2 Etterforsking av seksuelle overgrep

2.1 Politiets utdannelse innen etterforsking av seksuelle overgrep

Innenfor fagområdet voldtekt og andre seksuelle overgrep gis det ved Politihøgskolen undervisning både som et ledd i grunnutdanningen og som en del av etter- og videreutdanningstilbudet.

Innenfor grunnutdanningen gis det 9 timers obligatorisk undervisning i det tredje året som en del av fagene «Rapport- og etterforskingslære» og «Strafferett».

Etter- og videreutdanningstilbudet i etterforsking av seksuelle overgrepssaker ble igangsatt ved Politihøgskolen i mai 1992 som en utdannelse av 1 ukes varighet (40 timer). Omfanget er etter dette utvidet flere ganger slik at i dag totalt utgjør 5 ukers opplæring fordelt på 3 trinn.

Trinn I er et generelt innføringskurs av 1 ukes varighet og avvikles regional etter Politihøgskolens fagplaner. Målgruppen er etterforskere og jurister i politi- og lensmannsetaten som enten arbeider med eller er tiltenkt å arbeide med seksuelle overgrepssaker. Utdanningen er først og fremst rettet mot dem som har liten eller ingen erfaring med slike saker og tar sikte på å gi en innføring i hva etterforsking av seksuelle overgrepssaker innebærer. Temaene på trinn I omfatter i første rekke saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, og i mindre grad behandling av voldtektssaker o.l. av voksne. Undervisningen på trinn I omfatter aktuelle straffebestemmelser, taktisk etterforsking, sporsikring, regler om taushetsplikt, avhør, forsvarerens, bistandsadvokatens og aktors rolle, opptreden i retten, seksuelle overgrep i spesielle miljøer, barnepornografi, legeundersøkelser, offerpsykologi og hva som kan kjennetegne en overgriper. Da trinn I avvikles regionalt, vil det være mulighet for lokale tilpasninger innenfor noen temaer. Voldtekt mot voksne er ikke satt opp som eget tema, men behandles i tilnytning til gjennomgangen av straffebestemmelsene, mottak av anmeldelse, bistandsadvokatens rolle samt avhør.

Trinn II er et utdypende kurs over 3 uker som avvikles på Politihøgskolen. Målgruppen for dette kurset er jurister og tjenestemenn som har fullført Politihøgskolens trinn I-kurs, og som i det vesentlige arbeider med seksuelle overgrepssaker og har erfaring med denne sakstypen. Det forventes at de som gjennomfører utdanningen skal arbeide i ca. 3 år fremover med slike saker.

På trinn II er det viet mye tid til avhør av barn og taktisk etterforsking/avhør. Andre temaer som omhandles er seksuelle overgrep mot voksne - herunder voldtekt, gjerningsmannens psykologi, psykisk utviklingshemmede som overgripere, barnepornografi på internett, politiarbeid i forbindelse med dommeravhør og seksuelle overgrep i andre kulturer. Det er dessuten satt av en hel dag til erfaringsutveksling/åpen post. Her har man mulighet til å være fleksibel og ta opp aktuelle temaer.

Etter å ha gjennomgått trinn II skal deltakerne ha opparbeidet gode kunnskaper om ulike sider ved etterforsking og domstolsbehandling av seksuelle overgrepssaker. De skal også ha videreutviklet sine ferdigheter i etterforsking innenfor saksfeltet, samt ha utviklet et godt kjennskap til ulike psykologiske aspekter ved avhørssituasjonen.

Trinn III er et oppfølgingskurs av 1 ukes varighet som også avvikles på Politihøgskolen. Målgruppen er jurister og tjenestemenn som har gjennomgått Politihøgskolens trinn II-kurs, og som arbeider med og har høy kompetanse og bred erfaring fra denne type saker. Det forventes at de som gjennomgår utdanningen vil arbeide med denne sakstypen i ca. 3 år fremover. Kurset omfatter bl.a håndtering av særlig vanskelige avhør, erfaringsutveksling og gjennomgang av saker som kursdeltakerne har hatt i sine respektive distrikter.

Politihøgskolen tar ut kursdeltakere ut fra bl.a. å få til en best mulig distriktsvis fordeling.

Siden 1992 har totalt 512 polititjenestemenn og jurister deltatt på Politihøgskolens tidligere og nye trinn I-kurs. Alle politidistriktene har vært representert på trinn I-kurs, alle unntatt 4 på trinn II og 23 politidistrikter har deltatt på trinn III.

2.2 Kriminalitetsutviklingen innenfor seksuelle overgrep mot barn

Kriminalitetssituasjonen i samfunnet har endret seg betydelig siden 1960. Den vesentligste endringen har skjedd siden 1985. Mens befolkningen økte med i underkant av 1/4 fra 1960 til 1999 ble antallet lovbrudd mer enn seksdoblet. Den relative andelen av antall anmeldte tilfeller av sedelighetskriminalitet totalt fremviser relativt stor grad av stabilitet, men det er antallet grove sedelighetsforbrytelser som har økt mest.

I perioden 1960-1998 har det registrerte antallet sedelighetsforbrytelser totalt økt med ca. 60 %, mens enkeltkategoriene incest og utuktig omgang med barn under 14 år er nær firedoblet. Figur 2.1 viser antallet anmeldte saker innenfor kategoriene utuktig omgang med barn under hhv. 10, 14 og 16 år, samt antallet anmeldte tilfeller av incest i perioden 1994 - 2000. I perioden 1998-2000 har det vært en nedgang.

Sedelighetsforbrytelser, særlig de som knytter seg til barn, hører til de typer lovbrudd hvor det antas å være en relativ stor forskjell mellom faktisk og registrert kriminalitet. En undersøkelse, foretatt ved SINTEF Unimed, indikerer at f.eks. en prosentvis høyere andel av døve barn har vært utsatt for seksuelle overgrep enn andre. Undersøkelsen indikerer også at antallet ikke bare er høyere, men overgrepene også er alvorligere.

I 1980- og 1990-årene økte den offentlige fokuseringen på denne type overgrep samtidig som politiets kompetanse i etterforskingen av denne type saker ble styrket. Det vises i den forbindelse til pkt. 2.1 foran.

Andre utviklingstrekk i disse tiårene var fremveksten av krisesentre, ulike offentlige hjelpetiltak og lovendringer for å styrke ofrenes rettigheter. Dette førte til at denne type kriminalitet i mindre grad ble tabubelagt, samtidig som det var lettere for ofrene og utenforstående å gjøre noe med situasjonen, herunder anmelde forholdene slik at de kunne straffeforfølges.

Kilde: (STRASAK)

2.3 Politiets etterforsking av seksuelle overgrep mot barn

2.3.1 Organiseringen av straffesaksbehandlingen i politiet

Tiltak for å bedre politiets behandling av seksuelle overgrepssaker må ses i sammenheng med hvordan straffesaksbehandlingen i politiet er organisert.

En effektiv straffesaksbehandling er et sentralt og viktig mål for så vel departementet som riksadvokaten. Raske og riktige avgjørelser og konkrete resultater i form av oppklaring og påtale, har åpenbart betydning både fordi det virker kriminalitetsbekjempende og fordi det styrker folks tillit og tro på politiets arbeid. I seksuelle overgrepssaker vil dessuten avdekking kunne tjene som en «døråpner» til det øvrige hjelpeapparat.

Ansvaret for kriminalitetsbekjempelsen på sentralt nivå er delt mellom Justisdepartementet og riksadvokaten. Dette omtales gjerne som det to-sporede system.

Riksadvokaten har det overordnede faglige ansvar for straffesaksbehandlingen, den generelle, faglige ledelsen av påtalemyndigheten og er dessuten klageinstans for påtaleavgjørelser truffet av statsadvokatene. Riksadvokaten fastsetter i medhold av påtaleinstruksen § 7-5 tredje ledd generelle regler om prioriteringen og gjennomføringen av straffesaker. Dette skjer bl.a. gjennom det årlige mål- og prioriteringsrundskrivet.

Justisdepartementet har ansvaret for lov og regelverk, forebyggende kriminalitetsbekjempelse, ressurser, sentrale målsettinger og resultatkrav. Departementet deltar dessuten i ulike typer tverrdepartementalt samarbeid, bl.a når det gjelder seksualisert kriminalitet.

Ansvaret for etterforsking og oppfølging av straffesaker er lagt til det enkelte politidistrikt. Dette gjelder også sedelighetssaker. Politimesteren har det overordnede ansvar for straffesaksbehandlingen i politidistriktet.

2.3.2 De ulike delene av politiets behandling av seksuelle overgrepssaker

Politiets behandling av seksuelle overgrepssaker vil strekke seg fra mottak av anmeldelse til påtalemessig innstilling, eventuelt til å føre saken for domstolene der dette hører under juristene i politiet. Hvor påtalekompetansen tilligger statsadvokat eller riksadvokat vil juristene i politiet være forberedende og innstillende myndighet.

Mottak av anmeldelse eller annen melding

Politiet vil i stor grad få kunnskap om seksuelle overgrepssaker mot barn ved at det inngis en formell anmeldelse av straffbart forhold, f.eks fra noen av barnets pårørende/nærmeste. En annen kilde til kunnskap om konkrete saker vil være melding fra skole eller hjelpeapparat. Hvis man ser bort fra de sakene som politiet kommer over i forbindelse med etterforsking av andre straffesaker, vil politiet av eget tiltak avdekke relativt få saker av denne kategori. Politiets rolle i forbindelse med mottak av meldinger nødvendiggjør at politiet har den nødvendige kompetanse til å få frem mest mulig opplysninger om saksforholdet, herunder hvem som er implisert og eventuelle vitner. Kjennskap til lokale forhold vil i denne sammenheng ofte være av stor betydning både for å stille de rette spørsmålene, men også for det videre etterforskingsarbeidet.

Sikring av bevis

Sikring av bevis vil være en viktig del av politiets etterforsking. Dette dreier seg dels om sikring av fysiske bevis enten på fornærmede, gjerningsperson eller åsted, og dels om opptak av forklaringer fra fornærmede eller vitner.

Sikring av fysiske bevis vil ikke bare dreie seg om kompetanse til å foreta åstedsundersøkelser eller initiere medisinske undersøkelser i regi av kompetent helsepersonell. Det dreier seg også i stor grad om å handle raskt før bevisene går tapt. Dette innebærer at det politi som mottar meldingen må ha den nødvendige kapasitet og kompetanse slik at det handler raskt og målrettet. I mange situasjoner gjelder dette avstand fra politiets tjenestested til der hvor undersøkelsene skal foretas. Norsk politi er organisert etter en desentralisert modell som innebærer et relativt stort antall tjenestesteder i nærhet til publikum - noe som gjør at politiet generelt har forutsetninger for å kunne handle raskt. I en del politidistrikter vil imidlertid sakstilfanget av disse sakstypene være så vidt lite at det kan være problemer mht. å bygge opp og beholde kompetanse. Strukturendringene i norsk politi som ble vedtatt i forbindelse med «Politireform 2000 - et tryggere samfunn», vil bedre mulighetene for både å bygge opp og beholde kompetanse innenfor spesialområder slik som kriminalteknikk.

Straffeprosessloven av 1887 hadde opprinnelig ingen bestemmelser om dommeravhør. I den utstrekning barn ble avhørt eller ført som vitner, var fremgangsmåten den samme som for voksne. Etter en lovendring som ble vedtatt i 1926, ble hovedregelen at barn under 16 år skulle avgi forklaring for en dommer alene utenfor rettsmøte. I forbindelse med straffeprosessloven av 1981 ble ordningen med dommeravhør av barn opprettholdt med mindre endringer. I løpet av 1990-tallet er det foretatt flere lovendringer som gjelder avhør av barn. Justisdepartementet nedsatte i februar 1994 en rådgivningsgruppe med mandat å lage nye forskrifter om dommeravhør. Gruppen avga sin utredning i september 1994. Ved kgl. res. 2 oktober 1998 ble forskriften om dommeravhør og observasjon vedtatt. Forskriften trådte i kraft 1. november 1998.

Observasjon av barn er en viktig nyordning som fremsto som et resultat av en erkjennelse , både blant jurister og psykologer, at avhør av små barn ikke lar seg tilpasse de vanlige, rettslige rammene for vitneavhør.

Ordningen med dommeravhør var lenge særnorsk. I de øvrige nordiske land er det bare Island som har en tilsvarende ordning. Ordningen som ble innført på Island i 1999 tilsvarer ikke helt den norske, da aldersgrensen er 18 år og siktede og forsvareren alltid har rett til å overvære avhøret.

Når det gjelder observasjon skal det alltid oppnevnes sakkyndige til å foreta observasjonen, jf. forskriften § 16. Observasjon kan foretas i stedet for eller forut for dommeravhør når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, jf. straffeprosessloven § 239 tredje ledd. Den som oppnevnes som sakkyndig, bør som hovedregel være psykolog, med særlig erfaring med barn, eller barnepsykiater. Ut fra lokale eller andre særlige forhold kan personer med annen egnet utdannelse og/eller som ved sitt arbeid har særlig erfaring med barn, oppnevnes. Med begrepet «andre særlige forhold» siktes til forhold ved vitnet som gjør at yrkesgrupper med annen fagkompetanse må anses mer egnet, f.eks hvis vitnet har fremmedkulturell bakgrunn eller er psykisk utviklingshemmet.

Når det gjelder dommeravhør, følger det av forskriften § 5 at dommeren som hovedregel skal tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. I praksis vil dette si at avhøret overlates til denne personen uavhengig av barnets alder. Med særlig skikket person mener forskriften en person som kan kommunisere godt med barn, og som er kjent med de rettslige krav til avhøret. Som hovedregel bør en tjenestemann innen politiet med særlig erfaring fra etterforsking av saker som gjelder barn, tilkalles som en særlig skikket person. Ut fra behovet i den enkelte sak, kan psykolog med særlig erfaring med barn, barnepsykiater eller andre som gjennom utdannelse og/eller arbeid har særlig erfaring med barn, tilkalles, jf. forskriften § 6.

Justisdepartementet har tre år på rad avholdt et todagers kurs for psykologer og psykiatere i dommeravhør og observasjon. Fra 2000 er dette kurset gått inn som del IV i Norsk Psykologforenings opplæringsprogram. Barne- og familiedepartementet bidro i 2000 med økonomisk støtte, mens Justisdepartementet bisto med utarbeidelsen av det faglige programmet. Norsk Psykologforenings overtakelse av ansvaret for kurset er positiv ettersom de besitter fagkunnskapen på området.

Det følger av forskriften § 4 at avhøret skal foretas så fort som mulig og senest innen 2 uker etter at anmeldelsen av den straffbare handlingen er inngitt til politiet med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. Bestemmelsen i § 4 gjelder også for observasjon, jf. forskriften § 15 tredje ledd.

Det finnes pr. i dag ingen statistikk for hvor hurtig disse sakene behandles i domstolene. Generelt kan det imidlertid sies at dette er en sakstype som har høy prioritet i domstolene. For å etablere en bedre oversikt over tempoet er domstolene fra inneværende år pålagt å rapportere mht. om fristen etter forskriften § 4 overholdes. I tilfelle av frist i overskridelse skal grunnen til dette oppgis.

Påtalemessig behandling og domstolsbehandling

Når straffesaken er ferdig etterforsket, vil den undergis en påtalemessig vurdering av en jurist i politiet. Avhengig av saksforholdets art eller hvilken straffebestemmelse som kan være aktuell å anvende, vil kompetansen til å treffe endelig avgjørelse om tiltale eller henleggelse ligge til politijuristen eller statsadvokaten. I de mest alvorlige sakene vil riksadvokaten treffe avgjørelsen.

Den påtalemessige behandlingen innebærer å sammenholde bevisene i saken med straffebestemmelsene. Der er sentralt i denne sammenheng at den påtaleansvarlige har nødvendig kompetanse om sakstypen, hvilke bevis som kreves og juridiske problemstillinger som vedkommende sakstype reiser. I forbindelse med føring av saken for retten er det også viktig at vedkommende jurist har nødvendig kompetanse slik at saken blir best mulig fremlagt for retten, og derved godt opplyst.

2.3.3 Saker der fornærmede er funksjonshemmet eller har annen kulturell bakgrunn

Straffesaker der barn er fornærmet, stiller i utgangspunktet noe andre krav til politiets kompetanse enn ordinære straffesaker. Dette henger bl.a sammen med hvordan barn oppfatter og assosierer hendelser, men også hvordan de kommuniserer med omverdenen. Dette faktum er søkt hensyntatt i forbindelse med reglene for hvordan vitneforklaringer skal opptas. Det vises i den forbindelse til pkt. 2.3.2 foran.

Når et barn har en annen kulturell bakgrunn eller er funksjonshemmet, stiller dette ekstra krav til politiets kompetanse. Som eksempel på dette vil departementet peke på den språklige situasjonen spesielt døve eller stumme barn befinner seg i. Etterforsking i slike saker vil vanligvis nødvendiggjøre bruk av tegnspråkkyndig personell enten det dreier seg om dommeravhør eller kommunikasjon med politiet i sin alminnelighet. Dette aktualiserer politiets behov for å knytte til seg ekstern fagkompetanse.

2.3.4 Forholdet mellom politidistriktene og Kriminalpolitisentralen

De generelle prinsippene for ansvars- og kompetansedelingen mellom politidistrikt og særorgan vil være relevant for vurderingen av de spørsmål som omhandles i denne meldingen. Det gis nedenfor en oversikt over de prinsipper som er lagt til grunn for ansvarsdelingen, senest i forbindelse med «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» som ble fremmet i januar 2001, og behandlet i Stortinget i mai 2001.

Landets politidistrikter er inndelt i geografiske driftsenheter (lensmannskontorer og politistasjoner) med unntak av de store politidistriktene som også har funksjonelle driftsenheter, slik som fagavdeling for etterforsking. Det var pr. 31. oktober 2000 337 lensmannskontorer og 64 politistasjoner. Både de geografiske driftsenhetene og de funksjonelle driftsenhetene med etterforskingsoppgaver har et totalansvar for etterforsking av kriminalitet innenfor sitt geografiske ansvarsområde. De skal i prinsippet være i stand til å etterforske alle typer kriminalitet innenfor sitt distrikt. Det er i driftsenhetene at all publikumsrettet tjeneste, herunder etterforskingsoppgaver skal utøves.

Den stedlige politimester er lokal leder av påtalemyndigheten og er ansvarlig for straffesaksbehandlingen i politidistriktet. I denne funksjon er politimesteren underlagt statsadvokat og riksadvokat.

Departementet og riksadvokaten er enige om at gode resultater over tid i straffesaksbehandlingen er avhengig av to faktorer: en politimester som er engasjert i straffesaksbehandlingen, og et velfungerende, integrert påtaleledd. Betydningen av integrert påtale er i andre sammenhenger understreket av Stortingets justiskomite, senest ved behandlingen av «Politireform 2000 - et tryggere samfunn». At påtalefunksjonen er integrert, innebærer at etterforsker og jurist samarbeider nært under etterforskingens gang. At påtalefunksjonen er fremskutt, betyr at juristen er aktiv allerede i initialfasen ved å treffe beslutning om hvilke saker som skal etterforskes og ved å gi retningslinjer for etterforskingen der dette er nødvendig. På denne måten ivaretas de hensyn som er nedfelt i straffeprosessloven, påtaleinstruksen og riksadvokatens rundskriv. Dette sikrer således at etterforskingsmaterialet tilfredsstiller kravene til høy kvalitet, at rettssikkerhetshensyn blir ivaretatt under etterforskingen, at saksbehandlingstiden blir så kort som mulig ved at etterforskingen målrettes, fremdriften følges opp og påtalevedtak treffes straks saken er ferdig etterforsket og at ressursene utnyttes effektivt.

Kriminalpolitisentralen er, i likhet med de øvrige særorganene unntatt Politiets overvåkingstjeneste, en landsdekkende politiinstitusjon som er opprettet primært for å bistå de enkelte politidistrikt i oppgaver de ikke selv har kapasitet eller kompetanse til å løse.

Kriminalpolitisentralens primæroppgaver er:

• Kriminalteknisk og taktisk etterforskingsbistand.

• Internasjonale samarbeidsoppgaver, bl.a. gjennom Interpol.

• Nasjonalt etterretningsansvar.

• Operativ kriminalitetsanalyse.

• Registeransvar for politiregistrene.

• Ansvar for Schengen Information System (SIS).

Som et bistandsorgan er Kriminalpolitisentralen underlagt den påtalemessige ledelsen i det politidistriktet den bistår.

Det er i pkt. 2.3.2 gitt en beskrivelse av hva politiets oppgaver består i på de ulike stadier av behandlingen av en straffesak. I forhold til de ulike stadiene i politiets behandling av seksuelle overgrepssaker er grensedragningen mellom Kriminalpolitisentralens og politidistriktene nærmere konkretisert nedenfor.

Mottak av anmeldelse eller annen melding vil være en oppgave som primært må ivaretas ved det enkelte tjenestested i politidistriktet og ikke ved en sentral politiinstitusjon som Kriminalpolitisentralen. Dette har sammenheng med at det er fornærmede, publikum eller hjelpeinstitusjoner som bringer opplysningene til politiets kunnskap og derved også selv vurderer hvor de skal henvende seg. Erfaringsmessig vil slike henvendelser rettes til det lokale tjenestested eller til politipersonell man kjenner i nærmiljøet.

Når det gjelder ulike typer etterforskingsskritt for å sikre bevis, vil dette dels kunne ivaretas av lokal politimyndighet og dels av personell fra Kriminalpolitisentralen innenfor et bistandskonsept. Under forutsetning av at man lokalt har den nødvendige kompetanse er dette oppgaver som bør utføres av lokalt politi bl.a ut fra hensynet til rask oppfølging. Kriminalpolitisentralens bistand vil imidlertid kunne gi lokalt politi verdifull bistand både innen teknisk og taktisk etterforsking. Det vises i den forbindelse til at Kriminalpolitisentralen besitter landets fremste kriminaltekniske kompetanse og har svært erfarne etterforskere. Dommeravhør og observasjon av barn i henhold til gjeldende regelverk skjer i regi av domstolen. Politiets rolle vil i denne sammenheng være bistå domstolen etter anmodning. Det vil med andre ord være domstolens vurdering mht. egnethet som er det avgjørende og ikke hvorvidt vedkommende er ansatt ved lokalt politidistrikt eller ved Kriminalpolitisentralen. I mange domstoler vil oppnevningen skje etter forslag fra politiet. Etter forskriften om dommeravhør og observasjon skal vedkommende være særlig skikket til oppgaven. Departementet ser imidlertid ikke bort fra at det i stor grad vil være lokalt politipersonell som vil ivareta slike oppgaver ettersom det er disse som er kjent av domstolen og oftest vil være lettest tilgjengelig. Det vil derfor være sentralt at ansvarlig politidistrikt sikrer at særlig skikket person er tilgjengelig for oppnevning. Økt tilgjengelighet av personell fra Kriminalpolitisentralen vil åpne for at også de i større grad trekkes inn. Ansvarlig politidistrikt skal innhente bistand eller forslag fra Kriminalpolitisentralen dersom ikke personell med nødvendig kompetanse er tilgjengelig lokalt.

Den påtalemessige behandling og føring av sak for retten ligger ikke innenfor Kriminalpolitisentralens bistandsoppgaver og intet personell ved Kriminalpolitisentralen er tildelt påtalemyndighet. Disse oppgaver må derfor i sin helhet ivaretas lokalt eller i høyere påtalemyndighet.

2.3.5 Problemområder og forbedringsbehov

I mål- og prioriteringsrundskrivet til politidistriktene for 2001 1 skriver riksadvokaten følgende om kravet til innholdsmessig kvalitet på etterforskingen:

«Når etterforskingen er ferdig, må det frembragte materialet gi tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til de spørsmål saken reiser - i første rekke om straffbarhetsvilkårene er oppfylt og hvilken reaksjon som bør velges, jf. straffeprosessloven § 226 første ledd. Videre må det faktum som fremgår av etterforskingsmaterialet, være fullstendig og korrekt. Kravet om objektivitet, jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd, er sentralt. Det må ikke være tvil om at etterforskingen er innrettet slik at alle relevante omstendigheter kommer frem, uansett om de er til gunst eller til skade for mistenkte. Grunnleggende er også beviskravet i straffesaker. Påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffeskyld for å ta ut tiltale, og den må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten».

Om kravet til høy oppklaringsprosent heter det:

«Selv om politidistriktene i 2001 særlig skal arbeide for å forkorte saksbehandlingstiden, skal det ikke gå på bekostning av andelen saker som oppklares ( . . .).

Oppklaringsprosenten må således i 2001 opprettholdes på 2000-nivå. I forhold til hovedmålet om redusert kriminalitet hjelper det lite med høyt tempo dersom flere saker forblir uoppklart. Økt andel henleggelser skal selvsagt ikke brukes som middel for å oppnå kortere saksbehandlingstid i de oppklarte sakene.

Det er store variasjoner i oppklaringsprosent mellom politidistriktene, og forbedringspotensialet synes mange steder å være betydelig ( . . .)».

Statistisk materiale fra STRASAK for sedelighetssaker vedrørende barn viser et relativt stabilt antall anmeldte forhold; for noen sakstyper en viss nedgang. På den annen side viser også materialet at i samme periode har oppklaringsprosenten i hovedsak økt med unntak for incest hvor det har vært en nedgang på 33%. De siste 2 årene har det vært en nedgang i oppklaringsprosenten. Det vises i den forbindelse til Figur 2.2 og Tabell 2.2 . Samtidig har gjennomsnittelig saksbehandlingstid for denne type saker økt, jf. Figur 2.3 og Tabell 2.3.

Kilde: (STRASAK)

Kilde: (STRASAK)

Selv om utviklingen innen saksbehandlingstid og oppklaringsprosent i noen grad kan tilskrives at sedelighetssaker vedrørende barn er saker som ofte er vanskelige etterforskingsmessig, peker nyere undersøkelser i retning også av andre årsaker.

Det har de siste årene blitt påpekt i flere utredninger at det er behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker. I fra de siste årene vises det bl.a. til en prosjektrapport utarbeidet i regi av Kvinneuniversitetet Nord i 1998; «Seksuelle overgrep mot kvinner og barn». Rapporten omfatter sakskategoriene voldtekt, utuktig omgang med barn under 14 år og gjentatt utuktig omgang med barn under 10 år. Rapporten konkluderte med at kompetansen hos politiet på det lokale nivå er langt fra tilfredsstillende for disse sakskategoriene.

En utredningsgruppe oppnevnt av riksadvokaten gjennomgikk politiets etterforsking av voldtektssaker. Selv om gruppens rapport, Rapport nr. 2/2000, ikke er fullt ut dekkende for de sakstyper som behandles i denne meldingen, har det interesse at den konkluderer med at politiets etterforsking i hele 47 % av sakene var mindre bra eller dårlig. I undersøkelsen fremkommer det bl.a. at svært få politidistrikter organiserer etterforskingen av voldtektssaker annerledes enn andre sakstyper. Utredningsgruppen fremholdt betydningen av at etterforskingen ledes av erfarne jurister med god kunnskap om bevissikring generelt og for volds- og sedelighetssaker spesielt. Utredningsgruppens konklusjon var at forbedringspotensialet for behandlingen av voldtektssaker først og fremst ligger i en høyere prioritering av sakstypen og en bedre organisering av etterforskingen.

Sedelighetsovergrep mot barn er et saksområde som stiller krav til politiet og påtalemyndigheten. Det er nødvendig å ha tilgjengelig god kompetanse for å kunne foreta barneavhør og medisinske undersøkelser. Dette krever erfaring i hva som er å anse som mulige bevis, bevissikring og - vurdering, innsikt i kompetanse hos samarbeidende etater, og tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde.

Det ble allerede i 1995 etablert et avsnitt for seksuelle overgrepssaker ved Kriminalpolitisentralen. Antallet bistandsanmodninger om stedlig etterforskingsbistand har vært relativt lavt. Ifølge opplysninger fra Kriminalpolitisentralen er det registrert et stigende antall bistandsanmodninger. Disse anslag er vanskelig å tallfeste. Årsmeldingene fra Kriminalpolitisentralen for 1999 og 2000 viser imidlertid et relativt stabilt bilde, jfr. Tabell 2.4.

At antallet bistandsanmodninger til Kriminalpolitisentralen er relativt lavt, kan skyldes forskjellige forhold: Alt fra liten kunnskap om bistandsmuligheten til at man i stor grad lokalt vurderer egen kapasitet og kompetanse tilstrekkelig til å gjennomføre god etterforsking.

Selv om det tas i betraktning at de sakene Kriminalpolitisentralen mottar bistandsanmodninger om, er av en viss kompleksitet, tilkjennegir tallmaterialet fra Kriminalpolitisentralens årsmeldinger at mulighetene for bistand fra Kriminalpolitisentralen ikke er utnyttet fullt ut. Sett i forhold til personellressursene som er øremerket dette saksfeltet, representerer antallet saker hvor det er ytet bistand knappe 2 saker pr. stilling pr. år.