Ot.prp. nr. 3 (2003-2004)

Om lov om endringar i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (gjennomføring av direktiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om kamp mot forseinka betaling i handelshøve)

Til innhaldsliste

6 Grovt urimelege avtalar

6.1 Avvikande avtalar i forhold til reglane i direktivet

6.1.1 Direktivet artikkel 3 nr. 3

Etter direktivet artikkel 3 nr. 3 er statane pliktige til å ha føresegner om at avtalar om betalingstid eller følgjene av forseinka betaling som ikkje er i tråd med føresegnene i direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav b-d og nr. 2, enten ikkje skal vere bindande, eller gi grunnlag for erstatning, dersom avtalen står fram som klart urimeleg etter ei konkret vurdering der ein ser på alle omstenda i saka, inkludert handelspraksis og arten av produktet. Det vert presisert at ein ved avgjerda av om ein avtale er klart urimeleg overfor kreditor, blant anna skal ta omsyn til om skuldnaren har ein objektiv grunn til å fråvike føresegnene i nr. 1 bokstav b-d og nr. 2. Dersom ein avtale vert fastslått å vere klart urimeleg, skal dei lovbestemte vilkåra leggjast til grunn, om ikkje dei nasjonale domstolane fastset andre og rimelegare vilkår. Direktivet legg såleis opp til at ein skal foreta ei konkret vurdering der ein skal ta omsyn til alle relevante moment.

6.1.2 Gjeldande rett

Avtalelova 31. mai 1918 nr. 4 § 36 første ledd opnar for at ein avtale kan setjast heilt eller delvis til side eller endrast, dersom det vil verke urimeleg eller vere i strid med god forretningsskikk å gjere den gjeldande. Ved avgjerda skal ein ta omsyn til innhaldet i avtalen, partane si stilling, tilhøva når avtalen vart inngått, etterfølgjande omstende og tilhøva elles, jf. andre ledd. Reglane gjeld tilsvarande dersom det vil verke urimeleg å gjere handelsbruk eller anna kontraktrettsleg sedvane gjeldande, jf. tredje ledd.

Avtalelova § 36 gjeld for heile formuerettsområdet, jf. § 41.

6.1.3 Høyringsnotatet

Medan direktivteksten talar om klart urimelege avtalar, gjeld avtalelova § 36 tilfelle som er urimelege eller i strid med god forretningsskikk. Departementet meinte på denne bakgrunn at den norske lempingsregelen kan nyttast i større grad enn det direktivet krev, jf. høyringsnotatet side 18. Departementet peika på at det ikkje er noko i vegen for eit slikt avvik mellom gjeldande rett og direktivet, så lenge det går i favør av kreditor, jf. artikkel 6 nr. 2. Departementet konkluderte med at det heller ikkje var andre skilnader som kunne gjere det naudsynt å endre norsk rett:

«Også etter avtalelova § 36 skal ein foreta ei konkret totalvurdering der ein kan ta omsyn til dei same moment som er nemnt i direktivet.

Avtalelova § 36 opnar både for at ein kan setje avtalen heilt til side, og for at avtalen vert endra, medan direktivet føreskriv at avtalen skal kunne byggjast ut med dei vilkåra som følgjer av lova eller som vert fastsett av domstolane. Avtalelova § 36 gir dermed rom for å foreta slike endringar av avtalen som direktivet føreskriv. På denne bakgrunnen er departementet sitt syn at norsk rett samsvarar med direktivet artikkel 3 nr. 3.»

6.1.4 Høyringsinstansane sitt syn og departementet sitt syn no

Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om tilhøvet mellom direktivet og avtalelova § 36.

Departementet held på bakgrunn av høyringsrunda fast ved at avtalelova § 36 oppfyller det høvet til å lempe avtalen som direktivet krev, og foreslår difor ingen endringar som følgje av artikkel 3 nr. 3. Departementet syner til det som er sagt om dette i høyringsnotatet, jf. punkt 6.1.3 ovanfor.

6.2 Verkemiddel for å få omgjort grovt urimelege vilkår

6.2.1 Direktivet artikkel 3 nr. 4 og 5

Etter direktivet artikkel 3 nr. 4 er statane forplikta til å sikre at det i kreditorane og konkurrentane si interesse finst passande og effektive verkemiddel som kan bringe bruken av klart urimelege kontraktsvilkår til opphøyr. Artikkel 3 nr. 5 set særskilt krav om at det skal stå slike verkemiddel til rådvelde for organisasjonar som representerar små eller mellomstore verksemder, jf. punkt 6.3.1 nedanfor.

6.2.2 Gjeldande rett og høyringsnotatet

Etter norsk rett kan den som har søksmålskompetanse, reise sivilt søksmål om avtalevilkår er urimelege etter avtalelova § 36. Departementet meinte at slik søksmålsadgang tilfredsstiller vilkåret om passande og effektive middel i direktivet artikkel 3 nr. 4, jf. høyringsnotatet side 19. Til alternativet om administrativ prøving uttalte departementet følgjande:

«Etter direktivet er det også tilstrekkjeleg at spørsmålet kan bringast inn til administrativ prøving. Men det finst ikkje noko offentleg organ i Noreg som kan foreta slik prøving i næringshøve. Forbrukarombodet og Marknadsrådet har berre kompetanse i forbrukarhøve, jf. marknadsføringslova 16. juni 1972 nr. 47 kapittel 3.

Departementet går heller ikkje inn for å etablere noka administrativ prøvingsordning for slike saker. Slik departementet ser det, vil det vere uheldig å leggje næringssaker til Forbrukarombodet og Marknadsrådet, då dette vil kunne svekkje deira posisjon som forbrukarorgan. Det er heller ikkje noko reelt alternativ å opprette eit særskilt organ for prøving av standardvilkår i næringshøve. Eit slikt organ vil truleg få eit lite tal saker til handsaming, og blir dermed dyrt å halde i drift.

Det aktuelle verkemiddelet hos oss vert dermed å bringe spørsmålet inn for domstolane.»

Departementet peika vidare på at det som kan vere tvilsamt, er om dei norske reglene i tilstrekkjeleg grad opnar for «at ovanfor nemnde organisasjonar kan reise søksmål på vegne av sine medlemmar slik det er fastsett i direktivet artikkel 3 nr. 5». Sjå nærare om dette under punkt 6.3 nedanfor.

6.2.3 Høyringsinstansane sitt syn og departementet sitt syn no

Forbrukarombodet seier seg samd med departementet i at Forbrukarombodet og Marknadsrådet ikkje bør bli administrative prøvingsorgan, sidan dette vil kunne svekkje deira posisjon som forbrukarorgan:

«Jeg støtter departementets syn på dette punktet. Etter mitt syn er det ikke hensiktsmessig å tillegge Forbrukerombudet myndigheten til å avgjøre hvorvidt avtalevilkår som benyttes mellom næringsdrivende er urimelige, ettersom Forbrukerombudet er et organ som skal ivareta forbrukernes interesser. Tilleggelse av en slik myndighet til Forbrukerombudet ville også i så fall medføre behov for økte ressurser til Forbrukerombudet.»

Departementet er samd i dette og held fast ved at norsk rett tilfredsstiller direktivet på dette punktet.

6.3 Nærare om organisasjonar sin søksmålskompetanse

6.3.1 Direktivet artikkel 3 nr. 5

Artikkel 3 nr. 5 krev at det blant midla som same artikkel nr. 4 nemner, skal vere reglar om at organisasjonar som er offisielt godkjende som representantar for små og mellomstore bedrifter, eller som har lovleg interesse («legitimate interest») i å representere slike verksemder, skal ha rett til å bringe spørsmålet om standardavtalar er klart urimelege overfor kreditor etter kriteria i artikkel 3 nr. 3, inn til prøving av domstolane eller kompetente administrative styresmakter. Domstolane eller kompetente administrative styresmakter skal ha høve til å nytte eigna og effektive middel til å stogge bruken av slike klart urimelege kontraktsvilkår.

Etter departementet sitt syn går det ikkje klart fram av føresegna i artikkel 3 nr. 5 om ho inneber eit krav om at organisasjonen skal kunne ta opp ei konkret einskildsak til føremon for kreditor (ei lita eller mellomstor verksemd), eller om ho krev at organisasjonen skal ha rett til å reise sak for å få underkjend ei standardavtale heilt allment, med den verknaden at standardavtalen ikkje kan bli nytta i noko einskildhøve. Omsynet til ei effektiv oppfylling av direktivet sitt formål kan etter departementet sitt syn tale for at føresegna iallfall har den sist nemnde verknaden. Skal organisasjonen få full verknad av å reise ei slik sak, må utfallet vere bindande for kvar og ein som kan finne på å nytte ein slik standardavtale til skade for ein kreditor som er ei lita eller mellomstor verksemd.

6.3.2 Gjeldande rett

Etter norsk rett er det eit vilkår for å gå til sivilt søksmål at ein har «rettsleg interesse» i saka. Dette går uttrykkjeleg fram av tvistemålslova § 54 når det gjeld krav om fastsetjingsdom, men gjeld òg ved krav om fullbyrdingsdom etter tvistemålslova § 53. Av kravet til rettsleg interesse utleier ein mellom anna at saka må bli reist av rette vedkomande, det vil seie nokon som har sterk nok tilknyting til saka. Dommen vil etter hovudregelen i sivilprosessen - som vil gjelde i desse sakene - vere bindande berre for den eller dei som er saksøkte.

I privatrettslege forhold er hovudregelen at søksmålet må gjelde saksøkjaren sine eigne rettar og plikter overfor saksøkte. Berre i nokre tilfelle kan søksmål bli reist av personar som ikkje gjer gjeldande nokon rett på eigne vegner, til dømes ei samanslutning. Etter rettspraksis er vilkåra for dette jamt strenge i privatrettslege forhold, sjå m.a. Skoghøy, Tvistemål (2. utgave, Oslo 2001) side 332 flg. (særleg side 340-41) og Hov, Rettergang III (Bergen 2000) side 149 flg. med vidare tilvisingar. Men kravet til rettsleg interesse kan endre seg noko med utviklinga, og ein kan ikkje sjå heilt bort frå at det kan vere lettare for ein organisasjon å få fremja eit søksmål om ein standardavtale reint allment kan brukast i lys av direktivet sine reglar, dersom det finst ein høveleg motpart i ei slik generell sak, enn å reise sak om eit konkret rettshøve der standardavtalen blir nytta til skade for kreditor.

Tvistemålutvalet går i NOU 2001: 32 Rett på sak side 193 inn for å vidareføre dei reglar som i dag gjeld om søksmålskompetansen til organisasjonar. Dei uttaler i denne samanhengen:

«Tvistemålsutvalget mener de domstolskapte regler om organisasjoners søksmålsadgang er hensiktsmessige og bør videreføres. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen spesielle endringer her. Utvalget tilføyer at det ikke ønsker å stoppe noen videre utvikling av denne søksmålskompetansen. En eventuell slik utvikling må først og fremst styres av de foreliggende søksmålsbehov. Slike endringer vil da kunne foretas ved justeringer fra domstolenes side.»

Når det gjeld kven dommen skal vere bindande for, går Tvistemålsutvalet ikkje inn for nemnande endringar i gjeldande rett, sjå NOU 2001: 32 side 420-21. Utvalet held såleis fast ved at ein dom i ei sak som er reist av ein organisasjon, ikkje skal vere bindande for organisasjonen sine medlemer eller for andre.

6.3.3 Høyringsnotatet

Justisdepartementet uttalte i høyringsnotatet at det hadde vanskar med å sjå at norsk rett i dag gir organisasjonar som representerer små og mellomstore verksemder, slikt høve til å reise sak for domstolane om standardavtalar som direktivet artikkel 3 nr. 5 føreset, jf. høyringsnotatet side 21:

«Dei einskilde verksemdene kan sjølve få prøvd for domstolane om ein standardavtale som gjeld for det aktuelle rettshøvet, er urimeleg i lys av direktivet og difor lyt setjast til sides, og då følgjer det av dei sivilprosessuelle reglane om rettsleg interesse at organisasjonen ikkje kan reise ei slik sak. Det er noko meir uvisst om organisasjonen vil vere avskoren frå å reise sak om standardavtalen reint allment, men det er ikkje heva over tvil at det vil vere nokon som vil vere rett saksøkt («passiv søksmålskompetanse») i ei slik sak, og i alle høve vil ikkje utfallet vere rettskraftig bindande for andre enn dei som har vore partar i saka.»

På denne bakgrunnen meinte departementet at retten for organisasjonar som representerer små og mellomstore verksemder til å reise søksmål i dei sakene det er tale om her, burde fastsetjast særskilt i forseinkingsrentelova. Departementet peika på at same vurdering er gjort av Tvistemålsutvalet i NOU 2001: 32 side 206-07, kor utvalet seier at det ser det som lite ønskjeleg å utforme dei allmenne standardprega reglane om søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon slik at dei uttrykkjeleg dekkjer slike særhøve som mellom anna direktivet om forseinka betaling. Utvalet rår til å nytte særregulering der dei allmenne reglane ikkje synest tilstrekkjelege.

Om innhaldet i ein slik regel i forseinkingsrentelova uttalte departementet følgjande på side 21-23 i høyringsnotatet:

«Han må gje ein organisasjon som representerar små og mellomstore verksemder høve til å reise søksmål. Meir tvilsamt er det kva søksmålet skal gjelde og kva for verknader som avgjerda skal ha. Søksmålet kan gjelde eit konkret rettshøve og bruken av standardavtalen i det, eller bruken av standardavtalen reint allment. Med det siste alternativet - som kan ha mest for seg når det gjeld effektiv oppfylling av direktivet sitt formål - er ulempa at det kan vere uvisst kven det er rimeleg å gjere til motpart, om ikkje standardavtalen er utarbeidd ved tingingar mellom fleire organisasjonar som representerar ulike interesser. Dette spørsmålet ville eigna seg til ei løysing med reglar om gruppesøksmål, som samstundes ville gje ei vid rettskraftverknad av dommen. Tvistemålsutvalet har gjort framlegg til reglar om gruppesøksmål (jf. NOU 2001: 32 s. 467-96), men Justisdepartementet finn det rettast å vente med å foreslå slike reglar til den fullstendige oppfølginga av utvalet sitt forslag til ny tvistelov. I denne omgongen går departementet inn for at ein får klare seg på anna vis.

Ei mogeleg løysing er å gje organisasjonen høve til å reise søksmål om standardavtalen i eit konkret rettshøve. Søksmålet må då bli reist mot den som er motpart i det konkrete rettshøvet, og dommen bør vere bindande for han og for kreditor i rettshøvet deira. I tillegg bør den kunne få utvida rettskraft, slik at det vert avgjort overfor alle om standardavtalen er urimeleg, når organisasjonen krev det og retten finn saka tolleg godt opplyst for slik verknad. Andre interesserte - om dei er organisasjonar eller einskilde - vil ha høve til å melde seg på i søksmålet som hjelpeintervenientar dersom dei har rettsleg interesse i det etter dei vanlege reglane i tvistemålslova.

Ein ny regel i forseinkingslova etter desse linene kan førebels bli utforma til dømes på dette viset:

«En organisasjon som representerer små eller mellomstore næringsvirksomheter kan reise søksmål for å få prøvd om vilkår i standardavtaler om betalingstid eller følgene av forsinket betaling vil virke urimelig overfor kreditor, jf. avtaleloven § 36. Retten kan etter påstand fastsette at en dom i saken skal gjelde for alle og enhver som gjør bruk av standardavtalen.»

Med ei slik utforming kan organisasjonen reise søksmål både med og utan tilknyting til eit konkret kontraktshøve. Eit slikt søksmål kan mest naturleg bli reist mot den som freistar gjere gjeldande vilkår i standardavtalen mot kreditor, eller mot den organisasjon eller verksemd som har utarbeidd standardavtalen på vegner av skuldnarsida. Knyter saka seg til eit konkret kontraktshøve, vil dommen vere rettskraftig jamvel for kreditor, som kan tre inn i saka som sterk hjelpeintervenient. Skal ein dom som kjenner standardavtalen urimeleg, slik at det heilt eller delvis er ulovleg å nytte han, verte bindande for andre enn den konkrete motparten, bør det truleg berre gjelde for framtidig bruk av avtalevilkåret. Dommen bør altså ikkje vere bindande i ei eventuell sak om eit kontraktshøve som alt er gjort opp. Det får vere opp til retten å fastsetje om dommen skal gjelde for alle kontraktshøve der standardavtalen blir nytta, eller berre for dei kontraktshøve som blir inngått etter dommen. Skal dommen vere bindande for andre enn partane, lyt retten sjå til at saka er så godt opplyst at den kan kjenne seg tolleg trygg på resultatet.

Direktivet stiller berre krav om at organisasjonar som representerer små og mellomstore verksemder skal ha søksmålskompetanse. Når ein først skal innføre ein slik regel kan ein spørje om han bør gjelde i forhold til alle verksemder utan omsyn til storleik. Det kan vere vanskeleg å trekkje grenser for kva som er små og mellomstore verksemder, og departementet ser ikkje tungtvegande omsyn mot at organisasjonar også skal kunne gå til søksmål i dei aktuelle tilfella dersom organisasjonane ønskjer det. Det kan likevel vere at organisasjonane ikkje vil prioritere like høgt å reise søksmål med tanke på store verksemder, som vil ha lettare for å ivareta eigne interesser enn mindre verksemder.

Justisdepartementet går likevel i denne omgang inn for at retten berre skal gjelde i forhold til små og mellomstore verksemder, slik det er fastsett i direktivet, men bed særskilt om høyringsinstansane sitt syn på dette.

Når det gjeld spørsmålet om kva som skal til for å seie at ein organisasjon representerer ei verksemd, meiner Justisdepartementet at dette må avgjerast konkret, jf. merknadane til den føreslåtte lovføresegna i punkt 10.»

6.3.4 Høyringsinstansane sitt syn

Maskinentreprenørenes Forbund gjev full støtte til framlegget om ny § 4 a i forseinkingsrentelova:

«Som bransjeorganisasjon registrerer vi ikke sjelden at store oppdragsgivere eller sammenslutninger setter vilkår ut fra den forhandlingsposisjon de har i forhold til små og mellomstore leverandører. Det er derfor med stor interesse og glede vi registrerer at det i forslag til endring i forsinkelsesrenteloven (ny § 4 a) inntas bestemmelse om at organisasjoner som representerer små og mellomstore næringsvirksomheter kan fremme søksmål for å få prøvd om vilkår i standardavtaler om betaling eller følgene av forsinket betaling, vil virke urimelig overfor kreditor.»

Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon er samd i framlegget om ei slik lovføresegn:

«Organisasjoners søksmålskompetanse er i norsk rett et noe uklart område. Reglene er langt på vei skapt gjennom rettspraksis. Vi er enige i at dagens regler ikke tillater slike søksmål i den utstrekning direktivet krever. Å tillate at organisasjoner går til søksmål uten at de tradisjonelle kravene til rettslig interesse foreligger, er et markert brudd i forhold til de øvrige reglene om søksmålskompetanse. [...]

Vi er videre enige i at spørsmålet om organisasjoners søksmålskompetanse bør sees i sammenheng med Tvistemålsutvalgets arbeid. HSH støtter derfor departementets forslag om å lage en konkret bestemmelse som oppfyller minimumskravene i direktivet.»

Den norske Dommerforenings utvalg for obligasjonsrett, selskapsrett og avtalerett stør derimot ikkje framlegget:

«[F]orslaget om å gi søksmålsrett for organisasjoner ... bør etter utvalgets oppfatning ... utredes nærmere og ses i sammenheng med arbeidet med ny sivilprosesslovgivning og de forslag som der foreligger om rett til gruppesøksmål. En slik søksmålsrett som er omhandlet i høringsnotatet (og direktivet) bør ligge godt til rette for gruppesøksmål.

Dersom man av hensyn til EØS-forpliktelsene ikke kan utsette spørsmålet til det foreligger ny tvistelov, bør det etter utvalgets oppfatning vurderes om kompetansen til å nedlegge forbud bør legges til Markedsrådet eller Konkurransetilsynet - ikke til den domstol som måtte være rett verneting i en bestemt tvistesak. En sak om forbud mot generelle avtalevilkår har sterke innslag av forvaltningsmyndighet og vil kreve utredning og informasjonsinnhenting som ikke godt kan overlates til partene i den aktuelle tvist. Å la en domstol selv sørge for slik utredning vil være i strid med grunnleggende prinsipper i vår sivilprosess og kan derfor ikke anbefales.»

Domstoladministrasjonen, som opplyser å ha lagt fram spørsmålet for utvalte domstolar, hadde ingen merknader til framlegget i høyringsnotatet.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening er skeptisk til ein regel om utvida rettskraft:

«Uten å ha alternative forslag til hvordan direktivet skal inkorporeres i norsk rett på dette punkt, stiller NARF seg skeptisk til innføringen av en regel som gir domstolen rett til å bestemme at en dom også skal kunne gjøres gjeldende for andre enn sakens parter. At en dom skal kunne få rettsvirkninger for andre enn de som er parter i saken er et brudd på de alminnelige rettsregler som gjelder for norsk prosess.

Indirekte er det ikke tvilsomt at en dom vedrørende rimeligheten av en standardavtale, også etter dagens regler, vil få virkning for tilsvarende avtaleforhold. Særlig gjelder dette dersom dommen har prejudikatsverdi. Etter vår vurdering bør det derfor utredes om ikke direktivets artikkel 3 nr 5 allerede kan anses oppfylt ved bruk av juridisk metode i kombinasjon med dommers rettsvirkninger i sin alminnelighet. I tillegg bør det i langt større grad utredes hvilke andre konsekvenser en slik endring vil medføre.

Vi i NARF har ikke utredet spørsmålet nærmere, men tillater oss å være skeptiske til en dramatisk endring av dommers rettsvirkninger.»

Også Den norske Advokatforening uttrykkjer skepsis til ein regel om utvida rettskraft:

«Forslaget til ny § 4 a i morarenteloven innebærer et brudd med vårt nåværende rettssystem. Som påpekt innledningsvis av departementet er det en grunnregel i norsk prosessrett at en dom kun er bindende og kan fullbyrdes overfor dem som er parter i en sak.

Utvalget ser ingen grunn til å rokke ved dette prinsippet. Utkastet gir en organisasjon rett til å reise sak om rimeligheten i en standardkontrakt uten at kreditor behøver å samtykke i dette og uten at kreditor er enig i at slik sak blir reist. Dersom resultatet i tillegg skal være bindende for kreditor dersom det dreier seg om et konkret rettsforhold, vil dette være et betenkelig brudd på etablerte prinsipper.

Direktivets ordlyd på dette punkt er uklart og det er etter utvalgets mening ikke nødvendig å trekke den konsekvens som forslaget gjør: - At resultatet i konkrete tilfelle skal være bindende for en kreditor som ikke er part i saken.

Bestemmelsen i forslagets andre punktum er mindre betenkelig. For det første fordi den uttrykkelig forutsetter at spørsmålet om virkningen skal vurderes av domstolen. Dernest fordi virkningen mer vil ligne på en presedensavgjørelse som partene kan rette seg etter ved senere kontraktsinngåelse.

[...]

§ 4 a: Ordlyden inneholder i første punktum en henvisning til avtalelovens § 36.

Utvalget vil foreslå at denne referansen sløyfes. Den vil kunne virke innsnevrende på fortolkningen av rimelighetsbegrepet og kan skape unødig sprik mellom § 4 a og de kriterier for urimelighet som direktivets artikkel 3.3 inneholder.

Likeledes foreslås strøket «og enhver» i annet punktum idet dette er unødvendig som supplement til «alle».»

Nærings- og handelsdepartementet har merknader til spørsmålet om å gje søksmålsrett til alle organisasjonar som representerer foretak, uavhengig av storleiken deira, og til kva som skal reknast som små og mellomstore bedrifter:

«Trolig vil de aller fleste norske organisasjoner som kan sies å representere bedrifter ha en andel medlemmer som er SMB, og derfor kunne påberope seg søksmålskompetanse. En utvidelse av retten til å gå til søksmål til alle organisasjoner vil derfor i praksis ha få eller ingen konsekvenser, men kan gi et noe enklere håndterbart regelverk (et vurderingstema fjernes).

I Norge finnes det ingen formelt fastsatte grenser for størrelsen på SMB, men fast praksis trekker likevel opp klare grenser (under 20 ansatte er «små», under 100 ansatte er mellomstore). EU har en definisjon av størrelsen på små og mellomstore bedrifter som er vesentlig høyere enn i Norge. Dersom JD ønsker å opprettholde sitt forslag om at søksmålskompetansen begrenses til de organisasjonene som representerer SMB, bør grensene for hva som regnes som SMB drøftes i merknadene til den foreslåtte regelen. Videre bør det trolig også sies noe om hvor stor del av medlemmene som skal være SMB for å komme inn under reglene. Vi har ikke vurdert om det at de norske grensene for SMB er mye lavere enn EUs kan komme i konflikt med direktivet.»

Også Den norske Advokatforening er inne på desse spørsmåla, og uttaler:

«Utvalget er enig i at søksmålsretten bare må gjelde organisasjoner som naturlig kan sies å representere små og mellomstore bedrifter. Begrepet «SMB» vil imidlertid kunne variere fra EØS-området til Norge. Tradisjonelt vil norske firmaer være mindre enn i de større land og grensen mellom store og mellomstore bedrifter vil hos oss ligge lavere. Slik begrepet er kommentert i bemerkningene til lovforslaget vil imidlertid den nødvendige fleksibilitet for å fange opp evt. uoverensstemmelser være bygget inn i forslaget.»

6.3.5 Departementet sitt syn no

6.3.5.1 Spørsmålet om organisasjonar i det heile tatt skal få søksmålskompetanse i desse tilfella

Departementet held fast ved at det er naudsynt med lovendring for å sikre at organisasjonar får den retten som dei etter direktivet artikkel 3 nr. 5 skal ha til å ta opp urimelege vilkår om forseinkingsrenter i standardavtalar. Departementet kan nok forstå høyringsinstansar som meiner at dette er ein situasjon som ligg til rette for gruppesøksmål. Men det er noko som ein vil vurdere i samband med oppfølginga av Tvistemålsutvalet si innstilling, der det er gjort framlegg til slike reglar.

Departementet er ikkje samd i at kompetansen til å prøve standardvilkår om betalingstid og følgjene av forseinka betaling bør leggjast til eit forvaltningsorgan. Dette vil i så fall vere ei ny oppgåve for forvaltningsorganet, medan domstolane allereie i dag prøvar om standardavtalar er urimelege etter avtalelova § 36. Departementet kan ikkje sjå at dei standardavtalane det her er tale om, skil seg ut i slik grad at det er problematisk for domstolane å prøve desse. Domstolen vil ikkje ha noka allmenn plikt til å sørgje for opplysing av saka i større utstrekning enn det som elles gjeld i sivile saker, og departementet ser ingen grunn for at partane ikkje vil sørgje for tilstrekkjeleg opplysing av slike saker.

Når det gjeld spørsmålet om eventuelt å gi dommen utvida rettskraft, vil domstolen ikkje ha plikt til å gjere dette. Det er berre i dei tilfelle domstolen finn at saka er godt nok opplyst for dette at det vil vere aktuelt, jf. nedanfor under punkt 6.3.5.3.

Departementet vil elles peike på at Domstoladministrasjonen, som opplyser å ha lagt fram spørsmålet for utvalde domstolar, ikkje hadde merknader til forslaget i høyringsnotatet.

På denne bakgrunn opprettheld departementet forslaget frå høyringsnotatet om at organisasjonar skal kunne bringe spørsmålet om betalingstid eller følgjene av forseinka betaling inn for domstolane.

6.3.5.2 Kva organisasjonar skal kunne gå til søksmål?

Nærings- og handelsdepartementetgir uttrykk for at det i praksis truleg betyr lite om ein gir rett til å gå til søksmål til alle organisasjonar som representerer verksemder, då dei reknar med at så og seie alle organisasjonar som representerer verksemder også vil representere nokre små og mellomstore verksemder.

Departementet er samd i dette, og meiner difor at alle organisasjonar som representerer verksemder etter ei konkret vurdering vil kunne ha søksmålskompetanse, jf. nedanfor under merknaden til føresegna i forseinkingsrentelova ny § 4 a.

Når det gjeld spørsmålet om grensene for kva som skal reknast for små og mellomstore verksemder, ser departementet ingen grunn til å fastsetje noko om dette i lova. Domstolen vil måtte avgjere dette konkret. I denne vurderinga vil kva som generelt sett blir rekna for små og mellomstore verksemder bli eit sentralt moment.

Kor vidt ein skal byggje på kva som vert rekna for å vere små og mellomstore verksemder i den enkelte staten eller om ein skal leggje til grunn EU sin definisjon av små og mellomstore verksemder, er etter departementet sitt syn noko uklart. Det at direktivet ikkje definerer kva som er meint med små og mellomstore verksemder, taler for at den enkelte staten kan fastsetje dette sjølv.

Mot dette kan ein truleg hevde at spørsmålet ikkje er nærare omtala i direktivet fordi alle statar utanom EØS-statane, vil byggje på EU-definisjonen av små og mellomstore verksemder.

Dessutan vil nasjonale avgrensingar kunne motverke den indre marknaden. Ein kan tenkje seg ei verksemd frå ein EU-stat som er større enn det som i Noreg blir rekna for å vere små og mellomstore verksemder, som handlar med ei særskilt stor norsk verksemd, der det blir brukt standardvilkår om betalingstid og følgjene av forseinka betaling. Dersom ein organisasjon som representerer EU-verksemda vil gå til søksmål mot Statoil i Noreg om kor vidt vilkåra i standardavtalen om betalingstid eller følgjene av forseinka betaling er urimelege, vil den ikkje ha høve til dette dersom det er dei norske grensene for små og mellomstore verksemder som blir lagt til grunn. Dette vil truleg ikkje vere i samsvar med føremålet bak direktivet og dei generelle omsyna bak den indre marknaden.

Departementet heller difor mot at det er EU-definisjonen av små- og mellomstore verksemder som må leggjast til grunn, men finn ingen grunn til å lovfeste dette uttrykkjeleg.

6.3.5.3 Spørsmål om dommen bør kunne ha utvida rettskraft

Som nemnt ovanfor er Den norske Advokatforeningskeptisk til at dommen også skal vere bindande for kreditor dersom det dreier seg om eit konkret kontraktshøve. Norges Autoriserte Regnskapsføreres Foreninger generelt skeptisk til at dommane i desse tilfella skal kunne ha utvida rettskraft.

Departementet er samd i at ein slik regel om utvida rettskraft skil seg frå det som er vanleg i norsk prosessrett. Departementet er likevel av den oppfatning at kravet i direktivet artikkel 3 nr. 5 neppe er oppfylt utan at dommen er bindande også for kreditor dersom det dreier seg om eit konkret kontraktshøve. Elles vil dommen kunne ha liten praktisk verknad.

Når det gjeld framlegget i ny § 4 a andre punktum om at retten etter påstand kan fastsetje at dommen skal gjelde for alle og einkvar som gjer bruk av standardavtalen, peiker departementet på at domstolen ikkje har plikt til å gi dommen utvida rettskraft. Det er berre i dei tilfelle der saksøkjaren ønskjer dette, og retten finn at saka er godt nok opplyst for det, at det skal kunne skje, jf. nærare under merknaden til føresegna under punkt 10 nedanfor. Departementet er ikkje samd i at ein får same effekt ved bruk av «juridisk metode i kombinasjon med dommers rettsvirkninger i sin alminnelighet», som NARF uttrykkjer det.

Når det gjeld tilvisinga til avtalelova § 36 i framlegget til ny § 4 a er denne naudsynt fordi vurderinga av om vilkåra i standardavtalen om betalingstid eller følgjene av forseinka betaling vil måtte skje etter avtalelova § 36, som etter departementet sitt syn gjennomfører kravet i direktivet, jf. punkt 6.1. Vurderinga av om standardavtalen er urimeleg, kan altså ikkje skje direkte i medhald av direktivteksten.

På bakgrunn av drøftinga ovanfor under punkta 6.3.5.1 - 6.3.5.3, held departementet fast ved framlegget frå høyringsnotatet om ny § 4 a i forseinkingsrentelova.

Til forsida