Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal Norges utenrikspolitikk bidra til å fremme internasjonal solidaritet og bygge en bedre organisert verden. Det er også norsk interessepolitikk. Globale utfordringer krever internasjonalt samarbeid. Regjeringen arbeider for å bevare og videreutvikle en internasjonal rettsorden, der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store spørsmål gjennom samarbeid og dialog og der maktbruk er strengt regulert. Støtte til FN står derfor sentralt i regjeringens politikk. Samtidig trygges norsk sikkerhet av medlemskapet i Nato. I forholdet til EU er EØS-avtalen en viktig pilar. Europarådet og OSSE har også viktige samarbeidsoppgaver.

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske utenrikspolitiske satsingsområde. Regionen står overfor mange utfordringer. Norge legger vekt på å trygge miljøet og sikre en bærekraftig forvaltning av de rike fiskeriressursene, samtidig som utnyttelse av petroleumsforekomstene legger grunnlaget for styrket økonomisk vekst. Hensynet til stabilitet og fredelig samarbeid står sentralt.

I denne sammenheng vil Regjeringen videreutvikle samarbeidet med Russland og holde nær kontakt med våre naboer og allierte for å ivareta det ansvaret Norge har som kyststat for å sikre norsk suverenitet og trygge utviklingen av både fornybare og ikke-fornybare ressurser. En viktig prioritering fra Regjeringens side er formannskapet i Arktisk råd.

Regjeringens ambisjon er at Norge skal føre an i utviklingen av nordområdene med vekt på å bevare en ledende posisjon som besitter av relevant kunnskap, blant annet innen ressursforvaltning og miljø. Gjennom Barents 2020-initiativet fremmes internasjonalt samarbeid om kunnskapsutvikling i nord.

Kulturelt samvirke er en viktig dimensjon i nordområdepolitikken og vil bli utviklet som en del av Regjeringens kulturløft. Regjeringen vil styrke folk-til-folk samarbeidet i nord. Urfolks kultur og tradisjonelle leveveier skal gis gode vilkår.

Norges nordområdepolitikk skal være gjenkjennelig og langsiktig og den skal preges av aktivitet, nærvær og kompetanse. Næringsutvikling vil være en viktig brikke i dette. I løpet av høsten vil Regjeringen legge frem en helhetlig strategi for nordområdesatsingen.

Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i forhold til Europa med sikte på å ivareta norske interesser og vinne gjennomslag for norske syn. I St.meld. nr. 23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken har Regjeringen skissert hvordan dette arbeidet skal legges opp. Vi skal bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning og strategiske i vårt samarbeid med EU og EUs medlemsland. Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer og regionale myndigheter i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner vil derfor styrkes.

Gjennom aktiv deltakelse i NATO og andre sikkerhetspolitiske organer bidrar vi til å trygge Norge. Vi skal arbeide nært med våre allierte og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte alle sikkerhetspolitiske utfordringer, herunder terror, helse og miljøødeleggelser. Vi viderefører det norsk engasjementet for nedrustning og ikke-spredning. Vi arbeider for å fremme dialog mellom ulike grupper for å forebygge konflikter. Norsk deltakelse i militære fredsoperasjoner bidrar til å sikre fred og stabilitet i konfliktområder. NATOs operasjon i Afghanistan vil fortsatt være Regjeringens hovedprioritet i denne sammenheng, samtidig som norske bidrag til FNs fredsoperasjoner vil vektlegges. Innsatsen i Afghanistan må både bidra til økt sikkerhet og til at synlig utvikling kommer i gang.

Styrket kultursatsing i utlandet og arbeidet med Norgesprofilering og omdømme er en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Hovedutfordringen i presentasjonen av Norge i utlandet er ikke at vi må korrigere gale inntrykk. Utfordringen er snarere at flere enn vi liker å tro har utydelige eller manglende inntrykk av Norge. Ibsen-året har bidratt positivt til å bygge opp under det langsiktige kultursamarbeidet. Vi vil bygge videre på erfaringene herfra. Kvalitet og kreativitet i norsk kulturprofilering utenlands gir oss inngang til nettverk og miljøer i andre land som er interessante for oss. Det legges stor vekt på at kultursatsingen skjer i nært samarbeid med fagmiljøene og med støtte av norsk næringsliv.

Samtidig er internasjonal kulturutveksling viktig for å skape forståelse og respekt mellom ulike deler av verden. Vår kultursatsing i utlandet er derfor også et viktig bidrag til å skape dialog gjennom møter mellom ulike kulturelle uttrykk.

Norges innsats som fredsnasjon er et satsingsområde i Soria Moria-erklæringen. FN er det viktigste forum for spørsmål om internasjonal fred og forsoning. FN kan spille en rolle på alle stadier i en konflikt: fra konfliktforebyggende virksomhet, via fredsoperasjoner og annen bistand etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og samfunnsbygging på veien mot varig fred. Derfor skal Norge være en pådriver for reform og styrking av FN.

Norge er en aktiv deltager i FNs reformprosess, blant annet gjennom Statsministerens medformannskap i høynivåpanelet for reform av FNs operasjonelle virksomhet. Regjeringen har også aktivt jobbet for å styrke FNs kapasitet i fredsprosesser, blant annet gjennom støtten til opprettelsen av fredsbyggingskommisjonen og fredsbyggingsfondet.

Det er likevel mange konflikter der FN ikke kan, eller ikke får, spille en sentral rolle. Et aktivt fredsengasjement fra enkelte stater er særlig viktig i disse tilfellene, og Norge har lange tradisjoner for å legge til rette for fredsprosesser i langvarige og vanskelige konflikter. Vårt engasjement på Sri Lanka, Sudan og Midtøsten er velkjent. Vi spiller også en rolle på Filippinene og Haiti, og etter flere års stillstand er vi igjen engasjert som ledsagerland i Colombia.

Fred er ikke bare et gode i seg selv, det er også en forutsetning for demokratisk og økonomisk utvikling. Samtidig er utvikling en avgjørende forutsetning for varig og stabil fred. Norge skal fortsette å søke aktivt etter muligheter for å bidra positivt til fred, forsoning og utvikling ved å ta egne initiativ og støtte andres initiativ og prosjekter som kan bidra til bileggelse av konflikt og stimulere til økonomisk og sosial utvikling.

Utviklingspolitikk er langt mer enn bistandspolitikk. Regjeringen legger vekt på å se utviklingspolitikk og utenrikspolitikk mer i sammenheng. En moderne utenrikspolitikk må utnytte nye kanaler for innflytelse og endring. Ett slikt område er en gjennomgang av sammenhengene mellom helse og utenrikspolitikk. For å få bukt med fattigdommen trengs fred, en sterk og velfungerende stat som fordeler godene rettferdig, åpen og gjennomsiktig økonomi, satsing på utdanning, og mobilisering av ressurser gjennom investeringer og bistand. Det er mulig for verdenssamfunnet å avskaffe absolutt fattigdom hvis vi virkelig vil det.

FNs tusenårsmål om å halvere andelen ekstremt fattige i verden innen 2015 er mulig å nå. Verden er på vei til å nå dette målet, spesielt på grunn av utviklingen i Asia. Afrika er kontinentet som ligger lengst fra å nå tusenårsmålene, men også i Afrika er det flere eksempler på framgang og god økonomisk utvikling. Afrika vil fortsatt være det viktigste området for norsk utviklingssamarbeid.

Regjeringen øker innsatsen for utvikling av en mer rettferdig verden. Dette er et viktig bidrag til å redusere fattigdommen. Internasjonal arbeidsdeling er avgjørende for en effektiv utviklingspolitikk. I arbeidet med å redusere verdens fattigdom, vil Norge gjøre mer på områder der vi har spesiell kompetanse og erfaring som etterspørres i utviklingslandene. Norge vil øke innsatsen for kvinner og likestilling og vil gjennomføre handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid. Arbeidet for å bidra til utvikling gjennom fred og forsoning, samt bistand til rettferdig forvaltning av petroleumsressurser vil trappes opp. Vår rolle som energinasjon gir Norge profil i utlandet. Vår kompetanse og våre ressurser på dette området er en viktig del av Norges rolle i både utenriks- og utviklingspolitikken. Norge vil med bakgrunn i egne erfaringer med utviklingen av velferdsstaten bidra til å utvikle velfungerende stater og samfunn mindre preget av korrupsjon. Arbeidet med å gi barn en bedre start på livet og dermed redusere barnedødeligheten vil styrkes.

De siste årene har vi sett flere sultkatastrofer som har sin opprinnelse i ulike årsaker. Felles for katastrofene er at nødhjelpen bare hjelper på symptomene, og at de grunnleggende årsakene i stor grad kan knyttes til politiske spørsmål. Politisk marginaliserte grupper rammes av sult, mens andre slipper unna. Norge vil stille med nødhjelp, men samtidig stille staters ledere til ansvar for at folk får den maten de trenger og har rett på.

Norge vil i den nærmeste framtiden ha ledelsen i arbeidet med å utvikle nye finansieringsmekanismer som kan bringe til veie flere ressurser til internasjonalt utviklingsarbeid. Selv om Norge bidrar mer enn de fleste andre, yter mange andre langt under sine målsetninger. Alternative forslag for å øke ressurstilgangen må derfor gis en grundig gjennomgang.

Regjeringen vil være dristig i utviklingspolitikken. Norge skal være et land som sier fra der andre tier. Norge skal våge å ta opp likestilling, tabuer omkring hiv og aids og rettigheter for lesbiske og homofile. Norge vil være en konsekvent forsvarer av menneskerettighetene.

Norge vil gi klar beskjed om at korrupsjon ikke aksepteres. Regjeringen har nulltoleranse for korrupsjon i alle Norges programmer og alt vi gir støtte til. Våre samarbeidsland må også støttes i sitt arbeid med å bekjempe korrupsjon. Vi vil også støtte de internasjonale organisasjonenes arbeid mot korrupsjon.

Norge ønsker å gå foran i arbeidet med gjeldsslette for utviklingsland. Regjeringen legger derfor opp til i 2007 å slette Egypts, Ecuadors, Perus, Jamaicas og Sierra Leones gjenværende gjeld til Norge som skriver seg fra den norske skipseksportkampanjen (1976-1980).

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og Statsråden for utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkeordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt årsbudsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i 1000 kroner):

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

5 Årsverksoversikt Utenriksdepartementet

6 Programområde 02 Utenriksforvaltning

6.1 Nysatsing i nordområdene

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsningsområde.

Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord har høy prioritet. Internasjonalt samarbeid er en viktig forutsetning for at Norge skal nå sine målsettinger i nord. Norge vil videreføre og styrke den tette kontakten med sentrale land i Europa og Nord-Amerika samt EU om nordområdespørsmål. Samarbeidet med Russland i nord vil bli prioritert og videreutviklet. Gjennom god kontakt med våre naboer og allierte skal vi ivareta Norges ansvar som kyststat, sikre norsk suverenitet og trygge utviklingen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Det skal særlig satses på samarbeid om å legge til rette for forsterket fiskeriressurskontroll og sikker og miljømessig forsvarlig utnyttelse av naturressursene, herunder petroleumsressursene i Barentshavet. Et levende og omfattende folk-til-folk-samarbeid i Barentsregionen er en sentral målsetting. Samarbeidet mellom urfolkene og urfolkenes organisasjoner og institusjoner er en viktig del av dette.

Norge skal lede an i utviklingen av nordområdene med vekt på å besitte den beste kunnskap innen ressursforvaltning og miljø. Kunnskapssatsingen Barents 2020 skal være en arena for samarbeid mellom viktige norske og utenlandske kompetansemiljøer og et bidrag til å befeste Norges posisjon som ledende kunnskapsnasjon i nord.

Det norske formannskapet i Arktisk råd (2006-2008) vil bli brukt til å markere våre prioriteringer i det arktiske samarbeidet, i første rekke knyttet til bærekraftig ressursutnyttelse og klimaendringer. Formannskapsperioden faller sammen med Det internasjonale polaråret IPY (2007-2008), noe som også gir mulighet til å styrke profileringen av Norge som polarnasjon.

Presse- og besøksprogrammet vil bli brukt til å styrke nordområdedimensjonen i dialogen med utenlandske og norske media og fagmiljøer og internasjonale beslutningstakere. En aktiv informasjonspolitikk overfor norske og utenlandske målgrupper skal bidra til å gjøre nordområdesatsingen kjent og inspirere til diskusjon og debatt.

6.2 En aktiv europapolitikk

Regjeringens mål er en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk som bidrar til et solidarisk og trygt Europa og som mer offensivt ivaretar norske interesser overfor EU. EU er viktig og påvirker store deler av det norske samfunnet. I 2005 gikk omtrent 80 pst. av den totale norske eksporten til EU, og omtrent 70 pst. av vår import kom fra EU.

Utviklingen i EU gir nye muligheter og utfordringer for norsk europapolitikk. Utvidelsen har gjort EU mer variert og mangfoldig. Antall medlemsland økte fra 15 til 25 i 2004 og det foregår forhandlinger om ytterligere utvidelse. Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning i det utvidede EØS og til at de nye medlemslandene blir i stand til å gjennomføre EUs regelverk, blant annet på områder som miljø og ytre grensekontroll. Det føres forhandlinger om hvordan nye EU-medlemmer skal bli medlem i EØS.

EUs engasjement på Vest-Balkan forsterkes og tydeliggjøres. Europakommisjonen har satt Vest-Balkan høyt på dagsorden og det forventes at EUs engasjement i regionen vil bli ytterligere styrket i tiden fremover. For Norge er det viktig å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Norges innsats på Vest-Balkan følger en omforent internasjonal tilnærming, der støtte for integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er det bærende element. Norge vil gjennom sin prosjektbistand støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder for å bidra til nærmere integrasjon, i samspill og samarbeid med EU. Norge vil videre bidra til denne målsettingen gjennom fortsatt deltakelse i EUs militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner på Vest-Balkan.

Energipolitikk spiller en stadig viktigere rolle i norsk europapolitikk. Det pågår nå en debatt i Europa om hvordan man skal håndtere energiutfordringene. Europakommisjonen har lagt frem en grønnbok om europeisk strategi for bærekraftig, konkurransedyktig og sikker energi. Regjeringen vil styrke energidialogen med Europakommisjonen og utvikle vårt strategiske energipartnerskap. Denne utviklingen gjør det nødvendig å se energipolitikk og utenrikspolitikk i sammenheng. Det innebærer at to av regjeringens hovedsatsinger knyttes sammen; nordområdepolitikken og europapolitikken.

Den grenseoverskridende kriminaliteten i Europa er økende. Europa møter nye utfordringer i forhold til migrasjon og ulovlig innvandring. Denne utviklingen krever at Norge gir høy prioritet til justis- og innenrikspolitisk samarbeid med andre europeiske stater. Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker, blant annet gjennom Schengen-avtalen. Samtidig er EUs samarbeid på justis- og innenriksområdet etter hvert utvidet og omfatter mer enn det som faller inn under Schengen-regelverket.

EU har utarbeidet en handlingsplan og bindende direktiver når det gjelder å bekjempe menneskehandel. I samsvar med Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009) er det ønskelig å få et nært samarbeid med EU og medlemslandene på dette området.

Regjeringen vil samarbeide med EU basert på eksisterende tilknytningsformer. Regjeringen vil i større grad ta i bruk mulighetene til innflytelse og påvirkning på områder av betydning. Denne ambisjonen skal reflekteres i hvordan vi arbeider med EØS- og EU-relaterte saker i Norge. Regjeringen har derfor lagt frem en Stortingsmelding om gjennomføring av europapolitikken, som legger vekt på å sikre tidlig politisk forankring, god samordning og forvaltning, kompetansebygging og økt åpenhet og dialog.

Det nordiske samarbeidet er en viktig arena for å utveksle erfaringer om europapolitiske spørsmål. Den nordiske arenaen vil bli brukt aktivt på alle nivå for å ivareta norske interesser overfor EU. Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i Hviterussland, Ukraina og Moldova, samt landene i Kaukasus. Regjeringen ønsker å fortsette norsk prosjektbistand for å bidra til integrering av disse landene i europeiske strukturer. Det legges opp til at bistanden til Hviterussland og Ukraina økes. Det politiske og operasjonelle samarbeidet i OSSE og Europarådet er også viktige redskap for å oppnå de overordnete europapolitiske målsetningene.

6.3 Rettferdig global styring

FN-reform

Sluttdokumentet fra FN-toppmøtet 2005 legger opp til en rekke reformer innenfor hele FN-systemets innsatsområde. Både FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå følges opp. I løpet av 60. generalforsamling vedtok FN etableringen av Fredsbyggingskommisjonen, menneskerettighetsrådet og avviklet tilsynsrådet. Prosessene som gjennomgår mandater for FNs virksomhet og sekretariatets organisering, pågår fortsatt.

Norge har særlig konsentrert seg om følgende områder: FNs fredsbyggende virksomhet, administrative reformer, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke FNs evne til å gjennomføre egne fredsoperasjoner, med særlig vekt på Afrika.

Statsministeren har påtatt seg medformannskap, sammen med Pakistans og Mosambiks statsministere, for et reformpanel som ser på forbedringer i forhold til utvikling, miljø og humanitær bistand. Norge ble i 2006, som en av de 10 største økonomiske bidragsytere til FNs totale virksomhet, valgt inn i den første organisasjonskomiteen for Fredsbyggingskommisjonen. Norge har vært særlig aktiv i forhold til forhandlingene i FNs budsjettkomité om administrative reformer, og har lagt vekt på å spille brobyggerrolle i den vanskelige konflikten mellom nord og sør i disse spørsmålene.

Regjeringen arbeider for å øke engasjementet for og debatten om FNs rolle i den norske befolkning i nært samarbeid med de frivillige organisasjonene.

WTO

Behovet for et sterkt, demokratisk og forpliktende internasjonalt samarbeid, og for rettferdige og samtidig forutsigbare spilleregler, blir stadig viktigere for å kunne møte globaliseringens utfordringer. Det gjelder ikke minst for den sterkt ekspanderende handelen med varer og tjenester, som på mange måter er den fremste drivkraft i globaliseringsprosessen.

WTO har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk gjennom regulært, løpende internasjonalt samarbeid, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den skal være et forum for forhandlinger om handelsspørsmål.

Formålet med WTO er å skape rammevilkår som legger til rette for sysselsetting, verdiskapning og velferd for flest mulig mennesker, og som er tilpasset de store globale utfordringer vi står overfor. I denne sammenheng er det av særlig betydning at fattige lands innbyggere kan få positivt utbytte av deltakelse i internasjonal arbeidsdeling og handel, slik vi i Norge har hatt i generasjoner. Regjeringen vil samtidig vektlegge at WTO ikke fratar fattige land muligheten til å benytte virkemidler som har vært viktige for utviklingen av vårt eget velferdssamfunn. Regjeringen arbeider aktivt for å fremme norske interesser i WTO, og vil samtidig opptre som støttespiller for land som fremmer interessene til den fattige delen av verdens befolkning. Det er viktig at hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land blir ivaretatt på en god måte.

Den pågående brede forhandlingsrunden i WTO bærer navnet Doha Development Agenda og ble innledet med et omfattende mandat gitt av WTOs ministerkonferanse i Doha høsten 2001. Som navnet forteller skal utviklingsaspektet stå sentralt. Målet er at runden skal bidra vesentlig til sterkere u-landsdeltakelse i verdenshandelen og dermed til økonomisk vekst og velferd også i de fattigste landene.

Mandatet siktet mot en avslutning ved årsskiftet 2004-5. Dette viste seg ikke å være mulig. Ministerkonferansen i Hong Kong i desember 2005 la så en plan for avslutning av forhandlingene innen utgangen av 2006. Etter hektisk møtevirksomhet måtte man i juli 2006 trekke den konklusjon at det foreløpig ikke var grunnlag for enighet, og forhandlingsvirksomheten ble deretter suspendert. Det kan forventes ulike initiativer høsten 2006 for å sondere terrenget med sikte på å gjenoppta forhandlingene. Det er en temmelig unison reaksjon blant WTOs medlemmer, også blant utviklingslandene, at suspensjonen av forhandlingene er svært uheldig og at det er av stor betydning for verdenssamfunnet og det globale handelssystemet at Doha-runden ledes frem til et godt resultat.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en svært åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket avhengig av beskyttelse for å overleve. Landbrukets vilkår har betydning for viktige sider ved vår økonomi og forsyningssituasjon, og også for bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap.

På denne bakgrunn vil Regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i WTO, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som alle kan leve med. Vi kan ikke akseptere en løsning som undergraver mulighetene for å videreføre et levedyktig norsk jordbruk.

6.4 Trygge Norges sikkerhet

Regjeringen legger det utvidede sikkerhetsbegrep til grunn for utformingen av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg til militære virkemidler, legges det derfor vekt på miljø, sosiale og økonomiske tiltak for å sikre stabilitet og utvikling.

NATO-medlemskapet er en av bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement. Alliansens voksende betydning som sikkerhetspolitisk instrument til støtte for bl.a. FN, stiller nye krav til organisasjonen, særlig med hensyn til stabiliseringsoperasjoner og samarbeid med sivile aktører. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at NATO utvikler seg på en måte som gjør den i stand til å møte de nye sikkerhetstrusler på en koordinert og effektiv måte. Dette fordrer en styrket politisk dialog i Alliansen. Norge vil fortsatt være en pådriver i denne prosessen.

Norsk og europeisk sikkerhet bygger på et nært forhold til USA . Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet. Den løpende utvidelse av Alliansen og et nærmere samarbeid med stadig flere land, bidrar til økt stabilitet både i og utenfor Europa. Gjennom sine operasjoner bidrar NATO til å trygge freden og støtte demokratiske krefter på Balkan, i Afghanistan og Sudan. Afghanistan vil forbli både NATOs og Norges viktigste militære innsatsområde. Den NATO-ledede ISAF-operasjonen utgjør det sentrale militære virkemiddel i det internasjonale samfunns samlede anstrengelser for å bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan. Norges deltakelse i ISAF vil bli videreført på dagens nivå.

EUs sikkerhets- og utenrikspolitikk bidrar bl.a. til å styrke det internasjonale samfunns samlede evne til å håndtere konflikter og kriser. Etablering av innsatsstyrker er viktig for EUs evne til å støtte FNs krisehåndtering. I tråd med Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen bidra med militære styrker til operasjoner der disse styrkene benyttes når det foreligger et klart og utvetydig FN-mandat. Norge samarbeider i dag med Sverige, Finland, Estland og Irland om å opprette en egen slik innsatsstyrke. Det pågår i tillegg en dialog mellom Norge og EU om et styrket samarbeid om sivil krisehåndtering.

Regjeringen vil fortsette sitt arbeid for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen som kjemiske og biologiske våpen. Det initiativet Norge har tatt sammen med seks andre land for å styrke det internasjonale ikke-spredningsregimet og for fortsatt kjernefysisk nedrustning vil bli videreført. Her har Regjeringen tatt en lederrolle for å fremme tiltak som kan samle bredest mulig internasjonal oppslutning.

Regjeringen vil arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder nedrustning og bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.

I tråd med Blix-kommisjonens anbefalinger vil arbeidet for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen og en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger stå sentralt. Regjeringen vil arbeide for et internasjonalt forbud mot bruk av klaseammunisjon med uakseptable humanitære virkninger. Regjeringen arbeider for internasjonale tiltak for å begrense handelen og utbredelsen av håndvåpen, herunder en egen konvensjon om våpenhandel.

En overordnet målsetting for vår innsats i bekjempelsen av internasjonal terrorisme er at Norge innenfor rammen av folkeretten skal yte effektive og relevante bidrag som også reduserer trusselen mot Norge. For å lykkes med dette, er det viktig med en god balanse mellom bekjempende og forebyggende tiltak. Norge vil også fremover konsekvent kreve at kampen mot terrorisme må føres i full overensstemmelse med menneskerettighetene og grunnleggende rettsstatsprinsipper.

6.5 Fremme norsk verdiskaping i utlandet

Et sterkt internasjonalt omdømme er av avgjørende betydning for norsk kultur- og næringslivs muligheter i utlandet, og skal bidra til at Norge blir en foretrukket samarbeidspartner. Et klart og positivt omdømme vil videre bidra til å styrke gjennomslagskraften internasjonalt for regjeringens utenrikspolitiske synspunkter.

Departementet vil i det langsiktige nasjonale omdømmearbeidet søke å være faglig og teknologisk i forkant for å profilere Norge internasjonalt. Arbeidet for å styrke Norges omdømme vil skje i nært samarbeid med departementets samarbeidspartnere.

Bistand til norsk næringsliv er en prioritert oppgave for utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet vil arbeide aktivt med å bedre tilbudet til norske bedrifter ved utenriksstasjonene. Det tas sikte på å gjøre næringslivets samfunnsansvar (CSR) til en mer sentral del av bistanden til næringslivet.

Det omfattende kursopplegget for å heve kompetansen i næringsfremmende tiltak ved utenriksstasjonene vil videreføres. Dette vil være spesielt nyttig i markeder hvor Innovasjon Norge ikke har utsendt personell.

Regjeringens kulturløft omfatter også det utenrikskulturelle arbeidet. Det langsiktige arbeidet på det utenrikskulturelle feltet går ut på å skape brede og varige kontaktflater mellom fagmiljøer i Norge og andre land. Kultursamarbeidet skaper møteplasser og bygger nettverk som er av betydning for å nå viktige målgrupper for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Presentasjon av norsk kunst og kultur er med på å styrke bildet av Norge som en levende kulturnasjon internasjonalt. I utenlandsprogrammet for Ibsenåret 2006 er det iverksatt langsiktige prosjekter som vil bli fulgt opp i 2007. I internasjonalt kulturarbeid er vekselvirkning og interaksjon mellom kunst- og kulturliv i Norge og andre land av stor betydning. I de strategiske prioriteringer og tiltak innenfor departementets ansvarsområde vil fokus bli satt på de kulturbaserte næringer der utenlandseksponering har en direkte og viktig funksjon i inntjening. Departementet legger vekt på å opprettholde den langsiktige satsingen.

Departementets nettsteder for publikum – både hjemme og ute – og utenrikstjenestens intranett er viktige profilerings-, informasjons- og kommunikasjonsverktøy. Utenrikstjenestens web-baserte løsninger vil i tiden fremover bli ytterligere videreutviklet, med fokus på brukervennlighet og interaktivitet.

7 Områdeomtale 03 Internasjonal bistand

7.1 Overordnede føringer

Regjeringens innsats i kampen mot fattigdom bygger på Soria Moria-erklæringen, regjeringens tiltredelseserklæring, utviklingspolitisk redegjørelse i Stortinget 16. mai 2006 og utenrikspolitisk redegjørelse 8. februar 2006. Videre er Stortingets behandling av St. meld. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom lagt til grunn. Regjeringen arbeider for at kampen mot fattigdom skal lykkes, men erkjenner at mange faktorer må spille sammen for å få det til, som fred, et solidarisk internasjonalt samfunn, rettferdig handel, økte investeringer og stater som fordeler godene, sikrer menneskerettighetene, velferd og en åpen økonomi.

Utviklingspolitikken skal ses i nær sammenheng med øvrige deler av norsk politikk. Regjeringen ønsker å skape helhet i norsk politikk overfor utviklingslandene og legger vekt på å skape bedre sammenheng mellom utenrikspolitiske og utviklingspolitiske virkemidler.

Regjeringen vil være en pådriver i det internasjonale arbeidet med å øke bevilgningene til utviklingssamarbeid. Soria Moria-erklæringen sier at bevilgninger til utviklingssamarbeidet skal opp til 1 pst. av BNI og deretter trappes ytterligere opp i løpet av inneværende stortingsperiode. I statsbudsjettet for 2007 foreslås bistandsinnsatsen økt med 2,2 mrd. kroner. Bistanden utgjør da 20 750 mill. kroner og tilsvarer 0,97 pst. av BNI i 2007.

Regjeringen deltar i det internasjonale arbeidet med å utvikle nye og innovative finansieringsmekanismer og ønsker at flere land innfører slike ordninger. Selv om Norge bidrar mer enn de fleste andre, yter mange andre langt under sine målsetninger. Alternative forslag for å øke ressurstilgangen må derfor gis en grundig gjennomgang.

Regjeringen vil føre en utviklingspolitikk som bidrar til fattigdomsbekjempelse, styrking av menneskerettigheter, fredsbygging, verdiskaping, bærekraftig utvikling og en mer rettferdig fordeling, også i et kjønnsperspektiv. Regjeringen vil arbeide for å oppnå bedre resultater av bistanden og en bedre samordning av arbeidet til FN-organisasjonene, andre multilaterale institusjoner og de bilaterale giverne internasjonalt og under ledelse av myndighetene på landnivå.

Norge skal bidra til at FNs tusenårsmål nås. De omfatter blant annet konkrete mål om å redusere andelen fattige og sultrammede, fremme likestilling og styrke kvinners rettigheter, sikre bærekraftig utvikling, redusere barnedødeligheten, forbedre mødrehelsen og sikre barn rett til skolegang.

Norge har en ledende rolle i arbeidet for FN-reform: Regjeringen vil bidra betydelig til FNs nødhjelpsfond og andre reformer på det humanitære området.

Norge vil være en pådriver internasjonalt for å slette gjelden til verdens fattigste land. Regjeringen går i 2007 inn for å slette Egypts, Ecuadors, Jamaicas, Perus, Sierra Leones gjenværende gjeld til Norge som skriver seg fra den norske skips­eksportkampanjen (1976-1980).

Det internasjonalt samfunn har forpliktet seg til å øke bistanden til Afrika, og G8-landene vedtok i 2005 å doble bistanden til Afrika innen 2010. Regjeringen vil følge opp dette med å øke den bilaterale bistanden til Afrika. Regjeringen vil i løpet av høsten 2006 lansere en plattform for en helhetlig Afrika-politikk. Plattformen understreker betyd­ningen av å se sammenhengen mellom utenriks-, utviklings-, handels- og sikkerhetspolitikken og begrunner hovedprioriteringene i regjeringens Afrika-politikk

Den aktuelle politiske situasjonen i Sør-Amerika, med demokratisk valgte ledere som også representerer tradisjonelt ekskluderte grupper i samfunnet, åpner opp for en unik historisk mulighet for sosial utjevning og konsolidering av demokratiet. Regjeringen ønsker å gi en støtte til denne utviklingen i en region som ikke tidligere har vært tilgodesett med bistandsmidler.

Regjeringen ønsker å øke støtten til stabilisering, fred og forsoning og gjenoppbygging i Midt-Østen, inklusiv Libanon. Regjeringen ser dette i sammenheng med et forsterket norsk fredsengasjement i store deler av Afrika, inklusiv Sudan og Afrikas Horn, og Asia, inklusiv Afghanistan.

7.2 Regjeringens satsingsområder

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre arbeidsdeling mellom givere og i økende grad fokusere på områder der Norge har særlige fortrinn og kompetanse. Områder som peker seg særlig ut for Norge er; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, godt styresett og institusjonsbygging, inklusiv kamp mot korrupsjon, kvinner og likestilling, miljø bærekraftig utvikling og olje og energi. Regjeringen vil prioritere disse fem områdene i budsjettet. Regjeringen planlegger å bruke, blant annet ved omprioriteringer, vel 2 mrd. kroner av nye midler til disse formålene i 2007.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

Regjeringen planlegger å øke innsatsen innen dette området med om lag 840 mill. kroner i 2007. Regjeringen ønsker at Norge skal være en betydelig fredsnasjon. Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter, skal sees i sammenheng med vår betydelige humanitære innsats, bistand i overgangsperioden fra krig til fred og det langsiktige utviklingssamarbeidet.

Arbeidet for fred og forsoning i konfliktrammede land skal forsterkes, og en større del av den samlede bistanden vil gå til fredsbyggende aktiviteter i land på vei ut av konflikt. Den humanitære innsatsen og arbeidet for menneskerettighetene skal styrkes og inkludere støtte til kvinners beskyttelse og deltakelse i tråd med regjeringens handlingsplan om oppfølging av FNs sikkerhetsrådsresolusjon nr. 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet.

Barn og unge utgjør en meget høy andel av befolkningen i konfliktrammede land og land som er på vei ut av konflikt. Norge vil legge vekt på oppfølging av FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1612 (2005) om barn i væpnet konflikt.

Regjeringen ønsker å bidra til at FN blir satt i stand til å ta strategisk ledelse over den viktige overgangen fra krig til varig fred. FNs apparat for fredsbygging må derfor også styrkes. Oppfølgingen av FNs nye fredsbyggingskommisjon der Norge sitter i styret vil bli prioritert. Norge vil styrke FNs samlede innsats i verdens fattigste og mest sårbare land.

De siste årene har det vært store politiske framskritt i noen av de mest konfliktherjede landene i Afrika, der FN og utviklingsbankene spiller en sentral rolle i gjen­oppbyggingsfasen. Samtidig er det fare for tilbakefall til konflikt. Norge vil trappe opp den fredsbyggende innsatsen i flere av disse landene og søke å bidra til å bygge og trygge en i utgangspunktet skjør fred. Det vil bli avsatt midler for å forsøke å forhindre en reversering av den positive utviklingen som har funnet sted i en rekke land. Det er avgjørende at befolkningen i land som Sudan, Liberia, Sierra Leone og Burundi opplever konkret forbedring i sin livssituasjon som resultat av overgangen fra krig til fred. Jo flere som deltar i og har eierskap til en fredsprosess, jo tryggere blir freden. Bred politisk tilnærming, mobilisering av det sivile samfunn, samarbeid med lokalt næringsliv og internasjonal samordning er alle viktige elementer i prosessen. Regjeringen vil styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred og konfliktløsning.

Gjenoppbygging etter konflikt handler om statsbygging, styrking av institusjoner og organisasjonsliv, bygging av tillit og forsoning og begrensing av vold og maktmisbruk. Det handler også om å få i gang gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur, skoler, helsestasjoner og økonomisk aktivitet. Norges styrke er fleksibilitet til raskt å kunne svare på utfordringer i en ustabil situasjon og den tette kopling mellom utenriks- og utviklingspolitikken.

Norge vil satse mer på forebyggende aktiviteter. Forebygging av voldelig og ødeleggende konflikt skal høyere opp på agendaen i samarbeidet med mange land. Dette vil i stor grad dreie seg om å ha økt bevissthet og kunnskap om hva som skaper slike konflikter i samfunnet, som diskriminering, manglende demokratiske tradisjoner og svakt rettsapparat.

Det er store behov for betydelig humanitær innsats. Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke det internasjonale humanitære responssystemet, bl.a. gjennom forutsigbare og betydelige bidrag til FNs nødhjelpsfond CERF. Målsettingen med reformen er å sikre at FN får hurtig, tilstrekkelig, fleksibel og balansert finansiering av humanitær innsats, med særlig oppmerksomhet på kriser og konflikter som ikke får særlig internasjonal oppmerksomhet – de såkalte glemte kriser, eksempelvis i Colombia og Myanmar. Regjeringen vil arbeide for en mer koordinert, effektiv og helhetlig humanitær innsats, med særlig fokus på beskyttelse, forebygging og sammenhenger mellom ulike virkemidler.

Godt styresett og korrupsjonsbekjemping

Regjeringen planlegger å styrke innsatsen innen dette området med om lag 310 mill. kroner i 2007. Midlene vil primært gå til statsbygging, styrking av offentlig sektor og forsterket innsats mot korrupsjon. Regjeringen vil øke budsjettstøtten til enkelte land som fører en fattigdomsbekjempende politikk.

Det skal åpnes for mer langsiktig støtte til statsbygging i utvalgte sårbare stater, som Burundi og enkelte land i Vest-Afrika, samt til tiltak som kan støtte opp under bygging av demokratiske, sosialt inkluderende styresett, blant annet i Nepal og Bolivia. Videre foreslås det avsatt midler til økt støtte til demokrati og styresettutvikling i utvalgte OSSE-land. Støtten til anti-korrupsjonsarbeidet foreslås styrket både gjennom bilaterale og multilaterale kanaler, og det foreslås økt støtte til ILOs arbeid for faglige rettigheter.

Å bidra til fremveksten av sterke og demokratiske stater som har både evne og vilje til å bekjempe fattigdom vil være et bærende prinsipp for vårt langsiktige utviklingssamarbeid.

Norge har særlig kompetanse og erfaring på energiområdet. Regjeringen vil bruke dette aktivt for å bidra til godt styresett i enkelte ressursrike regioner og land, bl.a. ved å styrke innsyn i inntekter fra naturressurser.

Regjeringen vil gjennom å gi budsjettstøtte til enkelte land som Tanzania, Mosambik, Zambia, Malawi, Uganda og Nicaragua styrke disse landenes muligheter og evne til å utvikle styresettet og det offentliges evne til å levere velferdstjenester innen blant annet helse og utdanning. Betydelig arbeid har vært lagt ned i dialogen og oppfølgingen av sentrale indikatorer på styresettområdet i tilknytning budsjettstøtten i de land der Norge gir slik bistand. Samarbeidet med disse landene vil blant annet basere seg på at de er forpliktet av FNs menneskerettighetskonvensjoner til å føre en ikke-diskriminerende politikk.

Regjeringen ønsker å styrke støtten til land som er kommet ut av konflikt, men som fortsatt oppfattes som svært «sårbare» fordi styresettet og økonomien fortsatt er svært svak og velferdstjenestene dårlig utbygd. Norge vil i dette arbeidet bygge på de erfaringer som er gjort når det gjelder støtte til gjenoppbygging etter konflikt og fra bygging av sterkere, mer demokratiske og rettighetsorienterte stater i andre sårbare land. Erfaring har vist at land som er kommet ut av en konflikt trenger spesiell oppmerksomhet over lang tid. Postkonflikt land i eksempelvis Vest-Afrika har erfart at det er vanskeligere å få støtte utenfra noen år etter en fredsløsning, enn det var umiddelbart etter fredsløsningen. Regjeringen vil derfor gi støtte til noen slike land. Dette arbeidet vil bli tett koordinert med arbeidet til FNs fredsbyggingskommisjon.

Regjeringen ønsker å bidra til en sterk internasjonal og nasjonal fokus på kampen mot korrupsjon. Tidligere har bistandsforvaltningen, ikke bare i Norge, men generelt sett, verget seg mot å forholde seg til dette problemet. Slik er det ikke lenger. Korrupsjon står og skal stå på dagsorden. Norge skal bidra til forsterket kamp mot korrupsjon både gjennom FN og utviklingsbankene og i samarbeidsland. Ytterligere støtte til styrking av finansforvaltningssystemene og styrking av den lokale riksrevisjonen vil bli gitt.

Kvinner og likestilling

Regjeringen planlegger å sette av 390 mill. kroner av økningen fra 2006 til 2007 til dette området. Kvinner og likestilling skal være en av søylene for utviklingssamarbeidet. I tillegg til en betydelig satsing på målrettede tiltak vil regjeringen at integrering av kjønns- og likestillingsperspektivet skal bli synlig og resultatbasert i alle deler av utviklingssamarbeidet. Arbeidet vil skje gjennom et bredt spekter av virkemidler og aktører. Det vil bli foreslått bevilget 200 mill. kroner på en nyopprettet bevilgning for kvinner og likestilling. I tillegg økes likestillingssamarbeidet med utviklingsbankene. Videre er det foreslått å styrke den målrettede innsatsen for kvinner og likestilling over bevilgningene for humanitær bistand, fred og forsoning og andre OSSE-land. Oppfølging av Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet vil bli prioritert. Det tas sikte på å etablere et strategisk partnerskap med norske kvinneorganisasjoner for å styrke kvinnebevegelsen i samarbeidsland.

Regjeringen har startet arbeidet med utarbeidelse av en ny handlingsplan for kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet. Målene, prinsippene og rettighetsgrunnlaget for å fremme kvinner og likestilling er nedfelt i FNs kvinnekonvensjon og handlingsplattformen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing 1995. De sentrale innsatsområdene fra Beijing omfatter fattigdom, utdanning og helse, herunder hiv og aids, krig og konflikt, økonomi, makt og beslutningsprosesser, styresett og miljø.

Kvinners rettigheter og muligheter vil være en sentral del i dialogen med multilaterale finansinstitusjoner og FN og i den bilaterale dialogen. Også kontroversielle spørsmål som seksuelle og reproduktive rettigheter og helse, seksuelle overgrep og andre former for kjønnsbasert vold, avkriminalisering av abort og kulturelle forhold som hindrer mulighet for selvrealisering vil bli tatt opp. Det er viktig at mottakerlandenes resultatrapportering vektlegger indikatorer og statistikkinnhenting som spesielt ser på kvinners situasjon og utvikling.

FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner, CEDAW, som våre samarbeidsland har sluttet seg til, vil bli lagt til grunn for samarbeidet. Alle land som har underskrevet CEDAW skal hvert 4. år rapportere til FN på kvinners situasjon i landet og arbeidet med å oppfylle konvensjonen. Norge vil etterspørre disse rapportene og tilby samarbeid for at landene skal bli i stand til å oppfylle sine internasjonale forpliktelser.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet er delt inn i tre, og tar for seg 1) Norges internasjonale innsats og fredsoperasjoner, 2) konfliktforebygging, fredsmekling, fredsbygging og 3) beskyttelse og menneskerettigheter. Med denne handlingsplanen vil regjeringen intensivere og fokusere innsatsen. Handlingsplanen illustrerer behovet for å jobbe på tvers av fagområder, og hvor viktig det er å tenke helhetlig og langsiktig om sikkerhet, fred og demokratisk utvikling med likeverd mellom kjønnene.

Miljø og bærekraftig utvikling

Regjeringen planlegger å styrke innsatsen på dette området med om lag 350 mill. kroner i 2007. Regjeringens mål er at Norge skal bli ledende på miljørettet utviklingssamarbeid og en pådriver for å sette miljøspørsmål på dagsorden i bilaterale og multilaterale sammenhenger. Norge vil arbeide for økt felles innsats for å løse utviklingslandenes miljøutfordringer og bidra til å redde naturverdier av global betydning for fremtiden. Samarbeidspartnere i dette arbeidet vil være myndighetene i samarbeidsland, FN, utviklingsbankene, frivillige organisasjoner, næringslivet og forsknings- og kompetansemiljøer.

Den nye handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid som ble lansert av Utviklingsministeren og Miljøvernministeren i juni 2006, er et første skritt for å nå dette målet. Den prioriterer følgende fire temaområder:

• bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser,

• forvaltning av vannressurser, vann og sanitær,

• klimaendringer og tilgang til ren energi,

• miljøgifter.

Arbeidet med forvaltning, bruk og bevaring av naturressurser og biologisk mangfold, som omfatter alt fra marine miljøer, fisk og vilt til skog og genetiske ressurser, vil være en hovedprioritet i norsk miljøbistand. Dette er områder der Norge har betydelig kompetanse og fortrinn, og hvor Norge kan gi viktige bidrag til utviklingen i samarbeidsland. Handlingsplanen følges opp i samarbeidet med ulike typer aktører både innen det sivile samfunn, myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå, samt multilaterale organisasjoner.

Norsk innsats for miljørettet utviklingssamarbeid vil omfatte både spesifikke tiltak innen miljø- og ressursforvaltning og sikre at miljøhensyn er en integrert del av det generelle norske utviklingssamarbeidet.

Det legges opp til forsterket bilateralt samarbeide på miljøområdet i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Handlingsplanens innsatsområder legges også til grunn for økt miljøinnsats i enkelte OSSE-land.

Støtten til miljøtiltak via næringslivet og frivillige organisasjoner vil bli trappet opp. Det legges opp til strategisk partnerskap med norske miljøorganisasjoner for å styrke miljøbevegelsen i samarbeidsland. Det settes av økte midler til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid med særlig fokus på miljø. Samarbeidet med internasjonale organisasjoner og nettverk med kompetanse innenfor handlingsplanens tematiske prioriteringer forsterkes.

Det vil bli lagt vekt på miljødimensjonen i forebygging av humanitære kriser. Regjeringen legger opp til faglig samarbeid med de store klima­utslipps­landene Kina, India og Brasil. Bidragene til klimafondene foreslås økt. En betydelig del av den foreslåtte økningen til miljø foreslås kanalisert via internasjonale initiativ og partnerskap og via multilaterale organisasjoner, herunder UNDP, FAO, UNHABITAT, UNICEF, samt samfinansiering med GEF og via finansinstitusjoner, herunder Asia­banken og Afrikabanken.

Olje og energi

Regjeringen planlegger å styrke innsatsen innen dette området med 270 mill. kroner i 2007. Økningen vil gå til en betydelig opptrapping av det faglige samarbeidet innenfor Olje for utvikling og økt faglig samarbeid på kraftsektoren. Det foreslås også en betydelig økning av støtten til investeringer i fornybar energi og til elektrifisering, primært i Afrika og Asia.

Som en stor vannkraftnasjon har Norge betydelig kompetanse og erfaring som er etterspurt internasjonalt og som gir oss særlige fortrinn som giver på dette feltet. Dette gjelder bl.a. områder som lovgivning, organisering av sektoren, konsesjons­systemer, systemer for planlegging som ivaretar både økonomiske hensyn og miljøhensyn og samarbeid med naboland. Også norsk næringsliv representerer en viktig ressurs på energisektoren. Mange utviklingsland trenger å foreta store investeringer i elektrisitetsforsyning, både for å bedre befolkningens livssituasjon og som grunnlag for næringsutvikling og sysselsetting.

En rekke utviklingsland har betydelige forekomster av petroleum, men har problemer med å utnytte disse på en måte som kommer befolkningen til gode. Som en stor olje- og gassnasjon, som har lyktes i å utnytte ressursene på en måte som bidrar til velferd for befolkingen, har Norge en nesten unik posisjon blant giverland i å bistå land med petroleumsressurser. Det er derfor en svært stor etterspørsel etter norsk kompetanse. Gjennom Olje for utvikling legges det til rette for at utviklingsland kan få tilgang til norske erfaringer og norsk kompetanse på et bredt felt, herunder lovgivning, organisering, skattelegging, håndtering av oljeinntekter og miljøspørsmål. Det er etablert et tett samarbeid med relevante norske fagmiljø for dette formål. God forvaltning og korrupsjonsbekjempelse vil bidra til at petroleumsinntekter i større grad kan omsettes i økonomisk vekst og finansiering av offentlige velferdsgoder i mottakerlandene.

7.3 Andre prioriteringer

Helse

Regjeringen vil ta et initiativ for å sette helsemessige konsekvenser av den økte globaliseringen på den internasjonale dagsorden. Arbeidet med å begrense eller forhindre potensielle epidemier, som for eksempel SARS og fugleinfluensa, og avgrense spredningen av epidemier som allerede er brutt ut, som for eksempel tuberkulose og hiv og aids, fordrer en helt ny tenking omkring sammenhengen mellom helsepolitikk og utenrikspolitikk.

Regjeringen vil ta et spesielt ansvar i oppfølgingen av FNs tusenårsmål nr. 4 om å redusere barnedødeligheten blant barn under fem år med 2/3 innen 2015, sammenliknet med 1990. Dette vil omfatte et samarbeid med de land i verden der det dør flest barn. Et samarbeid med India er allerede etablert. Målet for samarbeidet er å holde internasjonal, nasjonal og lokal fokus på myndighetenes mål om å redusere barnedødeligheten i landet med en halv million barn hvert år. Samarbeid med andre folkerike land i Afrika og Asia med høy barnedødelighet er under planlegging. I tillegg vil Regjeringen styrke det internasjonale arbeidet for redusert barnedødelighet.

Norges støtte til redusert barnedødelighet vil omfatte støtte til vaksiner og tiltak rettet mot mødre- og barnehelse. Vaksiner er blant de mest kostnadseffektive virkemidlene for å forbedre den internasjonale helsesituasjonen. For å bidra til utprøving og ferdigstillelse av nye og lovende vaksiner og å styrke det eksisterende grunnleggende vaksinetilbudet, vil samarbeidet med det globale vaksineinitiativet (GAVI) og andre vaksineinitiativ bli videreført i 2007. Dette vil omfatte bidrag til vaksinasjonsforskning der også norske fagmiljø vil delta.

Regjeringen planlegger å bruke i alt 300 mill. kroner på samarbeid for redusert barnedødelighet i 2007, i tillegg til at støtten på 500 mill. kroner til GAVI videreføres i 2007.

Støtten til multilaterale helseprogrammer gjennom FN-organisasjoner og Verdensbanken vil videreføres. Bidraget til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) økes. Videre vil det fortsatt gis bilateral støtte til helsesektorprogram. Dessuten går en stor andel av støtten via frivillige organisasjoner til langsiktige eller kortsiktige helsetiltak.

Regjeringen vil arbeide internasjonalt for å sikre kvinners reproduktive helse, og for å avkriminalisere abort.

Innovative finansieringsmekanismer

Regjeringen deltar i det internasjonale arbeidet med å utvikle nye og innovative finansieringsmekanismer og ønsker at flere land innfører slike ordninger. Norge sluttet seg til vaksinefasiliteten IFFIm i 2006. IFFIm er en ny internasjonal finansieringsmekanisme for vaksinebistand.

Norge har også sluttet seg til det franske initiativet om en solidaritetsavgift på flytrafikk der formålet er at avgiften skal gå til utviklingsformål. I budsjettet for 2007, vil Norge bruke deler av inntektene fra den eksisterende C02-avgiften på fly­drivstoff innenlands til utviklingsformål. Regjeringen vil her bidra til en ny internasjonal innkjøpsordning for medisiner til utviklingsland (International Drug Purchase Facility, IDPF, som senere har blitt lansert under betegnelsen UNITAID). IDPF-UNITAID vil forestå innkjøp av medisiner til behandling av hiv og aids (antiretrovirale medikamenter), tuberkulose og malaria. I forbindelse med arbeidet for å konkretisere og videreutvikle nye finansieringsmekanismer, vil Norge også vurdere muligheten for å benytte flyavgifter på miljørettet utviklingssamarbeid, herunder klimarelatert bistand.

Ved siden av Norge støttes det franske initia­tivet på mest forpliktende vis av Chile, som allerede har innført en solidaritetsavgift på flytrafikk. Et ytterligere dusin land, deriblant Storbritannia, Jordan, Brasil og Sør-Korea, har uttalte ambisjoner om å innføre en slik avgift. Flere av disse ventes å ville bidra til UNITAID med ordinære bistandsmidler.

Etter en ministerkonferanse i Paris ble det 1. mars 2006 etablert en ny internasjonal arbeidsgruppe (Leading Group on Solidarity Levies to Fund Development) med et førtitalls deltakende land. Denne såkalte pilotgruppen vil ha flere oppdrag; dels å konkretisere og videreutvikle arbeidet med nye finansieringsmekanismer, dels å arbeide for økt støtte til solidaritetsavgiften på flytrafikk. Fra 1. september 2006 leder Norge denne gruppen, for en 6-måneders periode.

Kampen mot hiv og aids

På FNs toppmøte for tusenårsmålene i 2005 ble medlemslandene enige om at det skulle arbeides for å utvikle en pakke med tjenester for forebygging, omsorg og behandling med målsetting om å komme så nær universell tilgang innen 2010 som mulig. Dette målet ble bekreftet i sluttdeklarasjonen fra FNs spesialsesjon om aids i New York i juni 2006.

Regjeringen vil videreføre et omfattende, bredt engasjement i kampen mot hiv og aids. Den tette sammenhengen mellom behandling og forebyggende tiltak som nå har vist betydelige resultater, er grunnlaget for at Norge vil bidra til å oppnå FNs mål om universell tilgang til slike tjenester og tiltak. Dette gjelder sosial og folkehelsepolitikk, men også god næringspolitikk og økonomisk politikk.

I dette arbeidet vil Norge på en særlig måte gå inn med styrkede strategiske innsatser rettet mot stigma og diskriminering, kjønn og seksualitet, lovgivning og rettigheter. Det vil legges vekt på samarbeid med grupper som selv lever med hiv og aids og å styrke deres plattform og rom for meningsfylt deltakelse på alle nivå i nasjonale aidsprogram. Menn som har sex med menn, sexarbeidere og sprøytenarkomane er grupper som er særlig utsatt for smitte og opplever dobbelt diskriminering og stigmatisering. Regjeringen ønsker å fokusere på hvordan lovgivning og offentlige tjenester bedre kan bidra til redusert sårbarhet, verdighet og samarbeid i kampen mot aids. Mangelfull kontroll over egen kropp og seksualitet for kvinner og unge jenter medfører særlig sårbarhet for smitte. Risikoen for at gravide kvinner overfører smitten til sine nyfødte understreker alvoret i situasjonen. I tråd med erklæringen fra FNs spesialsesjon for hiv og aids i juni 2006, vil det gjennomgående bli lagt vekt på å involvere både kvinner og menn med sikte på å motvirke kvinners og jenters særlige sårbarhet for smitte.

Gjeld

For å nå FNs tusenårsmål må gjeldsbyrden til de fattigste og mest gjeldstyngende landene reduseres betydelig. Disse landenes gjeldsbetjening er et hinder for omdisponering til egen fattigdomsbekjempelse. For at landene skal kunne prioritere oppgaver innen helse og utdanning, kan det være aktuelt med så vel bilateral som multilateral gjeldssletting. Varig løsning på gjeldsproblemet må kombineres med en sunn økonomisk politikk og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.

Regjeringens handlingsplan om gjeldslette for utvikling er retningsgivende for norsk gjeldspolitikk. Den omtaler både multilaterale og bilaterale finansieringsløsninger.

Norge vil lede an når det gjelder tiltak for å slette utenlandsgjelden til de fattigste og mest forgjeldede landene, primært gjennom multilaterale løsninger. For å bevege den internasjonale dags­orden framover, er Regjeringen i 2007 beredt til å benytte ensidig norsk gjeldssletting på en strategisk måte.

Den norske skipseksportkampanjen (1976-80) representerte en feilslått utviklingspolitikk. Regjeringen Brundtland gjennomførte i 1988-89 en evaluering av skipseksportkampanjen, der kampanjen bl.a. ble kritisert for mangelfulle behovsanalyser og risikovurderinger. Hovedkonklusjonen var at kampanjer av denne typen ikke bør gjentas. Norge har som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden. Ved å slette fordringene viser Norge at dette ansvaret tas på alvor. Sju land har gjenværende skipseksportgjeld til Norge. Regjeringen legger opp til å slette Egypts, Ecuadors, Jamaicas, Perus og Sierra Leones gjeld til Norge som stammer fra denne skipseksportkampanjen. Gjeldsslettingen gjennomføres ensidig og betingelsesløst. For Myanmar og Sudan vil en sletting av skipseksportgjelden først skje innen multilaterale operasjoner for gjeldslette når disse landene kvalifiserer for slike.

Norge skal også ligge i front når det gjelder multilateralt omforente gjeldslettetiltak. For å sikre at G8 landenes nye multilaterale gjeldssletteinitiativ (MDRI) gir mest mulig nye friske midler til utvikling, vil Norge arbeide for at giverlandene holder sine løfter om full kompensasjon til de multilaterale finansinstitusjonene. Norge vil også bidra med midler til IMFs nye fond for å hjelpe land som blir utsatt for eksterne sjokk (ESF).

Migrasjon

Regjeringen vil legge økt vekt på internasjonal migrasjon i utviklingspolitikken. Det antas å være nærmere 200 millioner migranter i verden som har oppholdt seg minst ett år i et annet land enn fødelandet. Av migrantene er ca. 10 millioner flyktninger med rett til internasjonalt vern.

Utgangspunktet for norsk politikkutforming er å maksimere fordelene ved migrasjon og minimere de negative effektene. Den utviklingspolitiske dimensjonen vil først og fremst være å se migrasjon og utvikling i sammenheng med innsatsen for å skape flere og bedre arbeidsplasser i sør og med arbeidet for godt styresett, slik at den enkelte opplever det som et reelt valg å migrere eller ikke. Regjeringens arbeid vil derfor sees i nær sammenheng med vår prioriterte innsats for å fremme en mer sosial og bærekraftig globalisering, med vekt på faglige rettigheter samt en regulert og forsvarlig mobilitet. I dag er nesten halvparten av alle migranter kvinner, men de er lite synlige som aktør i migrasjonsdebatten. Migrasjon berører også svært mange barn. Regjeringen vil rette et spesielt fokus på kvinner og barn.

Barn

En utviklingsstrategi for barn og ungdom i Sør ble fremlagt av Bondevik-regjeringen i 2005. Den utgjorde en meny for handling. Regjeringen vil i oppfølgingen fokusere på noen områder som faller innenfor rammen av den helhetlige utenriks- og utviklingspolitikken.

De fleste av FNs tusenårsmål berører barns situasjon. Barn og unge utgjør også en økende del av verdens befolkning Styrking av barn og unge som ressurser i utvikling vil være et viktig element i en helhetlig tilnærming til flere av de globale utfordringer. Følgelig vil det i budsjettet for 2007 bli lagt økt vekt på tiltak som knytter sammen barn og de overordnede innsatser innen fred og for­soning, menneskerettigheter, beskyttelse og fattigdomsbekjempelse. Oppfølgingen skjer som en integrert del av eksisterende programmer og innsatser. Ved mer systematisk integrering av barnerettighetsperspektiver og særskilte satsinger på barn, vil det også kunne oppstå behov for å kanalisere mer midler til denne type tiltak innenfor eksi­sterende kapitler og poster. Arbeidet vil bli fulgt opp både bilateralt og multilateralt. Det vil bli lagt særlig vekt på økt sammenheng mellom multilaterale og globale satsinger og oppfølging på landnivå.

Næringsutvikling og handel

Mange utviklingsland har hatt betydelig økonomisk vekst de senere årene. Dette skyldes en omfattende omstrukturering av økonomien, vellykket makroøkonomisk stabilisering og et økt myndighetsfokus på viktigheten av å fremme gode rammebetingelser for næringsutvikling og økonomisk vekst. Verdiskaping og vekst hemmes imidlertid fortsatt av mangel på kapital og kompetanse, manglende infrastruktur og handelshindringer av ulik karakter, særlig i de fattigste landene. Markedsadgangen over landegrensene, både til andre utviklingsland og til de rike landene i nord, er fortsatt begrenset.

Det er felles rom for innsats mellom myndigheter, næringsliv og det sivile samfunn når det gjelder å stimulere til sunne rammer for næringsutvikling i utviklingsland. Støtten til ILOs innsats for anstendige arbeidsvilkår er et eksempel. Menneskerettighetsspørsmål er også et anliggende som berører alle norske aktører i utlandet. Dette er en del av bildet når vi vil stimulere til gode vilkår i økonomisk vekst.

Utviklingslandenes muligheter til å delta i internasjonal handel rammes således både av interne forhold og manglende markedsadgang. Den pågående WTO-runden er viktig for å sikre utviklingslandene bedre markedsadgang for deres landbruks- og industrivarer. Runden vil også kunne gi et verdifullt bidrag til å utvikle sør-sør-handelen og til regelverksutvikling som letter handelsforbindelsene. Det er beklagelig at forhandlingene ble suspendert i juli 2006 som følge av at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å komme frem til løsninger. Ikke minst for utviklingslandene er det av stor betydning å videreutvikle et rettferdig og regelbasert globalt handelssystem. Regjeringen vil derfor søke å bidra konstruktivt til at forhandlingene under Doha-runden blir gjenopptatt og blir ført frem til et tilfredsstillende resultat, og vil i den forbindelse arbeide for at Doha-runden og det videre arbeidet i WTO ivaretar utviklingsaspektet på en best mulig måte.

Norge vil bidra med bistand når det gjelder utviklingslandenes kapasitet og kompetanse til å delta i internasjonal handel, slik at de kan dra best mulig nytte av WTO-avtalene og få innpass på nye markeder. Det integrerte rammeverket for handelsrelatert faglig bistand til de minst utviklede land (IF) er, bl.a. under WTOs ministerkonferanse i Hong Kong, blitt identifisert som et særlig formålstjenlig instrument i den sammenheng. Norge er største bidragsyter til IF frem til nå, og vil bidra ytterligere til den utvidelse av IF som vil bli iverksatt i 2007.

Menneskehandel

Regjeringen har som målsetning å bekjempe menneskehandel både nasjonalt og internasjonalt. Menneskehandel er grove brudd på menneskerettigheter og den nest største inntektskilden for internasjonal organisert kriminalitet. Regjeringen ønsker å legge spesiell vekt på tiltak som skal hindre rekruttering av nye ofre i opprinnelsesland. Bistand og beskyttelse til ofre er også sentrale tiltak, herunder retur og reintegreringstiltak i hjemlandet.

7.4 Fokus på resultater

Regjeringen vil følge opp Paris-erklæringen om mer effektiv bistand både i det bilaterale samarbeidet og i dialogen med FN, de multilaterale utviklingsbankene, globale fond og initiativ, og samarbeidsland. Sterkere nasjonalt eierskap og styring, samt bedre samordning og arbeidsdeling mellom giverne, vil bli tillagt særlig vekt fra norsk side. Målet er at de samlede ressursene som er tilgjengelige for utviklingsformål skal utnyttes mer effektivt og målrettet.

Regjeringen vil legge økt vekt på å kunne måle resultatene av utviklingsarbeidet. Grunnlaget må legges på landnivå der myndighetene og giverne må bli enige om hvilke mål som skal nås og hvordan de skal måles. Dette gjelder både i forhold til de globalt satte tusenårsmålene, landenes forpliktelser etter internasjonale konvensjoner og i forhold til mer spesifikke nasjonale mål på land- og sektornivå. Så lenge ulike givere ønsker rapportering på ulike mål og dette ikke er samkjørt med målene i nasjonale planer og budsjetter, er det vanskelig for svake systemer å levere god informasjon om faktisk måloppnåelse. Norge vil bidra til å styrke samarbeidslandenes kapasitet til å planlegge for og måle resultater slik at rapporteringen til egne innbyggere og til det internasjonale giversamfunnet bedres.

Regjeringen vil også arbeide for å forbedre resultatrapporteringen fra aktører som mottar norske bistandsmidler, slik at den samlede rapporteringen på resultater blir bedre. Det ligger en spesiell utfordring i å kunne forbedre rapporteringen til Stortinget og offentligheten på de områdene som er prioritert. Miljøorganisasjonene har vært sterkt kritiske til rapporteringen på innsatsen på miljøområdet, og departementet arbeider spesielt med å forbedre dette i tråd med handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid. Noe av den samme utfordringen gjelder for arbeidet med kvinner og likestilling som både er spesifikk og integrert.

I Norads nye strategi legges det opp til å gi evaluering og resultatformidling økt prioritet. Det vil bli utarbeidet resultatanalyser som dokumenterer endringer og evalueringer av langsiktige samfunnseffekter av utviklingsarbeidet. Det vil også bli gjort et arbeid for å samle og gjøre mer tilgjengelig erfaringene og resultatene av bistanden på bakgrunn av de mange evalueringer og gjennomganger som blir gjort, ikke minst ved ambassadene. Norad vil utarbeide en årlig rapport om resultater av norsk bistand.

7.5 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2005

Resultater på nasjonalt nivå i samarbeidslandene kan vanskelig tilskrives spesifikke tiltak som støttes fra Norge eller andre givere alene. Det er felles innsats, fra utviklingslandene selv og fra bilaterale og multilaterale givere, som gir resultater. Vurderinger av om norsk utviklingssamarbeid bidrar effektivt til fattigdomsbekjempelse må derfor gjøres på grunnlag av gjennomganger og evalueringer knyttet til enkeltland, organisasjoner og sektorer. Vurderingene må i stor grad fokusere på samarbeidslandenes politikk og i hvilken grad politikken er gjennomført.

Viktige indikatorer på om gjennomføringen av norsk utviklingspolitikk bidrar til en positiv utvikling vil dermed være om Norges samarbeidspartnere har fulgt opp strategier for å bekjempe fattigdom og om de har gjort en aktiv innsats for å nå målene for sitt arbeid på de områder der Norge bidrar med bistand. Resultater i samarbeidslandene innenfor sektorer Norge deltar i er beskrevet under kap. 150-153. Resultater av den øvrige bistanden er beskrevet under de respektive programkategoriene.

ODA-godkjent bistand i 2005

Norge følger regelverket i OECDs utviklingskomité (DAC) for rapportering av offisiell utviklingsbistand (land og formål). Det er bare bilateral bistand, inkludert øremerkede tilskudd gjennom multilaterale organisasjoner (multi-bilateral) som kan fordeles på land og regioner og på tema.

I 2005 ble det utbetalt 17,9 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 3,1 mrd. kroner (17 pst.) fra 2004. Forbruket i 2005 tilsvarte 0,93 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,88 pst. av BNI i 2004. Dette er tall som er rapportert til OECD.

Bistanden fordelt på kanaler

Norges generelle bidrag til de multilaterale organisasjonene klassifiseres i hovedsak som multilateral bistand. Den multilaterale bistanden utgjorde 5,1 mrd. kroner (28,7 pst. av den samlede ODA-godkjente bistanden) i 2005, mot om lag 4,5 mrd. kroner i 2004 (30,3 pst.). Øremerkede tilskudd gjennom multilaterale organisasjoner (multi-bilateral) over ulike budsjettkapitler rapporteres til OECD/DAC som bilateral bistand. Den øremerkede støtten økte sterkt i 2005, til 4,1 mrd. kroner (22,7 pst.) mot 2,6 mrd. kroner i 2004 (17,5 pst.). Den samlede bistanden gjennom multilaterale kanaler utgjorde dermed 9,2 mrd. kroner (tilsvarende 51,4 pst. av den ODA-godkjente bistanden), mot 7,1 mrd. kroner (47,8 pst.) i 2004. Den bilaterale bistanden (uten multi-bilateral bistand) utgjorde 7,9 mrd. kroner i 2005, tilsvarende 44 pst. av den totale ODA-godkjente bistanden mot 47 pst. (6,9 mill. kroner) i 2004.

Den bilaterale bistanden inkluderer også ODA-godkjente utgifter til flyktningers første års opphold i Norge. Disse utgiftene fordeles i bistandsstatistikken ut fra flyktningenes opprinnelsesland. I 2005 utgjorde disse utgiftene 431 mill. kroner mot om lag 750 mill. kroner i 2004.

Bilateral bistand fordelt på regioner og land

Av den samlede bilaterale bistanden,inkludert øremerkede tilskudd gjennom multilaterale organisasjoner, på 11,9 mrd. kroner i 2005 gikk 38,7 pst. til Afrika. Dette innebærer en nedgang i andelen i forhold til i 2004 da den 44,2 pst. Denne nedgangen skyldes primært den ekstraordinære støtten til ofrene etter tsunamien i Asia og etter jordskjelvet i Pakistan. Den samlede bilaterale støtten til Afrika økte fra 4,2 mrd. kroner til 4,6 mrd. kroner. 78,9 pst. av bistanden til Afrika gikk til de minst utviklede land.

Den ODA-godkjente bistanden til land i Europa gikk ned fra 863,2 mill. kroner i 2004 til 817,8 mill. kroner i 2005. Andelen av bistanden som gikk til Asia og Oceania økte kraftig, til 27,3 pst. av den samlete bilaterale bistanden, mot 19,6 pst. Andelen av bistanden som gikk til Latin-Amerika gikk ned, fra 6,4 pst. til 4,9 pst. Andelen som gikk til Midtøsten sank fra 6,7 pst. til 6,3 pst., selv om den i beløp økte fra 638,7 mill. kroner til 749,1 mill. kroner. Bistand som ikke lar seg fordele på regioner eller land utgjorde 16 pst. (1,9 mrd. kroner) i 2005, mot vel 14 pst. året før.

Støtten til minst utviklede land økte fra 4,2 mrd. kroner i 2004 til 4,6 mrd. kroner i 2005, men i pst. av total bilateral bistand så sank MUL andelen fra 43,5 pst. til 38,5 pst.

De fem største mottakerne av norsk bistand når en regner med både langsiktig bistand, overgangsbistand og humanitære bevilgninger, var i 2005 Sudan (635,7 mill. kroner), Pakistan (532,5 mill. kroner), Det palestinske området (476,7 mill. kroner), Mosambik (437,6 mill. kroner) og Sri Lanka (425,0 mill. kroner). Det vises for øvrig til vedlegg 2 som gir oversikt over hvor mye bistand som gikk over ulike poster til hovedsamarbeidslandene og utvalgte andre land som får mye bistand.

Bilateral bistand fordelt på innsatsområder

Fra norsk side fortsatte en i 2005 arbeidet med å konsentrere bistanden, ved å begrense antall satsingsområder i det enkelte samarbeidsland, jf. programkategori 03.10.

Basert på OECD/DACs sektorkoder utgjorde utdanning, helse og andre tiltak innen sosial sektor også i 2005 det største innsatsområdet med 3,1 mrd kroner mot 2,5 mrd i 2004. Dette utgjør rundt 25 pst. av den samlede bilaterale bistanden. Den bilaterale støtten til utdanning etter OECD/DACs sektorkoder økte beløpsmessig til vel 1,24 mrd. fra 1,03 mrd. kroner i 2004, som tilsvarer rundt 10 pst. Bistanden til helse, inkludert reproduktiv helse økte fra 581,4 mill. kroner i 2004 til 795,8 mill. kroner i 2005, vel 6 pst. Andre tiltak innenfor sosial sektor var på vel 1,1 mrd kroner i 2005 mot 850,3 mill. kroner i 2004. I tillegg kommer støtten til hiv- og aidstiltak som var på 221,7 mill. kroner i 2005 mot 215,4 mill. kroner i 2004. Den samlede bilaterale innsatsen i 2005 for å bekjempe hiv og aids var imidlertid langt høyere ettersom hiv- og aidshensyn er integrert i en rekke tiltak innenfor ulike sektorer. Vel 692,1 mill. kroner gikk til tiltak som hadde hiv og aids som hoved- eller delmål.

Støtten til innsatsområdet nødhjelp og annet uspesifisert gikk opp fra vel 2,0 mrd. kroner i 2004 til 2,9 mrd. i 2005, knapt 25 pst. Omfanget av den bilaterale bistanden som gikk til å styrke utviklingslandenes styresett økte fra 1,8 mrd. kroner i 2004 til vel 2,1 mrd. kroner i 2005, om lag 20 pst. Støtten til økonomisk utvikling og handel var på 2,5 mrd i 2005, mens den var på 2,2 mrd i 2004. Dette utgjør vel 20 pst. i 2005. Om lag 1,05 mill. kroner gikk i 2005 til energi samt til miljøtiltak som ikke faller innenfor øvrige sektorer, mot 898,3, mill. kroner i 2004. Dette utgjør i underkant av 10 pst.

Tverrgående hensyn og målgrupper

Statistikken for tverrgående hensyn og målgrupper er ikke gjensidig utelukkende, og et tiltak kan være rettet mot flere tverrgående hensyn eller målgrupper samtidig. Den samlede støtten til miljø utgjorde vel 1,4 mrd. kroner i 2005. Disse midlene var fordelt på utvikling av bærekraftige produksjonssystemer (hovedmål 1 1) 180,1 mill. kroner; vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold (hovedmål 2) 46,6 mill. kroner; redusert forurensing av jord, luft og vann (hovedmål 3) 63,4 mill. kroner; kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier (hovedmål 4) 9,8 mill. kroner og miljøvernpolitikk og -forvaltning (hovedmål 5) 445,1 mill. kroner. Den resterende delen av den miljørettede bistanden, 683,2 mill. kroner, omfattet integrering av miljøhensyn i tiltak som ikke faller inn under ovennevnte hovedmål. Den samlede støtten omfatter bidrag til Den globale miljøfasiliteten, GEF (ODA-godkjent andel) og støtte til FNs miljøprogram, UNEP. Norge bidro med en ekstrasatsning på de såkalte WEHAB-områdene; vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold i perioden 2003-2005. Det vises for øvrig til miljøomtalen, se del III. På oppdrag fra Utenriksdepartementet ble det gjennomført en uavhengig analyse av den statistiske klassifiseringen av bistandstiltak ved bruk av den såkalte policymarkøren for miljø. Analysen bekreftet at OECD/DACs kriterier ikke er entydige og at en del tiltak må vurderes skjønnsmessig, noe som medfører feilklassifiseringer. Utenriksdepartementet har satt i verk tiltak som vil bidra til en bedre rapportering som blant annet omfatter en revidert veileder for bruk av OECD/DAC klassifiseringssystemet og bedre opplæring innenfor miljø i utviklingssamarbeidet og i statistikk klassifisering.

Den bilaterale støtten (inkludert bilateral bistand kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner) til tiltak som har kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål 2, utgjorde i 2005 om lag 2,3 mrd. kroner (19,6 pst.), mot 2,1 mrd. kroner (21,6 pst.) i 2004. Av disse utgjorde støtten til tiltak med kvinner og likestilling som hovedmål i 2005 om lag 0,5 milliarder (4 pst.). I tillegg ble det kanalisert midler til kvinne- og likestillingsrettede tiltak over ikke øremerkede multilaterale poster (UNIFEM, UNICEF/Grunnutdanning og likestilling, IPM/ mikrobicider og Verdensbankens GENFUND) med ytterligere 0,5 mrd. kroner, noe som bringer bidragene til kvinner og likestilling som hovedmål opp i drøyt 1 mrd. kroner i 2005.

Støtten til tiltak hvor flyktninger er målgruppe gikk noe ned, fra om lag 1,78 mrd. kroner i 2004 til om lag 1,55 mrd. kroner (13 pst.) i 2005. Omfanget av støtten til barn var i 2005 på om lag 2,68 mrd. kroner (22,5 pst.), en økning fra året før, da denne støtten var på om lag 1,74 mrd. kroner. Den bilaterale bistanden til funksjonshemmede gikk litt ned fra 215,5 mill. kroner i 2004 til 201,7 mill. kroner i 2005 (1,7 pst.). Omfanget av støtten til urfolk gikk noe opp, fra 336,1 mill. kroner i 2004 til 408,8 mill. kroner i 2005 (3,4 pst).

Bistanden etter flomkatastrofen i Asia, tsunamien

Stortinget bevilget i januar 2005 en tilleggsbevilgning på 1 mrd. kroner til de flodbølge­rammede landene. Vel 482 mill. kroner ble anvendt som humanitær innsats, hvorav rundt 100 mill. kroner ble utbetalt fra det regulære budsjettet få dager etter katastrofen. Det meste av midlene ble kanalisert gjennom FN-organisasjoner, Norges Røde Kors/ICRC samt norske frivillige organisasjoner. Noe gikk også til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og lokale organisasjoner. Nær 500 mill. kroner ble i 2005 anvendt til gjenoppbygging, gjennom FN-organisasjoner, norske og lokale organisasjoner med kjennskap til landene og den lokale konteksten. Norge la vekt på en koordinert innsats, og støttet også tiltak gjennom FN for å styrke nasjonale og lokale myndigheters kapasitet til å lede gjenoppbyggingsarbeidet. De resterende midlene ble overført til 2006 for bruk i gjenoppbyggingsarbeidet på Sri Lanka.

Fra norsk side har det blitt lagt vekt på å følge nøye opp evalueringer, gjennomganger og de prosesser som er igangsatt i regi av en felles internasjonal evalueringsenhet Tsunami Evaluation Coalition.