2 Bakgrunnen for lovforslaga - gjeldande rett
2.1 Avbrot av forelding mv. når ein tvist blir ført inn for Sivilombodsmannen
Foreldingsfristen blir i dag avbroten etter reglane i foreldingslova §§ 14 til 19. Verknadene av avbrot er regulert i §§ 20 til 23. Høyringsbrevet 19. juli 2002 med forslag til endringar i foreldingslova inneheldt følgjande omtale av gjeldande rett med omsyn til forelding av krav som blir fremja for Sivilombodsmannen:
«Foreldelsesloven gjelder også for fordringer mot det offentlige. Etter gjeldende rett er det ingen regler om avbrudd av foreldelse dersom den sak som kravet gjelder, bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. For å være sikker på å unngå at foreldelse kan inntre under behandlingen for Sivilombudsmannen, må en fordringshaver gå til søksmål etter foreldelsesloven § 15 eller bringe saken inn for et forvaltningsorgan som nevnt i foreldelsesloven § 16 nr. 1, hvis ikke fordringshaveren får forvaltningsorganet til å vedta fristforlengelse etter foreldelsesloven § 28. Et søksmål vil imidlertid gjøre at Sivilombudsmannen ikke kan behandle klagen, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 4 første ledd bokstav c.
Etter § 14 avbrytes foreldelse ved at skyldneren overfor fordringshaveren erkjenner forpliktelsen. Videre følger det av § 15 at foreldelse avbrytes når fordringshaveren tar rettslig skritt mot skyldneren for å få dom, skjønn, voldgiftsavgjørelse eller tilsvarende avgjørelse. Etter § 16 nr. 1 avbrytes foreldelse når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist. Eksempler på avgjørelser som omfattes av foreldelsesloven § 16 nr. 1 er bidragsfogdens fastsettelse av barnebidrag, Forbrukertvistutvalgets avgjørelser, Trygderettens kjennelser og avgjørelser av Klagenemnda for merverdiavgift. Etter § 16 nr. 2 avbrytes foreldelse når tvist om kravet bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren eller bransjeorganisasjon vedkommende er tilsluttet eller under deres medvirkning. Det samme gjelder hvis vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse, eller hvis skyldneren godtar at tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd. Eksempler på nemnder som omfattes av § 16 nr. 2, er Forsikringsskadenemnda og Bankklagenemnda. Avbrudd av foreldelse etter § 16 inntrer selv om avgjørelsesorganet ikke tar stilling til alle sider ved saken. § 17 har regler om avbrudd av foreldelse ved tvangsfullbyrding og § 18 har regler om avbrudd ved konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig skifte.
Virkningen av at foreldelse avbrytes etter § 16, er regulert i § 21 nr. 1 og 2, § 22 nr. 1 og § 23.
Etter foreldelsesloven § 21 nr. 1 skjer det ikke noen foreldelse så lenge forfølgningen pågår ved forvaltningsorgan eller klage- eller reklamasjonsnemnd som er omfattet av § 16. At det ikke skjer noen foreldelse, betyr at foreldelsesvirkningen utsettes. Men det innebærer ikke at foreldelsesfristens løp avbrytes.
Etter foreldelsesloven § 21 nr. 2 første punktum gjelder det en ny ti års foreldelsesfrist i de tilfellene der kravet som sådant er fastslått med bindende virkning av forvaltningsorganet eller nemnden. Etter § 21 nr. 2 annet punktum gjelder en ny tre års foreldelsesfrist i tilfeller hvor avgjørelsesorganet fatter en realitetsavgjørelse som gir fordringshaveren medhold, men hvor avgjørelsen ikke innebærer at kravet som sådan er bindende fastslått. Dette gjelder for det første tilfeller hvor avgjørelsesorganet ikke har tatt stilling til alle sider ved saken. For det annet omfattes tilfeller hvor avgjørelsesorganet har tatt stilling til kravet som sådant, men hvor avgjørelsen ikke er bindende i forhold til skyldneren.
I tilfeller hvor forfølgningen av formelle grunner ikke fører frem, f.eks. fordi saken blir avvist, bestemmer foreldelsesloven § 22 nr. 1 at virkningen av den rettidige påtale varer i ett år etter at saken er avsluttet. Dette innebærer at den utsatte foreldelsen som følger av § 21 nr. 1, forlenges ytterligere med ett år. Denne ettårsregelen gjelder også i den utstrekning fordringshaveren ikke får fullt medhold i avgjørelsen, jf. § 22 nr. 1 siste punktum. Forutsetningen er at det ikke skyldes forsettlig forhold fra fordringshaverens side at påtale ikke har ført til realitetsavgjørelse.»
Reglane om avbrot av forelding gjeld såleis ikkje når sak blir fremja for Sivilombodsmannen. I eit brev til Justisdepartementet tok Sivilombodsmannen til orde for endringar på dette punktet. I høyringsnotatet heiter det om dette:
«Sivilombudsmannen peker på at i praksis kan en klager for å være sikker på å unngå foreldelse måtte velge søksmål i stedet for klage til Sivilombudsmannen, selv om saken ellers ville egne seg til å vurderes av Sivilombudsmannen. I den enkelte sak vil det kunne være mulig å få forvaltningsorganet til å vedta fristforlengelse etter foreldelsesloven § 28, men det kan ikke forventes at alle klagere vil komme på denne muligheten. Ifølge Sivilombudsmannen har det ved flere anledninger vært nødvendig at spørsmålet er blitt tatt opp fra Sivilombudsmannens side i tilknytning til undersøkelse av saken.
Sivilombudsmannen viser til parallellen til forvaltningsloven § 42. Etter forvaltningsloven § 42 kan iverksettingen av et forvaltningsvedtak utsettes når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Sivilombudsmannen.
Sivilombudsmannen angir tre alternativer for utforming av en regel i foreldelsesloven om saker som bringes inn for Sivilombudsmannen. Det første alternativet er at foreldelsesfristen avbrytes idet saken bringes inn for Sivilombudsmannen, og at det regnes en ny frist fra ombudsmannens uttalelse foreligger, slik det er for rettergangsskritt o.l. etter foreldelsesloven §§ 15 til 19 jf. § 21. Det andre alternativet er at fristen stanser under behandlingen for Sivilombudsmannen, slik at tiden mens saken står for Sivilombudsmannen, ikke regnes med. Det tredje alternativet er at fristen stanser under behandlingen for Sivilombudsmannen, men at det alltid løper en viss tilleggsfrist etter Sivilombudsmannens avslutning av saken, for eksempel ett år, sml. foreldelsesloven § 22 nr. 1.
Sivilombudsmannen viser til at en uttalelse fra Sivilombudsmannen ikke er bindende, og at det ikke alltid formes noen entydig konklusjon om den rettslige løsningen. Derfor vil en løsning med friststans ivareta hensynet til at fordringshaveren bør kunne prøve å få til en løsning hos Sivilombudsmannen, samtidig som han må iaktta de alminnelige frister når saken er ferdigbehandlet.
Dersom en sak som bringes inn for Sivilombudsmannen, blir avvist på formelt grunnlag, vil dette etter Sivilombudsmannens syn ikke skape særlige problemer selv om loven innebærer en midlertidig friststans. Hvis saken er kurant å avvise, vil ikke forlengelsen bli særlig dramatisk. Dersom det er et vanskelig spørsmål, og det dermed tar lengre tid for Sivilombudsmannen å avvise saken, kan det hevdes at det ikke er urimelig om foreldelsesfristen stanses mens spørsmålet behandles der. Sivilombudsmannen reiser som et særlig spørsmål om man i tilfelle skal få avbrudd i fristen for klager som åpenbart ikke kan behandles av Sivilombudsmannen, f.eks. klager mot en privat part. Rettstekniske hensyn kan tale for at man enten ikke har noen unntaksregel, eller lar unntaket gjelde i alle saker der saken avvises. Et generelt unntak kan likevel føre til enkelte urimelige resultater.
Sivilombudsmannen mener at dersom Sivilombudsmannen uttaler kritikk etter ombudsmannsloven § 10 annet ledd, kan det være behov for å sikre seg at forvaltningen får tid på seg til å vurdere saken på nytt. Dette kan tale for at det gis en tilleggsfrist i slike tilfeller. Av rettstekniske grunner mener Sivilombudsmannen at en eventuell slik regel bare bør gjelde der Sivilombudsmannen gjør oppmerksom på den.
Sivilombudsmannen foreslår at følgende tas inn som ny § 19 a i foreldelsesloven:
'Dersom fordringshaveren bringer en sak mot den offentlige forvaltning inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, løper ikke foreldelsesfristen mens saken behandles hos ombudsmannen. Fristavbruddet regnes fra saken er registrert innkommet til avsluttende uttalelse går ut fra ombudsmannen.
Dersom ombudsmannen uttaler kritikk etter ombudsmannsloven § 10 annet ledd og ber forvaltningsorganet behandle saken på ny, inntrer foreldelse ikke før tidligst ett år etter at ombudsmannens uttalelse er avgitt.'»
På denne bakgrunn vart det i høyringsnotatet foreslått å endre foreldingslova på dette punktet. Ein syner til nærmare utgreiing nedanfor i kapittel 4.
2.2 Kravsmål om tvangsfullbyrding i utlandet - endring av foreldingslova §§ 10 og 17
Ein foreldingsfrist kan avbrytast på fleire vis. Har ein tvangsgrunnlag for kravet, avbryt ein fristen ved å krevje tvangsfullbyrding, jf. foreldingslova § 17. Høyringsnotatet inneheld følgjande oversikt over gjeldande rett:
«Foreldelsesloven § 17 gir regler om avbrudd av foreldelse ved begjæring om tvangsfullbyrding. Etter § 17 nr. 1 avbrytes foreldelse ved begjæring om tvangsfullbyrding når fordringshaveren har tvangsgrunnlag for sin fordring. Hvis en offentlig myndighet kan inndrive egen fordring ved selv å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen etter § 17 nr. 2 når myndigheten innen fristen berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk. Foreldelsesloven § 17 nr. 3 gjelder underholdsbidrag som skal inndrives i fremmed stat. Foreldelse av krav på slike bidrag avbrytes ved at bidragsberettigede setter fram begjæring om slik inndrivelse overfor vedkommende myndighet her i riket eller i den fremmede stat i samsvar med overenskomst mellom Norge og denne stat.
Virkningen av avbrutt foreldelse etter § 17 reguleres av foreldelsesloven § 21 nr. 1 og 3 og § 22 nr. 1. Etter § 21 nr. 1 skal det ikke skje foreldelse så lenge tvangsforfølgningen pågår. Dersom tvangsforretningen ikke fremmes og dette ikke skyldes forsettlig forhold på fordringshaverens side, vil virkningen av at det er begjært tvangsfullbyrdelse vare i ett år etter at saken blir avsluttet, jf. § 22 nr. 1. Blir derimot tvangsforretningen fremmet, men uten at fordringshaveren får full dekning, vil det løpe en ny frist på 10 år for den resterende delen av fordringen, jf. § 21 nr. 3 første punktum. 10-års-fristen gjelder for den fordringen som var grunnlaget for tvangsforretningen, herunder et eventuelt rentekrav. For renter som forfaller senere, gjelder den vanlige treårsfristen, jf. § 21 nr. 2 siste punktum og nr. 3 siste punktum. Det løper ikke en 10 års frist for fordringer som oppstår under tvangsforretningen, f.eks. krav om dekning av omkostninger.
Dersom skyldneren ikke har kjent bopel eller oppholdssted i Norge og man ikke kjenner til formuesgjenstander som er tilgjengelige for utlegg, kan det normalt ikke avholdes utleggsforretning, og foreldelse vil ikke kunne avbrytes etter foreldelsesloven § 17 nr. 1 eller nr. 2. Regelen om tilleggsfrist ved uvitenhet i foreldelsesloven § 10 nr. 1 vil kunne hjelpe fordringshaveren i slike tilfeller dersom skyldnerens bopel eller oppholdssted i utlandet er ukjent. Har skyldneren ikke påviselig bopel i utlandet, er det mulig å avbryte foreldelsesfristen ved rettslig skritt som nevnt i § 15 her i landet, jf. tvistemålsloven § 19 annet ledd. Tvistemålsloven § 19 annet ledd bestemmer at den som ikke har kjent oppholdssted i riket, har hjemting på sin siste kjente bopel eller oppholdssted innenlands, når saken gjelder en forpliktelse som vedkommende har pådratt seg her i riket eller som skal oppfylles her. Dersom fordringen ikke gjøres gjeldende på denne måten, vil imidlertid foreldelsesloven § 10 nr. 1 komme til anvendelse, slik at tidspunktet for foreldelse utskytes, selv om det var mulig å avbryte foreldelsesfristen som nevnt. Det vises til Ot. prp. nr. 38 (1977-78) s. 62-63 hvor det heter:
''Nødvendig kunnskap' om skyldneren innebærer først og fremst kunnskap om hvem som er skyldner. Bestemmelsen må imidlertid forstås slik at den også omfatter uvitenhet om skyldnerens oppholdssted som hindrer kreditor i å gjøre fordringen gjeldende på en formålstjenlig måte. På bakgrunn av bestemmelsene i tvistemålsloven § 19 annet ledd og § 32 om subsidiært verneting ved henholdsvis siste kjente oppholdssted eller hvor skyldneren har en formuesgjenstand, kan det anføres at kunnskap om skyldnerens oppholdsted ikke er nødvendig for å avbryte foreldingsfristen. Det må likevel i mange høve anses som upraktisk om det må reises søksmål etter disse bestemmelser bare for å holde fordringen i live. Meningen er at tilleggsfristen skal gjelde dersom det foreligger relevant uvitenhet om skyldnerens bosted og oppholdssted, selv om det er mulig å reise søksmål mot ham ved et subsidiært verneting som alt i alt er lite formålstjenlig for å få kravet oppfylt.'
Dersom skyldneren har kjent adresse i utlandet, vil fordringshaveren ikke kunne påberope seg tilleggsfrist etter § 10 nr. 1. Da vil fordringshaveren i alminnelighet være henvist til å avbryte foreldelse ved å foreta rettergangsskritt i utlandet etter foreldelsesloven § 23. Etter foreldelsesloven § 23 nr. 1 avbrytes foreldelsen ved rettslige eller tilsvarende administrative skritt som nevnt i §§ 15 eller 16 nr. 1 foretatt i utlandet, dersom det i vedkommende land var rimelig verneting for saken. Uttrykket 'rimelig verneting' skal begrense regelens område til de tilfelle hvor fordringshaveren har hatt rimelig grunnlag for søksmål i vedkommende stat. Dette vil særlig være aktuelt når skyldneren har bopel eller forretningssted i vedkommende stat. Blir fordringen fastslått ved rettsforlik eller realitetsavgjørelse som anerkjennes her i riket, løper en ny foreldelsesfrist på 10 år etter reglene i § 21 nr. 2, jf. § 23 nr. 2 første punktum. Dersom den utenlandske avgjørelsen ikke anerkjennes her i riket, blir foreldelsen avbrutt i ett år regnet fra tidspunktet for avgjørelsen, jf. § 23 nr. 2 annet punktum. Men dersom fordringen ikke godkjennes, fortsetter den avbrutte foreldelsesfristen å løpe.»
Gjennomgangen av gjeldande rett viser at det kan vere krevjande å avbryte foreldingsfristen når skyldnaren oppheld seg i utlandet, og heller ikkje har formuesgode ein kan søke dekning i her i landet. I slike tilfelle får skyldnaren ein utilsikta sterk posisjon. Dette spørsmålet vart tatt opp med Justisdepartementet i brev frå Statens innkrevjingssentral, og i høyringsnotatet heiter det:
«Forslaget går ut på at foreldelsesloven § 17 får et nytt nr. 4 med en regel om at foreldelsesfristen for andre krav enn underholdsbidrag som skal inndrives i en fremmed stat, og som fordringshaveren har tvangsgrunnlag for, kan avbrytes ved at det settes frem begjæring om inndrivelse overfor vedkommende myndighet i den fremmede staten i samsvar med overenskomst mellom Norge og denne staten. Som begrunnelse for forslaget vises det til at en skyldner som oppholder seg utenfor norsk jurisdiksjon, får en utilsiktet sterk posisjon overfor fordringshaveren i forhold til en skyldner som oppholder seg innenfor norsk jurisdiksjon. Slik loven er i dag, hender det at innkrevingssentralen tar skritt som kan sammenlignes med forliksklage blant annet i Sverige i stedet for å anvende de bilaterale avtaler som finnes for innfordring i Norden.»
På denne bakgrunn vart det i høyringsnotatet foreslått å endre foreldingslova på dette punktet.
Ein såg samstundes at det også kunne vere vanskeleg for ein fordringshavar å avbryte foreldingsfristen dersom skyldnaren oppheld seg i ein stat Noreg ikkje har inndrivingsavtale med. Fordringshavaren må då avbryte foreldingsfristen i vedkomande stat etter reglane i foreldingslova § 23. For offentlegrettslege krav er det utan avtale ikkje mogleg. Departementet foreslo derfor ein regel om tilleggsfrist for fordringshavaren i slike tilfelle.
Ein syner elles til nærmare utgreiing om dette under kapittel 5 i proposisjonen.
2.3 Forelding av krav på skadebot og oppreising ved personskade der skadelidne var mindreårig på skadetidspunktet
Den allmenne foreldingsfristen for krav på skadebot er 3 år, jf. foreldingslova § 9. Fristen startar den dagen då skadelidne fekk eller burde ha skaffa seg «nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. foreldingslova § 9 nr. 1. Utan omsyn til dette blir kravet forelda 20 år etter at «den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte», jf. foreldingslova § 9 nr. 2 første punktum. Eit unntak frå denne regelen følgjer av nr. 2 andre punktum, jf. følgjande omtale i høyringsnotatet:
«Etter denne bestemmelsen gjelder fristen på 20 år ikke ved personskader dersom skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, og den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Ved slike skader er det bare foreldelsesfristen i nr. 1 som gjelder.
Den nevnte unntaksbestemmelsen i nr. 2 annet punktum kom inn ved endringslov 8. juli 1988 nr. 71. Begrunnelsen for å ta inn en slik unntaksbestemmelse i loven var at det kan virke urimelig om skadelidtes krav faller bort ved foreldelse uten hensyn til om vedkommende har hatt en oppfordring til å gjøre kravet gjeldende, og selv om skadevolderen bevisst har unnlatt å reagere på skaderisikoen. Det var særlig ved tilfeller av senskader at man antok at 20 års fristen kunne virke uheldig. At bestemmelsen ble begrenset til å gjelde skader voldt i ervervsvirksomhet og likestilt virksomhet, ble blant annet begrunnet med at det særlig er i disse tilfellene det er størst risiko for senskader, og at man ville forhindre mulighetene til å spekulere i at manglende sikkerhetstiltak likevel ikke ville føre til ansvar, jf. Ot.prp. nr. 46 (1987-88) s. 10.»
Departementet la i høyringsnotatet vekt på at hovudregelen om forelding av krav på skadebot, kan slå uheldig ut i forhold til seinskadar påført medan skadelidne var barn. Høyringsnotatet hadde difor med framlegg om å utvide unntaksregelen i nr. 2 andre punktum til å omfatte slike skadar. Det er gjort nærare greie for dette nedanfor under kapittel 6.
2.4 Utviding av verkeområdet til finansavtalelova til fullt ut å gjelde kommunal og fylkeskommunal utlånsverksemd
Justisdepartementet gir i det følgjande først ei oversikt over den kommunale utlånsverksemda og dei reglane som gjeld for denne. Deretter blir det gjort greie for bakgrunnen for forslaget om å utvide verkeområdet til finansavtalelova til fullt ut å gjelde ved kommunal og fylkeskommunal utlånsverksemd.
Den kommunale utlånsverksemda kan delast i tre:
formidlingslån frå Husbanken
lån til næringsformål
sosiale lån
Ifølgje Kommunaløkonomisk forbund utgjer formidlingslåna den langt største gruppa både i tal og beløp. Karakteristisk for formidlingslåna er at kommunane låner midlar i Husbanken som blir vidareutlånt til innbyggjarane i kommunen til bustadformål.
Det eksisterer i dag to ordningar som opnar for kommunale lån til næringsformål. For det første kan midlar på kommunale næringsfond nyttast til å gi lån, jf. rundskriv H 16/98 frå Kommunal- og regionaldepartementet. Det blir kvart år løyvd ca. 100 millionar kroner til kommunale næringsfond, men i praksis er det svært lite av næringsfondsmidlane som blir nytta til utlån. Størstedelen av midlane blir nytta til ulike tilskotsordningar. For det andre blir nokre kommunar tildelt midlar til kraftfond i vasskraftsaker. Også desse midlane kan nyttast til utlån, jf. rundskriv H 17/98 frå Kommunal- og regionaldepartementet. Omfanget av denne utlånsverksemda er noko usikker, men utlånspraksisen er truleg nokolunde den same som for næringsfondsmidlane.
Sosiallån blir ytt med heimel i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) § 5-1 første ledd, jf. § 5-4 første til tredje ledd. Dette er stønad til livsopphald i form av lån på svært lempelege vilkår. Låneforma skal berre brukast dersom det er grunn til å tru at stønadsmottakaren vil bli i stand til å betale lånet tilbake.
Utlånsverksemda til fylkeskommunane synest i dag å vere svært avgrensa, m.a. som følgje av overføring av oppgåver til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).
Lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) inneheld ingen reglar om høvet til å låne ut midlar som kommunen sjølv eig. Kommunane har stor fridom til å låne ut slike midlar. Visse skrankar kan følgje av lov 27. november 1992 nr. 117 om offentleg stønad.
Kommunelova § 50 inneheld ei uttømande opprekning av dei formåla kommunane kan ta opp lån for å finansiere. Etter kommunelova § 50 nr. 6 kan kommunane ta opp lån for vidare utlån så lenge mottakaren ikkje driv næringsverksemd og midlane blir brukt til investeringar. Regelen i kommunelova § 50 nr. 6 er generell ved at den gir høve til å ta opp alle typar lån til vidare utlån, så sant ikkje formålet er knytt til næringsverksemd.Bakgrunnen for forbodet mot vidarelån når mottakaren driv næringsverksemd, er å unngå omgåing av forbodet mot garantistilling i kommunelova § 51 nr. 1, jf. Ot.prp. nr. 43 (1999-2000) side 84.
Finansavtalelova vart sett i verk 1. juli 2000. I hovudtrekk regulerer lova forholdet mellom finansinstitusjonar og deira kundar ved forskjellige former for finansavtalar (kontoavtalar, låneavtalar, avtalar om betalingsformidling mv.). Eit hovudformål med lova er å verne kundane til finansinstitusjonane, særleg i forbrukarforhold. Det er lagt særskilt vekt på at kundane skal ha korrekt og utfyllande informasjon før det blir inngått finansavtalar. Finansavtalelova kapittel 3 og 4 har nærmare reglar om låneavtalar og kausjonsavtalar. Det er m.a. gitt reglar om opplysningsplikt, frårådingsplikt, om form- og innhaldskrav til avtalen og om høve til å endre avtalevilkåra. Reglane er ufråvikelege i forbrukarforhold.
Verkeområdet til finansavtalelova er fastsett i § 1, som lyder slik:
«(1) Denne loven gjelder for avtaler og oppdrag om finansielle tjenester med finansinstitusjoner eller lignende institusjoner hvis ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov.
(2) Med lignende institusjoner menes i denne loven
statsbank
finansmeglerforetak
finansagent eller finansrådgiver
samvirkeforetak
pensjonsinnretning som omfattes av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet
institusjon som loven gjelder for etter forskrift med hjemmel i fjerde ledd bokstav a.
(3) Loven gjelder ikke mellom to parter som begge er finansinstitusjoner eller lignende institusjoner og opptrer i denne egenskap.
(4) Kongen kan gi forskrifter om lovens virkeområde, herunder om at
loven skal gjelde helt eller delvis for andre enn institusjoner nevnt i første ledd
enkelte bestemmelser i loven ikke skal gjelde for visse institusjoner.»
Etter finansavtalelova § 1 fjerde ledd bokstav a har Kongen heimel til å gi forskrifter om at lova heilt eller delvis skal gjelde for andre institusjonar enn dei som er nemnde i § 1. Slike føresegner er gitt ved forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Forskrifta vart sett i verk 1. juli 2000, og § 1 lyder slik:
«Finansavtaleloven §§ 44, 46, 48, 49, 50, 53, § 54, § 55 og § 56 gjelder for følgende institusjoner i den utstrekning institusjonene ikke omfattes av finansavtaleloven § 1:
Pensjonskasser, pensjonsfond og andre pensjonsinnretninger under offentlig tilsyn
Offentlige kredittinstitusjoner og fond
Overformynderier
Stiftelser
Enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere.»
Kommunar fell i seg sjølv verken inn under definisjonen i finansavtalelova § 1 eller forskrifta om utvida verkeområde. Spørsmålet er om kommunal utlånsverksemd likevel etter omstenda kan vere omfatta av ein av dei særlege definisjonane i finansavtalelova § 1 eller den nemnde forskrifta. Justisdepartementets lovavdeling har gitt ei tolkingsfråsegn om dette ved brev 2. juni 2000 til Kommunal- og regionaldepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus (snr. 00/01381 E). Lovavdelinga konkluderte med at kommunal utlånsverksemd ikkje fell inn under finansavtalelova § 1, men at slik verksemd etter omstenda kan falle inn under forskrifta om utvida verkeområde, fordi kommunen etter omstenda kan bli å rekne for «ervervsmessig yter av lån til forbrukere». Dessutan vart det gitt uttrykk for at lån frå kommunale pensjonskasser fell inn under forskrifta § 1 bokstav a. At kommunale lån i samme høve fell inn under finansavtalelova, inneber ikkje at finansavtalelova vil gjelde fullt ut i desse tilfella, men at nokre nærmare fastsette føresegner i finansavtalelova kapittel 3 vil gjelde, jf. forskrifta § 1.
I høyringsbrev 20. februar 2001 tok Justisdepartementet opp forslag om å utvide finansavtalelova til å gjelde kommunal utlånsverksemd. Bakgrunnen var at den nemnde tolkingsfråsegna reiste spørsmål om rettstilstanden med omsyn til kommunal utlånsverksemd er så klar og god som ønskjeleg, når ein tenkjer på at kommunar ofte låner midlar av Husbanken som blir vidareutlånt til innbyggjarar i kommunen til bustadformål, og det kan verke lite rimeleg at rettsstillinga til ein låntakar er ulik ettersom det er lån direkte frå Husbanken (som er omfatta av finansavtalelova § 1 andre ledd bokstav a), eller om lånet er kanalisert gjennom ein kommune.