St.meld. nr. 15 (2007-2008)

Tingenes tale— Universitetsmuseene

Til innholdsfortegnelse

2 Samfunnsansvaret

2.1 Bakgrunn

Ansvaret for museene er fordelt mellom mange departementer i Norge. Et flertall av museene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet. Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for universitetsmuseene, som samlet sett har en rolle som nasjonalmuseer for naturhistorie og for kulturhistorie fra før reformasjonen. Universitets- og høyskoleloven legger et særskilt ansvar til universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger.

Universitetsmuseene forvalter en del kunstgjenstander, et stort antall kulturhistoriske objekter, hovedsakelig fra førreformatorisk tid, og så godt som alt det naturhistoriske materialet som er samlet i Norge. Universitetsmuseene er samtidig forskningsinstitusjoner med oppgave å bygge opp og forvalte vitenskapelige natur- og kulturhistoriske samlinger samt å drive forskning og formidling knyttet til samlingene. Universitetsmuseene har generelt små forskningsmiljøer, og det er et stort potensial for mer forskningssamarbeid. Dette er utfordringer som for øvrig gjelder for store deler av norsk forskning og er nærmere omtalt i kapittel 3 om forskning.

Boks 2.1 Kulturarv

Universitetsmuseene arbeider hovedsaklig med materiell kulturarv. De kulturhistoriske samlingene omfatter materiale, særlig fra førreformatorisk tid. Videre har museene samlinger innenfor etnografi, numismatikk, kirkekunst og nyere kulturhistorie. Tromsø museum har et særskilt ansvar for samiske etnografiske samlinger og arkiv og for nordområdenes materielle kulturarv.

Meldingen behandler denne delen av vår kulturarv.

Museene har et særlig ansvar for å sikre samfunnets behov for kunnskap om vår natur- og kulturarv. Forskningen er hovedsakelig basert på materielle levninger. Det kulturhistoriske materiale inkluderer uerstattelig vitenskapelig kildemateriale for kunnskap om og innsyn i menneskenes liv og virke gjennom tidene. Fra tiden før skriftlige kilder foreligger, er det også de eneste kildene. På samme måte representerer de naturhistoriske samlingene uerstattelige kilder til kunnskap om endring i naturen i et langtidsperspektiv. Å oppdage, beskrive, tolke og formidle er grunnleggende forutsetninger for å skape ny forståelse for sammenhenger og mangfold i de natur- og menneskeskapte omgivelsene. Det er universitetsmuseenes oppgave å produsere kunnskap om dette for samfunnet.

Boks 2.2 Automatisk fredning og universitetsmuseenes rolle og ansvarsfordeling

Automatisk fredet er alle faste kulturminner eldre enn 1537 (dvs. fra før reformasjonen), alle samiske kulturminner eldre enn 100 år, alle stående bygninger fra 1537 til 1650 og alle skipsfunn (marinarkeologiske minner) eldre enn 100 år.

Universitetsmuseene har en rolle i forvaltningen av automatisk fredete arkeologiske kulturminner innenfor sine geografiske ansvarsområder. Disse er Kulturhistorisk museum (KHM), Bergen Museum, Vitenskapsmuseet og Tromsø Museum. De to sistnevnte har også ansvar for marinarkeologiske kulturminner i sitt distrikt. I tilegg til universitetsmuseene har Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), Norsk sjøfartsmuseum (NSM) og Bergen sjøfartsmuseum tilsvarende rolle innenfor sine geografiske områder. Disse sorterer under Kultur- og kirkedepartementet.

I forskriftene til kulturminneloven er det lagt et spesielt ansvar til universitetsmuseer med kulturhistoriske samlinger og til Arkeologisk museum i Stavanger for forvaltningen av automatisk fredete kulturminner innenfor sine respektive geografiske områder. Disse museene er arkeologiske kompetansesentre for kulturminneforvaltningen og for gjennomføring av arkeologiske utgravinger. De driver i tillegg med kunnskaps- og metodeutvikling innenfor det arkologiske fagfeltet. De kulturhistoriske universitetsmuseene og Arkeologisk museum i Stavanger forvalter arkeologiske gjenstander på statens vegne. Dette innbefatter konservering, magasinering, oppbevaring av dokumentasjonsmateriale, forskning og formidling.

De naturhistoriske samlingene spiller en avgjørende rolle i Regjeringens oppfølging av FN-konvensjonen om å ivareta biologisk og geologisk mangfold. De naturhistoriske samlingene er den mest omfattende dokumentasjonen av artsmangfoldet på norsk territorium. Samlingene og registrene ved disse museene er ikke bare en viktig nasjonal kilde, men også en internasjonal kunnskapskilde om biodiversitet, og er en viktig leverandør av digitaliserte data om biologiske arter til den nasjonale Artsdatabanken.

2.2 Forskning, forvaltning og formidling

Forskningen

Forskning og utviklingsarbeid (FoU) ligger til grunn for den systematiske utviklingen av de vitenskapelige samlingene, for museenes rolle som kunnskapsprodusenter i kulturminne- og naturforvaltningen og for den allmennrettede forskningsformidlingen. På bakgrunn av at universitetsmuseene forvalter vesentlige deler av landets natur- og kulturarv, har de fått en sentral rolle som kunnskapsleverandør til kulturminne- og naturforvaltningen. Oppdatert og fornyet kunnskap er nødvendig for å kunne utføre disse funksjonene.

Boks 2.3 Om forvaltningsgravinger

Dersom det skal gjøres inngrep i automatisk fredete kulturminner må man søke Riksantikvaren om dispensasjon. Universitetsmuseene, Arkeologisk museum i Stavanger eller sjøfartsmuseene forbereder saken for Riksantikvaren og avgir en faglig tilråding basert på kulturminnenes verneverdi. Museene oversender samtidig en prosjektplan og et budsjett for en eventuell arkeologisk undersøkelse. Dersom Riksantikvaren fatter vedtak om arkeologiske utgravinger, forutsettes det at museene foretar arkeologiske undersøkelser i henhold til de vilkår Riksantikvaren har satt for innvilgelse av dispensasjon. Arkeologiske utgravinger bekostes normalt av utbygger. I utgravingsbudsjetter inngår de utgifter som følger av arbeidet; lønn og drift av prosjektet, både planlegging, gjennomføring i felt og etterarbeid. Prosjektet er endelig avsluttet når materialet er hylleklart, dvs. gjenstander er ferdig konservert og all dokumentasjon er klar til arkivering. Årlig gjennomføres på landsbasis utgravinger for mellom 50 og 100 millioner kroner. Omfanget varierer fra år til år, avhengig av utbyggingsaktiviteten i samfunnet.

Universitetsmuseenes vitenskapelige samlinger danner basis for museenes egen forskning på natur- og kulturarv, men også for andre forskere ved andre museer og ved universiteter i inn- og utland. Forskere i den eksterne instituttsektoren har også behov for universitetsmuseenes vitenskapelige samlinger og langtidsserier. Som del av universitetssystemet er universitetsmuseene deltakere i et bredt tverrfaglig kunnskapsnettverk. Disse kunnskapsnettverkene ved universitetene er en viktig ressurs for landets samlede museumslandskap. Det er en utfordring å aktivisere disse kunnskapsmiljøene til beste for museer med mindre vitenskapelig virksomhet, for forvaltningen og for forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt.

Både universitetsmuseene og landets øvrige museer har et stort behov for nyrekruttering av fagfolk innenfor områdene forskning, forvaltning og formidling. For at museene skal være i stand til å skjøtte sitt samfunnsansvar, er det en forutsetning at høyskoler og universiteter, inklusive universitetsmuseene, er i forkant når det gjelder utdanning av folk til faglige stillinger og nøkkelposisjoner til disse institusjonene. Undervisningen som foregår ved universitetsmuseene og ved fakultetene ved universitetene, er utgangspunktet for å sikre en slik utvikling.

Norge forvalter en beskjeden del av jordas planter og dyr. Vi har imidlertid en variasjon i klima, topografi og arealbruk som er unik i europeisk og global sammenheng. Vi har store utfordringer i nordområdene og et spesielt ansvar for enkelte arter av stor biologisk og/eller økonomisk betydning. Kartlegging og forskning er avgjørende for å forstå endringene i naturen.

Arkeologiske utgravinger og kulturhistorisk forskning har endret vår kunnskap om landets eldste historie på viktige felter, så som bosettingshistorie og bebyggelsesarkeologi, utmarksbruk og steinalder. Kulturhistorisk forskning er viktig for å kunne se nåtiden i en større sammenheng, samtidig som den gir påminnelser om at nåtidige problemstillinger sjelden er grunnleggende nye eller helt annerledes i sin karakter enn fortidens.

Boks 2.4 Norsk Rødliste og svarteliste

Norsk Rødliste

Norsk Rødliste 2006 er en oversikt over arter som vurderes å ha begrenset levedyktighet i Norge over tid. Listen omfatter Norge med havområdene og Svalbard. Norsk Rødliste 2006 er utarbeidet av 23 ekspertkomiteer under ledelse av Artsdatabanken. Vurderingene er basert på Den internasjonale naturvernorganisasjonen (IUCN) sine kriterier. Til sammen er 3886 arter rødlistet og 1988 arter er vurdert å være truet.

Norsk svarteliste

Norsk svarteliste 2007 er den første offisielle oversikten over fremmede arter i Norge. Av 2483 kjente, fremmede arter, er 217 risikovurdert. 93 av disse utgjør en høy økologisk risiko. Svartelisten er primært utarbeidet for å bidra til en kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold. Den har også som mål å spre kunnskap om fremmede arter til relevante målgrupper i samfunnet og til allmennheten for øvrig. Norsk svarteliste er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med eksperter fra relevante vitenskapelige institusjoner.

Forvaltning av samlingene

Samlingene representerer en organisert kunnskapsoppbygging, og er ofte den eldste, og mange ganger også den eneste, dokumentasjon på et gitt område. Samlingene er under stadig utvikling. Det er mange eksempler på at samlingene har fått fornyet aktualitet etter hvert som vitenskapen utvikler seg og nye teknikker blir tilgjengelige. Samlingene er derfor ikke bare et deponi, men en potensiell kilde til ny kunnskap for senere forskergenerasjoner.

Kunnskapen som formidles og utvikles i et museum, har en materiell basis. Det gjør at museenes samlinger må utvikles, ivaretas, dokumenteres og tilgjengeliggjøres på best mulig måte. Det å stille spørsmål om hva en skal ta vare på, og begrunne valgene blir en stadig viktigere oppgave for museene. Fortiden kan bli sett og vurdert på ulike måter. Valg av perspektiv blir derfor helt avgjørende. Et viktig spørsmål er hva man ønsker å verne, og hvilke ressurser samfunnet kan avsette til dette formålet.

For samlingene ved de kulturhistoriske museene er det materiale fra eksterne prosjekter, særlig forvaltningsgravinger, som dominerer tilveksten. Dette omfatter materiale fra museenes egne utgravinger og materiale som museene plikter å overta etter at Norsk Institutt for Kulturminneforskning har gjennomført sine arkeologiske utgravinger. Løse kulturminner er statens eiendom. Universitetsmuseene plikter å ta imot og forvalte disse. Universitetsmuseene rapporterer om at det har vært en økning i innkomne løse kulturminner de senere år.

I tillegg til det de naturhistoriske museene selv samler inn av materiale, kommer tilveksten fra private, fra instituttsektoren og fra universitetsinstitutter. Flere av de naturhistoriske museene overtar jevnlig materiale fra eksterne forskningsprosjekter eller institusjoner som Norsk institutt for skog og landskap, Planteforsk, Havforskningsinstituttet, Norsk Institutt for Naturforskning, Norges Geologiske undersøkelser og Norsk Polarinstitutt.

Formidling

Museenes legitimitet som samfunnsinstitusjoner hviler blant annet på at kunnskap om samlingene aktualiseres og gjøres tilgjengelig. Gjennom god formidling i museene kan kunnskap om egen og andres kultur, om naturmiljø og naturressurser og om sammenheng mellom natur og kultur bli visualisert og levendegjort.

I formidlingssammenheng kan museene vise autentiske gjenstander. Ingen annen formidlingsform kan erstatte dette fullt ut. Likevel må museene erkjenne at ingen formidlingskanal når så bredt ut som Internett, og her ligger det store uutnyttede muligheter.

Universitetsmuseene forvalter samlinger og fagkunnskaper som det er av stor betydning å nå ut med, og i særlig grad til den oppvoksende generasjon. Kulturhistorisk kunnskap er viktig for å forstå samfunnet og de kulturmøter som finner sted nasjonalt og internasjonalt. En bred, allmenn forståelse av ressursspørsmål, endringskrefter og naturmiljøets sårbarhet er en betingelse for en forsvarlig, bærekraftig utvikling. Universitetsmuseene har en særlig viktig oppgave i formidling overfor barn og unge. De har en særlig forpliktelse inn mot opplæringssektoren gjennom å bidra til å realisere målene i generell del av læreplanen og for å oppfylle målene i læreplanene på de ulike trinnene i Kunnskapsløftet.

Desentralisert nasjonalmuseum for førreformatorisk og naturhistorisk materiale

De kulturhistoriske samlingene ved universitetsmuseene og Arkeologisk museum i Stavanger fungerer samlet sett som et desentralisert nasjonalmuseum for førreformatorisk materiale. De naturhistoriske samlingene har en tilsvarende funksjon. For at museene samlet skal fungere mer effektivt, er det behov for å samordne en rekke av deres oppgaver knyttet til standardisering og tilgjengeliggjøring av data, formidling og forvaltning. Videre vil en mer systematisk arbeidsdeling være hensiktsmessig for å skape robuste forskningsmiljøer på nasjonalt nivå. I denne stortingsmeldingen foreslås en rekke tiltak knyttet til samordning og arbeidsdeling mellom museene. Disse tiltakene omfatter også Arkeologisk museum i Stavanger. Det er foreslått et nasjonalt digitalt universitetsmuseum avsatt pott til formidlingsformål og oppretting av strategisk forskningsprogram for universitetsmuseene og Arkeologisk museum i Stavanger.

2.3 Konsolidering av museer

Kultur- og kirkedepartementet har de senere årene gjennomført en omfattende museumskonsolidering med tanke på å skape færre, men faglig sett mer solide institusjoner.

Det er flere steder i meldingen påpekt behovet for bedre og mer systematisk samhandling mellom universitetsmuseene og de øvrige museene. I Stavanger og Tromsø er det satt i gang interessante prosesser som blant annet ser på om det er muligheter for en nyskapende organisering av museene i de to byene, der både universitetstilknytningen og tilknytningen til Kultur- og kirkedepartementets nasjonale museumsnettverk sikres. Så snart resultatene fra disse prosessene foreligger, vil Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet vurdere hvordan en framtidig organisering av de aktuelle museene kan fremme et solid og faglig sterkt museumsmiljø. Herunder skal også universitetstilknytning for Arkeologisk museum i Stavanger vurderes.

Til forsiden