§ 33-1 Departementet svarer på spørsmål om kommunen kan gebyrlegge veiledning - plan- og bygningsloven § 33-1

Vi viser til e-post av 31. desember 2019 fra fung. byggesakssjef Tom Grøsfjell, der det stilles spørsmål om kommunen med  hjemmel i plan- og bygningsloven kan gebyrlegge veiledning av publikum, både generelt og konkret.

Departementets svar

Bygningsmyndighetene plikter å yte vederlagsfri veiledning knyttet til regelverk og praksis, men denne plikten er generell. Kommunene står relativt fritt til å avgjøre hvordan veiledningen i praksis skal gjennomføres.

Den generelle veiledningsplikten omfatter ikke en plikt til å gå inn i den enkelte sak og gi forhåndsuttalelser eller lignende. Ved slik utvidet veiledning og bistand kan bygningsmyndighetene kreve betaling.

Nærmere begrunnelse

Det følger av forvaltningslovforskriften § 7 at det ikke kan kreves vederlag for den veiledning bygningsmyndighetene er pålagt å gi i henhold til forvaltningsloven § 11. Dette medfører at en kommune vederlagsfritt må gi generell veiledning for eksempel rundt spørsmål om fritak fra søknadsplikt. Etter departementets vurdering er det ikke adgang til å bake inn kostnader knyttet til slik generell veiledning som overheadkostnad i byggesaksgebyret med hjemmel i plan- og bygningsloven § 33-1.

Derimot har bygningsmyndighetene ingen plikt til å gå konkret inn i den enkelte sak og ta stilling til hvorvidt et konkret tiltak eventuelt kan være omfattet av ett av fritakene fra søknadsplikt. I slike tilfeller kan kommunen etablere et utvidet tilbud mot betaling, som supplement til gratis veiledning. Slike "tilleggstjenester" kan det kreves betaling for, da dette ikke er en tjeneste som kommunen er pliktig til å gjennomføre. Et eksempel der kommunen hadde anledning til å ta betalt, fremgår av en dom fra Borgarting lagmannsrett[i] der en eiendomsmegler ikke fikk medhold i sitt krav om at Oslo kommune plikter å tilsende ham utskrift av kommunens digitale kartverk uten vederlag, et system som var utviklet for å gi en samlet, ajourført oversikt over aller relevante opplysninger om eiendommer i Oslo på en enkelt måte. Lagmannsretten fant, som byretten, at kommunens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 var oppfylt ved de rutiner kommunen hadde for å gi eiendoms- og reguleringsopplysninger gratis, slik at kommunen hadde anledning til å delfinansiere det digitale systemet ved å ta betalt for utskrifter. Tilsvarende kan det også vises til Sivilombudsmannens uttalelse[ii] i en sak som gjaldt forvaltningens bruk av avgiftsbelagt 815-nummer. Lovdatas sammendrag lyder som følger:

"Ombudsmannen tok av eget tiltak opp Oslo ligningskontor og folkeregisters bruk av telefonnummer i 815-serien i sin kontakt med publikum. Bakgrunnen var at det er vesentlig dyrere å ringe til telefonnummer i denne serien enn vanlige telefonnummer. Det sentrale i ombudsmannens undersøkelse var forholdet mellom bruken av slike telefonnummer og forvaltningsorganets informasjons- og veiledningsplikt.

Ombudsmannen uttalte at det måtte antas å ligge i reglene om veiledningsplikt og god forvaltningsskikk at et forvaltningsorgan som behandler enkeltsaker, i betydelig grad også har plikt til å være tilgjengelig for borgerne. Dersom det er meget kostbart eller tidkrevende å komme i kontakt med forvaltningsorganet, vil dette etter omstendighetene kunne være et brudd på veiledningsplikten, og for øvrig være i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen understreket imidlertid også at borgerne ikke har noen ubetinget rett til å kommunisere gratis med forvaltningen. Kommunikasjonsløsninger som er vesentlig dyrere enn det som er vanlig, kan bare aksepteres dersom fordelene for forvaltningen og borgerne totalt sett er vesentlig større enn ulempene ved den økte kostnaden. Under tvil kom ombudsmannen til at det var tilfellet i forhold til Oslo likningskontor og folkeregisters bruk av 815-nummer. Ombudsmannen gav likevel uttrykk for at telefonnummer i 810-serien, der merkostnadene fordeles mellom innringeren og forvaltningsorganet, ville vært å foretrekke. Ligningskontoret ble derfor bedt om kontinuerlig å vurdere mulighetene til å gå over til en ordning med slike nummer."

Etter vår vurdering kan en kommune også tilby og ta betalt for å gjennomføre forhåndskonferanse for tiltakshavere som er usikre på om deres tiltak vil oppfylle kravene til å fritas for søknad og om tiltaket vil oppfylle materielle krav etter plan- og bygningslovgivningen og andre aktuelle regler. For at en slik forhåndskonferanse skal kunne gebyrbelegges må det tilbys konkret og reell veiledning i forhold til det enkelte tiltak for eksempel i form av gjennomgang av gjeldende arealplaner og planenes betydning for tiltaket, fremskaffelse og gjennomgang av kart over ledningsnett, samt konkret vurdering av tiltaket i forhold til eventuell oppfyllelse av kravene til unntak.

For ordens skyld presiseres det at et slikt tilbud skal supplere, og ikke erstatte kommunens generelle veiledningsplikt. Det forutsettes at tilbudet må tilføre noe mer enn den generelle veiledningen.

 

[i] RG 2002-1075

[ii] SOMB 2001-7 (2001 s 81)