5 Økonomiske og administrative konsekvenser
5.1 Konsekvenser for enkeltnæringer
De økonomiske konsekvensene av inkluderingen av kvotedirektivet i EØS-avtalen kommer først og fremst som følge av at de norske kvotepliktige bedriftene og staten får tilgang til et kvotemarked som er om lag 100 ganger større enn det norske. Dette vil gi mulighet for kostnadseffektiv gjennomføring av klimatiltak på tvers av alle bedriftene i hele EUs kvotehandelssystem, og større likviditet for handel med kvoter.
Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) og nr. 66 (2006-2007) beskriver økonomiske og administrative konsekvenser av gjennomføringen av et kvotesystem som er i samsvar med direktivets bestemmelser. Den norske klimakvoteloven er en gjennomføring av EUs kvotedirektiv. Landene har imidlertid stor handlefrihet mht. kvotetildelingen. Forslagene til endringer i CO2-avgiften følger forøvrig ikke av direktivet.
Siden endringene i klimakvoteloven ble vedtatt i juni 2007, har Regjeringen tatt beslutninger vedrørende samlet kvotemengde og tak på bruk av de prosjektbaserte mekanismene, samt fulgt opp varslede endringer av CO2-avgiften i budsjettet for 2008.
Energiutslipp fra kvotepliktige virksomheter i eksisterende landbasert industri vil iht. bestemmelsene i klimakvoteloven bli tildelt kvoter vederlagsfritt svarende til 87 prosent av gjennomsnittsutslippene i 1998 - 2001, mens kvotepliktige prosessutslipp tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende 100 prosent av det samme grunnlaget. Dette utgjør om lag 5,5 millioner tonn per år og tilsvarer drøyt 80 prosent av disse virksomhetenes anslåtte utslipp i 2005. I tillegg kommer tildeling fra kvotereserven.
For kvotepliktige virksomheter vil de økonomiske konsekvensene først og fremst avhenge av kvoteprisen og tildelingen av vederlagsfrie kvoter. Kvoteprisen vil være avgjørende for hvilke utslippsreduserende tiltak bedriftene vil velge å gjennomføre, samt for bedriftenes kostnader eller inntekter knyttet til kjøp og salg av kvoter. Kvoteprisen fastsettes i markedet og vil kunne variere fra dag til dag. Erfaringene fra EUs kvotesystem for 2005 - 2007 har vist at kvoteprisen kan variere betydelig.
Taket på bruk av de prosjektbaserte mekanismene kan få økonomiske konsekvenser for kvotepliktige virksomheter dersom prisforskjellen som for tiden observeres mellom EU-kvoter og kvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen og Felles gjennomføring vedvarer, og taket på bruken av de prosjektbaserte mekanismene blir effektivt på bedriftsnivå.
Regjeringen har i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 foreslått å fjerne CO2-avgiften fra 1. januar 2008 for landbasert industri som får kvoteplikt. Dette innebærer en avgiftslettelse for kvotepliktig landbasert industri på 90 millioner kroner påløpt og 80 millioner kroner bokført i 2008. Samlet sett vil den økonomiske belastningen for eksisterende landbasert industri med kvoteplikt for 2008 til 2012 være om lag uendret. Det kan imidlertid være betydelige forskjeller både mellom bransjer og mellom bedrifter innad i samme bransje.
Det tildeles ikke vederlagsfrie kvoter til petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel. Regjeringen har som utgangspunkt at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren forutsettes videreført på tilnærmet dagens nivå. Dermed vil de økonomiske incentivene for utslippsreduksjoner på sokkelen opprettholdes. I forslaget til statsbudsjett for 2008 er CO2-avgiften for petroleumsindustrien foreslått redusert tilsvarende den antatte kvoteprisen i EUs kvotemarked. Regjeringen har tatt utgangspunkt i den daværende noterte kvoteprisen på EU-kvoter mot levering i desember 2008, som var om lag 160 kroner/tonn, og ikke i prisen på kvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen, som har ligget 30-40 kroner lavere. Dette innbærer at den økonomiske belastningen for petroleumsindustrien i 2008 ift. 2007 beregningsteknisk blir uendret selv uten begrensning på bruk av kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene.
For de kvotepliktige virksomhetene vil det også være økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til søknad om særskilt utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp, søknad om vederlagsfrie kvoter dersom de er berettiget til dette, rapportering av utslipp samt forvaltning av kvoter i kvoteregisteret. De bedriftene som er inkludert i kvotesystemet for 2005 - 2007 har etablert rutiner for dette, og for disse vil eventuelle forskjeller fra 2005 - 2007 komme fra endringer i tildelingsform. Virksomhet med kvoteplikt i perioden 2005 - 2007 trenger i utgangspunktet ikke en ny tillatelse til kvotepliktige utslipp for 2008 - 2012. I og med at EUs retningslinjer for overvåking og rapportering av utslipp på enkelte punkter endres med virkning for neste periode, vil det imidlertid være behov for å gjennomgå og eventuelt foreta endringer i de eksisterende tillatelsene til kvotepliktige utslipp.
Virksomhet som ikke tidligere har hatt kvoteplikt, må søke Statens forurensningstilsyn om særskilt utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp. Kvoteplikten for disse virksomhetene vil gjelde fra 1. januar 2008. Av hensyn til saksbehandlingen måtte søknadene om særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd, foreligge innen 10. oktober 2007. Dersom virksomheter ikke har søkt i tide, risikerer de å mangle nødvendige utslippstillatelser fra 1. januar 2008.
Dette stiller seg annerledes for utslipp fra virksomheter som inkluderes i kvotesystemet gjennom særskilt prosedyre etter kvotedirektivets artikkel 24. Disse virksomhetene vil få egen frist til å søke om vederlagsfri tildeling av kvoter. Utslippene fra disse virksomhetene vil ikke bli kvotepliktige tidligst før søknaden om innlemmelse i kvotesystemet er godkjent av ESA.
5.2 Konsekvenser for statens inntekter og utgifter
Staten vil få redusert inntekt fra CO2-avgiften når avgiften avvikles for kvotepliktig landbasert industri og reduseres for petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel. En avvikling av CO2 -avgiften for landbasert industri er anslått å gi et inntektstap på 90 millioner kroner påløpt og 80 millioner kroner bokført i 2008.
Som fremgår av beslutningens fortale punkt (9) skal den samlede kvotemengden som tilføres EUs kvotemarked ikke overstige et årlig gjennomsnittsnivå på 15 millioner tonn. Den samlede kvotemengden avgjør hvor mange kvoter staten kan selge og tildele vederlagsfritt. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt, kan selges. I Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) ble det gitt et anslag på antallet vederlagsfrie kvoter på 6-7 millioner tonn i året. Et slikt nivå innebærer at kvoter for om lag 8-9 millioner tonn i gjennomsnitt pr. år vil kunne selges i det europeiske markedet. Staten vil kunne få et betydelig proveny knyttet til salg av kvoter inn i kvotesystemet. Salg av kvoter vil imidlertid øke statens behov for kjøp av kvoter gjennom kyotomekanismene tilsvarende. Det er gitt en fremstilling av statens kjøp og salg av klimakvoter i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Finansdepartementet i kapitlene 1638 og 4638. Dersom den observerte prisforskjellen mellom EU-kvoter og kvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen vedvarer, vil salg av kvoter i EUs kvotemarked kunne bidra til en netto økning i statens inntekter fordi et tilsvarende antall kvoter vil kunne skaffes til en lavere pris gjennom kyotomekanismene.