§ 8-7 - Konsernkontoordninger – aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-7 fjerde ledd

Saksnummer: 2004/06494

 

Dato: 19.04.2005

EP TOF/KJL

   

 

Konsernkontoordninger – aksjeloven og allmennaksjeloven § 8-7 fjerde ledd

1      Vi viser til brev 4. mai 2004 fra DnB NOR Bank ASA, hvor Lovavdelingen ble anmodet om å avgi en tolkningsuttalelse om rekkevidden av aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-7 fjerde ledd om konsernkontoordninger.

I brev 13. mai 2004 opplyste vi at Justisdepartementet vurderte å benytte forskriftshjemmelen i § 8-7 fjerde ledd for å avklare nærmere hva som ligger i begrepet ”konsernkontoordning”. I brev 13. september 2004 ble Finansnæringens Hovedorganisasjon, Den Norske Advokatforening, Sparebankforeningen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon bedt om å gi innspill om behovet for en slik forskrift, og om hva som i så fall burde reguleres. Justisdepartementet mottok innspill fra Den Norske Advokatforening 10. november 2004 og fra Finansnæringens Hovedorganisasjon 12. november 2004.

Etter å ha vurdert spørsmålet, blant annet på bakgrunn av de innkomne innspillene, ser vi det slik at det likevel ikke er hensiktsmessig å utarbeide en forskrift om konsernkontoordninger nå. Ut fra de innkomne innspillene ser det ut til å være relativt få ulike konsernkontoordninger som tilbys av norske finansinstitusjoner, og disse synes i seg selv ikke å gi grunn til å utarbeide en forskrift om spørsmålet. Vi har også lagt vekt på at det vil kunne være vanskelig å utarbeide en forskrift som gir en nærmere regulering av hva som er å anse som en konsernkontoordning enn hva loven allerede gir, uten at dette vil kunne ha negative virkninger for finansinstitusjonenes videre produktutvikling på området. Vi vil imidlertid følge utviklingen og vurdere å ta spørsmålet om utarbeidelse av en forskrift opp på nytt dersom det senere viser seg å være et behov for dette.

2      I denne omgang ser vi det derfor som hensiktsmessig å begrense oss til å besvare de spørsmål som ble reist i DnB NOR Bank ASAs brev 4. mai 2004, og beklager at det på grunn av det ovennevnte har tatt lang tid å avgi en uttalelse.

Etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-7 fjerde ledd er forbudet i bestemmelsenes første og annet ledd mot å gi kreditt eller stille sikkerhet til fordel for en aksjeeier mv., ikke til hinder for at et datterselskap deltar i en konsernkontoordning sammen med andre selskaper i konsernet, forutsatt at ”midlene på kontiene bare brukes i konsernets virksomhet”. Formålet med bestemmelsene er å muliggjøre en fornuftig og forretningsmessig bruk av konsernets samlede kapital, se Ot.prp. nr. 21 (2002-2003) s. 9-13 og s. 26. Bestemmelsene er gitt en utforming som søker å ivareta dette hensynet og samtidig motvirke at midlene i konsernkontoordningen formidles videre til eierne bak konsernet.

Forarbeidene gir for øvrig lite veiledning om hvilke kontoløsninger som omfattes av bestemmelsen. I proposisjonen s. 10 er konsernkontoordningen beskrevet slik:

”Ordningen går ut på at ett av selskapene i konsernet står som innehaver av en konto, mens andre selskaper i konsernet har hver sine underkonti tilknyttet hovedkontoen. Saldoen på hovedkontoen tilsvarer nettoen av samlet innestående og trekk på underkontiene. Mellomværendene mellom selskapet som er innehaver av hovedkontoen, og de andre konsernselskapene utgjør et låneforhold mellom selskapene.”

3      DnB NOR Bank ASA har reist spørsmål om to konkrete ordninger omfattes av konsernkontounntaket i § 8-7 fjerde ledd.

3.1   Det første spørsmålet er om bestemmelsene også omfatter sikkerhetsstillelse, i form av at datterselskapene påtar seg et solidaransvar for kassekreditt tilknyttet konsernkontoen. Vi antar i likhet med DnB NOR Bank ASA at loven ikke er til hinder for at datterselskapet i forbindelse med deltakelse i en konsernkontoordning påtar seg et slikt solidaransvar. Loven tar ikke direkte stilling til spørsmålet, men på bakgrunn av at fjerde ledd gjør generelt unntak fra første ledd, som uttrykkelig omfatter både kreditt og sikkerhetsstillelse, er det i hvert fall ikke noe ved ordlyden som skulle tilsi den motsatte løsningen. Forarbeidene gir heller ikke noen direkte veiledning. Vi antar at spørsmålet må løses ut fra hva som er en naturlig forståelse av begrepet "konsernkontoordning", der det legges en viss vekt på hvilke vilkår som i praksis vanligvis er knyttet til slike ordninger. Videre legger vi vekt på at også formålet med bestemmelsen – å muliggjøre en fornuftig og forretningsmessig bruk av konsernets samlede kapital – taler for at denne formen for sikkerhetsstillelse omfattes av unntaket.

Vi vil likevel peke på at det er en forskjell på det å stille egen likviditet til rådighet for andre selskaper i konsernet, og det å påta seg et ansvar for andre konsernselskapers kreditt. I hvert fall innebærer summen av disse to typene disposisjoner at datterselskapets kreditorer kan komme i en dårligere stilling enn i tilfeller der deltakelse i en konsernkontoordning bare omfatter innskudd og trekk på en konto i et felles konsernkontosystem. Dersom sikkerhetsstillelsen fremstår som et rimelig avtalevilkår sett i forhold til konsernkontoavtalens øvrige innhold, har vi vanskelig for å se at loven skulle være til hinder for at datterselskapet påtar seg et solidaransvar for kassakreditten. Vi vil imidlertid ikke utelukke at det kan tenkes tilfeller der det motsatte er tilfellet, og hvor en slik sikkerhetsstillelse ligger utenfor det det er naturlig å si at er å "delta i en konsernkontoordning".

Det kan også være grunn til å minne om at selv om en disposisjon i prinsippet faller inn under unntaksbestemmelsen i § 8-7 fjerde ledd, har datterselskapets styre et selvstendig ansvar for å påse at deltakelsen i konsernkontoordningen er i tilstrekkelig samsvar med selskapets interesser.

3.2   Det andre spørsmålet er om bestemmelsene omfatter såkalte nullsaldosystemer (NSS eller ”Zero Balancing”-kontoløsninger). Vi legger til grunn DnB NOR Bank ASAs beskrivelse av slike kontoløsninger:

”Banken gis fullmakt til på daglig basis ved arbeidsdagens slutt å overføre likviditet (i) fra datterselskaps konti (”D-konti”) til en ”hovedkonto” tilhørende morselskap (eventuelt egen ”treasury” enhet i konsernet som representerer mor) og (ii) fra slik hovedkonto til datterselskaps D‑konti på daglig basis. Resultatet av transaksjonene er at D-konti hver dag blir ”nullet ut”, dvs at all positiv valuteringsriktig saldo overføres fra D‑konti til hovedkontoen og D‑konti som har negative valuteringsriktige saldi får tilført midler fra hovedkontoen, slik at alle D‑kontiene har ”null” i saldo hver morgen.”

DnB NOR Bank ASA har pekt på at en slik kontoløsning ivaretar det samme hovedformålet som en tradisjonell konsernkontoordning, men at den skiller seg fra den tradisjonelle konsernkontoordningen på visse punkter:

”(i) D-konti i NSS er ikke "fiktive" konti. I et tradisjonelt konsernkontosystem reflekterer saldo på D-konti til enhver tid nettoposisjonen mellom morselskap og aktuell datter og slike saldi inngår således ikke i bankens balanse på annen måte enn som summen av saldi på D-konti summert på morselskaps toppkonto.
(ii) Et NSS gir ikke øvrige datterselskaper direkte adgang til å nyttiggjøre seg innskudd andre datterselskaper har foretatt i systemet. Det enkelte selskaps trekkadgang vil følge av fastsatt trekkrammer, ikke av hva som totalt er innestående på de tilknyttede kontier. (Også ved et tradisjonelt konsernkontosystem vil morselskapet regelmessig ha fastsatt rammer for det enkelte datterselskaps trekk og i så fall blir ordningen temmelig parallell med hva som gjelder i et NSS). ”

Etter vår oppfatning omfattes en slik kontoløsning av en naturlig forståelse av ordlyden i § 8-7 fjerde ledd, men den dekkes ikke fullt ut av beskrivelsen av en konsernkontoordning i Ot.prp. nr. 21 (2002-2003). Vi legger imidlertid til grunn at denne beskrivelsen ikke kan forstås slik at den sperrer for andre kontoløsninger som omfattes av lovens ordlyd, og som ikke strider mot bestemmelsenes formål. Slik vi har fått nullsaldosystemet beskrevet, ser vi det slik at det ivaretar det samme formålet som en mer tradisjonell konsernkontoordning, ved å legge til rette for en effektiv utnyttelse av konsernets samlede likviditet. Det kan her ikke være avgjørende at et sentralt formål med en slik løsning i det enkelte tilfellet også vil kunne være å sikre en felles renteregning i konsernet. Vi kan ikke se at et nullsaldosystem gir konsernets eiere noen større mulighet til å tappe konsernet for midler enn hva en tradisjonell konsernkontoordning gir anledning til. Vi er derfor av den oppfatning at et nullsaldosystem, slik dette er beskrevet av DnB NOR Bank ASA i brev hit, vil omfattes av aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-7 fjerde ledd.

Til toppen