3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i konvensjonen
Fortalen viser til den stadig raskere utviklingen innen biologi og medisin og påpeker at misbruk av biologi og medisin kan føre til handlinger som setter menneskets verdighet i fare. Behovet for å respektere mennesket både som individ og som medlem av menneskeheten, samt viktigheten av å sikre menneskets verdighet blir understreket. Videre fremholder fortalen at fremskrittene innen biologi og medisin bør utnyttes til fordel for nåværende og fremtidige generasjoner, og understreker behovet for internasjonalt samarbeid slik at hele menneskeheten kan ha fordel av biologi og medisin.
Kapittel I inneholder alminnelige bestemmelser.
Artikkel 1 om konvensjonens formål fastslår at partene skal beskytte alle menneskers verdighet og identitet, og uten diskriminering garantere respekten for alles integritet og andre rettigheter samt grunnleggende friheter i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin. Partene skal i sine nasjonale lover treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen.
Artikkel 2 fastslår at menneskets interesser og velferd skal stilles foran samfunnets eller vitenskapens egeninteresse. Artikkel 3 pålegger partene å treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre rettferdig og rimelig adgang til helsetjenester av tilfredsstillende kvalitet innen sitt myndighetsområde, under hensyntagen til helsebehovene og de tilgjengelige ressurser. Artikkel 4erklærer at all inngripen på helseområdet, herunder forskning, må foretas i samsvar med relevante profesjonelle forpliktelser og standarder.
Kapittel IIomhandler samtykke, og artikkel 5 oppstiller hovedregelen om at en inngripen på helseområdet bare må foretas etter at den berørte personen har gitt et fritt og informert samtykke, som vedkommende når som helst kan trekke tilbake.
Artikkel 6 oppstiller et vern av personer som ikke har samtykkekompetanse. Inngrep overfor en person som ikke er i stand til å samtykke kan som hovedregel bare foretas når den er til direkte fordel for vedkommende og etter samtykke fra vedkommendes lovlige representant.
Artikkel 7fastslår at personer med psykiske lidelser i lovbestemte tilfeller også uten samtykke kan underkastes inngripen som har til formål å behandle den psykiske lidelsen, så lenge det er grunn til å tro at alvorlig skade vil oppstå på personens helse hvis ikke behandling gis. Artikkel 8 åpner for at enhver medisinsk nødvendig inngripen kan foretas umiddelbart av hensyn til den berørte persons helse dersom det på grunn av en nødssituasjon ikke er mulig å innhente nødvendig samtykke, mens artikkel 9 fastslår at tidligere uttrykte ønsker skal tas hensyn til dersom det foretas inngripen overfor personer uten samtykkekompetanse.
Kapittel III gjelder privatliv og rett til informasjon. Det slås fast i artikkel 10 at enhver har krav på respekt for privatlivet med hensyn til opplysninger om vedkommendes helse. Enhver har krav på å få kjennskap til sine egne helseopplysninger. Unntak fra dette kan bare helt unntaksvis fastsettes i lov, og da til beste for pasienten.
Kapittel IV omhandler menneskets arveanlegg. Artikkel 11 forbyr diskriminering av person på grunn av deres genetiske arv, mens artikkel 12 fastslår at prediktive genetiske tester bare kan utføres til helseformål eller til vitenskapelig forskning knyttet til helseformål, og under forutsetning av tilstrekkelig genetisk rådgivning.
Artikkel 13 understreker at endring av menneskets arveanlegg bare kan foretas til preventive, diagnostiske eller terapeutiske formål, og kun dersom den ikke har som siktemål å skape en modifikasjon i eventuelle etterkommeres arveanlegg. Artikkel 14 forbyr at teknikker til medisinsk assistert befruktning skal brukes for å velge et fremtidig barns kjønn, med unntak for tilfeller der alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom skal unngås.
Kapittel V om vitenskapelig forskning fastslår i artikkel 15 at vitenskaplig forskning på feltet skal skje fritt, med forbehold for bestemmelsene i konvensjonen og andre juridiske bestemmelser som sikrer beskyttelsen av mennesket. Artikkel 16 oppstiller en rekke vilkår som må være tilfredsstilt før forskning på personer kan iverksettes, herunder at risikoen for forsøkspersonen ikke er uforholdsmessig sett i forhold til forskningens potensielle nytteverdi, at forskningsprosjektet er godkjent av et kompetent organ etter en uavhengig vurdering, samt at uttrykkelig, særskilt og dokumentert samtykke er gitt.
Artikkel 17 oppstiller et vern av personer som ikke er i stand til å samtykke i forskning. Slik forskning kan bare utføres på meget snevre vilkår. Det er blant annet et krav om at tilsvarende forskning ikke kan utføres på personer som kan samtykke, at vedkommende ikke har noen innvendinger og at det foreligger samtykke fra vedkommendes lovlige representant. I utgangspunktet skal slik forskning bare finne sted dersom resultatet antas å være til direkte nytte for forskningsobjektet. Unntak fra dette kan gjøres dersom forskningen har til formål å fremskaffe viktig kunnskap om sykdom/tilstand som vil komme andre personer innen samme alderskategori eller som lider av samme sykdom/tilstand til gode. I så fall må forskningen bare innebære en minimal risiko eller byrde for forskningsobjektet. Kravene i artikkel 16 må alltid være oppfylt.
Artikkel 18 omhandler forskning på befruktede egg. Konvensjonen tar ikke standpunkt til hvorvidt denne typen forskning bør finne sted. Eventuell lovgivning som tillater forskning på befruktede egg, skal imidlertid inneholde tilfredsstillende beskyttelse av det befruktede egget. Frembringelse av befruktede egg til forskningsformål er forbudt.
Kapittel VI omhandler fjerning av organer og vev fra levende giver til transplantasjonsformål, og artikkel 19 oppstiller som hovedregel at dette kun kan gjøres dersom det er til behandlingsmessig fordel for mottakeren. Videre er det et vilkår at passende organ eller vev ikke kan hentes fra en avdød person og at det ikke finnes noen alternativ behandlingsmetode som er tilnærmet like effektiv. Informert samtykke må være innhentet uttrykkelig og særskilt.
Artikkel 20forbyr fjerning av organ eller vev fra personer som ikke er i stand til å samtykke. I unntaksvise, lovfastsatte tilfelle, kan fjerning av regenerativt vev tillates fra en person som ikke har evne til å samtykke forutsatt at det ikke finnes noen vevsforlikelig giver som er i stand til å samtykke og at mottakeren er bror eller søster av giveren. I slike tilfeller må transplantasjon ha mulighet for å redde mottakerens liv. Videre oppstilles det som vilkår at giveren ikke har noen innvendinger og at fullmakt på giverens vegne er gitt særskilt og skriftlig, i samsvar med loven og med et kompetent organs godkjennelse.
Kapittel VII gjelder forbud mot økonomisk vinning og disponering av en del av menneskekroppen. Artikkel 21 fastslår at menneskekroppen og dens deler ikke som sådan skal gi opphav til økonomisk vinning, mens artikkel 22 fastslår at en fjernet del av menneskekroppen ikke må lagres og brukes til annet enn det formål til hvilket den ble fjernet - med mindre dette skjer i overensstemmelse med tilfredsstillende rutiner for informasjon og samtykke.
Kapittel VII omhandler krenkelser av konvensjonens bestemmelser og fastslår i artikkel 23 at partene i konvensjonen skal sørge for nødvendig rettslig beskyttelse for på kort varsel å kunne hindre eller stanse en ulovlig krenkelse av de rettigheter og prinsipper som er fastsatt i konvensjonen. Artikkel 24fastsetter at en person som har lidd utilbørlig skade som resultat av en inngripen skal ha krav på rimelig erstatning i henhold til nasjonal lovgivning, mens artikkel 25 pålegger partene til konvensjonen å ha passende sanksjoner i tilfelle krenkelse av bestemmelsene i konvensjonen.
Kapittel XI gjelder forholdet mellom biomedisinkonvensjonen og andre bestemmelser. Artikkel 26 fastslår at det ikke skal legges begrensninger på utøvelsen av de rettigheter og beskyttelsesbestemmelser som følger av konvensjonen, med unntak av slike som er lovfestet og nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige sikkerhet, for å forbygge kriminalitet, til vern om folkehelsen eller til vern om andres rettigheter eller friheter. Det kan aldri gjøres unntak fra artikkel 11, 13, 14, 16, 17, 19, 20 og 21.
Artikkel 27 understreker at ingen av bestemmelsene i konvensjonen skal tolkes dit hen at de innskrenker eller på annet vis påvirker en parts anledning til å yte en mer omfattende grad av beskyttelse med hensyn til anvendelsen av biologi og medisin en det som fremsettes i konvensjonen.
Artikkel 28 i kapittel X om offentlig debatt, pålegger partene i konvensjonen å sørge for at de medisinske, sosiale, økonomiske, etiske og juridiske spørsmål som moderne biomedisin reiser, blir gjort til gjenstand for offentlig debatt. De mulige anvendelsesområder for biomedisin skal gjøres til gjenstand for grundig drøfting.
Kapittel XI gjelder tolkning og oppfølgning av konvensjonen. Artikkel 29 fastslår at den europeiske menneskerettighetsdomstolen på anmodning fra en part eller fra styringskomiteen for bioetikk (CDBI) eller en annen komité som måtte bli utpekt av Europarådets ministerkomité, kan gi veiledning i juridiske spørsmål vedrørende tolkningen av konvensjonen. Artikkel 30pålegger partene å avgi rapport om hvordan de nasjonale lover sikrer gjennomføringen av konvensjonens bestemmelser dersom Europarådets generalsekretær anmoder om det.
Kapittel XII og artikkel 31 åpner for at det kan inngås protokoller i den hensikt å videreutvikle prinsippene i konvensjonen på bestemte områder.
Kapittel XIII omhandler endringer i konvensjonen og artikkel 32 fastsetter blant annet nærmere prosedyreregler for dette. Endringsforslag og forslag om protokoller skal oversendes Europarådets generalsekretær for distribusjon. Et endringsforslag må vedtas med to tredjedels flertall av Styringskomiteen for bioetikk (CDBI), eller en annen komité utpekt av Europarådets ministerkomité - for så å bli godkjent av ministerkomiteen.
Kapittel XIV gjelder sluttbestemmelser. Artikkel 33foreskriver blant annet at konvensjonen skal tre i kraft etter at fem stater, deriblant minst fire medlemsstater i Europarådet, har deponert sitt ratifikasjons-, godtagelses- eller godkjenningsdokument hos Europarådets generalsekretær. Konvensjonen trådte i kraft 1. desember 1999. Artikkel 34åpner for at Europarådets ministerkomité, på vilkår angitt i Europarådets vedtekter, kan invitere enhver ikke-medlemsstat i Europarådet til å tiltre konvensjonen. Av artikkel 35 fremgår det at statene til konvensjonen kan angi det territorium som konvensjonen skal gjelde for, og at statene senere kan utvide virkeområdet til ethvert annet territorium som de er ansvarlige for.
Artikkel 36fastslår at det ved undertegning eller deponering av ratifikasjonsdokument er adgang til å ta forbehold mot enhver bestemmelse i konvensjonen dersom nasjonal lov ikke er i overensstemmelse med bestemmelsen. Forbeholdet må inneholde en kort redegjørelse for den aktuelle lov. Det er tillatt å trekke forbehold tilbake senere. Det er ikke tillatt med forbehold av generell art.
Artikkel 37fastslår at konvensjonen når som helst kan sies opp ved underretning til Europarådets generalsekretær, mens artikkel 38pålegger generalsekretæren å underrette medlemsstatene til konvensjonen om endringer, handlinger, underretninger eller meddelelser som gjelder konvensjonen.