4 Kreditor sitt krav på renter ved forseinka betaling
4.1 Frå kva tidspunkt skal ein rekne forseinkingsrenter?
4.1.1 Reglane i direktivet
Direktivet artikkel 2 nr. 2, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav a viser at ein med direktivet ikkje har meint å gripe inn i avtalefridomen med tanke på betalingsfristar.
Dersom rettidig betalingstid ikkje er avtalt, fastset direktivet kva for tidspunkt rentene startar å løpe, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav b. Det går uttrykkjeleg fram av direktivteksten at det ikkje skal vere naudsynt for kreditor å setje fram purring. Skjeringstidspunktet varierer ut frå dei faktiske omstenda:
Etter alternativ i) skal ein rekne forseinkingsrenter frå 30 dagar etter den dagen skuldnaren mottek fakturaen (eller ei tilsvarande betalingsoppmoding).
Etter alternativ ii) skal ein rekne renter frå 30 dagar etter den dagen skuldnaren har motteke varene eller tenestene, dersom det er usikkert når skuldnaren har motteke fakturaen (eller ei tilsvarande betalingsoppmoding).
Jamvel etter alternativ iii) skal ein rekne renter frå den dagen varene eller tenestene vert leverte dersom skuldnaren mottek faktura (eller ei tilsvarande betalingsoppmoding) på eit tidlegare tidspunkt.
Etter alternativ iv) skal ein rekne renter frå 30 dagar etter datoen for godkjenning eller kontroll, dersom det er avtalt eller fastsett i lovgjevinga at det skal gjennomførast ei godkjennings- eller kontrollprosedyre der det skal godkjennast eller kontrollerast om varene eller tenestene stemmer overeins med avtalen, og skuldnaren mottek fakturaen (eller ei tilsvarande betalingsoppmoding) seinast same dag som kontrollen.
Det er for alle alternativa ein føresetnad at kreditor har oppfylt sine lovbestemte og avtalebestemte plikter, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav c punkt i), og at skuldnaren er ansvarleg for forseinkinga, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav c punkt ii).
4.1.2 Gjeldande rett
I norsk lovgiving er skuldnaren si renteplikt ved forseinka betaling heimla i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Forseinkingsrentelova er deklaratorisk (fråvikeleg) utanom forbrukarhøve, jf. §§ 1 og 4 bokstav c. Om ikkje anna er lovleg avtalt eller fastsett i eller i medhald av anna lovgiving, gjeld forseinkingsrentelova for alle pengekrav på formueretten sitt område, jf. § 1. Rundt om i særlovgivinga er det fleire stader vist til reglane i forseinkingsrentelova. Døme på dette finn ein m.a. i gjeldsbrevlova § 6, kjøpslova § 71 og finansavtalelova § 51.
Etter forseinkingsrentelova § 2 første ledd første punktum har ein krav på forseinkingsrenter når kravet ikkje vert innfridd ved forfall. Når forfallsdagen er fastsett på førehand, kan kreditor krevje forseinkingsrenter allereie frå forfallsdagen, jf. forseinkingsrentelova § 2 første ledd andre punktum første alternativ. Dersom forfallsdag ikkje er fastsett på førehand, kan ein krevje forseinkingsrenter frå ein månad etter at det er sendt skriftleg påkrav til skuldnaren med oppmoding om å betale, jf. § 2 første ledd andre punktum andre alternativ.
Ein føresetnad for at skuldnaren pliktar å betale forseinkingsrente, er at kreditor ikkje er skuld i forseinkinga, jf. forseinkingsrentelova § 2 andre ledd.
4.1.3 Høyringsnotatet
Justisdepartementet la i høyringsnotatet til grunn at forseinkingsrentelova § 2 stort sett oppfyller krava i direktivet, men at det likevel er naudsynt med enkelte endringar, jf. høyringsnotatet s. 7-9:
«Art. 3 nr. 1 bokstav a svarar til forseinkingsrentelova § 2 første ledd andre punktum første alternativ om forfall som er fastsett på førehand og krev ingen endringar i lova.
Art. 3 nr. 1 bokstav b har ingen direkte parallell i forseinkingsrentelova, men punkt i) svarar i all hovudsak til påkravsregelen i § 2 første ledd andre punktum andre alternativ.
Fristen i forseinkingsrentelova startar når kreditor har sendt betalingsoppmodinga, medan den etter direktivet art. 3 nr. 1 bokstav b punkt i) startar når skuldnaren «mottar» oppmodinga. Renteplikta vil såleis starte på eit tidlegare tidspunkt etter forseinkingsrentelova enn etter direktivet.
Etter direktivet art. 6 nr. 2 er det høve for statane å oppretthalde reglar som er gunstigare for kreditor enn det som følgjer av reglane i direktivet. Etter departementet sitt syn er det difor ikkje nødvendig å endre forseinkingsrentelova på dette punktet.
Forseinkingsrentelova opererer med ein månadsfrist, medan direktivet har ein 30 dagars frist. Sidan 30 dagar ofte vil vere gunstigare for kreditor enn ein månad, vil det ikkje vere høve til å oppretthalde den norske regelen.
Når ein på grunn av direktivet må endre fristen til 30 dagar i næringshøve, blir det spørsmål om ein skal oppretthalde månadsfristen for andre tilfelle. Justisdepartementet meiner dette er lite tenleg, og foreslår difor at fristen vert endra til 30 dagar for alle tilfelle. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forseinkingsrentelova § 2 første ledd andre punktum skal lyde slik:
«Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale.»
Forseinkingsrentelova har ingen reglar som svarar til artikkel 3 nr. 1 bokstav b punkt ii) - iv). Det blir her gitt særskilte reglar for tilfelle der det er usikkert når faktura er mottatt (ii), når skuldnaren mottek faktura tidlegare enn varene eller tenestene (iii), og når det etter lov eller avtale skal skje ei godkjenning eller ein kontroll av varene eller tenestene (iv).
Etter Justisdepartementet sitt syn er det noko uklart korleis desse føresegnene er å forstå i forhold til utgangspunkta i artikkel 3 nr. 1 bokstav a og bokstav b alternativ i). Dette er ikkje nærare omtalt i fortalen, og vi har difor ikkje anna enn ordlyden i direktivteksten å ta utgangspunkt i.
Slik Justisdepartementet ser det, framstår alternativa ii) - iv) som presiseringar av utgangspunktet i alternativ i). Sidan direktivet er eit minimumsdirektiv, vil det likevel ikkje vere noko plikt for statane til å fastsetje slike uttrykkjelege reglar dersom desse ikkje stiller kreditor i nokon gunstigare posisjon enn det som følgjer av staten sine reglar på dette feltet.
Spørsmålet blir difor om nokon av desse reglane kan stille kreditor i ein gunstigare posisjon enn det som er tilfellet etter reglane i forseinkingsrentelova.
Når det gjeld bokstav b alternativ ii) om tilfelle der det er usikkert når skuldnaren har mottatt faktura, er dette eit problem som kan oppstå i og med at direktivet som hovudregel legg til grunn mottak av faktura som starttidspunkt, noko som ofte kan vere vanskeleg å stadfeste.
Etter forseinkingsrentelova er det avgjerande når faktura er «sendt». Ved å sende faktura før eller samtidig med levering av varene eller tenestene, vil kreditor alltid kunne sikre seg minst like godt som direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav b alternativ ii) legg opp til. Justisdepartementet ser det difor slik at reglane i forseinkingsrentelova oppfyller direktivet på dette punktet.
Bokstav b alternativ iii) gjeld den situasjonen at skuldnaren mottek faktura tidlegare enn varene eller tenestene. I ein slik situasjon vil skuldnaren etter norsk rett ikkje ha plikt til å betale før vedkomande får varene eller tenestene med mindre dette er eksplisitt avtalt. Dette følgjer av det alminnelege kontaktrettslege prinsipp om yting mot yting. Avhengig av korleis forfall er fastsett i fakturaen kan det tenkjast at kreditor vil vere tent med at fristen for forseinkingsrenter startar ved levering av varene eller tenestene, slik direktivet legg opp til. Men også her er det etter vårt syn eit sentralt poeng at kreditor sjølv kan stille seg i ein minst like gunstig posisjon som etter direktivet ved å sende faktura samtidig med levering av varene eller tenestene. Justisdepartementet vurderer det difor slik at reglane i rentelova oppfyller kravet i direktivet også på dette punktet.
Etter bokstav b alternativ iv) skal ein betale forseinkingsrenter frå 30 dagar etter datoen for kontroll eller godkjenning når skuldnaren mottek faktura tidlegare eller same dag som ein gjer kontrollen. Også her kan ein bli stilt minst like godt etter rentelova ved å sende faktura seinast same dag som kontrollen finn stad. Det skulle såleis heller ikkje vere behov for å endre norsk rett på dette punktet.
Art. 3 nr. 1 bokstav c om at kreditor må ha oppfylt sine avtalebestemte og lovbestemte plikter (punkt i)), og at betaling ikkje har skjedd til rett tid, med mindre debitor ikkje er ansvarleg for forseinkinga (punkt ii)), er etter departementet sitt syn oppfylt gjennom forseinkingsrentelova § 2 andre ledd om at det «ikke svares forsinkelsesrente dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på fordringshaverens side».»
På denne bakgrunnen la departementet til grunn at einaste naudsynte endring som følgje av direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav a til c er å endre fristen i forseinkingsrentelova § 2 første ledd andre punktum frå ein månad til 30 dagar. Det vart opplyst at same vurderingar er gjort i Sverige og Danmark, som har tilsvarande lovgiving som Noreg på dette punktet.
4.1.4 Høyringsinstansane sitt syn
Berre Forbrukarombodet, Juss-Buss, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Norske inkassobyråers forening (NIF) har uttalt seg om desse spørsmåla. Alle gir støtte til framlegget i høyringsnotatet.
Forbrukarombodet peikar på at det frå forbrukarane si side ikkje er ønskjeleg med kortare fristar, men at det likevel ikkje er grunn til å gå imot departementet sitt framlegg om å endre betalingsfristen:
«Den foreslåtte endringen fra en måned til 30 dager er ... ikke så betydelig at den ... vil medføre særlig forringelse av forbrukernes rettigheter. Ettersom jeg også ser betydningen av å komme frem til like regler i forbrukerforhold som for næringsdrivende på dette punktet, støtter jeg derfor departementets forslag til endring av forsinkelsesrentelovens § 2.»
Også Juss-Buss støttar framlegget om å endre forseinkingsrentelova § 2, slik at fristen i staden blir på 30 dagar:
«Forslaget om å endre fristen til 30 dager vil innebære at man får en praktisk anvendbar regel. Man får også en rettferdig regel da fristens lengde vil bli lik for de ulike skyldnere.»
Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon er samd i at ei endring av § 2 første ledd andre punktum ikkje vil innebere nokon stor skilnad, og organisasjonen legg til grunn at den nye regelen truleg vil vere enklare å halde seg til.
Når det gjeld departementet sitt framlegg om ikkje å ta inn nokon regel om utgangspunktet for fristen, uttrykkjer Juss-Buss derimot usemje:
«Direktivets regel om fristens utgangspunkt foreslås ikke inntatt i forsinkelsesrenteloven. Dette er begrunnet i at statene har anledning til å opprettholde regler som er gunstigere for kreditor enn det som følger av reglene i direktivet. Konsekvensen av at man ikke endrer fristens utgangspunkt vil bli at skyldner ikke får en reell 30- dagers frist før rentene begynner å løpe. Juss-Buss finner det mest hensiktsmessig at fristens utgangspunkt starter når skyldneren mottar oppfordring om å betale. Vi ser ingen grunn til at en regel som er til gunst for skyldner ikke skal innføres, da den er i samsvar med direktivet og dermed ivaretar kreditors interesse.»
4.1.5 Departementet sitt syn no
På bakgrunn av høyringsrunda held departementet fast ved framlegget om å endre månadsfristen i forseinkingsrentelova § 2 første ledd andre punktum til ein 30 dagars frist.
Departementet held også fast ved at det ikkje er naudsynt å endre reglane for når fristen startar. Som departementet peika på i høyringsnotatet, vil kreditor alltid kunne sende betalingsoppmoding på eit tidspunkt som gjer at fristen startar på eit like tidleg tidspunkt som det som følgjer av direktivet sine reglar. Sjølv om kreditor kan påverke tidspunktet for når fristen skal starte, vil skuldnaren alltid måtte få 30 dagar på seg til å betale om ikkje forfallstidspunktet er avtalt på førehand. Departementet kan difor ikkje sjå at skuldnaren ikkje får ein reell 30 dagars frist, slik Juss-Buss hevdar.
Elles syner departementet til det som er sagt i høyringsnotatet, jf. punkt 4.1.3 ovanfor.
4.2 Høve til å fastsetje at betalingsfristen skal vere inntil 60 dagar
4.2.1 Reglane i direktivet
Medlemsstatane kan i deira lovgiving setje fristen for å betale forseinkingsrenter til 60 dagar for bestemte kategoriar av avtalar, jf. artikkel 3 nr. 2. Føresetnaden er at partane ikkje kan avtale ein lengre frist, eller at partane fastset ein ufråvikeleg rentesats som er vesentleg høgare enn den lovbestemte satsen.
4.2.2 Høyringsnotatet
Departementet såg ikkje behov for å nytte høvet til å innføre slike særskilte fristar, men bad høyringsinstansane om å uttale seg særskilt om spørsmålet, jf. høyringsnotatet side 10.
4.2.3 Høyringsinstansane sitt syn og departementet sitt syn no
Berre Toll- og avgiftsdirektoratet, Oslo kommune, Norges Fondsmeglerforbund og Norske inkassobyråers forening (NIF) har uttalt seg om dette spørsmålet.
Alle seier seg samde i at det ikkje kan vere naudsynt å innføre særskilte fristar for bestemte kategoriar av avtalar. Til dømes uttalar Toll- og avgiftsdirektoratet:
«Forseinkingsrentelova er deklaratorisk utanfor forbrukerhøve. Dette inneber bl.a. at det utanfor forbrukerhøve kan avtalast ein lengre frist til å betale forseinkingsrente enn den som følgjer av gjeldande lov. Direktivet skisserer at det for enkelte avtaletypar kan etablerast ein frist på inntil 60 dager før forseinkingsrente starter å løpe. Om det ikkje innførast særskilde betalingsfristar kan det oppstå enkelthøve kor den avtalte betalingsfrist er sett lengre enn 60 dager. Dette vil vere lite praktisk fordi kreditor som hovudregel er interessert i korte fristar for når det kan reknast forseinkingsrente. Behovet for innføring av slike einskilde fristar framstår på denne bakgrunn som lite. Det følgjer vidare av ordlyden i direktivet at medlemsstatane ikkje er pålagt å innføre ei slik føresegn. Vidare synest det å vere i strid med norsk lovtradisjon å innføre ein slik kasuistikk i lovteksten.»
Departementet held fast ved at det ikkje er grunn for å nytte høvet til å innføre slike særskilte fristar, sidan det ikkje har kome fram noko slikt behov under høyringa.
4.3 Rentesatsen
4.3.1 Reglane i direktivet
Forseinkingsrentesatsen skal i statar som deltek i den tredje fasen av Den økonomiske og monetære unionen, vere summen av den rentesatsen som Den europeiske sentralbanken brukte ved sin siste vesentlege refinansieringstransaksjon før første kalenderdag i det gjeldande halvåret (i direktivet kalla referanserenta) tillagt minst sju prosentpoeng, dersom ikkje anna følgjer av avtale, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav d. I artikkel 2 nr. 4 er referanserenta definert som den rentesats som vert nytta ved slike transaksjonar i samband med anbod til fast rente. Dersom ein vesentleg refinansieringstransaksjon vert utført etter ei anbodsprosedyre med variabel rente, skal denne rentesatsen referere til marginalrenta som er resultatet av det anbodet.
For statar som ikkje tek del i det tredje stadiet av Den økonomiske og monetære unionen, skal referanserenta vere den tilsvarande referanserenta som blir fastsett av staten sin eigen nasjonale sentralbank, jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav d, jf. nærare om dette under punkt 4.3.3 nedanfor.
Referanserenta som gjeld den første dagen i det aktuelle halvåret, skal gjelde i dei etterfølgjande seks månadane. Forseinkingsrentesatsen skal med andre ord bli fastsett kvar 1. januar og 1. juli.
4.3.2 Gjeldande rett
Etter forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum er det overlete til Kongen å fastsetje kor høg rentesatsen skal vere. Rentesatsen har sidan 1. januar 1994 vore på 12% p.a., jf. kgl. res. 17. desember 1993 nr. 1144.
Av første ledd andre punktum går det fram at rentesatsen kan fastsetjast lågare for skuldnarar som er skuldnarar i eigenskap av å vere forbrukar. Slik situasjonen er i dag er rentesatsen den same både for forbrukarar og andre skuldnarar.
Paragraf 3 første ledd tredje punktum seier at endringar i forseinkingsrentesatsen «får virkning fra ikrafttredelsen også for krav hvor fordringshaveren har krav på forsinkelsesrente før ikrafttredelsen». Dette vil seie at i tilfelle der plikta til å betale forseinkingsrenter er i gang når det kjem ei endring av rentesatsen, så skal ein betale «gammal» sats fram til tidspunktet for iverksetjing av den nye satsen og ny sats frå iverksetjingstidspunktet.
I § 3 andre ledd er det ein særregel for tilfelle der det «løp rente i forholdet før betalingsplikt inntrådte». I slike tilfelle kan kreditor krevje den gjeldande renta i staden for forseinkingsrenta.
4.3.3 Høyringsnotatet
Reglane i direktivet om korleis ein skal fastsetje rentesatsen, skil seg frå gjeldande norsk rett, jf. ovanfor. Departementet gjorde difor framlegg om å endre dei norske reglane slik at dei kjem i samsvar med direktivet, jf. høyringsnotatet side 11-12, der det vart uttalt:
«Sjølve rentesatsen kan framleis fastsetjast ved kongeleg resolusjon, men grunnlaget for den bør gå uttrykkjeleg fram av forseinkingsrentelova § 3.
Noregs Bank utfører ikkje «refinansieringstransaksjonar» på same måten som Den europeiske sentralbanken. Slik Justisdepartementet har forstått det er dei omtalte refinansieringstransaksjonane utlån Den europeiske sentralbanken gjer til vanlege bankar som er med i euro-samarbeidet. Det er eit naudsynt verkemiddel ut frå den måten Den europeiske sentralbanken har valt å styre pengepolitikken på. Den renta som blir lagt til grunn ved slike transaksjonar vil vere Den europeiske sentralbanken si pengepolitiske styringsrente.
I Noreg vert den pengepolitiske styringsrenta fastsett på ein annan måte enn hos Den europeiske sentralbanken. Det er Noregs Bank som fastset den pengepolitiske styringsrenta. Pr. i dag er den pengepolitiske styringsrenta foliorenta som er fastsett av Noregs Bank. Dette er den renta bankane får på innskot dei gjer i Noregs Bank over natta, og denne er pr. 20. februar 2003 6,0 prosentpoeng.
Slik Justisdepartementet forstår direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d, jf. artikkel 2 nr. 4, er det nettopp den pengepolitiske styringsrenta til Den europeiske sentralbanken eller den nasjonale sentralbanken som skal vere referanserente. I Noreg skal dermed referanserenta vere den pengepolitiske styringsrenta til Noregs Bank.
Sjølv om styringsrenta pr. i dag er foliorenta, har vi forstått det slik at kva som skal vere den pengepolitiske styringsrenta i prinsippet kan variere. Etter Justisdepartementet sitt syn bør ein difor i lovteksten vise til den pengepolitiske styringsrenta fastsett av Noregs Bank, og ikkje foliorenta.»
På denne bakgrunnen foreslo departementet at forseinkingsrentelova § 3 første ledd første punktum skulle lyde slik:
«Kongen fastsetter hvert halvår størrelsen av forsinkelsesrenten til en fast prosent årlig rente, som skal svare til den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank pr. 1. januar og 1. juli det aktuelle år tillagt minst sju prosent.»
I og med at direktivet berre gjeld i handelshøve, meinte departementet at det ikkje er noko i vegen for å halde fast ved regelen i § 3 første ledd andre punktum om at det kan fastsetjast lågare forseinkingsrente i forbrukarforhold. Også regelen i § 3 første ledd tredje punktum var etter departementet sitt syn i tråd med direktivet. Endeleg peika departementet på at føresegna i § 3 andre ledd om alternativ rentesats er til fordel for kreditorane, og dermed kan vidareførast, jf. artikkel 6 nr. 2.
4.3.4 Høyringsinstansane sitt syn
Norske inkassobyråers forening (NIF) er skeptiske til at rentesatsen skal fastsetjast to gonger i året. Dei uttalar:
«NIF tror dette vil medføre store praktiske problemer mht. korrekt beregning for næringslivet, inkassobransjen, forliksråd og namsmenn (administrative konsekvenser). Erfaringene fra vår bransje tilsier at dette allerede i dag synes å være komplisert å forstå og beregne korrekt. Etter vår oppfatning vil en årlig fastsettelse kontra 2 ganger i året neppe føre til vesentlige tap/gevinster for næringsdrivende kreditor eller debitor.»
Toll- og avgiftsdirektoratet er samd i at direktivet gjer det naudsynt med endringar i forseinkingsrentelova, men etterlyser mellom anna betre rutinar for kunngjering. Dei uttalar i denne samanheng:
«Toll- og avgiftsdirektoratet er av den oppfatning at endringane i foresinkingsrentelova § 3 vil medføre hyppigare endringar i rentesatsen enn etter den gjeldande lov. Da den pengepolitiske renta endrast jamt, vil forseinkingsrentelova truleg bli endra kvart halvår. På denne bakgrunn vil det måtte reknast ulik rentesats for dei ulike periodane innanfor same rentekrav. Dette medfører at rentekravet må spesifiserast for å unngå at kravet blir uoversiktleg. Talet på klager vil truleg auke på bakgrunn av dette.
Hyppige endringar av forseinkingsrenta krev gode rutiner for kunngjering. Etter Toll- og avgiftsdirektoratet sitt syn vil ei kunngjering i Norsk Lovtidend ikkje vere tilstrekkeleg da Norsk Lovtidend vert sendt ut seint i høve til kva tid endringane vert sett i kraft. Vi ber difor departementet gjere greie for korleis kunngjeringa skal skje, her i blant høve til å gje informasjonen direkte til kreditorane.»
Finansdepartementet sluttar seg til Justisdepartementet sitt framlegg om at rentesatsen skal fastsetjast kvart halvår til ein fast prosent årleg rente som skal svare til den pengepolitiske styringsrenta slik denne er fastsett av Noregs Bank per 1. januar og 1. juli det aktuelle året, tillagt minst sju prosentpoeng, og uttaler:
«Det bemerkes at den pengepolitiske styringsrente vil kunne variere mellom foliorenten og D-lånsrenten i Norges Bank. Når banksystemet samlet sett har innskudd på foliokontoen i Norges Bank, er foliorenten den marginale plasseringsrenten for banksystemet sett under ett. Foliorenten er da den effektive styringsrenten. Norges Bank legger i dag dette til grunn i sin utførelse av penge- og likviditetspolitikken. Dersom dette skal endres, og en for eksempel går over til at D-lånsrenten eller rente innenfor korridoren som utgjøres av foliorenten og D-lånsrenten skal være den effektive styringsrenten, vil det kreve en aktiv beslutning fra Norges Banks side. Det vil i så fall innebære endringer i Norges Banks måte å styre likviditeten i pengemarkedet på, og derigjennom også hvordan banken bidrar til at endringer i styringsrenten får bredt gjennomslag i det korte pengemarkedet.
Det kan ikke utelukkes at Norges Bank vil endre likviditetsstyringen i pengemarkedet og at D-lånsrenten vil kunne være den mest effektive styringsrenten i fremtiden. Det synes således hensiktsmessig at det i lovteksten vises til den pengepolitiske styringsrenten.
Finansdepartementet legger til grunn at utkastet ikke innebærer noen endring i forhold til hvem som skal fastsette forsinkelsesrenten, herunder at Finansdepartementet også i fremtiden vil måtte fremme forslag til endringer. Muligheten for hyppigere endring av forsinkelsesrenten som følge av utkastet tilsier at prosedyrene for fastsettelsen av størrelsen på forsinkelsesrenten forenkles noe. Finansdepartementet ber derfor Justisdepartementet vurdere om Kongens myndighet i forsinkelsesrenteloven § 3 bør delegeres til Finansdepartementet.
Finansdepartementet er videre av den oppfatning at nevnte prosedyre bør sikre tilstrekkelig kunngjøring/informasjon av gjeldende rentesats.»
Noregs Bank sluttar seg til departementet si forståing av det pengepolitiske regimet i Den europeiske sentralbanken (ESB) og tilpassinga til det norske systemet. Noregs Bank er vidare også samd i at forseinkingsrenta skal vise til den pengepolitiske styringsrenta for Noregs Bank, og ikkje foliorenta.
Forbrukarombodet meiner at det er «positivt at departementet går inn for at det fortsatt bør være adgang til å fastsette lavere forsinkelsesrente i forbrukerforhold enn i næringsforhold».
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon peikar på at ei hyppigare endring i forseinkingsrenta vil kunne skape problem for mindre kravshavarar:
«Særlig for mindre kreditorer vil en overgang til hyppigere endringer i forsinkelsesrenten kunne skape problemer. Det er nevnt i høringsnotatet at disse normalt vil ha faktureringsprogrammer som kan takle dette praktisk. Endringer er likevel betinget av at den nye renten legges inn i programmet. Det er derfor viktig at man finner frem til en ordning slik at det er enkelt for kreditorene å følge med i de endringene som foretaes.»
Norges Bilbransjeforbund rettar fokus mot dei tilfella der ein forbrukar opptrer som kravshavar:
«I sitt forslag til endringer i morarenteloven vil ... departementet beholde lovens § 3, første ledd, annet punktum om adgang til å fastsette lavere morarente i forbukerforhold uendret. Vi finner i denne forbindelsen grunn til å peke på at denne bestemmelsen omhandler situasjonen hvor forbrukeren er skyldner. Imidlertid er det ikke uvanlig at en forbruker opptrer som kreditor i forhold til en handlende/næringsdrivende, f.eks i et forbrukerkjøp hvor forbrukeren gjør krav på renter knyttet til et krav om prisavslag, eller erstatning for mangler ved varen. Også ved kjøpsheving vil forbrukeren ha krav på renter av betalt kjøpesum etter morarenteloven, jfr. forbrukerkjøpslovens § 50.
Departementets forslag til lovendring innebærer at forbrukerens rentekrav i slike tilfeller skal utmåles etter endringsforslagets § 3, første ledd, første punktum. Såvidt vi kan se vil lovendringsforslaget i så fall medføre at det nye beregningsgrunnlaget for morarenten, vil få et videre anvendelsesområde enn det direktivet tar sikte på (mellom handlende).
For øvrig, hvis det blir aktuelt å fastsette en lavere rente i forbrukerforhold, synes det ikke urimelig om det rentekrav som utløses ved pengekrav knyttet til kontraktsbrudd i henhold til forbrukerkjøpsloven (og muligens andre lover), beregnes etter samme sats uansett om kontraktsbruddet skjer fra selgerens eller forbrukerkjøperens side. Særskilt hjemmel for dette må i så fall innarbeides i loven, noe direktivet ikke vil være til hinder for.»
4.3.5 Departementet sitt syn no
Høyringsinstansane gir i hovudsak støtte til Justisdepartementet sitt framlegg i høyringsnotatet, men som det går fram ovanfor er Norske inkassobyråers forening (NIF) skeptisk til at rentesatsen skal bli fastsett to gongar i året.
På dette punktet har imidlertid ikkje statane valfridom. Det går uttrykkjeleg fram av direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d at rentesatsen skal fastsetjast pr. 1. januar og 1. juli kvart år.
Men det er ikkje nødvendigvis slik at rentesatsen må endrast kvart halvår. Dersom referanserenta (hos oss den pengepolitiske styringsrenta til Noregs Bank) ikkje har endra seg, vil det truleg oftast ikkje vere nokon grunn til å endre rentesatsen. Sjølv om referanserenta har endra seg, er det heller ikkje gitt at rentesatsen må endrast. Dette må bli ei konkret vurdering i kvart tilfelle. Ein vil likevel ha plikt til å treffe eit nytt vedtak om kva rentesatsen skal vere kvart halvår, og alle kreditorar og andre som skal nytte rentesatsen må forsikre seg om kva den er.
Sjølv om det kan medføre noko meir arbeid for enkelte at rentesatsen vert endra kvart halvår held departementet fast på framlegget frå høyringsnotatet. Økonomiske og administrative konsekvensar er nærare omtala nedanfor under punkt 9.
Norges Bilbransjeforbund peiker på at også tilfelle der ein forbrukar er kreditor, f. eks. der forbrukaren gjer krav på renter i samband med erstatning for manglar ved ei vare som er kjøpt, vil bli omfatta av den nye måten å fastsetje rentesatsen på.
Dette er riktig, men departementet kan vanskeleg sjå at dette skal bli særleg problematisk. Også slik det er i dag, vil rentesatsen som gjeld når ein forbrukar er kreditor, vere den same som den som gjeld for næringsdrivande. At rentesatsen skal bli fastsett på ein noko anna måte enn i dag, er etter departementet sitt syn ingen grunn for å fastsetje særskilte reglar om korleis ein skal fastsetje forseinkingsrentesatsen når kreditor er forbrukar. Dersom det seinare skulle vise seg at det medfører urimelege resultat at rentesatsen for tilfelle der kreditor er forbrukar, blir fastsett på same måte som det som er foreslått i proposisjonen her, vil ein kunne vurdere spørsmålet på nytt.
Finansdepartementet reiser spørsmål om ikkje den kompetanse som er lagt til Kongen etter forseinkingsrentelova § 3 til å fastsetje rentesatsen bør delegerast til Finansdepartementet, då det truleg vil bli behov for å endre rentesatsen oftare enn no.
Bakgrunnen for at kompetansen til å fastsetje rentesatsen vart lagt til Kongen går fram av merknaden til § 3 i Ot. prp. nr. 55 (1975-76) s. 23. Det heiter her:
«Med hensyn til spørsmålet om myndigheten til å fastsette rentesatsens høyde bør delegeres, har man ikke noe å bemerke til det som er anført av Finansdepartementet, om at myndigheten bør utøves av Kongen i statsråd, jf. grunnloven § 28. Det dreier seg her om vedtak som ikke vil bli truffet hyppig, slik at hensynet til Regjeringens arbeidsbyrde ikke skulle være noe tungtveiende moment mot at myndigheten ikke skulle delegeres.»
Etter ordninga som følgjer av direktivet og som blir foreslått i proposisjonen skal rentesatsen fastsetjast to gonger i året. Dette må seiast å vere relativt ofte. Omsynet til Regjeringa si arbeidsbyrde taler såleis for å delegere kompetansen til departementet. I motsetning til i 1975 går også no Finansdepartementet inn for delegasjon. I tillegg skal rentesatsen fastsetjast ut frå noko meir handfaste utgangspunkt enn det som har vore tilfelle til no. Totalt sett meiner difor departementet at dei beste grunnar taler for at kompetansen blir delegert, og går inn for dette.
Delegasjonen bør etter departementet sitt syn skje direkte i lova. Dersom det seinare blir aktuelt å fastsetje rentesatsen på anna måte igjen, må det lovendring til, og ein kan då også vurdere kompetansespørsmålet på nytt.
Også kompetansen til å fastsetje lågare rentesats i forbrukarhøve, jf. forseinkingsrentelova § 3 første ledd andre punktum bør delegerast til departementet, då rentesatsen i forbrukarhøve alltid bør vurderast i høve til den rentesatsen som skal gjeld i næringshøve. Departementet går difor inn for også å delegere kompetansen etter andre punktum til departementet.
Når det gjeld spørsmålet om kunngjering av endringane i forseinkingsrentesatsen, som fleire høyringsinstansar har tatt opp, vil Justisdepartementet ta dette spørsmålet opp med Finansdepartementet for å finne ei god løysing som gir effektiv informasjon. Det er truleg Finansdepartementet som må stå for sjølve kunngjeringa då det er dette departement som fastset forseinkingsrentesatsen.