Ot.prp. nr. 21 (2006-2007)

Om lov om samvirkeforetak (samvirkelova)

Til innhaldsliste

8 Økonomiforhold

8.1 Framlegget frå Samvirkelovutvalet

8.1.1 Finansiering og eigenkapitalforhold

I kapittel 27 i utgreiinga (s. 275–287) drøftar utvalet spørsmål som gjeld finansiering av samvirkeforetak. Eit hovudtema er korleis ein skal dekkje kapitalbehovet til slike verksemder. Utvalet viser til at den kollektive eigenkapitalen utgjer størstedelen av kapitalbasen i norske samvirkeforetak. Det blir også vist til at kapitaloppbygginga i hovudsak skjer gjennom innskot frå medlemmane, tilbakehalding av årsoverskot, spareordningar for medlemmane og gjennom ekstern lånekapital.

Innleiingsvis i drøftinga har utvalet følgjande merknader om kapitalbehovet til norske samvirkeforetak (punkt 27.1.2 s. 275):

«Det kan hevdes at kapitalen i samvirkeforetak, sammenlignet med kapitalen i andre typer foretak, har en sidestilt funksjon sett i sammenheng med foretakenes formål og samhandlingen med medlemmene. Selve samvirketanken strider mot en omfattende oppsamling av egenkapital, utover behovet for å sikre og utvikle virksomheten for medlemmenes beste. Meningen med et samvirkeforetak har tradisjonelt ikke har vært å legge opp en formue, men at medlemmene gjennom sitt medlemskap skal oppnå gunstige priser og få dekket et behov. Det kan videre knytte seg problemer til å tilveiebringe nødvendig finansiering fra medlemsmassen. Medlemmene kan normalt ikke se på sine innskudd som en kapitalinvestering ettersom innskuddsrenten er lav eller null. Det kan også være problemer med å basere driften på lånekapital ettersom denne ikke alltid er til rådighet i tilstrekkelig omfang, den er for dyr, eller den kan medføre en uheldig avhengighet av lån- og kredittgivere. Manglende krav til sikring av ansvarlig egenkapital kan også virke hemmende med hensyn til å skaffe seg nødvendig lånekapital. Samvirkeforetak kan derfor ha større problemer, sammenlignet med andre foretaksformer, med å håndtere en virksomhet eller eventuelle begivenheter som har et stort behov for kapitaltilskudd.

Samvirkeforetak kan imidlertid, i likhet med andre foretaksformer, ha behov for kapital, dels for å gjennomføre og videreutvikle sin eksisterende virksomhet, dels for å ekspandere til nye markeder nasjonalt og internasjonalt og dels for å styrke sin stilling i forhold til eventuelle lån- og kredittgivere.

Det har fra flere hold, særlig internasjonalt, men også i Norge, vært hevdet at samvirkeforetakene må overveie både nye måter som medlemmene kan bidra med egenkapital på, og eventuelle alternative kapitalinstrumenter for innhenting av ekstern kapital. Dette har også vært en oppgave for utvalget. Utfordringen har imidlertid vært å unngå at eventuelle nye finansieringsformer reduserer medlemmenes grunnleggende innflytelse ved at det legges for stor vekt på kapitalbehovet.»

Utvalet gir så ei oversikt over moglege ordningar for kapitaloppbygging i samvirkeforetak. Det blir først gjort greie for sjølvfinansiering som utgangspunkt for kapitaloppbygging (punkt 27.2 s. 276):

«Etter tradisjonell samvirketankegang er det medlemmene som skal finansiere den kooperative virksomheten. Man kan si at samvirkeforetak i hovedsak skal være selvfinansierende. Intern kapitaloppbygging i et samvirkeforetak kan skje, foruten ved at foretaket låner penger av medlemmene, gjennom innbetaling av medlemsinnskudd eller ved at hele eller deler av årsoverskuddet holdes tilbake. I enkelte samvirkeforetak plikter medlemmene, i tillegg til medlemsinnskuddet, å betale årskontingent. At samvirkeforetaket mottar sparemidler fra medlemmene i foretaket, vil også kunne være en form for selvfinansiering. Kapitaloppbygging som skjer på ovennevte måter har tradisjonelt vært antatt å være i samsvar med prinsippet om at medlemmene skal skyte inn egenkapital til samvirkeforetaket på en sidestilt og rettferdig måte, jf. samvirkeprinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse.

Faktisk og økonomisk selvstendighet er to kjennetegn som i sterk grad har preget samvirket, jf. samvirkeprinsippet om selvstyre og uavhengighet. Selvfinansiering kan ha den fordel at den bidrar til å gi samvirket en selvstendig stilling. Prinsippet om selvfinansiering kan imidlertid også være en svakhet mht. anskaffelsen av nødvendig kapital. Spørsmålet om samvirkeforetakenes kapitaloppbygging kan bli en avveining av hensynet til det utadrettede kravet til en sterk finansiell stilling for å bevare selvstendigheten, og hensynet til det innadrettede kravet om kapitalens tilbaketrukkede rolle som produksjonsfaktor og målfunksjon.

Ettersom det ikke eksisterer noe bestemt kapitalkrav eller plikt til avsetting, kan foretakets kapital i prinsippet bestå av kun medlemsinnskudd. Medlemsinnskuddskapitalen er på sin side normalt vekslende ved at medlemmene oftest kan kreve innskuddet tilbake ved uttreden, i motsetning til aksjekapital som i så måte kan anses for å være fast. Selv om det i praksis varierer sterkt med hensyn til foretakenes krav til medlemsinnskudd, kan medlemsinnskuddet som hvert medlem skal betale, være svært lavt, i prinsippet satt til én krone. Det kan derfor reises spørsmål om kapital som bygger på innbetalt medlemsinnskudd vil være tilstrekkelig for å oppfylle samvirkeforetakenes kapitalbehov i fremtiden.

En annen viktig form for oppbygging av kapital gjennom selvfinansiering, er beslutning om tilbakeholdelse av årsoverskudd istedenfor utdeling/tilbakebetaling til medlemmene. Enkelte samvirkeforetak kan imidlertid tenkes å få problemer med å oppfylle eventuelle økte krav til egenkapital ved avsetting av overskudd. Dette kan skyldes medlemmenes manglende evne og/eller vilje til å holde tilbake overskudd. Medlemmene kan ha ulike intensjoner med sitt medlemskap, for eksempel med hensyn til tidsperspektivet på medlemskapet, ulike ønsker med hensyn til risiko/avkastning og ulike muligheter til å kontrollere at foretaket foretar de disposisjoner som virkelig er i deres interesser. Et ønske om å generere et så høyt årsoverskudd som mulig for å oppnå en tilfredsstillende konsolidering av egenkapitalen, må derfor balanseres mot ønsket om at et eventuelt overskudd heller skal tilføres medlemmene, enten gjennom løpende lave priser og lignende, eller gjennom etterbetalinger forhold til deres omsetning med laget. Konsolidering av egenkapitalen som kapitalinstrument bør ikke prioriteres så sterkt at det går utover de ordinære medlemsinteressene.»

Utvalet gjer i punkt 27.3 (s. 276–279) greie for spareordningar i samvirkeforetak. Det blir gitt ein presentasjon av eksisterande spareordningar og av rettstilstanden på området (s. 276–278). Deretter følgjer dei prinsipielle merknadene frå utvalet (s. 278–279). Utvalet meiner at høvet til å motta innskot frå medlemmane kan vere eit viktig kapitalinstrument for samvirkeforetak, men at det ikkje er tenleg å plassere reglar om dette i samvirkelova, sjå nærmare i punkt 15.3.1 nedanfor.

I punkt 27.4 (s. 279–280) drøftar utvalet ekstern lånekapital som alternativ kapitaltilgang:

«Et alternativ eller et supplement til en kapitaloppbygging gjennom selvfinansiering, kan være å henvende seg til det ordinære lånemarkedet for å innhente nødvendig kapital.

Den eksisterende egenkapitalen i et samvirkeforetak kan ha en grunnleggende kredittfunksjon. Som nevnt ovenfor kan kapitalbasen i foretak som i utgangspunktet baserer seg på medlemsinnskudd eller tilbakeholdelse av årsoverskudd, være svært lav. Samvirkeforetakets finansielle oppbygging kan således være et hinder for kredittverdigheten og/eller virke fordyrende gjennom krav om tilleggssikkerhet og lignende. 1 Dersom foretaket har en solid kapitalbase vil dette styrke inntrykket av en solid og trygg økonomi. Høy soliditet kan gi rom for en økt lånefinansiering. Soliditeten til det enkelte samvirkeforetak vil imidlertid variere både over tid og fra bransje til bransje. Soliditeten kan også være forskjellig ettersom det er et nyetablert og selvstendig foretak eller et etablert samvirkeforetak tilknyttet en større sammenslutning. En dårlig soliditet kan tenkes å gi foretaket færre muligheter i det ordinære lånemarkedet. Ekstern lånekapital som et tilgjengelig alternativ kapitalinstrument vil etter utvalgets oppfatning kunne være avhengig av hva slags samvirkeforetak det er tale om. Det kan for eksempel tenkes at ekstern lånekapital kan være et reelt alternativ for større, etablerte samvirkeforetak, men at slik kapital er mindre tilgjengelig for små- eller nysamvirke.»

Utvalet drøftar i punkt 27.5 (s. 280–281) individualisering av eigenkapitalen som eit alternativt kapitalinstrument:

«Som nevnt kjennetegnes egenkapitalen i samvirkeforetak hovedsakelig ved at størstedelen av kapitalbasen består av kollektiv egenkapital, dvs. at medlemmene i utgangspunktet disponerer all egenkapital i fellesskap.

Utvalget har vurdert om det i større grad bør være mulig å individualisere egenkapitalen, ved at deler av egenkapitalen er fordelt på det enkelte medlem. Dette kan for eksempel skje ved at medlemmene avstår fra å ta ut all «sin» andel av den løpende verdiskapningen, og i stedet avsetter den tilbakeholdte verdiskapningen til egne medlemskapitalkonti med individualisering gjennom opprettelse av egne konti i medlemmenes navn i foretaket. På denne måten kan man gjøre det mer attraktivt for det enkelte medlem å holde tilbake kapital i virksomheten.

Problemet kan være at medlemmene ikke ser på denne kapitalen som risikobærende kapital, men som et lån til foretaket. Kapital som er individualisert på slike konti, kan likevel anses å være en del av foretakets egenkapital, og ikke en del av fremmedkapitalen. Én viktig forutsetning er at denne egenkapitalen, lik annen egenkapital, må ha såkalt tapsabsorberende evne. Dette betyr at slik individualisert egenkapital må benyttes for å dekke eventuelle underskudd, og at dette ikke bare gjelder i en opphørssituasjon, men også i forbindelse med løpende drift.

Et annet problem kan være at kapitalinngangen ikke vil være sikker for selskapet, ettersom den vil variere med resultatet i organisasjonen og medlemmenes vilje til å avsette verdiskapningen til medlemskapitalkonti for det enkelte år. For å begrense dette problemet kan det ilegges en bindingstid på kapitalen, for eksempel ved at den må ha stått på konto i en nærmere angitt periode før den eventuelt kan tas ut av medlemmet, enten hele kapitalbeholdningen sett under ett eller etter et slags «first in first out-prinsipp» (rullering). En bindingstid kan imidlertid igjen føre til at medlemmene ikke ønsker å investere i foretaket. En annen mulighet er at innestående på kontoen først kan utbetales ved medlemmets uttreden. Ulempen er da imidlertid at kapitalen i større grad ikke blir forutberegnelig for foretaket som følge av varierende medlemstall. Et annet mothensyn er at slike ordninger kan tenkes å sette et sterkere fokus på en økt avkastning av virksomheten, og således også skape større spenninger mellom de ordinære medlemsinteresser i foretaket og kapitalinteresser. Slike ordninger vil også kunne medføre økte administrative og økonomiske byrder for foretaket. Det kan også reises spørsmål om det ikke utfra et konkurransemessig synspunkt, er betenkelig om medlemmene i for stor grad blir bundet til foretaket. Utvalget mener imidlertid at dette hensynet kan motvirkes ved at medlemmene som hovedregel har krav på den individualiserte kapitalen ved opphør av medlemskapet.

I dansk vedtektspraksis har man for andelslag eksempler på en lignende ordning, såkalte andelskonti. Her avsettes eventuelt årlig overskudd på konti for andelshaverne, således at disse saldoene for hver andelshavers vedkommende utgjør hans formueandel i selskapet. Denne kapitalen er som utgangspunkt å anse som en del av selskapets egenkapital. Det normale er at innestående på andelskontoen utbetales ved medlemmets uttreden. (Man opererer også i dansk praksis med såkalte driftslånskonti. Denne kapitalen tilhører ikke selskapet, men anses som ikke-utbetalte medlemsmidler (fremmedkapital).) Andelshaverne vil således ha en kreditorrolle ovenfor foretaket for beløpet. Driftslånskontiene er normalt rullerende.

I svensk rett har man ved en lovendring i 1998 innført en ordning med innskuddsemisjoner. Innskuddsemisjon skjer når man overfører den del av overskuddet som kan deles ut til medlemmene, til økning av medlemsinnskuddet. Formålet var dels å gjøre det lettere for foreningen å finansiere sin virksomhet, dels å løse problemet med hvordan medlemmenes andel i foreningen skal øke når foreningenes formue øker ved overskudd. Dersom foreningen ønsker å benytte seg av denne ordningen må dette fremgå av foreningens vedtekter, samt eventuell fremgangsmåte og begrensninger. Det overførte blir en del av medlemsinnskuddet, og kan bare tilbakebetales ved uttreden. Det er årsmøtet som avgjør om innskuddsemisjon skal gjennomføres.

Til tross for at det kan reises enkelte innvendinger mot en adgang til å operere med individualisert egenkapital, mener utvalget likevel at en slik adgang kan være et nyttig og nødvendig verktøy for samvirkeforetak som ønsker å styrke foretakets egenkapital. Utvalget har derfor foreslått en adgang for foretaket til å fastsette ordninger med individualisering av egenkapital, jf. lovutkastet § 31. Utvalget anser det imidlertid ikke som særlig hensiktsmessig med en ordning med bindingstid. Utvalget mener dessuten at en ordning med bindingstid vil kunne medføre unødvendige administrative byrder for foretakene. Etter utvalgets oppfatning er foretaket i så måte nærmere til å fastsette de ordninger som er mest hensiktsmessige. Dette bør det overlates til foretaket selv å fastsette nærmere i vedtektene. Utvalgets forslag er nærmere beskrevet under punkt 27.7.

Det kan imidlertid tenkes at foretakets medlemmer utfra kortsiktige interesser, ikke ønsker å opparbeide en nødvendig kapitalbase, men i stedet føre midlene tilbake til medlemmene gjennom lave eller høye priser. En alternativ finansieringsform er da at foretaket holder tilbake et bestemt beløp per enhet levert vare eller en viss prosentsats av produktenes verdi. Fordelen her er at kapitalen akkumuleres uavhengig av resultatet i selskapet. Dessuten er ordningen fleksibel gjennom at en kan øke eller senke satsene avhengig av priser eller omsatt volum. Disse ordningene er muligens best egnet for produksjons- eller salgssamvirker, og ikke like godt egnet for andre virksomheter. Utvalget har bl.a. av den grunn ikke foreslått en slik alternativ finansieringsform, men en slik ordning kan eventuelt fastsettes i vedtektene.»

Punkt 27.6 (s. 281–284) handlar om innhenting av ekstern risikokapital. Utvalet peiker i punkt 27.6.1 (s. 281–282) på enkelte problemstillingar ved å ta i bruk denne typen kapitalinstrument for samvirkeforetak:

«Et annet alternativ for å frembringe nødvendig kapital, kan være å invitere ekstern risikokapital inn i virksomheten. Ekstern kapitaloppbygging, foruten ordinære lån, er imidlertid relativt ukjent i norske samvirkeforetak. 2 Dette kan skyldes samvirkeforetakenes egenart. Risikokapital kjennetegnes ved at det kan forventes en markedsmessig avkastning på kapitalen, i hvert fall på sikt. Investorer av slik kapital krever ofte også en viss innflytelse på i den virksomhet hvor kapitalen plasseres. Samvirkeprinsippene utelukker imidlertid innflytelse som er direkte bundet til kapitalen i foretaket, det være seg tradisjonelt medlemsinnskudd eller øvrig kapital. Et eventuelt kapitalinnskudd skal som hovedregel ikke kunne gi noen rettigheter i foretaket. Stemmeretten er knyttet til medlemskapet. Aksjeselskaper har på sin side en vesentlig større mulighet for å tilveiebringe ekstern risikokapital. Kapitalinnskudd i et samvirkeforetak er således ikke som aksjekapitalen i et aksjeselskap, en kapital som gir rett på avkastning eller innflytelse. Dette kan løses ved å innføre en ny kapitalform ved siden av det tradisjonelle medlemsinnskuddet, for eksempel ved å etablere instrumenter lik grunnfondsbevis, se punkt 28.6.2 for en nærmere redegjørelse for grunnfondsbevis. Eventuelt kan det etableres ordninger med såkalte «förlagsinnsatsar» slik en kjenner det fra svensk rett. Dette instrumentet kan beskrives som ekstern risikovillig kapital som ikke gir medlemsrettigheter, men en fortrinnsrett til andel av utbytte frem for andelshaverne/medlemmene, altså en form for ansvarlig utbyttegivende lånekapital. Ordningen er nærmere beskrevet under punkt 5.3 (svensk rett) i kapittel 5 om utenlandsk rett.

Etter utvalgets oppfatning er det tungtveiende hensyn som taler imot å binde stemmerett til slik ekstern kapital. Dette vil kunne komme i strid med både de klassiske, internasjonale samvirkeprinsippene og norsk samvirketradisjon. Skulle den eksterne kapitalen gjennom stemmerett for eksempel ha mulighet på årsmøtet til å påvirke samvirkeforetakets prispolitikk i strid med medlemmenes interesser, kunne dette innebære at den kooperative idéen tapes. En ser også at «brukerhensynet» vil komme i et direkte spenningsforhold til «kapitalhensynet» dersom det åpnes opp for eksterne investorer med slike rettigheter. En beveger seg da bort fra prinsippet om at avkastningsretten skal være knyttet til innsats og bruk av foretaket, og ikke til kapitalen. Samvirket får i stedet et preg av kapitalselskap. Den kooperative formen kan risikere å få uthulet sin selvstendighet, medlemmenes interesser kan lett komme i konflikt med de øvrige investorene, og den ansatte ledelse kan tenkes å få økt makt i forhold til medlemmene.

Dersom den eksterne kapitalen gis ingen eller minimalt med forvaltningsmessige rettigheter og innflytelse, må den eksterne kapitalen i så fall gis andre fortrinn. Det vil være nødvendig for å gjøre samvirket mer attraktivt utfra et kapitalplasseringssynspunkt, Spørsmålet er da hvilke rettigheter som bør knyttes til den tilførte kapitalen. En mulighet kunne være å gi investorene særskilte fordeler mht. utdeling av foretakets overskudd. Det kunne videre tenkes at investorene ble gitt anledning til å stille vilkår for investeringen på alminnelig avtalerettslig grunnlag. Slike vilkår må imidlertid ikke være i strid med samvirkeprinsippene eller preseptoriske regler i en eventuell lov om samvirkeforetak. Investorene kunne også gis anledning til å angripe årsmøtebeslutninger på lik linje med de øvrige medlemmene, eller gis adgang til å kreve særskilt oppnevnt revisor. Uansett burde det antakeligvis settes en øvre grense for hvor mye ekstern kapital som kan tilføres i virksomheten, for eksempel ikke mer enn lik summen av innbetalt medlemsinnskudd. Av hensyn til forutberegneligheten for foretaket, burde det muligens også oppstilles krav til bindingstid for en eventuell ekstern investering.»

Utvalet drøftar særskilt ei form for ekstern kapitaltilførsel: Bruk av grunnfondsbevis. Grunnfondsbevis er fritt omsetjelege verdipapir som har mykje til felles med aksjar. Hovudskilnaden er at eigarane av grunnfondsbevisa ikkje har eigedomsrett til heile eigenkapitalen i foretaket, men berre til innskoten grunnfondsbeviskapital og eventuelt utjamningsfond og overskotsfond. Etter å ha gjort greie for ordninga med grunnfondsbevis i norsk rett (punkt 27.6.2.1 s. 282–283) drøftar utvalet om det bør etablerast ei slik ordning for samvirkeforetak (punkt 27.6.2.2 s. 283–284):

«En måte å bedre egenkapitalsituasjonen i samvirkeforetakene, kunne være å etablere en tilsvarende ordning med grunnfondsbevis for samvirkeforetak.

Samvirkeforetakene vil kunne få bedret tilgang til egenkapitalmarkedet, samtidig som de kunne bli mer interessante som investeringsobjekter. En slik ordning måtte imidlertid gjennomføres uten at samvirkeformen tapte sin kooperative egenart. Grunnfondsbeviseiernes eiendomsrett til selskapsformuen og innflytelse i samvirkeforetak burde derfor begrenses, slik den er gjort i sparebanker. Sparebanker (og gjensidige kredittinstitusjoner) skiller seg noe fra samvirkeforetak for øvrig. Sparebankene hadde som nevnt tradisjonelt ingen eiere (stiftelse). I samvirkeforetak er imidlertid medlemmene også eiere. En ordning med grunnfondsbevis vil derfor kunne føre til to former for eierskap, som kan gi kompliserte forhold både mht. eierretten til foretaksformuen og eventuelt også innflytelsen over foretaket. Et første spørsmål er da i hvilken grad grunnfondsbeviseierne eventuelt burde ha innflytelse over de forvaltningsmessige beføyelser i laget.

Et problem med en for ensidig medlems- eller brukerinnflytelse er at dette kan tenkes å føre til manglende tillit og integritet. Medlemmene og grunnfondsbeviseierne vil kunne ha motstridende interesser for eksempel med hensyn til driften av laget. Medlemmene vil primært ønske en drift som gir dem gunstigst mulig priser og lignende ved bruk av lagets tjenester, mens grunnfondsbeviseierne antakeligvis vil ønske en sterkere fokusering på høy avkastning. Medlemmenes innflytelse kan føre til at disse setter egne interesser i for stor grad foran grunnfondsbeviseiernes interesser. I verste fall kan tenkes at fraværet av grunnfondsbeviseiernes innflytelse kan lede til svekket fokus på en rasjonell og økonomisk drift. Slike situasjoner vil kunne føre til dårligere resultater, som i neste omgang gir mindre avkastning til grunnfondsbeviseierne. Dette igjen kan føre til at samvirkeforetaket mister sin posisjon som et interessant investeringsobjekt. Dette taler for at grunnfondsbeviseierne gis en viss innflytelse i laget.

Mot dette kan det hevdes at samvirkeforetak som ønsker å utstede grunnfondsbevis sannsynligvis blir tvunget til i sterkere grad å fokusere på en høy avkastning for å gjøre selskapet interessant for investeringer, og at problemet derfor ikke vil bli så stort.

At grunnfondsbeviseierne må gis visse økonomiske rettigheter i laget, er åpenbart. Spørsmålet er om grunnfondsbeviseieren «automatisk» skal ha noe krav på avkastning eller om dette avgjøres konkret for det enkelte regnskapsår. Videre er det også et spørsmål om til hvilken rentesats avkastningen skal beregnes. Det er også et spørsmål om hva slags eiendomsrett til kapitalen i samvirkeforetaket grunnfondsbeviseieren skal ha, og videre hvilken plassering grunnfondsbeviskapitalen skal ha i prioritetsrekkefølgen for ansvarlige kapital i samvirkeforetaket. 3 »

Utvalet drøftar også kapitaltilførsel gjennom å leggje delar av verksemda under kapitalforetak (punkt 27.6.3 s. 284):

«En slags mellomløsning som benyttes i stor utstrekning blant flere samvirkeforetak for innhenting av risikovillig kapital, er å legge enkelte deler av virksomheten til underliggende selskaper organisert som aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper. Dette kan gjøres for særlig kapitalkrevende deler av virksomheten, for eksempel ved fremstøt på det internasjonale markedet. På denne måten mottar foretaket nødvendig kapital, samt at de eksterne investorene får den innflytelse som er ønskelig i den virksomhet hvor pengene plasseres.

Slike løsninger kan likevel by på interessekonflikter mellom samvirket som eiere på den ene siden, og de eksterne investorene på den andre siden. Hovedproblemet kan igjen være at «brukerhensynet» kommer i et spenningsforhold til «kapitalhensynet», og det kan oppstå uenigheter for eksempel mht. strategiske satsninger og disposisjoner. Det kan videre hevdes at man ved denne løsningen også beveger seg bort fra prinsippet om at residualretten skal være knyttet til innsats og bruk av kooperativet, og ikke til kapitalen. Slike motsetningsproblemer kan tenkes å være mindre dersom man velger aksjeselskapsformen for virksomhet som ligger fjernt fra kjernen i samvirket. Problemene kan også muligens unngås eller begrenses dersom den eksterne kapitalen bare utgjør en mindre del av de underliggende selskapenes aksjekapital. Dersom den eksterne kapitalen på den annen side representerer en for stor del av aksjekapitalen, vil eventuelle samvirkeinteresser og formål bli utsatt for sterkt press. Hvem som inviteres til å skyte inn den eksterne kapitalen vil antakelig heller ikke være likegyldig.»

I punkt 27.7 (s. 284–287) følgjer utvalet sine samla vurderingar og forslag når det gjeld finansiering av samvirkeforetak:

«27.7.1 Oppsummering

Utvalget har vurdert ulike løsninger på hvordan samvirkeforetak best kan skaffe til veie nødvendig kapital. Et alternativ kan være å videreføre dagens ordning, hvor kapitalbehovet i hovedsak må løses enten internt eller gjennom eksterne lån. En slik videreføring kan være tilstrekkelig dersom forholdene ikke forandrer seg i betydelig grad. Denne ordningen må videre sies å være i samsvar med medlemmenes interesser og samvirkeprinsippene. Satser man på en økt andel fremmedkapital (lån), vil dette stille krav til soliditeten, men også være i samsvar med medlemmenes interesser og samvirkeprinsippene. Er dagens ordning ikke tilfredsstillende, kan enkelte samvirkeforetak i fremtiden risikere å oppleve en kapitaltørke. Medlemmene vil imidlertid beholde kontrollen over foretaket.

Selvfinansiering er og bør etter utvalgets oppfatning fortsatt være den primære kapitalkilden i samvirkeforetak. Utvalget mener videre at dagens ordninger med medlemsinnskudd, konsolidering av årsoverskudd, spareordninger og muligheten for ekstern lånekapital, i stor grad tilfredsstiller samvirkeforetakenes normale kapitalbehov. Fordi kapitalen i samvirkeforetak normalt har en mer tilbaketrukket rolle sammenlignet med andre foretaksformer, sett i sammenheng med samvirkeforetakenes formål og virksomhet, mener utvalget at samvirkeforetak likevel kan være dårligere stilt til å håndtere virksomheter og eventuelle begivenheter hvor det er behov for større eller mindre kapitalinnskudd. Særlig vil disse problemene kunne oppstå hvor foretak ønsker å ekspandere til nye markeder nasjonalt og internasjonalt, men kan også tenkes å forekomme i andre samvirker hvor man ikke har hatt samme anledning og tid til å opparbeide seg tilstrekkelig og nødvendig kapital til gjennomføring og videreutvikling av eksisterende virksomhet. Utvalget har derfor vurdert ordninger hvor medlemmene selv i større grad kan bidra med kapital, eller ordninger hvor det gjøres enklere å innhente risikovillig eksternkapital.

Utvalget har imidlertid kommet frem til at en lov om samvirkeforetak ikke bør oppstille ordninger som gjør det enklere å hente inn ekstern kapital. En økt andel ekstern risikokapital vil antakelig best kunne fremskaffe nødvendig kapital til samvirket, men kan skape uheldige spenninger mellom «brukerhensyn» og «kapitalhensyn», samt at en slik ordning også vil kunne tenkes å komme i strid med sentrale samvirkeprinsipper. Med slike ordninger vil det etter utvalgets oppfatning kunne være vanskeligere å opprettholde medlemmenes ensidige kontroll over foretaket. En «oppmyking» av disse prinsippene kunne medføre at samvirket i stor grad mister sitt særpreg. Kapitalinteressene kunne bli stående i høysetet, og forskjellen mellom samvirkeformen og andre mer kapitalbaserte selskapsformer kunne bli illusorisk. Hensikten med å ha samvirkeformen som en alternativ foretaksform, kan da falle bort. Utvalget mener at dagens mellomløsning med å skille ut enkelte deler av virksomheten i underliggende datterselskaper organisert som aksjeselskaper, eventuelt under andre foretaksformer, i stor grad kan tilfredsstille de foretak som har en særskilt kapitalkrevende virksomhet, og hvor det kan være aktuelt å invitere eksterne kapital.

Utvalget ser likevel at det vil kunne være tilfeller hvor dagens selvfinansiering etter dagens ordninger ikke er tilstrekkelig, men hvor alternative kapitalinstrumenter som spareordninger for medlemmene eller utskillelse av deler av virksomheten under andre selskapstyper, ikke er naturlige eller ønskede løsninger. Dette kan særlig være aktuelt for mindre eller nyetablerte foretak. Argumenter mot å innføre nye finansieringsinstrumenter for eksterne investorer anses likevel mer tungtveiende.

Som nevnt mener utvalget at selvfinansiering også i fremtiden bør være den viktigste finansieringskilden i samvirkeforetak. Det bør altså være medlemmene som i hovedsak skal sørge for den nødvendige kapitalen i foretaket. Lovutkastet stiller imidlertid ikke krav til hvor stort medlemsinnskuddet skal være. Medlemmenes primære formål med deltakelsen i foretaket vil ofte kunne være å bidra med leveranser, kjøp, arbeide eller utnyttelse av foretakets tjenester, og medlemmene vil derfor ofte kunne mangle både evne og vilje til å stille med nødvendig kapital, det være seg gjennom økte medlemsinnskudd, medlemskontigenter eller lån til foretaket. Av samme grunner vil foretaket kunne ha problemer med å oppfylle økte krav til egenkapital ved avsetting av overskudd.

Utvalget har på denne bakgrunn foreslått at det gis adgang til alternativ disponering av den del av årsoverskuddet som medlemmene etter vedtektene kan få utbetalt i henhold til deres produksjon, omsetning eller annen samhandling med foretaket. Midler som kan deles ut i form av etterbetaling, jf. utkastet § 29 tredje ledd, kan i stedet avsettes til etterbetalingsfond og/eller medlemskapitalkonti. Hensikten med ordningene er at medlemmene ikke skal føle seg tvunget til å ta ut overskuddet direkte/årlig for å unngå at overskuddet blir overført til den ordinære egenkapitalen, hvor medlemmene ikke lenger har tilgang på kapitalen. På denne måten oppmuntres medlemmene til konsolidering. Man unngår utdeling av årsoverskuddet utfra et mer kortsiktig perspektiv. Felles for de to alternativene er at avsetting til etterbetalingsfond/medlemskapitalkonti kun kan bestå av årsoverskudd som kan deles ut etter § 29, og at slik avsetting krever årsmøtets beslutning og hjemmel i vedtektene. Innestående på henholdsvis etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti forblir dessuten en del av foretakets egenkapital. En nærmere beskrivelse av de to alternativene følger under punkt 27.7.2 og 27.7.3.

27.7.2 Etterbetalingsfond

I utkastet § 30 er det foreslått en adgang for foretaket til å helt eller delvis avsette den del av årsoverskuddet som medlemmene kan få utbetalt i henhold til deres produksjon, omsetning eller annen samhandling med foretaket, til et eget etterbetalingsfond i stedet for å dele det ut til medlemmene. Etterbetalingsfondet kan som nevnt kun bestå av tilbakeholdt overskudd. Midlene som er satt inn på dette fondet, blir en del av foretakets egenkapital, men skiller seg fra den øvrige felleskapitalen (ordinær egenkapital) ved at medlemmene får en begrenset tilgang til kapitalen. Årsmøtet er videre gitt adgang til å beslutte at hele eller deler av det innestående etterbetalingsfondet kan deles ut til medlemmene, da i henhold til deres produksjon, omsetning eller annen samhandling med foretaket i en gitt periode. Årsmøtet kan også overføre hele eller deler av fondets innestående til foretakets alminnelige egenkapital.

Utvalgets flertall mener imidlertid det er nødvendig med et tak på hvor mye som kan være satt av til et slikt etterbetalingsfond. Dersom det ikke skulle foreligge et slikt tak, vil dette igjen kunne være et incitament til kun å sette av penger til dette fondet, og ikke til den ordinære egenkapitalen. Et slikt tak vil dessuten være et incitament til å utvide den ordinære egenkapitalen, slik at mer midler kan avsettes til etterbetalingsfondet. Utvalget har også vurdert om det alternativt kunne settes en tidsgrense for hvor lenge det enkelte årsoverskuddet kunne stå på kontoen, eller at man måtte foreta eventuelle utbetalinger eller overføringer etter et rulleringssystem (first in first out). Dette vil imidlertid kunne føre til unødvendige administrative byrder, for eksempel i relasjon til identifikasjon av midlene mv. Utvalget har derfor ikke foreslått en slik grense.

Utvalgets medlem Sulen mener bestemmelsen om et tak på hvor mye som bør kunne settes av til etterbetalingsfondet, er uheldig og uhensiktsmessig. Bestemmelsene om etterbetalingsfond er tatt inn for å forhindre at lovgivningen skal gi et incitament til å hvert år utdele maksimalt som etterbetaling. Reglene om etterbetaling i utkastets § 29 innebærer at regnskapsmessig overskudd, gitt at tidligere underskudd er dekket, videre at eventuelle vedtektsfestede egenkapitaltilførsler overholdes og at kravet til forsvarlig egenkapital er oppfylt, i sin helhet kan utdeles som etterbetaling. Uten bestemmelser om etterbetalingsfond eller lignende gir reglene om etterutbetaling et incitament til å utdele maksimalt som etterbetaling hvert år, fordi tilbakeholdt overskudd i et år da ikke vil være mulig å benytte til etterbetaling i etterfølgende år. En begrensning av etterbetalingsfondets størrelse vil etter mindretallets oppfatning svekke evnen til å oppfylle formålet med etterbetalingsfondet. Bestemmelsen om etterbetalingsfond vil med et tak ikke virke som et incitament for å bygge opp egenkapitalen - snarere tvert i mot. I det øyeblikk et samvirkeforetak «nærmer seg grensen» for etterbetalingsfondet vil det øke sannsynligheten for at hele overskuddet benyttes til etterbetaling og at intet holdes tilbake i foretaket. Selv om dette antagelig vil være sjelden i praksis, fordi grensen er satt såpass høyt, mener mindretallet at en slik effekt er prinsipielt uheldig.

27.7.3 Medlemskapitalkonto

I utkastet § 31 har utvalget foreslått en adgang for foretaket til å individualisere en del av egenkapitalen, ved at tilbakeholdt årsoverskudd avsettes på egne medlemskapitalkonti i medlemmenes navn. Som for avsetting til etterbetalingsfond, kan avsetting til medlemskapitalkonto kun bestå av tilbakeholdt årsoverskudd, jf. § 29. Hele eller deler av innestående kan deles ut til medlemmene, men dette krever beslutning fra årsmøtet, samt hjemmel i vedtektene. I motsetning til innestående på etterbetalingsfondet, fastsetter utkastet en rett for det enkelte medlem til å få utbetalt innestående på sin medlemskapitalkonto ved opphør av medlemskapet. Utbetaling ved opphør av medlemskapet er således ikke avhengig av årsmøtets vedtak. Dette kan imidlertid fravikes i vedtektene. Innestående på medlemskapitalkonti forblir ellers en del av foretakets egenkapital, men skiller seg imidlertid fra for eksempel etterbetalingsfondet ved at midlene er individualisert på hvert medlem. Utvalget har derfor valgt å presisere dette i lovteksten. I en insolvenssituasjon skal kreditorene således ha full dekning før medlemmene kan få utbetalt innestående på medlemskapitalkonti. Det er videre foreslått en adgang for foretaket til å beslutte at innestående på medlemskapitalkonti kan forrentes etter samme regler som for andelsinnskudd, jf. utkastet § 32.

27.7.4 Skattespørsmål knyttet til ordninger med etterbetalingsfond og medlemskapitalkonto

Etter gjeldende regler er det skattemessig fradragsrett for kjøpsutbytte/bonus som utdeles til medlemmene på grunnlag av deres kjøp fra/salg til samvirkeforetaket. Fradraget gis for det år utbetalingen gjelder, selv om den endelige fastsettelse finner sted etter årets utløp. I lovforslaget er det som nevnt lagt opp til ordninger hvor foretaket i stedet for umiddelbar utdeling av etterbetaling (kjøpsutbytte/bonus), kan avsette midlene til etterbetalingsfond (forslagets § 30) eller medlemskapitalkonti ( § 31). Ordningene vil etter utvalgets mening neppe virke etter sin hensikt dersom foretaket ikke har mulighet for å oppnå skattemessig fradragsrett, om enn utskutt i tid. Ulik skattemessig behandling vil virke som et insitament til å foreta etterbetaling umiddelbart, sammenlignet med å benytte ordningene med etterbetalingsfond og/eller medlemskapitalkonti. Etter utvalgets oppfatning bør slik skjevhet unngås ved at foretaket innrømmes skattemessig fradrag for utbetalinger fra etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti. Fradragsretten bør i disse tilfellene knyttes til tidspunktet for utbetaling. Et vilkår for fradragsrett må være at foretaket kan dokumentere utbetalingen på lik linje med ordinær etterbetaling, selv om det kan ha gått lang tid fra avsetning til utbetaling. Mottaker blir skattepliktig hvis det dreier seg om samvirkeforetak der medlemmenes deltakelse gjelder deres næringsvirksomhet. I forbrukesamvirke må utbetalingen ses som en reduksjon av ikke-fradragsberettigede privatutgifter som ikke medfører skatteplikt. Fradragsretten ved utbetaling fra individualiserte medlemskapitalkonti kan det være aktuelt å samordne med fradragsretten for avsetning til felleseid andelskapital etter sktl §10-50 første ledd annet punktum.»

8.1.2 Kapitalvern og utdeling

I utgreiinga kapitel 28 (s. 288 flg.) drøftar utvalet ulike system for kapitalvern. Det blir mellom anna reist spørsmål om det i tillegg til eit generelt krav om forsvarleg eigenkapital også bør utformast meir konkrete kapitalvernreglar:

«28.1 Allment

Kapitalen i et foretak er et viktig grunnlag for foretakets virksomhet. For det første vil en tilstrekkelig kapitalbase og kapitaltilgang være sentral for virksomhetens drift og videre utvikling, og deltakerne i foretaket vil således selv ha en interesse av at foretaket har en tilfredsstillende kapital. For det andre har foretakets kapital avgjørende betydning som dekningsgrunnlag for de forpliktelser som foretaket har pådratt gjennom sin virksomhet. At foretaket har en tilfredsstillende kapital, er derfor viktig av hensyn til foretakets kreditorer. I foretak med personlig deltakeransvar vil den personlige heftelsen utgjøre et betydelig vern for kreditorene. Utvalget mener imidlertid at utkastet til ny lov ikke bør regulere virksomheter med personlig deltakeransvar, jf. utkastet § 1 annet ledd nr. 2 og § 3. Skulle noen ønske å etablere et samvirkelag med personlig deltakeransvar, vil rettsforholdet bli regulert av selskapsloven av 1985 (sel.). Etter utkastet til samvirkelov vil deltakerne ikke hefte for foretakets forpliktelser for mer enn hva de har skutt inn i foretaket, og de kan som utgangspunkt ikke kreves for ytterligere innskudd etter at foretaket er stiftet.

I dansk rett er den alminnelige regelen at andelshaverne hefter personlig og ubegrenset, men med adgang for andelslagene til å vedtektsfeste et upersonlig ansvar. De fleste andelslag har vedtekter som etablerer et upersonlig deltakeransvar. Etter den svenske lov om «ekonomiska föreningar» er heftelsen upersonlig: «För en ekonomisk förenings förpliktelser svarar endast föreningens tillgångar» (FL 1 kap. 3 §). Det er i svensk rett ikke lenger adgang til å registrere økonomiske foreninger med personlig deltakeransvar. 4

Utvalget mener det er viktig at det gis regler som sikrer et forsvarlig kapitalvern, både av hensyn til foretakets kreditorer og av hensyn til foretaket selv. Et formål med slike regler er å forhindre uautoriserte uttak fra medlemmenes side og bidra til konsolidering av kapital. Utvalget har sett det som viktig at hensynet bak et effektivt kapitalvern veies opp mot hensynet til en hensiktsmessig og fleksibel kapitalstruktur. For utvalget har utfordringen vært å fastsette regler som balanserer disse hensynene på en rimelig måte.

28.2 Ulike systemer for kapitalvern

Regler om kapitalvern kan utformes på forskjellige måter. Det kan stilles materielle krav til foretakets kapital (som krav om minimumskapital ved stiftelse og etterfølgende kapitaldannelse), preventive beskyttelsesregler (som krav til transparens/publisitet i regnskaps- og revisjonsregler) og regler om gjenoppretting (som kan omfatte dels lovens egne ansvarsregler og dels reglene i konkurslovgivningen). 5 Det kan tenkes ulike modeller for hvordan kapitalvernet skal reguleres: 6

  1. Et kapitalsystem med en minimumskapital som et stiftelsesvilkår, krav om innbetaling av denne ved stiftelsen, inndeling av egenkapitalen i fri og bundet etc. Aksjelovene bygger på en slik modell, jf. også nedenfor.

  2. Et solvenssystem, der yttergrensen for medlemmenes disposisjoner over selskapsformuen kun er at disse ikke må lede til insuffisiens eller insolvens. Dette er visstnok hovedsystemet i flere amerikanske delstaters aksjeselskapsrett.

  3. Et forsvarlighetssystem uten noe skille mellom fri og bundet kapital, men der lovgiveren fastslår at foretaket til enhver tid skal ha «en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten» (jf. asl./asal. § 3-4). Dette systemet kan også bygges ut ved å lovfeste en forsiktighetsregel, f.eks. ved å fastsette at forretningsførselen skal være i samsvar med forsiktig og god forretningsskikk, jf. asl./asal. §8-1 fjerde ledd hvoretter en slik forsiktighetsregel er en skranke for adgangen til å utdele utbytte i (allmenn-)aksjeselskaper.

  4. Et vern kun basert på alminnelige, ulovfestede regler. Kjernen er her at det erstatningsrettslige skyldansvaret for medlemmene, styret og daglig leder anses tilstrekkelig for å etablere et tilfredsstillende kreditorvern. Et eventuelt ansvar for medlemmene overfor kreditorene må forutsette ond tro, f.eks. at foretakets samhandel med medlemmene har vært priset slik at foretakets formuesstilling gradvis er blitt svekket slik at en insolvenssituasjon er oppstått, og at medlemmene forstod - eller i det minste burde forstå - dette. I tillegg er kreditorene vernet ved gjeldssøkingsrettens alminnelige regler om at disposisjoner som skal respekteres av et konkursbo må ha rettsvern, være uomstøtelige etc.

Det kan også tenkes kombinasjoner av de forskjellige systemene.

I denne sammenhengen er det naturlig å se hen til systemet i aksjeselskapsretten. (Allmenn-)aksjeloven opererer i så måte med en kombinasjon av ulike kapitalvernsregler. Det stilles krav til minstekapital ved selskapets stiftelse, og det er nærmere regler om dette. Aksjekapitalen utgjør en del av den bundne kapitalen. Utdelinger kan kun foretas dersom nettoformuen overstiger den bundne kapitalen. De tidligere reglene om lovpliktig reservefond er imidlertid erstattet med en særlig begrensning i adgangen til å dele ut utbytte dersom egenkapital etter balansen er mindre enn ti prosent av balansesummen, jf. asl. § 8-1 annet ledd. Det er videre oppstilt et generelt forsvarlighetskrav, dvs. at selskapet skal ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten. Forsvarlighetsregelen må ses i sammenheng med en egen bestemmelse som pålegger styret en handleplikt dersom egenkapitalen ikke lenger er forsvarlig, jf. asl/asal. §§ 3-5 og 3-5. Det er dessuten gitt regler om handleplikt dersom selskapets egenkapital er blitt under halvparten av aksjekapitalen. Foruten å virke som en alminnelig ansvarsregel for ledelsen, har forsvarlighetsregelen betydning som en begrensning i forhold til lovens utdelingsregler. Det er videre nedfelt et forsiktighetsprinsipp for enkelte typer utdelinger, se asl. § 8-1 fjerde ledd. Skrankene på adgangen til å dele ut den bundne egenkapitalen i et aksjeselskap er motivert av kapitalvernet. Er det tale om å dele ut midler av den frie egenkapitalen, vil kreditorenes interesser normalt ikke være til hinder for dette. Likhetsprinsippet krever at en slik utdeling må gis med samme beløp per aksje.

28.3 Krav om forsvarlig egenkapital

Etter utvalgets vurdering bør samvirkeloven inneholde et uttrykkelig krav om at et samvirkeforetak til enhver tid skal ha en egenkapital som er forsvarlig. Utvalget mener det er sentralt at foretakets egenkapital og virksomhet er to størrelser som står i forhold til hverandre, og at forsvarligheten derfor bør knyttes til risikoen ved og omfanget av foretakets virksomhet, jf. utkastet § 27 første ledd. Et tilsvarende krav følger av aksjelovene. Dette må dessuten antas å være en ulovfestet og ufravikelig forutsetning som gjelder for enhver sammenslutning, også samvirkeforetak per i dag. Sammenlignet med systemet i (allmenn-)aksjeloven, vil kravet om forsvarlig egenkapital i utvalgets forslag i større grad utgjøre bærebjelken i samvirkelovens regler om kreditorvern.

Et slikt krav om forsvarlig egenkapital har en viktig funksjon som ansvarsregel for foretakets ledelse. Ledelsen vil fortløpende tvinges til å vurdere foretakets likviditet og økonomiske stilling for øvrig. Som etter aksjeloven, retter bestemmelsen seg mot den reelle og ikke den balanseførte egenkapitalen. Når det skal tas stilling til om egenkapitalen er forsvarlig, må det foretas en helhetsvurdering ut fra forholdene i det enkelte tilfelle. Regelen må videre ses i sammenheng med utkastets regler om ledelsens handleplikter dersom egenkapitalen ikke tilfredsstiller kravet til forsvarlighet, jf. utkastet § 27 annet og tredje ledd. Handleplikten er mao. knyttet til det samme forsvarlighetskravet etter §27 første ledd. Forsvarlighetskravet og handleplikten må ikke strekkes så langt at styret aldri kan utsette foretaket og dets kreditorer for en tapsrisiko. Handleplikten har imidlertid et forebyggende formål. Det kan foreligge handleplikt for styret uten at det er tale om forhold som nødvendigvis medfører erstatningsansvar.

Kravet om at foretaket skal ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten, har en videre funksjon enn å virke som ansvarsregler for foretakets ledelse. Regelen fungerer også som en utdelingsbegrensning. Utdeling av midler fra foretaket er ulovlig dersom enten foretaket har en egenkapital som ikke er forsvarlig utfra risikoen ved og omfanget av virksomheten, eller at uttaket vil medføre at foretaket kommer i en slik situasjon. Dette følger direkte av regelen i § 27 første ledd. I bestemmelsen om utdelingsbegrensning i utkastet § 33 presiseres det likevel at samvirkeforetaket bare kan foreta etterbetaling, samt beslutte utbetalinger fra etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti, så langt det er forsvarlig etter § 27 første ledd. På den måten kommer det klart frem at forsvarlighetskravet også har funksjon som utdelingsbegrensning. På samme måte vises det til forsvarlighetskravet i bestemmelsen om konsernbidrag ( § 34) og bestemmelsen om kreditt- og sikkerhetsstillelse (§35). Forsvarlighetskravet er imidlertid generelt, og vil også gjelde ved andre typer utdelinger, f.eks. utdeling av gaver etter § 36. Utkastet inneholder regler om tilbakeføringsplikt av midler som enten er utdelt fra foretaket i strid med bestemmelsene i loven eller som er overført fra foretaket i forbindelse med ulovlig kreditt og sikkerhetsstillelse, jf. utkastet §§ 33 annet ledd og 35 fjerde ledd. Tilbakeføringsplikten vil bidra til å styrke kreditorenes stilling i tilfeller hvor det har skjedd utdeling mv. i strid med forsvarlighetskravet.

Forsvarlighetskravet setter også grenser for hvilke priser og andre avtalevilkår som kan settes i samhandel mellom foretaket og dets medlemmer. Prisene må fastsettes slik at inntektene blir forsvarlig av hensyn til kreditorenes dekningsutsikter. Men innenfor denne rammen er det i samvirkeforetak adgang til å tilby medlemmene gunstige priser uten å komme i konflikt med utdelingsreglene. På dette punktet er stillingen en annen i aksjeselskapsretten.

Forsvarlighetskravet får også betydning for andre av utkastets regler enn de som her er nevnt. For eksempel i relasjon til bestemmelsene om fusjon og fisjon må styret i redegjørelsen for fusjons-/fisjonsplanen begrunne og bekrefte at fusjonen/fisjonen ikke vil være i strid med forsvarlighetskravet i § 27, jf. utkastet §§ 109 første ledd og 123 fjerde ledd.

28.4 Konkrete kapitalvernsregler

Som det er uttalt ovenfor, anser utvalget forsvarlighetsprinsippet som svært sentralt i utkastets regler om kapitalvern. I (allmenn-)aksjeloven utgjør forsvarlighetskravet bare en del av det samlede system for kreditorvern. Årsaken er at et generelt forsvarlighetsprinsipp alene ikke anses som tilstrekkelig som vern for selskapets kapital. Spørsmålet er om det ved siden av det generelle forsvarlighetskravet, bør gis mer konkrete regler til vern om foretakets kapital, tilsvarende aksjelovenes regler om minimumskapital ved stiftelsen mv.

Ettersom utøvelsen av de fleste virksomheter nødvendiggjør kapital, er det naturlig å anta at deltakerne oftest vil bidra med en viss kapital, enten ved selve stiftelsen og/eller senere ved konsolidering mv. Det følger imidlertid av prinsippet om begrenset ansvar, at deltakerne ikke kan kreves for ytterligere innskudd etter at foretaket er stiftet. Det kan derfor reises spørsmål om man bør kombinere det generelle forsvarlighetskravet med mer presise regler om tilveiebringelse av foretakskapital, og om det bør oppstilles et skille mellom fri og bunden kapital, slik som i aksjeselskapsretten. Tanken må i så fall være at mer presise regler mer effektivt kan bidra til at foretaket får tilført tilstrekkelig kapital i forhold til foretakets virksomhet mv., og at kreditorenes interesser i en større grad vernes ved at disse reglene får betydning som en begrensning i relasjon til foretakets utdelingsadgang. Spørsmålet er egentlig todelt: Bør det stilles krav om en minimumskapital i forbindelse med stiftelsen av foretaket? Bør det stilles krav til den senere kapitaldannelse, for eksempel krav om reservefondsoppbygging eller konsolidering for øvrig?

28.4.1 Minimumskapital ved stiftelse

I aksjeselskapsretten er minstekravet til samlet innskuddskapital ved selskapets stiftelse en sentral del av det totale kapitalvernet, særlig av hensyn til selskapets kreditorer. 7 Innskuddsplikten må ses i sammenheng med skillet mellom fri og bundet egenkapital i slike selskaper. Aksjekapitalen utgjør en del av den bundne kapitalen og begrenser i så måte selskapets adgang til å dele ut midler. Det er et krav om en minste tillatte aksjekapital ved selskapets stiftelse på én million kroner for allmennaksjeselskaper og hundre tusen kroner for aksjeselskaper.

Minstekravet til innskuddskapital ved stiftelse av allmennaksjeselskaper må dessuten ses i sammenheng med kravet til minstekapital som er påkrevet etter EØS-regelverket, jf. EUs andre selskapsdirektiv, som oppstiller et minstekrav til ikke lavere enn 25000 ECU, regnet etter 1976-verdi. For alminnelige aksjeselskaper stiller ikke EØS-regelverket noe tilsvarende krav. Norsk aksjeselskapsrett, samt de fleste av de øvrige EU/EØS-landene, har likevel valgt å gi regler om minstekapital ved stiftelse også for alminnelige aksjeselskaper, nettopp fordi det betraktes som en viktig del av det samlede kapitalvernet. EU/EØS-retten stiller ikke noe krav om minstekapital for samvirkeforetak, siden EU generelt mangler selskapsrettslig regulering av samvirkeforetak.

Foruten som vern for kreditorene, begrunnes gjerne et slikt minstekrav med at minsteinnskuddet må anses som en rimelig inngangsbillett, som aksjeeierne må betale for å kunne utøve økonomisk virksomhet med begrenset ansvar. Det antas videre at minimumskapitalkravet kan bidra til å motvirke økonomisk kriminalitet. 8

De samme hensynene kan langt på vei anføres i relasjon til samvirkeforetak. Etter utvalgets oppfatning er det imidlertid en rekke momenter som taler imot å basere en samvirkelov på aksjelovgivningens system. Dels skyldes dette at utvalget mener den generelle argumentasjonen for å oppstille et krav til minstekapital inneholder svakheter, og dels skyldes det at samvirkeformen har særtrekk som skiller den fra aksjeselskapsformen.

Dersom man skulle stille minimumskrav til kapitalen i samvirkeforetak, ville det for det første oppstå et spørsmål om hvilket beløp som skal kreves. Samvirkeforetakene utgjør en svært uensartet gruppe med hensyn til virksomhetens størrelse. Et minstekrav på for eksempel hundre tusen kroner vil ikke nødvendigvis ha noen sammenheng med størrelsen på, og risikoen ved det enkelte foretaks virksomhet. For enkelte foretak (for eksempel små familiebarnehager) fremstår en slik sum som høy, mens den for andre (for eksempel større næringssamvirker) fremstår som nærmest irrelevant. Utvalget mener at et krav om minimumskapital risikerer å være misvisende eller også villedende for foretakets kreditorer med hensyn til foretakets kapitalvern. Kreditorene kan bli forledet til å tro at loven beskytter deres interesser i større grad enn realiteten tilsier. Motargumentet kan her være at et foretaks kreditorer derfor i praksis ofte ikke legger så stor vekt på foretakets krav om minstekapital ved avgjørelsen om kreditt skal ytes eller ikke, men heller baserer sine avgjørelser på vurderinger av kredittopplysninger, årsregnskap og annen økonomisk informasjon, samt foretakets evne til å stille sikkerhet for eventuelle krav. Utvalget er innforstått med at slike vurderinger i praksis er sentrale ved spørsmål om eventuell kredittgiving. Etter utvalgets syn er imidlertid dette et argument mot å innføre et krav om minimumskapital: For de som vurderer å gi kreditt, må en evt. minimumskapital antas å ha mindre betydning, ettersom de uansett må foreta en bredere og mer inngående kredittvurdering.

Argumentet om at minimumskapitalen har funksjon som en inngangsbillett til å motvirke useriøse og ufunderte foretaksdannelser, samt bidrar til mindre økonomisk kriminalitet, stiller utvalget seg også noe skeptisk til. Disse argumentene må for det første antas å bare være en annen side av kreditorvernet, og for så vidt kan det vises til det som er sagt ovenfor. Risikoen for at personalkreditorenes stilling antakeligvis ikke vil forbedres i særlige grad, er dessuten stor med tanke på den nærmest ubegrensede adgangen til å pantsette foretakets eiendeler. Dersom «inngangsbillettargumentet» skal tillegges vekt, må dette hensynet veies opp mot hensynet til nyetableringer (at minstekravet kan være en ulempe for dem som ønsker å starte en virksomhet under samvirkeformen). Et fortrinn ved samvirkeformen er nettopp at nye foretak kan etableres på en billig måte, noe som særlig gjør den attraktiv for ulike former for småskalavirksomhet.

Det kan hevdes at et minstekrav til kapitalen likevel medfører et visst kreditorvern, og et visst vern er bedre enn intet vern. Utvalget mener imidlertid at de marginale fordelene ved et slikt krav, ikke oppveier ulempene, herunder en falsk trygghet for kreditorene, en fare for å virke etableringshindrende, og en fare for unødvendig byråkratisering.

Det kan i denne forbindelse nevnes at minstekravet til selskapskapital ved stiftelse av danske «anpartsselskaber» (aksjeselskaper) i 1991 ble forhøyet fra dkr. 80000 til dkr. 200000,-, utfra bl.a. frykt for misbruk av selskapskapitalen. Denne grensen ble i 1996 imidlertid senket til dkr. 125000,-. Bakgrunnen for nedsettelsen var at en meget stor del av selskapene ikke hadde mulighet til gjennom kapitalforhøyelse å tilføre tilstrekkelig kapital for å oppfylle kravet, selv etter en overgangsfrist på fem år. 9 Når en så stor andel igangværende foretak ikke hadde anledning til å reise den nødvendige kapitalen, men likevel fortsatt kunne drive sin økonomiske virksomhet, kan det spørres om hvilke konsekvenser et slikt minstekrav til kapitalen ville fått for samvirkeforetak som er i oppstartsfasen.

Et annet argument mot innføring av et minstekrav til kapitalen, er at det etter gjeldende samvirkerett ikke gjelder et slikt krav til minimumskapital. Foretakene kan således i prinsippet være fullt ut fremmedfinansierte ved stiftelsen (se kap 13.3 og 16.3). Foruten at denne ordningen ser ut til å fungere tilfredsstillende, vil en innføring av et minstekrav dessuten kunne medføre økte kostnader og virke unødvendig byråkratiserende også for eksisterende samvirkeforetak.

28.4.2 Krav til etterfølgende kapitaldannelse

Det følger allerede av det generelle forsvarlighetskravet, at foretakets ledelse vil kunne bli nødt til å iverksette tiltak eller lage mer permanente ordninger som gir foretaket tilstrekkelig kapital i forhold til risikoen ved og omfanget av foretakets virksomhet. I tillegg til forsvarlighetskravet kan det imidlertid tenkes utformet presise regler, for eksempel gjennom krav om pliktige avsetninger til reservefond, krav om at foretaket til enhver tid skal ha en kapital som representerer en nærmere angitt del av balansesummen etc.

Som nevnt har man for aksjeselskaper gått bort fra lovpliktige reservefondsordninger. Begrunnelsen var bl.a. at man ikke anså slike ordninger for hensiktsmessige, at slike ordninger legger unødvendig bindinger på selskapets disponering av årsresultatet, samt at slike ordninger i stor grad ble overflødige ved siden av det generelle kravet til forsvarlig egenkapital. Man fant det likevel ikke tilstrekkelig å basere selskapets egenkapitaldannelse fullt ut på en slik skjønnsmessig bestemmelse. Det ble derfor gitt regler som stiller konkrete krav til egenkapitalen, i første rekke en regel som begrenser adgangen til å utbetale utbytte dersom egenkapitalen etter balansen er mindre en ti prosent av balansesummen, og en regel om handleplikt for styret dersom egenkapitalen blir mindre enn halvparten av aksjekapitalen. 10

Det kan nevnes at det også ble fremmet et forslag om en handleplikt for de tilfeller hvor egenkapitalen ble mindre enn ti prosent av balansesummen. Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp etter innstilling fra Stortingets justiskomité, med begrunnelse om at en slik regel kunne få negative følger for virksomheter i etableringsfasen og kunne vanskeliggjøre oppbygging av små og mellomstore bedrifter. 11

Etter utvalgets syn vil et krav om tvungen reservefondsavsetninger mv. neppe være særlig egnet som beskyttelse av foretakets kreditorer. Utvalget stiller spørsmålstegn ved om regler av denne typen har noen særlig effekt for sikring av kreditorenes interesser, og om slike ordninger i nevneverdig grad virker konkursforebyggende eller -hindrende. Slike ordninger kan dessuten være tidkrevende og upraktiske å sette seg inn i og håndtere, særlig for mindre foretak. Videre kan slike ordninger i for stor grad legge bindinger på foretakenes disponering av egne midler. Utvalget mener dessuten at en egenkapitaloppbygging ofte likevel vil sikres gjennom låneinstitusjoner og andre kreditorers krav til soliditet mv. Profesjonelle långivere må ved kredittvurderingen antas å legge avgjørende vekt på foretakets reelle økonomiske stilling og fremtidsutsikter. Bokførte størrelser som reservefond og annen «bundet» kapital har trolig mindre vekt for slike kreditorer. Det kan i denne sammenheng nevnes at utvalget er kjent med at enkelte samvirkeforetak i dag har vedtekter som fastsetter at hele eller deler av medlemsinnskuddene, og/eller hele eller deler av årsoverskuddene, skal plasseres i «fond» under betegnelser som «reservefond» mv. Det faktum at man i både norsk og andre lands aksjeselskapsrett har gått bort fra krav om lovpliktige reservefond, kan også tale for at det for at det ikke bør gjelde et slikt krav for samvirkeforetak heller. Det er dessuten utvalgets oppfatning at hensynene som taler for en slik ordning, er tilstrekkelig ivaretatt ved det generelle kravet om forsvarlig kapital, jf. ovenfor.

28.5 Oppsummering

Etter utvalgets oppfatning er det ikke gitt at man får et kvalitativt bedre kapitalvern ved å bygge på aksjeselskapsrettens prinsipper. Utvalget kan heller ikke se at det foreligger noe behov for å foreta vesentlige skjerpelser i forhold til dagens rettstilstand. Utvalget har på denne bakgrunn ikke foreslått å innføre noe krav om en minimumskapital i forbindelse med stiftelsen av foretaket. Av den grunn har utvalget heller ikke foreslått bestemmelser om kontroll med verdsettelsen mv. av tingsinnskudd, innbetalingsfrister etc. som i (allmenn-)aksjeloven. Det foreslås heller ikke nærmere regler om etterfølgende kapitaldannelse i form av tvunget reservefond eller andre tvingende regler av lignende karakter, for eksempel at utdelinger ikke skal kunne skje med mindre foretaket har en egenkapital som etter balansen er større en ti prosent av balansesummen.

Ved at foretaket til enhver tid skal ha en forsvarlig kapital utfra risikoen ved og omfanget av virksomheten, mener utvalget at man ivaretar de hensyn som brukes som begrunnelse for aksjelovgivningens mer presise regler om kapitalvern. Forsvarlighetskravet gir etter utvalgets oppfatning et hensiktsmessig og tilstrekkelig vern av foretakets kapital, både av hensyn til foretakets kreditorer og til foretaket selv/medlemmene. Utvalgets løsning innebærer at det er forsvarlighetskravet, og ikke en «bunden» egenkapital som i (allmenn-)aksjeselskaper, som setter grensen for foretakets adgang til å foreta utdelinger eller yte kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for medlemmene. Lovfestede krav til kreditorvernet gjennom presise regler om minimumskapital og tvungen konsolidering må først og fremst antas å beskytte interessene til ufrivillige kreditorer (kunder med reklamasjonskrav, skatte- og avgiftskreditorer etc.). At aksjeselskapsrettens mer omfattende system er påkrevd av hensyn til disse kreditorene synes i beste fall usikkert. En forsvarlighetsregel med en tilknyttet handleplikt for styret, presiserer styrets plikt til å sørge for at kapitaldekningen til enhver tid er forsvarlig med sikte på ufrivillige kreditorer og andre kreditorer som ikke har pant eller annen betryggende sikkerhet. Utvalget mener man dessuten, ved å rendyrke det generelle prinsippet om krav til forsvarlig kapital, i større grad unngår svakhetene ved mer presise kapitalvernsregler, samt faren for at kreditorene gis et misvisende bilde av foretakets dekningsgrad.»

Mellom kapitalvernreglar og utdelingsreglar er det ein nær samanheng. Kapitalvernreglane set grenser for kor mykje som kan delast ut til medlemmane i form av etterbetaling, utmeldingssum, fusjonsvederlag osv. Etter forslaget frå Samvirkelovutvalet vil kravet til forsvarleg eigenkapital i utvalsforslaget § 27 innebere ein generell skranke for utdelingsadgangen. For enkelte typar utdeling har utvalet i tillegg fastsett nærmare utdelingsreglar, sjå til dømes § 23 tredje ledd om utbetaling ved utmelding, § 36 om gåver og § 106 om fusjonsvederlag.

Forskjellig frå spørsmålet om kor mykje som kan delast ut til medlemmane, er spørsmålet om korleis midlane skal fordelast mellom medlemmane. Eit karakteristisk trekk ved samvirkeforma er at utdeling som utgangspunkt skal skje på grunnlag av kor mykje kvar einskild medlem har omsett med foretaket. Midlane kan som utgangspunkt ikkje fordelast utfrå storleiken på medlemmane sine andelsinnskot. Dette har kome til uttrykk i legaldefinisjonen av samvirkeforetak i utvalsforslaget § 1. Eit kjenneteikn ved samvirkeforma er at «virksomhetens avkastning, bortsett fra en normal forrentning av innskutt kapital, enten blir stående i virksomheten eller fordeles blant medlemmene på grunnlag av deres andel i produksjon, omsetning eller annen samhandling», jf. § 1 nr. 1.

I utgreiinga punkt 23.4.5 (s. 242) har utvalet grunngitt kvifor samvirkedefinisjonen bør innehalde eit krav om at avkastinga skal fordelast etter omsetning eller bruk:

«En samvirkedefinisjon bør [...] stille krav om at virksomhetens avkastning fordeles i samsvar med kooperative prinsipper. Av samvirkeprinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse følger at virksomhetens overskudd kan anvendes til å «tilgodese medlemmene i forhold til deres bruk av samvirket». Dette er et grunnleggende samvirkeprinsipp som bør nedfelles i lovens definisjon. Det gir uttrykk for en helt annen fordelingsnorm enn den som gjelder for kapitalselskapene (hvor fordelingen skjer i henhold til kapitalinnskudd). Sammen med samhandlingskriteriet understreker dette vilkåret at samvirke er en organisasjonsform som er basert på medlemmenes aktive økonomiske deltakelse, og at den ikke er utviklet med sikte på passiv kapitalplassering. At det bare kan gis begrenset rente på innskutt kapital, fremgår uttrykkelig av definisjonen. Prinsippet om medlemmenes økonomiske deltakelse er ikke bare inntatt i definisjonen, men følger også av de enkelte utdelingsreglene i lovutkastet.»

8.2 Høyringsfråsegnene

8.2.1 Finansiering og eigenkapitalforhold

Forslaget til reglar om finansiering og eigenkapitalforhold har i hovudsak fått brei tilslutning under høyringa. Instansane er samde om at sjølvfinansiering framleis bør vere den primære finansieringskjelda i samvirkeforetak. Ingen av høyringsinstansane har tatt til orde for å etablere ordningar som gjer at samvirkeforetaka skal kunne hente inn ekstern risikokapital. Det er heller ingen av høyringsinstansane som har gått imot forslaget om å leggje til rette for ordningar med medlemskapitalkonto og etterbetalingsfond, men enkelte instansar ønskjer her nokre endringar i forslaget frå utvalet. Berre nokre få høyringsinstansar har innvendingar mot det foreslåtte forbodet mot fondsemisjon og forslaget til reglar om forrenting av andelsinnskot og inneståande på medlemskapitalkonti.

Nedanfor følgjer ein presentasjon av det høyringsinstansane har uttalt om desse spørsmåla. I tillegg til dei instansane som blir nemnde nedanfor, er det ei rekke instansar som har gitt ei generell tilslutning til lovforslaget utan å kommentere spørsmål om finansiering og eigenkapitalforhold særskilt.

Norges Bondelag sluttar seg fullt ut til framlegget frå utvalet om finansiering og eigenkapitalforhold:

«Samvirkelovutvalget har foretatt en grundig gjennomgang av egenkapitalspørsmål i samvirke. Utvalget mener at det ikke bør åpnes for å hente inn egenkapital fra andre enn medlemmer. Det åpnes imidlertid for økning av individuelt eiet egenkapital, gjennom medlemskapskonti og ved økning av andelsinnskudd. Utvalget mener det ikke skal være adgang til å omgjøre felleseiet egenkapital til individuelt eiet kapital. Dessuten åpner utvalget for at det kan gis en begrenset avkastning på andelsinnskudd og medlemskapitalkonti, men ikke på den felleseide egenkapitalen.

Norges Bondelag mener det ligger i samvirkeformens ide at den felleseide egenkapitalen ikke skal forrentes mot medlemmene, men at den skal skape grunnlag for best mulig vilkår for medlemmene i den ordinære samhandel med samvirkeforetaket.

Norges Bondelag støtter utvalgets konklusjoner om egenkapitalforholdene i samvirke.»

Norges Skogeierforbund er i hovudsak positiv til forslaget frå utvalet:

«Skogeierforbundet finner Samvirkelovutvalgets forslag i all hovedsak gode for sikring av samvirkeforetakenes egenkapital. Prinsippene med avkastning i henhold til bruk og bare begrenset avkastning på innskutt kapital støtter vi. Med bakgrunn i vår erfaring vil vi imidlertid understreke at bestemmelsene i dette avsnitt vil være helt sentralt for hvorvidt samvirke som organisasjonsform skal kunne utvikle seg videre som en selvstendig vital organisasjonsform.

Samvirkelovutvalget har som utgangspunkt at selvfinansiering er og bør være den normale finansieringsmetoden, og avviser ordninger med innhenting av annen ekstern risikokapital. Samvirkeforetaks grunnidé tilsier at andelseierne ofte ikke har villet tillate opptjening av tilstrekkelige overskudd til at bedriftene har kunnet utvikle seg. Avkastningen har vært tatt ut gjennom prisene i samhandelen. Utredningen har i liten utstrekning sett på årsakene til at samvirkeforetak har måttet avvikle og har for stor del sett på de vellykkede eksemplene. For mange samvirkeforetak har kapitalmangel vært et hovedproblem, og det finnes mange eksempler på bedrifter som er etablert som samvirke, men som er avviklet eller som har måttet omdannes for å sikre nødvendig egenkapital. En hovedårsak er at koblingen mellom medlem menes eierrettigheter og samvirkeforetakene egenkapital ikke har vært klar nok.

I tillegg til at egenkapitalen skal bestå av opptjent årsoverskudd (felleseid kapital) foreslår Samvirkelovutvalget flere former for individualisert egenkapital; andelsinnskudd, medlemskapitalkonti, etterbetalingsfond. Det er i utredningen understreket at dette skal være ordinær egenkapital med tapsabsorberende evne, men de forskjellige fond er foreslått med forskjellige rettigheter. I høringen internt i skogeiersamvirket er det påpekt at dette systemet virker unødvendig komplisert og vanskelig å forstå.

(...)

Vi vil også peke på at det er vårt inntrykk at den mulighet til individualisering av noe av egenkapitalen som det svenske og finske skogeiersamvirket har, også har sikret innbetaling av medlemskapital til utvikling av foredlingsindustri i betydelig større utstrekning enn vi har sett i Norge. For de store økonomiske organisasjonene i landbruket må et mål med lovforslaget være at koblingen mellom medlemmenes eierrettigheter og samvirkeforetakenes egenkapital klargjøres. Med økende størrelse på organisasjonene tror vi at styrking av et aktivt eierskap vil bli viktigere.»

Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA støttar forslaget til reglar om kapitalforvalting i samvirkeforetak. Dei legg m.a. vekt på at reglane om kapitalforvalting må ta omsyn til at hovudformålet med eit samvirkeforetak ikkje er å oppnå kapitalavkasting, men å fremje dei økonomiske interessene til medlemmane gjennom omsetning med medlemmane:

«Ideen bak samvirkeforetak er å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse, slik det er definert i samvirkelovutvalgets forslag til lov ( § 1). Kapitalen som medlemmene skyter inn som andelskapital eller gjennom vedtak setter av fra overskudd fra driften, er en nødvendig innsatsfaktor for å nå det overordnede målet.

Dette skiller samvirkeforetaket fra et selskap hvor investorer skyter inn kapital med sikte på maksimalt utbytte på kapital, uten annen interesse i selskapets virksomhet.

Prinsippet om begrenset rente på kapital, og som samvirkelovutvalget har foreslått å konkretisere, er begrunnet ut fra behovet for å fjerne interessemotsetninger mellom kapitalutbytte og utbytte av samhandling med medlemmene. Dette må være den overordnede føringen for kapitalforvaltning i samvirkeforetak.

Et samvirkeforetaks kapitalbehov vil i utgangspunktet være det samme som kapitalbehovet til andre foretak som utøver samme virksomhet. For et samvirkeforetak vil imidlertid problemer med å dekke kapitalbehovet ofte være større enn for andre foretak. Hovedgrunnen til dette er at det etter gjeldende rett bare i begrenset grad har vært adgang til å innhente ekstern risikokapital, og at det enkelte medlem ikke har incitament til å tilføre ekstra kapital som ikke individualiseres. Det vises i denne sammenheng til utredningen pkt. II.16.2.4 og pkt. IV.27.1.»

Næringslivets Hovedorganisasjon kan i det alt vesentlege slutte seg til dei drøftingane utvalet har gjort av spørsmålet om finansiering og eigenkapitalforhold. Organisasjonen er samd i at sjølvfinansiering framleis bør vere den primære kapitalkjelda i samvirkeforetak, og at det ikkje bør opnast for ordningar som inneber at samvirkeforetak kan hente inn ekstern risikokapital. NHO understrekar også at eventuelle uheldige konsekvensar av stor kapitaloppbygging i samvirkeforetak i første rekke må motverkast gjennom andre regelsett enn samvirkelova. I høyringsfråsegna frå NHO heiter det m.a.:

«Samvirkelovutvalget har drøftet om det bør åpnes for at samvirkene kan finansieres gjennom innhenting av ekstern risikokapital, bl.a. gjennom bruk av grunnfondsbevis. Utvalget har imidlertid kommet frem til at det ikke bør oppstilles regler som gjør det enklere å innhente ekstern kapital. Begrunnelsen for dette er først og fremst at innhenting av ekstern kapital nødvendigvis vil medføre et krav om at investorene gis innflytelse og avkastning som kan komme i strid med medlemmenes interesser. En slik ordning vil dermed lett også komme i strid med samvirkeprinsippene. NHO er enig med utvalget i at en ordning der samvirkeforetakene gis anledning til å innhente ekstern risikokapital, kan medføre at samvirkeformen mister sitt særpreg. NHO er derfor enig i at det ikke bør åpnes for ordninger der samvirkeforetakene kan innhente risikokapital for eksempel gjennom bruk av grunnfondsbevis.

Samvirkeutvalget legger til grunn at selvfinansiering er og bør være den primære kapitalkilden for samvirkeforetak. Dette er NHO enig i. Hvis man fraviker dette utgangspunktet vil forskjellene mellom samvirkeformen og andre foretaksformer gradvis utviskes, og det vil lett kunne dannes selskapsrettslige hybrider med tilsvarende rettslig usikkerhet. Noe av hensikten med å vedta en samvirkelov som bygger på de sentrale samvirkekjennetegn og -prinsipper, slår da ikke til.

Når det tas utgangspunkt i at samvirkeforetakene primære kapitaltilgang skal skje gjennom selvfinansiering, er det naturlig å vurdere løsninger der foretakets egenkapital i større grad individualiseres. Medlemmene vil da ha et større incitament til å tilføre foretaket kapital, alternativt la være å ta ut kapital fra samvirket, og det legges til rette for konsolidering. NHO er enig med utvalget i at det bør vedtas regler som åpner for individualisering av egenkapitalen. De foreslåtte reglene kommenteres nærmere nedenfor.

Selv om en rekke samvirkeforetak har behov for regler som i større grad åpner for kapitaloppbygging, må det også tas hensyn til at en for stor kapitaloppbygging i noen samvirker, kan gi samfunnsøkonomiske uheldige konsekvenser. Hvis et samvirkeforetak fokuserer på kapitaloppbygging vil prisen på varer og tjenester kunne bli kunstig høy, samtidig som det enkelte medlem ikke vil være tjent med å melde seg ut og omsette sine produkter via andre kanaler. Dette kan gi uheldige innlåsingseffekter. NHO mener imidlertid at uheldige konsekvenser av stor kapitaloppbygging i samvirkeforetak først og fremst må motvirkes gjennom andre regelsett enn samvirkeloven. Problemene må i første rekke løses gjennom konkurransereglene og ved vurderingen av vedtak som beskytter visse produkter og derved samvirker mot konkurranse og påvirkning fra ordinære markedskrefter.»

Når det særskilt gjeld utvalsforslaget § 26 om eigenkapital, foreslår Næringslivets Hovedorganisasjon at paragrafen blir utforma slik at den klarare definerer kva eigenkapitalen er samansett av:

«I § 26 er det angitt hva som regnes som foretakets egenkapital. Bestemmelsen er meget sentral, bl.a. fordi det eneste kapitalkrav som stilles er at egenkapitalen skal være forsvarlig, og fordi egenkapitalens størrelse dermed vil utgjøre en begrensning for foretakets virksomhet, utdelinger, kredittytelse, tilbakebetaling ved utmeldinger, m.v.

Vi mener bestemmelsen ikke er tilstrekkelig klar, og at det derfor kan oppstå usikkerhet om hva som inngår i samvirkeforetakets egenkapital. Slik bestemmelsen er utformet kan det se ut som om utvalget har ment at egenkapitalen skal bestå av to elementer; andelsinnskudd ( § 26 første ledd) og årsoverskudd som godskrives egenkapitalen etter § 28 ( § 26 annet ledd). Det er imidlertid på det rene at også innestående på medlemskapitalkonti skal anses som en del av foretakets egenkapital, jfr. § 31 første ledd. Dette burde ha fremgått av § 26.

Videre er vi i tvil om utvalget har ment at avsetninger på etterbetalingsfond ( § 30) skal inngå i egenkapitalen. Bestemmelsens ordlyd tyder på at innestående ikke skal inngå i egenkapitalen, siden det etter tredje ledd kan besluttes at hele eller deler av etterbetalingsfondet kan overføres til «foretakets alminnelige egenkapital». På utredningens s. 285, annen spalte, heter det imidlertid at «[i]nnestående på henholdsvis etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti forblir dessuten en del av foretakets egenkapital».

NHO anbefaler at § 26 utformes slik at den på en klarere måte definerer hva som inngår i foretakets egenkapital. Bestemmelsen må klart angi at innestående på medlemskapitalkontoen inngår i egenkapitalen, og eventuelt at avsetninger på etterbetalingsfond ikke inngår i egenkapitalen. Vi vil også nevne at det er uheldig å benytte formuleringer som «alminnelig egenkapital» ( § 30 tredje ledd) og «den ordinære («bundne») egenkapitalen» (særmerknadene til § 30, s. 353, 2. spalte). Lovutkastet bygger på ett egenkapitalbegrep, og slike uttrykk kan virke forvirrende.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon har følgjande merknad til spørsmålet om innhenting av ekstern risikokapital:

«Fra bank- og finansnæringen vil spørsmål knyttet til samvirkeforetakenes finansiering av virksomheten være av interesse. Vi merker oss i den sammenheng at utvalget mener at selvfinansiering er og bør være den primære kapitalkilden i samvirkeforetak, med andre ord at man ikke skal søke å utvikle ordninger som gjør det enklere å hente inn ekstern kapital. Konklusjonen bygger på en vurdering av mulige spenninger som vil kunne oppstå i forholdet mellom «brukerhensyn» og «kapitalhensyn». FNH tar utvalgets standpunkt til etterretning for så vidt gjelder hovedtyngden av samvirkeforetak, men vil for ordens skyld understreke at vi ikke tar stilling til hvordan dette bør stille seg for samvirkeforetak innenfor finansområdet.»

Ingen av høyringsinstansane har gått imot forslaget om å etablere ordningar med medlemskapitalkonti og etterbetalingsfond, men nokre av instansane har foreslått enkelte endringar. Konkurransetilsynet er positiv til ei ordning med medlemskapitalkonti:

«For mange samvirker vil som nevnt spørsmålet om hvordan man kan møte det økende behovet for kapital stå sentralt. Det diskuteres blant annet om man skal la medlemmene skyte inn mer kapital med rett til normal forrentning. Dette må også innebære en viss individualisering av denne delen av samvirkets kapital. Lovforslaget åpner for en modell i § 31 der overskudd helt eller delvis avsettes til konti i medlemmenes navn i henhold til deres produksjon - medlemskapitalkonti. Ved opphør av medlemskapet har medlemmene krav på å få utbetalt innestående på denne kontoen, med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene. Innestående på kontoen skal imidlertid anses som en del av foretakets egenkapital. Konkurransetilsynet er positive til denne ordningen, da den bidrar til å øke adgangen til kapital, samtidig som den – dersom hovedregelen om krav på utbetaling ved utmelding følges – ikke virker innlåsende for medlemmene.»

Norsk Kjøttsamvirke støttar forslaget til reglar om medlemskapitalkonti og etterbetalingsfond, men meiner at lova også bør tillate andre eigenkapitalinstrument:

«I lovforslaget åpnes det for å kunne vedtektsfeste to alternative egenkapitalverktøy; “etterbetalingsfond» og individuelle “medlemskapitalfond». Norsk Kjøttsamvirke mener det er riktig å åpne for at alternativer til felleseid egenkapital blir hjemlet i lov. Imidlertid bør det ikke knyttes kun til disse to alternativene. Norsk Kjøttsamvirke mener det bør tas inn en formulering om at også andre måter å konsolidere selskapet på, kan være aktuelle dersom de holder seg innefor rammen om ikke å omgjøre felleseid egenkapital til individuell egenkapital.»

Næringslivets Hovedorganisasjon støttar Samvirkelovutvalets vurderingar og grunngivingar knytt til medlemskapitalkonto. NHO støttar også den ordlyden utvalet har gjort framlegg om i § 31. Vidare er NHO samd i at samvirkeforetak bør kunne etablere etterbetalingsfond, men etter NHOs syn bør det ikkje vere eit tak for kor mykje som kan setjast av til fondet:

«NHO er enig i at det bør åpnes for at samvirkeforetakene etablerer et etterbetalingsfond. Et etterbetalingsfond vil føre til at medlemmene er mer interessert i konsolidering, og derved bedre foretakenes tilgang på kapital.

Vi slutter oss til de vurderinger som er gjort av utvalget, og støtter at beslutninger knyttet til etterbetalingsfondet fattes av årsmøtet med vanlige flertallskrav.

Utvalgets flertall foreslår at det settes et tak på hvor mye som kan være satt av til etterbetalingsfondet. Forslaget begrunnes med at medlemmene ellers kun vil sette av midler til etterbetalingsfond, og aldri til samvirkeforetakets egenkapital. Det vises til flertallets forslag til § 30 første ledd, siste punktum: Etterbetalingsfondet kan ikke være større enn tyve prosent av foretakets balansesum. Utvalgets mindretall (Sulen) mener det er prinsipielt galt å sette et slikt tak, siden medlemmene da vil ta ut hele overskuddet som etterbetaling så snart taket er nådd.

NHO slutter seg til mindretallets vurdering. Vi mener det må være opp til medlemmene å avgjøre hvorvidt samvirkeforetaket og medlemmene er best tjent med ha et stort etterbetalingsfond eller om det disponible overskuddet bør godskrives egenkapitalen eller disponeres på annen måte etter § 28 annet ledd.»

Den norske Revisorforening og Synnøve Finden ASA uttaler seg i same retning. I høyringsfråsegna frå Den norske Revisorforening heiter det:

«Det er i lovutkastet § 30 foreslått at en del av årsoverskuddet skal kunne settes av til et etterbetalingsfond. Hensikten med et slikt fond er slik vi ser det at medlemmene i stedet for å få utbetalt årsoverskuddet hvert år, skal ha anledning til å avsette årsoverskuddet til et fond som kan utdeles et senere år. På denne måten blir egenkapitalen styrket uten at det påvirker medlemmenes mulighet for å få etterbetaling. Utvalgets flertall har foreslått et tak på dette fondet til tyve prosent av foretakets balansesum. DnR støtter mindretallet som mener at et slikt tak svekker evnen til å oppfylle formålet med etterbetalingsfondet. Med en begrensing på etterbetalingsfondets størrelse vil ikke fondet virke som et incitament for å bygge opp egenkapitalen.»

Synnøve Finden ASA er også positiv til ei ordning med medlemskapitalkonto og viser i den samanhengen til det Oeconomica (professorane Riis og Moen) har uttalt i eit vedlegg til høyringsfråsegna:

«I Vedlegg 1 uttrykker Riis og Moen at det synes fornuftig at det introduseres en form for individualisert eierskap i samvirkelag, jfr. side 16 hvor det heter:

’Fra et faglig ståsted framstår det som fornuftig at normalavkastning på kapital og inntekter knyttet til kapitalforvaltning eller avhending av kapital kan utbetales som utbytte, og at en form for individualisert eierskap introduseres. Det kan både rette opp flere av skjevhetene knyttet til intern incentivstruktur, slik de er beskrevet over, samtidig som det mer effektivt understøtter intensjonen om å etablere virksom konkurranse i foredling.’

Det faktum at både foretaket og dets eiere blir i stand til å nyttegjøre seg sin egen “overskuddskapital» på en fleksibel måte må således være en fordel for foretaket, og de som til enhver tid er medlemmer. I motsatt fall vil konsekvensen kunne bli at foretaket ser seg nødt til å foreta store utbetalinger til sine medlemmer i form av høyere priser på det medlemmene leverer/kjøper av foretaket. Dette vil igjen kunne ha konkurransevridende effekt, fordi det blir svært vanskelig for andre bedrifter med en annen organisasjonsform å kunne konkurrere med slike betingelser.»

Coop NKL BA er opptatt av at det blir gjort endringar i skattelovgivinga slik at foretaka får skattefrådrag for utbetalingar frå etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti:

«Utvalget sier om avsetning til etterbetalingsfond og medlemskapitalkonto bl.a. følgende:

’Ordningene vil etter utvalgets mening neppe virke etter sin hensikt dersom foretaket ikke har mulighet for å oppnå skattemessig fradragsrett, om enn utskutt i tid. Ulik skattemessig behandling vil virke som et insitament til å foreta etterbetaling umiddelbart, sammenlignet med å benytte ordningene med etterbetalingsfond og/ eller medlemskapitalkonti. Etter utvalgets oppfatning bør slik skjevhet unngås ved at foretaket innrømmes skattemessig fradrag for utbetalinger fra etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti. Fradragsretten bør i disse tilfellene knyttes til tidspunktet for utbetaling. Et vilkår for fradragsrett må være at foretaket kan dokumentere utbetalingen på lik linje med ordinær etterbetaling, selv om det kan ha gått lang tid fra avsetning til utbetaling.’

Coop NKL BA slutter seg til utvalgets syn på dette og forutsetter at det skjer en oppfølging ved tilpasning av skattelovgivningen på dette punkt.»

Den norske Revisorforening støttar forslaget til rekneskapsmessig handtering av medlemskapitalkonti:

«DnR er enig i forslaget om at medlemskapitalkonti skal kunne presenteres som regnskapsmessig egenkapital med de vilkårene som er gitt, bl a at denne egenkapitalen skal benyttes til dekning av ellers udekket tap. Vi støtter forslaget om at det må gis tilleggsopplysninger om slike medlemskapitalkonti i noter.»

Finansdepartementet peiker på at det kan synest uklart om lovforslaget inneheld ein eigen rekneskapsregel, eller om ei klassifisering av medlemskapitalkonti som eigenkapital må skje på grunnlag av allmenne rekneskapsprinsipp:

«Utvalget foreslår egne regler om såkalte medlemskapitalkonti, som på visse vilkår skal kunne klassifiseres («presenteres») som regnskapsmessig egenkapital. I utredningen s. 382 står det at «Det vesentligste vilkåret er at også denne egenkapitalen skal benyttes til dekning av ellers udekket underskudd, dvs. at medlemskapitalkonti har tapsabsorberende evne». Samtidig står det i særmerknaden til lovutkastet § 31 at «Innestående på slike konti inngår etter utkastet § 31 første ledd annet punktum i foretakets egenkapital. I en insolvenssituasjon skal kreditorene således ha full dekning før medlemmene kan få utbetalt sine medlemskapitalkonti». Det er ut fra dette uklart om meningen er å fastsette en særskilt regnskapsregel om klassifisering av innestående på medlemskapitalkonti som egenkapital, eller om meningen er å fastsette et vilkår for å avsette årsoverskudd til medlemskapitalkonti om at denne medlemskapitalen skal være regulert i vedtektene mv. på en slik måte at den kan klassifiseres som egenkapital etter alminnelige regnskapsprinsipper.

Finansdepartementet fraråder at det fastsettes en særskilt regnskapsregel om klassifisering av medlemskapitalkonti som egenkapital i en lov om samvirkeforetak (den første tolkningen). Den andre tolkningen om at klassifisering som egenkapital er et vilkår for avsetning til medlemskapitalkonti, ivaretar dette hensynet. Et slikt vilkår kan imidlertid være vanskelig å forholde seg til for samvirkeforetakene fordi klassifiseringen i disse tilfellene vil kreve vanskelige og skjønnsmessige vurderinger, bl.a. av hvordan vedtektene må innrettes for at vilkåret skal være oppfylt. Det kan være en bedre løsning å lovfeste mer operative krav/begrensninger som sikrer at denne medlemskapitalen kan klassifiseres som egenkapital etter alminnelige regnskapsprinsipper. Dersom en skal utforme slike krav i loven, bør regnskapsekspertise trekkes inn for å sikre at medlemskapitalen oppfyller anerkjente kriterier for klassifisering som egenkapital. Det vil for eksempel være nødvendig, men ikke tilstrekkelig, at innestående på medlemskapitalkonti skal stå tilbake for andre forpliktelser. Medlemskapitalen vil alene ut fra et slikt krav tilsvare ansvarlig lånekapital som skal klassifiseres som gjeld.»

Synnøve Finden ASA uttaler seg primært om kapitalforvalting i samvirkeforetak med ein stor kapitalbase og peiker særleg på problem knytt til kryssubsidiering:

«En rekke bedrifter har altså gjennom en årrekke bygget opp en betydelig kapitalbase. Disse midlene benyttes i dag bl.a. til investeringer som gir betydelige inntekter til disse bedriftene. Den stadig økende foredlingsgrad i matvaresektoren, som gjør at sluttproduktene er bærere av betydelig verdiskaping utover råvareverdien (jf. ovenfor), vil ytterligere øke kapitalavkastningselementet i verdikjeden fra bonde til forbruker i årene som kommer.

I tillegg har samvirkebedriftene etablert sidevirksomheter som ikke er direkte relatert til deres kjernevirksomhet. Etter det vi er kjent med øker dette i omfang, og det er naturlig å anta at årsaken er overskuddskapital i systemet. Denne overskuddskapitalen knytter seg til at egenkapitalen i samvirket vokser kontinuerlig pga. overskudd og verdistigning på realkapitalen. Dette nedfelles i samvirket som «felleseid egenkapital» (som nærmest blir «eierløs» og hvor administrasjonen har svært stor makt). Den direkte «eiertilknyttede» (individuelle) egenkapitalandelen reduseres fordi andelskapitalen ikke bare står nominelt fast (pr. eier) og derfor reduseres i takt med pengeverdien, men faktisk også reduseres nominelt i takt med bruksnedleggelsen (færre eiere). Dette er problematisk for konkurrerende foredlingsindustri og for de private aktørene som opererer i råvareleddet, fordi avkastningen av den økende felleskapitalen i samvirket benyttes til å kryssubsidiere råvareprisene. Når de private aktørene skal konkurrere med samvirket om råvareleverandører (bønder), må de kunne tilby råvarepris + tillegg for kapitalavkastning i samvirket + litt ekstra for å være konkurransedyktig med samvirket (om råvaretilgangen). Dette gir konsekvenser videre i verdikjeden. Samfunnsøkonomisk kan vi konstatere at denne praksisen fører til feil faktorpriser, både på landbruksråvarene og på egenkapitalen i landbrukssamvirket.»

I sine merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA gir Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA uttrykk for at utfordringa for dei fleste samvirkeforetak er korleis dei skal skaffe seg nok kapital, ikkje korleis dei skal bruke overskotskapital:

«Ved etablering av samvirkeforetak har andelsinnskuddet tradisjonelt utgjort en betydelig del av egenkapitalen. Etter hvert som det har skjedd en kapitaloppbygging/inflasjonsjustering av egenkapitalen gjennom avsetning til felleskapital, har andelskapitalen fått en svært liten betydning i mange samvirkeforetak i Norge.

Mens det i Synnøve Findens uttalelse er fokusert på problemstillinger knyttet til anvendelse av overskuddskapital, er det innen de fleste samvirkeforetak en mer relevant problemstilling hvordan en framover skal kunne skaffe nok kapital. Vi vil anta at utviklingen framover i større grad vil bli at kapital må hentes fra medlemmene, som andelskapital eller annen form for individualisert kapital.»

Konkurransetilsynet gir uttrykk for at kryssubsidiering frå ein del av verksemda til ein annan del av verksemda ikkje er eit særmerkt problem for samvirkeforetak. I Konkurransetilsynets merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA heiter det m.a.:

«Synnøve Finden er opptatt av den betydelige kapitalbase som «en rekke bedrifter» gjennom en årrekke har bygget opp. De er bekymret over at egenkapitalen stadig vokser, er «eierløs», og benyttes til kryssubsidiering av råvarepriser som gjør det vanskelig å konkurrere med samvirket.

For de fleste samvirker vil nok mangelen på kapital være en mer relevant problemstilling enn en stor kapitalbase – se mer om dette nedenfor. Konkurransetilsynet går ut fra at Synnøve Finden her særlig tenker på TINE. Tilsynet har tidligere uttrykt skepsis til at samvirker benytter overskudd til å investere i andre formål enn samvirkets hovedvirksomhet, og brukt TINE som eksempel. Slike disposisjoner bidrar til at det ikke bare blir konkurransedyktigheten i hovedvirksomheten som blir avgjørende for markedsandelene i dette markedet. Dersom slike investeringer gir avkastning, kan et samvirke subsidiere prisene til medlemmene i primærområdet. Produsentene oppnår da en høyere pris for sitt produkt enn hva etterspørrernes faktiske betalingsvilje for produktet gitt den tilbudte mengde er, noe som stimulerer til overproduksjon. Når produsentprisene presses opp kan det også bli vanskelig og kostbart for nye aktører å få tilgang på råvarer. De må tilby produsenter en råvarepris som er høyere enn den prisen samvirkeforetaket kan tilby, samt kompensere for det tap av kapitalinntekter produsentene påføres hvis de forlater samvirket.

Det å investere i andre formål enn hovedvirksomheten er imidlertid ikke unikt for samvirkeforetak. Ovennevnte konkurransemessig ugunstige effekter vil trolig kunne oppstå i alle tilfeller der selskaper som er brukereid investerer i sidevirksomheter. Problemet er slik tilsynet ser det ikke direkte knyttet til samvirke som selskapsform.

Når det gjelder problemet med at samvirkene benytter overskudd i en del av virksomheten til å subsidiere underskudd i en annen del av virksomheten, mener tilsynet at heller ikke dette er et fenomen som er særegent for samvirkeforetak. Vi ser derfor ikke grunn til å kommentere det særskilt i forbindelse med utarbeidelse av en samvirkelov.»

Eit stort fleirtal av høyringsinstansane har støtta forslaget om at det ikkje skal vere høve å overføre midlar frå opptent til innskoten eigenkapital (fondsemisjon). Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA uttaler til dømes:

«Omgjøring av tidligere oppbygd felleskapital til individualisert kapital har som begrunnelse bare å legge til rette for at medlemmer som slutter skal få med seg deler av selskapets kapital. Samvirke bygger på en annen grunnleggende ide enn for eksempel et aksjeselskap. Det er i denne sammenhengen viktig å huske at salg av aksjer i et aksjeselskap ikke går på bekostning av selskapets egenkapital, slik det vil gjøre om medlemmer som slutter får med seg kapital ut av selskapet.»

Norges Skogeierforbund er imot det foreslåtte forbodet mot fondsemisjon og grunngir sitt syn slik:

«Skogeierforbundet vil foreslå at loven innfører en adgang til overføring av opptjent kapital til andelskapital (fondsemisjon) slik man har i Sverige. En slik adgang må selvfølgelig «inngjerdes» slik at selskapet ikke tappes for ressurser. Vi er ikke enig i Samvirkelovutvalget som anser at dette vil føre til at avkastningen på kapitalen vil øke. Tvert i mot anser vi dette som en mulighet for at man i perioder kan avstå fra å utdele overskudd for å sikre egenkapitaloppbyggingen, samtidig som man senere, når de økonomiske tider gir anledning til dette, kan godskrive medlemmene. Utvalgets variant med medlemskapitalkonti og etterbetalingsfond kan vi ikke se er en fullt ut tilfredsstillende løsning.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Synnøve Finden ASA meiner at det utfrå konkurransemessige omsyn er viktig med fleksible ordningar for nedbygging eller utbetaling av kapital og overskot. Dei meiner m.a. at det bør opnast for fondsemisjon. I høyringsfråsegna frå Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon heiter det om dette:

«HSH kan vanskelig se at det er grunnlag for et absolutt forbud mot fondsemisjon, jfr. § 26 (3). Foretaket bør selv, innenfor forsvarlighetskravet i § 27 og hensynet til soliditet i form av en grunnfinansiering ved bunden felleskapital, kunne velge å disponere sin (øvrige) oppsparte egenkapital slik at andelsinnskuddene eller andre former for individuell egenkapital øker. I motsatt fall vil konsekvensen kunne bli at foretaket ser seg nødt til å foreta store utbetalinger til sine medlemmer i form av høyere priser på det medlemmene leverer/kjøper av foretaket. Dette vil igjen kunne ha konkurransevridende effekt, fordi det blir svært vanskelig for andre bedrifter med en annen organisasjonsform å kunne konkurrere med slike betingelser. Det er viktig, også for samfunnet, at midler ikke låses inne i et samvirke som ikke lenger har behov for den kapital som er akkumulert i en tidligere oppbyggings- og konsolideringsfase for virksomheten.»

Synnøve Finden ASA har i ei tilleggfråsegn gitt uttrykk for at å tillate fondsemisjon vil vere gunstig både konkurransemessig og samfunnsøkonomisk. Det blir vidare påstått – utan nærmare grunngiving – at eit forbod mot fondsemisjon ikkje vil innebere ei kodifisering av gjeldande rett.

Eit stort fleirtal av høyringsinstansane støttar Samvirkelovutvalets forslag til reglar om forrenting av andelsinnskot og inneståande på medlemskapitalkonto. Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA uttaler til dømes:

«Prinsippet om begrenset rente på kapital, og som samvirkelovutvalget har foreslått å konkretisere, er begrunnet ut fra behovet for å fjerne interessemotsetninger mellom kapitalutbytte og utbytte av samhandling med medlemmene. Dette må være den overordnede føringen for kapitalforvaltning i samvirkeforetak.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Synnøve Finden ASA er dei einaste instansane som gir uttrykk for at lova ikkje bør innehalde ei grense for forrenting av andelsinnskota og inneståande på medlemskapitalkonti. NHO grunngir sitt syn slik:

«NHO mener det bør være stor fleksibilitet ved forvaltningen av det disponible overskuddet, innenfor forsvarlighetskravet og de alternativer som er angitt i § 28 annet ledd. Vi er uenig i at det i loven bør settes et tak på den renten som kan vedtas for andelsinnskudd og medlemskapitalkonto. Renten som vedtas av årsmøtet må alltid ligge innenfor det som er forsvarlig, jfr. § 27, og vi mener det må være opp til foretakene å vedta en maksimalrente i sine vedtekter.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Synnøve Finden ASA viser i første rekke til konkurransemessige omsyn. Synnøve Finden ASA uttaler m.a.:

«Spørsmålet om kapitalavkastning kan altså ikke behandles som en årsoppgjørsdisposisjon i henhold til § 32 jfr. § 28, men må legges som en premiss i vedtektene til foretaket slik at medlemmene og foretaket selv ansvarliggjøres i forhold til et gitt avkastningskrav. Som vi har vist ovenfor i tilknytning til utkastet § 28 bør det i forkant fastsettes et kapitalavkastningskrav for virksomheten som sådan innenfor rammen av den øvre grense som er nedfelt i vedtektene. Dette kravet bør være styrende for den virksomhet som skal skje i foretaket det aktuelle år. Poenget i denne forbindelse er å oppnå fleksibilitet slik at et samvirkeforetak kan innføre vedtekter med et generelt men begrenset avkastningskrav på all egenkapital, og med en rett og plikt for årsmøtet til å angi hvilken avkastningsrente som skal benyttes for det aktuelle budsjettår dersom vedtektenes maksimalsats ikke skal anvendes, jfr vår kommentar til § 28.

Utvalget foreslår i § 32 (2) at renten ikke kan settes høyere enn to prosentpoeng over renten på statsobligasjoner med fem års løpetid. En egenkapitalavkastning på kun 2 prosentpoeng over nivået for risikofri rente synes utilstrekkelig for å ivareta normal risikopremie til egenkapital, og kan ikke sies å dekke verken den systematiske eller den usystematiske risiko investorer står overfor. Vi mener som påpekt foran at bestemmelsen om øvre rentesats må strykes.»

Utfrå konkurransemessige omsyn meiner dei same tre instansane at ein ved fastsetjinga av kapitalavkastinga må ta omsyn til heile eigenkapitalen i foretaket, også den kollektive kapitalen. Synnøve Finden ASA uttaler til dømes:

«Dersom for eksempel en kapitalavkastning skal begrenses til avkastning på medlemmets andelsinnskudd og medlemskapitalkonto vil faktorprisen på egenkapital (og med stor egenkapitalandel dermed i hovedsak faktorprisen på totalkapitalen) i samvirket bli kraftig undervurdert. Dette vil kunne stimulere til samfunnsøkonomisk overinvestering (og bedriftsøkonomisk ulønnsom investering, sett fra eierens side). Samtidig vil slike rammebetingelser være konkurransevridende til fordel for samvirkebedriften ved at kapitalen låses til samvirkebedriften som sådan.»

Det blir i punkt 16.3 nedanfor gjort nærmare greie for dei konkurransepolitiske merknader som har kome under høyringa.

Konkurransetilsynet er imot forslaget frå Synnøve Finden ASA om at prisen på eigenkapital skal vere ein budsjettpremiss:

«I samvirkeforetak er det først og fremst brukernytten som skal maksimeres, egenkapitalavkastningen skal være begrenset. Synnøve Finden ønsker mer fokus på eierskapsfunksjonen i samvirkeorganisasjoner. Det at et samvirke maksimerer brukernytten for deltakerne, må ikke forhindre normal forrentning av egenkapitalen.

Det går frem av lovforslaget § 28 om anvendelse av årsoverskudd at det i vedtektene kan bestemmes at årsoverskuddet skal anvendes til forrentning av andelsinnskudd og medlemskapitalkonti. Synnøve Finden mener prisen på egenkapital for samvirket heller bør være et budsjettpremiss enn en årsoppgjørsdisposisjon. Dette vil føre til at foretakets drift kan finne sted på forutsigbare rammebetingelser.

Konkurransetilsynet synes dette virker som en uhensiktsmessig regel. Aksjelovene bestemmer på tilsvarende måte som forslaget til samvirkelov at utbytte først kan utdeles etter regnskapsårets utgang, se aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-1. Det er naturlig at samvirkeforetaket har behov for å tilpasse både utbytte og forrentning av andelsinnskudd til det faktiske overskuddet for å drive forsvarlig.»

Konkurransetilsynet kan ikkje sjå at forslaget til reglar om kapitalavkasting reiser nemnande konkurransemessige problemstillingar:

«§ 32 (2) i forslaget begrenser forrentning av andelsinnskudd og medlemskapitalkonti. Renten kan ikke settes høyere enn to prosentpoeng over renten på statsobligasjoner med fem års løpetid. Synnøve Finden mener dette er utilstrekkelig for å ivareta normal risikopremie til egenkapital, og at dette ikke kan sies å dekke verken den systematiske eller den usystematiske risiko investorer står overfor. De mener derfor at bestemmelsen om øvre rentesats må strykes.

Konkurransetilsynet kan se at prinsippet om demokratisk medlemskontroll taler for at medlemmene i årsmøtet bør ha frihet til å fastsette rentesatsen selv. Imidlertid har vi vanskeligheter med å se at spørsmålet reiser store konkurransemessige problemer. Når det gjelder andelsinnskuddet vil dette normalt være et så lite beløp at rentesatsen ikke vil ha særlig økonomisk betydning for medlemmene. Rentesatsen vil ha mer betydning der samvirket opererer med medlemskapitalkonto.

Synnøve Finden synes å legge til grunn at medlemmene kan sammenlignes med finansielle investorer. Imidlertid har medlemmene i samvirkeforetak ikke avkastning på kapitalen som det sentrale formål med medlemskapet. Dersom medlemmer i fremtiden i større grad skyter inn ytterligere kapital i samvirket som nevnt under punkt 4.3, vil dette ligne på ren investeringsvirksomhet. Rentesatsbegrensningen vil sannsynligvis ikke gjelde for slike investeringer. Innskuddene kan sammenlignes med lånt kapital, som forrenter seg etter en på forhånd avtalt rentesats. Medlemmene vil da – som investorer – få dekket den aktuelle risiko knyttet til innskuddet. Men dette vil fremdeles være noe annet enn, og atskilt fra, den forrentning og utbytte de vil få knyttet til sitt medlemskap og sin samhandling. Dette vil som for aksjeselskaper utdeles etter at årsoverskuddet er klarlagt.»

Norges Bondelag understrekar at det ligg i «samvirkeformens ide» at den felleseigde kapitalen ikkje skal forrentast:

«Utvalget mener det ikke skal være adgang til å omgjøre felleseiet egenkapital til individuelt eiet kapital. Dessuten åpner utvalget for at det kan gis en begrenset avkastning på andelsinnskudd og medlemskapitalkonti, men ikke på den felleseide egenkapitalen.

Norges Bondelag mener det ligger i samvirkeformens ide at den felleseide egenkapitalen ikke skal forrentes mot medlemmene, men at den skal skape grunnlag for best mulig vilkår for medlemmene i den ordinære samhandel med samvirkeforetaket.»

Norsk Landbrukssamvirke og TINE BA uttalar seg i same retning:

«Synnøve Finden går inn for at det skal betales ut kapitalavkastning av hele selskapets nettoformue, ikke bare av andelsinnskudd og medlemskapitalkonto. Det argumenteres for at «all kapital må ha en eier». Dette betyr etter vår oppfatning ikke nødvendigvis at kapitalen må ha en individuell eier. Felleskapitalen i samvirkeforetak eies kollektivt av medlemmene, og er bygd opp over tid med sikte på å være et «arbeidsredskap» for gjennom samvirkeforetaket å bidra til medlemmenes nytte. Dersom et samvirkeforetak oppløses, kommer egne regler for anvendelse av kapitalen inn (kapittel 10).

Vi finner at lovutvalgets forslag til § 32 er tilfredsstillende.

At samvirkeforetak har overskuddskapital er snarere et unntak enn en regel. Langsiktig plassering av kapital i annen virksomhet enn kjernevirksomheten forekommer sjelden. I den grad dette forekommer, er vi enige i at det bør være mulig å videreføre kapitalinntekt fra slik plassering til medlemmene utenom for eksempel råvarepris. Grunnlaget for fordelingen må likevel være medlemmenes omsetning med samvirkeforetaket.»

8.2.2 Kapitalvern og utdeling

Samvirkelovutvalets forslag til kapitalvern- og utdelingsreglar har også fått brei støtte under høyringa. Norsk Kjøttsamvirke er blant dei som støttar forslaget til kapitalvernreglar:

«Det er foreslått å innføre krav til forsvarlig egenkapital og en klar handlingsplikt for styret dersom egenkapitalen blir for lav. Det fastsettes ikke en absolutt nedre grense, noe som er positivt da kravet til forsvarlig egenkapital vil variere sterkt etter hvilken virksomhet som drives.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon og Synnøve Finden ASA støttar forslaget til eit kapitalvernsystem basert på eit krav om forsvarleg eigenkapital. I høyringsfråsegna frå NHO heiter det:

«Et tilstrekkelig kapitalvern er viktig for foretaket selv, og for dets kreditorer. Dette gjelder særlig samvirkeforetak, der medlemmene ikke er ansvarlig for annet enn andelsinnskuddet.

Utvalget mener det ikke bør vedtas regler om bundet minimumskapital slik som i aksjeselskapsretten, og at det heller ikke bør innføres til tvungen etterfølgende kapitaldannelse. Utvalget mener det i forhold til samvirkeforetak vil være tilstrekkelig å bygge på et krav om forsvarlig egenkapital, ut fra risikoen ved og omfanget av foretakets virksomhet. Dette er NHO enig i.

Kravet om forsvarlig egenkapital finnes i § 27. Bestemmelsen bygger på aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 3-4 og 3-5. Vi er enig i at ordlyden bør bygge på bestemmelsene i aksjelovene, men minner igjen om at aksjelovens bestemmelser kan bli endret som følge av den pågående evaluering. Aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 3-4 og 3-5 er særnorske bestemmelser som jevnlig har vært gjenstand for kritikk, og det er følgelig sannsynlig at evalueringen vil medføre endringer i bestemmelsene. Ved utformingen av samvirkelovens § 27 må det således særlig tas hensyn til slike eventuelle endringer.»

To høyringsinstansar meiner at det er behov for strengare kapitalvernreglar enn det utvalet har foreslått. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«Når utvalget foreslår en selskapsform med begrenset eieransvar tilsier kreditorhensynet at det bør oppstilles visse minstekrav til innskuddskapitalen utover kravet om forsvarlig egenkapital. HSH kan ikke se at hensynet til samvirkeforetakenes særpreg hindrer slike bestemmelser.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening meiner at samvirkeforetak bør vere underlagde same eigenkapitalkrav som aksjeselskap:

«Samvirkeforetaksformen har sterke røtter i samfunnet, og flere store foretak er organisert i denne formen. NARF har imidlertid betenkeligheter hva gjelder det foreslåtte lovverk.

Det er spesielt betenkelig med manglende krav til innskuddskapital, og at deltakernes ansvar samtidig er begrenset kun til sitt innskudd i foretaket. At det på denne bakgrunn gis anledning til å etablere en foretaksform med begrenset eieransvar gjør forslaget vanskelig å akseptere av hensyn til kreditorvernet og vern av de ansattes økonomiske rettigheter.

NARF mener det bør legges opp til at nyetableringer innretter seg etter de selskapsformene som allerede er lovregulert gjennom aksjeloven og selskapsloven. Når det er sagt, er vi enige i at samvirkeforetak bør ha et regelverk, men er altså av den oppfatning at det med det foreliggende forslaget vil bli for enkelt å starte virksomhet i samvirkeforetaksformen.

I en lov om samvirkeforetak må det stilles krav om

  • minstekrav til innskuddskapital på linje med AS

  • egenkapitalkrav på linje med AS.»

Samvirkelovutvalet har forslått at eit samvirkeforetak skal kunne yte konserntilskot til eit anna konsernforetak eller til eit foretak som inngår i same føderative samvirke, jf. § 34 i utvalsforslaget. Dette spørsmålet blir drøfta i kapittel 12 nedanfor.

Coop NKL BA er den einaste instansen som har kome med merknader til føresegna i lovforslaget § 35 om kreditt og trygdgiving til medlemmar o.a. Coop NKL BA meiner at det er behov for å utvide unntaksregelen i andre ledd:

«Fra kravet i første ledd gjøres i annet ledd tre unntak. Unntak nr. 2 gjelder for «sekundærsamvirkets kreditt eller sikkerhet til fordel for sine medlemsforetak». For at denne bestemmelsen skal gi en rimelig fleksibilitet bør den også omfatte kreditt og sikkerhet som primærsamvirker innrømmer sitt sekundærsamvirke – altså opp og ned begge veier. For aksjeselskap innenfor konsern omfatter unntaket foruten «vertikal»kreditt dessuten kreditt og sikkerhetsstillelse som skjer «horisontal» mellom datterselskap jf. aksjelovens § 8-7 tredje ledd nr. 2.»

Når det gjeld § 29 i utvalsforslaget om etterbetaling, er Coop NKL BA opptatt av at lova skal opne for at delar av etterbetalinga skal kunne brukast til å auke medlemmane sine ansvarsinnskot i verksemda:

«Årsoverskuddet skal som utgangspunkt godskrives foretakets egenkapital. §§ 28 - 32 omhandler uttømmende annen anvendelse av årsoverskuddet. Årsoverskuddet skal kunne anvendes til etterbetaling (jf. § 29), avsettes til etterbetalingsfond (jf. § 30), avsettes til medlemskapitalkonti (jf.§30), eller anvendes til forrentning av andelsinnskudd og medlemskapitalkonti (jf.§32).Til dels er dette bare lovfesting av velkjente ordninger og disponeringsmåter, så som etterbetaling og etterbetalingsfond. Medlemskapitalkonti har mer preg av en nydannelse. Coop NKL BA har vedtektsfestet den ordning at av det kjøpeutbytte (etterbetaling) som det enkelte år utbetales medlemslagene går 25 % til økning av lagenes ansvarsinskudd i virksomheten, jf. vedtekter for Coop NKL BA § 6 nr. 2 bokstav b. Dette skjer direkte i medhold av vedtektene og vedtas ikke særskilt i forbindelse med behandlingen av det enkelte årsoppgjør. Det forutsettes at denne vedtektsfestede ordningen kan opprettholdes uhindret av lovens årsoppgjørsbestemmelser. Lagenes ansvarsinnskudd i Coop NKL BA er en del av deres formue og står til syvende og sist til trygghet for krav fra medlemmer og kreditorer.»

Synnøve Finden ASA meiner at prinsippet om at utdelingar frå foretaket skal skje på grunnlag av omsetning med medlemmane (patronasjeprinsippet), kan verke uheldig på konkurransen. Det blir i den samanhengen vist til s. 5 og 6 i ei vedlagt utgreiing frå Oeconomica, der det heiter:

«Patronasje bygger som tidligere nevnt på et prinsipp om at utbetalinger (for eksempel overskudd) til medlemmene skal være proporsjonale med medlemmenes samhandel med samvirket. I en del sammenhenger kan patronasjesystemet være effektivt, for eksempel i rene salgssamvirker. I et produksjonssamvirke som besitter store kapitalverdier vil imidlertid et system der en utelukkende baserer seg på patronasje normalt gi opphav til feilallokeringer. I et produksjonssamvirke der medlemmene leverer råvarer til samvirket, og hvor samvirket deretter foredler og videreselger produktet, finner vi følgende kilder til feilallokering:

  1. Prisene samvirket betaler til medlemmene for vareleveranser vil presses opp, noe som kan medføre ineffektiv overproduksjon.

  2. Medlemmene låses inne i samvirkeorganisasjonen, med den følge at effektiv utnyttelse av ressursene gjennom konkurranse i foredlingsleddet forstyrres.

  3. Det blir kostnadskrevende å endre (redusere) kapitalbeholdningen, noe som innebærer redusert fleksibilitet, innlåsning av kapital og dermed en lite effektiv ressursutnyttelse.

  4. Agent-problemer knyttet til at lederne av samvirke får stor makt og innflytelse på bekostning av eiernes makt kan forsterkes.»

I sine merknader til høyringsfråsegna frå Synnøve Finden gir Konkurransetilsynet uttrykk for at patronasjeprinsippet i visse tilfelle kan gi gunstige konkurransemessige effektar, medan det i andre tilfelle kan verke negativt på konkurransen:

«Konkurransetilsynet ønsker her å klargjøre vår holding til utbetaling av samvirkeforetaks overskudd etter patronasjeprinsippet. Dette er også omtalt i vår redegjørelse «Samvirkeformen i et konkurranserettslig perspektiv» i NOU 2002: 6.

Patronasjeprinsippet innebærer at et samvirkes utbetalinger til medlemmene er proporsjonale med medlemmenes samhandling med samvirket. Eksempelvis vil distribusjon av et samvirkes overskudd til medlemmene i form av patronasje skje via prissettingen på råvaren, eller en bonus som avhenger av medlemmets samhandling. I vår utredning i NOU 2002: 6 uttalte vi at dersom et rent salgssamvirke 1) opererer med åpent medlemskap, 2) ikke har mulighet til å begrense medlemmenes produksjon, og 3) distribuerer alt overskudd til sine medlemmer etter patronasjeprinsippet, vil ikke salgssamvirket kunne utnytte markedsmakt. Prisene samvirket selger medlemmenes produkter for, vil da tilsvare prisene som ville blitt realisert dersom alle medlemmene opptrådte hver for seg. Årsaken er som følger:

Dersom alt overskudd blir overført etter patronasjeprinsippet, vil prisen produsentene oppnår for sitt produkt tilsvare kjøpers betalingsvilje for produktet, eventuelt med et lite fradrag for kostnader knyttet til å drive salgssamvirket. Så lenge inntekten en produsent får ved å selge en enhet til (grenseinntekten) er høyere enn kostnaden ved å produsere en enhet til (grensekostnaden), vil bøndene ha incentiver til å øke sin produksjon. Dette vil de gjøre helt til grenseinntekten er lik grensekostnaden. Dette tilsvarer produksjonsmengden bøndene ville valgt dersom alle medlemmene opererte hver for seg, uten samarbeid gjennom et salgssamvirke. Dermed gir deltakelse i salgssamvirket produksjonsincentiver som er i overensstemmelse med effektiv ressursutnyttelse, og den samfunnsøkonomisk optimale tilpasningen i markedet samvirket opererer i blir realisert.

Det er imidlertid viktig å merke seg at dette kun vil være tilfellet dersom ovennevnte forutsetninger er tilstede. Dersom dette ikke er tilfellet, kan et system som utelukkende baserer seg på patronasje gi opphav til feilallokeringer. Dette skyldes blant annet at utbetalinger av overskuddet i form av patronasje presser produsentprisene opp, noe som gir produsentene incentiver til å produsere mer enn hva som er samfunnsøkonomisk effektivt. I tillegg vil det kunne ha innlåsingseffekter, og dermed bidra til at det ikke nødvendigvis er den bedriften som er mest effektiv i foredlingsleddet som får tilgangen på råvarer til videreforedling.

Det er i den sammenheng verdt å merke seg at de store samvirkene i landbruket ikke er rene salgssamvirker, men er organisert som vertikalt integrerte enheter som opererer på alle ledd i verdikjeden. Dette gjør det lettere for samvirket å utnytte markedsmakt, ved at en dominerende stilling i førstehåndsomsetningen kan utnyttes til å begrense konkurransen i andrehåndsomsetningen. Denne problemstillingen er omtalt både i vårt høringsbrev av 22. oktober 2002, samt i vår redegjørelse inntatt i NOU 2002: 6. I tillegg har de store landbrukssamvirkene, som et ledd i norsk landbrukspolitikk, blitt tildelt rollen som markedsregulator. Hovedoppgaven som markedsregulator er å holde prisene på et visst nivå, noe som gjøres hovedsakelig ved nettopp å begrense produksjonen. I melkesektoren er størrelsen på melkeproduksjonen statskontrollert ved at staten via kvoter fastsetter hvor mye hver melkebonde kan produsere. Melk levert utover kvoten blir ilagt en overproduksjonsavgift. Det er heller ikke slik at de store landbrukssamvirkenes overskudd i sin helhet blir distribuert videre til medlemmene. For disse samvirkeforetakene er dermed vilkårene for at distribusjon av samvirkets overskudd til medlemmene etter patronasjeprinsippet skal føre til effektiv ressursutnyttelse, ikke oppfylt.

Selv om utbetaling av et salgssamvirkes overskudd i form av patronasje i visse tilfeller fører til en samfunnsøkonomisk effektiv ressursallokering, viser redegjørelsen ovenfor at dette ikke alltid er tilfellet. Konkurransetilsynet ønsker å understreke at utbetalinger av et samvirkes overskudd etter patronasjeprinsippet dermed ikke på et generelt grunnlag kan sies å ha konkurransemessige positive effekter.»

8.3 Departementets vurderingar

8.3.1 Finansiering og eigenkapitalforhold

8.3.1.1 Innleiing

Reglane om økonomiforhold i samvirkeforetak har hovudsakleg tre formål: Dei skal vareta dei økonomiske interessene til medlemmane, dei skal gi kreditorane eit forsvarleg vern, og dei skal – til liks med andre reglar i lova – sikre eigenarten til samvirkeforma. Omsynet til medlemmane og omsynet til kreditorane er langt på veg samanfallande: Begge grupper har interesse i at foretaket har ein solid kapitalbase. For medlemmane er dette viktig for at foretaket skal kunne drive økonomisk effektivt og rasjonelt. For kreditorane er det nødvendig for at dei skal ha eit tilstrekkeleg dekningsgrunnlag. Dette er særleg viktig i samvirkeforhold ettersom deltakaransvaret er avgrensa utan at det gjeld spesifikke krav til minstekapital eller tvingande reglar om fondsavsetjing eller liknande.

I det følgjande blir det skilt mellom reglar om finansiering og eigenkapitalforhold på den eine sida og reglar om kapitalvern og utdeling på den andre. Dei førstnemnde reglane blir primært drøfta i eit medlemsperspektiv, medan dei sistnemnde reglane primært blir drøfta i eit kreditorperspektiv. Det er likevel grunn til å understreke at det er ein nær samanheng mellom dei to regelsetta, og at begge i større eller mindre grad skal vareta både medlemsinteresser og kreditorinteresser. Reglane om økonomiforhold i samvirkeforetak skal dessutan vareta arbeidstakarinteresser og meir allmenne samfunnsinteresser.

Eit hovudspørsmål er korleis lova best kan medverke til å dekkje finansieringsbehovet til samvirkeforetaka. Meir konkret er det eit spørsmål om det er mogleg å etablere mekanismar i lova som kan medverke til tilstrekkeleg kapitaltilførsel og konsolidering. Ei samvirkelov kan aldri bli nokon garantist for at foretaka faktisk får tilført tilstrekkeleg kapital, men lova kan leggje til rette for forsvarleg økonomisk drift og tilby ordningar som foretaka kan ta i bruk for å dekkje behovet for kapitaltilførsel og konsolidering.

Etter Justisdepartementets syn kan det vere tenleg å skilje mellom tre former for finansiering: Sjølvfinansiering, ekstern finansiering og finansiering gjennom foretaksgrupper. Med sjølvfinansiering siktar ein til finansiering frå medlemmane i foretaket, anten i form av direkte tilskot eller lån, eller ved tilbakehalding av driftsoverskot. Ekstern finansiering dekker at andre enn medlemmane tilfører kapital gjennom lån eller investeringar. Finansiering gjennom foretaksgrupper inneber at det blir etablert foretak (til dømes heileigde aksjeselskap), som skal medverke til kapitaltilførsel i samvirkeforetaket (morforetaket). Dersom ingen utanforståande blir invitert til å vere medeigarar i foretaka, vil denne typen finansiering ha eit internt preg. Dersom finansielle investorar eller andre blir invitert til å vere med på eigarsida, får slik finansiering eit meir eksternt preg.

Omgrepa eigenkapital og framandkapital blir i det følgjande brukt med det innhaldet dei har etter tradisjonell, norsk rekneskapspraksis. Det blir i punkt 8.3.3 nedanfor gjort nærmare greie for rekneskapsspørsmål, m.a. på bakgrunn av Kommisjonens forordning (EF) nr. 1073/2005 av 7. juli 2005 om endring av forordning (EF) nr. 1725/2003 om vedtaking av visse internasjonale rekneskapsstandardar i samsvar med Europa-parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1606/2002 for så vidt gjeld IFRIC 2 EØS-relevant tekst.

8.3.1.2 Finansieringskjelder og finansieringsbehov

Eigenkapitalsituasjonen og finansieringsbehovet til norske samvirkeforetak varierer frå foretak til foretak. Enkelte foretak, til dømes dei fleste store foretaka innan landbrukssamvirket, har ein forholdsvis høg eigenkapitalprosent. Andre foretak er i større grad basert på framandkapital. Det er også forskjellar når det gjeld samansetjinga av eigenkapitalen. Dei fleste samvirkeforetaka har ein forholdsvis stor kollektiv kapital, men det finst også foretak der den individuelle kapitalen spelar ei viktig rolle. Ved utforminga av reglane om økonomiforhold må det takast høgde for at finansieringsbehovet for foretaka er forskjellig, og at behovet kan endre seg over tid på grunnlag av m.a. marknadssituasjon og rammevilkår. Utforminga av reglane må først og fremst ta utgangspunkt i om det er trekk ved samvirkeforma som kan gjere det vanskeleg å skaffe tilstrekkeleg kapital. Det er her grunn til å trekkje fram særleg tre forhold som kan tenkjast å ha ein slik effekt:

  1. Samvirkeforetaka har ikkje det same høvet som aksjeselskapa og allmennaksjeselskapa til å skaffe seg eigenkapital frå eksterne investorar.

  2. Samvirkeforetaka er ikkje underlagt like strenge kapitalvernreglar som aksjeselskapa og allmennaksjeselskapa.

  3. Samvirkeprinsippet om sjølvstyre og handlefridom set grenser for den innverknaden eksterne långivarar og investorar kan ha i foretaket.

Av desse forholda er nok det førstnemnde det viktigaste og det som i størst grad set samvirkeforetaka i ei svakare stilling enn aksjeselskapa og allmennaksjeselskap med omsyn til finansiering. Eit sentralt spørsmål vil her vere om det også for samvirkeforetak bør etablerast ordningar som gjer det enklare å innhente ekstern, risikovillig kapital, sjå nærmare i punkt 8.3.1.4 nedanfor. Det andre punktet – kapitalvernreglane – kan tenkjast å ha ein viss innverknad på høvet til å få lån og på lånevilkåra. Det er likevel grunn til å tru at kapitalvernreglane normalt ikkje har så mykje å seie i denne samanhengen: Profesjonelle långivarar vil uansett gjennomføre kredittvurderingar der det blir lagt større vekt på den økonomiske situasjonen i foretaket enn på ansvarsforma og kapitalvernreglane. Når det gjeld det tredje punktet, står det sentralt at samvirkeprinsippet om sjølvstyre og handlefridom ikkje utelukkar at foretaka kan motta kapitalinnskot frå finansielle investorar. Det synest uansett ikkje aktuelt i Noreg å gi finansielle investorar så mykje makt i samvirkeforetak at det kan skape problem i forhold til dette samvirkeprinsippet.

Etter Justisdepartementets syn bør sjølvfinansiering i kombinasjon med ekstern lånekapital vere dei primære finansieringskjeldene i samvirkeforetak. Til liks med utvalet legg departementet til grunn at andelsinnskot, konsolidering av årsoverskot, spareordningar, låneinnskot og ekstern lånekapital normalt vil vere eigna til å dekkje kapitalbehovet til foretaka. Det er likevel god grunn til å vurdere om dei eksisterande finansieringskjeldene bør vidareutviklast eller supplerast med nye kapitalinstrument. Sjølv om dagens ordningar i hovudsak fungerer tilfredsstillande, er det ikkje gitt at dei er optimale, eller at dei vil vere tilstrekkelege til å møte framtidige kapitalbehov. Dessutan kan det også i dag vere situasjonar der dei tilgjengelege finansieringskjeldene ikkje kan syte for tilstrekkeleg kapitaltilførsel, eventuelt at den kapitalen som trengs, blir uforholdsmessig dyr. Dette kan til dømes vere tilfelle dersom eit foretak må gjere større investeringar i samband med ekspansjon eller vidareutvikling av verksemda.

Når det gjeld spareinnskot i samvirkeforetak, meiner departementet at dette også i framtida bør regulerast i banklovgivinga og ikkje i samvirkelova. Departementet sluttar seg her til dei vurderingane utvalet har gjort, jf. utgreiinga punkt 27.3.5 (s. 279). Spørsmålet blir drøfta nærmare i punkt 15.3 nedanfor.

8.3.1.3 Etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti

Departementet drøftar først om lova bør leggje til rette for ordningar som kan styrke sjølvfinansieringa ved å oppmuntre til konsolidering. Utvalet har her foreslått to ordningar: etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti (utvalsforslaget §§ 30 og 31). Etter forslaget er etterbetalingsfondet ein del av den kollektive kapitalen i foretaket, medan medlemskapitalkonti er meint å vere ei form for individualisert kapital. Begge ordningane har eit konsolideringsformål, idet dei skal motverke at medlemmane kjenner seg tvungne til å ta ut årsoverskotet kvart år for å unngå at dei elles misser rådvelde over midlane. Ordninga med medlemskapitalkonti styrkar dessutan eigarposisjonen til medlemmane og kan dermed medverke til auka engasjement og større vilje til å tilføre foretaket kapital.

Departementet ønskjer å følgje opp forslaget om å leggje til rette for ei ordning med etterbetalingsfond, sjå § 28 i Justisdepartementets lovforslag. Eit slikt fond kan for det første vere med på å dekkje konsolideringsbehovet i samvirkeforetak. For det andre vil eit slikt fond opne for ei meir fleksibel kapitalforvalting.

Eit fleirtal i utvalet har foreslått at etterbetalingsfondet ikkje kan vere større enn tjue prosent av balansesummen til foretaket. Det er m.a. vist til at det utan eit slikt tak kan vere ein fare for at medlemmane berre overfører overskot til fondet i staden for å godskrive den allmenne eigenkapitalen. Eit mindretal på ein medlem har gitt uttrykk for at det ikkje bør vere eit slikt tak, m.a. fordi det kan motverke formålet med ordninga. Departementet har på dette punktet valt den løysinga som mindretalet har tatt til orde for. Departementet legg særleg vekt på at det er tale om midlar som medlemmane alternativt kunne ha tatt ut i form av etterbetaling. Det tilseier at medlemmane også må kunne gjere «det mindre» – å la midlane stå i foretaket som eit fond som medlemmane har eit visst rådvelde over. Grensa frå utvalet var dessutan sett såpass høgt at den neppe ville ha spelt noko stor rolle i praksis. Ei lågare grense kunne på si side hatt uheldige verknader, fordi ei slik grense kunne gitt foretak som nærma seg grensa, eit incitament til å foreta størst mogleg etterbetaling i staden for å styrke eigenkapitalen i foretaket. Det ville vere i strid med det konsolideringsformålet ordninga med etterbetalingsfond er meint å ha. Endeleg legg departementet vekt på omsynet til enkle og lett praktikable reglar.

Departementet ønskjer også å følgje opp forslaget til reglar om medlemskapitalkonti, jf. § 29 i Justisdepartementets lovforslag. Ved å introdusere ei form for individualisert eigenkapital blir foretaka utstyrt med eit ekstra kapitalinstrument. Samtidig blir dei økonomiske rettane til medlemmane utvida. Ordninga kan ha ein gunstig effekt med tanke på både kapitaltilførsel og konsolidering. Til liks med ordninga med etterbetalingsfond inneber ordninga ei meir fleksibel kapitalforvalting i samvirkeforetak. Som enkelte av høyringsinstansane har peikt på, kan ei ordning med medlemskapitalkonti også vere gunstig i eit konkurranserettsleg perspektiv.

Forslaget frå Samvirkelovutvalet inneheld ei føresegn som presiserer at inneståande på medlemskapitalkonti skal reknast som ein del av eigenkapitalen i foretaket, jf. utvalsforslaget § 31 første ledd andre punktum. Det har under høyringa blitt reist spørsmål om dette er meint å vere ein særskilt rekneskapsregel, eller om føresegna berre er eit uttrykk for det som måtte følgje av allmenne rekneskapsprinsipp. Justisdepartementet meiner at den rekneskapsrettslege klassifiseringa bør byggje på reglane i rekneskapslova, og at det verken er behov for eller tenleg med ein eigen rekneskapsregel i samvirkelova. Departementet har i staden valt å presisere rettslege eigenskapar ved medlemskapitalkonti som har innverknad på den rekneskapsrettslege klassifiseringa. I lovteksten er det såleis presisert at inneståande på medlemskapitalkonti skal dekkje elles udekka tap, jf. § 29 første ledd andre punktum. Dette inneber at inneståande på medlemskapitalkonti har såkalla tapsabsorberande evne. Vidare er vilkåra for utdeling frå medlemskapitalkonti presisert i andre ledd. Medlemskapitalkonti er i lovforslaget utstyrt med rettslege eigenskapar som tilseier at inneståande skal reknast som eigenkapital etter norske rekneskapsreglar. Om forholdet til internasjonale rekneskapsstandardar, sjå punkt 8.3.3. nedanfor.

Dei skattemessige forholda knytt til ordningane med etterbetalingsfond og medlemskapitalkonto blir drøfta i spesialmerknaden til lovforslaget § 163 nr. 34.

Ein av høyringsinstansane har gitt uttrykk for at lova også bør opne for andre kapitalinstrument enn etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti. Etter Justisdepartementets syn kan det her vere grunn til å skilje mellom eigenkapitalinstrument og framandkapitalinstrument. Når det gjeld eigenkapitalinstrument, meiner departementet at lova som utgangspunkt ikkje bør opne for andre ordningar enn dei som er regulert i lova. Det vil kunne gi ein uklar rettsleg situasjon dersom foretaka skal kunne operere med vedtektsfastsette eigenkapitalinstrument som i større eller mindre grad skil seg frå andelskapital, etterbetalingsfond eller medlemskapitalkonto. Det kan til dømes oppstå spørsmål om foretaket har fastsett ei ordning som har så store likskapstrekk med dei lovregulerte ordningane at den rettsleg sett må behandlast på same måte. Dersom det er på det reine at vedtektene etablerer ei ordning som ikkje fell inn under lova, kan det vidare bli spørsmål om kva slags reglar som skal gjelde for denne, m.a. i kva grad ein skal la reglane for dei lovregulerte kapitalinstrumenta gjelde tilsvarande. Departementet legg også vekt på at forslaget til reglar om etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti dempar behovet for andre eigenkapitalinstrument.

På denne bakgrunn meiner departementet at det ikkje bør vere tillate med andre former for individualisert eigenkapital enn dei lova uttrykkeleg regulerer. Utover ordninga med etterbetalingsfond bør lova heller ikkje opne for fond som kan nyttast til utdeling til medlemmane under løpande drift eller til å auke den individuelle eigenkapitalen. Lovforslaget §§ 28 og 29 om etterbetalingsfond og medlemskapitalkonti er for så vidt uttømmande. Derimot er ikkje lovforslaget til hinder for at samvirkeforetaka også for framtida kan ha vedtektsfesta reserverfond eller andre typar fond så lenge fondsmidlane ikkje kan nyttast til utdeling til medlemmane under løpande drift eller til å auke den individuelle eigenkapitalen.

Når det gjeld framandkapital, må foretaka ha eit vidt spelerom for å vedtektsfeste ordningar som ikkje er regulert i lova. Det er til dømes ingenting i vegen for å vedtektsfeste at det medlemmane får som etterbetaling, heilt eller delvis skal overførast til individuelle «etterbetalingskonti» i foretaket i staden for å bli utbetalt til medlemmane. Når foretaket kan la vere å foreta etterbetaling, må foretaket også kunne setje etterbetalingane inn på konti i medlemmane sine namn. Slike etterbetalingskonti vil då vere framandkapital for foretaket. Vidare må samvirkeforetak – til liks med andre – kunne utferde obligasjonar, typisk ihendehavarobligasjonar. Kredittforeiningane, som er ein særleg type samvirkeforetak, finansierer hovudsakleg utlånsverksemda si ved å utferde obligasjonar. Også andre typar samvirkeforetak kan i prinsippet skaffe seg kapital på denne måten, og det kan skje utan heimel i vedtektene.

Synnøve Finden ASA har i si høyringsfråsegn drøfta problem knytt til kryssubsidiering av råvareprisar. Justisdepartementet vil først peike på at eventuelle problem knytt til bruk av overskotskapital berre synest å vere aktuelle for nokre få av samvirkeforetaka. Vi talar ikkje om prosentar, men om promillar. Det er derfor ikkje heilt treffande når Synnøve Finden ASA talar om at «en rekke bedrifter» gjennom ei årrekke har bygd opp ei monaleg kapitalbase. Departementet vil vidare understreke at utfordringa for den store majoriteten av samvirkeforetaka ikkje er korleis dei skal disponere overskotskapital, men korleis dei skal skaffe tilstrekkeleg kapital til drifta. Eit sentralt formål med lovarbeidet er nettopp å leggje til rette for å styrke den finansielle stillinga til foretaka. Endeleg vil departementet peike på at problemstillingar knytt til kryssubsidiering ikkje er særmerkte for samvirkeforetaka, og at ei samvirkelov dermed ikkje er rett arena for handtering av slike problemstillingar. Departementet kan slutte seg til det Konkurransetilsynet har uttalt om spørsmålet.

8.3.1.4 Innhenting av ekstern risikokapital

Utvalet har drøfta om ei samvirkelov bør opne for ulike former for ekstern risikokapital, m.a. grunnfondsbevis. Det er peikt på at ei introdusering av ekstern risikokapital kan betre kapitaltilgangen til samvirkeforetaka. Utvalet har likevel ikkje foreslått slike ordningar. Grunngivinga er først og fremst at innføringa av slik kapital kan skape uheldige spenningar mellom medlemsinteresser og kapitalinteresser, og at det kan truge eigenarten til samvirkeforma. Dei høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, har slutta seg til utvalet.

Justisdepartementet har under nokon tvil kome til at lova ikkje bør leggje til rette for innhenting av ekstern risikokapital. Høyringa tyder på at det ikkje er noko sterkt ønske om eller interesse for grunnfondsbevis eller liknande finansieringsinstrument. Departementet legg også vekt på dei motomsyna utvalet har trekt fram, og på det høvet foretaka har til å hente inn kapital gjennom dotterforetak organisert som kapitalselskap.

Departementet vil likevel ikkje sjå bort frå at det i framtida kan bli behov for nye finansieringsinstrument for samvirkeforetak. Dei siste 10-15 åra har samvirkelovgivinga i fleire europeiske land blitt reformert, m.a. i Sverige, Finland, Frankrike, Belgia, Italia og Spania. Eit hovudformål med endringane har vore å auke konkurransekrafta til samvirkeforetaka i ein stadig meir global økonomi. Eit sentralt punkt i reformene har vore å gi samvirkeforetaka tilgang til risikokapital. Det er innført nye former for eigenkapital, slik som «förlagsinsatser», investeringssertifikat og preferanseaksjar. I enkelte land er det opna for at fysiske og juridiske personar som ikkje har omsetning med foretaket, skal kunne få assosierte medlemskap i foretaket ved å skyte inn risikokapital. Dette er anten medlemskap utan røysterett eller med avgrensa røysterett. I Frankrike kan til dømes «investormedlemmar» maksimalt ha 35 % av stemmene i primærsamvirke og 49 % i sekundærsamvirke. I Italia er grensa 1/3 av stemmene både på primærnivå og sekundærnivå, medan den tilsvarande grensa i Spania er 1/5. Det finst også døme på kapitalinstrument som ikkje gir eksterne investorar medlemsstatus av noko slag. Den finske ordninga med tilleggsandelar og plasseringsandelar og den svenske ordninga med «förlagsinsatser» er døme på det. Denne typen finansieringsinstrument er også regulert i forordninga om europeiske kooperativ, jf. Rådets forordning (EF) nr. 1435/2003 artikkel 64. Desse ordningane rettar seg ikkje berre mot eksterne investorar. Dei er også meint å stimulere medlemmane til å investere i foretaket.

Rettsutviklinga i andre europeiske land og EU kan synest å reflektere eit behov for å supplere dei tradisjonelle finansieringskjeldene med nye eigenkapitalinstrument. Det er i første rekke samvirkeforetaka sjølve som har vore pådrivarar for å få gjennom reformene. Eit tilsvarande engasjement har vi så langt ikkje sett i Noreg. Også på eit anna punkt skil situasjonen i Noreg seg frå situasjonen i dei aller fleste andre europeiske landa: I Noreg er det tale om å vedta landets første allmenne samvirkelov, medan dei fleste andre europeiske land har lang røynsle med samvirkelovgiving. I ei førstegenerasjonslov kan det ha ein eigenverdi å vidareføre hovudlinjene i gjeldande, ulovfesta rett. For store brot med dei prinsippa dagens rettstilstand byggjer på, kan gi utilsikta konsekvensar. Det kan også kome i strid med ønsket om å sikre eigenarten til samvirkeforma, som er ei av målsetjingane ved dette lovarbeidet, jf. punkt 3.3.3 ovanfor. Det er på det reine at enkelte av dei endringane som dei siste tiåra har skjedd i utanlandsk samvirkelovgiving, er problematiske i forhold til samvirkeprinsippa. Slik den rettslege og faktiske situasjonen i Noreg er i dag, meiner departementet at det vil vere uheldig å tøye desse prinsippa. Dersom samvirke skal framstå som eit reelt alternativ til kapitalbaserte selskapsformer, er det viktig å tryggje dei hovudprinsippa samvirkeforma er basert på. Ei anna sak er at utviklinga kan skape eit behov for endringar tilsvarande dei ein har gjennomført i ein del andre europeiske land. Per i dag synest det likevel ikkje å vere eit sterkt ønske blant norske samvirkeforetak om å ta i bruk den typen alternative kapitalinstrument som i seinare tid har blitt lansert i utanlandsk samvirkelovgiving.

Departementet har etter dette kome til at tida ikkje er moden for reglar som gir foretaka høve til å hente inn ekstern risikokapital. Departementet gjer for ordens skyld merksam på at kredittforeiningar framleis skal ha høve til å utferde grunnfondsbevis etter føresegnene i finanslovgivinga.

8.3.1.5 Fondsemisjon

Samvirkelovutvalet har foreslått at det ikkje skal vere høve til å overføre frå opptent til innskoten eigenkapital (fondsemisjon), jf. utvalsforslaget § 26 tredje ledd. Departementet støttar forslaget, som er i samsvar med hovudregelen etter gjeldande rett (sjå nærmare i punkt 17.4 nedanfor). Fondsemisjon er etter gjeldande rett forbode dersom det fører til at ein eller fleire medlemmar får kapitalavkasting i strid med samvirkeprinsippa, og det må i den vurderinga også takast omsyn til eventuell kapitalavkasting i form av renter på andelsinnskota. I praksis inneber dette at det etter gjeldande rett er lite rom for fondsemisjon.

Fondsemisjon kan føre til at andelsinnskota blir forrenta i strid med samvirkeprinsippa og kan såleis undergrave reglane om forrenting av andelsinnskot, jf. punkt 8.3.1.6 nedanfor. Det kan også føre til at dei som er medlemmar på eit gitt tidspunkt – og som kanskje berre har vore medlemmar i kort tid – på urimeleg vis kan skaffe seg tilgang til verdiar som hovudsakleg er skapt av andre, både eksisterande og tidlegare medlemmar. Dette har ei side til spørsmålet om i kva grad dei som er medlemmar på eit gitt tidspunkt, skal kunne skaffe seg auka tilgang på nettoformuen i foretaket, jf. drøftinga i utgreiinga s. 272–273 (punkt 26.4) og punkt 9.3.2 nedanfor. Dei omsyna som talar for at det ikkje bør vere kurant å skaffe seg slik tilgang gjennom vedtektsendringar, talar også for at andelsinnskota ikkje skal kunne aukast gjennom fondsemisjon. Til dette kjem at den økonomiske stillinga til foretaka kan bli svekka dersom medlemmane gjennom fondsemisjon kan auke andelsinnskota for så å krevje utbetaling av innskota i samband med utmelding frå foretaket.

Departementet kan heller ikkje sjå at det er noko nemnande behov for reglar om fondsemisjon. Fondsemisjon kan rett nok motverke at den reelle verdien av innskota blir svekka som følgje av prisstiginga. Men dette omsynet er varetatt gjennom reglane om forrenting av andelsinnskota. Desse reglane inneber at medlemmane kan oppnå avkasting på innskota innanfor ramma av samvirkeprinsippa. Etter departementet sitt syn bør ikkje lova opne for kapitalavkasting utover dette, jf. punkt 8.3.1.6 nedanfor. Aktørar som ønskjer kapitalavkasting utover det samvirkeprinsippa tillét, bør i staden organisere verksemda som kapitalselskap.

Fondsemisjon kan vidare tenkjast å vere gunstig utfrå finansieringsomsyn, fordi det kan gjere medlemmane meir villige til å tilføre foretaket kapital. Slik departementet ser det, er heller ikkje dette eit avgjerande argument for å tillate fondsemisjon. Det må her takast omsyn til at den opptente eigenkapitalen kan individualiserast gjennom medlemskapitalkonti, og at medlemmane gjennom denne ordninga kan bli stimulert til aktiv økonomisk deltaking i foretaket. Dette er med på å dempe behovet for reglar om fondsemisjon. Når det gjeld konkurransemessige konsekvensar av forbodet mot fondsemisjon, viser departementet til punkt 17.4 nedanfor.

Departementet har valt å plassere forbodet mot fondsemisjon i lovforslaget § 30 andre ledd og har gitt føresegna ei noko anna utforming enn i utvalsforslaget. I staden for å formulere føresegna i rekneskapsrettslege termar, er føresegna formulert som ein samvirkerettsleg regel om auke av andelsinnskot og medlemskapitalkonti på annan måte enn ved forrenting. Etter departementet sitt syn kjem det då klarare fram kva slags reglar som gjeld for auke av den individualiserte eigenkapitalen.

8.3.1.6 Forrenting av andelsinnskot og medlemskapitalkonto

Utvalet har foreslått at ei eventuell rente på andelsinnskot eller medlemskapitalkonti ikkje skal kunne setjast høgare enn to prosentpoeng over renta på statsobligasjonar med fem års løpetid, jf. utvalsforslaget § 32 andre ledd. Forslaget har fått brei tilslutning under høyringa. Berre nokre få instansar utanfor samvirket har kome med innvendingar. Av desse er det Synnøve Finden ASA som har gjort mest utførleg greie for sitt syn. Justisdepartementet finn grunn til å kommentere høyringsfråsegna frå Synnøve Finden ASA noko nærmare.

Synnøve Finden ASA har utfrå konkurransemessige omsyn foreslått ei total omskriving av kapittel 4 i lovforslaget. Justisdepartementet kan ikkje sjå at dei forslaga Synnøve Finden ASA har skissert, vil vere i samsvar med dei overordna målsetjingane for dette lovarbeidet, jf. kapittel 3 ovanfor. Etter Justisdepartementets syn vil forslaga verken innebere ei betre tilrettelegging for samvirkeorganisering eller vere eigna til å vareta eigenarten til samvirkeforma, snarare tvert imot. Konkurranserettslege problemstillingar må – for samvirkeforetak som for andre foretak – primært løysast gjennom konkurranselovgivinga eller den sektorspesifikke næringslovgivinga, jf. nærmare i punkt 16.4 nedanfor.

Etter samvirkeprinsippet om medlemmen si økonomiske deltaking får medlemmane vanlegvis «avgrensa rente – om i det heile – på andelsinnskotet sitt». Eit samvirkeforetak har med andre ord valfridom med omsyn til om andelsinnskota skal forrentast. Eit generelt kapitalavkastingskrav, slik Synnøve Finden ASA har foreslått, bryt med dette. Samvirkeprinsippet seier at andelsinnskota kan forrentast. Synnøve Finden ASA seier at andelsinnskota – og all annan eigenkapital – skal forrentast.

Vidare inneheld ikkje forslaget frå Synnøve Finden ASA ei klar og ufråvikeleg øvre grense for kapitalavkastinga. Dette kan lett kome i konflikt med samvirkeprinsippet om «avgrensa rente». Synnøve Finden ASA held fram at renta gjerne kan vere høg, men at den må vere avgrensa. Dersom ein forstår samvirkeprinsippet på denne måten, blir prinsippet nærmast innhaldslaust. Ei slik forståing er også vanskeleg å sameine med formålet med prinsippet: Å underbyggje og sikre at samvirkeforma fremjar brukarinteresser, og ikkje kapitalinteresser. Prinsippet inneber at den sentrale fordelingsnorma i samvirkeforetak skal vere utbetaling på grunnlag av omsetning/bruk, ikkje på grunnlag av kapitalinnehav. I tråd med dette er prinsippet utforma slik at det set ein skranke for kor mykje eit foretak kan utbetale i kapitalavkasting. Samvirkeprinsippa inneheld ikkje nokon tilsvarande skranke når det gjeld utbetaling på grunnlag av omsetning med foretaket. I forslaget frå Synnøve Finden ASA er dette nærmast snudd på hovudet: Forslaget inneheld ingen ufråvikeleg skranke for kapitalavkasting, samtidig som forslaget kan medføre ein reduksjon i det beløpet som kan delast ut som etterbetaling. Det siste kjem av at årsoverskotet blir mindre dersom foretaket må tilfredsstille eit eigenkapitalavkastingskrav før det eventuelt kan bli aktuelt å dele ut midlar til medlemmane eller avsetje midlar til medlemskapitalkonto basert på omsetning med foretaket. Forslaget inneber ei slags prioritering av kapitalinteresser framfor brukarinteresser, som Justisdepartementet finn problematisk.

Det kan synest som om Synnøve Finden ASA meiner at medlemmane i eit samvirkeforetak skal stille dei same eller tilnærmingsvis dei same krava til eigenkapitalavkasting som eigarane i eit kapitalselskap. I eit kapitalselskap er kapitalavkasting målfunksjon – hovudformålet er å gi eigarane avkasting på innskoten kapital. I samvirkeforetak er kapitalavkasting ingen målfunksjon. Reelt synest forslaget frå Synnøve Finden ASA langt på veg å innebere at kapitalavkasting blir ein målfunksjon også i samvirkeforetak. Det ville i tilfelle føre til ei klar svekking og underminering av brukarnytte som målfunksjon i samvirkeforetak.

Eigenkapitalen i samvirkeforetak har normalt to komponentar: Den kollektive og den individualiserte. Dette representerer ein grunnleggjande skilnad i forhold til kapitalselskapa, der heile eigenkapitalen er individualisert. Det kan verke som om Synnøve Finden ASA har oversett dette når det blir uttalt at «[M]edlemmets eierposisjon går da også udiskutabelt på en forholdsmessig andel av nettoformuen». Som ein karakteristikk av dei økonomiske rettane til medlemmane under løpande drift, er dette misvisande. Dersom ein har opphøyrssituasjonen for auge, er karakteristikken berre treffande i dei tilfella der heile nettoformuen ved oppløysing skal fordelast på medlemmane. Etter tradisjonell samvirketankegang skal eventuelle attverande midlar ved oppløysing ikkje gå til medlemmane, men til samvirkeformål eller allmennyttige formål. Dette er også utgangspunktet i § 135 fjerde ledd i lovforslaget.

Synnøve Finden ASA viser vidare til at all kapital må ha ein eigar. Det er i utgangspunktet korrekt. Men det inneber ikkje at heile kapitalen i ei samanslutning må ha andre eigarar enn samanslutninga sjølv. Foreiningar, både ideelle og økonomiske, er til dømes fullt ut sjølveigande. Det same gjeld stiftingar. Dei fleste samvirkeforetak er dels medlemseigde (den individualiserte kapitalen) og dels sjølveigande (den kollektive kapitalen). Frå ein samvirkerettsleg synsstad verkar det derfor framandt å stille kapitalavkastingskrav til den kollektive kapitalen. Departementet viser i denne samanhengen til analysen av samvirkeprinsippet om medlemmen si økonomiske deltaking i utgreiinga s. 94 andre spalte (punkt 6.6.3), der det m.a. heiter:

«Samvirkeformens viktigste finansieringsinstrument er det en kan kalle intern kapitaloppbygging gjennom disponering av løpende overskudd. ICA påpeker at den kapitalen som blir bygd opp gjennom disponering av selskapets løpende overskudd (retained earnings), normalt skal behandles som «kollektiv» kapital (indivisible reserves). I det minste skal en del av selskapskapitalen være slik felles eid kapital. Viktigheten av slik kapital blir understreket, og begrunnet med at finansieringsinstrumentet understreker organisasjonsformens særpreg, og gir den kooperative organisasjonen vekstmuligheter og finansiell stabilitet og sikkerhet.

At kapitalen er kollektiv, betyr i praksis at medlemmene ikke får individuell avkastning på den . De får heller ikke «sin andel» utbetalt ved uttreden. Dette kan til og med gjøres gjeldende ved oppløsning av selskapet. Den kollektive kapitalen kan da tilfalle andre spesifikke formål fastlagt i selskapets vedtekter.» (utheva her)

Synnøve Finden ASA meiner at spørsmålet om kapitalavkasting ikkje kan behandlast som ein årsoppgjersdisposisjon, men at det skal vere ein budsjettpremiss. Justisdepartementet deler ikkje dette synet og kan her slutte seg til det Konkurransetilsynet har uttalt om spørsmålet. Det er på dette punktet viktig å skilje mellom andelsinnskot (eigenkapital) på den eine sida, og spareinnskot og låneinnskot (framandkapital) på den andre sida. Forrenting av andelsinnskot vil vere ein årsoppgjersdisposisjon på same måte som utbytte på aksjar er det. Renta på eventuelle spareinnskot eller låneinnskot vil derimot byggje på avtale mellom medlemmen og foretaket.

Justisdepartementet har undersøkt rettstilstanden i 16 andre europeiske land. Ingen av desse har reglar om kapitalavkasting som svarer til dei Synnøve Finden ASA har gjort framlegg om. Det er til dømes ingen av dei utanlandske samvirkelovene som stiller krav om eigenkapitalavkasting. Det gjer heller ikkje rådsforordning (EF) nr. 1435/2003 av 22. juli 2003 om vedtektene for europeiske samvirkeforetak (SCE-foretak). Departementet kan ikkje sjå at det er behov for særnorske reglar på dette punktet.

Både i Noreg og i andre europeiske land har ein jamt over gode røynsler med kapitalavkastingsreglar som byggjer på samvirkeprinsippa. Ei fundamental endring av gjeldande rett på dette punktet kan gi uoverskodelege og uheldige konsekvensar, særleg fordi ein ikkje har røynsler med den alternative reguleringa som er foreslått. Det er i denne samanhengen også eit poeng at ingen instansar innanfor samvirket har uttrykt ønske om slike endringar.

Departementet har etter dette kome til at forslaget frå Synnøve Finden ASA ikkje bør følgjast opp.

Det kan vere grunn til å vurdere om grensa for maksimal forrenting bør setjast på eit anna nivå enn det utvalet har foreslått: to prosentpoeng over renta på statsobligasjonar med fem års løpetid. Forslaget frå utvalet inneber at forrenting av andelsinnskot kan skje i om lag same grad som etter gjeldande rett. Forslaget opnar for forrenting i noko større grad enn i tidlegare forslag til allmenn samvirkelovgiving, jf. nærmare i punkt 17.4 nedanfor. Departementet ser det likevel ikkje som aktuelt å foreslå ei lågare grense enn det utvalet har gjort. Dersom samvirkeforma skal kunne romme eit mangfald av verksemder innanfor forskjellige delar av nærings- og samfunnslivet, må lova opne for ein viss fleksibilitet med omsyn til organisering og drift av verksemdene. Dette kan tilseie at lova bør opne for forrenting i større grad enn det utvalet har foreslått. Mot dette står ønsket om å sikre eigenarten til samvirkeforma og ønsket om å utforme ei lov som harmonerer med samvirkeprinsippa.

Ei for høg grense kan gjere at kapitalinnehav, og ikkje omsetning, blir den primære fordelingsnorma i enkelte samvirkeforetak. Ein risikerer i så fall at ein får samvirkeforetak som har meir preg av kapitalselskap enn personforetak. Ei slik utvatning av samvirkeforma vil etter departementet sitt syn vere uheldig, og det er neppe eit reelt behov for ei slik løysing. Dersom hovudformålet med ei verksemd er å oppnå kapitalavkasting, bør verksemda heller organiserast som kapitalselskap etter reglane i selskapslovgivinga.

Departementet har på denne bakgrunn kome til at grensa for årleg kapitalavkasting bør setjast til tre prosentpoeng over renta på statsobligasjonar med fem års løpetid, sjå lovforslaget § 30 første ledd andre punktum. Som etter gjeldande rett, er det ingenting i vegen for at foretaka – anten generelt eller i einskilde år – let vere å forrente andelsinnskota eller inneståande på medlemskapitalkonto.

8.3.2 Kapitalvern og utdeling

8.3.2.1 Kapitalvern

Samvirkelovutvalet har drøfta ulike former for kapitalvern og gjort ei nærmare vurdering av kva slags kapitalvernreglar som bør gjelde for samvirkeforetak. Berre to høyringsinstansar har kome med innvendingar mot dei reglane utvalet har foreslått.

Justisdepartementet kan i hovudsak slutte seg til utvalet sine vurderingar. Departementet er såleis samd med utvalet i at eit forsvarleg kapitalvern er viktig både av omsyn til foretakskreditorane og av omsyn til foretaket og medlemmane. Vidare er departementet samd i at eit krav om forsvarleg eigenkapital bør vere berebjelken i kapitalvernsystemet, og at styret bør ha ei handleplikt dersom kapitalen blir lågare enn det som er forsvarleg. Departementet har vurdert om lova bør tale om forsvarleg «kapital» i staden for forsvarleg «eigenkapital». Ved å bruke omgrepet «kapital» kunne lovteksten tydelegare signalisert at det er det samla kapitalgrunnlaget i foretaket som må vere forsvarleg. Departementet har likevel blitt ståande ved at samvirkelova på dette punktet bør nytte same ordlyd som aksjelovene. Dei presiseringane av «forsvarlig egenkapital» som har skjedd i praksis og teori i tilknyting til aksjelovene, vil vere relevante også ved tolkinga av det same uttrykket i samvirkelova.

Når det gjeld spørsmålet om lova bør stille krav om minstekapital ved stifting av foretaket, viser departementet til drøftinga i punkt 6.3 ovanfor.

Departementet er samd med utvalet i at det ikkje bør stillast krav om tvungne fondsavsetningar e.l. Dei omsyna som talte for at ein i aksjeselskapsforhold avskaffa ordninga med lovpliktig reservefond, talar også for at ein ikkje bør innføre ei slik ordning for samvirkeforetak, sjå Ot.prp. nr. 23 (1996–97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven). Departementet vil særleg framheve at omsynet til økonomisk effektivitet tilseier at det ikkje blir gitt reglar som legg sterke bindingar på disponeringa av årsoverskot og eventuelle fondsmidlar. Det kan også reisast spørsmål om ei reservefondsordning er eit eigna verkemiddel for å vareta kreditorinteresser, ettersom slike ordningar i første rekke vil vere aktuelle for foretak som har ei såpass god inntening at dei normalt vil vere i stand til å dekkje krava frå kreditorane.

Etter § 8-1 andre ledd i aksjelova og allmennaksjelova er hovudregelen at selskapet ikkje kan dele ut utbytte dersom eigenkapitalen etter balansen er mindre enn ti prosent av balansesummen (den bokførte verdien av sum eigedelar). Departementet har vurdert om ein tilsvarande regel bør gjelde for samvirkeforetak, men har kome til at det ikkje er ønskjeleg. Grunnen til det er dels at regelen føreset at foretaket er rekneskapspliktig. Ifølgje rekneskapslova § 1-2 første ledd nr. 7 er det berre samvirkeforetak med salstal over to millionar kroner som har rekneskapslikt. Det inneber at mange samvirkeforetak ville falle utanfor ein kapitalvernregel som refererer til balansesummen. Departementet ser det som uheldig om det skulle gjelde forskjellige kapitalvernreglar avhengig av kor stor omsetning kvart einskild samvirkeforetak har. Det er ikkje haldepunkt for at behovet for ein presis kapitalvernregel generelt er større for samvirkeforetak med stor omsetning enn for foretak med mindre omsetning. Vidare har departementet lagt vekt på at ein slik regel vil vere lett å omgå i samvirkeforhold. Ein utdelingsskranke som refererer til balansesummen, kan nødvendigvis ikkje gjelde ved fastsetjing av omsetningsprisane. Derimot vil kravet om forsvarleg eigenkapital gjelde også i denne relasjonen.

Det er under høyringa reist spørsmål om utvalsforslaget § 35 om kreditt og trygdgiving til medlemmar bør innehalde eit unntak for kreditt eller trygd som eit primærsamvirke gir til eit sekundærsamvirke. Det er i desse tilfella ikkje tale om kreditt eller trygdgiving til medlemmar, og ein er dermed utanfor verkeområdet til paragrafen. Av den grunn er det ikkje behov for å stille opp nokon unntaksregel.

Coop NKL BA har gitt uttrykk for at lova bør opne for at delar av etterbetalinga blir brukt til å auke ansvarsinnskota i verksemda. Etter lovforslaget må slike ansvarsinnskot reknast som andelsinnskot. Spørsmålet må etter Justisdepartementets syn vurderast på grunnlag av lovforslaget § 30 om forrenting og annan auke av andelsinnskot og medlemskapitalkonti. Så sant grensa for maksimal forrenting av andelsinnskota blir respektert, må ein akseptere at delar av etterbetalinga blir brukt til å auke ansvarsinnskota i verksemda. Dersom denne grensa ikkje blir respektert, er det tale om eit brot på reglane om forrenting av andelsinnskota. For å unngå denne problematikken, kan eit alternativ vere å opprette ei ordning med medlemskapitalkonti. På den måten vil det dessutan kome klarare fram kva som er avkasting i form av prosentuell forrenting av innskoten kapital, og kva som er etterbetaling. Eit anna alternativ kan vere å gi delar av etterbetalinga karakter av ansvarlege lån som medlemmane yter til foretaket.

8.3.2.2 Utdeling

Spørsmålet er her kva slags fordelingsnorm som skal gjelde ved utdelingar til medlemmane. Eit karakteristisk trekk ved samvirkeforetak er at eventuelle utdelingar frå foretaket skal fordelast på medlemmane på grunnlag av deira omsetning med foretaket i ein nærmare fastsett periode. Etter samvirkeprinsippet om medlemmen si økonomiske deltaking kan årsoverskotet brukast til å «tilgodesjå medlemmane i høve til deira bruk av organisasjonen». Den sentrale fordelingsnorma for samvirkeforetaka er altså omsetning/patronasje, og ikkje kapitalinnehav som i kapitalselskapa. Dette representerer ein grunnleggjande skilnad mellom samanslutningsformene. Både utvalet og departementet har derfor foreslått at dette bør kome til uttrykk i legaldefinisjonen av samvirkeforetak, jf. lovforslaget § 1 og drøftingane i punkt 5.1.1 og 5.3.1 ovanfor.

Prinsippet om utdeling på grunnlag av omsetning med foretaket (patronasjeprinsippet) må sjåast i samanheng med samvirkeformålet. Hovudformålet med eit samvirkeforetak er ikkje å skaffe størst mogleg avkasting på investert kapital, men å dekkje eit felles behov for avsetjing (produksjons- og salssamvirke) eller forsyning (innkjøpssamvirke og anna forsyningssamvirke). I samvirkeforetak er det ikkje eit mål i seg sjølv å oppnå overskot, men å tilby medlemmane gunstige prisar eller å dekke eit felles behov. Når det likevel oppstår overskot, kan ein sjå det slik at medlemmane har fått for lite for leveransane sine eller har betalt for mykje for forsyningane sine. Slik sett får overskotsfordelinga preg av priskorrigering. Grunnleggjande rettferdsomsyn tilseier då at overskotet bør fordelast på grunnlag av kor mykje kvar einskild medlem har omsett med foretaket.

Patronasjeprinsippet stimulerer til verdiskaping og aktiv brukardeltaking og er såleis med på å sikre det økonomiske fundamentet for samvirkeforetaka. Prinsippet premierer medlemmar som tek aktivt del i verksemda, medan passive medlemmar må nøye seg med eventuell rente på innskoten kapital. Også dette er utslag av eit grunnleggjande rettferdsomsyn. Verdiane bør fordelast på dei som har skapt dei, og fordelinga bør skje på grunnlag av innsatsen til kvar einskild medlem.

Patronasje er den sentrale fordelingsnorma også i utanlandsk samvirkelovgiving og norma har ei solid forankring i dei internasjonale samvirkeprinsippa. Å bruke patronasje som fordelingsmekanisme er i samsvar med det som generelt blir tilrådd ved utforming av samvirkelovgiving. Dr. Hagen Henrÿ, som er ICAs og ILOs ekspert på samvirkelovgiving, uttaler m.a.: 12

“As already mentioned, it is important to distinguish between profit and surplus. By definition, co-operatives ought to calculate the prices for transactions with their members near costs. In order to cover market related risks, a small profit margin must be included which will, however, be returned to the members at the end of the financial year, should the risk not have been materialised, and should the balance sheet show a profit. This redistribution, in the form of patronage refunds, calculated as a pro rata of the transactions with the co-operative, thus constitutes a deferred price calculation/reduction. Therefore, instead of speaking of “profit» in this connection, one should speak of temporary surpluses.

The surplus will be distributed in the following manner:

  • transfer to the legal reserve fund

  • transfer to the statutory funds if any

  • interest payments on the paid-up shares and the investments, at a rate no higher than that paid by the banks for certain kinds of deposits

  • patronage refunds to the members calculated as a pro rata of their transactions with the co-operative.»

Justisdepartementet deler den grunnhaldninga Henrÿ her gir uttrykk for når det gjeld patronasje som fordelingsnorm i samvirkeforhold.

Tre høyringsinstansar som representerer foretak som opptrer i konkurranse med samvirkeforetak, har gitt uttrykk for at patronasjeprinsippet i visse tilfelle kan verke negativt på konkurransen. Dei har derfor foreslått å skjerpe vilkåra for å dele ut årsoverskot etter patronasjeprinsippet ved å stille krav om at samvirkeforetaka først må tilfredsstille eit kapitalavkastingskrav som skal referere seg til heile eigenkapitalen. Departementet meiner det er uaktuelt å følgje opp dette forslaget og kan for så vidt vise til drøftinga i punkt 8.3.1.6 ovanfor. Når det gjeld dei konkurransemessige sidene ved patronasjeprinsippet, viser departementet til punkt 17.4 nedanfor. Departementet viser også til den overordna drøftinga om forholdet mellom selskapslovgiving og konkurranselovgiving i punkt 16.4 nedanfor. Det sentrale poenget er at selskapslovgivinga og konkurranselovgivinga har ulike hovudformål, og at konkurransepolitiske problemstillingar primært må løysast gjennom konkurranselovgivinga.

8.3.3 Rekneskapsspørsmål – særleg om IFRIC 2-forordninga

Departementet har foreslått enkelte endringar i reglane i lovforslaget kapittel 4 som gjeld rekneskapsmessige forhold. Endringane har eit todelt formål: Å klargjere forholdet til reglane i rekneskapslova og å leggje til rette for bruk av internasjonale rekneskapsstandardar i samvirkeforhold.

Utvalsforslaget kapittel 4 inneheld enkelte føresegner som anten ikkje seier meir enn det som følgjer av allmenne rekneskapsreglar, eller som er eigna til å reise tvil om forholdet til desse reglane. Dette gjeld § 26, § 28 første ledd, § 30 tredje ledd og § 31 første ledd andre punktum. I Justisdepartementets lovforslag er desse føresegnene anten fjerna eller skrivne om for å unngå tolkingstvil og for å sikre at den samvirkerettslege reguleringa er godt tilpassa reglane i rekneskapslova. Endringane er primært av lovteknisk art. Når det gjeld det nærmare innhaldet i endringane, viser ein til spesialmerknadene.

Endringane i utvalsforslaget § 26 første ledd og § 31 andre ledd må også sjåast i lys av Kommisjonens forordning (EF) nr. 1073/2005 av 7. juli 2005 om endring av forordning (EF) nr. 1725/2003 om vedtaking av visse internasjonale rekneskapsstandardar i samsvar med Europa-parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1606/2002 for så vidt gjeld IFRIC 2 EØS-relevant tekst. Formålet med forordningane på dette området er å sikre internasjonal samanliknbar rekneskapsinformasjon av høg kvalitet. Ved Kommisjonens forordning 1725/2003 vart det vedtatt visse internasjonale standardar og tolkingsbidrag som eksisterte per 14. september 2002. Den 17. desember 2003 offentleggjorde International Accounting Standard Board (IASB) den reviderte internasjonale rekneskapsstandarden (IAS) 32 Finansielle Instrumenter: Opplysning og presentasjon. IAS 32 fastset dei grunnleggjande prinsippa for klassifiseringa av instrument som skyldnader eller eigenkapital og vart vedtatt ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 2237/2004 av 29. desember 2004. IASB sin International Financial Reporting Interpretation Committee (IFRIC) fekk så i oppdrag å utarbeide eit tolkingsbidrag for å lette bruken av den reviderte IAS 32.

IFRIC 2 Medlemsandelar i samvirkeforetak og tilsvarande instrument vart offentleggjort 25. november 2004. Dette tolkingsbidraget er tatt inn som eit vedlegg til forordning (EF) nr. 1725/2003 og utgjer såleis ein del av forordninga. Denne og andre forordningar på rekneskapsområdet er gjort til ein del av norsk rett gjennom rekneskapslova § 3-9 og forskrift 17. desember 2004 nr. 1852 om gjennomføring av EØS-regler om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder, sjå nærmare i Ot.prp. nr. 89 (2003–2004) Om lov om endringer i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) og enkelte andre lover (gjennomføring av EØS-regler om anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder m.m.). Det er grunn til å understreke at IFRIC 2-forordninga ikkje inneber ei plikt for norske samvirkeforetak til å utarbeide rekneskap i samsvar med standardane. Etter rekneskapslova § 3-9 fjerde ledd andre punktum er det opp til det enkelte foretak å avgjere om rekneskapen skal førast etter dei internasjonale standardane eller etter dei allmenne reglane i rekneskapslova. Dersom eit rekneskapspliktig foretak vel å føre rekneskapen etter dei internasjonale standardane – i staden for etter norske rekneskapsreglar – må foretaket følgje desse standardane fullt ut. Det er såleis ikkje tillate å bruke dei internasjonale standardane berre delvis.

IFRIC 2 tek utgangspunkt i følgjande problemstilling (pkt. 4):

«Mange finansielle instrumenter, herunder medlemsandeler, har likhetstrekk med egenkapital, herunder stemmeretter og rett til å få utbetalt utbytte. Noen finansielle instrumenter gir innehaveren rett til å kreve innløsning mot kontanter eller mot en annen finansiell eiendel, men kan omfatte eller være underlagt begrensninger når det gjelder muligheten for innløsning av de finansielle instrumentene. Hvordan bør disse innløsningsvilkårene vurderes når det skal fastsettes om de finansielle instrumentene skal klassifiseres som forpliktelser eller egenkapital?»

Når det gjeld klassifiseringa av finansielle instrument som skyldnader eller eigenkapital, heiter det m.a.:

«5 Den kontraktsmessige retten som innehaveren av et finansielt instrument (herunder medlemsandeler i samvirkeforetak) har til å kreve innløsning, innebærer i seg selv ikke at det finansielle instrumentet skal klassifiseres som finansiell forpliktelse. I stedet må foretaket ta alle vilkår knyttet til det finansielle instrumentet i betraktning ved fastsettelsen av hvorvidt instrumentet skal klassifiseres som finansiell forpliktelse eller som egenkapital. Disse vilkårene omfatter relevante lokale lover og forskrifter samt foretakets vedtekter slik de gjelder på klassifiseringstidspunktet, men ikke forventede framtidige endringer i disse lovene, forskriftene eller vedtektene.

6 Medlemsandeler som ville ha blitt klassifisert som egenkapital dersom medlemmene ikke hadde hatt en rett til å kreve innløsning, er egenkapital såfremt ingen av betingelsene i nr. 7 og nr. 8 er oppfylt. Bankinnskudd på anfordring, herunder foliokonti, innskuddskonti og tilsvarende kontrakter som oppstår når medlemmer opptrer som kunder, er finansielle forpliktelser i foretaket.

7 Medlemsandeler er egenkapital dersom foretaket har en ubetinget rett til å nekte innløsning av andelene.

8 Lokale lover og forskrifter eller foretakets vedtekter kan pålegge ulike typer forbud mot innløsning av medlemsandeler, for eksempel ubetingede forbud eller forbud som bygger på likviditetskriterier. Dersom innløsning forbys ubetinget ved lokale lover og forskrifter eller ved foretakets vedtekter, er medlemsandeler egenkapital. Bestemmelser i lokale lover og forskrifter eller i foretakets vedtekter som forhindrer innløsning bare dersom betingelser, for eksempel likviditetsbegrensninger, blir oppfylt (eller ikke oppfylt), medfører imidlertid ikke at medlemsandeler er egenkapital.

9 Et ubetinget forbud kan være absolutt på den måten at all innløsning er forbudt. Et ubetinget forbud kan være partielt på den måten at det forbyr innløsning av medlemsandeler dersom en innløsning ville medføre at antallet andeler eller størrelsen på innskuddskapital fra medlemsandeler ville falle under et visst nivå. Medlemsandeler som overstiger det beløp som det er forbudt å innløse, er forpliktelser, med mindre foretaket har en ubetinget rett til å nekte innløsning som beskrevet i nr. 7. I noen tilfeller kan antallet andeler eller størrelsen på innskuddskapital som omfattes av forbudet mot innløsning, variere fra tid til annen. En slik endring i innløsningsforbudet medfører en overføring mellom finansielle forpliktelser og egenkapital.»

IFRIC 2 inneber at andelsinnskot og inneståande på medlemskapitalkonti etter omstenda skal klassifiserast som skyldnader, og ikkje som eigenkapital. Av den grunn kan ikkje utvalsforslaget § 26 første ledd, som klassifiserer andelsinnskot som eigenkapital, bli ståande. Tilsvarande er det behov for å endre utvalsforslaget § 31 første ledd andre punktum, som klassifiserer inneståande på medlemskapitalkonti som eigenkapital. I lovteksten er det i staden presisert at inneståande på medlemskapitalkonti skal dekkje elles udekka tap, jf. lovforslaget § 29 første ledd andre punktum. At inneståande på medlemskapitalkonti skal ha såkalla tapsabsorberande evne, er eit moment som isolert sett talar for at ein står overfor eigenkapital. Spørsmålet må likevel avgjerast etter ei samla vurdering, der det også må leggjast vekt på andre omsyn, særleg kva slags vilkår som må vere oppfylt for at medlemmane skal få tilgang på midlane.

Tradisjonelt har andelsinnskot i norske samvirkeforetak blitt rekna som eigenkapital. Vurdert etter norske rekneskapsreglar er det også naturleg å rekne inneståande på medlemskapitalkonti som ein del av eigenkapitalen i foretaket, jf. høyringsfråsegna frå Den norske Revisorforening. Dei endringane som er gjort i utvalsforslaget, er ikkje meint å påverke klassifiseringsvurderinga etter norske rekneskapsreglar.

Fotnotar

1.

Enkelte undersøkelser viser at kredittverdigheten for både landbrukssamvirket og forbrukersamvirket i de fleste sammenhenger blir fremstilt som god. Det er ikke funnet noen indikasjoner på at banker etc. vurderer disse samvirkesektorene vesentlig annerledes enn andre foretaksformer. De vanlige kriterier mht. rentabilitet, soliditet og likviditet legges til grunn for vurdering av kundeforholdet, jf. Svein Ole Borgen og Jakob Simonhjell sin utredning: «Finansiering av norsk landbrukssamvirke: Fra statlig støtte til egen finansiering»(Utkast mars 2000) s. 28.

2.

Utvalget er imidlertid kjent med at slike løsninger har forekommet i praksis, jf. eksemplet om A/L Gjøvik Rutebilstasjon, jf. punkt 12.4.2.2.

3.

I sparebanker har som nevnt grunnfondsbeviseierne bare eiendomsrett til grunnfondsbeviskapitalen og enkelte fonds.

4.

Se Hørlyck: Dansk andelsret s. 140 flg. og Mallmén: Lagen om ekonomiska föreningar s. 49.

5.

Langsted (red): Selskabers kapital s. 14 til 16.

6.

Langsted (red): Selskabers kapital s. 34 til 37.

7.

Se NOU 1996: 30 s. 34 flg. og Ot.prp. 23 (1996–97) s. 28 flg.

8.

Se Andenæs: Aksjeselskaper s. 37, Langsted (red): Selskabers Kapital s. 37–37 og Ot.prp. 23 (1996–97) s. 28 flg.

9.

Langsted (red): Selskabers Kapital s. 24–25.

10.

Se Ot.prp. 23 (1996–97) s. 43–44.

11.

Innst. O. nr. 80 (1996–97).

12.

Co-operative Policy & Legislation, Review of International Co-operation, Vol. 94 No. 2/2001, s. 89–90.

Til forsida