3 Bemerkninger til de enkelte artiklene i overenskomsten

Til de enkelte materielle bestemmelsene i overenskomsten bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. Overenskomsten vil gjelde personer som er bosatt (hjemmehørende) i enten den ene av statene eller i begge stater. Den omfatter både inntekts- og formuesskatt til tross for at formuesskatter ikke blir utlignet i Irland.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden vil være omfattet av overenskomsten. Oppregningen er ajourført for Norges vedkommende i samsvar med at Norge siden inngåelsen av gjeldende overenskomst har opphevet skatteutjevningsavgiften til staten, særskatten til staten på utviklingshjelp, sjømannsskatten og skatt av forsørgede barns inntekter og erstattet avgiften på honorar til utenlandske kunstnere med artistskatten.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av punkt 1 a) og b) i artikkel 3 at overenskomsten også vil få anvendelse for de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med Norges øvrige skatteavtaler er det fastslått at overenskomsten ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat». Dette er nytt i forhold til gjeldende skatteavtale, som overlater det til avtale mellom de to lands kompetente myndigheter å løse tilfeller der en person blir ansett bosatt i Norge etter internretten her og i Irland etter internretten der. Punktene 2 og 3 inneholder nærmere kriterier for avgjørelse av spørsmål om skattemessig bopel i tilfelle en person etter intern lovgivning i vedkommende kontraherende stater anses for skattemessig bosatt i mer enn en stat. Bestemmelsen følger OECDs mønster.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Denne definisjonen danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste som en person bosatt i en av statene oppebærer ved forretningsvirksomhet i den annen stat.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er ny i forhold til gjeldende overenskomst og forskjellig fra OECD-mønsteret. Stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt, eller kontroll- eller rådgivningsvirksomhet tilknyttet slike er etter bestemmelsen å anse som et fast driftssted bare dersom stedet opprettholdes eller virksomheten sammenlagt varer mer enn tolv måneder. Avviket fra OECD-mønsteret består i at kontroll- eller rådgivningsvirksomhet er omfattet. Dette følger norsk mønster i senere overenskomster. Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Punktene 4-7 følger OECD-mønsteret. Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre fast driftssted. Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såframt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-23 inneholder bestemmelser som har til formål å forhindre dobbeltbeskatning av forskjellige former for inntekt og formue, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av den samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektsartene er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den stat hvor vedkommende inntektsart har sin kilde.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten) og er innholdsmessig i samsvar med OECDs mønster. Det samme gjelder inntekt oppebåret ved direkte bruk, utleie eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i den ene stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat hvis den utøves gjennom et fast driftssted der. Mens artikkel 5 omhandler når et «fast driftssted» foreligger, fastlegger artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjenesten som kan skattlegges i den stat hvor foretaket driver virksomhet gjennom fast driftssted. Artikkelen tilsvarer OECDs mønster.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av fortjenesten til det faste driftsstedet, nemlig at det skal tilskrives den fortjenesten som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak, som utøvde samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretaket som har det faste driftsstedet («armlengdeprinsippet»). Det er bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som kan beskattes i staten hvor det faste driftssted er. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste ved internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 g). Skips- og luftfartsinntekter som skriver seg fra annen virksomhet, faller utenfor bestemmelsen og reguleres av de alminnelige bestemmelsene i artikkel 7.

Punkt 1 fastsetter at inntekt fra slik virksomhet bare kan beskattes i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er en endring i forhold til gjeldende avtale, som gir beskatningsretten til den stat hvor foretakets virkelige ledelse har sitt sete. Beskatning basert på bosted er i overensstemmelse med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, og er i følge OECDs kommentarer foreslått som en alternativ løsning til regelen basert på virkelig ledelse. I de fleste tilfeller gir de to metodene det samme skattemessig resultat. Etter norsk syn er imidlertid en bostedsregel lettere å praktisere i tilfeller hvor det ikke klart framgår i hvilken stat den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Dette gjelder i sær når foretaket drives av selskap eller annen sammenslutning med solidarisk ansvarlige deltakere. I følge den nye avtalen beskattes hver deltaker i den stat hvor deltakeren er bosatt. Samme løsning vil en komme til etter gjeldende avtale artikkel 6 punkt 4.

Punkt 2 fastsetter at fortjeneste fra bruk, vedlikehold eller leie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den staten der foretaket som har fortjenesten av driften er hjemmehørende, dersom det ikke dreier seg om transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

I punkt 3 er det tatt inn en bestemmelse som klargjør at punkt 1 og 2 også gjelder fortjeneste når foretaket deltar i en «pool», felles forretningsforetagende eller et internasjonalt driftskontor.

I punkt 4 er det gitt særregler for hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til fortjeneste som oppebæres av konsortiet SAS.

Artikkel 9 omhandler foretak som har fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder foretak med interessefellesskap, for eksempel mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse.

Artikkelens punkt 1 gir adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom foretaket og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak i tilsvarende transaksjoner under samme eller lignende omstendigheter. Når korrigering foretas i slike tilfelle, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandard, jf. skatteloven § 13-1.

Punkt 2 inneholder en bestemmelse om at det i tilfeller der regelen i punkt 1 kommer til anvendelse, kan inngås gjensidig overenskomst mellom de kompetente myndigheter om en rimelig fordeling av foretakenes skattbare fortjeneste. Regelen avviker fra OECD-mønsteret, som legger opp til en ensidig justering i den andre staten av den skattepliktige inntekt for det tilknyttede foretaket.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender (utbytte). Som nevnt innledningsvis er reglene om beskatning av dividender endret, slik at det er symmetri mellom skatteavtalens løsninger for utbytte fra Norge til Irland og utbytte fra Irland til Norge. Løsningen, der bostedslandets rett til å skattlegge ikke er begrenset, mens kildestatens rett til å skattlegge er begrenset til 5 pst. av utbyttet overfor selskaper som innehar minst 10 pst. av kapitalen i det utdelende selskapet, og 15 pst. ellers, er i tråd med det norske mønsteret. Dette avviker fra OECD-mønsteret ved at dette stiller krav om 25 pst. eierandel for redusert kildeskattesats. Begrunnelsen for reduksjon av kildebeskatning på dividendeutdeling fra datter- til morselskap er hensynet til å begrense såkalt kjedebeskatning av samme inntekt. Irland har for tiden ikke kildeskatt på utbytter.

Definisjonen av dividender i punkt 4 er endret fra gjeldende overenskomst i overensstemmelse med det irske mønsteret.

Etter punkt 5 gjelder ikke punktene 1 og 2 dersom de rettigheter hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til forretningsvirksomhet med fast driftssted eller fast sted i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Dividendene beskattes i så fall som næringsinntekt i samsvar med reglene i artikkel 7 eller artikkel 14.

Artikkel 11 inneholder bestemmelser om skattlegging av renter. Slike inntekter skal etter bestemmelsen i punkt 1 bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dette tilsvarer løsningen i den gjeldende avtalen og i det norske mønsteret. Løsningen er forskjellig fra OECD-mønsteret, som gir beskatningsrett også til den stat hvor rentene skriver seg fra. Gjeldende norsk skattelovgivning gir imidlertid for tiden ikke hjemmel for i alminnelighet å beskatte renter som utbetales fra kilde i Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 2 er uttrykket «renter» definert blant annet ved en henvisning til intern rett i det landet den aktuelle renteinntekten måtte ha sin kilde. Definisjonen som er fastsatt i OECD-mønsteret, er ikke helt dekkende for norsk intern rett, og en har funnet det mest hensiktsmessig å vise til intern rett i stedet for å gi en mer detaljert definisjon i selve overenskomsten.

Punkt 3 bestemmer at renter som oppebæres av forretningsvirksomhet med fast driftssted eller fast sted i den stat hvor rentene skriver seg fra, skal skattlegges etter artikkel 7 eller artikkel 14, jf. regelen i artikkel 10 punkt 5 om dividender som tilkommer slik forretningsvirksomhet. Punkt 4 utfyller punkt 3 ved å definere hvor en renteinntekt skal anses å skrive seg fra.

I punktene 5 og 6 er det tilføyet regler som skal hindre misbruk. Punkt 5 gjelder tilfeller der rentebeløpet på grunn av særlige forhold mellom partene er satt høyere enn det som ville ha vært avtalt mellom uavhengige parter. Da kan det sistnevnte beløpet legges til grunn. Punkt 6 er nytt i forhold til gjeldende overenskomst og bestemmer at rentebeløpet kan skattlegges i den stat der det skriver seg fra, dersom fordringen som foranlediger rentebetalingen, ble utformet med det hovedformål å oppnå fordelen ved skatteavtalens bestemmelse om eksklusiv bostedsbeskatning.

Artikkel 12har bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Hovedregelen er således at royalty bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf. punkt 1.

Definisjonen av royalties i punkt 2 er i overensstemmelse med det reviderte OECD-mønsteret og det norske mønsteret endret fra gjeldende overenskomst, i det betaling for retten til å bruke industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er holdt utenfor artikkelens virkeområde.

Tilsvarende det som følger av artikkel 10 punkt 5 for utbytte og artikkel 11 punkt 3 for renter gjelder ikke punkt 1 dersom den rettighet eller eiendom som foranlediger betalingen av royalty reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelsen av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den annen kontraherende stat. Etter artikkel 12 punkt 3 skattlegges i så fall royaltyen i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 14.

I punktene 5 og 6 er det tilføyet regler som skal hindre misbruk, jf. omtalen til artikkel 11 punktene 5 og 6.

Artikkel 13 omhandler formuesgevinst. Bestemmelsen svarer stort sett til OECD-mønsteret, som bygger på det prinsipp at retten til å beskatte gevinster bør tilligge den stat som var berettiget til å beskatte vedkommende formuesgode og dets avkastning før realisasjon fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger. Etter irsk ønske er gevinst av andeler annet enn ikke-børsnoterte aksjer som henter sin verdi eller det vesentlige av sin verdi fra fast eiendom, likestilt med gevinst av fast eiendom.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 3 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted/sted befinner seg. Det samme gjelder tilsvarende gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted/sted.

I henhold til punkt 4 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy eller containere drevet i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket som oppebærer gevinsten er bosatt. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende overenskomst, og henger sammen med den generelle overgangen til bostedsbeskatning av internasjonal skips- og luftfart, jf. bemerkningene til artikkel 8 ovenfor.

Hovedregelen for formuesgevinst følger av punkt 5, som bestemmer at gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, bare kan skattlegges i avhenderens bostedsstat.

Det er tatt inn en ny regel i punkt 6. Den gir tidligere bostedsstat rett til å skattlegge formuesgevinster i fem år etter utflytting. Bestemmelsen bygger på regelen i skatteloven § 2-3 tredje ledd, og følger i store trekk mønsteret for hva som er tatt inn i andre skatteavtaler Norge har inngått i den senere tid.

Visse gevinster knyttet til virksomheten på kontinentalsokkelen er omhandlet i artikkel 21 punkt 6.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. I overensstemmelse med OECDs mønster fastsetter artikkelens punkt 1 at inntekt ved utøvelse av fritt yrke bare skal kunne skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre vedkommende vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) for virksomheten i den annen kontraherende stat, jf. punkt 1 a). I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til tjenestene utøvet ved det faste sted. Uttrykket «fast sted» er ikke definert i overenskomsten. Det er imidlertid gitt en nærmere beskrivelse i punkt 2 av hvilke yrkesgrupper som omfattes av uttrykket «fritt yrke». Ut fra tjenestenes karakter (lege, advokat, arkitekt mv.) vil det oftest være aktuelt med kontorlokaler av ulike slag. Kontorlokaler er imidlertid ikke et nødvendig kriterium for å etablere fast sted.

Punkt 1 b) utvider arbeidsstatens beskatningsrett i forhold til OECD-mønsteret, og innebærer at arbeidsstaten også kan skattlegge inntekten dersom yrkesutøveren oppholder seg i arbeidsstaten i et eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Overskrides nevnte frist blir yrkesutøveren også skattepliktig til arbeidsstaten for de første 183 dager. Regelen i dette punktet korresponderer med bestemmelsene i artikkel 15 punkt 2 a) om lønnsmottakere. For arbeidsopphold som overstiger 183 dager i et tidsrom som angitt, blir det derfor av mindre viktighet å trekke en ofte problematisk grense mellom selvstendige yrkesutøvere og lønnsmottakere.

Definisjonen av fritt yrke i punkt 2 følger OECD-mønsteret.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som i OECD-mønsteret fastslår punkt 1 at det tilkommer den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge hans lønnsinntekter, med mindre arbeidet utføres i en annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge dem.

Et unntak gjelder likevel i henhold til punkt 2 for personer som er bosatt i en stat og som arbeider i en annen stat i et tidsrom som ikke overstiger 183 dager i 1øpet av en tolvmåneders periode. Dette er den såkalte 183-dagers regel. I slike tilfeller vil arbeidstakerens bostedsstat ha eksklusiv beskatningsrett forutsatt at lønnen er betalt av eller på vegne av en arbeidsgiver som er bosatt i arbeidstakerens bostedsstat, og lønnen ikke kan tilskrives et fast driftssted som arbeidsgiveren har i arbeidsstaten. Er ett av disse tre vilkårene ikke oppfylt, har også arbeidsstaten rett til å beskatte inntekten. Angivelsen av tidsperioden samsvarer med OECDs reviderte mønster, og er noe endret i forhold til gjeldende overenskomst. Ved beregningen av 183-dagers regelen skal en regne med ethvert kalenderdøgn arbeidstakeren på noe tidspunkt har vært tilstede i vedkommende stat. Vilkåret om at arbeidsgiver må være bosatt i arbeidstakerenes bostedsstat overensstemmer med det norske mønsteret, men er forskjellig fra OECD-mønsteret og gjeldende overenskomst. Der er betingelsen for fritaket for beskatning i arbeidsstaten at arbeidsgiveren ikke må være bosatt i arbeidsstaten.

Punkt 3 presiserer at unntaket i punkt 2 ikke gjelder hvor det foreligger arbeidsutleie. Med utleide arbeidstakere menes i denne sammenheng personer som har et formelt arbeidstakerforhold og får utbetalt sin lønn av et utenlandsk foretak som ikke selv har et selvstendig oppdrag i den annen stat, men som stiller arbeidskraften til disposisjon for et foretak der og under dettes instruksjon og ansvar.

Punkt 4 gir særregler for lønn som tilkommer sjøfolk og flymannskaper ombord på skip eller fly i internasjonal fart. Som nevnt ovenfor i kapittel 2, er det her skjedd en endring ved at det nå blir bostedsstaten for foretaket som driver virksomheten, som har beskatningsretten. Personell i SAS som er bosatt i Norge og flyr i internasjonal fart, skal etter punkt 5 uansett bare beskattes i Norge.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse mv. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor det selskap som utreder dem er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter i punkt 1 at artister eller idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om inntekt av fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Regelen er revidert språklig ved at «athlete» er skiftet ut med det noe videre «sportsperson» i den engelske teksten, og stemmer ellers overens med OECD-mønsteret. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre den stat beskatningsretten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, selv om godtgjørelsen er utbetalt til tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet.

I punkt 3 er det gjort unntak fra punkt 1 og 2 når besøket i den ene staten helt eller hovedsakelig er understøttet av offentlige midler fra den annen stat eller begge statene. I så tilfelle skal beskatning bare skje i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Artikkel 18 inneholder bestemmelser om pensjoner, livrenter, underholdsbidrag og sosiale trygdeytelser. I henhold til punkt 1 skal slike utbetalinger bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Det er et unntak fra punkt 1 i punkt 2. På grunn av forskjellige regler for beskatning av underholdsbidrag i de to land, er det i punkt 2 fastsatt at dersom bidraget ikke er fradragsberettiget på betalernes hånd, skal slike bidrag likevel bare kunne beskattes i utbetalingsstaten. På denne måte unngås en økonomisk dobbeltbeskatning av disse ytelser. For tiden er det ikke full fradragsrett for slike utbetalinger i Irland, slik tilfellet er i Norge.

Punkt 3 inneholder en definisjon av uttrykket «livrenter».

Artikkel 19 gjelder beskatning av offentlige lønnsutbetalinger. Bestemmelsen følger i store trekk OECD-mønsteret, bortsett fra at OECD-modellen lar bestemmelsen gjelde også pensjoner, mens den norske modellen og den nye overenskomsten lar både private og offentlige pensjoner reguleres av artikkel 18. Hovedregelen er etter artikkel 19 at beskatningsretten eksklusivt er tillagt den stat som utreder godtgjørelsen, jf. punkt 1 a).

Det er gjort to unntak fra kildestatens eksklusive beskatningsrett. For det første er det etter punkt 1 b) bare arbeidsstaten som kan skattlegge lokalt ansatte. For det andre er det i punkt 2 fastsatt at det er de alminnelige bestemmelsene om lønnsinntekt og styregodtgjørelse i artiklene 15, 16 og 17 som skal gjelde for lønnsutbetalinger som er ytet i forbindelse med offentlig forretningsvirksomhet.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og forretningslærlinger som er bosatt i en stat, og som midlertidig oppholder seg i den annen stat, ikke skal beskattes i oppholdsstaten av pengebeløp som de i anledning av sine studier mv. mottar fra kilder utenfor denne staten. Bestemmelsen tilsvarer OECDs mønsteravtale og innebærer en revisjon av den tilsvarende bestemmelsen i gjeldende overenskomst.

Artikkel 21 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende overenskomst, som ikke har noen offshorebestemmelse, og er i store trekk i samsvar med den norske mønsteravtalen. Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punkt 2 gir hovedregelen for beskatning av næringsinntekt og selvstendige personlige tjenester og fastslår at aktiviteter på kontinentalsokkelen skal anses utøvet gjennom et fast (drifts-)sted i den stat hvor virksomheten foregår, slik at sokkelstaten alltid kan skattlegge slik virksomhet. Dette prinsippet gjelder i alle Norges nyere skatteavtaler som omfatter kontinentalsokkelen. Punkt 2 angir samtidig hvilke aktiviteter bestemmelsen omfatter ved at det refereres til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen eller undergrunnen eller deres naturforekomster.

En har funnet det hensiktsmessig å fastsette en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av regelen i punkt 2. Således er det i punkt 3 bestemt at fast driftssted eller fast sted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en periode på 12 måneder. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3, tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Overenskomstens punkt 4 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell eller ved drift av taubåter og andre hjelpefartøy bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor det foretaket som oppebærer fortjeneste ved driften av det er bosatt (hjemmehørende). Etter ønske fra Irland er det tatt inn et unntak fra denne regelen. Dersom fartøyet drives fra et fast driftssted etter de vanlige reglene i artikkel 5, eller aktiviteten pågår i mer enn 6 måneder i løpet av en tolvmånedersperiode, så kan sokkelstaten likevel skattlegge inntekten.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 a) skattlegges i sokkelstaten såframt arbeidsoppholdet til sammen varer i mer enn 30 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. Punkt 5 b) fastsetter imidlertid at lønnsinntekt for tjeneste ombord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 4, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor det foretaket som utfører aktiviteten er bosatt (hjemmehørende). Den i punkt 4 nevnte unntaksregel som er tatt inn etter irsk ønske, er også tatt inn her.

I punkt 6 klargjøres beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster (herunder retten til, andeler i eller andre fordeler forbundet med de naturforekomster som er gjenstand for undersøkelsene eller utnyttelsen), eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer og andre andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt, det vil si inntekt som ikke er omhandlet i overenskomstens øvrige bestemmelser. Overensstemmende med gjeldende overenskomst og OECD-mønsterets bestemmelser er det fastsatt at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 2, der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted for fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 23 gjelder formuesbeskatningen. Formue som består i fast eiendom, kan etter punkt 1 skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger. Formue som består i løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted, kan etter punkt 2 skattlegges i den stat hvor driftsstedet eller forretningsstedet befinner seg.

Formue som består i skip og luftfartøyer, og løsøre knyttet til driften av disse, kan i henhold til punkt 3 bare skattlegges i den stat som etter artikkel 8 har rett til å skattlegge fortjenesten ved utøvelse av slik virksomhet.

Det er i punkt 4 fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den stat hvor eieren er bosatt. Dette gjelder likevel ikke hvor containere eller tilhengere og tilknyttet utstyr blir benyttet til transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Alle andre deler av formue som tilhører en person bosatt i en av statene, kan etter punkt 5 bare skattlegges i denne staten.

Irland utskriver for tiden ingen formuesskatt.

Artikkel 24 omhandler framgangsmåten ved unngåelse av dobbeltbeskatning.

Både Norge og Irland anvender det såkalte godskrivelsessystemet (kredit-systemet) i forhold til inntekter som kan skattlegges i begge stater, jf. henholdsvis punkt 2 a) og punkt 1 a). Dobbeltbeskatning unngås etter dette systemet ved at bostedsstaten innrømmer som fradrag i den skatt som beregnes, et beløp som svarer til den skatt som vedkommende person har betalt i den annen stat av samme inntekt eller formue. Fradraget er imidlertid begrenset til den del av skatten i bostedsstaten som svarer til den inntekt eller formue som kan skattlegges i kildestaten. Punkt 3 inneholder en regel om hvor en inntekt har sin kilde, og er tatt med etter irsk ønske.

I den nye avtalen går begge parter over til å anvende den alternative fordelingsmetoden på inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt kildestaten til beskatning. I punkt 4 er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i en av statene mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelse i overenskomsten er unntatt fra beskatning i bostedsstaten, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget der, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede skatt som faller på denne delen av inntekten. Fradraget i bostedsstatens skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig av om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i den andre staten. Bestemmelsen vil i praksis kun gjelde inntekt av offentlig tjeneste etter artikkel 19 og underholdsbidrag det ikke gis fradrag for i kildestaten, jf. artikkel 18 punkt 2.

Punkt 5 inneholder en bestemmelse om begrensning av skattefritak i den ene stat på grunn av skatteplikt i den annen stat når skatteplikten er begrenset til beløp som overføres (remitteres) dit. Bestemmelsen hindrer ikke-beskatning av visse inntekter som er unntatt fra beskatning i Irland.

Artiklene 25-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (art. 25), framgangsmåten ved inngåelse av gjensidige overenskomster (art. 26), utveksling av opplysninger (art. 27) og medlemmer av diplomatiske stasjoner og konsulat (art. 28).

Artiklene 29 og 30 inneholder sluttbestemmelsene. Etter artikkel 29 skal de to stater gjøre kjent for hverandre når de konstitusjonelle skritt som er nødvendige for at avtalen skal tre i kraft, er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for den siste av disse bekjentgjørelser. Overenskomsten får i Irland virkning med hensyn til inntektsskatt og kapitalgevinstskatt for ethvert ligningsår som begynner på eller etter 6. april i det kalenderåret som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. For selskapsskatt er det tilsvarende tidspunkt ethvert finansår som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderåret som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. I Norge får overenskomsten virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer ethvert kalenderår som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderåret som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

Bestemmelsene i gjeldende overenskomst skal i utgangspunktet slutte å ha virkning når den nye overenskomsten etter det ovenstående får virkning, jf. artikkel 29 punkt 4. I artikkel 29 punkt 3 er det imidlertid gitt en overgangsregel om at bestemmelser i artiklene 8 og 23 i gjeldende overenskomst som gir fritak som er mer omfattende enn de som følger av den nye overenskomsten, skal gjelde det første året den nye overenskomsten ellers har virkning.

Artikkel 30 omhandler oppsigelse og opphør av overenskomsten. I henhold til denne bestemmelse kan den tidligst sies opp om fem år.