St.prp. nr. 42 (1999-2000)

Om samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS-komiteen nr. 12/2000 av 28. januar 2000 om endring av vedlegg XIX til EØS-avtala (forbrukarvern)

Til innhaldsliste

2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 95,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 1

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, 2

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251, på grunnlag av Forlikskomiteens felles forslag av 18. mai 1999 3og

ut fra følgende betraktninger:

  1. Etter traktatens artikkel 153 nr. 1 og 3 skal Fellesskapet bidra til at det oppnås et høyt nivå for forbrukervern ved de tiltak som det treffer i henhold til artikkel 95.

  2. Det indre marked utgjør et område uten indre grenser, der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret. Fritt varebytte gjelder ikke bare næringsdrivende, men også privatpersoner. Det innebærer at forbrukere som bor i en medlemsstat, fritt skal kunne kjøpe varer på en annen medlemsstats territorium på grunnlag av et sett av rimelige ensartede regler for kjøp av forbruksvarer.

  3. Medlemsstatenes lovgivninger om forbrukerkjøp er ganske uensartede, med den følge at nasjonale markeder for forbruksvarer er innbyrdes ulike, og at det kan oppstå konkurransevridning mellom selgerne.

  4. Forbrukere som søker å dra fordel av det indre marked ved å kjøpe varer i en annen medlemsstat enn sin bostedsstat, spiller en grunnleggende rolle i gjennomføringen av det indre marked. Kunstig gjenoppretting av grenser og oppdeling av markedene bør hindres. Forbrukernes muligheter er blitt kraftig utvidet på grunn av nye informasjonsteknologier som gir lett tilgang til distribusjonssystemene i andre medlemsstater eller i tredjestater. Uten et minimum av harmonisering av reglene for forbrukerkjøp er det fare for at utviklingen av varekjøp ved hjelp av nye kommunikasjonsteknologier blir hindret.

  5. Innføringen av et felles sett av minimumsregler for forbrukere, som gjelder uansett hvor i Fellesskapet varene er kjøpt, vil styrke forbrukernes tillit og gi dem mulighet til bedre å utnytte fordelene ved det indre marked.

  6. De største vanskelighetene for forbrukerne og den største kilden til konflikt med selgerne gjelder varens manglende samsvar med avtalen. Derfor bør nasjonal lovgivning om forbrukerkjøp tilnærmes med hensyn til dette, men uten at det berører bestemmelser og prinsipper i nasjonal lovgivning om erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold.

  7. Varene må først og fremst være i samsvar med avtalebestemmelsene. Prinsippet om samsvar med avtalen kan betraktes som felles i de ulike nasjonale rettstradisjoner. Innenfor visse nasjonale rettstradisjoner er det ikke alltid mulig å bygge på bare dette prinsippet for å sikre forbrukerne et minste vernenivå. Særlig innenfor slike rettstradisjoner kan det være nyttig med utfyllende nasjonale bestemmelser for å sikre at forbrukeren vernes i tilfeller der partene ikke har fastsatt særlige avtalevilkår, eller der partene har fastsatt vilkår eller inngått avtaler som direkte eller indirekte opphever eller begrenser forbrukerens rettigheter. I den grad disse rettighetene følger av dette direktiv, er slike vilkår eller avtaler ikke bindende for forbrukeren.

  8. For å lette anvendelsen av prinsippet om samsvar med avtalen, er det nyttig å innføre en simpel formodning om samsvar med avtalen som dekker de vanligste tilfellene. Denne formodningen begrenser ikke prinsippet om avtalefrihet. Videre vil elementene i denne formodningen kunne anvendes til å fastslå om varen er i samsvar med avtalen dersom det ikke er fastsatt særlige avtalevilkår og i tilfelle av anvendelse av minimumsklausulen. Den kvalitet og yteevne som forbrukeren med rimelighet kan forvente, avhenger bl.a. av om varen er ny eller brukt. Elementene i formodningen er kumulative. Dersom omstendighetene i et tilfelle gjør et av elementene åpenbart uhensiktsmessig, får de øvrige elementene i formodningen likevel anvendelse.

  9. Selgeren bør være direkte ansvarlig overfor forbrukeren for at varen er i samsvar med avtalen. Det er den tradisjonelle løsningen som er forankret i medlemsstatenes nasjonale rettsordener. Selgeren bør likevel i henhold til nasjonal lovgivning fritt kunne ta rettslige skritt mot produsenten, en tidligere selger i samme avtalekjede eller enhver annen mellommann, med mindre selgeren har gitt avkall på denne retten. Dette direktiv berører ikke prinsippet om avtalefrihet mellom selgeren, produsenten, en tidligere selger eller enhver annen mellommann. I den nasjonale lovgivning skal det fastsettes regler for hvem selgeren kan ta rettslige skritt mot og på hvilken måte.

  10. I tilfelle av manglende samsvar mellom varen og avtalen, bør forbrukerne ha rett til uten vederlag å få varen brakt i samsvar med avtalen, ved å velge enten retting eller omlevering, eller eventuelt prisavslag eller heving av kjøpet.

  11. Forbrukeren kan i første omgang kreve at selgeren utbedrer varen eller omleverer, med mindre dette vil være umulig eller uforholdsmessig. Om en beføyelse er uforholdsmessig, bør avgjøres objektivt. En beføyelse er uforholdsmessig dersom den påfører selgeren kostnader som er urimelige i forhold til kostnadene ved den andre beføyelsen. For at kostnadene skal anses som urimelige, må de være vesentlig høyere enn kostnadene ved den andre beføyelsen.

  12. Selgeren kan i tilfelle av manglende samsvar alltid som en forliksmulighet tilby forbrukeren en eller annen form for beføyelse. Det er opp til forbrukeren å avgjøre om forslaget skal godtas eller avvises.

  13. For å gi forbrukerne mulighet til å dra fordel av det indre marked og kjøpe forbruksvarer i en annen medlemsstat, bør det tilrådes at produsentene av forbruksvarer som markedsføres i flere medlemsstater, i forbrukernes interesse vedlegger sine varer en liste med minst én kontaktadresse i hver medlemsstat der den aktuelle varen markedsføres.

  14. Henvisningene til leveringstidspunktet innebærer ikke at medlemsstatene må endre sine regler om risikoens overgang.

  15. Medlemsstatene kan fastsette at enhver tilbakebetaling til forbrukeren kan nedsettes for å ta hensyn til forbrukerens bruk av varen etter at den ble levert. Nærmere bestemmelser om heving av avtalen kan fastsettes i nasjonal lovgivning.

  16. Brukte varer er etter sin natur vanligvis umulige å omlevere. Forbrukerens rett til omlevering gjelder derfor vanligvis ikke for disse varene. For slike varer kan medlemsstatene gi partene mulighet til å avtale en kortere ansvarsperiode.

  17. Det er hensiktsmessig å begrense det tidsrom da selgeren er ansvarlig for ethvert manglende samsvar som foreligger ved levering av varen. Medlemsstatene kan også begrense tidsrommet da forbrukeren kan utøve sine rettigheter, forutsatt at tidsrommet ikke utløper innen to år etter leveringstidspunktet. Dersom reklamasjonsfristen etter nasjonal lovgivning ikke begynner å løpe fra leveringstidspunktet, kan reklamasjonsfristens samlede varighet ikke være kortere enn to år regnet fra leveringstidspunktet.

  18. I tilfelle av retting, omlevering eller forhandlinger mellom selger og forbruker om en minnelig ordning, kan medlemsstatene eventuelt og i samsvar med nasjonal lovgivning fastsette regler for utsettelse eller avbrytelse av det tidsrom da ethvert manglende samsvar skal vise seg, samt av reklamasjonsfristen.

  19. Medlemsstatene bør tillates å fastsette en frist for når forbrukeren skal ha underrettet selgeren om ethvert manglende samsvar. Medlemsstatene kan fastsette et høyere vernenivå for forbrukeren ved ikke å innføre en slik forpliktelse. Under enhver omstendighet bør forbrukere i hele Fellesskapet ha en frist på minst to måneder til å underrette selgeren om manglende samsvar.

  20. Medlemsstatene bør søke å unngå at denne tidsfristen er til ulempe for forbrukere som handler over grensene. Medlemsstatene bør underrette Kommisjonen om hvordan de anvender denne bestemmelsen. Kommisjonen bør overvåke virkningen på forbrukerne og på det indre marked av anvendelsen av denne bestemmelsen. Opplysninger om en medlemsstats anvendelse av denne bestemmelsen bør være tilgjengelige for de andre medlemsstatene og for forbrukere og forbrukerorganisasjoner i hele Fellesskapet. En oversikt over situasjonen i alle medlemsstatene bør derfor offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

  21. Med hensyn til visse varekategorier er det gjeldende praksis at selgere og produsenter gir garantier som sikrer forbrukeren mot enhver mangel som måtte vise seg innen et visst tidsrom. Denne praksis kan bidra til økt konkurranse. Selv om slike garantier er et lovlig virkemiddel i markedsføringen, må de ikke villede forbrukeren. For å sikre at forbrukeren ikke blir villedet, skal garantier inneholde visse opplysninger, bl.a. en erklæring om at garantien ikke berører forbrukerens rettigheter.

  22. Partene kan ikke avtale å begrense eller oppheve de rettigheter som er innrømmet forbrukerne, siden det rettslige vernet da ville bli innholdsløst. Dette prinsippet bør også gjelde for klausuler som innebærer at forbrukeren var kjent med ethvert manglende samsvar med hensyn til forbruksvaren som forelå på det tidspunkt avtalen ble inngått. Det vern som forbrukerne gis i henhold til dette direktiv, bør ikke innskrenkes fordi en ikke-medlemsstats lovgivning er blitt valgt som gjeldende for avtalen.

  23. De ulike medlemsstaters lovgivning og rettspraksis på dette området viser at det er økende interesse for å sikre forbrukerne et høyt vernenivå. I lys av denne utviklingen og erfaringene med gjennomføringen av dette direktiv, kan det vise seg nødvendig med en mer omfattende harmonisering, særlig at det fastsettes at produsenten hefter direkte for de mangler vedkommende er ansvarlig for.

  24. Medlemsstatene bør ha mulighet til å vedta eller opprettholde strengere bestemmelser på det område som omfattes av dette direktiv, for å sikre forbrukerne et enda høyere vernenivå.

  25. I henhold til kommisjonsrekommandasjon av 30. mars 1998 om de prinsipper som får anvendelse på organer med ansvar for utenomrettslig løsning av forbrukertvister 4

kan medlemsstatene opprette organer som sikrer upartisk og effektiv behandling av klager nasjonalt og på tvers av grensene, og som forbrukerne kan bruke som meglere.

  1. For å verne forbrukernes felles interesser, bør dette direktiv føyes til listen over direktiver i vedlegget til europaparlaments- og rådsdirektiv 98/27/EF av 19. mai 1998 om søksmål med påstand om forbud på området vern av forbrukernes interesser 5

-

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Artikkel 1

Virkeområde og definisjoner

  1. Formålet med dette direktiv er å tilnærme medlemsstatenes lover og forskrifter om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier for å sikre et ensartet minstenivå for forbrukervern innenfor rammen av det indre marked.

  2. I dette direktiv menes med:

    1. «forbruker»: enhver fysisk person som i forbindelse med avtaler som faller inn under dette direktiv, handler for formål som ikke er knyttet til vedkommendes yrkes- eller forretningsvirksomhet,

    2. «forbruksvare»: enhver løsøregjenstand, med unntak av

      • varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte i henhold til lov,

      • vann og gass når disse varene ikke selges i et avgrenset volum eller en bestemt mengde,

      • elektrisitet,

    3. «selger»: enhver fysisk eller juridisk person som selger forbruksvarer i henhold til en avtale innenfor rammen av sin yrkes- eller forretningsvirksomhet,

    4. «produsent»: den som produserer en forbruksvare, den som innfører en forbruksvare til Fellesskapets territorium eller enhver person som framstår som produsent ved å påføre varen sitt navn, varemerke eller et annet kjennetegn,

    5. «garanti»: enhver forpliktelse som en selger eller en produsent har påtatt seg overfor forbrukeren til uten tilleggskostnader å tilbakebetale kjøpesummen eller omlevere, utbedre eller på en eller annen måte håndtere forbruksvaren dersom den ikke svarer til de spesifikasjoner som framgår av garantierklæringen eller av den relevante reklamen,

    6. «retting»: å bringe forbruksvaren i samsvar med avtalen i tilfelle av manglende samsvar.

  3. Medlemsstatene kan fastsette at uttrykket «forbruksvare» ikke omfatter brukte varer som selges på offentlig auksjon der forbrukere har mulighet til selv å være til stede ved salget.

  4. I henhold til dette direktiv skal avtaler om levering av forbruksvarer som skal tilvirkes eller produseres, også anses som salgsavtaler.

Artikkel 2

Samsvar med avtalen

  1. Selgeren må levere forbrukeren en vare som er i samsvar med salgsavtalen.

  2. Forbruksvaren anses for å være i samsvar med avtalen dersom den

    1. er i samsvar med selgerens beskrivelse og har de egenskaper som svarer til en vareprøve eller modell som selgeren har framlagt for forbrukeren,

    2. er egnet til ethvert særlig formål som forbrukeren ønsker å bruke den til, når forbrukeren har gjort selger kjent med dette på det tidspunkt avtalen ble inngått, og selgeren har godtatt det,

    3. er egnet til de formål som varer av samme type vanligvis brukes til,

    4. har de egenskaper og den yteevne som er vanlig for varer av samme type, og som forbrukeren med rimelighet kan forvente, ut fra varens art og idet det eventuelt tas hensyn til de uttalelser som er avgitt offentlig om den av selgeren, produsenten eller dennes representant, særlig i reklame eller merking.

  3. Det anses ikke å være manglende samsvar i henhold til denne artikkel dersom forbrukeren på det tidspunkt avtalen ble inngått hadde kjennskap til eller ikke med rimelighet kunne være ukjent med det manglende samsvar, eller dersom det manglende samsvar skyldes materialer levert av forbrukeren.

  4. Selgeren skal ikke være bundet av de offentlige uttalelser som er nevnt i nr. 2 bokstav d), dersom selgeren

    • godtgjør at han/hun ikke hadde kjennskap til og ikke med rimelighet kunne ha hatt kjennskap til den aktuelle uttalelse,

    • godtgjør at uttalelsen var rettet på det tidspunkt avtalen ble inngått, eller

    • godtgjør at uttalelsen ikke kan ha hatt innvirkning på beslutningen om å kjøpe forbruksvaren.

  5. Ethvert manglende samsvar som skyldes uriktig installering av forbruksvaren, skal anses som manglende samsvar når installering av varen inngår i salgsavtalen for varen og varen ble installert av selger eller under dennes ansvar. Dette skal også gjelde dersom forbrukeren installerer en vare som er beregnet på det, og uriktig installering skyldes en mangel ved installeringsanvisningen.

Artikkel 3

Forbrukerens rettigheter

  1. Selgeren skal være ansvarlig overfor forbrukeren for ethvert manglende samsvar som foreligger på tidspunktet for levering av varen.

  2. I tilfelle av manglende samsvar skal forbrukeren ha rett til uten vederlag å få varen brakt i samsvar ved retting eller omlevering, i samsvar med nr. 3, eller til et passende prisavslag eller heving av kjøpet med hensyn til denne varen, i samsvar med nr. 5 og 6.

  3. I første omgang kan forbrukeren kreve at selgeren utbedrer varen eller omleverer, i begge tilfeller uten vederlag, med mindre dette er umulig eller uforholdsmessig.

    En beføyelse skal anses som uforholdsmessig dersom den påfører selgeren kostnader som i forhold til den andre beføyelsen er urimelige, idet det tas hensyn til

    • den verdi varen ville ha hatt dersom det ikke var manglende samsvar,

    • det manglende samsvars betydning,

    • om den andre beføyelsen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren.

      Enhver retting eller omlevering skal skje innenfor rimelig tid og uten vesentlig ulempe for forbrukeren, idet det tas hensyn til varens art og forbrukerens formål med å anskaffe varen.

  4. Uttrykket «uten vederlag» i nr. 2 og 3 viser til de kostnader som er nødvendige for å bringe varen i samsvar, særlig forsendelses-, arbeids- og materialkostnader.

  5. Forbrukeren kan kreve et passende prisavslag eller heve avtalen

    • dersom forbrukeren verken har rett til retting eller omlevering, eller

    • dersom selgeren ikke har gjennomført beføyelsen innen rimelig tid, eller

    • dersom selgeren ikke har gjennomført beføyelsen uten vesentlig ulempe for forbrukeren.

  6. Forbrukeren har ikke rett til å heve avtalen dersom det manglende samsvar er uvesentlig.

Artikkel 4

Rett til regress

Dersom den endelige selger er ansvarlig overfor forbrukeren for et manglende samsvar som skyldes en handling eller unnlatelse begått av produsenten, en tidligere selger i samme avtalekjede eller enhver annen mellommann, skal den endelige selger ha rett til å ta rettslige skritt mot den eller de ansvarlige person(er) i avtalekjeden. Det skal fastsettes i nasjonal lovgivning hvilken eller hvilke ansvarlige person(er) den endelige selger kan ta rettslige skritt mot, samt framgangsmåte og vilkår for utøvelse av denne retten.

Artikkel 5

Frister

  1. Selgeren skal i henhold til artikkel 3 være ansvarlig når det manglende samsvar viser seg innen to år etter levering av varen. Dersom rettighetene fastsatt i artikkel 3 nr. 2 i henhold til nasjonal lovgivning er underlagt en reklamasjonsfrist, skal denne ikke utløpe innenfor et tidsrom på to år etter leveringen.

  2. Medlemsstatene kan fastsette at forbrukeren for å benytte seg av sine rettigheter skal underrette selgeren om det manglende samsvar innen et tidsrom på to måneder etter at vedkommende oppdaget slikt manglende samsvar.

Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om sin anvendelse av dette nummer. Kommisjonen skal overvåke den virkning medlemsstatenes valgmulighet har på forbrukerne og på det indre marked.

Senest 7. januar 2003 skal Kommisjonen utarbeide en rapport om medlemsstatenes anvendelse av dette nummer. Rapporten skal offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

  1. Med mindre noe annet blir bevist, skal ethvert manglende samsvar som viser seg innen seks måneder etter levering av varen, anses for å ha foreligget på leveringstidspunktet, med mindre denne formodning er uforenlig med varens eller det manglende samsvars art.

Artikkel 6

Garantier

  1. Enhver garanti skal være rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame.

  2. Garantien skal

    • fastslå at forbrukeren har sine rettigheter i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning om forbrukerkjøp og gjøre det klart at disse rettighetene ikke berøres av garantien,

    • på en enkel og lettfattelig måte angi garantiens innhold og de vesentlige opplysninger som er nødvendige for å benytte garantien, særlig garantiens varighet og geografiske omfang samt garantistens navn og adresse.

  3. På anmodning fra forbrukeren skal garantien stilles til rådighet skriftlig eller på et annet varig medium som er til rådighet og tilgjengelig for forbrukeren.

  4. Den medlemsstat der forbruksvaren markedsføres, kan på sitt territorium i samsvar med reglene i traktaten fastsette at garantien skal utarbeides på ett eller flere språk som den velger blant Fellesskapets offisielle språk.

  5. Dersom en garanti står i motstrid til kravene i nr. 2, 3 eller 4, skal dette på ingen måte berøre garantiens gyldighet, og forbrukeren kan fortsatt stole på garantien og kreve at den blir oppfylt.

Artikkel 7

Bestemmelsenes ufravikelige karakter

  1. Avtalevilkår eller avtaler inngått med selgeren før selgeren har fått kjennskap til det manglende samsvar, og som direkte eller indirekte opphever eller begrenser de rettigheter som følger av dette direktiv, skal i henhold til nasjonal lovgivning ikke være bindende for forbrukeren.

    Når det dreier seg om brukte varer, kan medlemsstatene fastsette at selgeren og forbrukeren kan bli enige om avtalevilkår eller avtaler med en kortere frist for selgers ansvar enn den som er fastsatt i artikkel 5 nr. 1. En slik frist kan ikke være kortere enn ett år.

  2. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at forbrukeren ikke fratas det vern som dette direktiv gir, når en ikke-medlemsstats lovgivning velges som den lovgivning som får anvendelse på avtalen, og avtalen har nær tilknytning til én eller flere medlemsstaters territorium.

Artikkel 8

Nasjonal lovgivning og minstevern

  1. Utøvelsen av rettighetene i henhold til dette direktiv berører ikke andre rettigheter som forbrukeren kan påberope seg etter nasjonale regler for ansvar i og utenfor kontraktsforhold.

  2. Medlemsstatene kan på det område som omfattes av dette direktiv vedta eller opprettholde strengere bestemmelser dersom de er forenlige med traktaten, for å sikre et høyere vernenivå for forbrukeren.

Artikkel 9

Medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å underrette forbrukeren om bestemmelser i nasjonal lovgivning som innarbeider dette direktiv, og eventuelt oppfordre bransjeorganisasjonene til å underrette forbrukerne om deres rettigheter.

Artikkel 10

I vedlegget til direktiv 98/27/EF skal nytt nr. 10 lyde:

  1. Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (EFT L 171 av 7.7.1999, s. 12).»

Artikkel 11

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

  1. Medlemsstatene skal sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv senest 1. januar 2002. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

    Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

  2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det området dette direktiv omhandler.

Artikkel 12

Revisjon

Kommisjonen skal senest 7. juli 2006 vurdere anvendelsen av dette direktiv på nytt og framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet. I rapporten skal det blant annet vurderes om det er behov for å innføre direkte produsentansvar, og rapporten skal eventuelt vedlegges forslag.

Artikkel 13

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 14

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Brussel, 25. mai 1999.

For EuropaparlamentetFor Rådet
J. M. Gil-RoblesH. Eichel
PresidentFormann

Fotnotar

1.

EFT C 307 av 16.10.1996. s. 8 og EFT C 148 av 14.5.1998, s. 12.

2.

EFT C 66 av 3.3.1997, s. 5.

3.

Europaparlamentsuttalelse av 10. mars 1998 (EFT C 104 av 6.4.1998, s. 30), Rådets felles holdning av 24. september 1998 (EFT C 333 av 30.10.1998, s. 46) og europaparlamentsbeslutning av 17. desember 1998 (EFT C 98 av 9.4.1999, s. 226). Europaparlamentsbeslutning av 5. mai 1999. Rådsbeslutning av 17. mai 1999.

4.

EFT L 115 av 17.4.1998, s. 31.

5.

EFT L 166 av 11.6.1998, s. 51.