3 Dekking av advokatutgifter ved saker etter pasientskadeloven

3.1 Gjeldande rett

3.1.1 Kort om pasientskadeloven

Formålet med pasientskadeloven er å gjere det enklare for pasientar å oppnå erstatning enn etter allmenn erstatningsrett, både gjennom dei materielle reglane og saksbehandlingsreglane. Lova fastset eit objektivisert ansvarsgrunnlag. Dette inneber at det ikkje er nødvendig å bevise at nokon kan klandrast for den svikten ved ytinga av helsehjelpa som har ført til skaden. Det er ikkje, som etter allmenn erstatningsrett, eit vilkår for at erstatningsansvar skal liggje føre, at den som har valda skaden, har opptredd aktlaust eller forsettleg.

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) er ansvarleg for erstatningskrav som gjeld skade som har oppstått i den offentlege helsetenesta, og utgreier og avgjer krav etter lova, og betaler ut eventuell erstatning. Ein kan klage på NPEs avgjerder til Pasientskadenemnda. NPE og Pasientskadenemnda er uavhengige forvaltningsorgan som administrativt er underlagde Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet kan ikkje instruere NPE eller Pasientskadenemnda om lovtolking, skjønnsutøving eller avgjerd av enkeltsaker. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjeld for verksemda. Det følgjer av lova § 10, jf. forvaltningsloven § 17, at NPE har ansvar for å kaste lys over saka. Dette inneber at NPE pliktar å utgreie alle sider av saka på ein objektiv måte. Føresegnene gjeld tilsvarande for Pasientskadenemnda.

Lova byggjer på eit system der private tenesteytarar pliktar å teikne forsikring for ansvaret etter lova. Det har likevel vist seg at forsikringsselskapa ikkje ønskjer å tilby slik forsikring. Departementet fremja derfor i Ot.prp. nr. 103 (2005–2006) Om lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) m.m. forslag om endringar i lova slik at ho kan setjast i kraft også utanfor den offentlege helsetenesta. Endringslova vart vedteken av Stortinget den 29. mars 2007. Etter endringslova skal NPE vere ansvarleg også for krav som gjeld skadar som har oppstått i privat helseteneste, og dermed behandle krav og betale ut erstatning også i desse sakene. Det blir teke sikte på at denne lova skal tre i kraft saman med tilhøyrande forskrifter 1. januar 2009.

3.1.2 Utgifter til dekking av advokathjelp – lova § 11

Det følgjer av pasientskadeloven § 11 at pasientens utgifter til advokathjelp blir dekte dersom den som utgreier saka, har gjort vedtak om det eller utgiftene må reknast som tap som følgje av skaden. Pasienten kan krevje førehandsavgjerd om kva for advokatutgifter som vil bli dekte.

Det følgjer av Ot.prp. nr. 31 (1998–99) på side 87 at:

«Etter departementets vurdering kan det vanskelig forsvares om adgangen til dekning av advokatutgifter skulle være dårligere ved pasientskader enn det som ellers gjelder. Både i nemndsystemet og i behandlingen hos forsikringsgivere i privat sektor bør derfor advokatutgifter behandles som vanlige erstatningsrettslige tap. Er de en rimelig og naturlig følge av skaden, må de kunne kreves dekket. I tillegg kan det organ som utreder saken finne det hensiktsmessig å leie inn en advokat for å forestå en del av saksbehandlingen, for eksempel å finne frem til hvilket tap skadelidte faktisk har lidt.

Slik departementet ser det, ligger problemet her ikke i det rettslige vurderingstemaet, men vel så mye i den faktiske vurderingen av hvilket behov det egentlig er for advokathjelp i nemndsystemet. Her utredes saken uansett av et nøytralt forvaltningsorgan, og det kan da hevdes at behovet for advokathjelp er lite. Allerede praksis under den midlertidige ordningen viser imidlertid at dette ikke helt ut er riktig.

Etter departementets syn bør en være noe mindre restriktiv med å innvilge dekning av advokatutgifter i nemndsystemet enn man har vært i den midlertidige ordningen. Bruk av advokat bør imidlertid ikke på noen måte bli hovedregelen. Blir man for restriktiv, blir imidlertid ikke nemndsystemet et godt alternativ til domstolsbehandling, der advokatutgifter regelmessig dekkes av den tapende parten. Tatt i betraktning kostnadene som knytter seg til domstolsbehandling (ovenfor i punkt 7.3.6), er det hensiktsmessig å styrke tilliten til nemndsystemet ved dekning av advokatutgifter.»

NPE har lagt ut ein omtale av sin praksis for dekking av advokatutgifter på nettsidene sine. Nedanfor gjer NPE sjølv greie for kva praksis ein følgjer:

«Dekning av utgifter til bistand fra advokat

Det følger av § 10 i pasientskadeloven at det er NPE som skal utrede sakene som meldes til oss. Etter § 14 i samme lov gjelder forvaltningsloven og offentlighetsloven for NPEs virksomhet. NPEs saksbehandling er gratis for erstatningssøkerne. NPE skal gi slik veiledning og bistand som er nødvendig i forbindelse med pasientskadesakene. I noen tilfelle vil det være riktig at erstatningssøkeren i tillegg har juridisk bistand fra egen engasjert advokat. Særlig vil dette gjelde under erstatningsutmålingen, samt i tilfelle der det er vanskelig for pasienten å kommunisere med NPE, og i saker som er mer kompliserte eller alvorlige.

I § 11 i pasientskadeloven fremgår:

«Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra Norsk Pasientskadeerstatning om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.»

Det fremgår av forarbeidene til pasientskadeloven at man bør være noe mindre restriktiv med å innvilge dekning av advokatutgifter etter loven enn man har vært i den midlertidige ordningen. Bruk av advokat bør imidlertid ikke på noen måte bli hovedregelen, sies det i Ot. prp. nr. 31 (1998-99) s. 87.

Advokatbistand under utredning av ansvar (spørsmål om man har krav på erstatning)

Hovedregelen vil fortsatt være at dekning at utgifter til advokat ikke tilkjennes under utredningen av ansvarsgrunnlaget. Bakgrunnen for dette er at NPE er et uavhengig, nøytralt og objektivt organ som ikke har egeninteresse i sakenes utfall. NPE innehar betydelig spesialkompetanse og ressurser, både medisinsk og juridisk, og har som nevnt plikt til å veilede og bistå i forbindelse med behandlingen av sakene.

Unntak fra denne hovedregelen vil kunne være de tilfeller hvor det er vanskelig å kommunisere med pasienten, f. eks. fordi pasienten ikke kan lese, skrive eller snakke, der pasienten eller de pårørende ikke snakker norsk, eller hvor pasienten har reduserte mentale evner, og dermed ikke kan ivareta sine interesser i tilstrekkelig grad. Der det er tvil om slike vilkår foreligger, vil det være riktig å legge frem legeattest eller annen dokumentasjon for å få bekreftet den tilstanden som påberopes.

I tillegg vil NPE dekke advokatutgifter i mer kompliserte og alvorlige saker, der det anses nødvendig og riktig å ha juridisk bistand. For eksempel i saker med diskusjon rundt uavklarte juridiske problemstillinger.

Advokatbistand under erstatningsutmålingen (vurdering av størrelsen på erstatningen)

I utmålingssaker dekkes i utgangspunktet nødvendige og rimelige utgifter til juridisk bistand, jf at slike utgifter regnes som en del av «lidt skade» som skal erstattes etter § 3-1, første ledd i skadeserstatningsloven.

Advokatbistand som har vært nødvendig for å få gjort om et vedtak i NPE

Av § 36, 1. ledd i forvaltningsloven fremgår:

«Når et vedtak blir endret til gunst for en part skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»

Dersom et ansvarsvedtak omgjøres enten ved klage eller av eget tiltak, skal NPE dekke advokatutgifter som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det er kun vesentlige kostnader, dvs. ut over mindre beløp til porto m.m., som kan kreves dekket. I tillegg til utgifter til advokat kan for eksempel egne reiseutgifter dekkes. Dersom man kunne fått endret vedtaket ved en enkel henvendelse til vedtaksorganet, vil det ikke anses nødvendig å benytte advokat. Det er altså ikke all bistand under ansvarsvurderingen som skal dekkes, kun det arbeid som har hatt betydning for at vedtaket ble endret.

Omfanget av advokatutgifter

Utgangspunktet er at det er nødvendige og rimelige utgifter til advokatbistand som dekkes, jf. at dette er generelle vilkår for dekning av utgifter under lidt skade; skl. § 3-1, 1. ledd. Arbeidet som kan honoreres av NPE skal stå i forhold til sakens størrelse og kompleksitet. Det er som nevnt over, NPE som utreder og tar stilling til saken. Herunder skal NPE innhente dokumentasjon fra offentlige myndigheter, som trygdedokumenter, kopi av selvangivelser m.m.

Advokatens rolle skal i hovedsak være å sikre at klienten får en korrekt behandling og erstatning fra NPE. Advokatens oppgaver vil regelmessig bestå i korrespondanse med NPE, herunder oversendelse av dokumentasjon som befinner seg hos erstatningssøkeren, telefonkontakt med klienten og med NPE, møte(r) med klient, eventuelt også med NPE. Dessuten fremsetting av krav, vurdering av tilbud fra NPE, kontroll av NPEs beregninger, samt i noen grad foreta egne beregninger av aktuelle erstatningsposter. Dersom advokaten har behov for å sette seg inn i teori og praksis på erstatningsrettens område, kan dette ikke belastes NPE.

Behandlingen av krav om dekning av utgifter til advokat

Dersom erstatningssøkeren ønsker å la seg bistå av advokat, må dette tas opp med NPE, helst skriftlig. NPE vil da ta stilling til om det kan gis dekning til slik bistand. Avslås et krav om å dekke advokatbistand, vil et vedtak om dette kunne påklages til Pasientskadenemnda. NPE kan etter begjæring treffe en forhåndsavgjørelse om hvilke advokatutgifter som kan dekkes. I alle tilfelle der dekning gis, er det rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med sakens behandling i NPE som vil bli dekket. Ved sakens avslutning skal det fremlegges en spesifisert oversikt over det arbeid advokaten har utført i saken, for eksempel i form av timeliste. NPE vil kunne treffe vedtak om størrelsen på utgifter til advokatbistand som dekkes. Et slikt vedtak kan påklages til Pasientskadenemnda.

NPE er et offentlig forvaltningsorgan. Med hjemmel i Forskrift om tidfesting av merverdiavgift på vederlag fra det offentlige mv, nr. 127, fastsatt 03.09.2003, § 1, kan advokaten vente med å innrapportere merverdiavgift til den terminen den offentlige myndigheten (NPE) fastsetter advokatsalæret. Det er altså ikke behov for å fakturere salær periodisk ut fra hensyn til innberetning av merverdiavgift.»

Når det gjeld klage over NPEs avgjerd om utmåling av erstatning, blir pasientens utgifter til advokathjelp som hovudregel dekte berre dersom klagen fører fram.

3.1.3 Godtgjering for juridisk hjelp etter straffeprosesslova og rettshjelpsloven – salærforskriften

Retten til å få dekt juridisk hjelp i straffesaker går fram av straffeprosessloven kapittel 9, som gir reglar om oppnemning av forsvarar på det offentlege sin kostnad i saker om idømming av straff. I tillegg til den vilkårslause retten til forsvarar som sikta har i enkelte slike saker, gir straffeprosessloven § 100 andre ledd høve til å få oppnemnt forsvarar dersom «særlige grunner taler for det». Av § 107 andre ledd følgjer at ein fast offentleg forsvarar ikkje må motta noka godtgjering for å utføre vervet, utover det retten fastset. Annan offentleg forsvarar kan ikkje krevje godtgjering av sikta for arbeidet sitt, med mindre sikta før forsvararen vart oppnemnd, har samtykt i å betale, og forsvararen har gitt avkall på godtgjeringa frå staten.

Rettshjelpsordninga er ei sosial støtteordning som har som formål å sikre nødvendig juridisk hjelp til personar som ikkje har økonomisk evne til sjølv å dekkje slike utgifter. Berre saker som blir rekna for å ha stor personleg og velferdsmessig verdi for kvar enkelt, skal i utgangspunktet dekkjast. Dette inneber at det må vere nødvendig med juridisk hjelp for å få fri rettshjelp, at hjelp som kan dekkjast av andre ordningar, og advokatutgifter som ein kan prøve å få dekt på annan måte, ikkje blir rekna som nødvendige.

Det følgjer av rettshjelpsloven § 3 at Kongen fastset godtgjering for hjelp etter lova. Reglar om slik godtgjering er gitt i forskrift av 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater mv. (salærforskriften). Etter rettshjelpsloven § 3 andre ledd kan ein advokat ikkje krevje eller ta imot ytterlegare vederlag av klienten for arbeid som blir betalt av det offentlege.

Det følgjer av rundskriv G-12/05 frå Justisdepartementet om hovudreglane i rettshjelpsloven, at dette inneber

«for det første at advokaten ikke kan kreve betaling etter høyere timesatser enn den offentlige salærsatsen. En advokat som påtar seg et oppdrag som dekkes etter rettshjelpsloven kan følgelig ikke kreve en eventuell differanse mellom den offentlige og ordinær salærsats fra klienten… Rettshjelpsloven § 3 innebærer også at advokaten ikke kan kreve betaling for flere timer enn den salærfastsettende myndighet dekker som et rimelig antall timer i saken. Dette får først og fremst betydning i de tilfeller det foreligger en salærfastsetting med utgangspunkt i advokatens arbeidsoppgave. Dersom arbeidet ikke er honorert fullt ut fordi det overstiger det som er rimelig og nødvendig etter salærforskriften § 7, kan det overskytende ikke kreves betalt av klienten. Dette gjelder også hvor rettsråd i utgangspunktet betales med en stykkpris, men hvor advokaten arbeider utover det som dekkes av stykkprisen (det dobbelte av stykkprissatsen) og fylkesmannen ikke finner grunn til å dekke denne bistanden.»

Salærforskriften

Forskrift 3. desember 1997 om salær fra det offentlige til advokater mv. (salærforskriften) gjeld etter § 1 for fastsetjing av salær til offentleg oppnemnd forsvarar, privat engasjert forsvarer som har rett på offentleg salær, oppnemnd advokat for fornærma i straffesaker, advokatar utan fast lønn frå det offentlege som gjer teneste som aktor, og advokat/prosessfullmektig og andre som yter rettshjelp etter lov om fri rettshjelp. Forskrifta gjeld vidare salær til oppnemnde sakkunnige og rettstolkar i saker for andre domstolar enn Høgsterett, sakkunnige/institusjonar og tolkar som gjer teneste for påtalemyndigheita, og til sakkunnige, tolkar eller andre som yter hjelp etter lov om fri rettshjelp. Forskrifta gjeld også for helsepersonell som utfører kroppsleg undersøking i samsvar med straffeprosessloven § 157 og fengselsloven § 30a. Forskrifta er gitt med heimel i straffeprosessloven, lov om vitners og sakkyndiges godtgjørelse og rettshjelpsloven.

Etter forskrifta § 2 blir det gitt salær etter ein fast timesats som er fastsett av Justisdepartementet. Salærsatsen er frå 1. januar 2008 på kroner 850.

Det blir gitt godtgjering for kvar påbegynt halvtime. Førebuande arbeid og reisefråvær blir avrunda under eitt oppover til nærmaste halvtime. For rettsmøte som går over fleire dagar, blir tida avrunda oppover til nærmaste halvtime for kvar enkelt dag. Det følgjer av kommentarane til føresegna at den ordinære salærsatsen er meint å dekkje utgifter til kontorhald og sjølvpensjonering. Kontorhald omfattar utgifter til husleige, kopiering, porto, telefon, skrivehjelp og innkjøp av litteratur o.a. Utgifter til teljarsteg for søking i Lovdata må òg reknast som vanlege kontorhaldsutgifter. Salærsatsen inkluderer arbeid i samband med skriving av arbeidsoppgåve og eventuelt utferding av klage, slik at dette arbeidet ikkje kan krevjast dekt særskilt. Etter forskrifta § 3 har den som har rett på salær, krav på å få det frå det tidspunktet oppnemninga gjeld. Ved salærfastsetjinga skal salæroppgåva honorerast etter den timesatsen som gjaldt då arbeidet vart avslutta. Den som har rett på salær, har ikkje krav på noko tillegg til det salæret han er tilkjend etter salærforskrifta, sjølv om vedkomande på grunn av oppdraget går glipp av den faste lønna si eller andre oppdrag eller må betale vikar for den tida oppdraget gjeld. Som det går fram av framstillinga over, er salærforskriften relativt omfattande og detaljert.

Justisdepartementet kan etter § 2 tredje ledd gi reglar om stykkprissatsar for nærmare bestemte saksområde.

Etter forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 om salær fra det offentlige til advokater mv. etter faste satsar (stykkprissatsar) ved fri rettshjelp og i straffesaker er det fastsett stykkprissatsar for ei rekkje saker ved fri rettshjelp eller straffesaker.

3.2 Lovgivinga i andre land

Liknande pasientskadeordningar som den norske finst i alle dei andre nordiske landa. Ordningane er ikkje identiske, men har det fellestrekket at dei gir pasientane ein betre sjanse til å oppnå erstatning ved pasientskadar enn det pasientar i land utanfor Norden har.

Den svenske patientskadelagen (19. juni 1996 nr. 799) gir føresegner om rett til erstatning for den som blir påført personskade i samband med helse-, sjuke- eller tannbehandling. Erstatning blir gitt på liknande vilkår som etter den norske ordninga. Etter lova § 1 pliktar alle som yter helsetenester, å ha ei forsikring som dekkjer slik erstatning. Offentlege tenesteytarars forsikring skal likevel omfatte også tenester som private tenesteytarar yter etter avtale med det offentlege. Landstingens Ömsesidiga Försäkringsbolag (LÖF) forsikrar ansvaret til landstinga, regionane og Gotland kommune overfor pasientar som blir påførte skade. Selskapet Personskadereglering AB (PSR) administrerer erstatningsordninga på vegner av LÖF. Det kan klagast på PSRs avgjerder i erstatningssaker til ei pasientskadenemnd. Etter den svenske pasientskadeordninga blir ikkje pasientane sine utgifter til advokathjelp dekte.

Også etter den danske patientforsikringsordningen blir det ytt erstatning etter liknande vilkår som i Noreg. Ordninga blir administrert av Patientforsikringen, som er ein uavhengig instans. Det kan klagast på avgjerdene til Patientforsikringen til Patientskadeankenævnet. Frå januar 2004 vart den danske ordninga utvida slik at det offentlege dekkjer erstatninga også når pasientskaden er oppstått i den private helsetenesta. Advokatutgiftene til pasientane blir som hovudregel ikkje dekte etter den danske ordninga. Grunngivinga for dette er at erstatningssakene blir avgjorde av ein uavhengig instans. Unntak kan gjerast i særlege tilfelle, for eksempel dersom pasienten er ute av stand til sjølv å kommunisere, og i tilfelle der vedtak blir omgjorde som følgje av saksbehandlingsfeil, og der advokatens innsats har gjort sitt til omgjeringa.

3.3 Regulering av advokatsalær

3.3.1 Forslaget

I høyringsnotatet vart det foreslått eit nytt andre ledd i pasientskadeloven § 11 som opnar for at Kongen i forskrift kan gi nærmare reglar om dekking av advokatutgifter, blant anna reglar om at statens offentlege salærsatsar skal brukast. Forslaget hadde følgjande formulering:

«Kongen kan i forskrift gi regler som innebærer begrensninger i forhold til bestemmelsen i første ledd første punktum, herunder om at benefiserte satser skal benyttes.»

3.3.2 Høyringsinstansane sitt syn

Vi har motteke 38 høyringsfråsegner. 16 av dei hadde ikkje merknader. 11 høyringsinstansar uttalar positivt at dei støtter lovforslaget. Nokre av desse høyringsinstansane har merknader, og det blir gjort nærmare greie for desse nedanfor.

Det er seks høyringsinstansar som uttalar at dei er imot forslaget. Dette er blant andre Advokatforeningen, Kreftforeningen, Norges Astma og Allergiforbund, Landsforeningen for trafikkskadde og Norsk pasientforening. To høyringsinstansar uttrykkjer skepsis. Dette er Helsedirektoratet og Mental helse .

I hovudsak går innvendingane ut på at forslaget kan føre til at kvaliteten på advokathjelpa blir redusert. Advokatforeningen har blant anna uttala:

«Etter Advokatforeningens oppfatning er det grunnlag for å tro at forslaget kan føre til andre (u)tilsiktede besparelser, i form av reduserte erstatningsbeløp til de skadelidte som følge av at kompetente advokater vil nedprioritere denne type oppdrag (…) Personskadeerstatningsrett er et fagområde som i Norge i dag krever relativt stor grad av spesialisering. Dersom departementets forslag skulle bli vedtatt, vil det kunne medføre at mange av de advokatene som regelmessig bistår skadelidte i saker etter pasientskadeloven overfor NPE og Pasientskadenemnda, vil nedprioritere slike oppdrag til fordel for andre personskadeområder hvor timesatsen vil være vesentlig høyere. Skadelidtes rett til selv å velge den advokat som vedkommende mener er best skikket til oppdraget vil da i mange tilfeller bli illusorisk, særlig ved at skadelidte også fratas muligheten til å dekke opp differansen mellom den offentlige sats og advokatens alminnelige timesats.»

Advokatforeningen har også peika på at det ikkje er nemnt noko i høyringsforslaget om dei sjølvstendig næringsdrivande advokatane som hjelper NPE og Pasientskadenemnda ved kursing og saksbehandling, også skal bli honorerte med offentleg salærsats. Advokatforeningen har i samband med det uttala:

«Det ville vært i tråd med departementets målsetning om reduserte advokatutgifter, være naturlig at NPE og Pasientskadenemnda ble pålagt av departementet å innhente anbud fra de aktuelle advokatene med en øvre timesats tilsvarende den offentlige. Advokatforeningen antar at NPE og Pasientskadenemnda i så fall vil finne det svært vanskelig å få engasjert advokater med den ønskelige spesialistkompetanse.»

Kreftforeningen uttrykkjer på same måte som Advokatforeningen ei bekymring for at forslaget inneber at pasientskadesaker vil bli mindre attraktive for erfarne advokatar enn forsikringssaker og andre typar saker. Dei peikar òg på at forslaget kan innebere ein fare for at advokatar som tek pasientskadesakene, prøver å allokere fleire timar under det arbeidet som ligg før det som blir dekt av statens offentlege sats. Kreftforeningen meiner også at advokatar i større grad kan råde klientane sine til å fremme kravet direkte mot skadevaldar. Om følgjer i forhold til systematikk og rettstryggleik har Kreftforeningen blant anna uttala:

«Det legges opp til at advokater skal kunne ta full timepris av klienter før ansvarsvedtak foreligger. Fra og med ansvarsvedtaket, eller fra eventuelt annet tidspunkt advokatbistand dekkes, må advokaten gå ned på benefisert sats fordi staten kommer inn som debitor. Det fremstår som noe betenkelig at staten, som her er representant for skadevolder, skal slippe med en lavere timesats enn pasienten som er skadelidt(…) Kreftforeningen peker på at det vil medføre en ulikhet i partsforholdet dersom pasientens bistand får en fastsatt pris fra det offentlige mens PSN betaler fullt vederlag for sin advokatbistand. En slik ulikhet synes å harmonere dårlig med generelle likhetsidealer i norsk rett. »

Som nemnt støttar eit fleirtal av høyringsinstansane forslaget. Fleire av høyringsinstansane har likevel hatt mindre merknader. Dei fleste merknadene knyter seg til bekymringar over at pasientane får redusert tilgang til dei beste advokatane. Den norske legeforening foreslår blant anna at ordninga bør evaluerast for å avdekkje om nivået på advokattenestene blir lågare.

Norsk pasientskadeerstatning sluttar seg til forslaget og har grunngitt si støtte slik:

«NPE har utbetalt samlet 21,4 millioner kroner i utgifter til advokatbistand i 2007. Dette er altså ytterligere en økning fra året før, selv om økningen ikke er like stor som for perioden 2003 til 2006.

I forhold til det NPE hadde i driftsbudsjett for 2007 på 74 millioner kroner, er imidlertid beløpet stort, og NPE synes det er riktig at utgiftene det offentlige betaler for slik bistand søkes begrenset i tråd med forslaget.

Etter NPEs syn bør det være mulig å få tilstrekkelig advokatbistand i forbindelse med saker som behandles i NPE innenfor den offentlige sats som for tiden er kroner 850 per time. Det er etter hvert en rekke advokater som har erfaring fra NPE-saker og/eller fra personskadeoppgjør. I de fleste sakene vil det ikke være nødvendig med spesiell eller omfattende kompetanse fra området, for å kunne gi tilstrekkelig råd og veiledning til pasienter eller erstatningssøkere utover den veiledning NPE vil gi.»

Pasientskadenemnda støttar òg forslaget om bruk av offentleg salærsats. Når det gjeld rettstryggleik for pasientane, har Pasientskadenemnda blant anna uttala dette:

«Pasientskadenemnda kan i liten grad se at en regulering av timesatsen for advokatsalær vil medføre en dårligere rettssikkerhet for erstatningssøkerne. Det vises herunder til andre viktige rettsområder hvor advokathjelp dekkes etter den offentlige salærsatsen. Dersom et tiltak med regulert timesats mot formodning skulle føre til at noen av de advokater som i dag regelmessig representerer erstatningssøkerne for NPE og Pasientskadenemnda, i mindre grad ønsker å fortsette med dette, anser nemnda det som svært sannsynlig at andre kvalifiserte advokater vil komme til isteden. Det bemerkes at den langt vesentligste del av klagesakene for Pasientskadenemnda gjelder ansvarsgrunnlaget. I majoriteten av klagesakene for Pasientskadenemnda er det de medisinske og faktiske og ikke de rent juridiske problemstillinger som volder tvil i saken.»

3.3.3 Departementet sine vurderingar og forslag

Kostnadene til dekking av pasientars utgifter til advokathjelp har auka mykje både i NPE og Pasientskadenemnda. Dette kjem av at det har vore ein kraftig auke både i talet på nye saker for NPE og i talet på pasientar som vel å få hjelp av advokat. Etter ein gjennomgang av saker frå 2005 og 2006 har NPE kome til at timeprisane til advokatane i gjennomsnitt låg på kroner 1233 for hjelp i pasientskadesakene.

Departementet meiner at det er behov for å få betre kontroll med utgiftene til advokathjelp i ordninga. Ein heimel som gjer det mogleg i forskrift å regulere kva for timesatsar som ein kan krevje blir lagde til grunn for oppgjeret, gjer det lettare å føre kontroll med utgiftene enn at NPE og nemnda i enkelte tilfelle avkortar kravet. Ettersom erstatningskravet blir utgreidd av offentlege forvaltningsorgan som skal gjere ei objektiv utgreiing, og utgiftene til advokathjelp blir dekte av offentlege midlar, ser departementet det som rimeleg og naturleg å berekne salæret ut frå den offentlege salærsatsen. Departementet meiner at det ikkje er grunnlag for å slå fast at advokatar som tek høge salær, er dyktigare enn andre advokatar. Tilsvarande ordning med offentleg salærsats til advokatar gjeld for eksempel også i straffeprosessen for offentleg oppnemnde forsvararar.

Også med dei føreslåtte endringane må reglane om dekking av advokatutgifter seiast å vere svært gunstige for pasienten. Etter dei tilsvarande pasientskadeordningane i Sverige og Danmark er utgangspunktet at advokatutgifter ikkje blir dekte.

Departementet foreslår ein heimel for Kongen til i forskrift å gi nærmare reglar om dekking av advokatutgifter, mellom anna reglar om at offentlege salærsatsar skal brukast. Forslaget opnar også for at det er mogleg å gi nærmare reglar om berekninga av salæret. Departementet ser det også som naturleg at NPE og Pasientskadenemnda etter dette bruker offentlege salærsatsar ved eigen bruk av ekstern advokathjelp i pasientskadesaker. I tillegg har departementet pålagt Pasientskadenemnda å føre fleire rettssaker sjølv. Ein meiner at dette også vil bidra til å redusere advokatutgiftene for NPE og Pasientskadenemnda.

3.4 Regulering av advokatens høve til å krevje dekning av pasienten

3.4.1 Forslaget

I høyringsnotatet vart det foreslått eit nytt tredje ledd i pasientskadeloven § 11. Forslaget inneber at ein advokat som tek på seg eit oppdrag for ein klient som ønskjer å fremme eit krav mot Norsk pasientskadeerstatning (NPE) etter pasientskadeloven, eller som klagar på NPEs vedtak til Pasientskadenemnda, ikkje kan krevje eller motta betaling etter høgare timesatsar enn det som blir dekt av NPE og Pasientskadenemnda. Advokaten kan dermed ikkje krevje ein eventuell differanse mellom offentleg salærsats og ordinær timepris frå klienten. Føresegna inneber også at advokaten ikkje kan krevje betaling for fleire timar enn NPE eller Pasientskadenemnda dekkjer som eit rimeleg timetal i saka. Føresegna gjeld berre for den delen av saka som NPE eller Pasientskadenemnda har vedteke å dekkje advokatutgiftene til. Sakskostnader som blir omtala i forvaltningsloven § 36, er heller ikkje omfatta.

3.4.2 Høyringsinstansane sitt syn

Dei fleste høyringsinstansane støttar forslaget. Høyringsinstansar som eksplisitt har uttala at dei støttar forslaget, er blant andre Norsk pasientskadeerstatning, Pasientskadenemnda, Helsetilsynet i Buskerud, Helsetilsynet i Finnmark, Den norske legeforening, Norske Ortopisters forening, Mental helse, Kreftforeningen og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Støtta blir hovudsakleg grunngitt med at forslaget sikrar at pasientane ikkje blir skadelidande når offentleg salærsats blir innført. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon har blant anna uttala:

«Dette vil styrke pasientens stilling i forhold til den profesjonelle part, advokaten, og hindre eventuelt press om å gi ytterligere vederlag.»

Nokre høyringsinstansar har eksplisitt uttala at dei ikkje støttar forslaget. Blant desse er Advokatforeningen, som meiner at forbodet i realiteten grip inn i skadelidne sin rett til fritt å velje advokat. Advokatforeningen har i samband med det blant anna uttala:

«Som påpekt er det vanskelig for Advokatforeningen å se hva som er den prinsipielle begrunnelsen for at det ikke skal være lovlig for den skadelidte å engasjere den advokat en måtte ønske og eventuelt selv betale forskjellen mellom den offentlige timesats og advokatens vanlige sats. Dette vil ikke føre til noen form for besparelse i budsjettsammenheng, og vil kun ha den forsterkende negative effekt av forslaget ved at kompetente personskadeadvokater nedprioriterer pasientskadesaker. Det vil i realiteten gripe inn i skadelidtes rett til fritt å velge advokat da disse ikke lenger vil se seg tjent med å påta seg denne type saker, men heller søke andre og bedre betalte oppdrag.»

3.4.3 Departementet sine vurderingar og forslag

Det følgjer av allmenn erstatningsrett, jf. skadeserstatningsloven § 3-1, at skadelidne skal ha dekt sitt tap som følgje av skaden. Dette omfattar rimelege og nødvendige utgifter skadelidne er påført, blant anna advokatutgifter. Ettersom intensjonen med pasientskadeloven er å gjere det enklare for pasientar å nå fram med erstatningskrav, verkar det lite aktuelt å gjere endringar som stiller pasienten i ein dårlegare posisjon etter pasientskadeloven enn etter allmenn erstatningsrett. Det er ein risiko for at dette kan skje dersom det ikkje blir fastsett at advokaten ikkje kan krevje noko utover det beløpet som blir dekt av NPE eller Pasientskadenemnda. Det er nærliggjande å gå ut frå at ein del pasientar elles ville føle seg pressa til å betale mellomlegget for å få ønskt advokathjelp.

Dekking av advokatutgifter blir innvilga i samband med ansvarsvurderinga berre i særskilde tilfelle, mens det langt oftare blir gitt dekning til slike utgifter i samband med utmålingsspørsmålet. Den føreslåtte føresegna er ikkje til hinder for at pasienten vel å bruke advokat for eiga rekning også i samband med den delen av saka der utgiftene ikkje blir dekte av NPE eller Pasientskadenemnda. Pasienten kan etter § 11 krevje førehandsavgjerd om kva for advokatutgifter som vil bli dekte. Dersom pasienten vel å få hjelp av advokat også i samband med ansvarsspørsmålet, sjølv om utgiftene ikkje vil bli dekte av NPE, er det opp til partane å avtale honoraret. Avgrensinga i advokatens høve til å krevje dekning av pasienten skal berre gjelde for den delen av saka som blir dekt av NPE eller Pasientskadenemnda. Avgrensinga gjeld heller ikkje sakskostnader som er omtala i forvaltningsloven § 36.

Departementet har merka seg at enkelte høyringsinstansar har oppfatta forslaget som at forbodet om å ta imot tilleggsbetaling grip inn i pasientane sin rett til fritt å velje advokat. Det er blant anna vist til at pasienten ikkje kan velje ein advokat som krev høgare vederlag enn den offentlege salærsatsen.

Forslaget kan innebere at nokre advokatar ikkje vil påta seg oppdrag til offentleg salærsats, og indirekte kan dette påverke pasientens valfridom. Men føresegna er ikkje meint å ha den konsekvensen at ho avskjer pasientane sin rett til fritt å velje advokat. Ein pasient kan framleis velje ein advokat som ikkje vil nøye seg med offentleg salærsats. Eit slikt val får rett nok den konsekvensen at oppdraget fell utanfor ordninga med at NPE/Pasientskadenemnda dekkjer advokatutgiftene etter pasientskadeloven § 11.

Departementet ser det som mest sannsynleg at dei advokatane som har spesialisert seg på pasientskadesaker, vil sjå seg tente med å halde fram med å ta slike saker, sjølv om honoraret blir lågare. Dersom dette viser seg ikkje å vere tilfellet, har departementet gått ut frå at andre advokatar vil ta på seg slike saker i større utstrekning enn i dag. Om dei føreslåtte endringane får negative konsekvensar når det gjeld pasientars høve til å få nødvendig advokathjelp, og eventuelle verkemiddel i forhold til ein slik situasjon, må likevel vurderast nærmare etter at dei føreslåtte endringane har verka ei tid.

Departementet foreslår ei føresegn i nytt tredje ledd i pasientskadeloven § 11 som inneber at ein advokat som tek på seg eit oppdrag for ein klient som ønskjer å fremje eit krav mot Norsk pasientskadeerstatning (NPE) etter pasientskadeloven, eller som klagar på NPEs vedtak til Pasientskadenemnda, ikkje kan krevje eller ta imot betaling etter høgare timesatsar enn den offentlege salærsatsen.

3.5 Overgangsføresegn

3.5.1 Høyringa

I høyringsbrevet foreslo departementet to alternative overgangsreglar for når endringane i § 11 skal gjelde, og bad høyringsinstansane kome med synspunkt på korleis overgangsregelen skal utformast. Departementet foreslo at endringane skulle gjelde på anten:

1. saker der avtalen mellom pasienten og advokaten er inngått etter at lovendringa er tredd i kraft, eller

2. saker der erstatningskravet er fremja, jf. reglane i lova § 9, etter at endringa i § 11 er tredd i kraft

3.5.2 Høyringsinstansane sitt syn

Det er berre Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Funksjonshemmedes fellesorganisasjon som har kommentert forslaget om overgangsreglane. Norsk Pasientskadeerstatning meiner at overgangsreglane bør givast slik at endringane trer i kraft for saker der NPE har gitt tilsegn om dekking av advokatutgifter etter at lovendringa har teke til å gjelde. NPE presiserer at slike tilsegner normalt blir gjorde i brevs form.

Funksjonshemmedes felleorganisasjon meiner at det er mest formålstenleg at lova gjeld for saker som er melde til NPE etter endringa i § 11 har tredd i kraft.

3.5.3 Departementet sine vurderingar og forslag

Sjølv om det følgjer av teori og praksis at det skal mykje til før det ligg føre grunnlovsstridig tilbakeverknad, meiner departementet at ein bør vere forsiktig med endringar som får tilbakeverkande kraft, i dette tilfellet for det honoraret som er avtala mellom advokat og klient. Dette talar imot NPEs forslag om at endringa får verknad for saker der NPE har gitt tilsegn om dekking av advokatutgifter etter at lovendringa trer i kraft. Ein slik respekt for beståande rettsforhold kan derfor tale for at endringa berre bør få verknad for saker der avtalen om advokathjelp er inngått etter at lovendringa er tredd i kraft. Eit slikt skjeringstidspunkt kan det likevel vere vanskeleg å rette seg etter i praksis. Det kan bli vanskeleg å sikre notoritet i forhold til avtaletidspunktet. Vidare kan det hevdast at honoraravtalar mellom advokat og klient der det enno ikkje ligg føre eit formelt krav mot Norsk Pasientskadeerstatning, heller ikkje kan reknast som fullstendige og endelege beståande rettsforhold i forhold til NPEs eventuelle dekking av advokatutgifter.

Etter lova § 9 skal krav om erstatning for pasientskade meldast til NPE eller forsikringsgivar etter § 8. Meldinga skal som hovudregel vere skriftleg. Som nemnt vedtok Stortinget den 29. mars 2007 endringar i pasientskadeloven, slik at NPE blir ansvarleg også for krav som gjeld skadar i privat sektor. Etter den vedtekne endringslova skal alle krav om pasientskadeerstatning meldast til NPE. Departementet foreslår derfor at endringane skal gjelde saker der erstatningskravet er meldt til NPE jf. § 9 etter at endringa i § 11 er tredd i kraft. Dette vil etter vår vurdering sikre god notoritet og vere lett å følgje i praksis.