– Det er i kommunene vi lever livene våre

Manuset under kan avvike fra faktisk fremføring.

Kjære alle sammen.

I dag skal vi høre mange ganger at det er i kommunene vi lever liva våre. Og det er fordi det er helt sant.

Alle våre små og store kommuner er små og store lokalsamfunn. Små og store fellesskap.

I snart tre tiår har jeg vært folkevalgt. Lokalt, kommunalt, på fylket og nasjonalt.

Den erfaringa har lært meg, gang på gang, at politikk er til for folk.

At når vi løfter blikket og forsøker å se helheten, så handler også det om mennesker.

Om helt konkrete liv, helt konkrete folks hverdag.

Statsministeren var inne på det i sin innledning, en uforutsigbar verden krever kyndige kommuner. Det har dere vist gang på gang at dere er.

Både under pandemi – og i mottak av fordrevne og flyktninger – har kommune-Norge mestret oppgaven og bestått med glans.

Kommuner som evner å hive seg rundt, og være folks nærmeste forsikring og trygghet når det blåser opp til storm. Det gjør en helse- og omsorgsminister stolt og glad.

På toppmøter som dette er det viktig at vi løfter blikket mot det som er de store utfordringene i vår tid; som stram økonomi, demografiske endringer og geografi.

Jeg føler jeg har sagt det mange ganger, men sier det gjerne igjen, vi må prate om mangel på fagfolk. Jeg har blitt bedt om å si noe om Nasjonal helse- og samhandlingsplan og om hvordan vi følger opp Helsepersonellkommisjonen.

Det henger tett sammen. Nasjonal helse- og samhandlingsplan skal jeg snart legge fram, og Kongen må få vite detaljene først, så jeg kan ikke røpe så mye nå.

Men det som er helt soleklart og svært alvorlig kan egentlig oppsummeres i to setninger. Én fra Helsepersonellkommisjonen, og én fra Vømmøl Spellemanslag.

Helsepersonellkommisjonen konstaterer nemlig at: «Det blir færre fagfolk per pasient fremover».

Én setning. Sju ord. Dramatiske konsekvenser hvis vi ikke gjør noe, og det tar meg til setninga fra Vømmøl. En setning som også har blitt hørt på Lerkendal de siste åra, med god grunn: «Det e itj nå som kjæm tå sæ sjøl».

Flere har vært inne på det allerede i dag. For første gang i moderne tid har vi to generasjoner pensjonister samtidig.

For første gang i moderne tid er det faktisk sånn at flere folk går ut av arbeidslivet enn det er folk som kommer inn.

Folkens, det får ganske store konsekvenser for hvordan vi strukturerer arbeidslivet. Fordi det er begrenset hvor lenge vi kan tro at alt løser seg ved å løpe raskere og jobbe fortere.

Når vi blir færre fagfolk per pasient, samtidig som vi må stå lenger i arbeidslivet. 

Løsningen er todelt, og henger sammen.

Vi må jobbe smartere, og vi er nødt til å samhandle og samarbeide bedre på tvers av nivåer.

Det kan gjentas til det kjedsommelige. Men situasjonen på sikt er faktisk er så alvorlig at den framtidige bærekrafta til vår felles helse- og omsorgstjeneste avhenger at vi lykkes med bedre samhandling.

Vi er et langstrakt land, og sjøl om de demografiske endringene vil påvirke samfunnet som helhet, vil det geografiske perspektivet ha betydning.

For utfordringene vi står overfor vil nå ulike kommuner til ulik tid. Men vi må løse dem sammen.

Fordi det faktum at behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke utover hva vi kun kan møte med økt bemanning de neste tiåra, er en formidabel utfordring.

Og derfor er jeg også opptatt av at politikken som regjeringa utvikler også må ha sammenheng.

Derfor har regjeringa satt i gang en rekke enkelttiltak, men summen av det hele er nødvendige reformgrep innafor alle deler av vår felles helsetjeneste.

Vi starta arbeidet med å forsterke og forbedre så snart vi kom inn i regjeringskontora. Vi satte ned utvalg, bestilte rapporter og har både lagt fram og påbegynt arbeidet med en rekke stortingsmeldinger og fulgt dem opp i budsjetta våre.

Mye av dette får også utslag for kommunene. Vi gjennomfører en eldrereform – Bo trygt hjemme.

Nettopp fordi vi ønsker å minske belastninga på vår felles helse- og omsorgstjeneste.

Å gjennomføre grep for å sikre et mer aldersvennlig samfunn handler om det: Levende lokalsamfunn, tilpassede boliger og kompetente og myndiggjorte medarbeidere gir økt trygghet for eldre og økt støtte til pårørende.

Men det her handler også om hva du og jeg som privatpersoner kan gjøre.  

Sist vinter fikk jeg motbør da jeg sa at eldre må planlegge for egen alderdom. Den debatten sporet av og ga inntrykk av at det offentlige skulle trekke seg tilbake og overlate alt ansvar til den enkelte.

Det mente jeg ikke. Og det vet jeg at dere i kommunesektoren ikke mener heller.

Men vi trenger en debatt om forventninger og hva vi alle i fellesskap kan bidra med.

Formålet med å planlegge, er å starte med dette tidlig, ikke at det skal være erstatning for helse- og omsorgstjenester om man har behov for det.

Som Rådet for et aldersvennlig Norge sier: «Et godt liv hele livet handler ofte om å fortsette med mye av det du trives med i dag. Du må bare planlegge litt.»

Målet er at flere eldre skal bo trygt hjemme – lengre, og at behovet for helse- og omsorgstjenester blir utsatt gjennom bedre planlegging, styrka forebygging og mer målretta tjenester.

Vi må se politikk og vedtak i sammenheng med hverandre.

Ta for eksempel Folkehelsemeldinga som vi også har lagt fram, som henger tett sammen med Bo trygt hjemme. For det er i arbeidet med folkehelsa at vi forebygger og legger grunnlaget for god helse i et livsløpsperspektiv.

Vi veit at de sosiale helseforskjellene er store.

Det som gjør meg mest opprørt er de sosiale forskjellene i barns forutsetninger for et godt liv. Foreldres bakgrunn og ressurser har stor betydning for barns skoleresultater og forutsetninger for å få gode jobber.

Og vi ser det samme for psykiske lidelser. Psykiske lidelser er tre til fire ganger mer utbredt hos barn av foreldre med lav inntekt. Og disse forskjellene vedvarer gjennom livet, og gjenfinnes også når barna blir voksne.

Jeg vet at mange kommuner er flinke til å jobbe helhetlig for å kompensere for de ulike utgangspunktene. Det vil og skal staten også bli bedre på.

Jeg har etablert et tett samarbeid med flere statsråder om ny politikk for å fremme sosial utjevning og mobilitet blant barn og unge og deres foreldre. Senere i dag skal vi ha innspillsmøte sammen om barnets 1000 første dager.

                                                                       ***

Regjeringa gjennomfører også et fagarbeiderløft, for vi har de fagfolka vi har, og de må vi ta vare på. Sånn at vår felles helse- og omsorgstjeneste er attraktivt i et karriereperspektiv, gir muligheter for å utvikle seg og sikrer at man får anledning til å bruke den kompetansen man har på en måte som er givende.

I tillegg har vi satt i gang en omlegging av fastlegeordninga. Det siste vet jeg at betyr mye for kommunene.

Antallet fastleger øker i et tempo vi ikke har sett på mange år. I fjor fikk vi sju ganger så mange nye fastleger som i 2021, og over dobbelt så mange som i 2022.

Over 78 000 innbyggere fikk ny fastlege i 2023. Dette skyldes også stor kommunal innsats!

Antall nordmenn uten fastlege begynner å gå ned. Pilene peker i riktig retning.

Og det i en tid hvor kommunene også her har gjort en formidabel innsats, med å bosette et høyt antall ukrainske fordrevne i tillegg.

Vi gjør mye. Vi skal og må gjøre enda mer.

Og økt samhandling og samarbeid kommer til å bli stadig viktigere.

Derfor er det et helt sentralt tema i den kommende nasjonale helse- og samhandlingsplanen.

Og selv om jeg har aldri så lyst, så kan jeg ikke si mer om den akkurat i dag. Men også her, så skjer det mye allerede.

Tørn-prosjektet viser at viljen er stor i ulike kommuner for å se på hvordan man kan jobbe innovativt. Tromsø, Sandefjord og Midt-Telemark er eksempler på kommuner som har hatt god erfaring med å involvere seg i Tørn-prosjektet for å skape sterkere heltidskultur.

De mange suksesshistoriene har ført til at vi i år både har økt Tørn-prosjektets budsjett med nesten 60 millioner kroner, og utvida prosjektet til å gjelde hele vår felles helse- og omsorgstjeneste.

                                                                       ***

Det siste jeg vil snakke om er det veiskillet vi står i, og som er et stort og viktig tema her i dag. Nemlig kunstig intelligens.

Ja, vi står overfor store utfordringer. Men jeg har trua på at vi skal få det til, og kunstig intelligens kan være en del av løsninga.

Men det er viktig å understreke at det verken er løsninga i seg sjøl, eller i seg sjøl løsninga på alt.

Det er måten vi forholder oss til KI på som vil få betydning. Vi må teste, prøve ut og lære av hverandre.

Ta noen skritt frem, men også tillate noen steg tilbake.

Å jobbe smartere er det et stort ønske om, og det må vi lytte til. Både som arbeidsgivere og som politikere.

I løpet av tre måneder på høsten i fjor sparte Bærum sykehus i snitt ti legekonsultasjoner om dagen.

Hvordan greide de det? Jo, de har brukt KI til å tolke røntgenbilder.

Det er bra for pasientene, og ikke minst for fagfolka, som kan bruke tida de oppgavene som haster mest.

                                                                       ***

Endringer er aldri enkelt. Men når tidene endrer seg, så må vi også endre oss. Slik vi alltid har gjort.

Men det krever at vi tar valg. For endringer kjem itj tå sæ sjøl.

Jeg er trygg på at vi deler samme mål: En sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste, også i kommunene.

Slik at de små og store lokalsamfunnene favner oss alle.

Uavhengig av hvor vi bor, uansett hvor stort eller lite fellesskap vi er en del av, tykkelsen på lommeboka eller lengden på vår utdanning.

En uforutsigbar verden krever kyndige kommuner. Det viser kommune-Norge gang på gang at dere klarer.

Og mitt budskap i dag er at vi skal takle utfordringene vi står overfor. Og vi skal takle dem - sammen.

Vi har gjort det før, og vi skal få det til igjen.

Takk for oppmerksomheten.