlangsiktige beregninger av mer teknisk karakter for årene 1999-2001. Anslagene for inneværende og neste år bygger bl.a. på følgende vurderinger:

• Etter en økning på hele 4,7 pst. i fjor, anslås veksten i privat forbruk til 3¹/₄ pst. i inneværende og neste år. Et lavt rentenivå, reallønnsøkning, sterk sysselsettingsvekst og kraftig oppgang i boligprisene tilsier at husholdningenes etterspørsel kan fortsette å holde seg høy framover. Den lavere veksttakten i år og neste år må ses i sammenheng med at det er lagt til grunn en lavere vekst i husholdningenes kjøp av biler enn i fjor da bilavgiftene ble redusert. Husholdningenes kjøp av varige konsumgoder anslås å bidra til 1¹/₄ prosentpoeng av veksten i det private forbruket i 1997, mens bidraget var 2¹/₄ prosentpoeng i 1996.

• Etter en svak utvikling i 1996 har boligbyggingen tatt seg markert opp. Det er påbegynt 19 pst. flere nye boliger de første 7 månedene i år enn samme periode i fjor. Bruktboligprisene økte med nesten 10 pst. i fjor og har fortsatt å øke i om lag samme tempo i år. De høye prisene, sammen med en generelt sterk vekst i husholdningenes etterspørsel, tilsier fortsatt oppgang i nybyggingen av boliger. Veksten i boliginvesteringene anslås nå til 13¹/₂ pst. i år og vel 11 pst. neste år.

• Fastlandsbedriftenes investeringer ligger nå på et høyt nivå, etter en oppgang på over 50 pst. fra 1993 til 1996. Et lavt rentenivå, økende kapasitetsutnytting og relativt god lønnsomhet kan tilsi fortsatt høy investeringsaktivitet. Investeringene knyttet til utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen vil avta betydelig neste år. Dette anslås imidlertid å bli motvirket av en økning i andre investeringer, særlig innen deler av industrien og elektrisitetsforsyningen. Den siste investeringstellingen antyder at industriinvesteringene i år vil øke i om lag samme tempo som i fjor, mens veksten kan bli noe høyere neste år. Samlet anslås investeringene i fastlandsbedriftene å øke med 5 pst. i 1997 og 1¹/₂ pst. i 1998.

• Eksporten av tradisjonelle varer tok seg kraftig opp i 2. kvartal i år, etter en viss avmatning i 1. kvartal. Veksten i år anslås til 7¹ /₂ pst., etter en økning på 10 pst. i fjor. Både i fjor og i år er eksportveksten sterkere enn markedsveksten for norske industriprodukter. Den sterke oppgangen i eksporten i fjor og hittil i år skyldes at norske bedrifter har greid å vinne innpass på nye markeder i Sørøst-Asia og Øst-Europa. Neste år anslås det en vekst i eksporten av tradisjonelle varer om lag på linje med markedsveksten, dvs. på knapt 6 pst.

• Investeringsaktiviteten i Nordsjøen vil i 1997 og 1998 gi sterke etterspørselsimpulser mot fastlandsøkonomien, etter en nedgang de tre foregående årene. Petroleumsinvesteringene bidrar isolert sett til å øke BNP for Fastlands-Norge med 1 prosentpoeng i 1997 og ¹/₂ prosentpoeng i 1998. Anslaget for petroleumsinvesteringer både for i år og til neste år er klart oppjustert i forhold til Revidert nasjonalbudsjett.

• Samlet offentlig etterspørsel etter varer og tjenester anslås å øke med 3¹/₄ pst. i 1997 og 1³ /₄ pst. i 1998. I kapittel 3 er det gitt en nærmere omtale av budsjettopplegget som ligger til grunn for disse anslagene.

¹)Brudd i statistikken i 1996. Tallene før 1996 er justert etter ny AKU-definisjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Samlet anslås BNP i Fastlands-Norgeå øke med 3¹/₂ pst. fra 1996 til 1997, som er en oppjustering på ¹/₄ prosentpoeng i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. De makroøkonomiske anslagene peker i retning av at aktivitetsveksten vil bli sterk også neste år, med en anslått økning i BNP for Fastlands-Norge på 3 pst. fra 1997 til 1998. Husholdningenes etterspørsel, oljeinvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer er de viktigste drivkreftene i oppgangen. BNP i alt anslås å øke med 4 pst. i 1997 og 4¹/₂ pst. i 1998.

Bruttonasjonalinntekten (BNI) anslås nå til 1 082 mrd. kroner i inneværende år og 1 149 mrd. kroner i 1998.

På bakgrunn av den sterke sysselsettingsutviklingen hittil i år, en generelt sterkere aktivitetsvekst, samt en høyere skatteinngang til det offentlige enn tidligere lagt til grunn, er anslaget for veksten i sysselsettingen fra 1996 til 1997 oppjustert. Det anslås nå en vekst fra 1996 til 1997 på 55 000 personer, som er 10 000 flere enn til Revidert nasjonalbudsjett. Anslaget innebærer at sysselsettingen vil ha økt med hele 178 000 personer fra 1993 til 1997. Dette er den sterkeste sysselsettingsveksten vi har hatt i en fireårsperiode i etterkrigstiden. Tidligere er det bare midt på 1980-tallet veksten i sysselsettingen har vært over 170 000 personer over en tilsvarende periode. Fra 1997 til 1998 anslås sysselsettingen å øke med 30 000 personer, som er 10 000 flere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett.

Arbeidstilbudet øker også mer enn tidligere antatt, og for 1997 er veksten i arbeidsstyrken oppjustert noe mer enn sysselsettingsveksten. I lys av dette anslås AKU-ledigheten nå til 4¹/₄ pst. som et gjennomsnitt for 1997. Anslaget for arbeidsledigheten er imidlertid særlig usikkert, og påvirkes bl.a. av den videre utviklingen i arbeidsstyrken. Det siste året har økt yrkesdeltaking i de yngre aldersgruppene vært et viktig bidrag til den sterke veksten i arbeidsstyrken. Trolig er det fortsatt et potensial for økt yrkesdeltaking blant ungdom, men økningen i andelen av ungdom som er under utdanning tilsier at yrkesdeltakingen blant de yngste ikke vil komme helt opp på toppnivået fra 1987. Også for kvinner kan det være et potensial for videre oppgang i yrkesdeltakelsen. Det er f.eks. fortsatt et stykke igjen før yrkesfrekvensene for norske kvinner er på linje med de svenske. Det legges på denne bakgrunn til grunn at arbeidsstyrken vil fortsette å øke noe mer enn det som følger av endringer i alderssammensetningen i årene framover. Den økende knappheten på arbeidskraft i mange delmarkeder kan imidlertid være et tegn på at potensialet for økte yrkesfrekvenser er redusert, i alle fall for faglært arbeidskraft.

Etter en vekst på 1,3 pst. i fjor, anslås konsumprisene å øke med 2,5 pst. i gjennomsnitt fra 1996 til 1997, og med 2¹/₄ pst. fra 1997 til 1998. Prisstigningen tok seg opp i fjor høst og i vinter, i hovedsak som følge av økte elektrisitetspriser og endrede avgifter. Prisstigningen ventes å gå noe ned utover høsten som følge av lavere elektrisistetspriser i år enn i fjor. Korrigert for vekstbidraget fra elektrisitetspriser og avgifter, er 12-månedersveksten i konsumprisene nå i overkant av 2 pst. Målt på denne måten har prisstigningstakten tatt seg noe opp i første halvår i år. Neste år vil økningen i særavgiftene som foreslås i denne meldingen, isolert sett bidra til å øke konsumprisene med ¹/₄ pst.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har anslått den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1995 til 1996 til 4,4 pst. Det legges til grunn at lønnsveksten fra 1996 til 1997 blir om lag 3³/₄ pst., mens det for neste år er lagt til grunn en lønnsvekst på 3¹/₂ pst. Anslagene innebærer en reallønnsvekst på 1¹/₄ pst. både i 1997 og 1998.

Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet anslås til 79 mrd. kroner i 1997, som er om lag det samme som ble anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Virkningene på driftsbalanseoverskuddet av noe høyere oljepriser motvirkes av høyere underskudd på rente- og stønadsbalansen. I 1998 anslås overskuddet på driftsbalansen til 94 mrd. kroner. Overskuddene på driftsbalansen motsvares i hovedsak av oppbygging av kapital i Statens petroleumsfond.

I boks 2.1 er det gitt en oversikt over hvordan de makroøkonomiske anslagene for 1997 og 1998 som nå legges fram, er endret i forhold til tidligere meldinger.

Anslagene for makroøkonomiske hovedstørrelser på mellomlang sikt er gjengitt i tabell 2.1 som viser gjennomsnittlig vekst for perioden 1999-2001. Beregningene har i noen grad preg av å være tekniske illustrasjoner av den framtidige utviklingen i økonomien. Produksjons- og sysselsettingsutviklingen framover bygger bl.a. på følgende forutsetninger:

• En årlig vekst i BNP hos våre viktigste handelspartnere på i gjennomsnitt 2¹/₂ pst. pr. år og en moderat økning i konsumprisveksten, til om lag 2¹/₄ pst. som årlig gjennomsnitt.

• En vekst i lønnskostnadene i norsk industri om lag på linje med gjennomsnittet av våre handelspartnere. Dette vil kunne gjøre det mulig å opprettholde norske markedsandeler på eksportmarkedet.

• En vekst i husholdningenes disponible realinntekt på om lag 2¹/₄ pst. i gjennomsnitt pr. år. Med en svak nedgang i spareraten vil dette kunne gi en vekst i det private forbruket på i gjennomsnitt 2¹/₂ pst. pr. år.

• Forventet utvikling i antall husholdninger tilsier bygging av om lag 20 000 boliger pr. år. Boliginvesteringene vil likevel kunne øke, dels som følge av at størrelse og standard på de nye boligene kan gå noe opp, og dels som følge av at investeringene i rehabilitering kan øke.

• Nivået på industriinvesteringene antas å bli liggende forholdsvis høyt i årene framover, men veksttakten vil trolig bli klart lavere enn i de siste årene. Investeringsraten, dvs. investeringene som andel av bruttoproduktet, antas å stabilisere seg på et høyt nivå.

• Oljeinvesteringene anslås å falle kraftig i både 1999, 2000 og 2001. Basert på en ny gjennomgang av mulige tiltak for økt utvinning, er det anslåtte investeringsnivået på mellomlang sikt noe oppjustert i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. Fortsatt ligger det imidlertid an til at etterspørselsimpulsene mot fastlandsøkonomien blir om lag halvert fra 1999 til 2001. Det bør imidlertid understrekes at det erfaringsmessig har vært vanskelig å tidfeste en nedgang i oljeinvesteringene nøyaktig. Det er også stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad den delen av næringslivet i fastlandsøkonomien som har store leveranser til petroleumsvirksomheten, er i stand til å omstille seg til ny produksjon i en periode med kraftig nedbygging av investeringene i petroleumsvirksomheten. I beregningene er det lagt til grunn at virkningene av bortfallet av oljeinvesteringene på norsk økonomi delvis blir motvirket av vekst i annen virksomhet. Samlet anslås likevel nedgangen i oljeinvesteringene å virke dempende på aktivitetsveksten i norsk økonomi rundt århundreskiftet.

• Offentlig etterspørsel utvikler seg slik at den underliggende realveksten i både statens og kommunesektorens utgifter blir 1 pst. pr. år. Skatte- og avgiftsnivået forutsettes reelt uendret.

De mellomlangsiktige beregningene gir under disse forutsetningene en gjennomsnittlig produksjonsvekst i fastlandsøkonomien på 1³/₄ pst. pr. år. Det er særlig fallet i oljeinvesteringene som bidrar til å trekke veksten ned. Som følge av at det er lagt til grunn en fortsatt noe høyere vekst i oljeproduksjonen, kan BNP i alt øke med 2 pst. pr. år i gjennomsnitt. Sysselsettingen er i beregningene anslått å øke med ³/₄ pst. i gjennomsnitt pr. år. Den videre utviklingen i arbeidsledigheten er svært usikker, bl.a. fordi ledigheten vil avhenge av tilstrømmingen til arbeidsmarkedet. I beregningene er det lagt til grunn at AKU-ledigheten vil fortsette å gå noe ned i de nærmeste par årene.

Overskuddet på driftsregnskapet overfor utlandet anslås å øke også etter 1998. Med de forutsetningene som er lagt til grunn i beregningene i denne meldingen kan Norge ha bygd opp nettofordringer overfor utlandet på 50 pst. av BNP i 2001. Hovedtyngden av disse nettofordringene anslås å bli bygd opp i Statens petroleumsfond.

2.2 Nærmere om usikkerheten i de makroøkonomiske beregningene

De makroøkonomiske anslagene som presenteres i denne meldingen er basert på den informasjon Finansdepartementet nå har om de økonomiske utsiktene. Denne informasjonen består dels av økonomisk konjunkturstatistikk om utviklingen så langt i 1997, de foreslåtte retningslinjene for gjennomføringen av finans- og pengepolitikken i 1997 og 1998, anslag fra OECD og andre internasjonale prognosemiljøer om utviklingen i internasjonal økonomi gjennom framskrivingsperioden og rapportering fra fagdepartementene om utviklingen på viktige enkeltområder for norsk økonomi. I tillegg bygger anslagene på økonomiske sammenhenger slik disse bl.a. er beskrevet i Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG.

På alle disse områdene er informasjonen som ligger til grunn for de makroøkonomiske framskrivingene usikker, og en må regne med at det vil finne sted begivenheter som fører til at den faktiske utviklingen i ettertid viser seg å avvike fra prognosene. I boks 2.2 gis en oversikt over faktorer bak endringene i Finansdepartementets prognoser for 1997 siden Nasjonalbudsjettet 1997.

Figurene 2.2 og 2.3 viser anslagene i nasjonalbudsjettene de siste 20 årene for veksten i BNP for Fastlands-Norge og veksten i privat forbruk sammenliknet med den faktiske utviklingen ifølge nasjonalregnskapet. Figurene viser at de økonomiske framskrivingene gjennomgående undervurderer styrken i konjunkturutslagene. Det gjennomsnittlige tallverdiavviket på 1,5 pst. mellom anslag til nasjonalbudsjettet året før og faktisk utfall for veksten i privat forbruk de siste 20 årene kan eksempelvis langt på vei knyttes til den kraftige forbruksveksten i 1985 og 1986. Tabell 2.4 viser at kvaliteten på anslagene bedres ved økt tilgang på informasjon. Anslagsfeilene som gjenstår på høsten i det aktuelle året, ser først og fremst ut til å ha sammenheng med at den løpende konjunkturstatistikken og de foreløpige nasjonalregnskapstallene ikke gir et godt nok bilde av den økonomiske utviklingen. Historisk har det funnet sted store revisjoner fra foreløpige til endelige nasjonalregnskapstall. Statistisk sentralbyrå har imidlertid forsøkt å bedre konjunkturstatistikken slik at størrelsen på revisjonene skal bli mindre.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Selv om de makroøkonomiske anslagene må oppfattes som svært usikre, er det likevel viktig at Stortinget gjennom nasjonalbudsjettets beskrivelse av de økonomiske utsiktene får et best mulig grunnlag for de vedtakene som skal fattes om den økonomiske politikken. Hensikten med de makroøkonomiske anslagene er å klargjøre sentrale utfordringer for den økonomiske politikken. Som omtalt i Nasjonalbudsjettet 1992, er det i denne sammenheng også viktig å legge vekt på usikkerheten i anslagene og mulige alternative utviklingsbaner.

I de makroøkonomiske framskrivingene er det lagt til grunn en avdemping av konjunkturoppgangen og at en klarer å unngå at pris- og kostnadsveksten tar seg opp i tiden framover. Dette er basert på opplegget for gjennomføring av finanspolitikken og opplegget for kommuneøkonomien som er lagt til grunn i denne meldingen og som er nærmere omtalt i kapittel 3.

Det er ikke lenger så lett å peke på faktorer som vil kunne bidra til en vesentlig sterkere avdemping av veksten i norsk økonomi det nærmeste halvannet året enn lagt til grunn i denne meldingen. I tidligere meldinger har muligheten for en svakere oppgang i Kontinental-Europa som gir en lavere vekst i norsk eksport, vært trukket fram. Dette er fortsatt en risikofaktor, men oppgangen i Europa synes nå å ha et mer solid fundament enn for et år siden, selv om den foreløpig først og fremst er eksportledet. En annen mulig risikofaktor er at oppgangen i Tyskland og Frankrike blir så sterk at det leder til innstramminger i pengepolitikken. I så fall vil det gi høyere renter enn lagt til grunn i denne meldingen, der en har basert seg på at det europeiske rentenivået blir liggende om lag på dagens nivå gjennom resten av inneværende og neste år. Et eventuelt høyere europeisk rentenivå vil trolig gi høyere renter også i Norge, og dette vil dempe norsk konsum- og investeringsetterspørsel. På den annen side vil en sterk aktivitetsvekst i Europa trekke i retning av høyere norsk eksport.

En BNP-vekst for Fastlands-Norge på 3 pst. i 1998 og en sysselsettingsvekst på 30 000 personer, er vesentlig sterkere enn det som kan regnes som en normal vekst for norsk økonomi. Det er således lagt til grunn at den langvarige og sterke konjunkturoppgangen fortsetter neste år, men med en viss avdemping i veksttakten sammenliknet med 1997. Det er imidlertid enkelte usikkerhetsfaktorer som kan trekke i retning av at veksten i norsk økonomi avdempes noe mindre enn det er lagt til grunni denne meldingen:

• Figur 2.3 viser at det erfaringsmessig er særlig vanskelig å anslå utviklingen i husholdningenes sparerate og det private forbruket. Den høye veksten i privat forbruk de siste årene, som blant annet har vært knyttet til en oppgang i husholdningenes bilkjøp, har sammen med en vridning i retning av økt sparing i realkapital ført til en reduksjon i husholdningenes finanssparing. Økte aksjekurser har imidlertid ført til at husholdningenes finansformue likevel har økt betydelig målt som andel av disponibel inntekt de siste årene. Prisstigningen på brukte boliger har også bidratt til en betydelig økning i samlet formue for husholdningssektoren. Sammen med forventninger om fortsatt sterk økonomisk vekst, kan formuesoppbyggingen føre til en sterkere reduksjon i husholdningenes sparing i årene framover enn lagt til grunn i denne meldingen og dermed forsterke pressproblemene i økonomien.

• Den sterke etterspørselen etter arbeidskraft de siste årene har i stor grad blitt møtt med økt tilstrømming til arbeidsmarkedet fra grupper som tidligere sto utenfor arbeidsstyrken, jf. figur 2.4. Dette er et trekk en erfarte også i konjunkturoppgangene på 1970- og 1980-tallet. Dette er uttrykk for en stor grad av fleksibilitet i det norske arbeidsmarkedet. Nå er imidlertid yrkesaktiviteten kommet opp på et høyere nivå enn noen gang tidligere. Mye av den skjulte arbeidskraftreserven som er kommet til syne i den nåværende konjunkturoppgangen, er trolig i ferd med å bli uttømt. Dette har allerede resultert i et gradvis strammere arbeidsmarked, og det er nå tendenser til flaskehalser og knapphet på arbeidskraft innenfor flere regioner og yrker. Særlig er det mangel på arbeidskraft innen helsesektoren, bygge- og anleggssektoren og deler av industrien. Dersom den sterke veksten i etterspørselen etter arbeidskraft fortsetter, kan en snart stå overfor betydelig knapphet på mange typer arbeidskraft.

• Anslagene i denne meldingen er basert på at veksten i lønnskostnadene i Norge ikke blir høyere enn hos våre handelspartnere. I motsetning til tidligere konjunkturoppganger, har veksten i industriens lønnskostnader i den inneværende oppgangen vært mer på linje med lønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. Dette har bidratt til at veksten i aktivitetsnivået har vært mer balansert i denne konjunkturoppgangen enn på 1970- og 1980-tallet. Veksten har i sterkere grad har vært drevet av eksport fra Fastlands-Norge og investeringer i fastlandsforetak, jf. figur 2.5. Figur 2.4 viser at dette også har gitt grunnlag for en sterkere vekst i industrisysselsettingen sammenliknet med de tidligere konjunkturoppgangene. Beregninger på de makroøkonomiske modellene MODAG, KVARTS og RIMINI indikerer en årslønnsvekst i industrien på 3¹/₂ - 4 pst. fra 1996 til 1997 og 4 - 4¹/₂ pst. fra 1997 til 1998. Dette er noe høyere enn lagt til grunn i denne meldingen, men usikkerheten knyttet til slike modellberegninger er stor. Beregningene er basert på lønnsrelasjoner som bygger på historiske erfaringer fra perioder med gjennomgående lavere ledighetsnivå enn det vi har i dag. Dette skaper usikkerhet om lønnsrelasjonene i tilstrekkelig grad fanger opp pressproblemer i arbeidsmarkedet når ledigheten reduseres fra et relativt høyt utgangsnivå. Erfaringene fra tidligere oppgangskonjunkturer kan tilsi at vi nå er inne i en fase av konjunkturoppgangen hvor lønnspresset og kostnadsproblemene kan tilta. I så fall vil dette forsterke etterspørselspresset i norsk økonomi på kort sikt, og samtidig vil det svekke grunnlaget for konkurranseutsatt virksomhet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Anslagene i denne meldingen representerer etter Finansdepartementets skjønn en rimelig balanse mellom forhold som trekker i retning av sterkere vekst og forhold som trekker i retning av svakere vekst i norsk økonomi. I tabell 2.5 sammenliknes Finansdepartementets anslag med anslag fra noen andre institusjoner for utviklingen i norsk økonomi. Tabellen viser at det er stor grad av samsvar mellom vurderingene av de økonomiske utsiktene for neste år, selv om det er en viss tendens til at enkelte av de øvrige institusjonene anslår pris- og lønnsveksten noe høyere enn det Finansdepartementet har lagt til grunn.

Oljeselskapenes investeringsplaner innebærer et kraftig fall i vekstimpulsene mot fastlandsøkonomien i perioden 1999-2001. Det bør understrekes at usikkerheten knyttet til oljeinvesteringene er stor, og at tidligere erfaringer har vist at investeringsanslagene noen år fram i tid kan endre seg mye. Både redusert nivå på investeringene knyttet til rørtransport og den teknologiske utviklingen, med mindre og rimeligere utbyggingsløsninger, trekker likevel i retning av et fall i oljeinvesteringene fram mot 2001. En nedgang i oljeinvesteringene vil kreve at deler av næringslivet som leverer varer og tjenester til oljesektoren må omstille seg til ny produksjon og nye markeder. Det kan ikke utelukkes at denne omstillingsprosessen blir vanskeligere enn lagt til grunn i de makroøkonomiske beregningene.

Det er også en betydelig usikkerhet knyttet til utviklingen i oljeprisen, som har stor betydning for norske statsfinanser og for utenriksøkonomien. På kort sikt er usikkerheten særlig knyttet til den kortsiktige utviklingen i etterspørselen, OPEC-landenes beslutninger om produksjonsvolum og utviklingen i oljeeksporten fra Irak, samt til den videre utviklingen i verdien på amerikanske dollar. På lengre sikt vil blant annet teknologisk utvikling, både knyttet til metoder for utvinning av petroleum og utvikling av alternative energikilder, og internasjonale avtaler om gjennomføringen av miljø- og klimapolitikken, påvirke utviklingen i oljeprisen.

2.3 Internasjonal økonomi

2.3.1 Utviklingen i industrilandene

Den økonomiske veksten i industrilandene sett under ett tok seg noe opp i 1996 og ser ut til å ha styrket seg ytterligere i 1997. For 1998 ventes imidlertid noe lavere vekst. Bruttonasjonalproduktet (BNP) for industrilandene i gjennomsnitt antas å øke med 2³/₄ pst. i inneværende år og 2¹/₂ pst. i 1998. Forløpet er sterkt påvirket av utviklingen i USA, som avviker til dels betydelig fra utviklingen for øvrig.

Oppgangskonjunkturen i USA er inne i sitt syvende år. BNP-veksten var svært høy i første halvår, 4,3 pst. regnet som årlig rate. Selv om kapasitetsutnyttingen nå er svært høy, er det foreløpig få tegn til tiltakende lønns- og prisvekst.

I Tyskland, Frankrike og en del andre EU-land avtok den økonomiske veksten markert fra 1995 til 1996, men det er nå tegn til en moderat oppgang i disse landene, først og fremst som følge av sterkere eksportvekst. Flere av de øvrige EU-landene er imidlertid kommet lenger i den økonomiske oppgangen. Storbritannia, Nederland og en del andre mindre land har hatt solid økonomisk vekst i 1996 og inn i 1997.

I Japan tok BNP-veksten seg kraftig opp i 1996, etter fire år med svak økonomisk utvikling. I inneværende år er det gjennomført en finanspolitisk innstramming som vil bidra til at veksten blir betydelig lavere enn i 1996.

Finanspolitikken i de fleste industrilandene er stram, preget av mål om å redusere de store underskuddene i de offentlige budsjettene. Virkningen på den økonomiske veksten blir imidlertid delvis motvirket av innrettingen av pengepolitikken, som er ekspansiv i de fleste europeiske landene og spesielt i Japan. I disse landene er rentene historisk sett lave, og i flere av landene har valutaene svekket seg. I Storbritannia har derimot valutaen styrket seg betydelig, og sentralbanken har satt opp renten med til sammen 1 prosentpoeng siden mai. I USA er innrettingen av pengepolitikken mer nøytral til tross for at kapasitetsutnyttingen i økonomien er høy. Den sterkere dollaren bidrar imidlertid til å dempe aktiviteten noe og redusere inflasjonsimpulsene.

Arbeidsledigheten i industrilandene ventes å gå svakt ned i 1997 som følge av redusert ledighet i USA og de landene i Europa der oppgangen har vart lengst. I Tyskland, Frankrike og Sverige ventes derimot ledigheten å øke noe også i år.

I flere av landene i Kontinental-Europa er det betydelig ledig kapasitet. Det er derfor lite trolig at den økonomiske oppgangen som ventes i disse landene vil gi vesentlig høyere prisstigning den nærmeste tiden. Også i de landene der kapasitetsutnyttingen er høy, i første rekke USA, har prisstigningen så langt holdt seg lav, og det er få tegn til tiltakende prisvekst.

¹)Differansen mellom prosentandelen som har svart «bedre» og «dårligere» på spørsmål om landets og egen økonomi. EU utenom Sverige, Østerrike og Luxembourg.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå, Norsk Gallup Institutt, EU-kommisjonen og Finansdepartementet.

Det er betydelig usikkerhet i anslagene for BNP-veksten i industrilandene. Den økonomiske oppgangen i Kontinental-Europa har så langt vært basert på vekst i eksporten og har i liten grad spredd seg til resten av økonomien. Dersom den innenlandske etterspørselen fortsetter å vokse svakt, kan veksten i Kontinental-Europa bli svakere enn lagt til grunn. Stigende formuesverdier bør bidra noe til økt privat konsum, men et ytterligere fall i aksjekursene kan gi en svakere utvikling. Spekulasjoner om en utsettelse av tredje fase av EUs økonomiske og monetære union (ØMU) vil kunne gi høyere renter i Europa og dermed virke dempende på veksten. Utviklingen i rente- og valutamarkedene hittil i år tyder imidlertid på at de finansielle markedene ikke vurderer en utsettelse som særlig sannsynlig. I USA trekker usikkerheten på kort sikt i retning av sterkere vekst. Veksten i annet halvår av 1997 og inn i 1998 kan bli høyere enn lagt til grunn. I så fall kan en få et enda mer markert konjunkturforløp, der innstramming i pengepolitikken kan føre til lavere vekst i løpet av 1998.

Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) varierer betydelig mellom de ulike hovedområdene innenfor industrilandene. Samlet sett er ikke anslagene vesentlig endret siden Revidert nasjonalbudsjett. For 1997 er anslaget for BNP-veksten i industrilandene oppjustert med ¹/₄ prosentpoeng. Årsaken er først og fremst den høye økonomiske veksten i USA i år.

Oppgangskonjunkturen i USA er inne i sitt syvende år og er så langt den tredje lengste i etterkrigstiden. I inneværende år antas BNP-veksten å komme opp i 3¹/₂ pst., mot 2,8 pst. i fjor. Den økonomiske veksten var sterk mot slutten av 1996 og inn i 1997, først og fremst på grunn av en betydelig lageroppbygging og sterk vekst i det private konsumet. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at sterk økning i sysselsettingen bidrar til høyere disponibel inntekt i husholdningene, samtidig som den kraftige økningen i aksjekursene øker husholdningenes formue. BNP-veksten i første halvår 1997 var 4,3 pst. regnet som årlig rate. Dette var den sterkeste veksten som er registrert gjennom et halvår siden 1984. Foreløpig er det ingen klare indikasjoner i den løpende statistikken på at veksten i innenlandsk etterspørsel er i ferd med å avta. Det er imidlertid grunn til å tro at den sterke lageroppbyggingen som fant sted i første halvår ikke vil vedvare. I denne meldingen legger en til grunn at veksten i innenlandsk etterspørsel gradvis avtar og at BNP øker med 2¹/₄ pst. fra 1997 til 1998.

I Japan økte BNP med hele 3,5 pst. i 1996 etter flere år med stagnasjon. Oppsvinget i fjor skyldtes en ekspansiv penge- og finanspolitikk, og kraftig vekst i private bedrifters investeringer, bl.a. på bakgrunn av økende overskudd i foretakene. Finanspolitikken er strammet til i 1997. Som en del av innstrammingen ble merverdiavgiften økt fra 3 til 5 pst. fra 1. april i år. På bakgrunn av forventninger om høyere priser på konsumgoder etter avgiftsøkningen økte husholdningenes konsum kraftig i 1. kvartal. I 2. kvartal kom en markert reaksjon, og BNP falt med 2,9 pst. fra kvartalet før. Dette er det største kvartalsvise fallet siden 1974. Det ventes moderat vekst i tiden framover. Løpende indikatorer gir et blandet bilde. På den positive siden har sysselsettingen økt, samtidig som eksportutviklingen fortsatt er relativt god. Imidlertid kan den kraftige valutasvekkelsen i en del andre asiatiske land svekke Japans eksportvekst framover. BNP ventes å øke med 1 pst. i 1997. Neste år ventes høyere vekst i innenlandsk etterspørsel og en mindre stram finanspolitikk å bidra til at BNP-veksten blir sterkere, anslagsvis 2¹/₂ pst.

I Tyskland har den økonomiske veksten tatt seg noe opp i den senere tid, og det legges til grunn en BNP-vekst på 2¹/₄ pst. i inneværende år og 2¹/₂ pst. i 1998. Økt nettoeksport har vært den viktigste årsaken til oppgangen i BNP-veksten de siste kvartalene. Utviklingen i innenlandsk etterspørsel har vært relativt svak pga. høy arbeidsledighet og en stram finanspolitikk. Forventningsundersøkelser tyder imidlertid på at husholdningene er blitt noe mindre pessimistiske. Høy produktivitetsvekst og moderate lønnstillegg førte til store overskudd i bedriftene i fjor. Kombinert med et lavt realrentenivå og en svekket valuta skulle dette legge forholdene til rette for en viss oppgang i bedriftsinvesteringene. I anslagene for tysk økonomi i denne meldingen er det således lagt til grunn at oppgangen er i ferd med å bli bredere basert.

I Frankrike ventes BNP å øke med 2¹/₄ pst. i inneværende år og 2¹/₂ pst. i 1998, etter en økning på bare 1,5 pst. i 1996. Også i Frankrike er det i første rekke sterk vekst i eksporten som følge av svekkelsen av franske franc som bidrar til oppgangen. Det private konsumet vil trolig fortsette å utvikle seg svakt i inneværende år, men ventes å øke mer i 1998. Forventningsundersøkelser tyder på at optimismen er større blant bedriftene enn i husholdningene. Foretakene hadde gjennomgående solide overskudd i 1996. Sammen med økt optimisme i foretakene, et oppdemmet investeringsbehov og lave renter vil dette trolig føre til en økning i bedriftenes investeringer både i år og neste år. Et usikkerhetsmoment for investeringsveksten er imidlertid den nye franske regjeringens innsparingspakke for å redusere budsjettunderskuddet, som bl.a. innebærer en midlertidig økning i bedriftsbeskatningen på 5 prosentpoeng.

Storbritannia er blant de landene i Europa hvor den økonomiske oppgangen har vart lengst. Etter at BNP økte med 2,3 pst. i 1996, er det ventet en vekst på over 3 pst. i år. Det er i første rekke privat konsum som har stått for denne veksten, men også investeringsaktiviteten har tiltatt gjennom de siste kvartalene. Britiske pund har styrket seg med om lag 18 pst. mot handelspartnernes valutaer siden midten av 1996. På tross av dette har eksporten så langt utviklet seg relativt bra. En mulig årsak er at bedriftene har redusert fortjenestemarginene framfor å tape markedsandeler. De siste månedene har det imidlertid vært tegn til lavere ordreinngang i eksportbedriftene. Vekstbidraget fra nettoeksporten forventes på denne bakgrunn å bli negativt både i inneværende år og neste år. Den høye aktiviteten innenlands har gitt et tiltakende inflasjonspress, og Bank of England har derfor strammet til pengepolitikken ved å øke styringsrenten med til sammen 1 prosentpoeng siden mai.

I Sverige er det tegn til fornyet oppgang etter en svak utvikling i fjor. BNP antas å øke med 2 pst. i 1997 og 3 pst. i 1998. Det er i første rekke den positive eksportutviklingen som ventes å bidra til oppgangen. En noe svakere krone og sterk produktivitetsvekst har bedret konkurranseevnen. Ordreinngangen i industrien er på sitt høyeste nivå på 1990-tallet, i første rekke som følge av sterk etterspørsel fra utlandet. Forventningsundersøkelser tyder på økt optimisme i husholdningene. Blant annet på grunnlag av økte boligpriser og høyere aksjekurser som har gitt betydelig formuesvekst for husholdningene, ventes det at veksten i privat forbruk tar seg opp i 1997 og 1998, og at husholdningenes sparing går ned. Det er lagt opp til en mindre stram finanspolitikk i årene framover som følge av at de offentlige finansene har bedret seg raskere enn ventet.

De andre nordiske landene har kommet lenger i oppgangen enn Sverige. Både Danmark og Finlandhadde solid økonomisk vekst i 1996. Dansk økonomi er inne i en bredt basert oppgangskonjunktur med vekst i alle etterspørselskomponenter, og det ventes at BNP vil øke med om lag 3 pst. i år og neste år. Økt disponibel inntekt i husholdningene og økte formuer som følge av høyere boligpriser vil, sammen med solid vekst i foretakenes investeringer, trolig bidra til tiltakende vekst i innenlandsk etterspørsel. På denne bakgrunn er det lagt opp til en innstramming i finanspolitikken i 1998. I Finland falt reelt BNP med om lag 12 pst. fra 1990 til 1993. Det var først i fjor, etter tre år med kraftig vekst, at BNP var tilbake på nivået fra før krisen. Den kraftige veksten ser ut til å fortsette, og det ventes at BNP vil øke med 4¹/₂ pst. i 1997 og 3¹/₂ pst. i 1998.

Arbeidsledigheten i industrilandene sett under ett ventes å avta svakt, fra 7,8 pst. i 1996 til vel 7¹/₂ pst. i 1997 og noe lavere i 1998. Ledigheten er så langt i år blitt ytterligere redusert i en del av landene som er langt framme i den økonomiske oppgangen, i første rekke USA og Storbritannia. I de store landene i Kontinental-Europa har derimot ledigheten fortsatt å øke i inneværende år. I Tyskland har sysselsettingen falt med over 2 mill. personer (6¹/₂ pst.) siden begynnelsen av 1991. Arbeidsledigheten er på over 11 pst., det høyeste nivået siden 1930-tallet. I de østlige delstatene er ledigheten nesten 19 pst. Disse delstatene drar i liten grad nytte av den kraftige eksportveksten i Tyskland fordi produksjonen i langt større grad enn i vest er rettet mot hjemmemarkedet. Også i Sverige er ledigheten historisk sett høy, på om lag 8¹/₂ pst. av arbeidsstyrken. Det ventes at ledigheten vil avta i årene framover etter hvert som den økonomiske veksten tiltar. I USA har sysselsettingen økt kraftig så langt i år, og arbeidsledigheten har i sommermånedene ligget på det laveste nivået siden 1973 (4,8 pst.). Også i Storbritannia har ledigheten falt kraftig siden toppen i 1993 da den var på over 10 pst., og det ventes fortsatt nedgang framover. Reduksjonen har vært spesielt kraftig siden midten av 1996, noe som bl.a. kan ha sammenheng med en innstramming i kriteriene for å få arbeidsledighetstrygd. Også i Nederland, Danmark og Finland, der den økonomiske aktiviteten har vært høy over flere år, er ledigheten på vei ned.

Lønnsveksten i industrien hos Norges handelspartnere var på 4,3 pst. i 1996. I år ventes lønningene i gjennomsnitt å øke med 3³/₄ pst. for handelspartnerne, mens anslaget for 1998 er 4 pst. I Tyskland og Frankrike ventes lønningene i industrien å øke lite i år og neste år pga. høy arbeidsledighet og lav inflasjon. I landene der aktivitetsnivået er høyere, er det lagt til grunn noe sterkere lønnsvekst i år og neste år. I Storbritannia ventes lønnsveksten å øke til over 5 pst., mens en regner med en mer moderat lønnsvekst i USA. I Sverige har lønnsveksten vært høy de siste årene, men den ventes å gå noe ned i 1997 og 1998.

Prisstigningen hos Norges handelspartnere var historisk sett svært lav i 1996, da konsumprisene i gjennomsnitt økte med 1,7 pst. For 1997 ventes en konsumprisvekst på 1³/₄ pst., dvs. ¹/₄ prosentpoeng lavere enn anslått til Revidert nasjonalbudsjett. I 1998 anslås prisstigningen hos våre handelspartnere å bli 2 pst. Nedjusteringen av anslaget for inneværende år skyldes i første rekke at konsumprisene i USA synes å øke mindre enn tidligere lagt til grunn. Prisstigningen har avtatt noe til tross for at aktiviteten i økonomien har vært høy over lang tid og at arbeidsledigheten ligger betydelig lavere enn det en har trodd var forenlig med stabil prisstigning. Blant årsakene til dette nevnes gjerne den sterkere dollaren, økt konkurranse og svak prisstigning på datautstyr og helsetjenester. Moderat lønnsvekst pga. reduserte inflasjonsforventninger kan også være en mulig forklaring.

I Japan ga økningen i merverdiavgiftssatsen med 2 prosentpoeng fra 1. april i år umiddelbart en nesten tilsvarende økning i konsumprisene. Konsumprisene målt over de siste tolv månedene gikk opp fra 0,5 pst. i mars til 1,9 pst. i april og har siden ligget rundt dette nivået.

I Europa har prisstigningen holdt seg lav hittil i år. I Frankrike, Italia og Spania har veksttakten i konsumprisene gått vesentlig ned i første halvår og ligger nå godt under 2 pst. I Tyskland har imidlertid inflasjonen tiltatt noe til tross for lav lønnsvekst. Det må ses i sammenheng med høyere offentlig regulerte priser og at den kraftige svekkelsen av tyske mark har bidratt til høyere importpriser. I august var prisene på importvarer 5,4 pst. høyere enn samme måned året før. Det legges til grunn at konsumprisveksten i Tyskland blir på 1³/₄ pst. i 1997 og 2 pst. i 1998. Også i Storbritannia ventes inflasjonen å bli noe høyere i år enn i 1996 til tross for at den kraftige styrkingen av pundet har bidratt til lav vekst i importprisene. Bakgrunnen er sterk vekst i innenlandsk etterspørsel. Både i Finland og Sverige er inflasjonen tiltakende, men fra svært lave nivåer. I Sverige bidrar høyere indirekte skatter fra 1. juli i år til høyere prisstigning.

De siste årene har underskuddene i offentlig forvaltninggått ned i de fleste industrilandene, bl.a. som følge av innstramminger i finanspolitikken for å redusere den høye offentlige gjelden. I enkelte land har også tiltakende økonomisk vekst bidratt til lavere underskudd gjennom høyere skatteinntekter og lavere overføringer til arbeidsledige. For industrilandene sett under ett var underskuddene i gjennomsnitt 3 pst. av BNP i 1996, mot 4,5 pst. på sitt høyeste i 1993. I år og neste år venter OECD ytterligere reduksjoner til hhv. 2 pst. og 1,8 pst. av BNP.

Som det framgår i figur 2.6C er USA blant industrilandene med lavest underskudd på offentlige budsjetter. Dette må ses i sammenheng med den langvarige høykonjunkturen og innstrammingene som er foretatt i finanspolitikken. I juli i år kom Clinton-administrasjonen og Kongressen til enighet om en plan som skal gi overskudd i det føderale budsjettet i 2002. Det blir i så fall første gang siden 1969. I avtalen er imidlertid de viktigste utgiftsreduksjonene planlagt å tre i kraft først i 2001 og 2002. I Japan har en ekspansiv finanspolitikk over flere år ført til en gradvis svekkelse av budsjettbalansen fra overskudd på om lag 3 pst. av BNP i 1991 til et underskudd på 4,4 pst. av BNP i 1996. På bakgrunn av økende offentlig gjeld og eldrebølgen som når Japan tidligere enn Europa, er finanspolitikken nå strammet markert til. Underskuddet er derfor ventet å gå ned i år og neste år.

For mange av landene i EU gjør lavkonjunkturen og den høye arbeidsledigheten det vanskelig å redusere offentlig sektors underskudd. Samtidig er finanspolitiske innstramminger nødvendig i mange av de kontinentale EU-landene for å kvalifisere til deltakelse i ØMU.

I Frankrike la regjeringen i juli fram en pakke for å bringe underskuddet ned mot referanseverdien i Maastricht-traktaten på 3 pst. av BNP. Innsparingen er beregnet til 0,4 pst. av BNP, men det er likevel usikkert om underskuddet vil komme under 3 pst. av BNP i år. Også i Tyskland kan underskuddet i år komme til å overskride Maastricht-kriteriet. Den kraftige økningen i arbeidsledigheten har ført til høyere offentlige utgifter, samtidig som skatteinntektene hittil i år har vært lavere enn ventet. På denne bakgrunn la den tyske regjeringen i juli fram et revidert statsbudsjett for 1997 der underskuddet var 18 mrd. DM (om lag 0,5 pst. av BNP) høyere enn i det opprinnelige budsjettet. Den politiske situasjonen i Tyskland har gjort det vanskelig for regjeringen å få vedtatt tiltak som kan redusere underskuddet betydelig. I Sverige ventes offentlige finanser å være i balanse i 1998 etter en betydelig konsolidering som har brakt underskuddet ned fra et toppnivå på over 12 pst. av BNP i 1993. I Danmark regner en med overskudd i offentlig forvaltning i år.

2.3.2 Utviklingen utenfor industrilandene

Den økonomiske veksten i verden samlet ventes å bli i overkant av 4 pst. både i 1997 og 1998, jf. tabell 2.8. Dette er den sterkeste veksten på ti år. Utviklingslandene har gjennom flere år hatt sterkere vekst enn industrilandene. Samtidig er prisstigningen betydelig redusert, og grunnlaget for fortsatt vekst synes godt. Utenfor industrilandene ventes derfor den økonomiske veksten å fortsette med om lag samme styrke som de siste årene, dvs. en årlig vekst i bruttonasjonalproduktet på i overkant av 6 pst. Den økonomiske veksten er sterkest i Asia selv om utviklingen i denne regionen ventelig vil bli svakere enn i de senere årene, bl.a. som følge av den pågående uroen i valuta- og finansmarkedene i flere land i regionen. I tillegg ventes god vekst i Latin-Amerika og Afrika. På den annen side har landene i det tidligere Sovjetunionen hatt en svak produksjonsutvikling etter sammenbruddet av det kommunistiske styresettet. Det er imidlertid nå klare tegn til bedring.

I Sentral- og Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen ser 1997 ut til å bli det første året siden 1989 da regionen under ett vil få positiv økonomisk vekst av betydning. I de landene som har gått lengst i å reformere sine økonomier, som Polen, de baltiske landene, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, er det relativt sterk økonomisk vekst og moderat prisstigning. Disse landene har også blitt mer integrerte i de internasjonale finans- og kapitalmarkedene og i det internasjonale handelssystemet. På kort sikt må en regne med svakere vekst i Den tsjekkiske republikk, hvor et betydelig underskudd i utenriksøkonomien har ført til valutauro. I Russland, der BNP har falt med om lag 40 pst. siden 1990, er det nå tegn som tyder på at bunnen kan være nådd og at aktiviteten er i ferd med å ta seg opp.

Til tross for sterk økonomisk vekst gjennom flere år i Asia (utenom Japan), har flere land i regionen den senere tiden erfart betydelig valutauro. Denne uroen, som har resultert i nedskriving av flere valutaer i området, må bl.a. ses i sammenheng med store underskudd i landenes utenriksøkonomi. Flere asiatiske valutaer har tradisjonelt vært knyttet til amerikanske dollar, og styrkingen av amerikanske dollar det siste året har forsterket problemene i utenriksøkonomien. Krisen i Thailand er i tillegg forsterket av problemer i banksystemet. Flere aksjebørser i Sørøst-Asia har falt betydelig som en følge av valutauroen. På kort sikt må en regne med at uroen i valuta- og kapitalmarkedene vil føre til lavere BNP-vekst i regionen. På noe lengre sikt er det ikke grunn til å regne med at den økonomiske veksten påvirkes vesentlig, jf. boks 2.3 som bl.a. gir en beskrivelse av sentrale faktorer som har bidratt til den sterke veksten i området gjennom en årrekke. Kina har lykkes med å redusere prisstigningen betydelig, fra en prisvekst på 22 pst. i 1994 til 4¹/₂ pst. i inneværende år, samtidig som den økonomiske veksten har holdt seg over 9 pst. pr. år. I India har BNP økt med om lag 7 pst. pr. år siden 1994 etter en vekst på om lag 5 pst. pr. år gjennom 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Den sterkere veksten de seneste årene må ses i sammenheng med reformprosessen som ble satt i verk i 1992.

I Latin-Amerika har den økonomiske veksten tatt seg opp, hovedsakelig som følge av tiltakende vekst i Mexico og Argentina etter krisene i 1995. Det ventes relativt sterk vekst i regionen i år og neste år. Prisveksten er betydelig redusert de siste årene, og det ventes en ytterligere nedgang til om lag 10 pst. i 1998. Det er store forskjeller i prisstigningstakt mellom enkeltland i regionen. Mens Argentina har tilnærmet prisstabilitet, er prisstigningen i Mexico og Venezuela svært høy. I Chile har både den økonomiske veksten og inflasjonen avtatt noe som følge av innstramminger i den økonomiske politikken for å unngå overoppheting.

I Afrika var den økonomiske veksten i fjor over 5 pst. for første gang på mange år. I år kan veksten bli noe svakere pga. enkelthendelser som borgerkrigen i det tidligere Zaire og tørken i Nord-Afrika. I flere andre afrikanske land, bl.a. Botswana, Malawi og Uganda, har økonomiske reformer bidratt til en betydelig økonomisk vekst. Også flere land i CFA-sonen, som er en valutaunion av land i Vest- og Sentral-Afrika, har hatt sterk økonomisk vekst etter valutakursjusteringene i 1994.

Boks 2.3 Boks 2.3 Sterk økonomisk vekst i Sørøst-Asia gir store endringer i internasjonal handel

Sørøst-Asia er den regionen i verden som har hatt høyest økonomisk vekst siden 1960-tallet. Med Sørøst-Asia menes her Japan, Kina, Hong Kong, Sør-Korea, Taiwan, Indonesia, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam. Forutsatt at utviklingen i denne regionen fortsetter, vil tyngdepunktet i den globale økonomien etter hvert forskyves fra Nord-Amerika/Vest-Europa (Vesten) mot Sørøst-Asia.

Sørøst-Asia sett under ett har nærmere 2 milliarder innbyggere, og velstandsnivået varierer kraftig mellom landene i regionen. BNP pr. innbygger i det rikeste landet (Japan) er høyere enn i Norge, mens de fattigste landene har inntektsnivåer som er lavere enn Norge hadde for 100 år siden. Den økonomiske veksten i Sørøst-Asia fra 1960 til 1993 er illustrert i figur 2.7. I 1993 sto landene i regionen for om lag 23 pst. av verdens totale vare- og tjenesteproduksjon, en dobbelt så stor andel som 20 år tidligere. Sammenlikningen er basert på gjeldende valutakurser. Hvis en korrigerer for forskjeller i prisnivå, har Sørøst-Asia en vesentlig høyere andel enn dette. Enkelte beregninger viser at med videreføring av dagens vekstrater kan Kina alene om ti år ha en like stor økonomi som USA og EU.

Kilde: Verdensbanken og OECD.

Den høye økonomiske veksten i regionen reflekteres i sterk økning i utenrikshandelen. I perioden 1970-1992 ble disse landenes andel av verdens totale handel (eksport og import) mer enn fordoblet, til godt over 20 pst. Nesten hele økningen skyldes Sørøst-Asia utenom Japan. Regionens andel av Vestens totale handel med omverdenen har vært klart økende. Sørøst-Asia er således blitt en stadig viktigere handelspartner for Vesten. En stadig større del av de øst-asiatiske landenes handel foregår likevel internt i regionen (nesten 50 pst på begynnelsen av 1990-tallet). For landene i Sørøst-Asia får derfor samhandelen med andre land i regionen stadig større betydning i forhold til handel med Vesten.

I dag produserer og eksporterer regionen et stort omfang av høyteknologiske og kapitalintensive produkter, som tidligere ble importert fra Vesten. For forbrukerne - både i Sørøst-Asia og Vesten - innebærer dette et bredere vareutvalg og lavere priser. For næringslivet i USA og Europa bidrar dette til hardere konkurranse og økte omstillinger.

Ifølge enkelte studier har veksten i de nyindustrialiserte landene i Sørøst-Asia hittil vært drevet av kraftig økt tilgang på arbeidskraft, økt utdanningsnivå og høy sparing og investering, mens teknisk framgang (total faktorproduktivitet) har bidratt mindre enn i de vestlige økonomiene. Dette kan tilsi at den økonomiske veksten i regionen vil avta etter hvert som veksten i arbeidsstyrken og kapitalbeholdningen avtar. I flere av landene vil imidlertid andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder fortsette å øke til langt inn i neste århundre. I andre land i regionen må produktiviteten vokse sterkere enn i industrilandene dersom de skal opprettholde en høyere inntektsvekst over tid. En slik utvikling er mest sannsynlig i de minst utviklede landene i regionen som har et stort teknologisk forsprang å ta igjen. Særlig i Kina synes potensialet for fortsatt høy økonomisk vekst å være stort, både fordi befolkningsandelen i yrkesaktiv alder vil vokse videre, og fordi den økonomiske moderniseringen fortsatt er på et tidlig stadium.

2.4 Finans- og valutamarkedene

2.4.1 De internasjonale finans- og valutamarkedene

Det internasjonale valutamarkedet har siden uroen i kjølvannet av Mexico-krisen våren 1995 vært preget av en klar styrking av amerikanske dollar i forhold til de to øvrige hovedvalutaene, japanske yen og tyske mark. Dette fortsatte i de første månedene i år da dollarkursen styrket seg betydelig mot de to øvrige hovedvalutaene.

Overfor japanske yen fant det imidlertid sted en kraftig bevegelse i motsatt retning i løpet av en kort periode i mai. Bakgrunnen for korreksjonen var trolig det økende amerikanske handelsunderskuddet med Japan, som utløste spekulasjoner om japanske renteøkninger og valutaintervensjoner.

Tyske mark fortsatte imidlertid å svekke seg utover sommeren, og nådde en bunn på nær 1,90 tyske mark pr. dollar i august. Dette er den svakeste markkursen i forhold til dollar hittil på 1990-tallet. Den generelle styrkingen av dollarkursen mot tyske mark og andre europeiske valutaer kan blant annet tilskrives den fortsatt meget positive utviklingen i amerikansk økonomi, samt det høyere rentenivået. I tillegg kommer usikkerheten om hvorvidt etableringen av Den økonomiske og monetære unions (ØMU) tredje fase vil skje etter planene. Styrkingen av tyske mark i forhold til dollar siden august er blant annet blitt tilskrevet de økte forventningene i finansmarkedene om en tysk renteoppgang på grunn av tegnene til tiltakende inflasjon.

¹) Månedstall. Deflatert med konsumprisindeksen.

²) 10 års statsobligasjoner.

Kilde: OECD, Norges Bank og Bloomberg.

Som det framgår av figur 2.8A, har det vært betydelige svingninger i de reelle effektive kursene på de internasjonale hovedvalutaene de siste fem årene. Hovedbildet har vært en klar styrking av de effektive kursene på yen og tyske mark fram til våren 1995 og en tilsvarende klar bevegelse i motsatt retning i de siste par årene. Størst utslag har det vært for japanske yen, som på det høyeste i 1995 hadde styrket seg med over 40 pst., men nå er om lag tilbake på nivået fra høsten 1992. Den reelle effektive kursen på dollar har vært mer stabil. Den har imidlertid vist en markert stigning de siste par årene, og ligger nå 10-15 pst. høyere enn for fem år siden.

Kursutviklingen overfor ECU siden høsten 1992 for norske kroner og andre europeiske valutaer er vist i figur 2.8B. Det europeiske valutamarkedet har vært preget av stor grad av stabilitet det siste året. Unntakene er britiske og irske pund, som har steget betydelig i forhold til de øvrige europeiske valutaene i løpet av det siste året. Italienske lire og finske mark, som ble innlemmet i Det europeiske valutakurssamarbeidet (ERM) høsten 1996, har hatt en viss stigende tendens, men ikke i samme grad som før de ble ERM-medlemmer. Med unntak av Irland har valutaene som deltar i ERM (alle EU-medlemmene unntatt Storbritannia, Sverige og Hellas), holdt seg innen relativt snevre svingningsmarginer i hele 1997. Irske pund har i store deler av året ligget 8-12 pst. over den svakeste valutaen, men har vist en klar svekkelse den aller seneste tiden.

Den økonomiske og monetære union skal etter planen innføres 1. januar 1999 blant de land som oppfyller de såkalte konvergenskravene. To land, Danmark og Storbritannia, har imidlertid rett til å reservere seg mot deltakelse i tredje fase. Utviklingen i valutamarkedet gjenspeiler bl.a. markedets tiltro til at valutaunionen innføres etter planen, samt oppfatninger om hvilke land som vil delta. Den amerikanske forretningsbanken JP Morgan har utarbeidet en indikator, EMU Calculator, som på ukentlig basis illustrerer markedets vurdering av hvor sannsynlig det er at enkelte EU-land deltar i valutaunionen fra 1999. Sannsynligheten er avledet av hvor tett rentene i de øvrige EU-landene følger de tyske rentene. Indikatoren baseres på den forutsetning at ØMUs tredje fase innledes etter planen 1. januar 1999 med Tyskland som en av deltakerne. Ifølge indikatoren vurderes deltakelse fra Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Østerrike som like sikker som Tysklands deltakelse, jf. figur 2.9. Sannsynligheten for at Italia og Spania vil delta i første pulje vurderes nå til mellom 75 og 80 pst. Landene hadde tidligere høy inflasjon, og Italia har i tillegg hatt svært store underskudd på offentlige budsjetter. Forskjellene i prisstigningstakt i forhold til Tyskland er imidlertid blitt vesentlig redusert de siste årene. Samtidig er de offentlige finansene i Italia kraftig forbedret. Sannsynligheten for at Sverige deltar vurderes som lavere enn for Spania og Italia, til tross for en gunstigere utvikling i budsjettbalansen de siste årene og lavere inflasjon. Den svenske statsministeren uttalte imidlertid under åpningen av Riksdagen 16. september i år at svensk deltakelse i ØMU ikke er aktuelt fra 1999. Den lave sannsynligheten for Danmark og Storbritannia, som har relativt lav inflasjon og en gunstig utvikling i offentlige finanser, må ses på bakgrunn av at landene i egne protokoller til Maastricht-traktaten har reservert seg mot forpliktelsen til å delta. Begge land har imidlertid rett til å delta dersom de oppfyller kravene.

Kilde: Financial Times og JP Morgan.

I boks 2.4 er det redegjort nærmere for forberedelsene som er gjort den siste tiden for å etablere valutaunionen i EU.

Svekkelsen av tyske mark og japanske yen overfor amerikanske dollar har bedret grunnlaget for en mer balansert vekst i internasjonal økonomi. I Kontinental-Europa og Japan, der oppsvinget ennå ikke har festet seg, fører svekkelsen av valutakursene til bedring av konkurranseposisjonen og således til en eksportledet oppgang. Utslaget på prisstigningen blir samtidig begrenset på grunn av den lave kapasitetsutnyttelsen i disse landene. Selv om økte importpriser har gitt en viss økning i prisstigningen i Tyskland den siste tiden, ventes det ikke noen vesentlig ytterligere økning i inflasjonstakten i Europa eller Japan det nærmeste året. I USA og Storbritannia har styrkingen av valutaen og den økte importkonkurransen bidratt til å holde inflasjonen nede.

Det har vært betydelig uro i valutamarkedene i Sørøst-Asia. En rekke av disse landene har hatt en reell styrking av valutaen de siste par årene som følge av den nære tilknytningen til amerikanske dollar. Den svekkede konkurransesituasjonen kombinert med bl.a. store driftsbalanseunderskudd, har ført til kraftig svekkelse av flere valutaer i regionen i løpet av de siste månedene. Det vises til nærmere omtale av de økonomiske problemene i området i avsnitt 2.3.2 ovenfor.

De kortsiktige rentene i Tyskland og de øvrige kjernelandene i EU har vært meget stabile det siste året. Denne utviklingen avspeiler at pengepolitikken i disse landene har ligget fast i perioden etter at Bundesbank satte ned den viktigste styringsrenten, den såkalte reporenten, i august 1996. Rentedifferansen mellom kjernelandene er nå relativt liten. I takt med at landene i Sør-Europa synes å ha fått bedre kontroll over inflasjonen, har det også for disse valutaene funnet sted en nedgang i rentedifferansene til tyske mark.

Unntakene fra den generelle tendensen til stabile eller fallende kortsiktige renter i Europa det siste året er Storbritannia og Irland, som har hatt sterk økonomisk vekst i flere år. I Storbritannia, der det er tendenser til tiltakende inflasjon, har 3-månedersrenten økt med nærmere 1¹/₂ prosentpoeng i løpet av det siste året. Pengemarkedsrentene i Sverige, som falt kraftig gjennom 1996, har også vist en svakt økende tendens hittil i år.

De tyske pengemarkedsrentene ligger på et historisk lavt nivå. Den gjennomsnittlige realrenten for perioden 1980-95 var om lag 4 pst., mens den for tiden ligger på i overkant av 1 pst. Den sterke svekkelsen av tyske mark og tegn til tiltakende inflasjon har skapt spekulasjoner om tilstramming av pengepolitikken. Dette har ført til en viss renteoppgang i pengemarkedet de siste par månedene. På den annen side har veksten i pengemengden (M3) vært avtakende. Den svake innenlandske etterspørselsveksten, særlig etter forbruksvarer, vil også isolert sett bidra til å holde inflasjonen nede på kort sikt. I markedene er det imidlertid forventninger om at de kortsiktige rentene vil ta seg opp i løpet av 1997. OECD, som nylig har offentliggjort den årlige rapporten om tysk økonomi, antar på sin side at rentenivået holdes på om lag dagens nivå inntil etableringen av ØMUs tredje fase fra 1.1.1999. Den videre kursutviklingen for tyske mark vil trolig være avgjørende for utformingen av pengepolitikken i tiden som kommer. Dersom kursen svekker seg ytterligere i løpet av kort tid, er det grunn til å anta at pengepolitikken blir strammet til allerede i inneværende år. Uten slike endringer i valutakursen kan en vente en mer gradvis renteheving i tråd med at den økonomiske veksten tar seg opp. Den ekspansive virkningen som en har fått gjennom en ytterligere svekkelse av tyske mark i løpet av sommeren øker sannsynligheten for at Bundesbank vil sette opp signalrentene. I denne meldingen har en likevel lagt til grunn at den tyske 3-månedersrenten holder seg på om lag 3¹/₄ pst. resten av inneværende år og neste år. Det er videre lagt til grunn at rentenivået i det øvrige Kontinental-Europa vil holde seg relativt stabilt i tiden framover.

I USA satte sentralbanken i mars i år opp den såkalte federal funds-renten med ¹/₄ prosentpoeng til 5¹/₂ pst. for å dempe den sterke innenlandske etterspørselen og redusere risikoen for tiltakende inflasjon. Den sterke utviklingen i realøkonomien også i tiden etterpå kunne isolert sett ha tilsagt ytterligere tilstramminger i pengepolitikken. Som følge av den fortsatt lave pris- og lønnsveksten, har sentralbanken inntil videre valgt å holde signalrenten uendret. I markedet er det imidlertid fortsatt forventninger om en renteøkning senere i år. I Japan, der diskontoen har vært holdt uendret på ¹/₂ pst. de siste to årene, er de kortsiktige rentene på sitt laveste nivå siden annen verdenskrig. Med en forventet svak økonomisk utvikling, fortsatte problemer i banksektoren og ingen tegn til tiltakende prisstigning i tiden framover er det grunn til å anta at sentralbanken vil holde fast ved den lave diskontoen ennå en tid. Utviklingen i kortsiktige amerikanske, japanske og europeiske renter er vist i figur 2.8C.

Utviklingen i de langsiktige rentene i USA og Europa er i stor grad påvirket av forventningene til utviklingen i amerikansk økonomi og inflasjon. De amerikanske obligasjonsrentene har ligget i området 6-7 pst. gjennom det siste halvannet året, jf. figur 2.8D. Det har vært noe bevegelse opp og ned, avhengig av markedets vurdering av utsiktene for økonomisk vekst, prisstigning og budsjettunderskudd. I de europeiske obligasjonsmarkedene var det gjennom fjoråret et klart rentefall, mens utviklingen i 1997 har vært temmelig parallell med den amerikanske. De tyske rentene ligger nå drøyt 1 prosentpoeng lavere enn de amerikanske. Dette gjenspeiler bl.a. den ulike konjunktursituasjonen og forskjeller i den antatte inflasjonsfaren i de to landene. Japanske obligasjonsrenter har falt ytterligere fra et allerede meget lavt nivå, og ligger nå rundt 2 pst. Dette er det laveste nivået som er registrert i noe land de siste 50 årene. Det er lagt til grunn at rentenivået vil holde seg på dette nivået det kommende året.

2.4.2 Det norske finansmarkedet

I slutten av 1996 og de første månedene i 1997 var det et betydelig press i retning av en stigning i verdien på norske kroner, jf. figur 2.8B. Kronekursen, målt mot ECU-indeksen, svekket seg imidlertid i løpet av våren, og lå i perioden fra mai til august på om lag samme verdi som før uroen i valutamarkedet. Kronekursen styrket seg igjen i midten av september og kronen ble notert til 99,1 fredag 26. september.

Industriens effektive valutakurs svekket seg i perioden fra mai til august betydelig mer enn ECU-indeksen. Det hadde sammenheng med en styrking av amerikanske dollar og britiske pund mot norske kroner. Industriens effektive valutakurs styrket seg imidlertid i midten av september, og dersom dagens valutakurser videreføres ut året, vil gjennomsnittet for industriens effektive valutakurs i 1997 bli knapt 1 pst. sterkere enn gjennomsnittet for i fjor.

For å begrense styrkingen av kronen i vinter satte Norges Bank ned sine administrerte renter tre ganger med til sammen 1¹/₄ prosentpoeng og intervenerte for betydelige beløp. Den relative svake kronekursen i juni og juli bidro imidlertid til at Norges Bank satte opp de administrerte rentene med ¹/₄ prosentpoeng 16. juli. Hittil i år har Norge Bank netto kjøpt valuta for vel 52 mrd. kroner. Oppbyggingen av petroleumsfondet vil isolert sett bidra til at Norges Bank må kjøpe valuta i et omfang som over tid motsvarer nettoavsetningen i fondet. Ifølge anslaget i denne meldingen vil avsetningen i petroleumsfondet i 1997 utgjøre om lag 64 mrd. kroner.

De kortsiktige rentene i Norge falt betydelig mot slutten av 1996 og i begynnelsen av 1997. Det må sees i sammenheng med økningen i verdien av norske kroner og reduksjonen av de administrerte rentene i Norges Bank. Tremåneders pengemarkedsrente var om lag 3¹/₂ pst. i gjennomsnitt første halvår. Etter svekkelsen av kronen og Norges Banks renteøkning i sommer har pengemarkedsrenten økt til knapt 4 pst., jf. figur 2.8C. Rentedifferansen mot den tyske tremånedersrenten er dermed økt fra ¹/₄ prosentpoeng i gjennomsnitt for første halvår i 1997 til knapt ¹/₂ prosentpoeng nå. Rentedifferansen mot tilsvarende ECU-rente har falt fra -³/₄ i gjennomsnitt for første halvår til -¹/₂ prosentpoeng nå. De implisitte renteforventningene slik de framgår av avkastningskurven i penge- og kapitalmarkedet indikerer at markedsaktørene venter en viss oppgang i de norske pengemarkedsrentene i månedene framover.

De langsiktige rentene i Norge, målt ved avkastningen på femårs statsobligasjoner, har siden Revidert nasjonalbudsjett for 1997 ble lagt fram økt fra 5 pst. til om lag 5¹/₄ pst. nå, jf. figur 2.8D. Rentedifferansen mot tilsvarende tysk rente er nå ¹/₄ prosentpoeng. Norsk femårs rente er nå om lag på nivå med tilsvarende ECU-rente.

Utlåns- og innskuddsrentene i bankene falt markert mot slutten av 1996 og de første månedene i år. Utviklingen i bankrentene følger generelt utviklingen i pengemarkedsrentene med et visst tidsetterslep. Ved utgangen av 2. kvartal i år var forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrente (eksl. nullstilte lån) 5,8 pst., mens innskuddsrentene var 2,5 pst. Fra et gjennomsnitt på 6,1 pst. i 1988 har rentemarginen falt til 3,3 pst. ved utgangen av 2. kvartal i år.

Veksten i pengemengden (M2) var ifølge foreløpige tall fra Norges Bank 6,0 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av august, mot en vekst på 4,2 pst. i 12-månedsperioden før.

Publikums innenlandske bruttogjeld i norske kroner og utenlandsk valuta (K2) økte med 9,1 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av juli i 1997, mot 9,3 pst. i juni. Dette er de høyeste 12-måneders vekstratene siden slutten av 1988. Ved inngangen til 1997 var årsveksten 6,1 pst., og den har stort sett vært tiltakende siden oktober 1992 da den var -4,4 pst. Det største bidraget til den høyere kredittveksten kommer fra økt utlånsvekst i private banker. Det er i første rekke private bedrifter som står for den kraftige kredittveksten. Ved utgangen av første halvår var 12-måneders veksten for bedriftenes innenlandske gjeld om lag 19 pst. Den sterke veksten reflekterer imidlertid i stor grad et skift fra lån i utlandet til innenlandske lån. For husholdningene var 12-måneders veksten i innenlandsk gjeld vel 7 pst. ved utgangen av første halvår. I volum er kredittveksten for bedrifter og husholdninger om lag på samme nivå.

Kredittilsynet har i en oppfølgingsundersøkelse til boliglånsundersøkelsen 1996 som ble publisert i juni i år kartlagt bankenes praksis og utlånspolitikk. Undersøkelsen tyder på at det gis et betydelig antall lån med belåningsgrad utover 80 prosent. I tillegg har Kredittilsynet pekt på at selv om bankene fortsatt har overskudd, er utlånsveksten så sterk at både innskuddsdekningen og kapitaldekningen er lavere enn i fjor.

Husholdningenes finansregnskap for 1. kvartal i år viser at sektoren i perioden hadde netto finansinvesteringer på 21 mrd. kroner, som er en økning på 2 mrd. kroner i forhold til samme kvartal i fjor. I tillegg til netto finansinvesteringer på 21 mrd. kroner bidro omvurderingsgevinster på knapt 10 mrd. kroner til at husholdningenes samlede nettofordringer økte med vel 31 mrd. kroner i forhold til utgangen av 1996.

2.5 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.5.1 Offentlig konsum og investeringer

Konsumet i offentlig forvaltning anslås å vokse med 2 pst. i faste priser fra 1996 til 1997, som er om lag som anslått i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Veksten i offentlig sysselsetting anslås til 2¹/₄ pst. fra 1996 til 1997, som er noe svakere vekst enn vekstanslaget for fastlandsøkonomien i alt.

Med utgangspunkt i det finanspolitiske opplegget, jf. avsnitt 3.1.2 og kommuneopplegget, jf. avsnitt 3.2, anslås offentlig konsum å vokse med om lag 1¹/₂ pst. i faste priser fra 1997 til 1998. Statlig konsum anslås å synke med ¹/₂ pst, mens kommunalt konsum anslås å øke med knapt 3 pst. En vesentlig del av konsumet i kommuneforvaltningen er utgifter til lønn. Veksten i det kommunale konsumet påvirkes derfor i stor grad den anslåtte veksten i antall utførte timeverk i kommuneforvaltningen på 2 pst. Vekstanslaget for den kommunale sysselsettingen må i ses i lys av gjennomføringen av grunnskolereformen og satsingen på eldreomsorg i kommunene.

Regnskapstall for årets åtte første måneder, som Kommunenes Sentralforbund har innhentet fra et begrenset antall kommuner, viser sterk investeringsvekst i kommunene, særlig i undervisningssektoren pga. investeringer i forbindelse med undervisningsreformen. Offentlige bruttoinvesteringer antas nå å øke med om lag 11¹/₂ pst . fra 1996 til 1997, en oppjustering på om lag 8 prosentenheter siden Revidert nasjonalbudsjett. Oppjusteringen skyldes i hovedsak at veksten i de kommunale investeringene i 1997 er oppjustert fra 5 til 20 pst.

Fra 1997 til 1998 anslås bruttoinvesteringene i offentlig forvaltning å øke med om lag 3¹/₂ pst. Statlige investeringer anslås å øke med 8¹/₂ pst., der økningen bl.a. skyldes opptrapping av byggeaktiviteten ved det nye Rikshospitalet og byggeprosjekter i den statlige undervisningssektoren. Kommunale investeringer anslås reelt å holde seg om lag på samme nivå som i 1997. Investeringene i forbindelse med undervisningsrefromen vil i hovedsak være gjennomført i 1997. Utbyggingen av eldreomsorgen i kommunene vil på den annen side bidra til økte investeringer fra 1998.

Anslagene for perioden 1999-2001 bygger på beregningstekniske forutsetninger for de mellomlangsiktige budsjettframskrivingene i kapittel 3.

2.5.2 Privat konsum og boliginvesteringer

Oppgangen i husholdningenes etterspørsel har vært den klart viktigste drivkraften bak den sterke konjunkturoppgangen i norsk økonomi de siste årene. Fra 1993 til 1996 økte det private konsumet med nær 12 pst., eller gjennomsnittlig 3,8 pst. årlig. Kvartalsvise nasjonalregnskapstall så langt i år viser at veksten fortsetter med nesten samme styrke også i 1997, til tross for en overraskende svak utvikling i 1. kvartal i år. Konsumoppgangen de siste årene må ses i sammenheng med det betydelige rentefallet fra 1993, samt at husholdningene har hatt en relativt sterk inntektsvekst gjennom perioden, dels på grunn av god reallønnsvekst og dels på grunn av sterk økning i antall sysselsatte personer. I tillegg var det i starten av oppgangskonjunkturen et stort behov for å fornye beholdningen av biler og andre varige konsumgoder, etter flere år med svært lave kjøp.

I motsetning til oppgangen midt på 1980-tallet har konsumoppgangen denne gangen i mindre grad vært lånefinansiert, og den finansielle situasjonen for husholdningssektoren sett under ett framstår fortsatt som relativt sunn:

• Utviklingen i det private konsumet har langt på vei fulgt utviklingen i disponibel realinntekt de siste årene, slik at nedgangen i spareraten så langt har vært moderat. I 1996 var spareraten fortsatt relativt høy, jf. figur 2.10A. Nedgangen i spareraten må i tillegg ses i sammenheng med at husholdningenes inntekter fra såkalte forsikringskrav, som omfatter den løpende avkastningen i pensjonskasser og på livs- og pensjonsforsikringer, er blitt redusert i takt med nedgangen i rentenivået de siste årene. Disse inntektene skiller seg fra andre typer av inntekter siden de er bundet opp av langsiktige kontrakter og dermed ikke kan disponeres fritt av husholdningene. Slike inntekter påvirker neppe husholdningenes løpende konsumbeslutninger i noen særlig grad. Dersom en holder inntektene fra forsikringskrav utenfor inntektsbegrepet, var spareraten uendret fra 1993 til 1995, mens den økte noe i 1996.

• Konsumoppgangen siden 1993 har i stor grad vært drevet av sterk vekst i kjøpene av varige konsumgoder, jf. figur 2.10C. Kjøpene av personbiler har tatt seg opp fra 64 000 i 1993 til hele 147 000 i 1996, mens kjøpene av møbler og innbo har vist en årlig vekst på gjennomsnittlig 7,6 pst. Kjøpene av varige konsumgoder har i stor grad karakter av å være investeringer, og ikke konsum slik det defineres i nasjonalregnskapsstatistikken. Dersom en betrakter kjøp av varige goder som en investering, og beregner konsumet som tjenestestrømmen fra kapitalbeholdningen, kan en konstruere et korrigert spareratebegrep. Den korrigerte spareraten økte med om lag 1¹/₂ prosentpoeng fra 1995 til 1996, jf. figur 2.10B. Fra 1993 har spareraten beregnet på denne måten økt med 2 prosentpoeng.

• Den finansielle sparingen i husholdningene har vært betydelig gjennom hele perioden 1993-1996. Sammen med betydelige omvurderingsgevinster, bl.a. som følge av sterk vekst i aksjekursene, har dette ført til en markert bedring i den finansielle situasjonen for husholdningene sett under ett. Netto finansformuen har økt gjennom perioden, jf. figur 2.10D, mens brutto renteutgiftene, målt som andel av disponibel inntekt, har avtatt fra nær 13 pst. i 1993 til under 8 pst. i 1996. Dette står i sterk kontrast til utviklingen midt på 1980-tallet, da negativ finansiell sparing bidro til at brutto renteutgiftene økte kraftig til et toppnivå på over 20 pst. av disponibel inntekt i 1988.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I motsetning til under oppgangen midt på 1980-tallet, da det bygde seg opp et betydelig konsolideringsbehov i husholdningene, ligger forholdene nå fortsatt til rette for en forholdsvis sterk vekst i det private konsumet. Også annen tilgjengelig informasjon tilsier en sterk konsumvekst framover, slik at usikkerheten først og fremst synes å knytte seg til styrken i den videre konsumoppgangen:

• Sysselsettingsveksten har vært sterkere enn forventet så langt i år. Blant annet som følge av dette er inntektsveksten for husholdningene for 1997 oppjustert fra Revidert nasjonalbudsjett. Anslaget for sysselsettingsveksten for neste år er også betydelig oppjustert.

• Norske husholdninger har gjennomgående et optimistisk syn på den økonomiske situasjonen - både når det gjelder egen økonomi og når det gjelder landets økonomi - og er klart mer optimistiske enn husholdningene i EU-landene, jf. figur 2.6D i avsnitt 2.3. De høye forventningene til den økonomiske utviklingen framover gjenspeiler seg bl.a. i at kredittveksten nå har vært tiltakende gjennom en lengre periode. I tillegg kan undersøkelser fra Kredittilsynet tyde på at husholdningene nå i større grad enn tidligere velger å fullfinansiere sine boligkjøp.

• Aktiviteten i boligmarkedet er fortsatt svært høy. Tiltakende boligomsetning og økt nybygging tilsier en videre oppgang i kjøpene av møbler og annet innbo. Samtidig har boligprisene tatt seg betydelig opp og vil i gjennomsnitt kunne øke med rundt 10 pst. fra 1996 til 1997. I 2. kvartal i år lå boligprisene om lag 55 pst. høyere enn i 1. kvartal 1993. Reelt sett ligger boligprisene fortsatt lavere enn i perioden 1986-87, jf. figur 2.11, og dette kan indikere et potensial for fortsatt oppgang. Erfaringene fra 1980-tallet var at sterke prisendringer på boligkapitalen slo ut i det private forbruket via den økte boligformuen. Styrken på denne formueseffekten er usikker, men ifølge den makroøkonomiske modellen MODAG vil en 10 pst. oppgang i realprisen på boliger isolert sett bidra til å øke det private konsumet med 1³/₄ prosentpoeng i løpet av en toårsperiode.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Disse forholdene, sammen med det relativt gode finansielle utgangspunktet, tilsier at forbruksveksten vil holde seg høy framover. På den annen side vil trolig kjøpene av varige goder ikke bidra til å øke konsumet i like stor grad som i de foregående årene. Dette henger sammen med at disse kjøpene allerede er kommet opp på et relativt høyt nivå, jf. figur 2.10C. I anslagene for 1997 er det lagt til grunn en moderat oppgang i bilkjøpene, og antall førstegangsregistrerte personbiler anslås, på usikkert grunnlag, å øke fra knapt 147 000 i 1996 til vel 150 000 i 1997. I anslagene for 1998-2001 legges det til grunn at førstegangsregistreringen av personbiler vil reduseres noe, og nærme seg et mer langsiktig likevektsnivå, jf. omtalen i boks 2.4 i Nasjonalbudsjettet 1997. Utviklingen i husholdningens bilkjøp vil i så fall bidra til å dempe konsumveksten i de kommende årene.

Alt i alt legges det til grunn en sterk vekst i konsumet utenom biler gjennom andre halvår i år, slik at det private konsumet vil kunne øke med 3¹/₄ pst. fra 1996 til 1997. Husholdningenes disponible realinntekt anslås å øke med 3¹/₄ pst. i år, som er om lag ³/₄ prosentpoeng høyere enn tidligere anslått. Sammenliknet med 1996 innebærer anslaget for 1997 en markert avdemping i den reelle inntektsveksten, noe som bl.a. må ses på bakgrunn av at det for 1997 er lagt til grunn en høyere vekst i konsumprisene. Spareraten vil med den skisserte konsum- og inntektsutviklingen være om lag uendret fra 1996 til 1997.

For årene 1998-2001 er det lagt til grunn en moderat nedgang i den korrigerte spareraten. Denne vurderingen bygger dels på at husholdningenes finansformue er kommet opp på et relativt høyt nivå, og dels på de gode økonomiske utsiktene for norsk økonomi framover. Med en viss nedgang i bilkjøpene anslås konsumveksten i 1998 til 3¹/₄ pst., som er om lag i tråd med den forventede utviklingen i husholdningenes disponible realinntekter. Anslaget for konsumveksten er betydelig oppjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett. Inntektsanslaget for 1998 er basert på en nominell årslønnsvekst på 3¹/₂ pst. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til dette anslaget, jf. omtalen i avsnitt 2.2 om usikkerheten i de makroøkonomiske beregningene. For perioden 1999-2001 er det lagt til grunn en årlig konsumvekst på 2¹/₂ pst., mens veksten i husholdningenes disponible realinntekt anslås til 2¹/₄ pst. Spareraten vil med disse anslagene holde seg om lag uendret på 5¹/₂ pst. fra 1997 til 1998, for så å reduseres ned mot om lag 4³/₄ pst. i 2001.

Anslagene innebærer at husholdningenes finanssparing vil holde seg på om lag dagens nivå fram mot 2001. Husholdningenes netto finansformue, målt i prosent av BNP, vil da kunne stabilisere seg på i overkant av 50 pst., jf. figur 2.10D.

Etter en betydelig nedgang gjennom 1995 og inn i 1996, fant det sted et klart omslag i boligbyggingen i løpet av fjoråret. Nedgangen stoppet opp i løpet av første halvår, og igangsettingen av boliger har siden tatt seg klart opp, jf. figur 2.11. Ved utgangen av juli i år lå den registrerte igangsettingen nesten 19 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Så langt i år har veksten vært sterkest i Telemark og Sogn og Fjordane, mens en i Finnmark og Nord-Trøndelag har hatt en klar nedgang sammenliknet med 1996.

Alt i alt ble det i fjor igangsatt 18 700 boliger, mot 20 000 boliger i 1995. Gjennomsnittsstørrelsen av de igangsatte boligene økte med hele 8 pst. i fjor, etter oppgang i størrelsen for nesten alle hovedtyper av boliger. I tillegg økte andelen eneboliger, og det bidro også til høyere gjennomsnittsareal. Til tross for at gjennomsnittsstørrelsen av de igangsatte boligene har økt betydelig de siste årene, ligger nivået fortsatt 19 pst. under toppåret 1986. Samlet falt boliginvesteringene med 6 pst. fra 1995 til 1996.

Flere forhold tilsier at den positive utviklingen i boligmarkedet skal fortsette. Blant annet ligger det så langt i år an til en klar oppgang i ordretilgangen av boligbygg i bygge- og anleggsnæringen, etter en nedgang i fjor. Det er økt ordretilgang av nybygg som bidrar til oppgangen, mens tilgangen av rehabiliteringsoppdrag har vist en relativt svak utvikling. Ordrereservene av boligbygg har økt markert de siste kvartalene, særlig for nybygg, og lå ved utgangen av 2. kvartal i år 26 pst. høyere enn på samme tid i fjor. Også søknadsinngangen til Husbanken har utviklet seg positivt, noe som delvis må ses i sammenheng med de relativt gunstige rentebetingelsene som Husbanken nå tilbyr. Ved utgangen av august i år var det kommet inn 19 pst. flere søknader om oppføringslån til nye boliger enn på samme tid i fjor. På bakgrunn av Husbankens gjenstående utlånsramme, samt utviklingen så langt i år, anslås det at Husbanken vil kunne gi lånetilsagn til om lag 10 000 nye boliger i 1997. Dette er om lag 1 000 flere boliger enn i 1996.

Også den sterke prisveksten på bruktboliger de siste årene har isolert sett bidratt til å stimulere nybyggingen. Statistisk sentralbyrås prisindeks for brukte selveierboliger økte med i overkant av 8 pst. fra 1995 til 1996, mens prisstatistikk for brukte borettslagsboliger viser en årsvekst på 12 pst. Prisstatistikk fra ulike kilder tyder på at oppgangen i boligprisene fortsetter i om lag samme styrke. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en prisoppgang for brukte selveierboliger på 8¹/₂ pst. fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år, mens tall fra Norske Boligbyggelags Landsforbund viser en prisvekst for brukte borettslagsboliger på hele 19 pst. Den sterke veksten for borettslagsboliger sammenliknet med selveierboliger må til en viss grad ses i sammenheng med at borettslagsboliger i stor grad er lokalisert i de større byene, hvor også prisveksten så langt har vært sterkest.

Statistisk sentralbyrås prisindeks for nye eneboliger viser en klart svakere utvikling enn prisindeksen for brukte eneboliger de siste årene. Fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år viser denne statistikken en prisoppgang for nye eneboliger på vel 3 pst. Prisindeksen for nye eneboliger inneholder imidlertid ikke tomtekostnader, og tilgjengelig informasjon tyder på at tomteprisene har økt betydelig de siste årene, spesielt i sentrale strøk. Den økte igangsettingen av nye boliger på knapt 19 pst. så langt i år tyder likevel på at bruktboligprisene i mange deler av landet nå er på nivå med nyboligprisene.

Det er i denne meldingen lagt til grunn at den positive utviklingen i boligmarkedet fortsetter, slik at det blir igangsatt om lag 22 000 boliger i 1997 og 23 000 boliger i 1998. Sammen med en viss vekst i gjennomsnittsstørrelsen, innebærer dette at boliginvesteringene vil kunne øke med om lag 13¹/₂ pst. i år og 11¹/₄ pst. neste år. Anslagene er oppjustert sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett, noe som først og fremst henger sammen med at igangsettingen av nye boliger nå anslås høyere.

For perioden 1999-2001 er vurderingene i stor grad basert på beregninger foretatt på Norges Byggforskningsinstitutts modell BUMOD. Basert på de øvrige forutsetningene i denne meldingen gir BUMOD et forløp hvor den årlige igangsettingen av boliger stabiliserer seg i underkant av 20 000 fram mot århundreskiftet. På denne bakgrunnen legges det til grunn at boligbyggingen vil reduseres noe i perioden 1999-2001, jf. omtalen i boks 2.5. Boliginvesteringene anslås likevel å øke med gjennomsnittlig 4¹/₄ pst. i denne perioden, hovedsakelig som følge økt standard på nye boliger og vekst i rehabiliteringene av eksisterende boliger.

Boks 2.5 Boks 2.5 Boligbyggingen fram mot 2001

Det anslås i denne meldingen at igangsettingen av boliger vil ta seg opp fra 18 700 i 1996 til om lag 22 000 i 1997 og 23 000 i 1998. Deretter er det lagt til grunn en moderat nedgang i boligbyggingen til et antatt langsiktig likevektsnivå på om lag 20 000 boliger årlig. Boligbyggingen framover forutsettes dermed å bli betydelig lavere enn på 1970- og 1980-tallet, jf. figur 2.12. Flere forhold støtter opp under en slik vurdering.

Befolkningsframskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser at det i årene framover vil være en relativt svak utvikling i de aldersgruppene som skal etablere segpå boligmarkedet for første gang. For de neste 5 årene er det anslått en gjennomsnittlig årlig nedgang i aldersgruppen 20-29 år på vel 2 pst., eller om lag 12 500 personer, mot en gjennomsnittlig vekst på ³/₄ pst., eller knapt 5 000 personer årlig, på 1980-tallet. Denne klart svakere utviklingen i antall førstegangsetablerere tilsier isolert sett at også boligbyggingsbehovet vil være betydelig lavere enn på 1980-tallet. På den annen side kan en fortsatt endring i samlivsmønsteret i retning av flere enslige bidra til et økt boligbehov framover.

Det framtidige boligbehovet vil også avhenge av den andelen av husholdningene som ønsker å bo i egen bolig. Som det framgår av tabell 2.10 har boligfrekvensene,dvs. andelen av husholdningene som bor i egen bolig, økt betydelig fra 1970 og fram til i dag, særlig for enslige. Som følge av at boligfrekvensene nå ligger på et relativt høyt nivå er imidlertid potensialet for ytterligere oppgang begrenset. På denne bakgrunnen virker det rimelig å legge til grunn at boligbyggingen framover i større grad enn tidligere vil følge den demografiske utviklingen.

Avgangen av boliger,som omfatter bl.a. fraflytting, sammenslåing, bruksendring, riving og brann, er betydelig redusert de siste ti-årene. For 1980-tallet sett under ett er den årlige avgangen av boliger anslått til 7 000 boliger, mot et gjennomsnitt på 16 500 boliger på 1970-tallet. Til tross for klart lavere boligbygging på 1980-tallet enn på 1970-tallet, bidro lavere avgang til at nettotilveksten av boliger likevel var om lag den samme i disse to tiårs periodene. For 1990-tallet sett under ett legger en i denne meldingen til grunn om lag den samme boligavgangen som på 1980-tallet. Med en boligbygging på rundt 20 000 boliger årlig, innebærer dette at vel en tredjedel av de nyproduserte boligene går med til å erstatte boligavgangen.

Til tross for at potensialet for videre oppgang i boligbygging synes begrenset, anslås boliginvesteringene likevel å øke sterkt i den konjunkturfasen som vi nå er inne i. Dette henger først og fremst sammen med følgende forhold:

• Betydelige innenlandske flyttestrømmer, bl.a. som følge av den sterke sysselsettingsveksten, bidrar til økt boligbygging i regioner med befolkningstilvekst. Motstykket til dette vil delvis være økt avgang av boliger i regioner med befolkningsnedgang.

• Den gunstige økonomiske situasjon for husholdningene fører trolig til både større boliger og til økt standard. I tillegg vil omfanget av rehabiliteringsinvesteringer kunne øke.

• Den gode utviklingen i norsk økonomi vil også kunne innebære at en større andel av husholdningene, særlig i de yngre aldersklassene, nå velger å anskaffe seg egen bolig, slik at boligfrekvensene tar seg ytterligere opp innenfor disse aldersklassene.

På denne bakgrunnen er det lagt til grunn en noe høyere boligbygging i 1997 og 1998 enn det som anses å være et mer langsiktig likevektsnivå. Med den boligbygging og avgangen av boliger som legges til grunn, vil boligfrekvensene ta seg ytterligere noe opp i årene framover.

¹) Tallene før 1968 er satt lik antall fullførte boliger året etter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 2.10 Boligfrekvenser. Utvalgte aldersgrupper

	19701 )	1981	1990	1995
Alle par	97,0	98,1	98,7	98,4
Enslige 20-29	18,2	32,4	35,6	44,2
Enslige 30-39	44,0	75,2	75,0	88,6
Enslige 40-49	59,8	80,1	84,7	96,8
Enslige 50-59	72,9	82,3	86,6	96,8
Enslige 60-69	78,6	80,8	92,6	90,1

¹) For 1970 er samboere ikke inkludert i gruppen par.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Byggforskningsinstitutt.

2.5.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

Aktiviteten i fastlandsbedriftene har tatt seg ytterligere opp i år etter den sammenhengende konjunkturoppgangen i norsk økonomi siden høsten 1993. Gjennomsnittlig årlig vekst i bruttoproduktet i fastlandsbedriftene for fireårsperioden 1994-1997 ser ut til å bli 3,8 pst.

Investeringene i fastlandsbedriftene økte med mer enn 11 pst. i fjor. Fra 1993 til 1996 har dermed investeringene økt med hele 52 pst. Investeringsraten, dvs. investeringene i pst. av bruttoproduktet, har kommet opp på et betydelig høyere nivå enn for bare noen få år siden, jf. figur 2.13B. Investeringsoppgangen har bidratt til høyere produksjonskapasitet, men den sterke oppgangen har likevel ført til at kapasitetsutnyttingen i fastlandsbedriftene har økt betydelig.

Inntjeningen i bedriftene er fortsatt god, til tross for en nedgang fra 1995 til 1996. Den noe svakere resultatutviklingen i 1996 må ses i sammenheng med de høye elektrisitetsprisene i deler av fjoråret, samt lave priser på viktige norske eksportprodukter. Elektrisitetsprisene har falt siden nyttår, mens prisene på industriprodukter for levering både på hjemme- og eksportmarkedet har økt. I tillegg har rentenivået sunket siden i fjor. Denne utviklingen tyder på at lønnsomheten er på vei oppover igjen.

Utviklingen i et bredt utvalg av økonomiske indikatorer tyder på at aktiviteten i fastlandsbedriftene vil holde seg på et høyt nivå framover:

• Etterspørselen, særlig fra eksportmarkedet, men også fra hjemmemarkedet, har tatt seg opp i det siste. Selv uten videre oppgang gjennom resten av året, vil eksporten av tradisjonelle varer øke med over 7 pst. fra 1996 til 1997. Også det private konsumet har tatt seg opp fra 1. til 2. kvartal.

• Eksportbedriftenes markedsandelerøkte betydelig i fjor, og antas å vokse ytterligere i år. Dette har sammenheng med økt eksport til land i Sørøst-Asia og Øst-Europa utenfor det som tradisjonelt regnes som våre viktigste markedsland.

• Investeringene knyttet til petroleumsvirksomheten antas å vokse med 25 pst. i år og 6 pst. neste år. Dette vil gi betydelige vekstimpulser til mange fastlandsbedrifter.

• Ordresituasjoneni industrien i første halvår tyder på en sterkere produksjonsutvikling framover. Tilgangen av nye ordre har økt uavbrutt siden slutten av 1995. Ved utgangen av første halvår lå de samlede ordrereservene 25 pst. over nivået ett år tidligere.

• Sysselsatte lønnstakere i fastlandsbedriftene økte med om lag 60 000 personer i første halvår i år sammenliknet med i fjor. Det indikerer at bedriftene regner med økt produksjon framover. Arbeidsdirektoratets bedriftsundersøkelse indikerer at bedriftene venter en sterk oppgang i etterspørselen etter arbeidskraft også neste år.

• Rentenivået er lavt slik at kostnadene ved å betjene gjelden nå er lav for bedriftene.

• Etterspørselen etter forretningsbygg har økt den siste tiden, noe som gjenspeiles i at prisene og leien på forretningsbygg har tatt seg opp. Igangsettingen av forretningsbygg har økt betydelig i første halvår i år sammenliknet med samme periode i fjor.

• Forventningsindikatoren for industribedriftene har økt markert det siste halvannet året, jf. figur 2.13D. Det tyder på stor optimisme i næringslivet og ytterligere produksjonsvekst framover.

• Kapasitetsutnyttingen i industribedriftene tok seg ytterligere opp i 2. kvartal i år etter oppgang siden 1. kvartal 1996. Ifølge konjunkturbarometeret rapporterer 17 pst. av industribedriftene at maskinkapasiteten er en begrensende faktor for produksjonen.

¹) Bruttoinvesteringer i prosent av bruttoprodukt. Fastlands-Norge ekskl. primærnæringer, elektrisitetsforsyning og samferdsel.

²) Treforedling, kjemisk råvareindustri, oljeraffinering og metallindustri.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen og Finansdepartementet.

Investeringene i fastlandsbedriftene har fortsatt å vokse i første halvår i år. Sterk vekst i industrien og i de tjenesteytende næringene forklarer mye av denne oppgangen. Investeringene i samferdselssektoren vil nå en topp i år som følge av utbyggingen på Gardermoen, for så å falle markant i 1998 når Gardermoen er sluttført. Det legges imidlertid til grunn at investeringsnedgangen i samferdselssektoren vil bli erstattet av en investeringsoppgang i de øvrige sektorene, særlig i industrien, elektrisitetsforsyning og de tjenesteytende næringene. Alt i alt legges det til grunn at investeringene i fastlandsbedriftene vil vokse med 5 pst. i inneværende år og 1¹/₂ pst. neste år.

Industriinvesteringene fortsetter å vokse i år i om lag samme tempo som i fjor. Ifølge den siste investeringstellingen fra Statistisk sentralbyrå vil veksten i år bli markert innen metall- og treforedlingsindustrien, samt innen deler av verkstedindustrien. Investeringene i kjemisk råvareindustri vil avta klart fra i fjor, noe som må ses i sammenheng med ferdigstillingen av den nye metanolfabrikken på Tjeldbergodden i vår. Ifølge investeringstellingen vil veksten i kjemisk råvareindustri ta seg opp igjen til neste år som følge av kapasitetsutvidelse i en rekke av bedriftene. Alt i alt anslås industriinvesteringene å vokse med 8 pst. fra 1996 til 1997 og 12 pst. i 1998.

Investeringene i samferdselssektoren, som omfatter post- og teletjenester, jernbane, lufttransport, drosje- og rutebiltransport og innenriks sjøfart, vokste med hele 48 pst. fra 1994 til 1996. De høye investeringene må ses i sammengeng med utbyggingen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Veksten i år antas å bli på 5³/₄ pst., mens det neste år anslås en nedgang på nær 23 pst. når aktiviteten på Gardermoen synker. Investeringene utenom Gardermoen anslås å synke moderat både i år og neste år.

Investeringene i bygge- og anleggssektoren vokste med nær 3 pst. i fjor. I år og neste år antas veksten å bli hhv. 14¹/₂ og 7 pst. Oppgangen må ses i sammenheng med at igangsettingen av forretningsbygg og boliger økte markert gjennom fjoråret og fram til august i år.

Annen næringsvirksomhet omfatter varehandel, finansiell tjenesteyting og annen privat tjenesteyting. I fjor vokste investeringene i disse sektorene med 12,3 pst. Det anslås en viss avdemping av veksttakten framover, men det høye igangsettingsnivået av forretningsbygg vil bidra til å holde investeringsnivået oppe.

Lagerinvesteringene framkommer som en restpost i nasjonalregnskapet og fanger opp ulike statistiske avvik i tillegg til reelle lagerinvesteringer. Det har vært betydelige svingninger i lagerinvesteringene de siste årene. Dette har trolig sammenheng med svakheter i statistikken, og at lagerinvesteringene til en viss grad benyttes til å avstemme regnskapet slik at samlet tilgang blir lik samlet tilførsel. Fra 1995 til 1996 avtok lagerinvesteringene med 4,6 mrd. 1993-kroner. Det legges til grunn om lag uendrede lagerinvesteringer i de kommende årene.

Til tross for at en rekke faktorer ligger til rette for fortsatt høye investeringer, er usikkerheten knyttet til investeringsanslagene stor. Soliditeten i norske bedrifter, målt ved egenkapitalandelen, har økt betydelig de siste årene. Sammen med forventninger om et lavt rentenivå, kan dette bidra til økte investeringer framover. Behovet for økt produksjonskapasitet blant annet i eksportorienterte bedrifter kan dessuten bli større i takt med at etterspørselen hos handelspartnerne forventes å ta seg opp. På den annen side står mange bedrifter overfor valget mellom å etablere nye produksjonsenheter hjemme eller i utlandet. Siden 1992 har verdien av norsk direkte investert kapital i utlandet vært høyere enn verdien av utenlandsk direkte investert kapital i Norge. Den norske direkte investerte kapitalbeholdningen i utlandet økte med 22,4 mrd. kroner fra 1994 til 1995, mens tilsvarende beholdning av utenlandskeid kapital i Norge økte med 9,4 mrd. kroner i samme periode. Investeringstransaksjoner gjennom 1996 og inn i 1997 tyder på at denne utviklingen har fortsatt. En viktig årsak til denne utviklingen er trolig at norske bedrifter ønsker å etablere seg nærmere de store internasjonale markedene for å redusere transportkostnadene. Internasjonaliseringen av norske foretak illustreres blant annet ved figur 2.14.

Kilde: Næringslivets Hovedorganisasjon.

Bruttoproduktet i fastlandsbedriftenevokste med 2,5 pst. fra første halvår i fjor til første halvår i år, etter en oppgang på 3,4 pst. fra 1995 til 1996. På årsbasis anslås veksten til 4¹/₂ pst. i 1997. Elektrisitetsproduksjonen, som bidro til å trekke ned produksjonen i fastlandsbedriftene med om lag ett prosentpoeng i fjor, anslås å bidra til å øke produksjonen med i overkant av ¹/₄ prosentpoeng i år. Utenom elektrisitetsproduksjonen anslås oppgangen å bli størst innen varehandel, tjenesteyting og bygge- og anleggsnæringen. I 1998 anslås en produksjonsvekst i fastlandsbedriftene på 3¹/₂ pst. I de påfølgende årene vil oppgangen trolig bli noe mindre.

Den gjennomsnittlige veksten i industriproduksjonen har vært 3,3 pst. de siste tre årene. Mot slutten av fjoråret og inn i 1997 var imidlertid veksten klart svakere, jf. figur 2.13C. Dette må bl.a. ses i sammenheng med en mer moderat utvikling i eksporten. De siste månedene har produksjonen tatt seg opp igjen. Høye elektrisitetspriser og lave aluminiumspriser gjorde at en del av produksjonskapasiteten av aluminium ble stengt ned i fjor. Mesteparten ble faset inn igjen i løpet av 2. kvartal i år og vil bidra til økt produksjon framover sammen med en nyutvidelse av den eksisterende kapasiteten. Også produksjonen av oljeinstallasjoner vil trolig ta seg markert opp i andre halvår og bidra til økt industriproduksjon mot slutten av året.

Ordresituasjonen i industrien tilsier også at produksjonen vil holde seg høy framover. Spesielt var ordrereservene i verkstedindustrien høy ved utgangen av første halvår. Ifølge konjunkturbarometeret venter industrilederne at både ordresituasjonen og produksjonen vil bedre seg ytterligere inn i andre halvår. I deler av industrien er det imidlertid økende mangel på arbeidskraft og maskinkapasitet. Det kan bidra til å dempe produksjonsutviklingen på kort sikt.

Alt i alt legges det til grunn en vekst i industriproduksjonen på 3¹/₄ pst. i år og nesten 3¹/₂ pst. neste år.

Bygge- og anleggssektorenomfatter produksjon og rehabilitering av boliger, driftsbygg og anlegg. Fra 1995 til 1996 økte produksjonen med 2,4 pst. I 1997 anslås veksten til 8 pst. I tillegg til fortsatt høy aktivitet på Gardermoen, vil byggeaktiviteten generelt gi produksjonsvekst i bygge- og anleggssektoren.

I de nærmeste årene vil utfasingen av aktiviteten på Gardermoen og ferdigstillingen av det nye Rikshospitalet bl.a. erstattes av den økte satsingen på eldreomsorg som, sammen med større enkeltprosjekter som utbyggingen av Regionssykehuset i Trondheim, og byggingen av Telenors nye hovedkvarter på Fornebu, vil gi nye oppdrag til byggeindustrien. Produksjonen i 1998 anslås å vokse med 2¹/₂ pst. og holde seg om lag på det nivået i perioden 1999-2001.

Bruttoproduktet i primærnæringene økte med 0,9 pst. i 1996. Produksjonen i oppdrettsnæringen økte med mer enn 10 pst., mens det innen skogbruk var en produksjonsnedgang på 22 pst. I 1997 anslås veksten til 2 pst. for primærnæringene under ett. I 1998 legges det til grunn et fall i produksjonen som følge av en antatt nedgang innen tradisjonelt fiske. Dette skyldes at bestandene av flere viktige arter trolig vil synke og føre til reduserte kvoter.

Elektrisitetsproduksjonen sank med hele 15 pst. fra 1995 til 1996 som følge av lite nedbør i store deler av året. I tillegg ble nedgangen i fjor forsterket av at produksjonen i 1995 var spesielt høy. Fyllingsgraden i vannmagasinene har så langt i 1997 tatt seg opp til et relativt høyt nivå igjen etter det svært lave nivået i fjor. Produksjonen antas å stige med 7 pst. fra 1996 til 1997.

Arbeidsproduktiviteten økte mindre i fjor enn i de første årene i den nåværende konjunkturoppgangen. Produksjons- og sysselsettingsanslagene i denne meldingen innebærer en ytterligere nedgang i produktivitetsveksten i inneværende år. Erfaringsmessig er bedriftene i begynnelsen av en konjunkturoppgang forsiktige med å utvide arbeidsstokken når produksjonsveksten i økonomien tiltar. Etter hvert som oppgangen festner seg, øker også sysselsettingen for at den skal kunne holde tritt med produksjonsveksten. Ved beregning av total faktorproduktivitet (TFP) tas det hensyn til veksten i både arbeidskraftinnsatsen og kapitalbeholdningen. Den siste tiden har TFP vokst mindre enn arbeidsproduktiviteten. Dette skyldes at det svært høye investeringsnivået de siste årene har gitt en klar økning i kapitalbeholdningen. Kapitalutvidelser i bedriftene innebærer isolert sett at produksjonen pr. sysselsatt øker, men likevel reduseres veksten i arbeidsproduktiviteten fordi sysselsettingen øker så sterkt.

Lønnsomheten i fastlandsbedriftene var svært god i 1995 ifølge Statistisk sentralbyrås regnskapsstatistikk. I 1996 avtok avkastningen pr. omsatt krone ved at driftsresultatet falt samtidig som omsetningen økte. Den negative lønnsomhetsutviklingen kan ses i sammenheng med økte elektrisitetspriser og fallende produktpriser. Resultatutviklingen i de børsnoterte selskapene i første halvår 1997 viser at samlet driftsresultat sank, mens omsetningen økte kraftig, jf. tabell 2.14. Ifølge Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser regnskapsdata for første halvår for et betydelig større antall bedrifter at reduksjonen i samlet driftsresultat for fastlandsbedriftene var mer moderat enn for de børsnoterte selskapene, og at oppgangen i omsetningen var mindre. Analysen fra NHO viser også at driftsresultatet vokste betydelig fra 1. kvartal til 2. kvartal i år.

Utviklingen i antallet konkurser hittil i år tyder på at de svakeste bedriftenes finansielle stilling har bedret seg noe det siste året. Fra første halvår i fjor til samme periode i år var det en nedgang på 13,5 pst. i samlet omsetningsverdi i de bedriftene der det ble åpnet konkursforhandlinger.

Totalindeksen på Oslo Børs steg med 32 pst. fra 1995 til 1996 mot et årlig gjennomsnitt de ti siste årene på om lag 13 pst. I år har totalindeksen vokst med over 35 pst. fram til midten av september. Tendensen til nedgang på Oslo Børs inn i andre halvår kan først og fremst knyttes til børsutviklingen internasjonalt. Nedgangen internasjonalt skyldes bl.a. at aksjekursene etter flere år med sterk oppgang er kommet svært høyt i forhold til bedriftenes forventede inntjening.

2.6 Arbeidsmarkedet

Den sterke oppgangen i fastlandsøkonomien de siste årene har gitt en svært gunstig utvikling i arbeidsmarkedet:

• Sysselsettingen har økt betydelig, jf. figur 2.15. I perioden fra 1993 til 1997 ser det ut til at det kan bli en vekst i sysselsettingen på hele 178 000 personer, som er enda mer enn i perioden fra 1983 til 1987.

• AKU-ledigheten ser ut til å falle med over 40 000 personer i perioden fra 1993 til 1997, og den registrerte ledigheten har falt med 50 000 personer siden sommeren 1993.

• Yrkesdeltakelsen har aldri vært så høy som nå.

• Den sterke veksten i sysselsettingen har ført til mangel på arbeidskraft i enkelte næringer og områder, og i deler av arbeidsmarkedet er det nå tegn til flaskehalsproblemer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Sysselsettingen økte med vel 53 000 personer fra 1996 til 1997. Oppgangen har fortsatt i år, med en økning på nær 64 000 personer fra første halvår i fjor til samme periode i år ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Målt i antall personer var veksten sterkest innen privat og offentlig tjenesteyting, industrien samt bygg- og anleggssektoren. Det var særlig sterk vekst innen verkstedindustrien. Etter en nedgang på over 100 000 personer i perioden 1975-1992, ser industrisysselsettingen nå ut til å øke med om lag 45 000 personer fra 1992 til 1997.

Nesten 75 pst. av den yrkesaktive befolkningen i alderen 16-66 år i Norge var sysselsatt i fjor. Bare i Sveits og Tsjekkia var andelen høyere. I EU var til sammenlikning om lag 55 pst. av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt. På den annen side er den gjennomsnittlige arbeidstiden lavere i Norge enn i mange andre OECD-land, slik at forskjellene i hvor mye det samlet sett arbeides i ulike land er mindre enn sysselsettingsandelene tilsier.

Sysselsettingen har økt for alle aldersgrupper fra 1993 til 1997. Særlig de siste to årene har sysselsettingsoppgangen for de eldste vært betydelig. Nesten en dobbel så stor andel eldre (55-64 år) er nå sysselsatt i Norge som i EU. Også blant de yngste er det en klart større andel som er sysselsatt i Norge enn i EU.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Antall undersysselsatte, dvs. personer i arbeid som ønsker lengre arbeidstid, er redusert med 7,5 pst. det siste året. Om lag 75 pst. av de undersysselsatte er kvinner. Undersysselsettingen er mest utbredt innen de kvinnedominerte næringene som detaljhandel og helse- og sosialtjenester.

Sysselsettingsveksten har vært relativt jevnt regionalt fordelt de siste årene. Med unntak av Finnmark har sysselsettingen økt i alle fylkene siden 1993, jf. figur 2.16D, men også i Finnmark har det den siste tiden vært en markert bedring i arbeidsmarkedet. En sterk nedgang i arbeidsledigheten i Finnmark hittil i år kan indikere at også sysselsettingen nå øker.

Veksten i sysselsettingen for hele landet sett under ett anslås nå til 55 000 personer fra 1996 til 1997, eller vel 2¹/₂ pst.

Det legges til grunn at veksten i sysselsettingen de neste årene vil bli noe avdempet i forhold til de foregående årene i takt med en mer avdempet vekst i økonomien for øvrig. Oppgangen i sysselsettingen fra 1997 til 1998 anslås nå til 30 000 personer, eller om lag 1¹/₂ pst. For perioden 1999-2001 legges det til grunn en gjennomsnittlig årlig vekst i sysselsettingen på om lag ³/₄ pst.

Tabell 2.15 og 2.16 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 1997 og 1998. Tabell 2.15 viser anslagene for tilgangen og etterspørsel etter arbeidskraft, mens tabell 2.16 viser sysselsettingsutviklingen fordelt etter næring.

Veksten i antall utførte timeverk fra 1996 til 1997 anslås nå til 2¹/₂ pst. I fjor økte antall sysselsatte personer klart mer enn antall utførte timeverk. Det hadde bl.a. sammenheng med økningen i deltidssysselsettingen og med en økning i sykefraværet. Hittil i år har veksten i antall utførte timeverk vært om lag på linje med veksten i antall sysselsatte personer.

Sykefraværet synes å ha økt ytterligere i år. I første halvår var det en økning i langtidssykefraværet (mer enn ti sykedager) på nesten 10 pst. i forhold til første halvår i fjor. Beregningsutvalget for Folketrygden har anslått at langtidssykefraværet vil kunne øke i samme størrelsesorden også neste år. Mens økt sykefravær trekker ned gjennomsnittlig arbeidstid, vil en økning i heltidssysselsettingen og en nedgang i undersysselsettingen trekke i motsatt retning. Alt i alt er det lagt til grunn om lag uendret gjennomsnittlig arbeidstid i perioden 1997-2001.

De siste årene har tilstrømmingen til arbeidsmarkedet vært betydelig høyere enn den rent demografiske utviklingen skulle tilsi, slik det erfaringsmessig er under en konjunkturoppgang. Arbeidsstyrken økte med hele 49 000 personer fra 1995 til 1996. Yrkesfrekvensene, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder, har også økt betydelig de siste årene. I fjor var yrkesfrekvensene på det høyeste nivået som er målt noen gang og blant de høyeste i OECD-området. Ifølge OECD var det bare Tsjekkia og Sveits av OECD-landene som hadde høyere yrkesdeltakelse enn Norge i 1996. Økningen i samlede yrkesfrekvenser de siste årene har i noen grad sammenheng med endringer i alderssammensetningen i befolkningen. Samtidig har den trendmessige økningen i kvinners yrkesdeltakelse fortsatt. I tillegg har yrkesfrekvensene økt innenfor de enkelte aldersgruppene. Både blant de yngste under 24 år og de eldste over 55 år, som hadde den største nedgangen i årene etter 1988, har yrkesfrekvensene økt de siste årene.

Den sterke veksten i arbeidsstyrken har fortsatt i første halvår, og en har derfor oppjustert anslaget fra Revidert nasjonalbudsjett med 15 000 personer. Arbeidsstyrken anslås nå å øke med 42 000 personer, eller om lag 2 pst. fra 1996 til 1997.

Usikkerheten knyttet til den videre i utviklingen i arbeidsstyrken er stor. Til tross for at yrkesdeltakelsen aldri har vært høyere, legges det til grunn at arbeidsstyrken vil øke noe mer enn den rent demografiske utviklingen tilsier også de nærmeste årene, slik at yrkesfrekvensene vil fortsette å øke noe.

Det er trolig et potensial for økt yrkesdeltaking blant kvinner, bl.a. fordi yrkesaktiviteten fortsatt er en del lavere enn for menn, jf. fig. 2.17B. Den gradvise tilnærmingen i yrkesprosentene for menn og kvinner avtok mot slutten av 1980-tallet. I fjor tilsvarte forskjellen i yrkesfrekvenser mellom kvinner og menn nær 170 000 personer. Yrkesfrekvensene for norske kvinner er dessuten fortsatt lavere enn for svenske og danske kvinner. I 1996 utgjorde kvinners yrkesfrekvenser 85,8 pst. av menns yrkesfrekvenser i Norge, mens den tilsvarende andelen i Sverige var 93,5 pst. Denne forskjellen utgjør vel 90 000 flere norske kvinner i arbeidsstyrken.

¹) Antall personer i arbeidsstyrken, fordelt på arbeidssøkere og sysselsatte. I pst. av befolkningen i alderen 15-64 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og OECD.

Generelt er yrkesfrekvensene høyere for grupper med høy utdanning. De store endringene i utdanningsmønsteret de siste årene vil trolig føre til økte yrkesfrekvenser. På kort sikt vil imidlertid høyere andeler i utdanning innebære at flere står utenfor arbeidsstyrken.

I tillegg til ytterligere vekst i arbeidsstyrken er det trolig et arbeidskraftpotensial i den fortsatt store andelen deltidssysselsetting. Det høyere utdanningsnivået trekker også i retning av at arbeidstiden vil øke framover.

Arbeidsledigheten har falt siden midten av 1993. Fra 1993 til 1996 var nedgangen om lag 30 000 personer. I 1996 var det en gjennomsnittlig ledighet på 109 000 personer ifølge AKU, eller 4,9 pst. av arbeidsstyrken.

AKU-ledigheten, som utgjorde 5,2 pst. av arbeidsstyrken i første halvår i fjor, har falt til 4,5 pst. i første halvår i år. Det er en nedgang på om lag 12 500 personer. På årsbasis legges det nå til grunn en nedgang i AKU-ledigheten på om lag 13 000 personer fra 1996 til 1997. Arbeidsledigheten vil da utgjøre om lag 4¹/₄ pst. av arbeidsstyrken som gjennomsnitt i 1997. Det anslås en ytterligere ledighetsnedgang i 1998 til 3³/₄ pst.

Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet bekreftes av utviklingen i den registrerte ledigheten, jf. figur 2.18A. Siden sommeren 1993 har den registrerte ledigheten falt med 50 000 personer. I 1996 var det registrert nær 91 000 helt ledige personer ved arbeidskontorene. Sesongjustert har ledigheten avtatt med over 14 000 personer fra utgangen av 1996 til utgangen av september. Fra september i fjor til september i år var nedgangen på over 16 000 personer. Arbeidsledigheten er nå på det laveste nivået siden 1988. Samtidig er antall personer på ordinære tiltak redusert med over 12 000 personer. På årsbasis kan den registrerte arbeidsledigheten bli om lag 75 000 personer, en nedgang på 16 000 fra i fjor. Den sterkere nedgangen i registrert ledighet enn i AKU-ledigheten hittil i år indikerer at ledige personer med dagpengerettigheter avtar sterkt. Personer uten dagpengerettigheter fanges i større grad opp som AKU-ledige enn som registrerte ledige. En del av disse er personer som melder seg på arbeidsmarkedet pga. de gode jobbmulighetene og som er ledige en kort tid før de finner et ordinært arbeid.

¹) Brudd i serien i 1996. Første halvår for 1997.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeidsdirektoratet.

Ledigheten har avtatt for alle yrkesgrupper de siste årene, jf. figur 2.18D. Nedgangen har vært særlig sterk innen bygg- og anlegg, industri og teknisk arbeid. Den mer moderate nedgangen innen helsesektoren må ses i sammenheng med at ledigheten innen disse yrkene i utgangspunktet var lav.

I første halvår i år var det en nedgang i ledigheten innen alle aldersgrupper, med unntak av de yngste. Nedgangen i ledigheten er fortsatt sterkere for menn enn for kvinner, og dette skyldes bl.a. at det var en sterk oppgang i sysselsettingen innen de tradisjonelt mannsdominerte yrkene.

Ledigheten har avtatt i alle fylker, jf. fig. 2.18C og er nå lavest i Sogn og Fjordane og i Akerhus med om lag 2 pst. av arbeidsstyrken. Ledigheten er høyest i Finnmark med om lag 6 pst. Nedgangen i Finnmark har startet senere enn for de andre fylkene, men også i Finnmark har det vært en sterk nedgang i ledigheten de siste månedene.

Den registrerte ledigheten blant innvandrere har ligget høyere enn den gjennomsnittlige ledigheten i befolkningen de siste årene. Nedgangen for denne gruppen har imidlertid vært relativt stor det siste året, fra 11,5 pst. i 2. kvartal i fjor til 9,9 pst. i år. Antallet registrerte arbeidsledige har avtatt for de fleste innvandrergrupper det siste året. Antall innvandrere på ordinære arbeidsmarkedstiltak har også avtatt i denne perioden.

Bedringen i arbeidsmarkedet reflekteres også i at langtidsledigheten dvs. ledigheten på minst 26 uker, har avtatt, jf. figur 2.18B. Ifølge AKU var det i første halvår i år en nedgang i langtidsledigheten på om lag 19 pst. i forhold i fjor, mens det var en økning i den korteste ledigheten (opp til 4 uker) i samme periode på nær 3 pst. Dette avspeiler bl.a. at mange unge nå kommer inn i arbeidsmarkedet i en situasjon der arbeidstilbudet er stort og at de er ledige en kort periode før de blir sysselsatte.

Den sterke veksten i etterspørselen etter arbeidskraft har ført til et strammere arbeidsmarked, med mangel på arbeidskraft i enkelte næringer og områder. Tendensen synes å ha forsterket seg i inneværende år.

Antallet ledige stillinger ved arbeidskontorene økte markert gjennom 1996 og har fortsatt å øke i inneværende år. I 1996 var det i gjennomsnitt nær 14 pst. flere ledige stillinger enn året før. I perioden januar-september i år var antallet ledige stillinger nær 40 pst. høyere enn på samme tid i fjor. Det er sterkest vekst i antall ledige stillinger innen bygg- og anleggssektoren.

Nedgangen i antall ledige personer pr. ledig stilling har fortsatt i inneværende år, jf. figur 2.19. I de ni første månedene i år var det gjennomsnittlig 5,5 ledige personer pr. ledig stilling mot 9,4 i samme periode i fjor. Forholdet nærmer seg det lave nivået fra 1970-tallet og i årene 1986-87.

¹) Brudd i serien i 1995. Gjennomsnittet januar-august for 1997.

Kilde: Arbeidsdirektoratet.

Ifølge en bedriftsundersøkelse utført av arbeidsmarkedsetaten har rekrutteringsproblemene tiltatt fra 1996 til 1997, jf. tabell 2.17. Hele 38,5 av bedriftene i undersøkelsen svarte at de har problemer med å skaffe arbeidskraft, en økning på 12 prosentpoeng fra tilsvarende undersøkelse i fjor. Det er fortsatt stor mangel på leger, sykepleiere og pleiere innen psykisk helsevern, samt yrkesgrupper innen bygg- og anleggssektoren og industrien. Det er i tillegg stor mangel på kvalifiserte IT-arbeidere og i noen mindre grad ingeniører/sivilingeniører. Som følge av Reform 97 rapporteres det også om problemer med å skaffe førskolelærere og lærere.

For enkelte av disse gruppene har imidlertid det fellesnordiske arbeidsmarkedet avhjulpet problemene noe, jf. boks 2.6.

Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer oppgir nå om lag 10 pst. av foretakene at mangel på arbeidskraft begrenser eller kommer til å begrense produksjonen den nærmeste tiden. Denne andelen har ligget nær null de siste årene.

Arbeidsmarkedet ser ut til å være strammest i Oslo/Akershus og på Nordvestlandet. På Nordvestlandet har dette bl.a. sammenheng med den sterke veksten i verkstedindustrien.

Boks 2.6 Boks 2.6 Det fellesnordiske arbeidsmarkedet

Den økonomiske utviklingen i de nordiske landene har vært svært ulik de siste årene. De kraftige konjunkturtilbakeslagene i Finland og Sverige i begynnelsen av 1990-tallet førte til en dramatisk økning i arbeidsledigheten. Finland har hatt den høyeste ledigheten i Norden i hele perioden, selv om sysselsettingen har økt og ledigheten har gått noe ned de siste to årene. I Sverige har ledigheten ligget rundt 8 pst. siden 1993. Sysselsettingen falt kraftig på 1990-tallet samtidig som yrkesdeltakelsen har avtatt. Ifølge AKU-tall er byggebransjen den sektoren i Sverige der sysselsettingen har falt mest, med en nedgang på om lag 30 pst. fra 1990 til 1996, jf. figur 2.20B. Den kraftige konsolideringen av offentlige finanser i perioden har bidratt til at sysselsettingen i kommunesektoren ser ut til å falle med om lag 10 pst. fra 1990 til 1998, jf. figur 2.20A.

Utviklingen i arbeidsmarkedet i Sverige og Finland står i sterk kontrast til utviklingen i Norge, der den sterke veksten i sysselsettingen de siste årene har ført til et stramt arbeidsmarked. I en situasjon der Norge, og til dels Danmark, opplever tiltakende stramhet på arbeidsmarkedet har de ledige arbeidskraftsressursene i Sverige og Finland bidratt til å avhjelpe flaskehalsproblemene i arbeidsmarkedet. Nedgangen i sysselsettingen i Sverige de siste årene har ført til store ledige arbeidskraftreserver innen bl.a. bygg- og anleggssektoren og sykepleie som i noen grad er blitt rekruttert til det norske arbeidsmarkedet. Fra Finland rekrutteres det bl.a. personer til fiskeindustrien i Nord-Norge. I tillegg er det satt igang norskkurs for å trekke finske sykepleiere til Norge. I Danmark er det nå et langt strammere arbeidsmarked, og det har derfor vært forholdsvis liten tilgang av dansk arbeidskraft til Norge de siste årene.

Den senere tiden har arbeidsmarkedsetaten prioritert formidlingen av arbeidskraft fra utlandet. I den forbindelse er det i samarbeid med fylkeskommunene og arbeidsmarkedsetaten i Sverige blitt arrangert flere såkalte rekrutteringsmesser for formidling av svenske sykepleiere i Norge. I tillegg er det opprettet et eget kontaktkontor i Sverige for å bistå formidlingen av sykepleiere til Norge.

Det er vanskelig å skaffe løpende informasjon om hvor mange utlendinger som til enhver tid arbeider i Norge. Dette skyldes bl.a. at utlendinger på korttidsoppdrag i Norge i praksis ikke vil komme med i den norske arbeidsmarkedsstatistikken. Personer som tar seg jobb i en norsk bedrift og flytter til Norge for mer enn 6 måneder vil imidlertid komme med i sysselsettingsstatistikken. Utenlandske arbeidstakere ansatt i utenlandske bedrifter som er registrert hos Sentralskattekontoret for utenlandssaker kommer ikke med i den norske arbeidsmarkedsstatistikken. I nasjonalregnskapet regnes dette som import av tjenester.

Ifølge befolkningsstatistikken har nettoinnvandringen fra de nordiske landene, og særlig fra Sverige, økt betydelig det siste året. Hele 12,4 pst. flere svensker bor nå i Norge enn for ett år siden. En må anta at dette i stor grad dreier seg om personer som arbeider i Norge. Sentralskattekontoret for utenlandssaker har hittil i år registrert 5 000 svensker ansatt innen bygg- og anleggssektoren i Norge. I tillegg er det registrert 2 000 personer fra Danmark og 800 personer fra Finland. Arbeidsdirektoratet har anslått at det nå arbeider om lag 1 000 svenske sykepleiere i Norge. Innen bygg- og anlegg regner Arbeidsdirektoratet med at det nå arbeider om lag 6-7 000 svensker.

Kilde: Konjunkturinstitutet, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7 UTENRIKSØKONOMI OG SPARING

2.7.1 Driftsbalansen overfor utlandet

Norge har hatt økende overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på hele 1990-tallet, jf. figur 2.21A. I fjor var overskuddet på knapt 73 mrd. kroner, eller 7¹/₄ pst. av BNP. For 1997 anslås nå et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på 79 mrd. kroner, som er om lag det samme som lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Økningen i driftsoverskuddet fra 1996 til 1997 har sammenheng med økt eksport av råolje og naturgass. Oljevirksomheten ventes også i årene framover å bidra til en ytterligere økning i driftsoverskuddet.

Kilde: Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

Til tross for at eksportetterspørselen fra Norges viktigste handelspartnere var relativt moderat i 1996, økte eksportvolumet av tradisjonelle varer med over 10 pst. fra 1995 til 1996. Dette hadde bl.a. sammenheng med at norske eksportører vant innpass på eksportmarkeder i Asia og Øst-Europa som ikke regnes med i gruppen av våre tradisjonelle handelspartnere. Økningen i eksportverdien til disse landene utgjorde nesten 40 pst. av den samlede eksportveksten i fjor, mens denne andelen har vært noe lavere hittil i år, jf. boks 2.7. Volumveksten for den tradisjonelle vareeksporten anslås til 7¹/₂ pst. i 1997. Som i fjor er det i hovedsak økt eksport av verkstedprodukter og diverse industriprodukter, samt metaller og oppdrettsfisk, som har stått for mesteparten av eksportveksten hittil i år. Eksporten av elektrisk kraft har bidratt til å trekke ned eksportveksten hittil i år, men som følge av høy fyllingsgrad i magasinene ventes krafteksporten å ta seg betydelig opp i tiden framover. Veksten i eksporten av metaller ventes også å tilta etter hvert som Norsk Hydro faser inn nedstengt kapasitet i Norge og utvidelser av eksisterende smelteverk fullføres. I tillegg ventes eksporten av kjemiske råvarer å ta seg opp etter at det nye metanolanlegget på Tjeldbergodden nå er startet opp.

Boks 2.7 Boks 2.7 Sørøst-Asia og Øst-Europa stadig viktigere for norsk eksport

De siste årene har norsk tradisjonell vareeksport økt kraftig, og utviklingen så langt i år tyder på at veksten vil fortsette i 1997. Denne utviklingen skyldes bl.a. at det har vært en sterk vekst i eksporten til land i Sørøst-Asia og Øst-Europa, som ikke regnes blant våre tradisjonelle handelspartnere. Selv om eksportnivået til disse landene fortsatt er relativt beskjedent, har veksten vært sterk de siste årene. Både i fjor og hittil i år kan om lag 20 pst. av veksten i eksportverdien henføres til økt eksport til Øst-Europa, jf. figur 2.22. Tilsvarende mottok Sørøst-Asia unntatt Japan 17 pst. av veksten i eksportverdien i fjor, mens eksporten til denne regionen hittil i år har vært om lag uendret.

Norsk eksport av tradisjonelle varer til Sørøst-Asia økte med vel 17 pst. i gjennomsnitt pr. år i perioden fra 1976 til 1996. Dette skyldes først og fremst sterk økonomisk vekst i denne regionen, mens norske markedsandeler har vært om lag uendret i perioden fra 1976 til 1996. For Øst-Europa har reformene av det økonomiske systemet lagt grunnlaget for økt import. Fra 1989 til 1996 økte den norske eksporten til disse landene årlig med vel 16 pst. i gjennomsnitt. Landene i Øst-Europa og Sørøst-Asia vil gradvis hente inn det teknologiske gapet til de vestlige landene, og dette vil trolig gi høy økonomisk vekst i årene som kommer. Disse landene vil derfor utgjøre stadig viktigere markeder for norsk eksportindustri.

Det er særlig økt fiske- og metalleksport som forklarer eksportveksten til Sørøst-Asia, men også eksporten av maskiner har økt. Det samme mønsteret gjør seg gjeldende overfor Øst-Europa, men det er i enda større grad konsentrert om fisk.

Norsk eksport har økt mest til de landene i Sørøst-Asia som har hatt sterkest økonomisk vekst de siste tyve årene. Foruten Japan gjelder det Hong Kong, Sør-Korea, Singapore, Thailand, Kina og Taiwan. De siste årene har eksporten til Kina økt kraftig som følge av at kinesisk utenrikshandel har blitt mer liberalisert. I Øst-Europa er det særlig til Polen, og til dels Russland, at den norske eksporten har økt de siste årene.

Norge har i liten grad engasjert seg på eiersiden i produksjonsvirksomheten i landene i Øst-Europa og Sørøst-Asia. Av de samlede norske direkte investeringene i utlandet utgjorde de øst-europeiske landene 4,5 pst. og Sørøst-Asia bare 2,1 pst. i 1994. Til sammenlikning gikk 13,3 pst. av USAs samlede direkte investeringer til Sørøst-Asia i 1994, mens andelen for Storbritannia var 8,0 pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

De kraftintensive varene bidrar til å trekke ned veksten i den tradisjonelle vareeksporten, som følge av begrenset tilgang på elektrisk kraft i perioden 1998-2001. I årene framover ventes det derfor en viss nedgang i eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer. Utenom for de kraftintensive varene er det lagt til grunn at eksportmarkedsandelene holder seg om lag uendret i årene framover.

Eksportprisene for tradisjonelle varer falt med 1,5 pst. i fjor som følge av prisnedgang på viktige eksportvarer som metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Også i første halvår i år falt eksportprisene med 1,5 pst. i forhold til samme periode i fjor. Lavere eksportpriser på elektrisk kraft, metaller og treforedlingsprodukter bidro til nedgangen, mens økte eksportpriser på verkstedprodukter og diverse industriprodukter trakk i motsatt retning.

Prisen på aluminium, som utgjør om lag halvparten av norsk metalleksport, har vist store svingninger de siste årene, jf. figur 2.21D. I fjor falt aluminiumsprisen fram til oktober, og årsgjennomsnittet lå 17 pst. lavere enn gjennomsnittet for 1995. Prisoppgangen på aluminium fra slutten av fjoråret har fortsatt i inneværende år, og hittil i år har aluminiumsprisen ligget vel 4 pst. høyere enn i samme periode i fjor. Den høye dollarkursen har trukket opp aluminiumsprisen regnet i norske kroner ytterligere. Norske eksportpriser på metaller følger normalt spotprisene internasjonalt med et visst tidsetterslep. Utviklingen i spotprisene på metaller hittil i år trekker, sammen med den høye dollarkursen, i retning av en markert oppgang i eksportprisen på metaller i annet halvår 1997, selv om ledig produksjonskapasitet blant aluminiumsprodusenter kan motvirke videre økning i prisene fra dagens høye nivå.

Etter den sterke veksten i fiskeeksporten de siste årene, er eksporten av fisk nå nesten på nivå med metalleksporten. Prisen på fersk oppdrettslaks økte mot slutten av fjoråret etter en nedgang gjennom det meste av 1996. EU innførte med virkning fra 1. juli i år en minstepris på fersk oppdrettslaks på 26,36 kroner pr. kilo. Etter dette har eksportprisen på fersk oppdrettslaks ligget på noe over 27 kroner. Hittil i år har lakseprisen vært om lag 2 pst. lavere enn i samme periode i fjor, jf. figur 2.21D.

Alt i alt anslås eksportprisene for tradisjonelle varer å øke med ¹/₂ pst. i 1997, 4 pst. i 1998 og med knapt 2 pst. i gjennomsnitt i perioden 1999-2001.

Den tradisjonelle vareimporten - definert som varer utenom skip og plattformer (men inklusive råolje og naturgass) - økte med hele 9,2 pst. i volum i 1996, etter markert oppgang også de tre foregående årene. Det var særlig importen av elektrisitet, metaller og biler som bidro til den sterke veksten. I likhet med eksporten har veksten i importvolumet fortsatt i første halvår i år. I første halvår sett under ett lå importvolumet 8,9 pst. høyere enn i tilsvarende periode i fjor. Veksten i importvolumet hittil i år skyldes i første rekke økt import av verkstedprodukter, diverse industriprodukter og tekstil- og bekledningsvarer, men også engangsleveranser av fly og høy import av elektrisk kraft. I motsetning til i 1996 har importen av biler bidratt til å trekke importveksten ned. Fortsatt sterk etterspørselsvekst i norsk økonomi trekker i retning av høy importvekst også i år, men importveksten påvirkes i tillegg av utviklingen i norske produsenters hjemmemarkedsandeler. Som det framgår av figur 2.27D, er det en trendmessig nedgang i hjemmemarkedsandelene i alle land som følge av økt internasjonal arbeidsdeling. Utover dette tilsier også lav importprisvekst en fortsatt nedgang i hjemmemarkedsandelene. Samlet anslås en vekst i importvolumet i år på 7¹/₄ pst. Til neste år ventes en noe lavere importvekst.

Importprisene for tradisjonelle varer økte med 0,6 pst. både i 1995 og 1996. Den lave importprisveksten de siste årene skyldes lav internasjonal prisstigning som følge av den svake konjunkturutviklingen i Europa. I første halvår i år falt importprisene med 2,5 pst. i forhold til samme periode i fjor. En stor del av dette skyldes nedgangen i importprisen på elektrisk kraft, men også lavere importpriser på viktige varer som verkstedprodukter, metaller og diverse industriprodukter trakk nedover. Det ventes fortsatt lav prisvekst hos Norges handelspartnere i inneværende og neste år. Den importveide kronekursen anslås å styrke seg noe fra 1996 til 1997, til tross for en betydelig svekkelse de siste månedene som følge av en styrket dollar. En videreføring av dagens kurser gir en styrking av den importveide kronekursen på om lag ³/₄ pst. Høyere priser på metaller og andre råvarer ventes imidlertid å trekke opp importprisveksten gjennom året. Alt i alt anslås importprisene for tradisjonelle varer å falle med 1¹/₂ pst. i inneværende år, og å øke med 1 pst. til neste år.

2.7.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Skipsfartens netto fraktinntekter var i 1996 knapt 27 mrd. kroner, dvs. vel 1 mrd. kroner høyere enn i 1995. I tiden framover ventes høy vekst internasjonalt, og fraktratene har tatt seg kraftig opp den siste tiden. Det legges derfor til grunn en vekst i fraktinntektene på vel 10 pst. i år og knapt 5 pst. til neste år.

I 1996 var nettoimporten av skip, definert som importen av nye og eldre skip fratrukket eksporten av eldre skip, på 2,6 mrd. kroner. I tråd med den forventede fornyelsen og veksten i den norske utenriksflåten har importen av skip hittil i år økt med om lag 80 pst. i forhold til samme periode i fjor, og nettoimporten av skip var i første halvår i år på 3,4 mrd. kroner. På bakgrunn av dette legges det til grunn en høyere nettoimport av skip i 1997 og 1998 enn i fjor.

Nordmenns utgifter i utlandet omfatter private reiser og forretningsreiser. I fjor økte nordmenns utgifter i utlandet med 8,2 pst., og hittil i år har økningen vært på om lag 11 pst. sammenliknet med samme periode i fjor. På bakgrunn av dette og informasjon om kraftig vekst i chartertrafikken den siste tiden, legges det til grunn en verdivekst på 9¹/₂ pst. i inneværende år.

Utlendingers utgifter i Norge økte med 1,7 pst. i fjor. Ifølge foreløpige tall fra Utenriksregnskapet har utlendingers utgifter i Norge tatt seg betydelig opp de siste månedene sammenliknet med samme tid i fjor, etter en svak utvikling i 1. kvartal. For inneværende år legges det til grunn en verdivekst på 2³/₄ pst., mens det til neste år legges til grunn en vekst på 6¹/₂ pst.

Handelen med andre tjenester omfatter eksport og import av tjenester i tilknytning til varehandel, forsikring, konsulenttjenester mv. I 1996 var nettoimporten av andre tjenester på 3,4 mrd. kroner. Hittil i år har nettoimporten av andre tjenester økt markert, og for 1997 under ett legges det til grunn en nettoimport på 6,6 mrd. kroner. I årene framover legges det til grunn at de ressursene som frigjøres innen konsulentvirksomhet i forbindelse med nedgangen i petroleumsinvesteringene omstilles bl.a. til eksportrettet tjenesteproduksjon. På bakgrunn av dette forventes en gradvis reduksjon i nettoimporten av andre tjenester i perioden fra 1999 til 2001.

2.7.4 Norges nettofordringer og rente- og stønadsbalansen

Norge kom i nettofordringsposisjon overfor utlandet i 1995, og foreløpige beregninger viser at nettofordringene økte med knapt 73 mrd. kroner i 1996. Nettofordringene ved utgangen av 1996 er anslått til knapt 75 mrd. kroner, som tilsvarer 7¹/₄ pst. av BNP, jf. figur 2.1D. Endringen i Norges nettofordringer framkommer som overskuddet på driftsregnskapet overfor utlandet korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet og endringer i verdien av fordrings- og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger. Omvurderingene bidro isolert sett til å øke nettofordringene med knapt 1 mrd. kroner i fjor. Ifølge foreløpige tall fra Utenriksregnskapet var overskuddet på driftsregnskapet overfor utlandet på knapt 36 mrd. kroner i første halvår i år. Omvurderinger og netto kapitaloverføringer gjorde at økningen i nettofordringene overfor utlandet i samme periode ble 14 mrd. kroner mindre enn driftsbalansen. På årsbasis ventes nettofordringene å øke med 66 mrd. kroner, og økningen vil fortsette fram mot århundreskiftet først og fremst på grunn av økt olje- og gasseksport.

For både 1997 og 1998 legges det til grunn økende netto renteinntekter fra utlandet som følge av økte nettofordringer på utlandet. Det anslåtte underskuddet på rente- og stønadsbalansen i år på vel 20 mrd. kroner er 2 mrd. kroner høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Oppjusteringen av underskuddet skyldes i hovedsak høyere anslag på betalt aksjeutbytte og andre overføringer til utlandet.

2.7.5 Nettofinansinvesteringer og nettokapitalutgang fordelt på sektorer

Overskuddet på driftsbalansen motsvares av like store nettofinansinvesteringer for de innenlandske sektorene samlet sett. For den enkelte sektor er nettofinansinvestering definert som sektorens sparing fratrukket nettorealinvesteringene. Husholdningene har gått fra å ha betydelige negative nettofinansinvesteringer i siste del av 1980-tallet til å ha positive nettofinansinvesteringer på 1990-tallet. Det anslås at denne sektoren vil fortsette å bygge opp finansformuen også utover i beregningsperioden, jf. figur 2.21B.

Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer har variert fra å være positive mot slutten av 1980-tallet til å bli negative i 1992 og 1993. Fra og med 1994 og utover i framskrivingsperioden har offentlig forvaltning igjen hatt positive og stigende nettofinansinvesteringer. Det er særlig statsforvaltningens nettofinansinvesteringer som øker. Statsforvaltningens nettofinansinvesteringer er definert som overskudd (statsforvaltningens overskudd omfatter overskudd på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, skattekreditter og overskudd i andre statsregnskap) pluss kapitalinnskudd i forretningsdriften. Den statlige finansielle formuesoppbyggingen vil i første rekke finne sted som kapitaloppbygging i Statens petroleumsfond.

Øvrige sektorers samlede nettofinansinvesteringer var negative på slutten av 1980-tallet, og har også vært negative på deler av 1990-tallet, jf. figur 2.21B. Mot slutten av framskrivingsperioden anslås imidlertid nettofinansinvesteringene for disse sektorene å bli positive og stigende. Det er særlig petroleumssektorens finansinvesteringer som er anslått å øke framover, mens bedrifter i Fastlands-Norge, som hadde positive nettofinansinvesteringer på begynnelsen av 1990-tallet, anslås å ha negative nettofinansinvesteringer i framskrivingsperioden.

For hver enkelt sektor kan den finansielle formuesoppbyggingen, dvs. nettofinansinvesteringene, plasseres som fordringsøkning enten overfor andre innenlandske sektorer eller overfor utlandet. Den delen som plasseres utenlands kalles netto kapitalutgang for sektoren. Summen av netto kapitalutgang for alle sektorene er lik overskuddet på driftsbalansen. For landet sett under ett må all finansiell formuesoppbygging finne sted overfor utlandet.

Statlige sektorer og olje- og sjøfartsnæringene ventes å stå for den største andelen av netto kapitalutgangen fra Norge i årene framover. For 1997 og 1998 anslås nettokapitalutgangen fra statlige sektorer til henholdsvis 72 og 87 mrd. kroner. Dette utgjøres i hovedsak av kapitalen som akkumuleres i Statens petroleumsfond. I tillegg vil kapitalutgangen fra foretakene i Fastlands-Norge øke mot slutten av perioden. Kapitalutgangen fra olje- og sjøfartssektoren skyldes bl.a. nedbetaling av gjeld i utlandet etter et høyt nivå på petroleumsinvesteringene i årene fram til og med 1998.

2.8 Petroleumsvirksomheten

Oljeprisen falt fra rundt 24-25 USD pr. fat ved inngangen til året til rundt 17 USD i midten av april som følge av sterk økning i oljeproduksjonen og relativt mildt vær. I den etterfølgende perioden har oljeprisen ligget mellom 17 og 20 USD. Høy etterspørselsvekst og perioder med fravær av irakisk oljeeksport har bidratt til å holde prisene oppe.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Utviklingen i oljeprisen i 1997 målt i norske kroner er sterkt påvirket av økningen i dollarkursen. Ved inngangen til året var kursen i underkant av 6,50 NOK/USD. Da Revidert nasjonalbudsjett 1997 ble lagt fram, var kursen rundt 7,00 NOK/USD. Siden begynnelsen av august, da kursen var nær 7,80, har dollaren svekket seg noe.

Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 135 kroner. Fredag 26. september ble Brent Blend notert til 19¹/₂ USD svarende til 138 kroner.

IEAs månedsrapport for september anslår veksten i verdens oljeetterspørsel i 1997 til 1,8 mill. fat pr. dag, som er på linje med tidligere anslag. Anslagene for etterspørselen etter olje fra OPEC-landene for tredje og fjerde kvartal 1997 er økt med hhv. 1,3 og 1,2 mill. fat i forhold til anslagene som forelå da Revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram. Endringene skyldes lavere produksjonsanslag i enkelte land utenom OPEC enn tidligere lagt til grunn.

Priser for framtidige leveringer for resten av inneværende år i det såkalte futuresmarkedet er på om lag samme nivå som dagens spotpriser, og dette gir en viss indikasjon på markedets forventninger om prisutviklingen den nærmeste tiden.

For 1998 tyder blant annet anslagene fra IEA på at det vil skje en lageroppbygging som vil trekke i retning av lavere oljepriser enn for 1997. Det forventes en vekst i etterspørselen på i underkant av 2 mill. fat pr. dag. Den anslåtte økningen i produksjonen fra ikke-OPEC land er av samme størrelsesorden. Dette innebærer at etterspørselen etter olje fra OPEC-landene vil være rundt 26 mill. fat pr. dag som et gjennomsnitt for hele året. Til sammenlikning anslår IEA produksjonen fra OPEC-landene i august 1997 til 27,3 mill. fat pr. dag.

De mer langsiktige prisutsiktene synes ikke å være endret vesentlig siden Langtidsprogrammet, og det vises derfor til omtalen i Langtidsprogrammet for en nærmere drøfting av viktige faktorer som kan påvirke utviklingen i oljemarkedet på lengre sikt.

På denne bakgrunn legger en nå til grunn en oljeprisforutsetning på 135 kroner i 1997 (125 kroner i Revidert nasjonalbudsjett) og 125 1998-kroner i 1998 (118 1998-kroner i Revidert nasjonalbudsjett). Det forutsettes en konstant pris på 120 1998-kroner fra og med år 2000, og deretter en reduksjon med 20 1998-kroner fra rundt 2010.

Tabell 2.20 viser noen hovedtall for utviklingen i petroleumsvirksomheten. I 1996 ble det i følge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende 222 mill. standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Olje- og energidepartementet anslår nå en økning i samlet petroleumsproduksjon på 15 mill. Sm³ o.e. fra 1996 til 1997 og en ytterligere vekst på 30 mill. Sm³ o.e. fra 1997 til 1998. Produksjonsanslaget for 1997 er nedjustert med om lag 2 mill. Sm³ o.e. i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. Dette skyldes et noe lavere anslag for oljeproduksjonen.

I forkant av Langtidsprogrammet 1998-2001 ble Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser oppjustert med om lag 14 pst. til 12,5 mrd. Sm³ o.e. Oppjusteringen fordeler seg med om lag to tredjedeler for olje og NGL og om lag en tredjedel for gass. Økningen i ressursanslagene kan i hovedsak tilskrives at det er grunn til å forvente en fortsatt økning i utvinningsgraden i eksisterende felt og funn som følge av framtidig teknologiutvikling og ny kunnskap. Det ble ikke utarbeidet endelige og kvalitetssikrede produksjonsprognoser med basis i Oljedirektoratets anslag for økt gjennomsnittlig utvinningsgrad til Langtidsprogrammet. Beregningsteknisk ble det meste av økningen i produksjonen som følge av de økte ressursanslagene lagt til etter år 2005 i beregningene i Langtidsprogrammet og Revidert nasjonalbudsjett. Produksjonsanslagene i forbindelse med tiltak for økt ressursutnytting er nå som varslet i Revidert nasjonalbudsjett gjennomgått på nytt og det er utarbeidet nye og kvalitetssikrede produksjonsprognoser. Dette har medført til dels betydelige oppjusteringer av anslagene for oljeproduksjonen i perioden 1998-2008. For 1998 er oljeproduksjonen oppjustert med 8 mill. Sm³ o.e. i forhold til Revidert nasjonalbudsjett, mens oppjusteringen er på om lag 220 mill. Sm³ for perioden 1998-2008 under ett. Denne oppjusteringen blir motsvart av en nedjustering i anslagene for oljeproduksjonen i perioden 2009-2030 i samme størrelsesorden, slik at anslaget for samlet produksjon i perioden 1998-2030 er uendret i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. Produksjonsanslagene for gass og NGL er uendret i forhold til Revidert nasjonalbudsjett.

Samlet petroleumsproduksjon er anslått å nå en topp på 306 mill. Sm³ o.e. i 2002, jf. figur 2.24. Høyere oljeproduksjon utgjør i underkant av 50 mill. Sm³ o.e. av veksten i petroleumsproduksjonen fra 1996 til 2002, mens økt salg av naturgass utgjør om lag 35 mill. Sm³ o.e. På grunnlag av markedsutsiktene i årene framover vil salget av gass kunne øke ytterligere til om lag 80 mill. Sm³ o.e. Fra 2002 forventes samlet produksjon å falle på grunn av nedgang i oljeproduksjonen.

¹⁾For 1997 og 1998 er oljeprisanslagene noe høyere enn i Langtidsprogrammet. For årene etter er anslagene om lag de samme.

Kilde: Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Verdien av samlet eksport fra den norske petroleumssektoren anslås å øke fra 160 mrd. kroner i 1996 til om lag 176 mrd. kroner i 1997, i hovedsak på grunn av økt produksjon. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett er anslagene for samlet eksportverdi oppjustert for alle årene i perioden 1998-2001 på grunn av høyere produksjonsanslag og på grunn av høyere prisforutsetning i 1998 og 1999.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er summen av betalte skatter og avgifter, nettoinnbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten, betalt utbytte fra Statoil samt statlig tilskudd til fjerning. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 1997 anslås nå til om lag 84 mrd. kroner, en økning på om lag 6 mrd. kroner i forhold til anslaget i Revidert nasjonalbudsjett. For 1998 anslås statens netto kontantstrøm til om lag 85 mrd. kroner. Den relativt beskjedne økningen i statens netto kontantstrøm fra 1997 til 1998 på tross av en relativt stor økning i anslått produksjon, kan dels forklares med at oljeprisen forventes å bli noe lavere i 1998 enn i 1997. Høye oljepriser på høsten 1996 bidro også til at betalte skatter i 1997 knyttet til ligningsåret 1996 var spesielt høyt.

Virkningen i 1998 av en endring i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i forhold til prisforutsetningen på 125 kroner, er vist i tabell 2.20. Eksportverdien av petroleumsproduksjonen er anslått å endres med 13,8 mrd. kroner og statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 9,3 mrd. kroner. Dette viser hvor følsomme inntektsanslagene er overfor endringer i oljeprisen.

Totalformuen i petroleumssektoren er nåverdien av framtidige årlige netto kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten. Anslaget på totalformuen i petroleumssektoren er usikkert. Det er særlig grunn til å peke på usikkerheten knyttet til prisen på råolje og gass, men også den framtidige utviklingen i produksjon og utvinningskostnader er svært usikker. Anslagene for formuen vil variere mye etter hvilken diskonteringsrente som brukes. Over tid forventes det at totalformuen i petroleumssektoren reduseres gjennom at ressursene utvinnes.

Totalformuen pr. 1.1. 1998 kan anslås til 2 130 mrd. kroner, hvorav statens andel (nåverdien av statens netto kontantstrøm) utgjør 1 890 mrd. kroner.

Formuesanslaget tilsvarer med 4 pst. realrente en langsiktig årlig realavkastning eller permanentinntekt på om lag 85 mrd. 1998-kroner. Statens andel av permanentinntekten kan anslås til om lag 75 mrd. 1998-kroner.

De samlede investeringskostnadene i oljeutvinning og rørtransport utgjorde i 1996 43,8 mrd. 1993-kroner ifølge nasjonalregnskapstall. Volumnedgangen fra 1995 til 1996 var på om lag 4¹/₂ pst. I inneværende og neste år ventes en volumvekst på hhv. om lag 25 og 6 pst. Når en tar hensyn til den anslåtte utviklingen i direkteimporten knyttet til oljevirksomheten, innebærer anslagene en økning i etterspørselen mot fastlandsøkonomien på om lag 8 mrd. kroner fra 1996 til 1997 og om lag 3 mrd. kroner fra 1997 til 1998. Anslaget for 1997 er økt med om lag 7 prosentpoeng i forhold til Revidert nasjonalbudsjett. Dette gir en økning i etterspørselen rettet mot Fastlands-Norge i 1997 på i overkant av 2 mrd. 1993-kroner. Anslagene for 1998 innebærer en oppjustering av veksten i investeringene i forhold til Revidert nasjonalbudsjett fra 1997 til 1998 på om lag 4 ¹/₂ prosentpoeng og en oppjustering av etterspørselen rettet mot Fastlands-Norge på om lag av 3 mrd. 1993-kroner. Oppjusteringen av veksten i 1998 er i første rekke knyttet til tidligere innfasing av investeringer i forbindelse med tiltak for økt utvinningsgrad. I lys av oppjusteringene gjennom det siste året av anslagene for 1997 og 1998 vil en se på usikkerheten i investeringsanslagene.

Fra 1998 til 2001 er det anslått at investeringene i oljeutvinning og rørtransport vil falle kraftig fra om lag 58 mrd. 1993-kroner i 1998 til om lag 28 mrd. 1993-kroner i 2001, jf. figur 2.25. Dette er ventet å gi om lag en halvering av etterspørselsimpulsene mot fastlandsøkonomien. Det bør understrekes at usikkerheten knyttet til oljeinvesteringene er stor, og at tidligere erfaringer har vist at investeringsanslagene noen år fram i tid kan endre seg mye. Både redusert nivå på investeringene knyttet til rørtransport og den teknologiske utviklingen, med mindre og rimeligere utbyggingsløsninger, trekker likevel i retning av et fall i oljeinvesteringene fram mot 2001.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.9 Priser, lønninger og konkurranseevne

Prisstigningen målt ved 12-månedersveksten i konsumprisindeksen var ved begynnelsen av 1997 over 3 pst., men er blitt redusert til 2,3 pst. i august. Årsaken til de høye 12-månedersratene etter årsskiftet var økte offentlige avgifter, bortfall av effekten av reduserte bilavgifter fra året før, et noe lavere prisfall på klær og skotøy enn i tilsvarende periode i fjor og økte elektrisitetspriser.

Den kvartalsvise husleieundersøkelsen ble innarbeidet i konsumprisindeksen i juni. Husleieindeksen økte med 1,2 pst. fra 1. til 2. kvartal i år. Dette er den kraftigste veksten i husleiene mellom 1. og 2. kvartal siden 1989. Prisoppgangen kan tyde på at presset i boligmarkedet nå har gitt utslag i økte husleier. Økningen i husleiene var en viktig årsak til at 12-månedersraten økte fra 2,7 pst. i mai til 2,9 pst. i juni. Dersom økningen i husleieindeksen også i 3. og 4. kvartal blir sterkere enn for tilsvarende periode i fjor, vil dette bidra til økte 12-månedersrater i september og desember.

I juli ble 12-månedersraten redusert til 2,2 pst. Dette skyldtes i all hovedsak utviklingen i elektrisitetsprisene og matvareprisene. Fra juni til juli i fjor økte elektrisitetsprisene med 5,7 pst., mens de i år ble redusert med 5,8 pst. Isolert sett bidro dette til å redusere stigningstakten i konsumprisene med 0,5 prosentenheter. Elektrisitetsprisene er gradvis redusert siden januar, slik at delindeksen for elektrisitet har falt med 15 pst. siden årsskiftet. Nedgangen i elektrisitetsprisene har vært en vesentlig forklaring på at prisstigningstakten har sunket så langt i år. I juli i fjor økte matvareprisene med 1,9 pst. fra måneden før. Det skyldtes bl.a. at ordningen med kompensasjon for merverdiavgift på ost, melk og kjøtt ble opphevet. I juli i år økte matvareprisene med 0,4 pst. Jordbruksavtalen, som trådte i kraft fra 1. juli, omfatter bl.a. økte avtalepriser. Dersom avtaleprisene blir realisert fullt ut, vil det isolert sett bidra til å øke nivået på konsumprisindeksen med anslagsvis 0,1 pst.

Prisstigningen fra 1995 til 1996 ble 1,3 pst., og det er den laveste årsveksten siden 1960. I første halvår i fjor varierte prisstigningstakten målt ved 12-månedersratene mellom 0,7 og 1,2 pst. Viktige faktorer bak den lave prisstigningstakten første halvår 1996 var at engangsavgiften for biler ble redusert fra årsskiftet 1995/96, at effekten av økningen i merverdiavgiften året før falt bort, at klesprisene utviklet seg svakere enn vanlig og at prisveksten på elektrisitet var lavere enn tilsvarende periode året før. I annet halvår 1996 økte 12-månedersratene gradvis fra 0,9 pst. i juni til 1,8 pst. i desember.

Avgiftsendringene ved årsskiftet 1996/97 bidro isolert sett til å øke nivået på konsumprisindeksen med 0,3-0,4 pst. fra 1. januar 1997. Til sammenlikning bidro avgiftsreduksjonen året før til å redusere prisnivået med om lag 0,4 pst. Delindeksen for elektrisitet har så langt i år falt med 15 pst., men ligger fortsatt 3,7 pst. over nivået fra januar 1996. Korrigert for avgifter og utviklingen i elektrisitetsprisene har det vært en svak tendens til økning i stigningstakten for konsumprisen, jf. figur 2.26A.

I prisprognosen for 1997 legges det til grunn at mesteparten av prisnedgangen på elektrisitet nå er realisert. Med uendrede strømpriser resten av året vil likevel den sterke prisøkningen i september og oktober i fjor trekke i retning av lavere 12-månedersrater resten av 1997. Prisutviklingen hittil i år gir ikke grunnlag for å endre anslaget fra Revidert nasjonalbudsjett. Prisveksten fra 1996 til 1997 anslås fortsatt til 2,5 pst.

I vurderingen av prisutviklingen for 1998 legger en til grunn en fortsatt stabil utvikling i den underliggende prisveksten, og en stabilisering av elektrisitetsprisene. Importprisene er anslått å øke med om lag 1 pst., mot en anslått nedgang på om lag 1¹/₂ pst. i år. Dette trekker isolert sett i retning av høyere prisvekst til neste år. Det er videre lagt til grunn at det foreslåtte avgifts- og subsidieopplegget for 1998 isolert sett bidrar til å øke prisnivået med om lag ¹/₄ prosentenhet utover et prisjustert avgifts- og subsidieopplegg.

Ut fra en samlet vurdering av faktorene bak prisveksten, bl.a. en anslått gjennomsnittlig årslønnsvekst på 3¹/₂ pst., anslås den gjennomsnittlige økningen i konsumprisindeksen fra 1997 til 1998 til om lag 2¹/₄ pst.

Prisoppgangen på elektrisitet og avgiftsøkningene fra 1. januar i år vil isolert sett gi et fall i 12-månedersratene tidlig i 1998. Utover i 1998 vil imidlertid virkningene av prisnedgangen på elektrisitet i år tømmes ut og isolert sett bidra til en økning i 12- månedersratene.

¹) Eksklusive betaling for overtid og korrigert for etterbetalinger av avtalte tillegg. Statistikken omfatter arbeidere i industri, bergverk, bygge- og anleggsvirksomhet, landtransport og enkelte andre virksomheter.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Fra 1995 til 1996 er den gjennomsnittlige årslønnsveksten for alle grupper beregnet til 4,4 pst., en økning på 1,4 prosentpoeng fra året før, jf. tabell 2.21.

Veksten i årslønn bestemmes av overhenget fra året før, bidrag fra tillegg gjennom året forhandlet fram ved sentrale og bransjevise forhandlinger og bidrag fra lønnsglidning gjennom året, jf. boks 2.8. For alle gruppene under ett anslås overhenget fra 1996 til 2,0 pst., jf. tabell 2.21. Til sammenlikning var overhenget fra 1995 på 1,2 pst.

For de gruppene som gjennom sentrale tarifforhandlinger har inngått avtale i år, bidrar tarifftilleggene isolert sett til å øke årslønnen med anslagsvis knapt 1 pst.

For industriarbeidere var den gjennomsnittlige lønnsglidningen over fire kvartaler stabil på om lag 1³/₄ pst. fra 2. kvartal 1993 til 1. kvartal 1995. Siden 2. kvartal 1995 har lønnsglidningen for denne gruppen tiltatt og nådde en topp på 3,1 pst. i 1. kvartal 1996. Etter dette falt lønnsglidningen til 1,6 pst. i 1. kvartal i år.

Gjennomsnittlig timelønn for industriarbeidere i NHO-bedrifter var 3,6 pst. høyere i 1. kvartal 1997 enn i tilsvarende kvartal året før. Det innebærer en klart lavere lønnsvekst i år enn på samme tidspunkt i fjor. Den høyere lønnsveksten i 1. kvartal i fjor henger først og fremst sammen med at flere bedrifter betalte ut engangsbonuser, bl.a. basert på bedriftenes resultater i 1995. På grunnlag av den registrerte kvartalsvise lønnsutviklingen, resultatene i de sentrale forhandlingene og foreløpige indikasjoner på utfallene av lokale forhandlinger, anslås en årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for industriarbeiderne i NHO-bedriftene på om lag 3³/₄ pst.

Lønnsveksten for arbeidere innenfor bygge- og anleggsbransjen har variert betydelig mer enn lønnsveksten for industriarbeiderne. Innenfor byggevirksomhet økte årslønnen fra 1995 til 1996 med 4,5 pst. mot 3,7 pst. året før og 2,5 pst. i 1994. Tall fra kvartalsstatistikken viser en lønnsvekst fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år på over 5 pst. for arbeiderne i denne bransjen.

I offentlig sektor er lønnsveksten fra 1995 til 1996 beregnet til 4,4 pst. for alle grupper under ett. I de sentrale justeringsforhandlingene og i de lokale forhandlingene var det særlig helsepersonell som fikk de høyeste tilleggene. Lønnstilleggene ble dels gitt i form av høyere regulativlønn og dels i form av økte satser for variable tillegg. Eksempelvis viser lønnsstatistikken at regulativlønnen for offentlig godkjente sykepleiere i kommunene økte med 9,4 pst. fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996. Den tilsvarende økningen for overleger var 12,5 pst. For disse gruppene utgjør variable tillegg en betydelig del av lønnsinntekten. Inklusive variable tillegg og overtidstillegg utgjorde månedslønnen for overlegene i gjennomsnitt 41 647 kroner pr. 1. oktober 1996. Det er en økning på 18,1 pst. i forhold til samme tidspunkt året før. Denne økningen reflekterer også at legene jobbet mer pr. uke i 1996 enn i 1995, noe som var hensikten med endringene i en del av satsene som ble foretatt i lønnsoppgjøret.

Med unntak av kvartalsstatistikken for arbeidere fra NHO foreligger det ikke lønnsstatistikk for 1997, og for de fleste gruppene vil det ikke foreligge slik statistikk før mot slutten av året eller etter årsskiftet. Vurderingen av årslønnsveksten fra 1996 til 1997 må således i stor grad bygge på beregninger av overhenget fra 1996 og de opplysninger om tillegg i 1997 som følger av lønnsavtalene mellom de større organisasjonene i arbeidslivet.

Årets lønnsoppgjør resulterte i lavere tillegg for de fleste gruppene gjennom de sentrale forhandlingene enn i fjor. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene.

Det foreligger nå oppgaver over innbetalt arbeidsgiveravgift basert på lønnsutbetalinger fram til og med juni 1997. Disse tallene indikerer at lønnssummen for privat sektor og kommunene, som avspeiler dels økt lønnsvekst og dels økt sysselsetting, i første halvår i år lå om lag 8³/₄ pst. høyere enn i samme periode i 1996. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til vurderingen av lønnsveksten på dette grunnlaget, noe som gjenspeiles i at innbetalingstallene varierer mye fra måned til måned.

I Revidert nasjonalbudsjett ble det beregningsteknisk lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1996 til 1997 for alle grupper på om lag 3¹/₂ pst. NHOs kvartalsstatistikk for 1. kvartal i år støtter opp under et slikt anslag, og Beregningsutvalgets junirapport - med en oppsummering av vårens sentrale lønnsoppgjør - gir heller ikke noe grunnlag for vesentlige endringer i den forutsatte lønnsveksten. På den annen side kan bl.a. innbetalingstallene for arbeidsgiveravgift tyde på at lønnsveksten er noe høyere. Etter en samlet vurdering legger en i arbeidet med denne meldingen til grunn at den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1996 til 1997 for alle grupper blir om lag 3³/₄ pst.

I vurderingen av utsiktene for lønnsutviklingen i 1998 og videre framover legger Regjeringen vekt på at det inntektspolitiske samarbeidet mellom arbeidslivets parter og myndighetene vil gi grunnlag for fortsatt moderat lønnsvekst. Det vises for øvrig til omtalen av inntektspolitikken i kapittel 4. Det er lagt til grunn en årslønnsvekst fra 1997 til 1998 på om lag 3¹/₂ pst. i gjennomsnitt for alle grupper.

Utviklingen i industriens konkurranseevne kan belyses ved hjelp av en rekke ulike indikatorer, jf. figurene 2.27A-2.27D. En bredere gjennomgang av utviklingen i industriens konkurranseevne er bl.a. gitt i den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (NOU 1997:4).

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, NHO, OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter en markert svekkelse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1988, tyder ulike indikatorer samlet sett på en klar styrking i de etterfølgende årene:

• Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt svakere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative timelønnskostnader regnet i felles valuta ned med nær 13 pst. i denne perioden. Fra 1994 til 1996 økte de relative timelønnskostnadene regnet i felles valuta med om lag 4 pst. En stor del av økningen har sammenheng med en styrking av industriens effektive kronekurs i 1995. Ifølge foreløpige tall gikk timelønnskostnadene i norsk industri opp med 4,5 pst. i fjor. Tilsvarende vekst for handelspartnerne er anslått til 4,0 pst. Kronekursen holdt seg om lag uendret.

• Relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE) tar i tillegg til utviklingen i timelønnskostnadene også hensyn til utviklingen i relativ produktivitet. Ifølge nasjonalregnskapstall har arbeidsproduktiviteten i norsk industri over tid utviklet seg systematisk svakere enn for gjennomsnittet av handelspartnerne. Den kostnadsmessige konkurranseevnen forbedret seg bare med 2 pst. i perioden 1988-1994 og svekket seg med nesten 9 pst. fra 1994 til 1996, dersom en tar hensyn til produktivitetstallene og legger RLPE til grunn. Det er imidlertid grunn til å tro at RLPE-tallene undervurderer konkurranseevneforbedringen. Særlig skyldes dette at det er avdekket til dels store forskjeller i beregningsmetodene for produktivitet i nasjonalregnskapsstatistikken i ulike land, slik at internasjonale sammenlikninger av produktivitet og RLPE kan være misvisende.

• Mens lønnskostnadsnivået for timelønte i norsk industri lå 23 pst. over tilsvarende nivå hos gjennomsnittet av handelspartnerne i 1988, var denne forskjellen redusert til 8 pst. i 1994. I 1996 lå lønnskostnadsnivået i norsk industri 11 pst. over tilsvarende nivå for gjennomsnittet av handelspartnerne. Norge synes å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land. Inklusive funksjonærer, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

• I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-96 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med nær 13 pst. Tallene viser at det først og fremst er markedsandelene for verkstedprodukter som har gått opp, noe som i stor grad skyldes at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges viktigste handelspartnere. Markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet har over tid falt jevnt, jf. figur 2.27D, men dette må i stor grad ses i sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling.

Fra 1996 til 1997 anslås timelønnskostnadene i norsk industri å øke noe mer enn årslønnen, i hovedsak som følge av økt sykefravær. Veksten i timelønnskostnadene anslås til 41/₄ pst., hvorav ¹/₂ prosentpoeng har sammenheng med en anslått økning i sykefraværet. Veksten i timelønnskostnadene for gjennomsnittet av handelspartnerne anslås til 3³/₄ pst. fra 1996 til 1997. Det er uklart i hvilken grad alle enkeltkomponentene, som indirekte lønnskostnader og virkedager, er tatt hensyn til i tallene for handelspartnerne. En videreføring av dagens valutakurser (uke 39) ut året innebærer at industriens effektive kronekurs styrkes svakt fra 1996 til 1997. Med en slik forutsetning vil de relative lønnskostnadene i felles valuta gå noe opp fra 1996 til 1997.

Også fra 1997 til 1998 anslås veksten i timelønnskostnadene i industrien å bli noe høyere enn veksten i årslønnen. Denne forskjellen har sammenheng med at lønnskostnadene neste år forventes å øke som følge av at AFP utvides til 62 år, og ved utvidelse av den perioden arbeidsgiver har ansvar for å dekke lønn ved sykdom fra to til tre uker. Anslagsvis vil disse to forholdene bidra til å øke veksten i timelønnskostnadene fra 1997 til 1998 med ¹/₄ prosentpoeng hver. Økt timelønn som følge av en forventet økning i sykefraværet også til neste år anslås å bli motvirket av at det er én virkedag mer i 1998 enn i 1997. Alt i alt anslås timelønnskostnadene i norsk industri å øke med knapt 4 pst. fra 1997 til 1998, som er om lag på linje med tilsvarende anslag for handelspartnerne.

Industriens markedsandeler på eksportmarkedene ventes å øke i 1997, mens det er lagt til grunn en viss nedgang i 1998. Nedgangen til neste år er først og fremst knyttet til kraftintensiv produksjon og elektrisk kraft. Utenom disse sektorene er det lagt til grunn at industrien greier å opprettholde markedsandelene på eksportmarkedet i 1998.