Peder Kolstad

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Statsminister 1931 - 1932.

Peder Kolstad. Foto: Scanpix

Peder Ludvik Kolstad var landbrukslærer og politiker.

Statsminister 12. mai 1931-5. mars 1932, også sjef for Finansdepartementet.

 

Født på Kjølstad i Borge i Smaalenene (Østfold) 28. november 1878, sønn av gårdbruker Olaus Pedersen Kolstad (1839-1911) og Anne Kristine Petersen Lille-Borge (1851-1940).
Gift 16. november 1905 med Ingrid Mathiesen (1879-1954), datter av verkseier Henrik Mathiesen (f. 1850) og Anne Kristine Jensen (f. 1858).
Svigerfar (post mortem) til senere statsråd Eva Kolstad (1918-1999).
Død i Oslo 5. mars 1932. Gravlagt på Tune kirkegård i Østfold.

Etter oppvekst på gården i Borge, tok Peder Kolstad landbruksutdannelse først ved Kalnes landbruksskole i Tune i 1899 og så ved Den høiere landbruksskole på Ås i 1902. Samme år ble han lærer på Bjørnetrø landbruksskole i Nedenes, og i 1904 på Holtsmarks landbruksskole på Sem i Asker. I 1905 kom han tilbake til Kalnes som lærer, og fra 1912 som styrer for skolen.

Kolstad kom tidlig med i organisasjonsarbeid i landbruket, og hadde en rekke verv i samvirkeorganisasjonene. Han var en av pådriverne bak vedtaket i 1920 om å gjøre Norsk Landmandsforbund til et politisk parti, og var aktiv i omorganiseringen i 1922 – da Landmandsforbundet ble delt i to, i Bondepartiet og Norges Bondelag. I 1920-årene var han leder av Østfold Bondelag og i mange år medlem av landsstyret i Bondelaget.

Kolstad var i flere år medlem av herredsstyret og formannskapet i Tune. I 1921 ble han valgt inn på Stortinget, og var representant – og fra 1931 odelstingspresident - fram til han ble statsminister i 1931. I hele perioden var han Bondepartiets gruppesekretær. Han var medlem av finanskomiteen, og formann der i 1928.

Kolstad ble regnet som en moderat politiker, opprinnelig plassert i partiets konservative østlandsfløy. Mot slutten av 1920-årene kom han mer på linje med den noe mer radikale vestlandsfløyen, som ønsket sterkere offentlige tiltak mot problemene i jordbruksnæringen. Han var partiets finanspolitiske talsmann, og var sentral i utformingen av gjeldspolitikken fra slutten av 1920-årene.

Kolstad hadde ingen formelle verv i Bondepartiet, men ble likevel utpekt som partiets statsministerkandidat ved regjeringskrisen våren 1931. Han hadde lang fartstid bak seg på Stortinget, var en dyktig administrator og hadde vært med i en rekke departementale og parlamentariske kommisjoner. Han hadde også vært varamedlem i Norges delegasjon til Folkeforbundet. Hans egenskaper som en moderat og samarbeidsinnstilt politiker spilte også inn.

Kolstads korte statsministerperiode ble preget av en rekke vanskelige saker. Regjeringen hadde bare 25 av de 150 stortingsrepresentantene bak seg, og den økonomiske krisen gjorde arbeidsmulighetene enda vanskeligere. Kolstad valgte å kombinere statsministerposten med posten som finansminister. Det styrket hans posisjon som regjeringssjef, men var samtidig krevende. Kolstad la vekt på å møte de økonomiske problemene med en hard sparepolitikk, noe som gjorde det vanskelig å innfri de forventingene som ble stilt til regjeringen.

Konfliktene i arbeidslivet preget også denne regjeringsperioden, og det toppet seg i ”Menstad-slaget”, da regjeringen i juni 1931 brukte militære styrker for å beskytte kontraktsarbeidere under en lockout ved Norsk Hydros anlegg på Menstad ved Skien. Konflikten forsterket kritikken mot forsvarsminister Vidkun Quisling, som for øvrig spilte en passiv rolle i denne saken.

Kort etter utnevnelsen måtte regjeringen også ta stilling til den private norske okkupasjonen av Øst-Grønland. På grunn av press fra partiet, Bondelaget og andre hold, valgte regjeringen, mot Kolstads egen vilje, å støtte okkupasjonen.

Blant reformene som regjeringen Kolstad fikk gjennom, var utvidelse av kjøpsloven, lov om smørinnblanding i margarin og høyere kornpriser. Da Storbritannia forlot gullstandarden høsten 1931, fulgte den norske regjeringen etter. Samtidig ble kronen devaluert, noe som gavnet norsk eksport.

De mange problemene tærte på Kolstads helse. I midten av januar 1932 ble han syk og innlagt på sykehus. Han døde av blodpropp 5. mars. 14. mars ble regjeringen omdannet, under Jens Hundseids ledelse.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon