St.meld. nr. 42 (2004-2005)

Politiets rolle og oppgaver

Til innholdsfortegnelse

7 Politiets fremtidige oppgaver og oppgaveløsning

Med bakgrunn i beskrivelsen i kapittel 6.1. om politiets rolle, vil en i dette kapittelet omtale politi- og lensmannsetatens overordnede mål og hvilke oppgaver og funksjoner etaten må ivareta for å nå målene. Videre drøftes om politiet bør tilføres nye eller avlastes for oppgaver. I kapittel 7.2 vurderes strategier og tilnærminger for bedre oppgaveløsning, mens det i kapittel 7.3 presenteres enkelte tiltak som vil bidra til en mer effektiv straffesaksbehandling innenfor politiets område. Departementet har som en gjennomgående tråd pekt på at en rekke av de samfunnsoppgavene som er tillagt politiet, må ivaretas i samvirke med andre aktører. I kapittel 7.4 vil derfor noen viktige samvirkerelasjoner bli omhandlet.

7.1 Politiets mål og oppgaver

Det overordnede mål for politiets virksomhet er beskrevet i politiloven §1 annet ledd;

«Politiet skal gjennom forebyggende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettsikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.»

Tradisjonelt har oppgaver knyttet til politiets trygghetsskapende virksomhet, opprettholdelse av ro og orden, samt kriminalitetsbekjempelse vært ansett som politiets kjerneoppgaver. I håndhevingen av disse oppgavene har politiet som samfunnets sivile maktapparat både rett og plikt til å benytte makt overfor borgerne der dette måtte være nødvendig og forholdsmessig.

Politiet har også en rekke andre oppgaver som ikke så klart kan utledes direkte av politiets hovedmål. Etaten har blitt tilført oppgaver uten at dette alltid har skjedd med bakgrunn i en prinsipiell vurdering basert på klare og entydige kriterier for hvilke oppgaver politiet bør ha. Formålet med kapittel 7.1 er å utlede noen kriterier for hvilke oppgaver som bør ligge til politiet, og vurdere om politiet bør tilføres nye eller avlastes for oppgaver.

Oppgavene som faller utenfor kjerneoppgavene har gjerne blitt tildelt politiet med en begrunnelse om at det er hensiktsmessig for politiet å ha andre oppgaver enn kjerneoppgaver. Slike oppgaver bidrar til å gi politiet en sivil profil og en bred kontaktflate mot publikum. Ikke minst bidrar disse oppgavene til å sikre et lokalt forankret politi. Norsk politi skal være tilgjengelig der folk bor. Ønsket om tilgjengelighet forutsetter en desentralisert tjenestestruktur. Om oppgaver flyttes fra politiet, så kan det medføre at enkelte tjenestesteder, særlig i distriktene, ikke har tilstrekkelig oppgaver til å kunne begrunne tjenestestedets fortsatte eksistens. I forbindelse med den politiske behandlingen av Ot.prp. nr. 43 (2003 – 2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) ble det særlig med bakgrunn i lange tradisjoner i lensmannsetaten, ansett som en hensiktsmessig løsning at politiet på grunnplanet også ivaretar sivile rettspleieoppgaver.

7.1.1 Nærmere om kjerneoppgaver

I utøvelsen av kjerneoppgavene er politiet gitt myndighet til å utøve makt. Politiet er samfunnets legale og sivile maktapparat, noe som stiller politiet i en særstilling i forhold til andre etater. Denne monopolstilling, hvor politiet kan gjøre bruk av politimyndighet, hjemler en rekke beføyelser. Politiet har rett til å gi en rekke pålegg til publikum, eksempelvis til å oppgi personalia eller bortvisning fra et bestemt område med sikte på å opprettholde den alminnelige orden. Politiet er gjennom lovgivningen også gitt adgang til å bruke sterkere virkemidler, eksempelvis tvang og fysisk makt med sikte på å fjerne personer fra et bestemt område. En rekke andre etater i forvaltningen kan være avhengig av politiets adgang til bruk av makt for å få løst oppgaver eller gjennomført lovlig fattede vedtak innenfor eget ansvarsområde.

Ved opprettholdelse av samfunnets orden, samt krise- og redningsberedskap er politiets spesielle kompetanse og løsningskonsepter av stor betydning for en god oppgaveløsning. Politiets rettsgrunnlag, utdannelse, desentraliserte organisasjon, infrastruktur og tillitsforhold til lokalbefolkningen gjør at politiet står i en særstilling som beredskapsorganisasjon.

Med bakgrunn i overnevnte kan det settes opp to kriterier for politiets kjerneoppgaver:

  • Oppgaver hvor makt eller tvang kan komme til anvendelse som del av oppgaveløsningen.

  • Oppgaver som politiet gjennom sin utdannelse og organisasjon har spesielle forutsetninger for å løse.

Et politi med ansvar for oppgaver basert på disse to kriteriene vil bety et politi som kun skal konsentrere sin virksomhet om politiets ordens – og trygghetsskapende oppgaver, (jf. kapittel 4.2.1) og oppgaver i kriminalitetsbekjempelsen (jf. kapittel 4.2.2), samt bistand til andre offentlige etater hvor politimyndighet eller bruk av makt kan være nødvendig for gjennomføring av lovlig fattede vedtak (jf. kapittel 4.2.8). En slik begrensning av politiets oppgaver kan bidra til å tydeliggjøre politirollen og grensesnittet til andre offentlige organ og etater, men vil svekke politiets sivile preg og dets brede kontaktflate med publikum.

7.1.2 Bør politiet tilføres nye – eller avlastes for oppgaver?

Gjennomgangen av oppgaver i kapittel 4 viser at politi- og lensmannsetaten har et svært bredt oppgavespenn, som det neppe finnes parallell til i land vi vanligvis sammenligner oss med.

De skandinaviske land har mange likhetstrekk med hensyn til offentlig forvaltning. Dette gjelder også justisforvaltningen. Ved vurderingen av rolle og oppgaver for norsk politi, kan en sammenligning med de øvrige nordiske land ha interesse. I boks 7.1 presenteres en oversikt for Norge, Sverige og Danmark som viser bredden i oppgaveporteføljen til norsk politi.

Boks 7.1 Oversikt over politioppgaver i Norge, Sverige og Danmark

Tabell 7.1 

  Norge Sverige Danmark
Sikkerhetstjeneste X - X
Trygghetsskapende oppgaver (ro og orden) X X X
Kriminalitetsbekjempende oppgaver (forebygging - etterforsking) X X X
Integrert påtale X - X
Sivile rettspleieoppgaver X - -
Forvaltningsoppgaver X X X
Utlendingsforvaltning X - -
Grensekontroll X X X
Redningstjeneste og annen krisehåndtering X - -

Merknader

I oversikten over har det vært nødvendig med en noe annen oppgaveinndeling enn den som benyttes i oppgavebeskrivelsen i meldingens kapittel 4.2.

Sikkerhetstjeneste : I Sverige er sikkerhetstjenesten (Säpo) en egen organisasjon, ikke integrert i og helt atskilt fra den alminnelige polititjenesten. I Danmark er Politiets etterretningstjeneste (PET) integrert i den ordinære politiorganisasjonen, men ikke i samme grad som i Norge.

Integrert påtale: Den norske og danske påtaleordning er tilnærmet like, mens påtalemyndigheten i Sverige er atskilt fra politiet.

Forvaltningsoppgaver: Både svensk og dansk politi har forvaltningsoppgaver knyttet til pass og våpen.

Redningstjeneste og annen krisehåndtering: I Sverige har Svensk Kustbevakning ansvar for sjøredningstjenesten, mens Redningsverket har ansvar for redningstjenesten på land. På lokalt nivå er redningstjenesten et kommunalt ansvar under en redningssjef. Politiet har ansvar for å redde syke eller skadde personer i fjellområde og for etterforsking i forbindelse med forsvunne personer.

I Danmark er redningstjenesten i utgangspunktet et kommunalt ansvar. Ved større ulykker har politiet ansvar for koordinering på skadested, avsperring, evakuering og opprettholdelse av ro og orden.

Verken Sverige eller Danmark har en tilsvarende bestemmelse som politiloven § 27 tredje ledd som gir norsk politi initialansvar i krisesituasjoner utover redningstilfeller.

Politi- og lensmannsetatens samlede oppgaver beskrevet foran i kapittel 4.2 synliggjør et betydelig justispolitisk dilemma. Mange har hevdet at etaten har for mange oppgaver og at publikums forventninger vanskelig kan imøtekommes. I tiltagende grad gjelder dette også forventninger fra øvrige deler av den offentlige forvaltning. Det er lite heldig om kontrollmyndigheter for finansnæringen opplever at politiet av ressursmessige grunner i alt for liten grad evner å følge opp innrapporteringer om forhold som tilsier straffbare forhold. På denne bakgrunn omtales nedenfor forslag til omlegging av det offentlige sanksjonssystem, jf. NOU 2003:15 Fra bot til bedring.

Mulig omlegging av det offentlige sanksjonssystem

Politiets oppgaver med å bekjempe kriminalitet avgrenses av omfanget av de kriminaliserte handlinger. I senere tid har det blitt aktuelt å vurdere om det offentlige sanksjonssystem bør legges om. I Justisdepartementets oppnevningsbrev til utvalget (sanksjonsutvalget) heter det:

«For at lovgivningen skal ha den virkningen som er tilsiktet, må den som regel håndheves slik at lovbrudd får konsekvenser for den som ikke overholder loven. Utviklingen i senere år har gått i retning av at stadig flere lovovertredelser blir gjort straffbare. I særlovgivningen tas det nærmest rutinemessig med en generell straffebestemmelse som kriminaliserer de fleste brudd på lovens regler og regler som er gitt i medhold av loven. Trusselen om straff for slike lovovertredelser blir imidlertid ikke sjelden en tom trussel, fordi straffeforfølgning ikke finner sted, for eksempel fordi det er ressurskrevende, tar for lang tid og virker unødig hardhendt. Å oppstille en trussel om straff der det bare er en fjerntliggende mulighet for at den blir håndhevet, er uheldig bruk av samfunnets strengeste sanksjon fordi respekten for straffen kan bli brutt ned. Og selv i de tilfellene der straffetrusselen blir håndhevet ved hjelp av strafferettsapparatet, er det ikke gitt at dette er den beste måten å håndheve loven på. På mange områder er det god grunn til å vurdere om ikke andre sanksjoner enn straff kan bedre og kreve færre ressurser.»

Formålet med utvalgsarbeidet var å utarbeide forslag til alternative sanksjoner ved mindre alvorlige overtredelser i særlovgivningen (bestemmelser utenfor straffeloven) som vil gi et mer effektivt og nyansert sanksjonssystem med mindre bruk av straff.

Sanksjonsutvalget har fremmet en rekke forslag som vil legge til rette for:

  • å redusere behovet for nykriminalisering, fordi det blir lettere for lovgiver å anvende andre sanksjoner enn straff når nye lover skal utformes

  • å avkriminalisere overtredelser som nå er belagt med straff, fordi administrative sanksjoner eller tvangsmulkt kan sikre tilstrekkelig etterlevelse

  • å effektivisere håndhevingen, fordi et mer fleksibelt sanksjonssystem vil gjøre det mulig å tilpasse sanksjonen bedre til overtredelsens art og alvor, og fordi man sparer tid og kostnader ved at saken ved administrative sanksjoner normalt behandles i en etat, i stedet for to eller tre (forvaltningen, politiet/ påtalemyndigheten og domstolene). Derved går det også kortere tid mellom overtredelse og reaksjon.

  • å forenkle lovarbeidet, fordi generelle bestemmelser om administrative sanksjoner vil gjøre dette til et helhetlig og fullverdig alternativ for lovgiveren

  • å forenkle lovverket, fordi begrepsbruken gjøres ensartet, og det etableres et helhetlig system med felles regler for administrative sanksjoner

Utvalget har særlig vurdert utvidet bruk av forenklet forelegg, og foreslår konkrete straffebud som kan omfattes av forslaget. Dette forslag følges opp av departementet og det vises til nærmere omtale i kapittel 7.3.

Departementet peker på at en rekke av utvalgets forslag vil – i tilfelle de vil bli satt ut i livet – kunne få betydelige konsekvenser for politiets arbeid. Sanksjonsutvalget har pekt på at omfanget av de straffebelagte overtredelser har nå blitt så betydelig at det fremstår som lite realistisk å få til en akseptabel håndhevelse. Utvalget peker på at den sviktende håndhevelse fører til svekket respekt for samfunnets strengeste reaksjonsform.

Departementet vil i oppfølgningen av NOU 2003:15 Fra bot til bedring, vurdere hvilke muligheter for forenkling av arbeidsprosedyrer og alternative sanksjonsmuligheter som kan være aktuelle, særlig ut fra et generelt ønske om at mindre alvorlige forhold bør avgjøres snarest mulig på en ressurseffektiv og mest mulig tillitvekkende måte.

I slik sammenheng vil departementet måtte vurdere om en skal følge opp utvalgets forslag om avkriminalisering og alternative administrative sanksjonssystemer som alternativer til politiets oppfølgning i form av konkrete straffesaker.

Departementets videre oppfølgning av Sanksjonsutvalgets arbeide i NOU 2003:15 vil omfatte flere justispolitiske spørsmål. Departementet tar i forbindelse med arbeidet for å effektivisere straffessaksavviklingen sikte på å legge frem en proposisjon våren 2006 med blant annet forslag om utvidelse av ordningen med forenklet forelegg. De øvrige forslag i Sanksjonsutvalgets innstilling er til vurdering i departementet.

Departementet vil nedenfor kort vurdere spørsmålet om overføring av oppgaver fra politiet til andre etater. Spørsmålet om håndtering av oppgaver av andre grupper enn politiutdannet personell internt i politiet, behandles i kapittel 7.2.4.

Forvaltningsoppgaver

Skal antallet oppgaver lagt til politiet reduseres, må det primært skje innenfor kategorien forvaltningsoppgaver. Enkelte av disse har direkte sammenheng med kjerneoppgavene, eksempelvis forvaltningsmessig behandling av førerkortsaker og våpensaker i tilknytning til straffesaker. Andre typer saker kan i enkelte sammenhenger ha betydning for politiets kriminalitetsforebyggende virksomhet. Politiattester, kjøpetillatelser for våpen og passforvaltning kan her tjene som eksempler. Atter andre oppgaver har liten tilknyting til kjerneoppgaver, men er etter en hensiktsmessighetsbetraktning tillagt politiet. Dette gjelder for eksempel politiets forvaltningsmessige håndtering av saker i henhold til utlendingsloven og lotterisaker.

Politiets forvaltningsmessige håndtering av utlendingssaker har historisk sammenheng med den desentraliserte modell vi har for asylmottak, og videre et ønske om effektiv integrasjon i lokalmiljøet. Hertil kommer at politiet i tilknytning til sine kjerneoppgaver har betydelig og viktig kontakt med de mange asylmottak og andre utlendingsmiljøer. Politiet utgjør en viktig instans i bestrebelsene på å forebygge at utlendinger på uriktig grunnlag tar opphold i riket. Endelig må dette spørsmål ses i sammenheng med den oppgave politiet har med selve uttransporteringen av asylsøkere som har fått avslag på sin søknad om asyl. Et viktig synspunkt er at asylsøkere som kommer til Norge, ved å møte vårt lokale politi gjennom den forvaltningsmessige del av utlendingssaken, får et nytt, og forhåpentligvis bedre inntrykk av og kontakt med samfunnets ordensmakt, enn de tidligere er vant til fra deres hjemland. Politiets oppgaver på dette saksområde kan i mange sammenhenger trolig virke informerende om vår samfunnsform og totalt virke beroligende og konfliktdempende.

Antallet asylsøkere har i senere år gått ned. Politiets arbeid i utlendingsforvaltningen på distriktsnivå har også endret karakter. Saksbehandling knyttet til søknader om opphold, familiegjenforening arbeidstillatelser, bosetting, statsborgerskap med mer har økt blant annet som følge av innvandringen til Norge, økt reisevirksomhet og utvidelse av EU.

Det kan anføres flere argumenter som taler for en overføring av disse oppgavene. En overføring vil forutsette at det kan etableres et apparat som kan håndtere oppgavene på en tilfredsstillende måte. I samarbeid mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Justisdepartementet vil dette spørsmålet bli nærmere vurdert.

Regjeringen går inn for at de restoppgaver etter lotteriloven som i dag ligger til politiet, med virkning fra 1. januar 2006 overføres til Lotteritilsynet.

Med bakgrunn i etatens brede oppgavespenn vil mange hevde at en reduksjon i antallet forvaltningsoppgaver antas å få en samlet positiv effekt for politiet gjennom en større konsentrasjon om kjerneoppgaver, en klarere identitet og et mindre kontrollspenn.

Oppsummering

Selv om en reduksjon av politiets oppgaver vil kunne bety en tydeligere politirolle og et mindre kontrollspenn, er regjeringens vurdering at etatens oppgaveportefølje for tiden er hensiktsmessig. Regjeringen vektlegger i denne sammenheng at oppgaveporteføljen bidrar til å sikre politiet et sivilt preg, er samfunnsøkonomisk hensiktsmessig og en forutsetning for å opprettholde et lokalt forankret politi. På bakgrunn av stortingets behandling av denne meldingen vil departementet arbeide videre med en gjennomgang av politi- og lensmannsetatens samlede forvaltningsoppgaver for å vurdere mulig overføring av noen av oppgavene til andre deler av forvaltningen.

7.2 Bedre oppgaveløsning

Etter foran å ha redegjort for hvilke typer oppgaver Regjeringen mener politi- og lensmannsetaten bør ha, gis det her en omtale av Regjeringens overordnede føringer for politiets arbeid, herunder en oversikt over initiativ som tas for å bygge opp om den politirollen som er beskrevet i kapittel 6.1.

Kriminalitetsbekjempelse er politiets viktigste funksjon. Gjennom en kombinasjon av proaktive og reaktive strategier arbeider etaten for i størst mulig grad å forebygge kriminalitet. Viktige målgrupper er barn og unge, for å forhindre at de havner i kriminelle miljøer. Samtidig prioriteres gjengangerne for å redusere kriminaliteten og for å avbryte en kriminell livsførsel. Forskning viser imidlertid også at offer innenfor noen kriminalitetstyper gjentatte ganger opplever å bli utsatt for samme eller lignende lovbrukk. Innsats og støtte til denne gruppen vil bidra både til kriminalitetsforebygging og bedre livskvalitet.

For å bekjempe den alvorlige og organiserte kriminaliteten ble det i 2005 opprettet en ny og forsterket etterforskingsenhet, Nye Kripos. En mer systematisk kriminaletterretning, nye etterforskingsmetoder er iversatt. Dessuten vurderes en omorganisering og styrking innenfor området analyse og laboratorieundersøkelser.

Effektiv anvendelse og utvikling av personellressursene er en stor utfordring for politi- og lensmannsetaten. Etatens kompetanse er dens største aktivum og avgjørende for god resultatoppnåelse. Utgifter til lønn og kompetanseutvikling er den største posten på politi- og lensmannsetatens budsjett. I dette kapitellet omtales oppgavefordelingen internt i etaten, med sikte på en best mulig anvendelse av kompetanse, bl.a. til ambassadevakthold og oppgaver i forbindelse med transport, fremstilling og arrest, jf. kapittel 7.2.4.

Politi- og lensmannsetatens oppgaver spenner over et bredt spekter og griper inn i hverandre på en måte som gjør planlegging og resultatrapportering krevende. Innledningsvis vil en derfor omtale arbeide med å utvikle et nytt styrings- og rapporteringssystem.

7.2.1 Nye målekriterier for det totale politiprodukt

Politi- og lensmannsetaten møter stadig høyere forventninger til kostnadseffektivitet og gode resultater innen hele oppgavespekteret. Denne utviklingen gjør det nødvendig å styrke styringsgrunnlaget, og det er derfor iverksatt utvikling av et styrings- og rapporteringssystem med objektive målekriterier som skal bidra til høyere kvalitet i forhold til produksjonsprosess og politiproduktet.

Justisdepartementet har gitt politidirektoratet i oppdrag å utarbeide et system for systematiske referansemålinger i politi- og lensmannsetaten. Intensjonen er at et mer helhetlig bilde av den totale virksomhet vil gi bedre grunnlag for taktiske og strategiske disposisjoner i etaten. En slik tilnærming antas å være hensiktsmessig både i forhold til prosess og tjenesteprodukt.

I sin oppfølgning har politidirektoratet sett utviklingen av referansemålinger i sammenheng med ajourføringer av styrings- og rapporteringssystemet, utarbeidelse av nøkkeltall innenfor visse fokusområder og etablering av et analyseverktøy for å sammenligne ressursbruken i politidistriktene.

Arbeidet med referansemålinger skal i likhet med nøkkeltall ivareta to sentrale behov, nemlig kontroll og læring. Det legges vekt på å presentere data fra nøkkeltall og referansemålinger slik at status, tendens og historikk blir lett å få øye på. På denne måten vil det være mulig å registrere avvik som det kan være grunn til å følge opp.

Politidirektoratet mener referansemålinger bør gjennomføres etter et forutsigbart program, eksempelvis hvert annet år. I referansemålinger vil inngå medarbeiderundersøkelser og publikumsundersøkelse. Politidirektoratet vurderer om slike undersøkelser kan gjennomføres via e-post og bearbeides sentralt, ikke minst av økonomiske grunner.

Politidirektoratet vil forsøke å bearbeide, presentere og skalere data fra referansemålingene slik at styringsinformasjonen kan sammenholdes og analyseres på linje med andre nøkkeltall. Nøkkeltall som angår straffesaksbehandlingen vil bli vurdert i samarbeid med riksadvokaten. Det vil være naturlig å legge til grunn de samme kriteriene for både referansemålinger som for øvrige nøkkeltall. Dette innebærer at styringsinformasjon må være relevant, pålitelig, objektiv og aggregerbar. Politidirektoratet mener en på bakgrunn av et slikt system vil være bedre i stand til å vurdere status, tendens og historikk.

Nøkkeltallene skal brukes på forskjellig nivå i styringsdialogen og tilsynsarbeidet, og gi grunnlag for sammenligning i organisasjonen

Det databaserte styrings- og rapporteringssystem som Politidirektoratet nå utvikler, må betraktes som et strategisk verktøy som støtter lederfunksjonen på de 3 styringsnivåene i etaten. Hensikten er ikke å erstatte mål- og resultatstyring som førende styringsform, men å forenkle og effektivisere den interne kommunikasjon gjennom en strukturering av informasjonen med støtte i eksisterende datateknologi.

Tidsperspektiv og kvalitetssikring

Styrings – og rapporteringssystemet med nøkkeltall skal tas i bruk i alle politidistrikt innen 31.12.05. Politidirektoratet ser for seg ett års prøvedrift, slik at evaluering først vil kunne finne sted i 2007.

7.2.2 Strategisk tilnærming til politiets arbeid i kriminalitetsbekjempelsen med særlig vekt på forebygging

Kriminalitetens årsaker er mange og komplekse, og må bekjempes gjennom en bred innsats av private og offentlige aktører både lokalt og nasjonalt. Politiet verken kan, eller har kompetanse til å bekjempe kriminaliteten alene. I mange tilfeller vil andre aktører ha bedre forutsetninger for å løse oppgavene enn politiet. Dette stiller store krav til både politiet og andre aktører når det gjelder rolleforståelse og viljen til samvirke.

I de senere år har oppmerksomheten i økende grad blitt rettet mot proaktivt arbeid. Gjennom proaktivt arbeid skal politiet ta initiativ for å forebygge og avverge fremtidig kriminalitet, og ikke bare håndtere kjent kriminalitet. Det proaktive arbeidet omfatter både forebyggende og reaktive strategier, og i politiets arbeid skal de to strategiene kombineres på en slik måte at best mulig effekt oppnås av arbeidet. Politiets innsats skal være kunnskapsstyrt.

På grunnlag av økt kunnskap om unge menneskers utvikling av kriminelle løpebaner, de sosiale forholds betydning for utvikling av gjeng- og gjengangerkriminalitet, og ikke minst økt kunnskap om kriminalitetens utvikling og samlede kostnader i samfunnet, ønsker Regjeringen i sterkere grad å satse på forebygging av kriminalitet. Dersom samfunnet lykkes i sin forebyggende innsats må en kunne forvente færre saker i straffesakskjeden og samfunnsøkonomiske besparelser.

Vektlegging av forebyggende tiltak innebærer ikke et ønske om å nedprioritere etterforsking og iretteføring av gjennomførte straffbare handlinger. Høy oppdagelsesrisiko og en effektiv strafferettspleie vil etter Regjeringens oppfatning ha forebyggende effekt. En effektiv etterforsking kan også gi viktig kunnskap om kriminaliteten og de kriminelle. Kunnskap som kan være viktig i en forebyggende innsats. For å kunne stoppe kriminelle karrierer blir etterforsking av den mindre alvorlige kriminaliteten viktig.

Økt kunnskap tilsier at samfunnets mottiltak mot kriminalitet må settes inn i tidlig fase hvor man får kunnskap om at kriminalitet er under utvikling. Dette har særlig aktualitet i forhold til barn og unge. Regjeringen legger stor vekt på tidlige tiltak for å forhindre at barn og unge rekrutteres inn i kriminalitet. Dette vektlegges i regjeringens arbeid i oppfølgningen av stortingsmelding nr. 17 ( 1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Som oppfølgningstiltak er allerede gjennomført endring i politiloven og straffeprosessloven som gir politiet adgang til visse tiltak overfor barn under kriminell lavalder. I denne sammenheng nevnes at såkalte «bekymringssamtaler» hvor foresatte, barn og politiet deltar, er introdusert i etaten. Etter endring av straffeprosessloven kan politiet etterforske ellers straffbare forhold foretatt av barn. Formålet med politiets etterforsking er å tjene som forberedelse for barneverntjenestens behandling av spørsmålet om det skal sette i verk tiltak.

Ved lovrevisjon har man i senere år kriminalisert forberedelseshandlinger som tidligere var straffri, og derved gjort det lettere for politiet, i tidlig fase, å hindre videreutvikling av alvorlige samfunnsskadelige kriminelle handlinger. Det er vedtatt nye metoder med sikte på å gi politiet bedre muligheter til å oppklare alvorlige straffbare forhold, og stanse dem før de blir realisert, alt sammen med det formål å bedre politiets muligheter i forebyggende øyemed. Informasjonsinnhenting, bearbeidelse og informasjonsutveksling er av avgjørende betydning i denne sammenheng.

Behov for klarere roller kom klart til uttrykk i evalueringen av politireformen, jf. kapittel 5. I evalueringen svarer politiets samarbeidspartnere på det forebyggende området at det er viktig å klargjøre politiets rolle i skjæringspunktet mellom ordensmakt og sosialarbeider. Evalueringen bekrefter at en suksess på det kriminalitetsforebyggende området forutsetter en fortsatt avklaring av grensesnittet mellom politiet og de øvrige aktørene på området. Godt kriminalitetsforebyggende arbeid handler mye om bevisst metodeutvikling, samarbeidsutvikling og en tydeliggjøring av politiets forebyggende oppgaver. Godt kriminalitetsforebyggende arbeid handler også om at politiet ikke påtar seg andre myndigheters arbeidsoppgaver, men konsentrerer seg om de oppgaver de er utdannet for. Et politi som påtar seg andres oppgaver bidrar til å skape uklare ansvarsforhold i forhold til andre aktører og en uklar politirolle i forhold til tredjepart. Departementet mener derfor det er nødvendig med en ytterligere tydeliggjøring av politiets rolle på det kriminalitetsforebyggende området.

Problemorientert politiarbeid

Problemorientert politiarbeid (POP) er en metode som har problemanalysen som grunnleggende verktøy. Denne metoden skal innarbeides i hele politiorganisasjonen og legges til grunn i politiets samarbeid med andre aktører. Hensikten er å oppnå en mer analytisk og målrettet arbeidsform for å forebygge og redusere kriminalitet med utgangspunkt i en analyse av kriminalitetsbildet med vekt på tid, sted og årsaker.

Problemanalysen forutsetter en velfungerende etterretningsfunksjon både nasjonalt og lokalt i politidistriktene.

En vellykket problemorientert arbeidsmetodikk forutsetter også at politiet har kompetanse til å kunne gjennomføre kriminalitetsanalyser og etablerer et godt fungerende samarbeid med andre sentrale aktører.

Politiets kriminalitetsforebyggende tiltak – to hovedtilnærminger

Politiet har etter politiinstruksen § 2 plikt til primært å legge vekt på å «forebygge eller avverge lovbrudd eller ordensforstyrrelser». En effektiv forebyggende virksomhet må bygge på noen grunnforutsetninger. Disse er problemorientert politiarbeid, de to hovedtilnærmingene personorientert – og situasjonsorientert forebygging og SLT-modellen som basismodell for samvirke med andre aktører lokalt. SLT-modellen blir nærmere omtalt i kapittel 7.4.1.

Nedenfor vil departementet gjennom å presentere to hovedtilnærminger i det kriminalitetsforebyggende arbeidet bidra til en tydeliggjøring av politiets rolle på dette området. De to hovedtilnærmingene er «Personorientert forebygging» og «Situasjonsorientert forebygging».

Personorientert forebygging

Personorientert forebygging har som mål å gripe inn i årsaksforhold som antas å lede fram til negativ sosial adferd, og innebærer tiltak for å redusere individers, eller grupper av individers, tilbøyelighet eller motivasjon til å begå lovbrudd, og derigjennom motvirke utviklingen av en kriminell løpebane.

Personorienterte forebyggende tiltak rettes først og fremst mot to målgrupper; barn og unge som er i faresonen for å begå kriminelle handlinger og gjengangere. Dermed kan tiltakene i større grad målrettes. Familien, skolen og fritidssektoren blir de viktigste arenaene for forebyggingen som retter seg mot barn og ungdom, og sentrale aktører blir skolen, barne- og ungdomspsykiatrien, sosiale myndigheter og barnevernet. Rus- og sosiale problemer bidrar eksempelvis til å skape kriminelle gjengangere. Tilbud om bolig, behandling, arbeid og utdanning, gjennom tverretatlig samarbeid kan bidra til å redusere tilbakefall. Politiet skal primært bidra med informasjon som kan danne grunnlag for andre aktørers oppfølging.

Situasjonsorientert forebygging

Situasjonsorientert forebygging er en mer avgrenset og målrettet strategi. Slik forebygging kan benyttes mot mange ulike former for kriminalitet. Viktige forutsetninger er konkret identifisering av både type kriminalitet og årsaksfaktorer. Situasjonsorientert forebygging er meget relevant for politiets virksomhet, og det betyr at politiet videreutvikler rollen som grensesetter, rådgiver og kontrollør.

Utgangspunktet for situasjonsorientert forebygging er at kriminalitet er rasjonell adferd som involverer en beslutning om å begå et lovbrudd i en konkret situasjon. Det gjelder derfor å iverksette tiltak som påvirker en potensiell gjerningsperson i en gitt situasjon til å avstå fra lovbruddet. Denne påvirkningen kan i hovedsak skje på tre ulike måter gjennom:

  • å vanskeliggjøre gjennomføringen av lovbruddet

  • å øke oppdagelsesrisikoen

  • å minske utbyttet av et lovbrudd

Nedenfor gis noen eksempler på situasjonsorientert forebygging.

Forskning viser at utformingen av det fysiske miljøet kan utløse kriminalitet. Utformingen av bygninger, bo- og nærmiljø og friområder kan være utformet på en måte som danner grobunn for situasjoner som skaper kriminalitet. Et annet eksempel er å øke risikoen for å bli oppdaget, pågrepet og straffet. Dette kan oppnås gjennom en formell eller uformell overvåking. Politiet kan for eksempel forebygge kriminalitet ved å være synlige på steder og til tidspunkter hvor kriminalitet erfaringsmessig skjer. Alternativt kan overvåking og avdekking skje ved hjelp av tekniske hjelpemidler. For eksempel gjennom kameraovervåking av utsatte steder, og overvåking ved bruk av sikkerhetsvakt/vektere. Et eksempel på uformell overvåking er den årvåkenhet ansatte og publikum generelt har overfor kriminelle handlinger. Ideen bak nabohjelpsområder og natteravnkonseptet er eksempler på en mer organisert form for uformell kontroll. Et tredje eksempel kan være å informere publikum om hvordan de kan sikre seg og sine eiendeler mot kriminalitet. For eksempel gjennom å gjøre det vanskeligere å begå lovbrudd gjennom fysisk sikring som låser og alarmsystemer. Det vil si tradisjonelle kriminalverntiltak. Elektronisk adgangskontroll ved bruk av kodede adgangskort er en annen metode for å vanskeliggjøre adkomsten til steder som kan være utsatt for lovbrudd.

Forhindre gjentatt viktimisering

Gjentatt viktimisering defineres som forholdet mellom å ha vært utsatt for et lovbrudd og sannsynligheten for å bli utsatt for samme type lovbrudd på nytt. Forskning har konstatert at det ikke bare er en liten gruppe kriminelle som står for et stort antall lovbrudd, men det finnes også en liten gruppe offer som rammes av et stort antall lovbrudd.

Eksempler på lovbrudd som i britisk forskning viser seg å ha særlig stor gjentakelsesrisiko er boliginnbrudd og familievold. Vi har lite norske data om gjentatt viktimisering, men en analyse gjennomført av Ole K. Hjemdal (Kompetansesenteret for voldsofferarbeid) basert på levekårsdata fra 2001 viste at omtrent 40 prosent av alle voldstilfeller rammer de 10 prosent mest utsatte ofrene. Analysen viste videre at mens sannsynligheten for å bli utsatt for vold i løpet av et år for befolkningen er ca. 5 prosent, så øker sannsynligheten til over 50 prosent for den som har opplevd minst en tidligere voldshendelse i løpet av samme år, videre opp til 70 prosent for den som har opplevd to, og til hele 90 prosent for den som har opplevd minst tre tidligere voldshendelser i løpet av siste år. Metoden forutsetter imidlertid at kunnskapsgrunnlaget om gjentatt viktimisering videreutvikles med utgangspunkt i norske erfaringer.

7.2.3 Kraftsamling mot samfunnstruende og annen alvorlig kriminalitet

I dette kapittelet redegjøres for tiltak som er iverksatt eller blir iverksatt med sikte på å styrke politiets muligheter for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Departementet har iverksatt flere tiltak for mer effektivt å bekjempe den alvorligste kriminaliteten. For å utnytte ressurser og kompetanse mer effektivt er det iverksatt system og organisasjonsendringer, blant annet ved opprettelse av Nye Kripos og nytt kriminaletterretningsregister. Politiet har fått nye effektive metoder. Videre har departementet i Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) Om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet), fremmet forslag om nye metoder som nylig er behandlet i Stortinget, jf. Innst. O. nr. 113 (2004-2005).

Etablering av Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Nye Kripos)

Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Nye Kripos) ble etablert 1. januar 2005. I Nye Kripos inngår Kriminalpolitisentralen, Politiets Datakrimsenter og prosjekt Catch opprettet i 2001 med mandat å «bekjempe bakmennene i alvorlig narkotikakriminalitet, annen alvorlig organisert kriminalitet bl.a. smugling og tilhørende hvitvasking av penger.» Enheten skal være politiets spydspiss i kampen mot organisert og annen alvorlig kriminalitet, og har påtalekompetanse. Særorganet skal etterforske egne saker og skal yte bistand til politidistriktene på saksfeltet. Etterforskings- og påtalefunksjonene er faglig underlagt Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet.

Fra 1. januar 2005 ble Sekretariatfunksjonen for Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK) som ble etablert høsten 2000, overført til Nye Kripos fra Politidirektoratet. ROK har som formål å samordne bekjempelsen av organisert og annen alvorlig kriminalitet, særlig dersom den strekker seg over flere politidistrikter. Rådet er sammensatt med representanter fra høyere påtalemyndighet, Politidirektoratet, ØKOKRIM, Nye Kripos, Oslo politidistrikt og en politimester utenfor Oslo politidistrikt. I tillegg møter representanter fra Toll- og avgiftsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste som faste observatører.

Kriminaletterretning

Kriminaletterretning består av innhenting, systematisering og analyse av informasjon om kriminelle og kriminalitet. Hensikten er å kartlegge kriminalitetsbildet og kriminelle trender. Politiet skiller mellom taktisk og strategisk kriminaletterretning, der taktisk kriminaletterretning er saksrettet, mens den strategiske benyttes til å forutsi kriminalitetsutviklingen.

Justisdepartementet besluttet i 2000 at det skal opprettes et nytt nasjonalt kriminaletterretningsregister som skal erstatte eksisterende sentrale og lokale etterretningsregistre. Det nye kriminaletterretningssystemet skal støtte alle faser i etterretningsprosessen, dvs. innsamling, evaluering, bearbeiding, analyse og distribusjon av kriminaletterretningsinformasjon. Formålet er å sikre relevant informasjon tilgjengelig for søk, analyse og annen bearbeiding, herunder at den informasjonen som allerede er lagret i de ulike systemene gjøres lettere tilgjengelig på nasjonalt nivå.

Nytt nasjonalt etterretningsregister skal implementeres i 2006.

Nye metoder

Politiet har et bredt spekter av lovfestede etterforskingsmetoder, eksempelvis hemmelig ransaking, beslag og utleveringspålegg, brevkontroll, teknisk sporing, skjult fjernsynsovervåking, kommunikasjonsavlytting og annen kommunikasjonskontroll, samt annen avlytting av samtaler ved tekniske hjelpemidler. Politiet kan videre i medhold av ulovfestet rett infiltrere kriminelle miljøer og foreta etterforsking med provokasjonstilsnitt.

Teknisk sporing er et alternativ og supplement til ordinær spaning. Metoden gir bedre sikkerhet for spanerne og skjer ved at politiet plasserer en elektronisk sender på et objekt eller en person. Peileutstyret overfører ikke lyd eller bilde, men ved hjelp av moderne GPS-teknikk er det via satellitt mulig for politiet å følge bevegelsene til objektet.

Med bakgrunn i Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) Om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet), jf. Innst. O. nr. 113 (2004-2005) er det tatt viktige skritt for å gi politiet bedre muligheter til å avverge og forebygge alvorlig og samfunnstruende kriminalitet. Den foran beskrevne kriminalitetsutviklingen har etter regjeringens oppfatning gjort slike tiltak nødvendige med sikte på å ivareta samfunnets sikkerhetsinteresser og borgernes trygghetsbehov.

Analyse/laboratorieundersøkelser

Kriminaltekniske og vitenskapelige undersøkelser og analyser som grunnlag for tekniske og biologiske bevis, vil få en stadig mer sentral betydning. Hovedtyngden av kriminaltekniske analyser og undersøkelser utføres i dag av Nye Kripos, som også har bistandsansvar direkte knyttet til åstedsgranskning.

Vitenskapelige undersøkelser og analyser av biologisk materiale utføres i det alt vesentligste ved Rettstoksikologisk divisjon (RE) underlagt Folkehelseinstituttet og Rettsmedisinsk institutt (RMI) med obduksjoner og DNA-analyser. Rettsmedisinsk institutt er organisert under Universitetet i Oslo (UiO). Nevnte institusjoner gjennomfører analyser og undersøkelser for samtlige politidistrikter. Når det gjelder obduksjoner gjennomføres dette i hovedsak i Bergen, Trondheim og Tromsø under tilsyn av Den rettsmedisinske kommisjon.

Den fremtidige organiseringen av kriminaltekniske analyser og undersøkelse er til vurdering.

Politiets internasjonale samarbeid og engasjement

Den overordnede målsetting med det internasjonale politisamarbeidet er å bidra til å forebygge og straffeforfølge den grovere, ofte grensekryssende kriminaliteten som i stigende grad truer både enkeltindividets trygghet og integritet og offentlig sikkerhet og stabilitet. Det er en erkjennelse i de flest land i verden i dag at de som truer disse fundamentale verdiene har betydelige ressurser og kompetanse til sin rådighet, og at de utgjør store og krevende utfordringer som hvert enkelt land ikke kan håndtere på en effektiv måte alene.

Utviklingen viser tydelig at mobiliteten og mulighetene for kommunikasjon øker samtidig som virkemidlene og metodene som særlig den internasjonale, organiserte kriminaliteten tar i bruk stadig blir mer avanserte. Det internasjonale samfunnet må møte denne utviklingen med et nært og velfungerende samarbeid over landegrensene. Både multilateralt og bilateralt arbeides det nå fra rettshåndhevende myndigheters side i Europa så vel som på verdensbasis mer og mer i felles retning.

Det er tatt flere viktige initiativ i FNs regi når det gjelder internasjonal kriminalitetsbekjempelse de senere år. I vår egen del av verden utvikles et stadig mer forpliktende samarbeid innen Europarådet, og ikke minst i EU. Som første land utenfor EU har Norge sluttet seg til Eurojust etablert av EU i 2002. Gjennom Eurojust samarbeider representanter fra EU-landenes påtalemyndigheter direkte i straffesaker som gjelder alvorlige former for grenseoverskridende kriminalitet, særlig rettet mot organisert kriminalitet. Dette gjør at sakene kan behandles raskere og mer effektivt. Som ledd i avtalen utstasjoneres en statsadvokat i Haag fra høsten 2005.

God informasjonsutveksling mellom politimyndighetene i de ulike land er et av de viktige temaene i det internasjonale politisamarbeidet. Å kunne dele informasjon om kriminelle og deres aktiviteter er svært sentralt for et godt internasjonalt politisamarbeid. Dette krever regler som bygger på gjensidig tillit mellom politimyndigheter i mange land samtidig som personvernhensyn og beskyttelse av data i henhold til internasjonale standarder blir ivaretatt. Dernest må man sikre hensiktsmessige verktøy for rask og sikker overføring av informasjon.

Det ligger mange og kompliserte utfordringer i arbeidet med internasjonal regelverksharmonisering. Blant annet tildels meget vanskelige avveininger mellom nasjonale og internasjonale særtrekk og behov. Et tydelig trekk i det internasjonale samarbeidet er imidlertid at man søker å harmonisere sentrale lovbestemmelser som gir muligheter for internasjonalt samvirke og felles innsats. I nær tilknytning til dette arbeidet hører også arbeidet med å løse de problemer som følger av en svært ulik organisering av politiet i de land som søker samarbeid. Det vil fortsatt være behov for internasjonale regler som kan overvinne disse forskjellene.

Regjeringen vil at Norge og norske politimyndigheter i årene som kommer skal være aktiv deltaker i det internasjonale samarbeidet for å forebygge og bekjempe den grensekryssende kriminaliteten. Særlig den internasjonale terrorismen, narkotikatrafikken, menneskesmugling og handel med kvinner og barn over landegrensene.

Norsk politi skal følge med i den internasjonale utviklingen, og stå fram som en pålitelig samarbeidspartner. Det er videre et mål at norsk politi skal ha godt bilateralt samarbeid både operativt og på mer overordnet nivå med mange land på verdensbasis. Norsk politi har begrensede ressurser, og må derfor prioritere det bilaterale samarbeidet med utgangspunkt i nasjonale utfordringer.

Politibistand til andre land vil bli mer vektlagt i det internasjonale politisamarbeidet. Regjeringen ønsker at norsk politi skal videreutvikle sitt gode rykte som en stabil og kvalitetspreget aktør innen sivil krisehåndtering, hvor det etterspørres innsats fra norsk politi for å veilede, trene og hjelpe politimyndigheter i land eller områder som etter krig og katastrofer har en dårlig fungerende samfunnsstruktur. Dette er i dag et vekstområde for internasjonalt politiarbeid. Antallet norske polititjenestemenn i slike internasjonale politioperasjoner vil øke i tiden som kommer. Målsettingen er å stille til disposisjon for utenlandstjeneste 1 % av den operative politistyrken i landet.

7.2.4 Utnyttelse av kompetanse

Med virkning fra 1. januar 2006 vil hele grunnplanet i politi – og lensmannsetaten ha et likeartet oppgavespenn. De samlede oppgavene gjør det nødvendig å se nøye på etatens kompetansebehov med sikte på god måloppnåelse innenfor de mange spesialområdene.

Departementet ønsker en total kompetansegjennomgang i etaten, for å sikre at vi i fremtiden har en etat som mestrer de faglige og styringsmessige utfordringer. Kompetansen som den treårige politihøgskoleutdanningen gir må benyttes der slik kompetanse er påkrevd. En rekke arbeidsoppgaver som i dag utføres av politiutdannet personell, kan med fordel utføres av andre, med sikte på å bruke politikompetansen på arbeidsområder som først og fremst kan relateres til kjerneoppgavene. Slik tilpassing mellom oppgaver og kompetanse må også vurderes ved rekruttering av spisskompetanse til områder som økonomi, jus, analyse, data, osv. I forbindelse med Politireform 2000 har mange politidistrikter gjort tilpassinger i riktig retning.

Det er ikke bare viktig å rekruttere ny, adekvat kompetanse. Tilsvarende er det viktig å videreutvikle den kompetanse som er i etaten. Departementet ser det som viktig at spisskompetansen som finnes i distriktene utnyttes på tvers av distrikts- og enhetsgrenser. Eksempelvis er et av tiltakene i Politidirektoratets handlingsplan for bekjempelse av kriminelle MC-miljøer at det etableres fagmiljøer i Oslo, Rogaland og Sør-Trøndelag politidistrikt for bistand til de øvrige distrikter.

Videre er det viktig å utnytte de muligheter som ligger i sammensetning av rett kompetanse, eksempelvis gjennom bruk av tverrfaglig team og prosjektorganisering. Mange politidistrikter har satt sammen etterforskerteam, bestående av flere typer av spisskompetanse for å få bedre oppgaveløsning, eksempelvis i økonomiske straffesaker.

Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet fra 2004, forutsetter at alle politidistrikter skal ha tverrfaglige økoteam hvor juridisk, politifaglig og økonomisk ekspertise er representert. Handlingsplanen legger opp til å styrke arbeidet langs disse linjer.

Politiets økte internasjonale engasjement gir verdifull politifaglig kunnskap. Det er grunn til å tro at politiets engasjement, eksempelvis i Sørøst-Europa, gir god kunnskap om koblingen mellom kriminelle på Balkan og kriminelle i Norge, transportruter og transportmåter for narkotika, samt distribusjonskanaler for menneskesmugling og prostitusjonsformidling. Departementet peker på viktigheten av at kompetanse tilegnet gjennom utenlandstjeneste blir utnyttet på best mulig måte for utvikling av etatens samlede kompetansenivå og oppgaveløsning.

Med bakgrunn i ønsket om å utnytte politikompetansen primært til kjerneoppgavene, jf. uttalelser i budsjettinnstilling S. nr. 4 (2004-2005) s. 9, vurderes spørsmålet om overføring av oppgaver internt i politiet til personell uten treårig høgskoleutdanning. En vil her særlig omtale:

Ambassadevakthold

Norge er etter Wien – konvensjonen av 18. april 1961 folkerettslig forpliktet til å ivareta de ytre sikkerhetsbehov til utenlandske representasjoner (ambassader). Det prinsipielle utgangspunkt er at politiet må ha styring og ansvar, men at oppgaven i utgangspunktet bør løses slik at ressursbindingen for ordinære politistyrker blir minst mulig.

For Oslo politidistrikt har det periodevis vært en stor utfordring at betydelige politiressurser har vært bundet opp i vakt og sikring ved ambassader. Slike vakt – og sikringsbehov har tiltatt senere år, som utslag av endret sikkerhetssituasjon. Tekniske installasjoner som er etablert har i en viss grad kompensert for fysisk tilstedeværelse av politipersonell. Til tross for dette er det fremdeles betydelige personellressurser som bindes til slik tjeneste. Behov for politipersonell til denne type vakt- og sikringsoppgaver vil kunne svinge betydelig avhengig av den til enhver tid gjeldende trusselvurdering.

For slike oppgaver kan det være aktuelt å benytte politiansatt personell, uten treårig politihøgskole, men som er gitt nødvendig opplæring for oppgaven, og som står under politiets instruksjonsmyndighet, og som kan suppleres med ordinært politi når oppgaven krever det. Departementet har gitt Politidirektoratet i oppdrag å vurdere alternative løsninger, herunder bruk av personell uten treårig politihøgskole i slike sammenhenger.

Uttransportering av asylsøkere

1. januar 2004 ble Politiets utlendingsenhet (PU), etablert. Enheten har totalt 225 ansatte. Allerede fra oppstarten var det bestemt at PU skulle ha ansvar for Politiets utlendingsinternat og at 30 transportledsagere skulle ansettes. Disse stillingene ble besatt pr. 1. juli 2004. De to viktigste oppgavene for enheten er drift av utlendingsinternatet og uttransporteringer av asylsøkere som har fått avslag på sin søknad, eller andre utenlandske borgere som skal uttransporteres fra Norge. Ved Politiets utlendingsinternat består bemanningen av transportledsagere. Disse er gitt særskilt utdanning ved PHS. I tillegg har PU kjøpt vektertjenester som innebærer at 60 vektere er tilknyttet utlendingsinternatet. Disse forestår arrestforvarerfunksjonen ved internatet.

Formålet med å ansette transportledsagere var blant annet å frigjøre politiressurser. Så langt har transportledsagerne, med få unntak, gjort tjeneste sammen med politiutdannet transportfører. Det forventes at transportledsagerne i løpet av 2005 vil kunne utføre selvstendige transportoppdrag på lik linje med politiutdannede transportførere.

Erfaringene med ansatte transportledsagere ved PU må sies å være gode, og Justisdepartementet antar at ansatte med relevant utdanning vil kunne få økt betydning, særlig med sikte på å på frigjøre politipersonell fra kurante transportoppgaver.

Transport av varetekt – og soningsfanger

Det har i en årrekke vært anført at politiet har brukt og bruker for store ressurser til transport av varetekt – og soningsfanger. Ved behandling av budsjettinnstilling S. nr. 4 ( 2001-2002), fattet Stortinget 4. desember 2001 vedtak om å be Regjeringen gjennomføre en prøveordning hvor fangetransport settes ut på anbud under politiets ledelse og kontroll, og vurdere andre tiltak for å redusere politiets ressursbruk til fangetransport, herunder økt bruk av ansatte med relevant utdanning.

Det er iverksatt flere tiltak med sikte på effektivisering av politiets fangetransporter. Et pilotprosjekt i politidistriktene Vestfold, Telemark, og Søndre Buskerud hvor et privat selskap gjennomfører transporter under politiets ledelse og kontroll ble igangsatt i 2004, med prøvetid på 2 år. Videre er det etablert et samarbeidsprosjekt på Østlandet mellom kriminalomsorgen og politiet. Ordningen tar sikte på å effektivisere transportvirksomheten i de to etatene ved å se behovene i sammenheng, og utvikle samarbeidsordninger. For øvrig er det innført systemer for koordinering av transporter i flere distrikter.

Politiets utlendingsenhet benytter i stor grad ansatte transportledsagere ved fremstilling av utlendinger i forhørsretten for varetektsfengsling. I Oslo politidistrikt utfører arrestforvarere i betydelig grad fangetransporter i forbindelse med fremstillinger.

Departementet følger fortløpende de pågående virksomheter med sikte på mer rasjonell bruk av ressurser til disse oppgavene, og spesielt med sikte på å redusere bruken av politipersonell som i størst mulig grad bør brukes på kjerneoppgavene.

Etter evalueringen av pilotprosjektene i 2006 vil Stortinget bli orientert om erfaringene, jf. Stortingets vedtak av 4. desember 2001.

Arrestforvarere

Oslo politidistrikt har ca. 30 arrestforvarere. Politidistriktene Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag har også ansatt arrestforvarere. Enkelte andre distrikter har også ansatt arrestforvarere. Flere distrikter ansetter arrestforvarere ut fra ønsket om bedre utnyttelse av fagressurser. Dette er en positiv utvikling. Det enkelte distrikt må selv foreta en avveining mellom de forskjellige behov for kompetanse.

7.2.5 Utnyttelse av politireserven

I stortingsmelding nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt – militært samarbeid, ble det opplyst at politireserveordningen er under evaluering, jf. også stortingsproposisjon nr. 1 (2004-2005). Det er besluttet at det administrative ansvaret for politireserven skal overføres fra Oslo politidistrikt til Utrykningspolitiet som også skal ha et nasjonalt opplæringsansvar. Det planlegges med sikte på å opprette en fremtidig godt utdannet og utrustet nasjonal politireservestyrke på 2 000 mannskaper.

Departementet vil vurdere den fremtidige bruk av politireserven.

7.2.6 Bruk av teknologi

En rekke arbeidsoppgaver innen straffesaksbehandling, forvaltning og publikumskontakt vil kunne løses mer effektivt og med en høyere kvalitet ved utvidet, mer effektiv og sikker bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. I IKT-strategi for justissektoren 2004 – 2007, legger departementet stor vekt på å få til elektronisk samhandling både med og innen justissektoren – og mer brukervennlige tjenester. En annen hovedsatsing er å bedre informasjonsgrunnlaget for beslutninger som fattes både innen og om justissektoren. IKT-strategien for justissektoren er et styrende dokument også for politiets IKT-satsing.

I mange straffesaker er elektroniske og biologiske spor avgjørende for oppklaring og bevisføring. Teknologiutviklingen har dramatisk økt muligheten for analyse av tekniske og elektroniske bevis i forbindelse med politiets etterforsking. Skal politiet forfølge ambisjonene om effektiv og troverdig kriminalitetsbekjempelse, må politiet ha tilstrekkelig nivå på utstyr og kompetanse. Nye Kripos med Politiets datakrimsenter er det sentrale politiorganet med spisskompetanse på disse områdene. Et regjeringsoppnevnt utvalg, som skal avgi innstilling om gjennomføringen av Europarådets cybercrime-konvensjon, skal blant annet vurdere behovet for lovendringer for å bruke IKT mer effektivt i etterforskingen.

Sikker informasjonsutveksling og avlyttingssikkert nett er i mange situasjoner nødvendig for at politiet skal kunne løse sine operative og etterforskingsmessige oppgaver på en tilfredstillende måte. Et avlyttingssikkert sambandsnett er også viktig for den enkelte tjenestemannens sikkerhet. Det er besluttet å utbygge et digitalt kommunikasjonsnett for nødetatene.

Departementet har også igangsatt et utviklingsarbeid for å tilføre politiet mobilt utstyr som effektivt sikrer tilgang til politiets sentrale systemer. Dette innebærer at den operative tjenesten får et langt bedre dataverktøy» på fortauskanten». På denne måten vil politiet spare tid og få langt bedre muligheter for kvalitetssikring av informasjon, eksempelvis i forbindelse med diverse kontrolltiltak.

En utvidet, mer effektiv og sikker bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi krever generell kompetanse hos alle tilsatte og spesialistkompetanse innenfor enkelte funksjoner. Politiets kompetanse skal styrkes både gjennom utdanning og ved nyrekruttering av personell med høy datateknisk kompetanse.

7.3 Mer effektiv straffesaksbehandling

Forutsatt at hensynet til kvalitet og rettssikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt, bør straffesaker avgjøres raskt og effektivt på lavest mulig nivå. I lang tid har departementet prioritert arbeidet med å effektivisere straffesakskjeden. Det er et overordnet mål å opprettholde et straffereaksjonssystem som inngir tillit i befolkningen. Blant annet av disse grunner er det viktig å effektivisere straffesaksbehandlingen. Det er en erfaring at politiets etterforsking, påtalemessige saksbehandling og politiets samvirke med de øvrige aktører som domstoler, advokater og kriminalomsorgen, utgjør en nøkkelfaktor for en effektiv straffesakskjede. Departementet ser det som særdeles viktig at ansatte i etaten har et helhetlig syn på politiets rolle og betydning for en effektiv straffesakskjede. I denne forbindelse er det viktig at man utvikler gode samhandlingsrutiner internt i etaten og med andre aktører i straffesakskjeden, og utnytter mulighetene for effektivisering som ligger i moderne kommunikasjonsteknologi.

Nedenfor skisseres tre tiltak med sikte på rask og effektiv avgjørelse i mindre alvorlige og kurante saker. Disse tiltakene anses særlig viktige da det er en målsetting at størst mulig andel av hverdagskriminaliteten bør avgjøres raskt. Tiltakene vil også bidra til at bare de sakene som krever det, vil bli henvist til videre behandling i straffesakskjeden.

7.3.1 Utvidet bruk av forenklet forelegg

Med bakgrunn i NOU 2003: 15 Fra bot til bedring, tar Regjeringen våren 2006 sikte på å fremme lovforslag om utvidet bruk av forenklet forelegg i nærmere avgrenset saksområde. Forslaget må ses i sammenheng med anmodningsvedtak II i Innst. S. nr. 218 ( 2003-2004 ) Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Anne Helen Rui, Gunn Karin Gjul og Knut Storberget om regelendringer og tiltak for å redusere straffesaksbehandlingstiden. Forslaget innebærer at en betydelig del av enklere forseelsessaker som i dag avgjøres ved ordinært forelegg på bot, for fremtiden bør kunne avgjøres ved forenklet forelegg. Forenklet forelegg er en reaksjonsform som kan være hensiktsmessig i enkle, lett konstaterbare forhold hvor det ikke er heftet noe tvil om skyldsspørsmålet og saken er egnet til avgjørelse på stedet etter standardiserte satser. Forslaget vil bety at tjenestemenn i politiet på stedet vil kunne avslutte bagatellmessige saker, eksempelvis knyttet til visse ordensforstyrrelser, en rekke overtredelser av vegtrafikkloven og naskerisaker. Utvalget har beregnet at dersom forslaget følges fullt ut, vil dette innebære at ca. 37 000 saker i 2002 kunne vært avgjort på denne måten. Tiltaket vil bety en langt raskere saksavgjørelse i mindre alvorligere saker, som ikke belastes straffesakskjeden.

Dette tiltaket vil være lett synlig og vil trolig raskt bli oppfattet som bedre oppgaveløsning av politiets ansatte, publikum og andre samvirkende aktører.

7.3.2 Bedre utnyttelse av lensmannens tilknytning til påtalemyndigheten

Regjeringen ønsker å utnytte bedre det faktum at lensmannen etter straffeprosessloven § 55 utgjør et element i påtalemyndigheten. Denne intensjon kommer til uttrykk ved to tiltak:

  • I 2003 ble det igangsatt et prøveprosjekt med 71 lensmenn med adgang til å overføre visse straffesaker til konfliktrådsbehandling. Foreløpig evaluering tyder på at ordningen blir noe ujevnt fulgt opp, men en bedre og mer systematisk oppfølging tilsier at ordningen gjennomgående kan bli bedre utnyttet. Tiltaket representerer noe nytt som krever litt tid før man kan registrere merkbare resultater. Som helhetsinntrykk synes ordningen stort sett godt mottatt. Etter utløpet av prøveordningen i 2006 vil det bli vurdert om ordningen skal gjøres permanent, og eventuelt utvides.

  • Regjeringen ønsker å åpne for at lensmenn etter nærmere avklaring og avgrensning gis adgang til å utferdige ordinært forelegg på bot i enkelte typer mindre alvorlige og erkjente saker. Justiskomiteen ba allerede i samband med behandlingen av stortingsmelding nr. 23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet, jf. Innst. O. nr. 192 (1991-1992), s.20-21, om at departementet vurderte en slik mulighet. Med bakgrunn i ambisjonen om at tilståtte, mindre alvorlige saker bør avgjøres raskt og effektivt på lavest mulig nivå, mener departementet at lensmannens tilknytning til påtalemyndigheten bør utnyttes bedre.

Tiltaket må anses som en praktisk løsning både i forhold til fastboende, men også i særlig grad overfor gjennomreisende som gjør seg skyldig i enklere straffbare forhold, og som på stedet sier seg villig til å vedta et ordinært forelegg.

Tiltaket gjelder mindre alvorlige forhold som ikke omfattes av forslaget om utvidet adgang til forenklet forelegg, se kapittel 7.3.1. Forslaget vil avlaste påtalejurister som kan konsentrere seg om de mer alvorlige og arbeidskrevende sakene. Departementet vil nærmere vurdere avgrensning av saksområde og andre spørsmål i tilknytning til reformen. Tiltaket vil kreve noe instruksjon, veiledning og etterfølgende kontroll.

Tiltakene ovenfor må ses i sammenheng med den vedtatte reform knyttet til den sivile rettspleie på grunnplanet. Totalt vil politi – og lensmannsetatens lokale forankring både i den sivile og den strafferettslige rettspleie gi et enda bedre utgangspunkt for aktiv kriminalitetsbekjempelse, effektive beredskapsmessige funksjoner og samtidig en styrking av publikums rettssikkerhetsmessige interesser. De skisserte tiltak for lensmenn vil styrke lensmannens posisjon som lokal myndighetsperson.

7.4 Politiets samvirke med andre aktører

På mange samfunnsområder skjer det i dag et utstrakt samvirke mellom offentlige myndigheter og private aktører. Politi- og lensmannsetatens ansvarsområder og oppgaveløsning står i så måte ikke i noen annen stilling, siden etatens virksomhetsutførelse i mange sammenhenger er avhengig av samvirke med mange forskjellige aktører.

Der annen myndighet og organisasjoner er tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt, skal politiet samarbeide med disse så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for dette, jf. politiloven § 2 nr 6, jf. politiinstruksen § 2-2 nr. 6 og kapittel 15.

I mange sammenhenger har politiet og andre statlige og lokale kontrollmyndigheter sett fordel av tett operativt samarbeid. Dette gjelder ikke minst samordnede aksjoner mot bestemte målgrupper, hvor den enkelte deltagende myndighet har et sektoransvar. Som eksempel nevnes et gjennomført prøveprosjekt – Forebygging av økonomisk kriminalitet – SØK (samarbeid om forebyggende økonomisk kontroll), initiert av Justisdepartementet i samarbeid med Finansdepartementet, Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet. I prosjektperioden ble 171 serveringssteder i Oslo besøkt gjennom 13 aksjoner. På operativt nivå deltok Oslo politidistrikt, Oslo kemnerkontor, Tollregion Oslo og Akershus og Næringsetaten. Blant de mange forhold som ble avdekket nevnes: Ikke bokførte spilleautomatinntekter, manglende omsetningsoppgaver, ikke regnskapsført omsetning, manglende arbeids- og oppholdstillatelse, beslag av ikke fortollet alkoholvarer, svart omsetning av øl og andre varer. Flere av sakene ble av den enkelte fagmyndighet senere fulgt opp, enten som straffesak eller administrativt.

7.4.1 Samvirke politi – kommune

Statlig politi

Ved politiloven av 13. mars 1936 ble ansvaret for norsk politi i sin helhet overført til staten. Før dette hadde det vært en ordning der utgiftene til politiet var delt mellom stat og kommune. Bakgrunnen for å samle de økonomiske og tjenestemessige funksjoner på samme hånd var dels uklare og uoversiktlige ansvarsforhold knyttet til den tidligere organisasjonsmodellen.

Prinsippet om et statlig finansiert og ledet politi ble videreført ved lov nr. 53 av 4. august 1995 om politiet. I Ot.prp. nr. 22 (1994 – 1995) Om lov om politiet, side 12, skriver departementet:

«Dagens politiordning tar sikte på å forene kravet om enhetlig nasjonal ledelse og god ressursutnyttelse med ønske om en lokal nærhet og tilhørighet. Lensmannsetaten har i særlig grad ivaretatt disse verdiene. I de store byene har utviklingen de siste tiårene vært slik at kontakten mellom politiet og lokalsamfunnet enkelte steder ikke oppfattes som tilfredsstillende. Departementet vil sette mye inn på å gjøre kontakten bedre. God kommunikasjon mellom politiet og kommunale myndigheter er viktig. Kommunale myndigheter bør imidlertid ikke gis del i den direkte styringen av politiet. Styringen bør ligge der det budsjettmessige ansvaret ligger, …»

Ansvaret for norsk politi skal fortsatt i sin helhet ligge til staten. Et kommunalt politi vil bryte med prinsippet om enhetspoliti. Det er imidlertid svært viktig at det er et godt og strukturert samarbeid mellom politiet og lokale myndigheter. Derfor vil vi her nærmere omtale samhandlingsrelasjonene mellom det lokale politiet og kommunen.

Samarbeid politi – kommune

Det er trekk i utviklingen de senere år som kan tyde på at kommunene i stigende grad føler at lokalbefolkningens behov blir tilsidesatt ved prioriteringer av polititjenester. Dette er uheldig. Som nærmere redegjort for i kapittel 6.6, er en videreutvikling av forholdet mellom politidistriktene og kommunen en viktig forutsetning for et lokalt forankret politi. Mange kommuner har allerede i dag et godt samarbeid med politiet, men dette samarbeidet kan fortsatt videreutvikles i en mer formalisert og forpliktende retning. Politimesteren skal ha årlige møter med den enkelte kommune sammen med lokal politileder, dvs den lokale lensmann eller politistasjonssjef.

Det skal være en politileder for hver kommune som fremstår som koordinator for politiets arbeid. Lokal politileder har et ansvar for å skape forståelse for felles ufordringer. Det er dessuten viktig for politiet å ha et godt samarbeid med kommunale etater som tar avgjørelser som kan ha betydning for politiet, eksempelvis skjenkerettsutvalg, bygningsråd, vegetater, skatteetaten, barnevernvakten etc.

Lokal politileder skal opprettholde god dialog med kommunen. Kommunen vil tidvis ha behov for orientering fra politiet om ulike hendelser i kommunen, være seg ulykker eller kriminelle handlinger. Likeså vil politiet kunne ha stor nytte av synspunkter fra kommunen på aktuelle forhold i lokalmiljøet. God kommunikasjon med kommunen kan bidra til å etablere forståelse for politiets innsats.

Politi- og lensmannsetaten må i langt større grad gi tilbakemeldinger til kommunen om tilstand og resultatoppnåelse. Rapporteringer om kriminalitetsbildet og utviklingen innen gjeldsordning og tvangsfullbyrdelse, sammen med andre temaer, vil være naturlige emner å orientere kommunen om minimum en gang i året. Slike møter gir etaten også anledning til å redegjøre for ressurssituasjonen og hvilke planer og prioriteringer etaten har for kommende år.

For å gi kommunen en større påvirkningsgrad i utformingen av virksomhetsplan og aktuelle tiltak, kan kommunen også være høringsinstans før endelig plan vedtas. Det er viktig for politiets forhold til lokalbefolkningen at politiet har kjennskap til hvilke forventninger de har til politiet, samtidig som det også gir økte muligheter for samspill og påvirkningsmuligheter.

Politidirektoratet arbeider med en veileder for politiets samarbeid med kommunen og fylkeskommunen.

I Oslo er det som et forsøk åpnet for at kommunen administrativt kan utstede overtredelsesgebyr for å få til bedre håndhevelse av vedtektsbestemmelser som skal forhindre forsøpling med mer. Normalt vil slike tilfeller ikke være prioritert fra politiets side og anmeldelser blir sjelden fulgt opp. Departementet vil følge erfaringen fra prøveprosjektet, særlig med henblikk på videre oppfølging av Sanksjonsutvalgets innstilling, jf. nærmere omtale i Kap 7.1.2.

SLT-modellen

Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak (SLT), er en modell for å samordne det kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge. Målet er å få mer ut av allerede igangsatte tiltak ved at forskjellige aktører støtter og utfyller hverandres arbeid. Skal samordningsmodellen få den forebyggende effekt den er tiltenkt, så kreves det aktiv deltakelse fra politidistriktene, og politiet bør være representert med lokal politileder. Politiet skal bidra til at modellen etableres og videreutvikles i kommunene.

Politidistriktenes deltakelse er viktig av flere grunner. For det første kan politiet gjennom sitt analyse- og registreringsverktøy, sine observasjoner og sine kontakter i barne- og ungdomsmiljøene både avdekke uheldige miljøer som er under utvikling og skaffe oversikt over den registrerte barne- og ungdomskriminaliteten. Ut fra den samlede informasjonen kan politiet og kommunen i fellesskap analysere barne- og ungdomsmiljøene, og sette inn tiltak.

For det andre er politiets deltakelse viktig fordi nyrekruttering til en kriminell livsstil fremfor alt skjer i unge år, og gjerne før den kriminelle lavalder. Forskning viser at barn som allerede tidlig har alvorlige adferds-, konsentrasjons- og rusmiddelproblemer løper økt risiko for senere kriminell utvikling. Hovedtilnærmingen her vil være personorientert forebygging hvor målet er å gripe inn i årsaksforhold som antas å lede fram til negativ adferd. Politiets rolle blir primært å gjøre de andre deltakerne oppmerksom på unge med slik adferd, skrive gode situasjonsrapporter og ha en pådriverrolle for å bidra til at disse får nødvendig oppfølging av kommunen. Særlig viktig er det at politiet ivaretar opplysningsplikten i forhold til barnevernet, men også underretningsplikten til skole- og sosialmyndighet som følger av politiinstruksens § 15-1 siste punktum er viktig.

I stortingsmelding nr. 31 (2002 – 2003) Storbymeldingen, heter det på s 133 at

«… lokal tverretatlig samordning (skal) være et prioritert område. Lokale tverretatlige ordninger vil kunne bidra til å ansvarliggjøre alle aktører om det felles målet, og å effektivisere tiltakene. Et av de sentrale tiltakene er mer bruk av modellen «Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak» (SLT).»

SLT-modellen er tatt i bruk i over 140 kommuner. Noen steder har flere kommuner etablert et felles SLT samarbeid.

I boks 7.2 og 7.3 omtales kort et par konkrete eksempler på hvordan samspillet mellom politi –   kommune kan organiseres.

Boks 7.2 Et eksempel: SNU unge lovbrytere i tide – Delprosjekt «Felles ansvar»

Prosjektet er lokalisert i Salten politidistrikt, og retter seg mot ungdom i alderen 12 – 18 år som er på vei inn i kriminalitet. Gjennom et forpliktende tverrfaglig samarbeid, basert på prinsippene for gjenoppretting og forsoning (restorative justice), skal den enkelte ungdom få hjelp til å takle negativ adferd og endre den i retning av konstruktiv virksomhet knyttet til utdanning, arbeid, hjem og fritid. I tråd med prinsippene for gjenoppretting og forsoning involverer prosjektet aktivt de som er berørt av lovbruddet for å løse den aktuelle konflikten. Målet er å få gjerningspersonen til å oppnå forsoning med fornærmede og lokalmiljøet. Prosjektet støttes av en tverrfaglig ressursgruppe som består av representanter fra blant annet kriminalomsorg, barnevern, politi og påtale, barne- og ungdomspsykiatrien, utekontakten og konfliktrådet. Det er utarbeidet rutiner for rask oversendelse av saker fra politiet til behandling i prosjektet.

Boks 7.3 Et eksempel – Kristiansand kommune

Kristiansand kommune er et eksempel på en kommune som har utviklet et godt formalisert samarbeid med politiet. Begge parter har stor nytte av samarbeidet i eget arbeid. Samarbeidet gir både informasjon og en mulighet til å se egen etat i en større sammenheng. Videre påpekes at en viktig bieffekt av det formaliserte samarbeidet er at det legger grunnlaget for et godt uformelt samarbeid, som ofte kan være vel så viktig.

Samarbeidet mellom politiet og kommunen blir også ivaretatt gjennom politiets arbeid med virksomhetsplanen, og hvor kommunens prioriteringer blir hensyntatt. Dette gir kommunen en mulighet til å kunne påvirke politiets prioriteringer. Erfaring viser også at det er stor interesse for politiets kriminalitetsanalyser hos de andre deltakerne.

Erfaringene fra Kristiansand kommune peker på noen suksesskriterier for å lykkes i et samarbeid politi – kommune:

  • en kommune som er samarbeidsorientert, og som tenker tverrfaglig

  • forankring i toppledelsen (stabil deltakelse og en engasjert ordfører)

  • felles prioriteringer

  • felles interesse (samarbeidet må angå de som deltar)

  • politiets deltakelse er viktig (forankring i et politi som tenker og arbeider forebyggende)

  • struktur er viktig, og ikke minst god struktur på sekretariatsfunksjonen

  • at personer på alle nivåer deltar bidrar til å gjøre avstanden mellom nivåene mindre

  • viktig å kunne vise til resultater

7.4.2 Politiets samarbeid med andre nød- og beredskapsetater

En prioritert oppgave er å styrke samarbeidet mellom politiet, brannvesenet, helsevesenet og Sivilforsvaret. Samarbeidet skal vektlegge felles opplæringstiltak, beredskaps- og innsatsplanlegging og samtrening. Regjeringen sier i Stortingsmelding nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, kapittel 6.5.3, at ved omfattende katastrofer i utlandet skal den koordinerende operative ledelse på stedet ligge hos politiet og det operative koordineringsansvaret nasjonalt ligge hos Politidirektoratet. Det er også pekt på behov for samordnede utdanningstiltak for personell i internasjonal innsats. Slike tiltak vil omfatte blant annet samvirkekurs for nødetater som politi, brann, helse og frivillige organisasjoner, og samordning av planverk.

I redningstjenesten har politiet en nøkkelposisjon, både som skadestedsleder og i ledelsen av det utøvende stabsarbeid knyttet til operasjonssentralene og den lokale redningssentral.

Brannvesenet utgjør fagmyndighet på brannområdet. Mange brannvesen, særlig i større kommuner har utviklet seg til å bli en sentral aktør også i redningstilfeller og andre beredskapssituasjoner utover branntilfellene. Som eksempel nevnes her kjemikalievernberedskapen, hvor brannvesenets kompetanse og utstyr knyttet til røyk, gass, kjemikalier og eksplosiver, spiller en stor rolle. På denne bakgrunn er brannvesenet av avgjørende betydning for samfunnets beredskap i lokalsamfunnet. Skal vi få til en optimal utnyttelse av samfunnets samlede ressurser med sikte på økt trygghet, vil et godt samvirke mellom politi og brannvesen være helt avgjørende.

Brannvesenet er representert i lokal redningssentral, LRS. Brannpersonell som kommer til et ulykkessted før politiet, har skadestedsledelsen inntil politiet kommer tilstede og kan overta. På samme måte som politiet har også brannvesenet eget nødnummer, og kommer dermed i kontakt med mange personer utenfor brannsituasjoner. Med bakgrunn i de etablerte nødnummer tar politi og brannvesen i stor grad del i samme informasjonstilfang som gir grunnlag for gjensidig videreformidling og henvisning.

Det er departementets oppfatning at både brannvesenet og politiet har god rolleforståelse med hensyn til ledelse og opptreden i forskjellige nødsituasjoner, og som samsvarer godt med den omtale som ble gitt i stortingsmelding nr. 39 (2003-2004) om samfunnssikkerhet og sivilt – militært samarbeid, se særlig kapittel 12, jf. kapittel 7. Endringer i tunnel- , vegutbygging og andre store industritiltak har ført til økt samordnet øvelsesaktivitet som er av stor operativ viktighet, og som generelt har lagt grunnlag for godt samarbeid.

Ved større ulykker og ekstraordinære hendelser vil også fylkesmannen være sentral aktør innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Samvirkeforholdet mellom fylkesmannen og politiet er nærmere regulert i kgl.res. av 12. desember 1997. Politiet skal på regionalt nivå ha et samvirke med fylkesmannen i arbeidet med å forebygge og håndtere større ulykker, kriser og katastrofer i fred og krig. Fylkesmannen har et koordinerende ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap i fylket.

Med bakgrunn i meldingens vektlegging av politiets trygghetsskapende rolle er det av stor viktighet at slikt samarbeid med vekt på lokale tilpasninger videreføres og styrkes.

Det er besluttet å starte utbygging av et felles digitalt radiosamband (nødnett) for nød- og beredskapsetatene. Dette er viktig for en godt fungerende redningstjeneste. Det er også utredet om man skal innføre et felles nødnummer i Norge. Dette er til vurdering.

7.4.3 Politiets samvirke med andre aktører i trafikksikkerhetsarbeidet

Politiets trafikksikkerhetsarbeid og etatens tette samarbeid med andre aktører, utgjør vesentlige bidrag til et tryggere trafikkmiljø. Samarbeidet gjør seg gjeldende på alle nivåer og i ulike former, eksempelvis ved samordning av kontrollinnsats, kampanjer og informasjonstiltak.

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved trafikkulykker ligger i størrelsesorden 25 mrd kroner årlig. I stortingsmelding nr. 24 ( 2003-2004) Nasjonal transportplan 2006 – 2011 har regjeringen lagt til grunn at færre drepte og alvorlig skadde i trafikken skal være ett av fire mål i transportpolitikken. Med dagens trafikkvekst kreves det et bredt spekter av virkemidler for å nå et slikt mål, og i transportplanen har regjeringen lagt vekt på at kontrollaktiviteten skal styrkes.

Den samfunnsmessige lønnsomheten av ulike kontrolltiltak på veg er solid dokumentert, jf. blant annet TØI notat 1073/1997 Vegtrafikklovgivning, kontroll og sanksjoner. Trafikksikkerhetsarbeidet må derfor videreføres og forsterkes. Politiets samarbeid med Statens vegvesen, kommunen, fylkeskommunen, Trygg Trafikk og andre lokale aktører må derfor vektlegges i trafikksikkerhetsarbeidet for å sikre god og ressurseffektiv innsats som skal motvirke risikoatferd i trafikken gjennom høy oppdagelsesrisiko.

7.4.4 Politiets samarbeid med helsevesenet og det psykiske helsevern

Politiets befatning med, og gjøremål opp mot, psykisk labile og psykotiske personer synes å ha økt de senere årene. Personer med alvorlige psykiske lidelser vil i mange sammenhenger befinne seg i grenselandet mellom ulike etater. I disse situasjonene er behovet for samarbeid med andre profesjoner helt nødvendig. Dette gjelder særlig på områder der barn og unge er involvert, i familievoldssaker, i andre alvorlige voldssaker og i saker der den eller de involverte er i akutt behov for psykiatrisk hjelp.

Personer med alvorlig psykisk sykdom som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet representerer en særlig samarbeidsutfordring for helsevesenet og strafferettspleien. For politiet står avvergefunksjonen sentralt. For å kunne ivareta denne funksjonen er politiet avhengig av helsevesenets medvirkning. Dette gjelder blant annet rutiner som sikrer at politiet blir underrettet om psykisk ustabile personer som er i en slik tilstand at de kan skade seg selv eller andre. Videre er det en forutsetning at helsevesenet bidrar til at personer med alvorlige psykiske lidelser får et tilpasset tilbud.

Politiet har etter lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern §§ 3-1, 3-5 og 3-8, jf. § 1-3 og politilovens bestemmelser, plikt til å bistå det offentlige helsevesen under gjennomføring av tvungent psykisk helsevern. Politidirektoratet har utgitt et rundskriv (02/023) som regulerer politiets bistand. Her fremgår det at det er politiet som selv avgjør når og hvordan bistandsoppdrag skal gjennomføres, med visse unntak gitt i politiinstruksens §§ 13-4 og 13-5. Det understrekes at gjennomføringen av oppdraget skal skje i nært samarbeid med rekvirenten og at politiet så vidt mulig skal opptre i sivilt antrekk og helst bruker kjøretøy uten politimerking, fordi det kan oppfattes som både provoserende og stigmatiserende å bli hentet av uniformert politi.

Når politiet tar hånd om personer med psykiske lidelser, har politiet primært ansvaret for varsling av lege, og gjennom ansvarlig helsemyndighet eller på annen måte søke etablert betryggende plassering av vedkommende (jf. politiloven § 12 og ovennevnte rundskriv). Helsetjenesten er ansvarlig for å yte øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til personer med psykiske lidelser. Politiets oppgave blir så snart som mulig å sørge for at personen blir vurdert av helsetjenesten for videre oppfølging.

Politidirektoratet vil i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet revidere gjeldende rundskriv om politiets bistand til helsevesenet på dette området.

7.4.5 Politi- og lensmannsetatens samvirke i forbindelse med naturoppsyn

Politiet utfører et betydelig arbeid i forbindelse med tilsyn, kontroll og håndhevelse av rettsregler til beskyttelse av naturinteressene. Med sikte på en bedre samordnet oppsynstjeneste og effektivisering av ulike oppsynsordninger, ble Statens naturoppsyn, SNO, etablert i 1996. I tillegg til SNO, utgjør Fjellstyrene, Statsskog og Kystvakten de viktigste aktørene som samarbeider med politiet på dette saksområdet.

Departementet ønsker en sterkere synliggjøring av en koordinert og målstyrt kontroll- og oppsynstjeneste rettet mot miljøkriminalitet under politiets ledelse. For å oppnå mer effektivitet skal de tverrfaglige oppsynsordningene under politiets styring og kontroll videreutvikles. Det er av stor viktighet at prinsippet om problemorientert politiarbeid, basert på politidistriktenes sårbarhetsanalyse, legges til grunn for oppsynstjenesten.

Politiets oppgaver med hensyn til kontrollvirksomhet i utmark har flere steder i mange år blitt ivaretatt ved hjelp av lokalt engasjerte personer som i medhold av politiloven § 20 er gitt såkalt begrenset politimyndighet (BP). Denne ordningen har vært gjenstand for revisjon de senere år. Etter gjeldende bestemmelser kan begrenset politimyndighet gis for et tidsrom av to år. Vedkommende skal ha et saklig avgrenset myndighetsområde, ha tilstrekkelig utdanning for formålet, og kunne tilkjennegi seg ved enkel uniformering (armbind) ved politimessig opptreden i felt.

I dag er det totalt ca. 1 000 personer (Økokrim unntatt) som i de forskjellige politidistriktene er tildelt begrenset politimyndighet. Flesteparten av disse er ansatt av kommune, grunneierlag, Statens skoger, Statens naturoppsyn eller fjellstyrer m.m., og som i forbindelse med annen tilsynstjeneste også utfører politioppgaver knyttet til kontroll og rapportering for videre rettshåndhevelse.

Etter Naturoppsynslovens § 3 er personell under utøvelse av begrenset politimyndighet underlagt politiet. Oppsynets kontrollvirksomhet skal utføres i nært samarbeid med og være et supplement til politiets bekjempelse av miljøkriminalitet. Denne regel omfatter direkte kun personell underlagt Statens naturoppsyn, men regelen gir uttrykk for et prinsipp som også i andre sammenhenger er lagt grunn fra politiets side ved tildeling av begrenset politimyndighet. Det er etter departementets mening svært viktig at en oppsynsperson som er utstyrt med begrenset politimyndighet og gjør seg bruk av denne, er bevisst sin framferd og rolle.

Politidistriktene må involvere samarbeidende etater i planarbeidet med sikte på å tilrettelegge oppsynsvirksomheten i tråd med sentrale føringer og overordnede prioriteringer. Fylkesmiljøforum, som nå er etablert i samtlige politidistrikter, er et naturlig utgangspunkt for dette samarbeidet. Fylkesmiljøforum er et organ på fylkesnivå som skal sikre et tverrfaglig samarbeid om kontroll- og oppsynsvirksomheten i politidistriktene. Strategisk planlegging og koordinering er viktige elementer i denne sammenheng.

Det er etablert miljøkoordinator i de enkelte politidistrikt. Miljøkoordinatoren er politimesterens rådgiver i miljøspørsmål og skal blant annet koordinere samarbeidet med de ulike samarbeidende etater.

I politiets samhandling med eksternt oppsynspersonell er det viktig at det utarbeides gode og effektive rutiner. Eksempelvis vil det i forbindelse med innsamling av opplysninger til bruk i en eventuell straffesak, være viktig å sikre at opplysningene er av slik kvalitet at de egner seg som bevis.

I den utstrekning ordinært politipersonell utfører kontrolloppgaver ute i felt, er det etter departementets oppfatning viktig at slik virksomhet i utgangspunktet har preg av forebygging eller etterforskingsmessige tiltak i tilknytning til mistanke om straffbare forhold. De naturfaglige tilsynsoppgaver bør forbeholdes oppsynspersonell som har basis i andre tilsynsmyndigheter.

På sentralt nivå er det etablert et samarbeid mellom Direktoratet for naturforvaltning og Politidirektoratet med det formål å utvikle en felles strategi og rolleforståelse når det gjelder det løpende samarbeidet i de respektive underliggende enheter.

Politidirektoratet tok høsten 2004 initiativ til etableringen av Sentralt tverretatlig samarbeids­forum (STSF). Formålet med forumet er å samordne de miljømessige prioriteringer og målsettinger i et felles samarbeidskonsept. Forumet skal være et viktig bidrag til å etablere gode samarbeidsordninger på regionalt/lokalt nivå. Følgende etater er representert: Riksantikvaren, Kystdirektoratet, Kystvakten, Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, Sjøfartsinspektøren, Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Statens naturoppsyn, Riksadvokaten, Økokrim og Politidirektoratet.

7.4.6 Politiet og sikkerhetsindustrien

Utviklingen av sikkerhetsindustrien som er nærmere beskrevet i kapittel 3.3.1, reiser noen problemstillinger. Veksten i næringen og vakt- og sikkerhetsselskapenes personale utgjør enkelte steder et lett synlig element i det offentlige rom. Spørsmålet er om de av publikum oppfattes slik at disse ansatte har større myndighet enn de i virkeligheten har. Utviklingen på dette område svarer godt til forholdene i andre sammenlignbare land: Privat vakt- og sikringsvirksomhet tiltar, og myndighetene legger større og større vekt på rolleavklaring i forhold til politiets oppgaver. I denne sammenheng blir det et spørsmål om deres tilstedeværelse i det offentlige rom skaper trygghet, eller eventuelt større utrygghet.

Departementet følger utviklingen av sikkerhetsindustrien. I forbindelse med utarbeidelse av ny lov om vaktvirksomhet i 2001 la departementet stor vekt på uniformsplikt, offentlig godkjenning av uniform og at denne ikke skal kunne forveksles med politiets uniformsbruk.

Hensikten har vært at publikum i gitte situasjoner ikke skal være i tvil om de står overfor politi eller ansatt i privat vaktselskap.

Vakt- og sikkerhetsnæringen dekker utvilsomt et voksende behov for sikringstiltak som politiet ikke kan ta ansvar for. Vakt og sikring til vern av privat eiendom, eller andre formuesgoder har prinsipielt sett ikke vært ansett for å være en politioppgave, men derimot et egenansvar for eier eller bruker. Det er derfor tvilsomt om denne form for sikring kan sies å ha fortrengt politi – og lensmannsetaten fra noen av etatens ansvarsområder. Veksten i vaktvirksomhet og endringer innen næringsvirksomhet kan derimot ha bidratt til at grensen mellom politiets og vekternes ansvar og myndighet i det offentlige rom kan synes noe uklar. Dette kan ha sin bakgrunn i blant annet utviklingen med store varehus/kjøpesentra, handlegater etc som gjør grensen mellom privat næringsområde og det offentlige rom mindre tydelig. Samme problemstilling gjøre seg gjeldende for trafikkterminaler, eksempelvis rutestasjoner, holdeplasser og lufthavner.

Vaktselskapenes personell foretar i betydelig utstrekning tilrettevisninger, bortvisninger og pågripelser. Det rettslige grunnlag for inngrep må søkes i den alminnelige eierrådighet, straffeprosesslovens § 176, jf. § 171 eller nødretts-/nødvergebetraktninger. I den grad ansatte i næringer i slike sammenhenger overskrider de rettslige skranker i forhold til borgerne, er dette i første rekke en utfordring for den enkelte som har fått tillatelse til å drive slik virksomhet, og som må motvirkes ved instruksjon, og i tillegg etterfølgende kontroll fra politiets side.

I henhold til politiloven § 1 skal staten sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Opprettholdelse av den alminnelige orden på offentlig sted og rettshåndhevelse er oppgaver som tilligger politiet.

Politilovens bestemmelser om forholdet mellom privat vaktvirksomhet og politiets oppgaver, slik disse forhold er regulert i politiloven § 26, jf. lov om vaktvirksomhet § 1, bokstav a, gir etter departementets oppfatning tilstrekkelig klargjøring av ansvarsgrensen mellom politi og vaktselskaper. Privat organisert vakthold skal ha et defensivt preg. Så lenge vekterbransjen er bevisst med hensyn til sine begrensninger i forhold til å gripe inn overfor publikum, ser departementet ikke noe problematisk i veksten i næringen. En tar for gitt at næringen totalt sett bidrar til økt opplevelse av trygghet for både institusjoner og enkeltpersoner.

Mange vaktselskaper har etablert et godt strukturert samarbeid med politiet. Utviklingen av grovere vinningsforbrytelser, herunder ran, har særlig bidratt til denne utvikling. Ut fra grunntanken om at bekjempelse av kriminalitet er et fellesansvar, mener departementet at det foreligger et betydelig potensial for bedre totaleffekt i et godt strukturert samarbeid mellom politiet og sikkerhetsindustrien. En forutsetning er at rolle og ansvarsdeling er vel avklart. Slik rolleavklaring er det i første rekke politiet som må ta ansvar for.

I politiets samvirke med sikkerhetsindustrien må politiet være særlig bevisst på at vakt – og sikkerhetsselskapene og deres ansatte holder seg innenfor de grenser som følger av den gitte tillatelse og gjeldende lovverk.

7.4.7 Det sivile samfunnets plass i kriminalitetsbekjempelsen

Et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for en videre utvikling av gode lokalmiljøer. De unges eget engasjement må ha en sentral plass i dette arbeidet. Dette gjelder både i det kriminalitetsforebyggende og det rusforebyggende arbeidet. Betydningen av samlet innsats, der mobiliseringen skjer nedenfra er helt uvurderlig i denne sammenheng.

Den frivillige sektor med sine organisasjoner bør også ha en viktig oppgave for utforming av et forsvarlig oppvekstmiljø. Frivillige organisasjoner og deres virksomhet har i lange tider fungert som sosiale og kulturelle tradisjons- og verdiformidlere i vårt samfunn. De har bidratt til å opprettholde den sosiale bæreevnen som et fundament for personlig ansvarsfølelse og for samfunnets evne til å løse sosiale oppgaver.

Den frivillige innsatsen er ikke minst viktig innen ungdomsarbeid, innen frivillig kulturarbeid, innen arbeidet for positive aktiviteter som idrettsbevegelsen står for, og for å fornye hjelpen og omsorgen innen rusarbeidet. Den frivillige sektor bidrar med en betydelig innsats både i gjennomføringen av tiltak, som kunnskaps- og erfaringsformidler og som pådriver overfor det offentlige for å kunne styrke oppvekstmiljøet.

Når offentlige myndigheter fremhever betydningen av frivillig innsats, er det ikke snakk om verken ansvarsfraskrivelse eller privatisering av viktige fellesoppgaver. Medmenneskelighet og uformell sosial kontroll, der medmennesker «bryr» seg, har aldri vært og kan aldri bli, et ansvar som overlates til det offentlige. Verdier og holdninger som danner basis for vårt samfunn er solidaritet og medmenneskelighet. Disse verdiene kan ikke virkeliggjøres verken gjennom å institusjonaliseres eller profesjonaliseres. Regjeringen ønsker å heve statusen på den frivillige innsatsen i samfunnet og vil bidra til å styrke betingelsene for deltakelse og medvirkning i det lokale organisasjons- og nærmiljøarbeidet. Dette kan vi gjøre ved å legge forholdene til rette for at organisasjoner og nettverk kan spille sammen og drive sitt utviklingsarbeid med kontinuitet. Det vil bli arbeide målrettet for å videreutvikle og styrke samspillet mellom frivillig og offentlig sektor.

Grenseoppgangen mellom de oppgaver som skal ivaretas av politiet og andre offentlige myndigheter og det sivile samfunn må være tydelig. Det er en viktig oppgave å klargjøre hvilke oppgaver som er spesielt egnet for de ulike aktørene. Et viktig element i en slik arbeidsdeling på kriminalitetsområdet er å presisere politiets kjerneansvar. Det vil si hvilke oppgaver som bør finansieres og utføres av politiet selv og hvilke oppgaver som kan ivaretas av andre aktører.

I flere tilfeller vil frivillig innsats være et reelt alternativ som ikke kan erstattes av offentlige ytelser. Selvhjelpsgrupper og støttesentre for voldsofre og deres pårørende drevet av frivillige er gode eksempler på tilbud, som med en lav terskel og større fleksibilitet blir et viktig supplement til både politiet og andre myndigheters innsats.

I boksene 7.4, 7.5 og 7.6 omtales noen eksempler på mer systematiske tiltak hvor innsatsen fra det sivile samfunnet bidrar til økt trygghet og redusert kriminalitet.

Boks 7.4 Et eksempel – SNU – Delprosjekt «Mindre kriminalitet i lokalsamfunnet»

Straff og kontrolltiltak skal ikke, og kan ikke, være den fremste og eneste måten å håndtere og begrense asosialitet, uønsket adferd og kriminalitet blant barn og ungdom. Foreldres medvirkning og innsats fra frivillige organisasjoner er viktig for å kunne SNU UNGE som viser en negativ eller farefull utvikling.

Askim Rotary klubb har med bakgrunn i en bekymring for kriminalitetsutviklingen generelt og blant barn og unge spesielt, engasjert seg i temaet: «Hva bør og kan et lokalsamfunn selv utføre av tiltak for å forebygge kriminalitet?» Prosjektet i Askim har som mål å «utvikle, prøve ut, evaluere og spre erfaringer fra hvordan et lokalsamfunn selv kan mobilisere for å oppnå reduksjon i kriminaliteten, spesielt blant barn og unge.» Prosjektets målsetting er å utvikle nye måter for kriminalitetsforebygging i lokalsamfunnet, gjennom samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunale instanser. Erfaringer fra dette prosjektet kan være viktige utgangspunkt for tilsvarende engasjement i andre lokalsamfunn.

Boks 7.5 Et eksempel – natteravnene

Natteravnene er et av de beste eksemplene på frivillig innsats fra foreldre og andre voksne som deltar i det offentlige rom slik at gater og torg ikke «tømmes» for voksenbefolkning og overtas av bare ungdom. Dette er å ta i bruk prinsippet om «primærkontroll» gjennom tilstedeværelse og engasjement for å skape trygghet og hindre konflikter, vold og annen kriminalitet. Natteravnene blir slik et vesentlig supplement til politiets arbeid for å skape trygge forhold for alle som ferdes «på byen», spesielt i helgene.

Ved å engasjere seg i et slikt frivillig fellesskap bidrar natteravnene også til å fjerne den maktesløsheten som mange foreldre ellers kjenner over ikke å kunne håndtere de vanskelige unge. Følelsen av å gjøre noe nyttig bidrar til dette. Også det er et positivt produkt av natteravning. Det har over de siste årene vært en betydelig vekst i antall steder med natteravner, og organisasjonen har vokst til en betydelig, frivillig bevegelse.

Boks 7.6 Et eksempel – Stiftelsen Nabohjelp

Stiftelsen Nabohjelp er et redskap for offentlige og private instanser som samarbeider om forebyggelse av kriminalitet. Stiftelsen Nabohjelp er primært rettet mot geografisk avgrenset boligområde, og har som hovedmål å skape tilhørighet, trygghet og trivsel. Stiftelsen skal være en ressurs for offentlige og private instanser som samarbeider om forbygging av kriminalitet. Dette skjer ved å øke den uformelle sosiale kontrollen, bevisstgjøre beboerne om nytten av å sikre seg selv, eiendeler og verdier, og skape tilhørighet, trivsel og trygghet i boområdet.

Det er beboerne som eier «nabohjelpen», og som utvikler ordningen i et samarbeid med politiet og andre aktuelle samarbeidspartnere. I områder som har velforeninger, borettslag og lignende, vil det være naturlig å innlede et nært samarbeid med disse. Dette for å sikre informasjonsflyt og kontinuitet. Størrelsen på et organisert nabo – sone – område kan variere fra noen få boliger til flere hundre.

7.4.8 Samvirke mellom politiet og Forsvaret

Omstillingen av Forsvaret har de senere årene medført betydelige endringer i Forsvarets struktur, noe som blant annet har sin bakgrunn i nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Forsvaret er lagt om for å kunne håndtere et bredt spekter av potensielle utfordringer på kort varsel både hjemme og ute. Endringene i Forsvarets organisasjon har imidlertid ikke medført endringer i de gjeldende ansvarsforholdene mellom Forsvaret og politiet.

Politiet skal bekjempe kriminalitet og opprettholde den alminnelige ro og orden i landet, mens Forsvaret er statens primære maktapparat for suverenitetshevdelse og vern mot ytre trussler.

Det er særlig på to områder det er nødvendig og naturlig for politiet å samarbeide med Forsvaret: Akutte hendelser, som ulykker og redningstilfeller og i samfunnets beredskap mot terror.

I denne sammenheng påpekes at til tross for at Forsvaret er omorganisert slik at Forsvarets tilstedeværelse ute i distriktene har blitt mindre, yter Forsvaret fortsatt viktig bistand til politiet, eksempelvis i forbindelse med undersøkelse av mistenkelige gjenstander, ettersøk og redningstilfeller, ofte ved innsats av heimevernpersonell. Videre er det et mål å øke mobiliteten slik at avdelinger raskt kan settes inn der behovet for støtte oppstår.

Instruks om Forsvarets bistand til politiet

Forsvarets bistand til politiet reguleres av særskilt instruks, fastsatt ved kgl.res. 28. februar 2003. En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet er at politiets personell- og/eller materiellressurser ikke strekker til. Dette gjelder som en absolutt forutsetning, og uansett hva slags bistand det er tale om. Instruksen gjelder i utgangspunktet i fred, krise og krig.

Instruksen omfatter tre bistandstyper – administrativ bistand, operativ bistand og håndhevelsesbistand.

  • Administrativ bistand omfatter bistand i forbindelse med transport og annen administrativ støtte, herunder bistand i tilfeller der Forsvaret har en særskilt teknisk kapasitet eller kompetanse, som ikke direkte involverer den militære bistandsenheten i den politimessige operative oppgaveløsningen.

  • Operativ bistand omfatter bistand i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer med videre, samt bistand i forbindelse med uskadeliggjøring eller fjerning av eksplosiver med videre.

  • Håndhevelsesbistand omfatter for det første bistand til ettersøking og pågripelse av farlige personer når det er nødvendig for å avverge nærliggende fare for noens liv eller helse. Adgangen for militært personell til å delta i slike aksjoner er imidlertid sterkt begrenset. I instruksen er det fastsatt at den militære innsatsen fortrinnsvis skal konsentreres om vakthold, sikring og dekning, og at politiet bør ta seg av den aktive pågripelse. Håndhevelsesbistand omfatter for det andre bistand ved fare for anslag av omfattende eller særlig skadevoldende karakter som truer vesentlige samfunnsinteresser. Håndhevelsesbistand kan ha politiske sider. I instruksen er det derfor fastsatt at spørsmålet om bistand i slike situasjoner skal behandles i henholdsvis Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Annen bistand fra Forsvaret til politiet enn den bistand som omfattes av instruksen, kan bare ytes etter beslutning fra Forsvarsdepartementet eller den Forsvarsdepartementet bemyndiger.

Den politimester som mottar bistand fra Forsvaret har den overordnede ledelse av operasjonen, og skal påse at midler som tas i bruk ikke overskrider de rettslige og andre grenser som er satt for politiets virksomhet. Forsvaret utpeker sjef for den militære bistandsressurs (enhet), og vedkommende militære sjef viderefører politimesterens oppdrag gjennom ordre på militær side. Politiet og militære enheter skal ikke inkorporeres i hverandre under politiaksjoner. Dersom politienhet og militærenhet skal settes inn mot samme objekt, skal enhetene gis samordnende, men klart atskilte oppdrag, og løse disse under sine respektive sjefer underlagt politiets operasjonsleder.

Regelverk om utøvelse av politimyndighet, herunder politiets våpeninstruks, gjelder så langt de passer for militært personell som bistår politiet. For øvrig gir politimesteren nødvendige retningslinjer, og meddeler begrenset politimyndighet når det er aktuelt.

I instruksen er det tatt inn en bestemmelse om at Forsvarets personell ikke skal kunne brukes til oppdrag i forbindelse med vakt- og sikringsoppdrag i forbindelse med operativ bistand som kan innebære nærkontakt med – og risiko for maktbruk mot media og sivilbefolkningen for øvrig.

Forsvarets spesialkommando som bistandsenhet

Regjeringen ba i 1978 Forsvaret om å etablere en assistansekapasitet for politiet i bekjempelsen av eventuelle terroranslag offshore. Dette førte til opprettelsen av Forsvarets spesialkommando (FSK). FSK vil som sekundæroppgave også kunne bistå politiet ved terror- og sabotasjesituasjoner på land.

Den politimester som anmoder om og eventuelt mottar bistand fra FSK har den overordnede ledelse av operasjonen, og definerer behovet for militær støtte innenfor rammene av politiets overordnede plan. Nærmere bestemmelser om ansvar og ledelse er utdypet i blant annet forsvarssjefens direktiv om innsetting av FSK i støtte til politiet i antiterroraksjoner. Den praktiske saksgang ved eventuell innsetting av FSK reguleres av bistandsinstruksen gjennom prosedyrene for håndhevelsesbistand. Vedkommende politimester retter sin bistandsanmodning til Justisdepartementet via Politidirektoratet. Justisdepartementet vurderer i samråd med Politidirektoratet anmodningen, og ber deretter eventuelt Forsvarsdepartementet om bistand. Forsvarsdepartementet meddeler Justisdepartementet sin beslutning, og gir samtidig nødvendige retningslinjer. Forsvaret kan i denne sammenheng fremsette vilkår for å yte bistand, for eksempel i forbindelse med sikkerhetsmessige eller andre operative forhold.

Bistand fra Heimevernet (HV)

Lov 17. juli 1953 nr. 28 om Heimevernet § 1 slår fast at HV skal delta i vernet av heimtrakten. HVs tradisjonelle primæroppgave er å sikre mobiliseringen av totalforsvaret, overvåke lokalområdene og støtte forsvarsgrenenes operasjoner. Etter lovens § 13 kan Heimevernet også pålegges tjeneste som tar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker.

Det endrede trusselbildet medfører en endring i HVs oppgaver. Fortsatt skal HV produsere til Forsvarets styrkestruktur og gjennomføre pålagt fredsvirksomhet. I tillegg vil det moderniserte HV være svært relevant for oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og bistand til ivaretakelse av samfunnssikkerheten, blant annet gjennom forsterkning av annen militær tilstedeværelse i utsatt områder. Spesielt viktig er bistand for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret for å håndtere.

HV kan i gitte situasjoner være en viktig ressurs for politiet i forbindelse med bekjempelse av terror. I lys av et uforutsigbart trusselbilde hvor det ikke kan ses bort fra at politiets samlede ressurser ikke strekker til, er det viktig at HV ved behov kan stille fleksible og kompetente bistandsressurser til disposisjon for politiet. Slik bistand antas primært å kunne være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode. I denne forbindelse må det også tas høyde for at det kan oppstå et behov for sikring av bygninger og installasjoner som man i dag ikke har vurdert som potensielle terrormål. Slike vurderinger er en del av det løpende arbeidet med objektsikring.

Bistand fra Heimevernet aktualiserer behovet for felles planlegging og øvelser mellom politiets styrker og de delene av Heimevernet som er best egnet og forberedt for å ivareta objektsikring av bygninger og andre bygningsmessige installasjoner.

Terror og sabotasjesituasjoner

Terror- og sabotasjehandlinger er en særlig form for alvorlig kriminalitet. En konsekvens av dette er at det generelle ansvaret for antiterrorberedskap i fred, krise og krig er lagt til politiet. I tilknytning til det endrede trusselbildet yter særlig Forsvaret ved Etterretningstjenesten betydelige bidrag fra utlandet med hensyn til innhenting og bearbeidelse av informasjon som er viktig for den totale beredskapen mot terror. I henhold til stortingsmelding nr. 17 ( 2001-2002) Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart samfunn, er samarbeidet mellom Politiets sikkerhetstjeneste og Forsvaret ved Etterretningstjenesten forsterket. Godt samarbeid om etterretning mellom Politiets sikkerhetstjeneste, politiet, Forsvaret, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og utenlandske samarbeidende tjenester er av grunnleggende betydning.

Samvirkerelasjonen og ansvarsforholdene mellom Forsvaret og politiet ble behandlet i stortingsmelding nr. 39 ( 2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005) Innstilling fra forsvarskomiteen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. Siden samvirkerelasjonen og ansvarsforhold nylig er behandlet vises det derfor til den nærmere omtale og vurdering av disse forholdene i stortingsmeldingen og forsvarskomiteens innstilling.

I Innst. S. nr. 49 ( 2004-2005) Innstilling fra forsvarskomiteen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, har Stortinget anmodet Regjeringen om å gå gjennom beredskapslovgivningen, blant annet med tanke på klargjøring av kommandolinjer og definering av gråsoner i akuttsituasjoner. Det er særdeles viktig at det både i politiet og i Forsvaret er tilstrekkelig klare oppfatninger om etatenes roller. I samarbeid mellom Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og politidirektoratet er det etablert en arbeidsgruppe for å utvikle gode rutiner for samordnede øvelsesaktiviteter i fredstid, særlig relatert til terrorisme. Departementet ser det som særlig viktig at øvelsesaktiviteten i begge etater bygger opp om en rolleforståelse i samsvar med gjeldende ansvarsregler. Arbeidsgruppen vil se nærmere på rutiner for anmodning om bistand, varsling og samarbeid mellom politiet og Forsvaret i forbindelse med øvelser i antiterrorsammenheng. Arbeidsgruppen vil for øvrig vurdere om den sivile sides øvingsmomenter blir tilstrekkelig ivaretatt. Arbeidsgruppen vil også vurdere øvingsmomentene knyttet til mulig bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Med bakgrunn i arbeidsgruppens vurderinger og andre erfaringer vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med ytterligere oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak.

Til dokumentets forside