4 Nærområdene
4.1 Det nordiske regjeringssamarbeidet med Nærområdene
Nordisk Ministerråds nærområdesamarbeid omfatter de baltiske land og Nordvest-Russland, inklusive Kaliningrad. De overordnede målsettingene for samarbeidet med Nærområdene er å bidra til en sikker og stabil utvikling, styrke demokratiet, øke verdifelleskapet med Norden, samt medvirke til utviklingen av en markedsøkonomi og økt økonomisk samarbeid i regionen.
Innsatsen i Nærområdene baseres først og fremst på den reviderte nærområdestrategien «Nærmere Norden», som ble vedtatt av Nordisk Råd på sesjonen i 2001. Også formannskapene legger viktige føringer, i år Norge. Den reviderte nærområdestrategien tar utgangspunkt i de siste årenes tendenser i området. I Baltikum har utviklingen gått raskt, og aktivitetene fremstår i dag mer og mer som regulært myndighetssamarbeid. Utviklingen i Baltikum illustreres best av landenes stødige vei mot et snarlig EU-medlemskap, fullt ut støttet av de nordiske land.
Også utviklingen i Russland er positiv, men det vil i noen tid fremover være behov for å bidra til utvidet politisk, økonomisk og mellomfolkelig samarbeid. I forhold til utvidelsen av samarbeidet med Russland har Nordisk Ministerråd i første omgang lagt vekt på å etablere en aktiv dialog med russiske myndigheter og frivillige organisasjoner med utgangspunkt i de mange felles nordiske og russiske interesser. Dessuten har Ministerrådet allerede begynt forskyvningen av hovedtyngden av innsatsen fra de baltiske land til Nordvest-Russland. Det er også forventet at de baltiske land vil kunne bidra til det nordiske samarbeidet med Nordvest-Russland, og ikke minst har Russland og de baltiske land felles interesser i et lokalt, grenseregionalt samarbeid.
Nordisk Ministerråd vil også fortsette sine bestrebelser for å få Russlands godkjennelse av Ministerrådets forslag til avtale om opprettelse av et nordisk informasjonspunkt i Kaliningrad. Det vil være av stor betydning for nordisk samarbeid å kunne bidra i forhold til de mange utfordringene Kaliningrad står ovenfor i årene som kommer. Dialogen mellom EU og Russland om Kaliningrads status i det nye Europa er også av betydning for eventuelle nordiske innsatser.
Den nordiske innsatsen i Nærområdene skal i størst mulig utstrekning styrke og komplettere de nordiske lands nasjonale innsatser. Norden skal også agere proaktivt og synlig som aktør i utviklingen og gjennomføringen av EUs handlingsplan for Den nordlige dimensjon.
Nordisk Ministerråd er ikke alene om sin ambisjon om å bidra til utviklingen i området. Foruten en rekke frivillige organisasjoner - som Nordisk Ministerråd bistår gjennom sin prosjektvirksomhet - er flere mellomstatlige aktører inne i bildet. Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd er tre viktige regionale organisasjoner som Ministerrådet vil søke en tettere dialog med i årene som kommer. Ministerrådet vil legge vekt på å være en proaktiv og synlig aktør i området, og vil i den forbindelse vurdere å samfinansiere aktiviteter med de andre regionale, mellomstatlige aktørene. Høsten 2001 ble det avholdt et møte i Oslo mellom formannskapene i de fire regionale rådene, og man var enige om å videreføre dialogen.
Ministerrådets innsatser i Nærområdene defineres i treårige rammeprogram, og detaljene for virksomheten kommer til uttrykk i de årlige arbeidsprogrammene som også inneholder spesifiserte prosjektbeskrivelser. Dette systemet gir fleksibilitet, også til å ta høyde for de prioriteringene som kommer fra de årvisse nordiske formannskapsprogrammene. Russland og Baltikum fikk i 2002 for første gang anledning til å uttale seg om neste rammeprogram.
2003 blir det første budsjettåret i det nye rammeprogrammet (2003-05) for Nærområdene. Det nye rammeprogrammet vil være klart i løpet av høsten 2002, og tar høyde for en begynnende omlegging til hovedfokus på Nordvest-Russland. Prosjektmidlene reduseres i Baltikum og økes tilsvarende i Nordvest-Russland.
I budsjettet for 2003 er det totalt planlagt å bruke ca 147.3 mill. DKK til nærområdeaktiviteter. I selve nærområdeprogrammet vil det bli stilt 83.8 mill. DKK til rådighet for Nærområdene og Arktis, mens 63.5 mill. DKK brukes til nærområdeaktiviteter fra sektorenes egne budsjettmidler. Nærområdeprogrammet er nær uforandret, mens sektorenes midler øker med ca 3 mill. DKK. Sektormidlene blir benyttet til å initiere særskilte sektorspesifikke nærområdeaktiviteter, aktiviteter ved de nordiske institusjonene og til samfinansiering med midler fra nærområdeprogrammet.
Nordisk Ministerråds virksomhet i Nærområdene er organisert innen rammen av informasjonskontor og kontaktvirksomhet, stipend- og utvekslingsprogram, og prosjekt innen områdene demokratiutvikling og velferdspolitikk, kulturformidling og bærekraftig ressursutvikling. Markedsøkonomi er fortsatt et prioritert tema, men midlene fremstår ikke lenger som en selvstendig budsjettpost etter at de nå er fordelt til de tre nevnte kategoriene.
Nordisk prosjekteksportfond (NOPEF) yter betydelige tilskudd til bedrifter som er aktive eller ønsker å bli det i Nærområdene, og NOPEF inngår i nærområdebudsjettet idet dets virksomhet hovedsakelig retter seg mot Nordvest-Russland. NOPEF vil i de kommende år redusere bevilgningene til Baltikum til fordel for Nordvest-Russland.
Nordisk Råd ga sin tilslutning til det arktiske samarbeidsprogrammet under sesjonen i oktober 2001. Som en konsekvens av dette vil samarbeidet med Arktis som fram til i dag har vært organisert som en del av Nærområdet fra og med 2003 bli skilt ut. Formålet er å gi det arktiske samarbeidet større synlighet enn tidligere, og Ministerrådet vil gjøre en særskilt innsats for å identifisere relevante prosjekt. De nordiske «Senior Arctic Officials» (delegatene til Arktisk Råd) brukes som sakkyndige ved behandling av arktiske spørsmål i Nordisk Ministerråd.
4.2 Arktisk Råd
Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Seks slike grupperinger er med, deriblant Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner og parlamentarikerorganisasjoner kan delta som observatører. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomitéen for Arktis er blant de organisasjoner som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd deltok som ad hoc-observatør i et par år inntil det fikk fast observatørstatus på ministermøtet høsten 2000.
Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt av Finland, etter den kalde krigens slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Canada, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet i Arktisk Råd ledet av nasjonale koordinatorer (Senior Arctic Officials) på embetsnivå. På ministermøtet i Barrow, Alaska i oktober 2000, tok Finland over formannskapet etter USA. Neste ministermøte holdes i Inari i Finland 9.-10. oktober 2002. Island har sagt seg villig til å overta formannskapsvervet i Arktisk Råd fram til ministermøtet høsten 2004. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.
Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper hvorav fire er videreført fra miljøsamarbeidet (AEPS). Den femte er arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling (SDWG). De fire opprinnelige arbeidsgruppene dekker disse programområdene:
Overvåking av det arktiske miljø (AMAP).
Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF).
Beredskap mot akutt forurensning (EPPR).
Beskyttelse av det marine miljø (PAME).
Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo, mens sekretariatene for CAFF og PAME er lokalisert i Akureyri. EPPR og arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling har ikke noe fast sekretariat. Canada har tilbudt seg å etablere sekretariater for begge disse arbeidsgruppene.
Ett av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet, er statusrapporten om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997. Denne rapporten har vært viktig dokumentasjon for internasjonale miljøvernavtaler som f.eks. Aarhusprotokollene fra 1998 under UN ECE om tungmetaller og persistente organiske forbindelser, og den globale Stockholmskonvensjonen fra 2001 om forbud og begrenset anvendelse av persistente organiske forbindelser (stoffer som bl.a. PCB, dioksiner og DDT). AMAP vil legge frem en ny og omfattende statusrapport under ministermøtet i 2002.
AMAP-rapporten fra 1997 dannet også grunnlaget for beslutningen om at det skulle utarbeides en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen «Arctic Council Action Plan to Eliminate Pollution of the Arctic» (ACAP) ble vedtatt på siste ministermøte, og Norge leder ad hoc-styringskomitéen som er opprettet for å gjennomføre planen. Prioriterte innsatsområder er organiske miljøgifter, tungmetaller, radioaktivitet og reduksjonen i ozonlaget. En del aktiviteter er igangsatt, som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland, og det arbeides aktivt for å finne finansiering til flere prosjekter. Et viktig mål for handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensing i Nordområdene.
I regi av arbeidsgruppen PAME er det utarbeidet en regional handlingsplan for beskyttelse av det arktiske marine miljø mot miljøpåvirkning fra landbaserte aktiviteter (RPA). Denne planen er basert på den globale planen med samme tittel (GPA). Som en oppfølging av den regionale planen har Russland utviklet sin egen nasjonale plan - Russian NPA-Arctic - som ble behandlet av Dumaen i mars 2001. Planen beskriver en rekke konkrete aktiviteter knyttet bl.a. til såkalte «hot-spots», og flere av disse aktivitetene mottar midler fra Den globale miljøfasiliteten (GEF). Norge støtter målene i planen gjennom vårt bilaterale miljøvernsamarbeid med Russland.
CAFF, som er biodiversitetsprogrammet under Arktisk Råd, la fram sin omfattende rapport «Arctic Flora and Fauna - Status and Conservation» i forbindelse med 10-års-markeringen for miljøvernsamarbeidet i Finland i juni 2001. Rapporten presenterer for første gang en helhetlig oversikt over arktiske økosystemer, habitater og arter, samt hvilke trusler og utfordringer vi står overfor i forvaltningen av disse. Med basis i rapporten skal det utarbeides og legges fram anbefalinger om prioriterte aktiviteter på ministermøtet høsten 2002. Med midler fra GEF har CAFF i samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) og russiske myndigheter igangsatt forarbeidene til et stort prosjekt (4-5 år) i russisk Arktis som skal bidra til å sikre biologisk mangfold og redusere habitatfragmentering (oppsplitting av leveområder). Norge støtter dette prosjektet både med midler og ekspertise. Flere av de andre CAFF-landene deltar også betydelig. Handlingsplanen for opprettelse av et sirkumpolart nettverk av verneområder (CPAN - Circumpolar Protected Areas Network), overvåking av biologisk mangfold, og ikke minst samarbeidet med AMAP om et omfattende klimaprogram (ACIA - Arctic Climate Impact Assessment), er prioriterte innsatsområder for CAFF i inneværende planperiode. Norge er pådriver og/eller sentral aktør i alle disse aktivitetene.
Norge har også engasjert seg sterkt i Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis (ACIA), både på ekspertplan og myndighetsplan. ACIA vil vurdere effekten av klimaendring for miljøet og dets levende ressurser, helse, bygninger, veier og annen infrastruktur. Man vil også søke å utvikle handlingsalternativer for å møte disse effektene. Til ministermøtet i 2004 vil man legge fram vitenskapelig dokumentasjon og forslag om tiltak. ACIA ledes av USA og er et samarbeidsprosjekt mellom arbeidsgruppene AMAP og CAFF. For 2002 ble det bevilget 3,3 mill. kroner over miljøverndepartementets budsjett til prosjekter under ACIA.
Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Prosjekter på følgende områder ble da godkjent: Telemedisin, barn og ungdom, kystfiskerier samt fremme av økologisk og kulturell bærekraftig turisme. På ministermøtet i 2000 ble ytterligere fire prosjektforslag godkjent: En bred undersøkelse av leveforhold i Arktis, et overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, et prosjekt om bærekraftig reindrift og ett om bærekraftig utvikling i skoggrenseområder. Reindriftsprosjektet er et norsk initiativ og gjennomføres i nært samarbeid mellom Norge og Russland. Det går ut på å dokumentere og analysere de økonomiske, sosiale og kulturelle forholdene i reindriftsnæringen i Norge, Finland, Russland, Sverige og Alaska. Flere feltstudier er gjennomført. Rapport med konkrete anbefalinger vil bli fremlagt under ministermøtet høsten 2002.
Rammedokumentet for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i 2000. Dette rammedokumentet setter prioriteringer for det videre arbeidet med programmet.
Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. Arktisk Råd står overfor nye utfordringer og arbeidsoppgaver i årene fremover. På ministermøtet i 2000 ble det vedtatt å foreta en gjennomgang av organisasjonsstrukturen. Finland har som formannskapsland ledet dette arbeidet, og vil legge fram et forslag til ministermøtet 9.-10. oktober 2002. Det har ikke vist seg mulig å oppnå enighet om opprettelse av et fast sekretariat eller permanente ordninger for finansieringen av virksomheten i Arktisk Råd. Norge har i lys av dette tatt til orde for en spredning av ansvaret for arbeidsgruppesekretariater for å sikre en best mulig forankring i medlemslandene av Arktisk Råds arbeid. Dette har fått tilslutning av de andre landene.
En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett for 2000 ble det opprettet en egen underpost på NOK 250.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd. Den ble i 2001 økt til NOK 400.000.
Finland inviterte, som formannskap i Arktisk Råd, til en konferanse om ungdomspolitikk i Rovaniemi i september 2001. Konferansen diskuterte mulighetene for og hensiktsmessigheten ved å etablere et utvidet ungdomspolitisk samarbeid i regionen. Et oppfølgingsmøte i Oulu, Finland, i mai 2002, konkluderte med at en skulle konsentrere samarbeidet om det kanadiske initiativet "The Future of Children and Youth in the Arctic". Arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling ble anmodet om å følge opp prosjektet.
Det er behov for et nærmere samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Ikke minst er dette viktig av koordineringshensyn.
EU-kommisjonen ble invitert til ministermøtet i fjor, og det er interesse både fra Arktisk Råd og EU til å utvikle et samarbeid. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i arbeidet med EUs Nordlige dimensjon (ND), og at Arktisk Råd kan bidra med å gi innhold til det arktiske vindu i ND.
Arktisk Råd legger stadig større vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold. Finland har som formannskapsland vært aktivt med å koordinere felles innspill fra Arktisk Råd til ulike internasjonale møter. Blant annet har Finland hatt «arktiske» innlegg i de globale forhandlingene om persistente organiske miljøgifter og på EUs toppmøte i Luxemburg om Den nordlige dimensjon. Det har også vært flere felles arktiske innspill til forberedelsene av FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i 2002.
Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest med mulighet for å trekke disse med i løsningen av felles problemer. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder.
4.3 Barentsrådet
Barentssamarbeidet ble opprettet på norsk initiativ i 1993. Det er nå blitt et omfattende samarbeidssystem, hvis hovedstyrke ligger i det nære regionale samarbeidet som er etablert og folk-til-folk kontaktene på tvers av de tidligere skillelinjene i regionen. Barentsregionen omfatter et landareal på 1.750.000 km2 med om lag 6 millioner innbyggere, hvorav nesten 4,5 millioner i Russland. Regionen er svært rik på forskjellige naturressurser og inkluderer følgende tretten fylker eller tilsvarende administrative områder: Nordland, Troms, Finnmark (Norge), Västerbotten, Norrbotten (Sverige), Kainuu, Norra Österbotten, Lappland (Finland), Murmansk, Karelen, Arkhangelsk, Nenets og Komi (Russland).
Samarbeidet er forankret i to offisielle organer: Det euro-arktiske Barentsrådet og Barents Regionråd.
Barentsrådet representerer samarbeidet på regjeringsnivå og har seks land - Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Russland - og Europakommisjonen som medlemmer. I tillegg er ni land observatør. Barentsrådet møtes nå annethvert år på utenriksministernivå. Ulike fagministre kan også ha møter innenfor rammen av Barentsrådet. Formannskapet roterer mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Fram til høsten 2003 har Sverige formannskapet og leder derfor også den stående embetskomitéen (Committee of Senior Officials). Norge overtar formannskapet i Barentsrådet etter Sverige.
Regionrådet består på sin side av lederne i de fylkene, län, forbund, oblast'er, republikker og selvstyreområder som regionen omfatter og en representant for urfolkene. Regionrådet har jevnlig møter to ganger i året. Fram til høsten 2003 har Nordland fylkeskommune formannskapet. Nordland leder derved også Den administrative regionkomité som er Regionrådets «embetskomité».
Urfolkssamarbeidet i Barentsregionen framstår ofte med en egen identitet og kalles derfor gjerne for Barentssamarbeidets tredje dimensjon. Urfolkssamarbeidet er forankret i en arbeidsgruppe under Regionrådet og har en tydelig sektorovergripende karakter. Samer, nenetsere og vepsere regnes som urfolk i Barentsregionen. En representant for urfolkene deltar med talerett i Barentsrådets møter.
Videre er det verd å merke seg det omfattende folk-til-folk samarbeidet, mellom foreninger, lag, skoler og andre institusjoner som har utviklet seg i kjølvannet av det offisielle samarbeidet. Dette er et samarbeid som har utviklet seg nokså fritt, ofte uten noen form for offisiell medvirkning, og som på sin måte virkeliggjør samarbeidets grunnleggende idé.
Barentssamarbeidet har fra første stund hatt to hovedmål. Det ene er å skape et nytt og stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å styrke Russlands rolle i det alminnelige europeiske samarbeidet. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Det andre hovedmålet er å fremme bærekraftig utvikling i Barentsregionen i sin helhet. I praksis retter dette seg primært mot Nordvest-Russland, med sine store utfordringer når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, miljøvern, ressursforvaltning og behov for reform av mange samfunnsinstitusjoner.
Barentssamarbeidet framstår i stor grad som en ramme for utredning, planlegging, styring og samordning av prosjektsamarbeid som for det meste er bilateralt. Ministermøtene har stor betydning når det gjelder å sette saksfelt på dagsordenen og på den måten få styrt oppmerksomhet og prosjektarbeid i alle medlemsland i ønsket retning. Barentsrådets embetskomité og arbeidsgruppene har en viktig funksjon når det gjelder utredning, koordinering og praktiske tiltak på det mellomstatlige nivå. Det er ikke opprettet noe eget sekretariat for samarbeidet. Sekretariatsfunksjonene ivaretas av formannskapslandet.
Norge og de andre nordiske land tillegger Barentssamarbeidet stor betydning, som den av de regionale samarbeidsordninger som er sterkest fokusert mot Nordvest-Russland. De nordiske medlemmene av EU har bidratt aktivt til utformingen av EU-initiativ og finansieringsordninger (eksempelvis INTERREG) for å styrke det regionale samarbeidet i nord. Barentssamarbeidet framstår herunder som en del av samspillet for å virkeliggjøre EUs Nordlige Dimensjon og det tilhørende handlingsprogrammet.
Norge tok i 2001 initiativ til en styrket koordinering mellom de fire regionale organisasjonene som er engasjert i de samme områdene i Nordvest-Russland: Barentsrådet, Østersjørådet, Arktisk råd og Nordisk Ministerråd. Selv om det ikke er institusjonalisert noen fast kontaktordning, erkjenner man i alle fire organisasjonene behovet for og nytten av bedre samordning og målretting av ressursene.
Barentsrådet har fra etableringen hatt økonomisk utvikling, handel, vitenskap og teknologi, reiseliv, miljø, infrastruktur, utdanning, kultur og urfolkenes situasjon som satsningsområder. Senere er nye saker kommet til, som f.eks. helse. Det er på forskjellige områder etablert arbeidsgrupper med representanter for medlemsland og observatører:
Arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid (med undergrupper for toll/handelsbarrierer og skogbruk). Leder: Sverige.
Arbeidsgruppe for miljøvern. Leder: Sverige.
Referansegruppe for helse. Leder: Norge.
Ad hoc arbeidsgruppe for ungdomspolitikk. Leder: Sverige.
Arbeidsgruppe for energi. Leder: Norge.
Styringskomite for Barents Euro-Arctic Pan-European Transport Area. Leder: Sverige.
Arbeidsgruppe for Den nordlige sjørute (Nordostpassasjen). Leder: Russland.
Styre i utvekslingsprogrammet for høyere utdanning og forskning. Leder: Sverige.
Erfaringene fra nordisk politisk og praktisk samarbeid gjennom mange år gir impulser til utformingen også av Barentssamarbeidet. Det land som har formannskapet i Barentsrådet har gjerne særskilte satsningsfelt for sin formannsperiode. Da Norge hadde formannskapet i 1999 var f.eks. helse, utdanning og atomsikkerhet framhevet. Sverige har for den inneværende periode miljøvern, næringslivssamarbeid og styrket kontakt og utveksling mellom fylkene i regionen som prioriterte felt.
Regionrådet har i det såkalte Barentsprogrammet 2000-2003 definert næringsutvikling/infrastruktur, kompetanseutvikling/utdanning, miljø/helse, velferd/kultur og urfolk som prioriterte områder. Regionrådet har følgende arbeidsgrupper:
Urfolk. Leder: Murmansk.
Kultur. Leder: Murmansk.
Utdanning og forskning. Leder: Troms.
Kommunikasjon. Leder: Arkhangelsk.
Informasjonsteknologi. Leder: Lappland.
Miljøvern. Leder: Västerbotten.
Regjeringen ønsker at en betydelig del av det norske prosjektsamarbeidet foregår regionalt, med Barentssekretariatet i Kirkenes som koordinator og med Regionrådets Barentsprogram som overordnet styringsdokument. Midlene til de norsk-støttede prosjektene kommer fra en årlig bevilgning over Utenriksdepartementets budsjett til prosjektsamarbeid med Russland/SUS-landene.
Barentssekretariatet i Kirkenes er en norsk institusjon som har betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Det brukes som samarbeidspartner for programmer vedtatt også av Barentsrådet (helseprogrammet og programmet for utveksling av studenter og forskere). Barentssekretariatet er et interkommunalt selskap som eies av de tre nordligste fylkeskommunene og mottar driftsstøtte fra kommunal- og regionaldepartementet og fra utenriksdepartementet. Barentssekretariatet yter sekretariatstjenester for Nordland, Troms og Finnmark, og støtter ellers arbeidet i Regionrådet med analyser, dokumenter og oversikter.
Barentssamarbeidet fyller ti år i 2003. Samarbeidet har vært svært vellykket på mange felt. Det har lagt grunnlag for et nært samarbeid mellom de berørte land for å løse viktige utfordringer. Ikke minst er det skapt et aktivt lokalt engasjement. Folk-til-folk samarbeidet mellom Russland og de øvrige nordiske land i nord er uten tvil Barentssamarbeidets største suksess og mangler trolig en god parallell i annet regionalt samarbeid.
Det er imidlertid liten tvil om at de nordiske land og Russland i 1993 og årene etter hadde urealistiske forhåpninger særlig til det økonomiske samarbeidet i Barentsregionen. Årsakene til den svake framgangen på dette felt er i første rekke Russlands vanskelige økonomiske situasjon, manglende forutsigbarhet i den økonomiske politikken, byråkrati, uformelle handelshindre av ymse art, og det forhold at infrastrukturen er bygget for nord-sør-kontakter.
Bedringen i russisk økonomi og den økonomiske politikken gjenspeiles nå imidlertid i en økt interesse for handel og investeringer. De skritt som er tatt fra norsk side for gassutvinning i Barentshavet er likeledes lagt merke til og peker fram mot den store petroleumsaktivitet man etterhvert kan vente på russisk side, med de ringvirkninger for landbasert virksomhet og infrastruktur som dette vil innebære.
Petroleumsvirksomhet, mineralutvinning, skogdrift og andre ting representerer betydelige miljøutfordringer i regionen. Miljøvernministrene i Barentsrådet hadde sitt femte møte i Kirkenes i august 2001 hvor en felleserklæring om videre samarbeid ble vedtatt. Sverige innehar nå ledelsen av arbeidet fram til medio 2003. På miljøsektoren vil følgende prioriterte områder ble videreført: Energi og klimaendringer, reduksjon av industriforurensning og renere produksjon, naturvern og biologisk mangfold, bærekraftig skogbruk og styrket folk-til-folk samarbeid.
Integrasjon av miljøhensyn i sektorpolitikken er blant annet innrettet på å følge opp EUs handlingsplan for Den nordlige dimensjon og bidra til fortsatt utvikling av europeisk-russisk samarbeid.
Mulighetene for å gjennomføre miljøtiltak i industri og kommunal sektor i Barentsregionen er forbedret etter at det nordiske miljøutviklingsfondet ble opprettet i 1996. Fondet administreres av Det nordiske miljøfinansieringsselskapet (NEFCO) som benytter fondet alene eller som del av øvrige investeringsprosjekter.
Framtidige større prosjekter vil etterhvert kunne gjennomføres med støtte fra Den nordlige dimensjons Miljøpartnerskapsfond som er opprettet, med støtte blant annet fra de nordiske land og Europakommisjonen. Dette nye fondet vil ventelig også spille en nøkkelrolle i finansieringen av store atomsikkerhetsprosjekter under den forestående multilaterale rammeavtalen med Russland.
Det var Barentsrådet som i 1999 etter norsk initiativ ga mandat for igangsetting av forhandlinger om en avtale kalt Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation (MNEPR). Arbeidet med avtalen er i sin avslutningsfase.
Skogspørsmålene står meget sentralt i Barentssamarbeidet og berører miljøgruppen, såvel som den økonomiske arbeidsgruppen (og undergruppen for skog) og energigruppen, spesielt hva angår utvikling av biobrensel.
Kultursamarbeid er en viktig dimensjon i Barentssamarbeidet og har som målsetning å fremme den regionale kulturelle identiteten blant befolkningen i Nordvest-Russland og de nordlige områder av Norge, Sverige og Finland. Dette skjer gjennom et utstrakt samarbeid på alle kultursektorens områder, blant både profesjonelle og amatører.
Barentsrådet vedtok i Bodø i 1999 å inkludere ungdomspolitikk som et av sine satsningsområder. Det er nedsatt en arbeidsgruppe for å ivareta det mellomstatlige samarbeidet, det er etablert regelmessig kontakt med Regionrådet og med Barentsregionens Ungdomsforum (BRYF). Norge var vertskap for en konferanse av statsråder med ansvar for ungdomspolitikk i Barentrådets medlemsland i Tromsø i mai 2001. Arbeidsgruppen har ansvaret for oppfølgingen av den handlingsplanen som ble vedtatt på Ministerkonferansen. Det er blant annet besluttet å etablere en koordinatorstilling i Murmansk, som skal kunne gi råd og veiledning til ungdomsorganisasjoner- og grupper som ønsker å gjennomføre prosjekter, utvekslinger eller andre flernasjonale tiltak i regionen.
Kirkenes-erklæringen av 11. januar 1993 som opprettet Barentsrådet, inneholder klare referanser til behovet for å bedre situasjonen for urfolkene i regionen. Herunder er det henvisninger til de rettigheter som blant annet gjenspeiles i aktuelle deler (kapittel 26) av Agenda 21. Det eksisterer et eget handlingsprogram for urfolk 2000-2003. Urfolkssamarbeidet er særlig nært mellom de norske, svenske, finske og russiske samene. Geografiske avstander vanskeliggjør kontaktene med nenetserne, mens den fåtallige gruppen vepsere i Karelen nå forsøkes knyttet nærmere til samarbeidet. Urfolksrepresentantene ønsker en sterkest mulig deltakelse i Barentsrådet, i tillegg til sin deltakelse i Regionrådet.
Etter norsk initiativ ble det på Barentsrådsmøtet våren 1999 vedtatt et 4-årig samarbeidsprogram for helse. Prioriterte områder er bekjempelse av smittsomme sykdommer, helsetjenester for mor og barn, livsstils-relaterte helseproblemer, helsetjenester for urfolk og kvaliteten av helsetjenester generelt. Programmet koordineres av en referansegruppe under norsk ledelse, og Barentssekretariatet har en database med informasjon om alle prosjekter under helsesamarbeidet. Fra norsk side er det årlig disponert ca. NOK 15 millioner, fordelt på en rekke enkeltprosjekter. Barents helseprogram utløper i 2002, men vil bli videreført.
Transportsamarbeidet har i stor grad konsentrert seg om å definere hovedbehovene for vei- og jernbanetransport, og de grunnleggende trekk i et mer effektivt landbasert transportnett. En GIS-basert database er etablert, som i likhet med en rekke andre opplysninger fra Barentssamarbeidet er tilgjengelig på internett. Bilaterale, og også EU-støttede prosjekter (Finland) har bidratt til oppgradering av flere grensepasseringsteder og veier inn i Russland.
Energisamarbeidet i Barentsrådet konsentrerer seg for tiden om energieffektivisering, bioenergi, prosjektfinansieringsspørsmål og generell informasjonsspredning. Norge viderefører nå det arbeid som ble påbegynt under det svenske formannskapet i arbeidsgruppen. Spesielt har bioenergispørsmålene utviklet seg raskt, noe som henger sammen med de store, uutnyttede ressursene som i første rekke befinner seg i den russiske delen av Barentsregionen og som kan ligge til grunn for økt eksport og også omstilling av deler av Russlands egen energiproduksjon.
Innenfor det økonomiske samarbeidet har man den senere tid gitt økt oppmerksomhet til investeringsspørsmål i Russland, arbeid for forenkling og harmonisering av prosedyrene for grensepassering og handel, utvikling av handlingsplan for skogsektoren og andre saker for å fremme økonomisk integrasjon mellom de nordligste områdene av Norden og naboområdene på russisk side. Det tas sikte på å styrke kontaktene mellom handelskamre, næringslivsorganisasjoner og andre ikke-statlige økonomiske aktører i regionen. Målsettingen er blant annet å bedre identifiseringen av forskjellige barrierer for handel og investeringer, og forbedre informasjonsutveksling og kontakt med myndighetene. I likhet med særlig energi og helse, foregår det i den økonomiske arbeidsgruppen en viktig samordning med tilsvarende arbeid i Østersjørådet.
Samlet sett framstår Barentssamarbeidet med betydelig bredde og dybde. Etter snart ti år er endringene i samarbeidsforholdene med Russland meget påtakelige og mange gode resultater er oppnådd. Barentssamarbeidet er en del av et knippe med regionale samarbeidsformer i nord, som har tradisjonelt nordisk samarbeid som en viktig bestanddel.
4.4 Østersjørådet
Østersjørådet ble opprettet i 1992 og har 12 medlemmer: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Polen, Tyskland, Russland, Latvia, Litauen, Estland og EU-kommisjonen. Observatørland er Frankrike, Italia, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Ukraina og USA.
Formannskapet skifter mellom medlemslandene hvert år i juni/juli. Russland hadde formannskapet i 2001-2002 og Finland har formannskapet i 2002-2003. Norge hadde formannskapet i 1999-2000. Det ble høsten 1998 opprettet et lite permanent sekretariat for Østersjørådet med sete i Stockholm.
Østersjørådet fokuserer sin virksomhet på områdene demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, miljø- og energispørsmål, atomsikkerhet, trygge levevilkår, helse og bekjempelse av organisert kriminalitet.
Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk. Norge har lagt vekt på samarbeidet i Østersjøregionen som et viktig forum for integrering av Russland og de baltiske stater i det vestlige mellomfolkelige samarbeid. Vi anser at Østersjørådet, Barentsrådet og Nordisk Ministerråd utfyller hverandre i en slik sammenheng.
Den nordiske samarbeidsmodellen har på mange måter vært en inspirasjon for Østersjøsamarbeidet. Det er et mål at relasjonene mellom Østersjøstatene skal forløpe på samme måte, gjennom over tid å utvikle en like naturlig og uhindret måte å løse problemer på. Østersjørådet har ikke et eget budsjett for å sette kraft bak beslutningene. I den grad man har satt i gang konkrete fellesprosjekter, har enkeltland deltatt med frivillige bidrag. I noen tilfeller, spesielt innen energisamarbeidet, har man etablert et vellykket samarbeid med Nordisk Ministerråd.
Etter norsk initiativ under vårt formannskap ble det oppnådd enighet om at alt regionalt mellomstatlig samarbeid mellom medlemslandene etter modell av Nordisk Ministerråd, skal omfattes av Østersjørådet. Fremtidige fagministermøter har status som Østersjørådsmøter. Fagministrenes fagansvar berøres ikke. Formålet er økt koordinering. Den nye struktur har utenriksministrene som koordinator, med embetskomitéen (CSO) som koordinerende organ.
Utenriksministrene møtes 1 gang i året. Fra EU-kommisjonen møter kommissæren for utenrikspolitiske saker. Fagministrene møtes etter behov.
Utenriksministermøtet i 2002 var i Svetlogorsk i Kaliningrad 6. mars.
Mellom rådsmøtene møtes Committee of Senior Officials (CSO) ca. én gang pr. måned under ledelse av det sittende formannskap.
Under CSO er det nedsatt 3 arbeidsgrupper: Arbeidsgruppe for demokratiske institusjoner, arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid og arbeidsgruppe for atomsikkerhet.
Under fagministrene er det opprettet arbeidsgrupper for energi og for barnespørsmål.
Det ble på Østersjørådets møte i Tallinn i 1994 vedtatt å opprette en stilling som «Kommissær for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, herunder minoriteters rettigheter». Mandatet ble revidert under Norges formannskap til «Kommissær for demokratisk utvikling». Tidligere dansk bistandsminister og bl.a. leder av OSSEs parlamentarikerforsamling Helle Degn har innehatt stillingen siden høsten 2000. Kommissæren har sitt kontor i København. Kommissæren er uavhengig og rapporterer direkte til Rådet.
Statsministrene i Østersjøregionen har hittil møttes fire ganger. Toppmøtene er en egen prosess som utvikler seg parallelt med Østersjørådet, og til dels i samarbeid med dette. En praksis med møter hvert annet år synes å være etablert. Det forrige toppmøtet fant sted i St. Petersburg i juni 2002. Foruten å trekke opp politiske retningslinjer har statsministrene også tatt initiativ til praktisk samarbeid og har opprettet innsatsgrupper for bekjempelse av organisert kriminalitet og smittsomme sykdommer.
Fire av Østersjørådets medlemsland har søkt om EU-medlemskap. Målet er at EU-utvidelsen skal bidra til økonomisk vekst i regionen og dermed redusere velstandskløften mellom de vestlige og de østlige landene. Utvidelsen vil ikke innebære at Østersjørådet mister sin betydning som regionalt samarbeidsforum. Tvert om vil det kunne bli viktigere fordi medlemslandene i rådet er i meget ulik grad integrert eller medvirkende i EUs virksomhet. Rådet har således potensiale for å kunne fylle en viktig rolle som samråds- og samarbeidsforum for land med ulike relasjoner med EU for spørsmål som står på unionens sakskart.
En eventuell EU-utvidelse som omfatter både Polen og Litauen vil sette den russiske regionen Kaliningrad i en spesielt vanskelig situasjon som en enklave i EU. Det er derfor viktig å få Kaliningrad med i grenseregionalt samarbeid og å koordinere innsatsen der med andre engasjerte internasjonale aktører. EUs initiativ om en nordlig dimensjon forventes å ha en slik koordinerende effekt på samarbeidet i vårt nærområde. Den nordlige dimensjon gir mulighet til å fremme norske synspunkter på utviklingen i regionen både bilateralt og gjennom Barents- og Østersjørådet. Østersjørådet har under Tysklands formannskap i 2000-2001 lagt fram et dokument inneholdende regionale prioriterte samarbeidsprosjekter innenfor rammen av den nordlige dimensjon.
Aktivitetene i Østersjørådet spenner over et vidt saksfelt. Et viktig aspekt er å etablere et effektivt og bedre integrert regionalt energisystem. Gjennom et regionalt samarbeid er det utarbeidet et energiarbeidsprogram med en felles strategi for en bærekraftig energiforsyning, med gass, elektrisitet, klima og energiøkonomisering som sentrale områder. Nordisk Ministerråd har finansiert opprettelsen av et energisekretariat tilknyttet Østersjørådets sekretariat i Stockholm. En av hovedmålsetningene for Norges engasjement i Østersjørådet er å etablere forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringslivet. Økt regional handel og investeringer samt større integrasjon mellom næringslivet i medlemslandene vil bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling. Handelsministrene vedtok en konkret handlingsplan i 2000 med konkrete mål og løsninger.
Et viktig bidrag til Østersjørådets hovedmålsetning om å bidra til stabilitet og demokratisk utvikling i regionen er EuroFaculty, Østersjørådets utdanningsprosjekt innen jus, økonomi og statsvitenskap med aktiviteter i de baltiske land og Kaliningrad.
I toppmøtet i Visby 1996 nedsatte statsministrene en innsatsgruppe for å bekjempe organisert kriminalitet. Samarbeidet har vært nyttig. Mandatet ble på toppmøtet i Kolding forlenget til utgangen av 2004. Danmark leder arbeidet i gruppen.
Etter norsk initiativ vedtok statsministrene i 2000 å etablere en innsatsgruppe for bekjempelse av smittsomme sykdommer. Gruppen har under norsk ledelse utarbeidet en handlingsplan for bekjempelse av spredning av HIV/AIDS og tuberkulose, kamp mot økt antibiotikaresistens, styrket primærhelsetjeneste og forbedret overvåking av sykdomsspredning som hovedinnsatsområder. Fremdriften i arbeidet har vært god. Bærekraft og lokalt ansvar har vært en ledetråd. Over 100 prosjekter er utformet. Arbeidet blir koordinert i forhold til Nordisk Ministerråds, EUs og WHOs helseprosjekter. I toppmøtet i St. Petersburg ble innsatsgruppens mandat forlenget til 2004 da den skal legge fram avslutningsrapport.
Handlingsprogrammet for den regionale versjonen av Agenda 21 (Baltic21) fokuserer på integreringen av miljøhensyn i ulike sektorer. Viktigheten av å koordinere regionale initiativer understrekes for å sikre at hele det nordlige nærområde er dekket med en sammenhengende, samarbeidende, kvalifisert og effektiv miljøvernforvaltning. I toppmøtet i St. Petersburg vedtok statsministrene en uttalelse der de bla. henstilte til de medlemsland som ikke har ratifisert Kyotoprotokollen om om å gjøre det snarest mulig.
Samarbeid om tiltak rettet mot barn i fare har i 2002 blitt styrket. Det er opprettet en arbeidsgruppe for barnespørmål og tilsatt en medarbeider ved sekretariatet i Stockholm for å arbeide med barnespørmål. Gruppen skal arbeide med spørsmål knyttet til utsatte barn og unge i regionen og vil være en del av Østersjørådets virksomhet fra 1. mars 2002. Gruppen vil arbeide etter årlige handlingsplaner og på basis av felles prioriteringer fra medlemslandene. IT-nettverket vil være et viktig informasjons- og kommunikasjonsverktøy for den etablerte gruppen. I samarbeid mellom Norge og Sverige er det opprettet en internettside som er en felles informasjons- og kontaktbase for fagfolk som arbeider med barnespørsmål - og med spesiell fokus på seksuelt misbruk av barn. Tiltak rettet mot gatebarn og barn som uten tilsyn oppholder seg utenfor sine hjemland er også et innsatsområde som vil bli gitt prioritet.
Norge og Sverige har engasjert seg i arbeidet med å etablere et IT - nettverk som redskap for å bekjempe kommersiell seksuell utnytting av barn samt medvirke til å bedre situasjonen for utsatte barn og unge i Østersjøregionen. IT - nettverket kalles «The House of Children at Risk» Hensikten er å etablere et effektivt verktøy i internasjonal kamp mot misbruk av barn og styrke hjelpeinnsatsen for utsatte barn og unge.
I løpet av 2001 har Norge, i samarbeid med Sverige og Danmark, arbeidet med å utvikle IT-nettverket på faglig innhold og tekniske nettverksløsninger. Målet er at alle Østersjølandene skal delta og bidra i dette IT-samarbeidet. Nettverket vil gi nye muligheter for kommunikasjon, kunnskapsutveksling og informasjon, og er et viktig bidrag i arbeidet med å bedre utsatte barn og unges levekår. Et vesentlig siktemål er at nettverket skal bidra til å utvikle kompetanse og nye tiltak mot misbruk og utnyttelse av barn og unge. Fra 2002 er dette IT-nettverket forankret som en del av Østersjørådets ordinære virksomhet. Det er også opprettet nasjonale koordinatorer i hvert medlemsland for å sikre faglig oppfølging av nettverket og bidra til et økt samarbeid mellom medlemslandene i regionen på dette området. Fra juli 2002 er det øremerket en stilling i Østersjørådets sekretariat som spesielt skal følge opp samarbeidet om utsatte barn og unge i regionen.
Norge deltar i det mellomstatlige samarbeidet i Østersjøregionen på det ungdomspolitiske området, blant annet gjennom finansieringen av en koordinator som skal bistå i utviklingen og gjennomføringen av multilaterale ungdomsprosjekter i regionen. Styringskomitéen for koordinatoren har også forberedt den neste konferansen for statsråder med ansvar for ungdomspolitikk i Østersjørådets medlemsland. Denne konferansen fant sted i Vilnius, Litauen, 6. - 9. juni 2002.
For at Østersjørådet skal forbli en livskraftig struktur også i tiden fremover må tilliten fortsatt bygges opp mellom medlemslandene, ikke bare mellom regjeringer, men også på grasrotnivå. Dette kan bare oppnås gjennom en langsiktig innsats. Et bredt nettverk av samarbeidsordninger, samhandel og gjensidig avhengighet bidrar til fred og sikkerhetspolitisk stabilitet i Nærområdene. Regjeringen vil fortsatt arbeide for bedre koordinering mellom Østersjørådet, Nordisk Ministerråds nærområdeprogram og andre organisasjoner for å oppnå synergieffekter og for å oppnå flere konkrete resultater som betyr noe for menneskene i regionen.
4.5 Nærområdene i vest
I «Ny nordisk dagsorden» heter det i avsnittet om samarbeid mellom nabolandene og naboregioner, at Nordisk Ministerråd skal vurdere prosjekter med de vestlige nabolands kystområder innenfor de felles nordiske prioriteringene. Samarbeidsprosjekter med de vestlige nabolands kystområder bør bestå av tiltak som er utformet for å svare til regionens særskilte behov. En koordinert og samhandlet innsats i en bredere krets av nordatlantiske kyststater på områder av felles interesse, slik som det nordatlantiske havmiljøet, kulturutveksling og handelsforbindelser, er en aktuell målsetting. Det bør presiseres at det ikke er tale om å innlede et formelt samarbeid med andre vestlige naboland. Det dreier seg snarere om politisk samråd og samarbeid om konkrete oppgaver.
Etter et initiativ av den norske samarbeidsministeren ble det i 2002 utarbeidet en oversikt over aktiviteter som særlig berører Vestnorden og dets naboområder. Oversiktene er omfattende og gir for det første et godt bilde av Vestnordens plass i det nordiske samarbeidet. Dessuten viser den at det i første rekke er på kulturområdet at Nordisk Ministerråd har prosjekter som omfatter det nordiske nærområdet i vest.
I løpet av 2002 gjennomføres et omfattende kulturprosjekt med det vestnordiske nærområdet, i dette tilfellet Skottland, Irland, Nord-Irland og England. Prosjektet har tittelen Network North, og målsettingen er å skape nye nettverk innen kunst og kultur. Prosjektet tar for seg samtidens kunst og kultur, og skal presentere unge profesjonelle utøvere. Mange fellesnordiske institusjoner og organisasjoner er involvert i prosjektet, f.eks. har de nordiske husene på Island, Færøyene og Grønland en aktiv rolle i prosjektet. Det gjennomføres ikke mindre en 50 ulike arrangementer og prosjekter i løpet av 2002. Det finnes dessuten flere samnordiske kulturprosjekter som har sitt tyngdepunkt i Vestnorden eller USA og Canada, bl.a. har Ministerrådet vært med og finansiert Vikingeutstillinger som turnerer i Nord-Amerika og blir sett av flere millioner besøkere.
Den norske samarbeidsministeren har også tatt særskilt kontakt med sine samarbeidsministerkollegaer i Island, Færøyene og Grønland og bedt om synspunkter og forslag til hvordan samarbeidet i de vestlige områder kan styrkes. I sitt møte 21. august 2002 hadde samarbeidsministrene en innledende drøfting av Vestnorden-samarbeidet og samarbeidet med Nordens vestlige naboområder. Man ba sekretariatet i lys av diskusjonen utarbeide noen mer sammenfattende strategiske overveielser over mål og midler for fellesnordiske aktiviteter vestover.
Det nordatlantiske samarbeidet er et samarbeid mellom Island, Færøyene, Grønland og Norge. Det overordnete mål er å drive regionalt samarbeid om næringsutvikling. Politikken for samarbeidet fastlegges av Nordisk Ministerråd gjennom Embetsmannskomitéen for regionalpolitikk (NERP). Nordisk Atlantsamarbeid (NORA) består av inntil 12 medlemmer - tre valgt av Grønlands Landsstyre, tre av Færøyenes Landsstyre, tre av hhv. den islandske og den norske regjering. I tillegg har Nordisk Ministerråds sekretariat rett til å møte som observatør. Fra Norge deltar Samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (SAVOS), Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU) og Regionalpolitisk avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet. Hovedsekretariatet er i Torshavn. Hovedoppgaven er å forsterke de regionale og næringspolitiske båndene i Vest-Norden ved formidling av erfaring og kunnskap gjennom konkrete samarbeidsprosjekter mellom minst to av landene. NORA kan gi forprosjektstøtte til delfinansiering av pilot- og utviklingsprosjekter innen prioriterte næringsområder, fortrinnsvis til private bedrifter, men også til offentllige institusjoner. Prioriterte områder er i dag havressurser og havmiljø, turisme, jordbruk, trafikk og kommunikasjon, samt handel og industri.
I den nordiske utdannings- og forskningssektoren gis det støtte til elevutveksling mellom Island, Grønland, Færøyene og det øvrige Norden. Midlene brukes hovedsaklig til å dekke de økte reiseutgiftene som følger med slik elevutveksling. Formålet er å øke den nordiske kultur- og språkforståelsen og kunnskapen om nordiske samfunnsforhold.
En rekke av prosjektene som tildeles midler over bevilgninger som Nordisk Ungdomskomité forvalter, inkluderer representanter fra organisasjoner og institusjoner fra nærområdene i vest. Representanter fra ungdomsorganisasjonene i regionen har dannet et nettverk for samarbeid, West-Nordic Youth Forum. En representant fra dette nettverket representerer Vest-Norden i Barents Regional Youth Forum.