6 Koordinator og koordinerande eining i spesialisthelsetenesta
6.1 Forslag i høyringsnotatet publisert 28. juni 2013
I høyringsnotatet som blei publisert 28. juni 2013, foreslo departementet endringar i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven om oppnemning av kontaktperson. Høyringsnotatet inneheldt for det første forslag om at hovudregelen i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om at koordinatoren bør vere lege, skulle fjernast, og at dei krava ein har i dag om at den som blir oppnemnd som kontaktperson i spesialisthelsetenesta, må vere helsepersonell, skulle vidareførast. Departementet viste til at det enkelte helseføretaket sjølv bør avgjere kven som skal oppnemnast som kontaktperson, og kva for kompetanse vedkomande bør ha. Det blei òg presisert at dersom sjukehuset i det konkrete tilfellet meiner at ein lege bør oppnemnast, står sjukehuset fritt til å oppnemne ein lege.
Vidare foreslo departementet at omgrepet «koordinator» i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven skulle erstattast med «kontaktperson». Departementet grunnga dette slik:
«Flere har vist til at begrepet «koordinator» bør erstattes med «kontaktperson» fordi dette kan ha en gunstig signaleffekt og gjøre det enklere å forstå personens funksjon og rolle som fast kontaktpunkt for den enkelte pasient, og ikke først og fremst som en logistikkforbedrer på systemnivå. Av pedagogiske grunner foreslår derfor departementet at at begrepet «koordinator» i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a og helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 erstattes med «kontaktperson». Departementet understreker at det ikke foreslås endringer i ansvaret som disse bestemmelsene i dag pålegger koordinator. Dette ansvaret foreslås videreført for kontaktpersonen uten endringer (…).»
Departementet foreslo òg endringar i reglane om koordinerande eining for habiliterings- og rehabiliteringstiltak i spesialisthelsetenesta, slik at denne eininga ikkje skulle ha ansvar for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinatoren. Departementet uttalte:
«Etter departementets vurdering er det grunn til å videreføre plikt for helseforetaktet til å ha en koordinerende enhet som skal ha en generell oversikt over habiliterings- og rehabiliteringstiltak i helseregionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b. Det samme gjelder pålegg om at enheten skal ha oversikt over, og nødvendig kontakt med, habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunen. Koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten bør også beholde overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, på tilsvarende måte som koordinerende enhet i kommunen har et slikt ansvar. Etter departementets vurdering er det imidlertid grunn til å fjerne krav om at koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten skal ha ansvar for «oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator». Departementet mener at det enkelte helseforetaket selv bør bestemme hvem/hvilket organ som skal ha et slikt ansvar, og at spesialisthelsetjenesteloven ikke bør regulere dette. Det foreslås derfor en endring i reguleringen av ansvar for koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b første ledd, slik at lovpålagt ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator/kontaktperson ikke videreføres.»
6.2 Høyringsinstansane sitt syn
6.2.1 Fjerne hovudregelen om at koordinatoren bør vere lege
Eit klart fleirtal av høyringsinstansane støtta forslaget om å fjerne hovudregelen om at koordinatoren i spesialisthelsetenesta bør vere lege. 35 av dei 43 instansane som uttalte seg om dette, støtta forslaget. Dei viste mellom anna til at helselovgivinga bør leggje til rette for at helseføretaka sjølve kan bestemme korleis dei skal organisere seg internt, og at pasienten sitt behov bør avgjere kva for kompetanse koordinatoren skal ha.
Helsedirektoratet uttalte:
«Direktoratet slutter seg til at de ulike helseforetakene kan bestemme hvem som skal oppnevnes som koordinator. Hvem som best vil inneha en slik rolle vil kunne variere fra ulike fagavdelinger og mellom de ulike foretakene. Innenfor habilitering og rehabilitering kan det som nevnt i høringsnotatet være hensiktsmessig at også andre grupper som ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier eller andre er koordinator. (…)
Ved alvorlige og sammensatte lidelser vil pasientens behov best kunne ivaretas ved at en lege innehar funksjonen. Det er avgjørende at det foreligger et godt tillitsforhold mellom pasient og koordinator, og at koordinatoren anses som en sentral aktør med tydelige oppgaver og ansvar i det tverrfaglige teamet rundt pasienten. (…)
Dersom det etterspurte behovet for en lege som har ansvar for den enkelte pasient i spesialisthelsetjenesten skal avhjelpes, tror vi imidlertid det er behov for en bestemmelse i tillegg til bestemmelsen om «kontaktperson». Det kan være nyttig å beskrive på hvilken måte ansvaret for behandling, journalføring og informasjon kan samordnes slik at pasienten blir best mulig ivaretatt av lege under oppholdet.»
Helse Vest uttalte:
«Det er viktig å få fram at koordinatorfunksjonen vil gjelde og er viktig for mange ulike typar pasientgrupper. Til dømes innan psykiatri, rusbehandling og ei rekke kroniske somatiske lidingar, habilitering av barn, unge og vaksne, og innanfor rehabiliteringsområdet generelt.
(…) Helse Vest vil støtte kravet om at koordinator i hovudsak ikkje treng vera lege. Ein viktig føresetnad for dette er at koordinatoren samarbeider tett med utgreiings-/behandlingsansvarleg lege. Pasienten treng to personar som legg til rette for å få gode forløp: ein lege som lager ein medisinsk plan og heile tida oppdaterer denne, og ein pasientkoordinator som i nært samarbeid med legen tar hand om alle dei praktiske tiltaka for at pasienten skal møte eit forløp der alt er samordna og koordinert.»
Fagforbundet viste mellom anna til at forslaget kan bidra til eit betre fleirfagleg samarbeid i spesialisthelsetenesta.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) uttalte:
«LHL støtter at kontaktpersonen ikke som hovedregel må være lege. Erfaringen med pasientansvarlig lege, som gjaldt for alle pasienter, var at nesten ingen fikk dette oppnevnt. Også etter endringen til koordinator og at denne som hovedregel skal være lege, er det påfallende få som får oppnevnt koordinator. LHL antar at dette har flere årsaker, men en kan være kravet om at koordinator som hovedregel skal være lege. LHL mener at i mange tilfeller kan også annet helsepersonell enn leger ivareta rollen som koordinator på en god måte. LHL tror også at dette vil medføre at flere vil få oppnevnt kontaktperson.»
Funsjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) uttalte:
«Når det gjelder kravet om at en koordinator i spesialisthelsetjenesten som hovedregel må være lege, stiller FFO seg bak departementets vurdering at en slik bestemmelse ikke er hensiktsmessig. Annet helsepersonell kan godt fylle koordinatorrollen. For pasienten er det viktig at koordinator også er tilgjengelig, og ikke for vanskelig å få tak i. Forutsetningen er at koordinator kjenner pasienten, er god til å snakke med pasienter og kjenner sin oppgave som koordinator. I mange tilfeller kan det være bedre å ha en sykepleier, fysioterapeut eller annet helsepersonell som ansvarlig for koordineringen av behandlingsforløpet, enn en travel lege.»
Kreftforeningen uttalte:
«(…) vi tror det kan være positivt at rollen som koordinator kan fylles av flere faggrupper, for eksempel sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter og ergoterapeuter. Kreftforeningens erfaringer så langt tilsier også at svært få sykehusavdelinger tilbyr en koordinator som er lege.
Det vil være av avgjørende betydning at koordinator samarbeider nært med behandlingsansvarlig lege som har ansvar for den medisinske oppfølgingen. Koordinatoren må i samarbeid med legen holde orden på de praktiske tiltakene og samordningen gjennom hele pasientforløpet. Koordinatoren bør i tillegg som pasientens kontaktpunkt ved sykehuset formidle rask kontakt til behandlingsansvarlig lege når pasienten har problemer eller spørsmål som koordinatoren ikke kan håndtere.»
Åtte av dei 43 instansane som uttalte seg om forslaget, var imot å fjerne hovudregelen om at koordinatoren bør vere lege. Dei viste særleg til at gjeldande rett er tilstrekkeleg til å sikre at rett person kan ta hand om funksjonen som koordinator, og at den endringa som er foreslått, ikkje nødvendigvis vil gi eit betre tilbod for pasientane.
Akershus universitetssjukehus uttalte:
«Vi mener at alle forarbeider og erfaringer taler for at det er viktig at rollen knyttes opp mot den som er medisinsk ansvarlig for pasienten. Sykepleietjenesten har i sin rolle en administrativ og koordinerende funksjon overfor pasienten, men her dreier det seg som regel om behov for oppfølging på det medisinske området. Det åpnes i gjeldende lovgiving for at legen kan knytte til seg andre fagprofesjoner og merkantilt støttepersonell, og det åpnes i gjeldende lovtekst for at koordinator kan være en annen enn lege. Dette er tilstrekkelig til å sikre at rett person kan ivareta koordinatorfunksjonen.»
Pasient- og brukaromboda i landet og Helse-, sosial- og eldreombodet gav ei felles høyringsfråsegn. Her blei det mellom anna uttalt:
«Istedenfor å endre bestemmelsen bør man heller legge press på, og uttrykke forventninger om, at bestemmelsen etterfølges fordi den er viktig. Vårt innspill er videre at en lege som koordinator kan ha større gjennomslagskraft, og sitte med den informasjon og kunnskap som er sentral for å utføre jobben best mulig. Vi ønsker ikke en situasjon hvor koordinator/kontaktperson fungerer som et mellomledd, og mindre som selvstendig pådriver i kraft av sin rolle. Ombudene mener videre at forslaget ikke samsvarer med direktoratets pågående arbeid og gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og innhold.»
Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) meinte at det ikkje er nødvendig å vidareføre kravet om at kontaktpersonen skal vere helsepersonell:
«Vi støtter alle endringene med ett unntak: Vi mener at det innenfor TSB ikke er nødvendig at kontaktpersonen må være helsepersonell, tvert imot kan det i mange tilfeller være en fordel at kontaktpersonen har en sosialfaglig bakgrunn.»
Kirkens Bymisjon Oslo uttalte:
«For den delen av spesialisthelsetjenesten som omfatter Tverrfaglig Spesialisert rusbehandling (TSB) mener vi likevel at det bør presiseres at helsepersonell i denne sammenhengen også omfatter yrkesgrupper som sosionomer, barnevernspedagoger el.l. Det vil si de yrkesgrupper som naturlig inngår i de tverrfaglige teamene i TSB og som har som oppgave å arbeide med pasientens individuelle plan (IP).»
6.2.2 Endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson»
Høyringsinstansane hadde delte meiningar om å endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson». Departementet fekk inn 43 fråsegner om dette forslaget, 17 støtta det, og 19 var imot. Sju instansar hadde merknader både for og imot forslaget, eller dei uttalte at dei ikkje hadde merknader. Dei som var imot forslaget, viste særleg til at omgrepet koordinator er meir dekkjande for dei funksjonane det gjeld, at omgrepet har festa seg, og at ei endring av omgrep kan skape forvirring og gi ein uheldig signaleffekt.
Helse VestRHF uttalte:
«Helse Vest vil ikkje støtte forslaget om å endre omgrepet koordinator til kontaktperson fordi dette vil kunne svekke den viktigaste del av rolla som er konkret tilrettelegging av godt koordinerte pasientforløp.»
Universitetssjukehuset Nord-Noreg meinte at den foreslåtte endringa av omgrep var unødvendig, og uttalte:
«Koordinator er dessuten et mer dekkende begrep for innholdet i funksjonen, all den tid dagens koordinatoransvar videreføres. I tillegg har begrepet befestet seg i mange miljø og en navneendring kan skape forvirring.»
Pensjonistforbundet uttalte:
«Navneendringen fra pasientansvarlig lege via koordinator til kontaktperson kan lett tolkes i retning av at det pasientrettede ansvaret blir mindre tydeliggjort, selv om dette ikke er meningen.»
Dei som støtta forslaget, meinte at endringa av omgrep var godt eigna til å beskrive rolla som fast kontaktpunkt for pasienten. Fleire meinte òg at endringa ville auke pasienten/brukarane si forståing av fordelen med å ha ein kontaktperson.
Kreftforeningen uttalte:
«Å erstatte «koordinator» med «kontaktperson» av pedagogiske årsaker er noe Kreftforeningen er enig i. Det kan, som departementet sier, ha en gunstig signaleffekt og gjøre det enklere å forstå personens funksjon og rolle som fast kontaktperson for den enkelte pasient, og ikke først og fremst som en logistikkforbedrer på systemnivå.»
N.K.S. Kløverinstitusjoner AS støtta òg forslaget og uttalte at det
«kan bidra til lavere terskel for kontakt og dermed øke brukerperspektivet. Vi forutsetter at kontaktpersonens ansvar likestilles med dagens koordinator. Vi mener også at det er utilstrekkelig at pasienten får oppgitt kontaktpersonens kontaktinformasjon. Det må påligge kontaktpersonen et ansvar for å ta kontakt med pasienten.»
Norsk Psykologforening uttalte:
«Norsk Psykologforening støtter departementets forslag om å endre begrepet «koordinator» til «kontaktperson». Det vil kunne gjøre det letttere for pasienten å forstå rollen til kontaktpersonen. Begrepsendringen medfører imidlertid ikke større klarhet i hva som faktisk ligger i denne rollen. Etter vårt syn er det viktigste at pasienten har samme person å forholde seg til i hele behandlingsløpet. Det er en viktig forutsetning for at pasienten skal oppleve kontaktpersonen som viktig at vedkommende har tilgang til de nødvendige hjelpemidler og systemer for å kunne utføre en god jobb for pasienten. En viktig del av arbeidet er å sørge for at det er fremdrift i arbeidet med den individuelle planen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5.»
Fellesorganisasjonen (FO) uttalte seg både for og imot forslaget:
«Vi ser at departementets forslag om å endre betegnelsen fra «koordinator» til «kontaktperson» kan gi pasienter/brukere en umiddelbar og bedre forståelse av at dette dreier seg om en person som skal være tilgjengelig for dem, og som kan og skal bistå dem. Det vil være positivt, fordi det kan bidra til at den enkelte får en god opplevelse av å bli møtt. På den andre siden kan «koordinator»-begrepet fungere bevisstgjørende for ansatte i tjenestene og dermed bidra til en bedre samordning i og mellom tjenester, noe som er et viktig faglig og politisk mål. «Koordinator» er etter hvert et innarbeidet begrep, noe som også kan tale for å beholde det.
Uavhengig av hvilket begrep som velges vil FO peke på at det er nødvendig å vektlegge informasjon om innholdet i kontaktperson-/koordinatorrollen, samt ha kontinuerlig oppmerksomhet på hvordan innholdet kan ivaretas og forbedres. Tilgang på nødvendig opplæring og veiledning er vesentlig, samt å sikre at de som innehar rollen har kapasitet til å ivareta ansvaret.»
6.2.3 Endre ansvaret for den koordinerande eininga
Høyringsinstansane hadde delte meiningar om å innskrenke ansvaret for den koordinerande eininga for habiliterings- og rehabiliteringstiltak, slik at denne eininga ikkje lenger skal ha ansvar for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinator. 32 instansar uttalte seg om dette. 12 av dei støtta forslaget, 13 var imot, fem slutta seg delvis til forslaget, og to uttalte seg både for og imot. Dei som støtta forslaget, viste til at det er naturleg og formålstenleg at dette ansvaret blir lagt til den eininga som har ansvaret for behandlinga av pasienten. Helse Sør-Aust RHF var blant desse, og uttalte:
«Endringsforslaget innebærer en innskrenkning av det lovpålagte ansvar for koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i spesialisthelsetjeneste. Helse Sør-Øst RHF støtter dette og mener det er naturlig at et slikt ansvar er forankret i behandlende enhet. Ansvar og system for opplæring av kontaktperson må nedfelles i institusjonens kvalitetssystem.»
Universitetssjukehuset Nord-Noreg uttalte:
«UNN støtter disse forslagene. Det må være opp til helseforetaket å bestemme hvem som skal ha slike funksjoner. Det er hensiktsmessig at oppnevning av koordinator for pasienter som trenger dette, skjer i den avdeling eller den klinikk, hvor pasienten mottar behandling.»
Pensjonistforbundet uttalte:
«Det pekes på at tilbakemelding fra helseforetakene tyder på at koordinatorfunksjoner som er opprettet, oftest er underlagt den enkelte behandlingsenhet og ikke knyttet til koordinerende enhet i helseforetaket. Dette er i tråd med den virkeligheten Pensjonistforbundet kjenner til. Vi er enig i at dette er en hensiktsmessig og lite byråkratisk ordning og støtter endringsforslaget.»
Dei som delvis støtta forslaget, var einige i at den koordinerande eininga ikkje skal oppnemne koordinator, men meinte at eininga framleis bør ha ansvar for opplæring og rettleiing av koordinatorar.
Oslo universitetssjukehus uttalte:
«OUS støtter forslaget om at Koordinerende enhet (KE) ikke skal ivareta ansvar for oppnevning av koordinator. Vi finner det imidlertid viktig at KE har ansvar for å sørge for et system som sikrer opplæring og rettleiing av koordinator. Dette passer sammen med at KE har ansvar for å sikre at det foreligger et overordnet system for ivaretakelse av Individuell plan. Overordnet ansvar for utarbeidelse av system for Individuell plan og Koordinator bør i prinsippet være forankret samme sted.»
Fellesorganisasjonen uttalte:
«FO er skeptisk til forslaget når det gjelder opplæring og veiledning av koordinator. Vi er bekymret for at fjerning av lovbestemmelsen på dette området kan føre til en utydeliggjøring og pulverisering av ansvaret, og at det vil svekke kvaliteten på opplæring og veiledning. Vi frykter også at opplæring og veiledningsvirksomheten kan bli nedprioritert.»
Helse Vest RHF uttalte:
«Helse Vest støtter forslaget om å ta bort ansvaret for utnemning av koordinator frå koordinerande eining. Nokre av helseføretaka i regionen har stilt spørsmål ved om det er hensiktsmessig å ta bort ansvaret for opplæring og rettleiing av koordinatorar. Det er eit stort behov for opplæring og rettleiing av koordinatorar. Dersom koordinerande eining ikkje skal ha denne oppgåva lenger, må det sikrast at andre har ansvar for dette.
Koordinerande eining skal framleis ha eit overordna ansvar for arbeidet med individuell plan og dette heng nært saman med opplæring og rettleiing av koordinatorane.»
Dei som var imot forslaget, viste særleg til at det kan utvikle seg ulik praksis mellom helseføretaka, og også mellom 1.- og 2.-linjetenesta. Fleire frykta ansvarspulverisering og meinte at pasientane vil vere best tente med at ansvaret til den koordinerande eininga blir vidareført slik det er i dag. Særleg pasient- og brukarorganisasjonar var imot forslaget, i tillegg til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og fleire andre.
Frambu (Sen, for sjeldne funksjonshemninger) uttalte:
«Vi mener at arbeidet med å få på plass en synlig og godt fungerende koordineringsfunksjon innad i spesialisthelsetjenesten og mellom spesialisthelsetjenesten og øvrig tjenesteapparat, krever en entydig og lik ansvarsplassering i alle helseforetakene. Oppgaven med å oppnevne, lære opp og veilede koordninatorene, er så viktig at det ikke bør være opp til hvert enkelt helseforetak å fastsette hvem som skal ha dette ansvaret. Delt ansvar knyttet til koordinatorfunksjonen innad i hvert helseforetak og ulik ansvarsplassering mellom helseforetakene gjør det dessuten vanskeligere for både pasienter, pårørende, fagpersoner og kommunale koordinatorer å holde seg orientert om hvor de skal henvende seg i ulike sammenhenger. Frambu slutter seg derfor ikke til forslaget om endringer i ansvarsområdet til koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten.»
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke uttalte:
«LHL er skeptisk til forslaget om at koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten ikke lenger skal ha ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator. Blir det opp til det enkelte helseforetak å selv stå for disse oppgavene, kan det utvikle seg ulik praksis mellom helseforetakene. Det kan også være vanskelig for et helseforetak å bygge opp god nok kompetanse på opplæring etc. LHL mener derfor det er viktig at det er en enhet i spesialisthelsetjenesten som har et særskilt ansvar for ordningen med kontaktperson. Når det gjelder oppnevning av kontaktperson mener LHL at et nært samarbeid mellom helseforetak og koordinerende enhet vil sikre en god forankring i helseforetaket og den enkelte avdeling.»
Fylkesmannen i Buskerud uttalte:
«Fylkesmannen i Buskerud kjenner til at spesialisthelsetjenesten har brukt lang tid på å etablere koordinerende enheter. Vi mener det er en tett sammenheng mellom de øvrige oppgavene til koordinerende enhet og oppgavene om å oppnevne, gi opplæring til og veilede koordinatorene. Etter å ha lest høringsnotatet ser vi at praksis ikke samsvarer med gjeldende regelverk. Vi mener i utgangspunktet dette ikke gir grunnlag for å endre regelverket, men heller sikre tettere oppfølging av gjeldende regelverk og praksis. Vi mener det er viktig at spesialisthelsetjenesten har et system for oppnevning av koordinator til den enkelte pasient. Når behandlingsforløpene er komplekse, er det viktig at det er enighet om hvem som skal ha ansvar for å følge opp pasienten og samordne det enkelte pasientforløp. I praksis vil dette kunne bety at koordinerende enhet har ansvar for å utpeke hvilken avdeling/virksomhet som skal ta ansvar for koordineringen, men at avdelingen/virksomheten selv kan velge hvem som skal være koordinator. Dette er vanlig praksis ute i kommunene.
Kordinering er krevende og koordinatorene trenger opplæring og veiledning. Vi mener det er avgjørende at dette blir satt i system og mener derfor at koordinerende enhet i helseforetakene fortsatt skal ha ansvar for disse oppgavene på et overordnet nivå, slik at koordinatorene sikres lik grunnopplæring og forståelse av sin rolle.»
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag var «i utgangspunktet ikke uenig» i forslaget, men viste til at lovgivaren hadde ei grunngiving for å leggje ansvaret til koordinerende eining i 2012. Vidare uttalte Fylkesmannen:
«Det er vanskelig å se hva som vesentlig har endret seg siden den tid, og hvorfor det er grunn til å ha ulik regulering for spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjeneste. (…)
Dersom endringsforslaget gjennomføres finner Fylkesmannen i Sør-Trøndelag grunn til å fremheve behovet for enhetlige og omforente løsninger i helseforetaket. Dersom koordinering, funksjonen for koordinator/kontaktperson osv. skal få tilstrekkelig effekt, er det viktig at system og praksis er omforent i helseforetaket. Ordningen må ikke være klinikk-/avdelingsavhengig, men gjennomgripende for hele organisasjonen og implementert. Dette vil også lette gjenkjennbarheten og forutsigbarheten for samarbeidspartene.»
Helsedirektoratet uttalte:
«Helsedirektoratet vurderer at det er viktig at det fortsatt fremgår av spesialisthelsetjenesteloven og forskriften hvor det overordnede ansvaret for oppnevning av koordinator (…) er plassert i helseforetaket. Mange pasienter, blant annet kreftpasienter, er innom en rekke avdelinger og kanskje også ulike helseforetak. Hva som er «aktuell avdeling» med plikt til å tilby koordinator (…), vil ofte være uklart for pasienten. Det må derfor fremgå av lov og forskrift hvor ansvaret er plassert, slik at pasientene vet hvor de skal henvende seg når de mener at de har behov for koordinator/kontaktperson. Det vil sikre god kvalitet i koordinatorfunksjonen.
Et mulig alternativ er at lov- og forskriftsbestemmelsene endres slik at det fremgår at overordnet ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av kontaktperson ligger hos koordinerende enhet eller den enhet som helseforetaket (eventuelt regionalt helseforetak) bestemmer. Dette samsvarer med den modellen som er valgt for melding om mulige behov for habilitering og rehabilitering i §§ 7 og 12 i forskriften.»
6.3 Vurderingar og forslag frå departementet
6.3.1 Fjerne hovudregelen om at koordinatoren bør vere lege
Forslaget om å fjerne hovudregelen i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om at koordinatoren bør vere lege, fekk brei støtte av høyringsinstansane, jf. punkt 6.2.1. Eit klart fleirtal var einige i at det enkelte helseføretaket sjølv bør avgjere kva kompetanse koordinatoren skal ha. På denne bakgrunn held departementet fast på forslaget. Forslaget må sjåast i samanheng med forslaget om kontaktlege i spesialisthelsetenesta. Dette blir vurdert nærmare i kapittel 7. Ansvar og oppgåver for kontaktlegen og koordinatoren blir kommentert i punkta 7.3.4 og 7.3.5.
Departementet foreslo òg at dei krava vi har i dag om at koordinatoren må vere helsepersonell, skulle vidareførast. Med omgrepet helsepersonell meiner ein ikkje berre helsepersonell med autorisasjon. Helsepersonell er definert i helsepersonelloven § 3 første ledd. Her går det fram at omgrepet omfattar
personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49
personell i helse- og omsorgstenesta eller i apotek som utfører helsehjelp
elevar og studentar som i samband med helsefagleg opplæring utfører helsehjelp.
Denne definisjonen av helsepersonell gjeld òg ved tolking av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a.
Departementet legg til grunn at dei som blir oppnemnde som koordinatorar etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a, utfører helsehjelp når dei utøver koordinatorrolla. Helsehjelp er i helsepersonelloven § 3 tredje ledd definert som «enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som uføres av helsepersonell». Ein tilsvarande definisjon finn vi i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Det inneber at òg sosionomar, barnevernspedagogar og andre yrkesgrupper som ikkje er autorisert helsepersonell, kan vere koordinator i spesialisthelsetenesta. Departementet viser her til høyringsfråsegnene frå Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon og Kirkens Bymisjon Oslo, jf. punkt 6.2.1.
Spørsmålet om kven som bør inneha koordinatorrolla i spesialisthelsetenesta, må vurderast konkret i kvar enkelt sak. Kva for kvalifikasjonar koordinatoren bør ha, er mellom anna avhengig av kva sjukdom eller skade pasienten har, og kvar pasienten er i pasientforløpet. I somme tilfelle kan det vere formålstenleg at til dømes ein sjukepleiar, helsefagarbeidar, helsesekretær, fysioterapeut, ergoterapeut, ernæringsfysiolog, vernepleiar eller psykolog blir oppnemnd. I andre tilfelle kan det vere meir formålstenleg at til dømes ein sosionom eller ein barnevernspedagog blir oppnemnd i koordinatorrolla, til dømes i eit rehabiliteringsforløp.
6.3.2 Endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson»
Høyringsinstansane hadde delte meiningar om forslaget som gjaldt å endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson». Eit knapt fleirtal var imot dette forslaget og viste mellom anna til at ei endring av omgrep kan skape forvirring, jf. punkt 6.2.2. Denne innvendinga blir særleg relevant etter at departementet har foreslått ei ordning med kontaktlege i spesialisthelsetenesta, jf. kapittel 7. Departementet finn det ikkje formålstenleg å halde fast på forslaget om å endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson» etter at forslaget om «kontaktlege» er sendt ut. Ein bør halde på omgrepet koordinator for å skilje denne rolla tydelegare frå rolla til kontaktlegen. Departementet viser òg til fråsegner frå høyringsinstansane om at omgrepet koordinator har festa seg og er dekkjande for dei funksjonane som denne ordninga skal omfatte. På denne bakgrunn finn departementet at ein bør halde på omgrepet koordinator både i helse- og omsorgstjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven.
6.3.3 Endre ansvar for den koordinerande eininga
Høyringsinstansane hadde ulike syn på forslaget om å innskrenke det lovpålagde ansvaret for den koordinerande eininga for habiliterings- og rehabiliteringstiltak i spesialisthelsetenesta, slik at denne eininga ikkje lenger skal ha ansvar for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinatorar. Det var om lag like mange som var imot forslaget som dei som støtta det. Fleire meinte at den koordinerande eininga ikkje bør ha ansvar for å oppnemne kontaktperson, men at eininga framleis bør ha ansvar for opplæring og rettleiing av koordinatorar, jf. punkt 6.2.3. Motstanden mot forslaget kom særleg frå pasient- og brukarorganisasjonane, medan helseføretaka støtta forslaget, anten heilt eller delvis.
Fleirtalet av dei som uttalte seg om forslaget (18 av 30), meinte at den koordinerande eininga framleis bør ha ansvaret for opplæring og rettleiing av koordinatorar. Fleire viste til føresetnaden om at den koordinerande eininga framleis skal ha ansvar for individuelle planar, og at det er nær samanheng mellom arbeidet med ein individuell plan og opplæring og rettleiing av koordinatorar. I tillegg var fleire redde for at forslaget kan føre til ulik praksis mellom helseføretaka og mellom 1.- og 2.-linjetenesta. Enkelte frykta òg ansvarspulverisering, nedprioritering av arbeidet m.m.
Departementet er einig i at det overordna ansvaret for arbeidet med individuell plan heng nært saman med opplæring og rettleiing av koordinatorar. Departementet ser òg at det kan vere ein fordel at både den koordinerande eininga i kommunane og den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta har overordna ansvar for opplæring og rettleiing av koordinatorar, slik at det blir lagt til rette for ein einsarta og samordna praksis på dette området. Etter ei nærmare vurdering av fråsegnene frå høyringsinstansane finn departementet ikkje tilstrekkeleg grunnlag for å halde fast på forslaget om at den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta ikkje lenger skal ha overordna ansvar for opplæring og rettleiing av koordinatorar. Det inneber at departementet etter høyringa meiner at gjeldande reglar bør vidareførast. Departementet vil likevel understreke at ansvaret etter gjeldande reglar er overordna, både for dei koordinerande einingane i kommunane og dei koordinerande einingane i helseføretaka. Det vil seie at det er opp til den koordinerande eininga å ta stilling til korleis opplærings- og rettleiingsarbeidet skal følgjast opp i praksis, kva for rutinar som skal følgjast, osv.
Når det gjeld spørsmålet om kven som bør ha ansvar for å oppnemne koordinator, har eit fleirtal av høyringsinstansane støtta at helseføretaket sjølv bør bestemme kven som skal ha dette ansvaret. Helsedirektoratet har vist til forarbeida til helse- og omsorgstjenesteloven, jf. Prop. 91 L (2010–2011) punkt 32.6.39. Her heiter det: «Det vil være naturlig at leder i den aktuelle avdelingen utpeker koordinator, og det bør i det enkelte helseforetak etableres rutiner for hvordan koordinatoren utpekes, hvordan dette dokumenteres, hvordan pasienten informeres, og hvordan funksjonen skal ivaretas når koordinatoren ikke er på jobb.» Departementet vil understreke at gjeldande ansvar for å oppnemne koordinator er overordna, både når det gjeld koordinerande einingar i kommunane og koordinerande einingar i helseføretaka. Det inneber at det etter reglane i dag er opp til den koordinerande eininga å ta stilling til kven som i praksis skal utpeike koordinator, kva for rutinar som skal følgjast, osv.
Departementet legg til grunn at det i ein del tilfelle vil vere naturleg at den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta sjølv utnemner koordinator, medan det i andre tilfelle kan vere meir formålstenleg at den eininga/avdelinga som har behandlingsansvaret for pasienten, bestemmer kven som skal utnemnast. Det overordna ansvaret inneber at den koordinerande eininga skal sørgje for at pasienten får oppnemt koordinator i dei tilfella der vilkåra er oppfylte. Dersom pasienten meiner at vilkåra er oppfylte, men ikkje får oppnemnt koordinator, er det den koordinerande eininga pasienten bør vende seg til.
Departementet har merkt seg fråsegna frå Helsedirektoratet om at det kan vere eit mogleg alternativ å endre føresegnene i lover og forskrifter slik at det overordna ansvaret for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinatorar anten skal liggje i den koordinerande eininga eller i den eininga som helseføretaket bestemmer. Etter departementet si vurdering er det viktig med ei eintydig og klar plassering av det overordna ansvaret for desse oppgåvene, for å unngå tvil om kven som har dette ansvaret. I alle tilfelle er det viktig å ha eit nært samarbeid mellom den koordinerande eininga i helseføretaket og den behandlande eininga/avdelinga.
Etter ei nærmare vurdering av høyringsfråsegnene finn departementet ikkje grunn til å halde fast ved forslaget om at den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta ikkje skal ha eit overordna ansvar for å oppnemne koordinator. Departementet viser òg til innspel frå fleire høyringsinstansar om at reglane har verka i kort tid, og at det tek tid før slike reglar festar seg og får full effekt i tenesteapparatet. Departementet vil følgje utviklinga og eventuelt vurdere endringar etter at reglane har fått verke i noko lengre tid, dersom det skulle vise seg å vere behov for det.