Statsministertittelen i Norge

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

"Statsminister” ble innført som betegnelse på den fremste av Norges statsråder ved grunnlovsendringen 4. november 1814, da Stortinget godtok personalunionen mellom Sverige og Norge. Tittelen ble innført etter svensk mønster. I de åtte månedene med eget norsk statsråd før dette, fra 2. mars 1814, hadde ikke den fremste statsråden noen egen tittel.

Betegnelsen ”riksrådsformann” ble brukt om det tilsvarende embetet fram til unionen med Danmark ble endelig innført i 1536.

Fra 1814 til 1873 hadde Norges statsminister fast tilhold ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, siden det var der de to rikenes konge residerte. I statsministerens fravær ble regjeringen i Christiania ledet av den fremste av statsrådene der, med tittel av ”førstestatsråd”.

Da embetet som førstestatsråd i 1873 ble omgjort til statsminister, fikk den norske statsministeren i Stockholm rang etter statsministeren i Christiania. Ordningen med norsk statsminister og statsrådsavdeling i Stockholm opphørte da unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst i 1905.

I 1814 var det hele tre medlemmer av den svenske regjeringen som hadde tittelen statsminister. Det gjaldt statsministeren som var "statsrådets främsta ledamot" (som tilsvarer dagens statsminister), det gjaldt "justitie-statsministern" (fra 1876 "statsråd och chef för Justitie-departementet") og det gjaldt "statsministern för utrikes ärendena" (fra 1876 "minister för utrikes ärendena").

Ved at tittelen i Norge ble knyttet til bare den fremste statsråden, ble "statsminister" her nå etablert som betegnelse for det embetet som i andre land betegnes som "førsteminister" ("prime minister", "premier ministre"), "ministerformann" ("Ministerpresident") eller "rådsformann" ("president du conseil"). I Storbritannia er ”statsminister” ("minister of state") forøvrig i bruk som tittel for juniorministre i flere departementer.

Da Danmark i 1918 innførte betegnelsen "statsminister", skjedde dette etter svensk og norsk mønster. Den fremste danske statsråd hadde da siden 1856 vært betegnet som "konseilspræsident", mens han i perioden 1848-56 bar tittelen "premierminister".