Marin forsøpling og mikroplast -Plastforurensning

Marin forsøpling og spredning av mikroplast er et raskt økende og svært alvorlig globalt miljøproblem. Plastavfall på avveie utgjør det største problemet, særlig fordi det brytes så langsomt ned. Dyr utsettes for store lidelser og kan dø fordi de spiser eller sitter fast i plast og annet avfall. Når plastavfallet i miljøet omsider brytes ned til små partikler, dannes mikroplast og nanoplast som kan være enda mer skadelig.

De små plastpartiklene kan spises av små dyr i havet som igjen blir spist av større dyr. Plasten kan også spre miljøgifter, bakterier og skadelige arter. Plastforurensningen er en trussel mot dyreliv, økosystemer, høsting av levende ressurser i alle verdens havområder. Det skader også menneskers livskvalitet og helse, og medfører stor økonomisk skade.

Det er nødvendig både å stanse at plastavfall og mikroplast havner på avveie og rydde opp for å redusere marin forsøpling.  Marin forsøpling er knyttet til ikke bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre og manglende evne i avfallssystemene til å holde tritt med økningene i avfallsmengdene i vår generasjon. De er derfor viktig å redusere mengden plastavfall og samtidig sikre god håndtering av plastavfallet som oppstår, samt redusere utslipp av mikroplast, både i Norge og i resten av verden.

Plastavfall det største problemet

På verdensbasis er det anslått at mellom 8–12 millioner tonn plast havner i havet hvert år. Selv om vi har begrenset kunnskap om nøyaktig hvor mye avfall som befinner seg i norske havområder, hersker det ingen tvil om at marin forsøpling er et stort problem også i Norge. Plastavfall havner på avveie både på land, i ferskvann og i havet og spres med elver og havstrømmer. Små plastpartikler som mikro- og nanoplast dannes ved slitasje og nedbrytning av plast, eller brukes i produkter, og spres også med vann, havstrømmer og luft. Samlet betegner vi dette miljøproblemet for plastforurensning. I tillegg er plasten i seg selv ofte tilsatt kjemikalier, og miljøgifter i vannet kan binde seg til overflaten av plasten. Plasten kan dermed også spre miljøgifter og kjemikalier.

Plasten kan også spre skadelige bakterier, virus og marine arter over lange avstander med havstrømmer til nye områder hvor de kan gjøre mye skade.

Albatrossunge
Denne døde albatrossungen hadde masse plast i magen da den døde. Foto: Chris Jordan. Foto: @ Chris Jordan Photographic Arts

Plastforurensningen finnes overalt, og kan havne langt fra kildene. Plastavfall skylles i land i store mengder på strender på ubebodde øyer iblant annet Stillehavet. Men avfallet vi ser i strandsonen er bare en liten del av den totale mengden. Det er anslått at den desidert største andelen av plastavfallet synker og blir liggende på havbunnen. Deler av avfallet kan bli ført med strømmer ned til dype kløfter, hvor det kan samles opp og blir liggende i hundrevis av år. Plastavfall er funnet selv i verdens dypeste område i Marianergropa i Stillehavet og Norges dypeste område i Framstredet. I arktisk sjøis er det funnet mikroplast i en konsentrasjon i negativt toppnivå i global skala.

Plastavfallet i miljøet omfatter alle slags typer plastavfall. I havområdene finner man blant annet mye engangsartikler av plast som flasker og poser, hygieneartikler, og avfall fra fiskerier som tau, garn og isopor.  Sammensetningen kan variere fra kyst til kyst. I noen havområder dominerer avfall fra landbaserte kilder, i andre dominerer avfall fra aktiviteter til havs. Mye er også nedbrutt til flak og tråder av plast som det er vanskelig å si eksakt hvilke kilder det kommer fra.

Ulike materialer har ulik nedbrytningstid i havet, og det finnes anslag som sier at det for eksempel kan ta opptil 450 år før en plastflaske brytes ned. Sannheten er at vi ikke vet hvor lang tid det faktisk tar før plast som havner i havet brytes ned til små partikler. Og vi vet ikke om disse noensinne blir helt brutt ned.

Les mer om dette hos GRID Arendal her.

Kilder i Norge

Informasjon om kilder til marin forsøpling i Norge kommer i hovedsak fra strandryddedata fra frivillig strandrydding og kartlegging under OSPAR-konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i nordøst-Atlanteren. Videre finnes blant annet data fra kartlegging av havbunnen under Mareano-programmet, og data som registreres under fiskeriundersøkelser.

I 2020 ble det for første gang lagt fram en større dybdeanalyse av avfall fra 50 norske strender. Om lag 10% av avfallet kunne identifiseres til kilde, og i vekt kom 46% av dette fra fiskeri og akvakultur og 15% fra forbrukerprodukter. Om lag 5% kunne spores til opprinnelsesland, og av dette kom 77% fra Norge.

Også andre analyser viser at avfall fra fiskeri- og havbruk og forbrukere er viktige kilder i våre havområder. Også andre sjøbaserte kilder som skipsfart, og andre landbaserte kilder som landbruk, bygg og anlegg, og veitransport bidrar til forsøpling og plastforurensning. Mye av avfallet som ender opp i vår natur stammer fra oss selv, altså Norge. Men Norge mottar også plastavfall og plastpartikler som fraktes med havstrømmer fra nordeuropeiske land og havområder, særlig fra Nordsjøen og Østersjøen, men også fra land i Arktiske områder. Vi har også sett hvordan tap av last fra lasteskip kan føre til stor spredning av plastforurensning langs Norskekysten. Mer ekstremvær og flom som følge av klimaendringer kan forverre også plastforurensingen.

En stor kilde til mikroplast er nedbrytning og slitasje av større plastgjenstander og plastavfall både i sjø og på land. Slitasje fra vei og bildekk,  gummigranulat fra kunstgressbaner, slitasje av maling og vask av syntetiske tekstiler   er også viktige kilder. Tilsatt mikroplast i kroppspleieprodukter er en liten  kilde, men lett å gjøre noe med. En del mikroplast fanges opp i avløpsrenseanlegg, men kan da havne i avløpsslam som dels brukes til gjødsling av jord.

Tiltak i Norge

I Norge er forsøpling forbudt. Vi har vi et godt regelverk for å begrense forurensning og et i hovedsak godt fungerende avfallshåndteringssystem. Vi har også en rekke tiltak som skal forhindre tap av utstyr og spredning av avfall fra fiskeri- og akvakulturnæringene og annen virksomhet i Norge. Men omfanget av avfall fra norske kilder som fortsatt havner i naturen, viser at mere må gjøres.

Det er flere steder behov for forbedringer både i innsamling og håndtering av plastavfall og i forebyggende tiltak for å forhindre forsøpling ved uhell. Men plastavfall havner også noen ganger på avveie fordi folk ikke bryr seg, og noen dumper til og med avfall i naturen. Spredning av kunnskap og god håndhevelse av regelverket er også viktig. I 2020 ble det  for første gang idømt fengselsstraff for brudd på blant annet forurensningsloven i en sak om plastforsøpling.

Regjeringen la i 2017 fram en strategi mot marin forsøpling (plaststrategien) i Meld. St. 45 (2016–2017). Her ble det presentert en rekke nye nasjonale og internasjonale tiltak mot marin forsøpling. Plaststrategien ble utviklet i sammenheng med Stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken og Stortingsmeldingen om helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene.

En rekke av tiltakene i plaststrategien og de to øvrige stortingsmeldingene er enten gjennomført eller under forberedelse for vedtak. Videre  har Miljødirektoratet fulgt opp i 2020 med en oppdatert nasjonal kunnskapsstatus og en vurdering av videre tiltak for marin forsøpling og for mikroplast. Status for en rekke tiltak fremgår der. Utviklingen i kunnskap og nasjonale og internasjonale tiltak har gått raskt.  Gjennom en tilnærming som tar for seg hele livsløpet til plastprodukter og setter inn tiltak høyere opp i verdikjeden, kan en oppnå mer effektive og varige forbedringer. Mengden plastavfall må reduseres.

Produkter må utformes slik at de varer lengst mulig, og at de kan repareres, gjenbrukes, sorteres og materialgjenvinnes. Det må også arbeides for et mer bærekraftig forbruksmønster for plastprodukter. I dette arbeidet, som er en del av arbeidet for en mer sirkulær økonomi, er samarbeid med EU og gjennomføring av EU-direktiver som gjelder for Norge en viktig del.

 En del av Norges tiltak er altså gjennomføring av relevante EU-direktiv om er omfattet av EØS-avtalen. Direktivene gir i ulik grad valgmuligheter for Norge i hvordan de skal gjennomføres. Direktivene gjelder blant annet  plastemballasje og drikkevaremballasje, engangsartikler og fiskeriutstyr av plast, og skipsavfall. EU har også utviklet et større  direktiv (rammedirektiv) for avfall som også angår marin forsøpling.

I Norge er relevante krav under disse direktivene gjennomført i avfallsforskriften, forurensningsforskriften og produktforskriften. Dette omfatter blant annet forbud mot enkelte engangsartikler av plast og krav om mottaksanlegg for avfall i havner.  Produsentansvar, som innebærer at en produsent må ta ansvar for produkltet også når det har blitt til avfall, er innført for en rekke plastprodukter og skal også på plass for plastutstyr i fiskeri og akvakulturnæringene. Som en oppfølging av EU-direktivet om plastbæreposer, har handelsnæringsbedrifter i Norge opprettet Handelens miljøfond. Miljøfondet er basert på en ekstra avgift – per 2021 50 øre – som forbrukere må betale ved kjøp av plastbæreposer. Fondet bruker midlene på ulike tiltak mot marin forsøpling. For utslipp av mikroplast arbeides det både i Norge og på EU/EØS-nivå med ulike tiltak for de viktigste kildene. Miljødirektoratet la i 2020 fram en virkemiddelanalyse for mikroplast som er under oppfølging.

Et globalt problem som krever en global løsning

Det er anslått at rundt to milliarder mennesker verden over mangler tilgang på gode systemer for avfallshåndtering. I mange områder er befolkning og miljø hardt rammet av store mengder avfall på avveie. Avfall spres med elver, og avfall som ender i sjøen spres også med de store havstrømmene på tvers av landegrenser. En rekke land trenger også bistand for å få på plass gode systemer for avfallsforebygging og håndtering. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere problemet med marin plastforsøpling og mikroplast.

Norge opprettet i 2018 et bistandsprogram på totalt 1.6 milliarder kroner for å bekjempe marin forsøpling og mikroplast.  Bistandsprogrammet skal bidra til å nå FNs bærekraftsmål 14.1, som er at verden innen 2025 skal forhindre, og i betydelig grad redusere, alle former for havforurensning.

Programmet skal bidra til å  forebygge og redusere marin forsøpling fra store kilder i utviklingsland. For å få til dette går midlene til multilaterale organisasjoner som FN, Verdensbanken, ikke-statlige organisasjoner /for eksempel Verdens Naturfond WWF) og til forskningsinstitutter. Å bidra til å opprette og utvikle systemer for avfallshåndtering er høyt prioritert, men det gis også støtte til forskning som vil gi kunnskap om gode løsninger, og til tiltak som gir økt bevissthet om marin forsøpling.

Norge har siden 2014 vært en sterk pådriver under FNs miljøforsamling (UNEA) for et mer forpliktende globalt samarbeid for å bekjempe marin forsøpling og spredning av mikroplast. Etter forslag fra Norge ble FNs miljøforsamling i 2017 enige om viktigheten av å stanse alle utslipp av plastforsøpling til havet på lang sikt (nullvisjonen). Norge mener det trenges en ny global avtale for å nå dette,  og arbeider for å få i gang internasjonale forhandlinger om dette.  En global avtale bør omfatte at landene forplikter seg til effektive tiltak mot alle kilder, at tiltak under enkeltsektorer på land og i sjø og i de enkelte land sees i sammenheng; og at effektiviteten av tiltakene overvåkes.

Etter et forslag fra Norge, ble landene  under Baselkonvensjonen om grensekryssende transport av farlig avfall  i 2019 enige om strengere kontroll for internasjonal eksport og import av plastavfall. De som ønsker eksportere plastavfall som er dårlig egnet for gjenvinning må dokumentere at avfallet kan bli miljømessig forsvarlig behandlet i mottakerlandet, gjennom at mottakerlandet gir forhåndsamtykke. Reglene ble innført i Norge 1. januar 2021. Norge arbeider for å styrke gjennomføringen av tiltak under Baselkonvensjonen.

Det globale partnerskapet mot marin forsøpling, GPML, er også en arena Norge deltar aktivt i. Det har særlig sin nytte gjennom at det er et tverrsektorielt og bredt samarbeid åpent for alle. Det er unikt ved at flere FN-organer (FNs miljøprogram UNEP, FNs Sjøfartsorganisasjon IMO og FNs matvare- og landbruksorganisasjon FAO (som omfatter fiskerier)) deltar. sammen med blant annet myndigheter, næringsliv, kunnskapsinstitusjoner og og ikke-statlige organisasjoner. GPML er særlig nyttig for deling av kunnskap og erfaringer.

 

På globalt nivå er også gjennomføring av handlingsplanen mot plastforsøpling fra skip under IMO viktig for Norge. Handlingsplanen fokuserer blant annet på tap av fiskeutstyr og avfallshåndtering og mottak i havner. Norge bidrar med bistandsmidler til prosjektet "Glo-Litter Partnerships", som er IMO og FAOs store store satsing på tiltak mot plastforsøpling i sentrale regioner i verden.

FNs miljøprogram (UNEP) er en viktig aktør i det global arbeidet mot marin forsøpling. UNEP produserer rapporter og sprer kunnskap på globalt nivå, veileder aktører og tilrettelegger for mellomstatlig samarbeid. Norge bidrar med finansiering til UNEP blant annet for å støtte land i utvikling av tiltak og handlingsplaner mot marin forsøpling.

GRID-Arendal er et av UNEPs samarbeidssentre, og det eneste plassert i Norge. GRID-Arendal formidler og sammenstiller kunnskap om globale miljøutfordringer og om tiltak under FN, herunder om marin forsøpling, både etter eget initiativ og etter oppdrag.

Regionalt samarbeid

Norge samarbeider med de andre nordiske landene både om politiske og mer faglige initiativ innen plastforurensning. De nordiske landene står sammen om å få til opprettelse av en prosess for å forhandle fram  en ny global avtale. Arbeidet mot marin forsøpling under Nordisk Ministerråd er styrket gjennom et i nytt initiativ for perioden 2021-2024, som ledes av Norge.

For land som grenser til samme havområder er det viktig å samarbeide for å sikre god kunnskap om miljøstatus og påvirkninger, og kunne få til effektive tiltak. For Norge er samarbeidet under konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR)  og under Arktisk Råd derfor viktig. Under begge dissearenaene arbeides det handlingsplaner mot marin forsøpling og mikroplast. Plastforurensing er også viktig tema under et norsk-russiske havmiljøsamarbeidet.

Opprydding

Selv om det å forhindre videre tilførsler av avfall til miljøet er viktigst, er opprydding også nødvendig og viktig mange steder. Det er en myte at det finnes store sammenhengende øyer av avfall ute i strømvirvler i de store havområdene. Det det der er snakk om, er større områder med høyere konsentrasjon av plast i vannmassene enn ellers, men ikke i slike nivåer at innsamling  overflaten er vurdert som aktuelt. 

Opprydding er mest effektivt og lettest å gjennomføre på land og i elver der tettheten av avfall er høyest. Opprydding kan her redusere mengden som havner ute  i havet. Opprydding må foregå slik at helse, miljø og sikkerhet ivaretas, og at dyreliv og sårbar natur ikke skades. I vanskelig tilgjengelige områder og områder med sårbar natur, slik som sjøfuglreservater, kan særlig ekspertise trenges.

Der det er kjent hvem som har forsøplet, kan denne pålegges opprydding. Men oftest er dette vanskelig å vite, og avfallet er såkalt eierløst. Myndighetene bidrar både med egne oppryddingstiltak, og tilrettelegging for frivillig opprydding gjennom blant annet støtteordninger, driftsmidler til blant annet Hold Norge Rent, og den kartbaserte dataportalen Rydde som nå ligger hos Senter for oljevern og marint miljø. Senter for oljevern og marint miljø er opprettet av regjeringen for å være et kompetansesenter innen blant annet opprydding av marin forsøpling. Fylkesmannen har i oppgave å bidra til regional koordinering på overordnet nivå.

Frivillig innsats

Frivillig innsats er verdifull, og Hold Norge Rent er både nasjonal, nordisk og europeisk koordinator for det frivillige arbeidet generelt. Det frivillige arbeidet er nettopp – frivillig, og kan ikke forventes. Men det kan legges til rette for. Mange andre, herunder friluftsråd, bidrar også koordinering i større områder.

 Listen av aktører som har en viktig rolle i oppryddingsarbeidet er lang. Miljødirektoratet deler årlig ut tilskuddsmidler etter søknad til dekning av  utgifter forbundet med opprydding. Handelens Miljøfond og andre deler også ut midler etter søknad. Gjennom oppryddingsaksjoner kan også kunnskap om kilder og omfang av problemet styrkes, dersom slik informasjon registreres.

Handelens Miljøfonds "Rydd Norge"-prosjekt har som mål å rydde 40 % av ytre kyst i områder som er vanskelig tilgjengelige.

Fiskeridirektoratet har siden tidlig på åttitallet gjennomført oppryddingstokt langs Norskekysten. Det ryddes i områder der fiskere har rapportert om tap, og dyrt fiskeutstyr blir ofte levert tilbake til den takknemlige eier. Dykkere gjør en viktig frivillig innsats i å rydde opp i tapte teiner og annet avfall i grunt farvann der de dykker. Sparebankstiftelsen har i 2015-2020 bidratt med midler til at dykkere har fått dekket utgifter til oppsamling av teiner, men videre støtteordninger bør vurderes.  Kunnskap om forebyggende tiltak bør styrkes og formidles bredt for å redusere tap av fiskeutstyr.

Stort potensiale

Marin forsøpling er en miljøtrussel det er lett for alle å forholde seg til. Interessen, pågangen for informasjon, og viljen til å bidra, er stor. Det er også et potensiale for verdiskaping og arbeidsplasser knyttet til plastproblematikken bredt sett. Forskning og utvikling er viktig for å finne god kunnskap og løsninger. Norge har sterke kunnskapsmiljøer som deltar i og i flere tilfeller leder internasjonalt forskningssamarbeid om marin forsøpling og mikroplast på et svært høyt nivå.

Miljøproblemet er stort og raskt voksende, og tiltakene bør iverksettes der de gir best effekt og ikke skaper andre miljøproblemer.