Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 10 (2014-2015)

Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken

Til innholdsfortegnelse

3 Tematiske prioriteringer i menneskerettighetsarbeidet

3.1 Tre satsingsområder

Regjeringen legger en helhetlig tilnærming til grunn i arbeidet med å styrke etterlevelsen av menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt skal innsatsen rettes inn mot følgende tre hovedområder:

  1. Individets frihet og medbestemmelse

  2. Rettsstat og rettssikkerhet

  3. Likeverd og like muligheter

Boks 3.1 Digitalt diplomati

Utenrikstjenesten skal i større grad ta i bruk strategisk kommunikasjon for å formidle norske synspunkter og prioriteringer på menneskerettighetsfeltet. Gjennom bruk av digitale kanaler, utenriksstasjonenes hjemmesider og sosiale medier ønsker utenrikstjenesten å bidra til økt kunnskap om menneskerettighetene og til realiseringen av disse, blant annet gjennom å formidle informasjon om diskusjoner, vedtak og landhøringer i FN. På denne måten kan utenrikstjenesten effektivt nå ut til menneskerettighetsforkjempere, det sivile samfunn og diskriminerte og undertrykte grupper, som igjen kan påvirke egne myndigheter til å følge opp sine menneskerettighetsforpliktelser.

Utenrikstjenestens kommunikasjon om menneskerettigheter skal særlig styrkes på de tre prioriterte feltene: individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet samt likeverd og like muligheter.

Boks 3.2 Et uavhengig kulturliv

Et uavhengig kulturliv er uttrykk for et levende sivilsamfunn. Å kunne uttrykke seg fritt kunstnerisk er en rett i seg selv. Kunstneriske uttrykk kan også sette menneskerettighetstemaer på dagsorden, fremme medbestemmelse, debatt og kritikk og bidra til gjennomføring av menneskerettighetene. En sterk kultursektor har en iboende kraft for samfunnsendring, i statsbygging og i demokratiske prosesser.

En forutsetning for et uavhengig kulturliv er at de kulturelle rettighetene respekteres. Det er imidlertid store forskjeller innad i land og mellom land når det gjelder etterlevelsen av kulturelle rettigheter og dermed kulturlivets betingelser. Opphavsretten og beskyttelse av åndsverk er svært viktig for kunstneres mulighet til å leve av sin kunst, men mange land mangler lovgivning på dette området. Dette fratar kunstnere muligheten til å leve av sin kunst og medvirker til mangelfull utnyttelse av det næringspotensialet som ligger i kreative næringer.

Det første området – individets frihet og medbestemmelse – reflekterer grunnleggende rettigheter i et åpent og demokratisk samfunn. Det andre området – rettsstat og rettssikkerhet – vektlegger rettsstatsprinsipper og -mekanismer som en forutsetning for velfungerende og stabile stater. Det tredje området – likeverd og like muligheter – legger vekt på likestilling og utsatte grupper i samfunnet med det utgangspunkt at alle innbyggere i staten har samme rettigheter. Disse tre satsingsområdene reflekterer sammenhengen mellom demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, og legger grunnlaget for fredelige samfunn med bærekraftig utvikling og reelle muligheter for alle.

Norsk innsats har som mål å sette statene i stand til å sikre at alle individer får sine menneskerettigheter ivaretatt. Dette krever et nasjonalt lovverk i tråd med folkerett, effektiv nasjonal politikkutforming og systemer for tjenestelevering. Norsk innsats skal ikke kompensere for manglende ansvar fra andre myndigheters side, men bidra til å bevege utviklingen i positiv retning basert på lokalt ansvar.

Figur 3.1 Tomaso Marcolla, Italia

Figur 3.1 Tomaso Marcolla, Italia

Boks 3.3 Betydningen av et sterkt sivilsamfunn

Et sterkt og pluralistisk sivilsamfunn er en drivkraft i arbeidet for demokratisk utvikling, sikring av rettsstaten og fremme av menneskerettighetene. Det sivile samfunn er mangfoldig og består av grupper med ulike og til tider motstridende interesser, ikke minst i land med store ulikheter eller konflikter. Begrepet dekker aktører som ikke er offentlige eller kommersielle, og inkluderer for eksempel interesseforeninger, støttegrupper, trossamfunn, sosiale bevegelser, kulturliv og miljøbevegelser.

Samarbeid med det sivile samfunn er i mange situasjoner avgjørende for å bedre gjennomføringen av menneskerettighetene. Organisasjonenes kunnskap, kontaktnett og operative evne er ofte avgjørende både for å håndtere akutte situasjoner og for det langsiktige menneskerettighetsarbeidet. Samtidig er sivilsamfunnet både i Norge og andre land en viktig bidragsyter til å etterprøve og utfordre det arbeidet norske myndigheter gjør. Aktører i det sivile samfunn har en pådriverrolle og kontrollfunksjon overfor et lands myndigheter, og de er en viktig kilde til informasjon for norske utenriksstasjoner. I mange land bidrar det sivile samfunn til drift av sykehus, skoler og sosiale tjenester. De gir derved verdifulle bidrag til gjennomføring av landets nasjonale planer for helse-, utdannings- og sosialsektorene, og de bygger opp om landenes egen kapasitet til å gjennomføre sine menneskerettighetsforpliktelser. Det sivile samfunn utfører også et viktig arbeid ved humanitære kriser.

Regjeringen prioriterer derfor å styrke samarbeidet med sivilsamfunnet i våre samarbeidsland, og i menneskerettighetsarbeidet for øvrig. Regjeringen vil særlig støtte opp om sivilsamfunnet i land der det er betydelige menneskerettighetsutfordringer og demokratiet er under press. For å sikre at innsatsen bidrar til reell styrking av menneskerettighetene, ikke minst for sårbare grupper, er det nødvendig å forstå de ulike aktørenes tilknytning til for eksempel politiske partier og grupperinger med ekstreme holdninger. Hver enkelt organisasjons merverdi må vurderes ut fra den politiske og sosioøkonomiske kontekst de opererer i, og i hvilken grad de kan bidra til å styrke menneskerettighetene lokalt. Norsk støtte gis direkte til lokale sivilsamfunnsorganisasjoner eller via norske partnere og internasjonale organisasjoner og nettverk. Støtten skal ikke være en erstatning for, men et bidrag til myndighetenes egen innsats og utføres i samarbeid med disse.

Regjeringen legger også stor vekt på samarbeid med det sivile samfunn i internasjonale fora, og mener det er avgjørende at det sivile samfunns stemme blir hørt i slik sammenheng. Norge skal aktivt verne om det sivile samfunns adgang til meningsfull deltakelse i multilateralt menneskerettighetsarbeid. Det vil være vesentlig å motvirke trusler, angrep og andre represalier mot menneskerettighetsforkjempere og andre aktører som samarbeider med multilaterale organisasjoner.

3.2 Individets frihet og medbestemmelse

Dictators are not in the business of allowing elections that could remove them from their thrones.
Gene Sharp

Individets frihet og medbestemmelse står sentralt i et åpent og demokratisk samfunn. Arbeid for å beskytte og utvide det demokratiske rom vil derfor prioriteres. Dette omfatter særlig ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet, tros- og livssynsfrihet, rett til utdanning og tilgang til uavhengige medier og informasjon, noe som er avgjørende for reell deltakelse og medbestemmelse. Befolkningens muligheter for å påvirke beslutninger som angår dem, er en grunnleggende forutsetning i et levende demokrati og viktig for å ta vare på felles verdier i et bærekraftig samfunn. Den teknologiske utviklingen bidrar til bedre informasjonsflyt og større åpenhet, men gir også økte muligheter for overvåkning, kontroll og sanksjonering.

Motarbeidelse og knebling av sivilsamfunnet og uavhengige medier er en trussel mot demokratiet. Menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsrepresentanter, redaktører, journalister og bloggere blir i mange land trakassert eller utsatt for vilkårlig fengsling, summariske rettsprosesser, trusler, tortur, forsvinninger eller drap. Det er også eksempler på myndighetsovergrep mot kunstneriske uttrykk og møteplasser for kulturformidling, og at myndighetene ikke gir beskyttelse mot press og overgrep fra andre grupper i samfunnet. Flere land benytter restriktiv lovgivning til å vanskeliggjøre registrering av frivillige organisasjoner og begrense deres handlingsrom, ofte i ly av antiterrorlovgivning eller annen sikkerhetslovgivning. Sivilsamfunnet blir ofte pålagt begrensninger, utilbørlige rapporteringsforpliktelser samt vilkår og restriksjoner knyttet til utenlandsk økonomisk støtte. Selv om det de siste tiårene har vært en økning i antall sivilsamfunnsorganisasjoner på globalt nivå, har mange land hatt en nedgang i antall uavhengige organisasjoner som følge av slike krav og restriksjoner.

3.2.1 Ytringsfrihet

I do not agree with what you have to say, but I’ll defend to the death your right to say it.
Evelyn Beatrice Hall i «The Friends of Voltaire»

Ytringsfriheten følger av globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner og er nedfelt i de fleste lands grunnlover og øvrige lovgivning. Ytringsfriheten er selve fundamentet for demokratiet. Retten til å søke og motta informasjon og uttrykke sine meninger fritt er en forutsetning for medbestemmelse i samfunnet og i det politiske liv. Ytringsfriheten er ikke begrenset til ytringer i tradisjonelle massemedier som aviser, radio og fjernsyn, men omfatter også ytringsfrihet for kunstnere og uttalelser på Internett og i sosiale medier. Ytringsfriheten omfatter heller ikke bare opplysninger og ideer som er populære eller ukontroversielle, men også uttalelser som kan oppfattes som kontroversielle, sjokkerende eller støtende. Maktkritiske ytringer, og personene som fremmer disse, kan ha særlig behov for beskyttelse. Et fritt og åpent Internett er viktig for å sikre også disse ytringene.

Boks 3.4 Ytringsfrihet og frie medier under press

Ytringsfriheten og pressefriheten er under press i en rekke land. Drap på journalister, utestenging fra konfliktområder, sensur og blokkering av sosiale medier er bare noen eksempler på tiltak som stater anvender for å begrense kritikk og stilne dissens. Det er avgjørende å arbeide for at slike angrep og drap på journalister stanses, og for at sakene etterforskes og gjerningsmennene straffes. For hver journalist som blir drept, blir mange andre mennesker presset til taushet. Ifølge Freedom House er andelen av verdens befolkning som lever i et land med full pressefrihet, synkende, og var i 2013 på bare 14 prosent.1 Samtidig har det i løpet av det siste tiåret vært en økning i vold mot journalister på grunn av arbeidet de utfører, og dette gjelder ikke minst kvinnelige journalister. I mange land blir journalister trakassert, angrepet, arrestert eller drept. Ifølge International Federation of Journalists ble 123 journalister og mediearbeidere drept i 2013. Fotografer og fotojournalister er ofte spesielt utsatt. FN har vedtatt flere resolusjoner og en egen handlingsplan om sikkerhet for journalister og spørsmålet om straffrihet, som støttes av Norge. Norske myndigheter støtter også UNESCO og medieorganisasjoner som arbeider for bedret sikkerhet for journalister.

1 Freedom House, Freedom of the Press 2014.

Ytringsfriheten blir begrenset og motarbeidet av mange regimer, blant annet gjennom misbruk av lovgivning om blasfemi og ærekrenkelser. Motarbeidelse av ytringsfriheten er en sikker indikator på at regimer beveger seg i udemokratisk retning. Bare unntaksvis kan ytringsfriheten være gjenstand for visse innskrenkninger. Enhver innskrenkning må ha hjemmel i et klart nasjonalt rettsgrunnlag, tjene et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn.

En utfordring er ytringer som fører til krenkelser av andre menneskers rettigheter, herunder hatefulle ytringer som oppfordrer til vold. Selv om stater er forpliktet til å iverksette tiltak mot ytringer som fremmer hat og intoleranse overfor enkeltindivider eller grupper, kan det være krevende å finne rett balanse. Regjeringen vil være målbærer for et todelt budskap: Det må iverksettes tiltak mot hatefulle ytringer, og samtidig må ytringsfriheten respekteres. I dette arbeidet legger regjeringen stor vekt på kunnskap, åpenhet, informasjonsfrihet og dialog.

Regjeringen anser ytringsfrihet som avgjørende for realisering av menneskerettighetene, og vil gi arbeidet med ytringsfrihet økt prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Prioriterte innsatsområder:

  • Være pådriver i multilaterale fora og i det bilaterale samarbeidet for økt vektlegging av retten til å søke og motta informasjon og uttrykke sine meninger fritt.

  • Bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.

  • Utarbeide en strategi for arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier i utenriks- og utviklingspolitikken.

3.2.2 Pressefrihet og uavhengige medier

A free press is the unsleeping guardian of every other right that free men prize...
Sir Winston Churchill

Frie og uavhengige medier er bærebjelken i et levende demokrati. De sprer kunnskap, synspunkter og ideer som er nødvendige for samfunnsutvikling og enkeltindividers evne til å hevde sine rettigheter. En sterk, mangfoldig og uavhengig mediesektor kan fungere som et kritisk korrektiv til maktmisbruk, korrupsjon og manglende åpenhet. Dette forutsetter at rammevilkårene for at mediene kan utføre sitt samfunnsoppdrag er til stede, i form av blant annet medielovgivning som gir kildevern og ikke tillater sensur. Uavhengighet, pressefrihet, ytringsfrihet og retten til innsyn er grunnleggende forutsetninger for at mediene skal kunne utøve sine funksjoner som en fjerde statsmakt i en demokratisk rettsstat.

Trusler, ødeleggelser og stenging av medier er imidlertid vanlig i mange land. Konsesjonsregler og skattelovgivning misbrukes for å vanskeliggjøre medienes kår. I land der myndighetene eier eller kontrollerer mediene slipper ofte ikke opposisjonen til når det holdes valg, noe som kan bli avgjørende for valgutfallet. Også nye kommunikasjonskanaler og -plattformer reguleres, kontrolleres og sanksjoneres av myndighetene i økende grad. Konsentrasjon av mediemakt hos få private aktører kan også ha en dempende effekt på medienes mulighet til å føre kritisk oppsikt med offentlig og privat maktutøvelse. I land der journalister og redaktører arbeider under press og trusler, øker selvsensuren og demokratiet lider.

Norge er ledende innenfor det internasjonale arbeidet med å fremme frie og uavhengige medier, særlig i konfliktområder og der demokratiet er under press. Utenriksdepartementet vil som ledd i dette arbeidet søke å bidra til utvikling av institusjoner og presseetiske retningslinjer inspirert av Pressens Faglige Utvalg, Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Figur 3.2 Egil Nyhus, Norge

Figur 3.2 Egil Nyhus, Norge

Prioriterte innsatsområder:

  • Støtte utforming av lovgivning og institusjoner som sikrer medienes uavhengighet, motvirker sensur og fremmer offentlighetens mulighet til innsyn.

  • Støtte opplæring av journalister i menneskerettigheter, etisk journalistikk, kvalitetsjournalistikk og sikkerhet.

  • Bidra til å bekjempe straffrihet for angrep mot og drap på journalister og mediearbeidere.

Boks 3.5 Et åpent og fritt Internett

Digitaliseringen av samfunnet har på kort tid ført til dyptgripende endringer i måten mennesker handler og kommuniserer på, og har bidratt til nye demokratiske kanaler og til global økonomisk utvikling. Reguleringen av Internett er i vesentlig grad blitt til gjennom private avtaler innenfor rammene av andre staters interne rett og jurisdiksjon. Flere stater har tatt til orde for økt statlig kontroll over det digitale rom generelt og Internett spesielt, med henvisning til prinsipper om statssuverenitet og ikke-innblanding. I det vesentlige skyldes dette et ønske om bedre å kunne regulere og kontrollere informasjonsspredning som ofte er kritisk til myndighetene, innenfor egne landegrenser. Det har lenge vært norske myndigheters holdning at menneskerettighetene gjelder like mye i som utenfor det digitale rom, og regjeringen legger stor vekt på betydningen av et helhetlig, fritt og åpent Internett. Norge er motstander av en utvikling der statene gis økt kontroll over Internett, og har derfor ikke støttet prosesser som kan lede til internasjonale forhandlinger om utvikling av nytt regelverk for det digitale rom. Bevaring og utvikling av det digitale rom som en katalysator for innovasjon og sosial og økonomisk utvikling vil være en målsetning for regjeringen. For å lykkes i dette arbeidet er det nødvendig med et nært samarbeid både mellom stater og mellom privat og offentlig sektor, nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen vil arbeide for et fritt og åpent Internett med respekt for privatlivets fred, ytringsfrihet og øvrige menneskerettigheter.

3.2.3 Forsamlings- og foreningsfrihet

Forsamlings- og foreningsfriheten legger til rette for at mennesker kan uttrykke sine politiske meninger, delta i religionsutøvelse, danne og slutte seg til partier og foreninger, engasjere seg i kunstnerisk virksomhet og velge ledere til å representere sine interesser. Disse frihetene er avgjørende for å sikre sterke og stabile demokratier og for å bidra til realisering av andre menneskerettigheter. Forsamlings- og foreningsfrihetens betydning og sårbarhet blir særlig tydelig i forbindelse med forberedelse til og gjennomføring av valg og folkeavstemninger.

I mange land er det innført lover som begrenser forsamlings- og foreningsfriheten, handlingsrommet for menneskerettighetsforkjempere og mulighetene for det sivile samfunn til å delta i beslutningsprosesser på alle nivåer. Dette omfatter forbud mot fredelige demonstrasjoner og lovgivning som vanskeliggjør registrering av frivillige organisasjoner og arbeidslivsorganisasjoner, eller begrenser deres mulighet til å motta finansiering fra utlandet.

Norge legger stor vekt på å fremme forsamlings- og foreningsfriheten internasjonalt, og trekker veksler på et rikt norsk foreningsliv og norske samarbeidstradisjoner. Et eksempel er samarbeid med partene i norsk arbeidsliv for å fremme arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og sosial dialog i andre land.

Prioriterte innsatsområder:

  • Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer forsamlings- og foreningsfriheten både ved lov og i praksis.

  • Fremme respekt for forsamlings- og foreningsfriheten gjennom FN, andre internasjonale organisasjoner og samarbeidspartnere i foreningsliv og det sivile samfunn.

Boks 3.6 Støtte til demokratisk utvikling

Respekt for menneskerettighetene er en av grunnpilarene for demokratiet, samtidig som et reelt demokrati er en forutsetning for realisering av menneskerettighetene. Norges kontinuerlige og langsiktige arbeid for å styrke og fremme menneskerettighetene, for eksempel ved det normative arbeidet som gjøres i FN og Europarådet, er et viktig bidrag til styrkingen av demokratiets stilling. Norske myndigheter engasjerer seg bredt i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet, som er de mellomstatlige organisasjonene som er viktigst for overvåkningen og utviklingen av demokratiet i Europa og Eurasia.

Regjeringen vil legge vekt på støtte til fremme av demokratisk styresett på landnivå, og er blant annet en stor bidragsyter til FNs utviklingsprogram (UNDP). UNDP har som et av sine hovedmål å bistå land i å utvikle systemer som fremmer demokratisk styresett, blant annet ved å bistå land med å organisere valg. Norge bidrar aktivt i UNDPs styre for å styrke oppfølgingen av menneskerettighetene i organisasjonens virksomhet. International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) er en annen sentral samarbeidspartner for støtte til demokratiutvikling globalt. IDEA støtter blant annet arbeid med valgreformer, grunnlovsreformer og økt politisk deltakelse. IDEA er en mellomstatlige organisasjon med 29 medlemmer der alle regioner er representert.

En viktig samarbeidspartner i arbeidet med demokratistøtte er også Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM). NORDEM rekrutterer, lærer opp og sender ut eksperter på rettsstatsfremme, menneskerettigheter, demokratibygging, godt styresett og valgassistanse og -observasjon til blant annet FN, EU, OSSE og IDEA. Andre beredskapsstyrker som trekkes på i den internasjonale demokratiinnsatsen, omfatter Styrkebrønnen, som bidrar med juridiske eksperter til krisehåndtering og bistand rettet mot justissektorreformer, og NORCAP, som bidrar med eksperter til FN, regionale organisasjoner og nasjonale myndigheter i humanitære kriser. Regjeringen vil arbeide for at disse ordningene fungerer så effektivt som mulig.

3.2.4 Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere

When the rights of human rights defenders are violated, all our rights are put in jeopardy and all of us are made less safe.
Kofi Annan

Menneskerettighetsforkjemperes innsats er uvurderlig for realisering av menneskerettighetene og avgjørende for utvikling av rettsstat og demokrati. De arbeider for sivile og politiske så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Menneskerettighetsforkjempere er personer eller grupper som arbeider for å styrke vernet og gjennomføringen av menneskerettighetene uten bruk av vold eller våpenmakt. Menneskerettighetsforkjempere forsvarer andres rettigheter og er ofte talspersoner for sårbare og marginaliserte grupper eller for mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg selv.

Mange lands myndigheter oppfatter menneskerettighetsforkjemperes arbeid som en trussel mot etablerte maktstrukturer. FN har i flere sammenhenger uttrykt sterk bekymring for at menneskerettighetsforkjempere i økende grad blir utsatt for trusler, stigmatisering, intimidering, represalier, vold og drap, og for manglende straffeforfølgelse av de ansvarlige. FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere fremhever særlig trusler rettet mot menneskerettighetsforkjempere som fremmer kvinners rettigheter og personer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål knyttet til landrettigheter og utnyttelse av naturressurser.

Boks 3.7 Norskledet FN-resolusjon om kvinnelige menneskerettighetsforkjempere

Norge leder forhandlingene i FN om menneskerettighetesforkjempere og fremmer regelmessig initiativ for å bedre deres beskyttelse. Både i FNs menneskerettighetsråd og i FNs generalforsamling er dette et krevende landskap, der ulike syn gjør seg gjeldende i spørsmål om menneskerettighetsforkjemperes rolle i samfunnet.

Høsten 2013 fremmet Norge i nært samråd med det sivile samfunn en ny resolusjon med vekt på kvinnelige menneskerettighetsforkjempere i FNs generalforsamling.1 Denne resolusjonen er i stor grad basert på innholdet i Utenriksdepartementes veilder om Norges innsats for menneskerettighetsforkjempere, og omfatter blant annet følgende budskap:

  • Offentlig anerkjenne menneskerettighetsforkjemperes rolle og arbeid.

  • Sikre at nasjonal lovgivning er i samsvar med internasjonale forpliktelser og ikke hindrer menneskerettighetsforkjempere i å utføre sitt arbeid.

  • Utvikle mekanismer for konsultasjon med menneskerettighetsforkjempere for å identifisere deres beskyttelsesbehov og utarbeide effektive beskyttelsestiltak.

  • Involvere det sivile samfunn og menneskerettighetsforkjempere i beslutningsprosesser og lovarbeid.

  • Opprette et kontaktpunkt for menneskerettighetsforkjempere i sentraladministrasjonen og vurdere muligheten for å utarbeide varslingsmekanismer.

  • Sikre relevant opplæring for myndigheter som er involvert i beskyttelsestiltak, som politi, fengselsvesen og domstoler.

  • Sikre og støtte nasjonale menneskerettighetsinstitusjoners rolle og kapasitet til å bidra i arbeidet med å beskytte menneskerettighetsforkjempere.

  • Ta særlig hensyn til kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

  • Sikre effektiv straffeforfølgning ved angrep mot menneskerettighetsforkjempere, også der ikke-statlige aktører kan være ansvarlige for angrepet. Myndighetene bør i tillegg oppfordres til å fordømme slike angrep.

Disse sentrale prinsippene er gjennom generalforsamlingsresolusjonen blitt til det internasjonale samfunns røst. Dette er et skritt i riktig retning. Det er imidlertid et stort gap mellom det FNs medlemsland har sluttet seg til og hvordan virkeligheten fortoner seg for menneskerettighetsforkjempere i mange deler av verden. Norske myndigheter vil videreføre arbeidet med å omsette FNs vedtak i praksis, på landnivå gjennom våre utestasjoner og samarbeidspartnere, og ved å videreføre et aktivt internasjonalt engasjement.

1 FNs generalforsamlingsresolusjon 68/181 av 18. desember 2013.

Figur 3.3 Figuren illustrerer innholdet i den norskledete resolusjonen 22/6, som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i mars 2013.

Figur 3.3 Figuren illustrerer innholdet i den norskledete resolusjonen 22/6, som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i mars 2013.

Kilde: Human Rights House Foundation.

Beskyttelsen av menneskerettighetsforkjempere har lenge vært en sentral norsk prioritering. Den overordnede målsettingen er at arbeidet for å fremme og beskytte menneskerettigheter verden over skal kunne utføres uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneskerettighetsforkjempere eller deres familier. Norske myndigheter støtter opp om menneskerettighetsforkjempere og deres arbeid gjennom direkte kontakt, økonomisk støtte, dialog med aktuelle lands myndigheter og arbeid i organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE. Her skal Norge spille en ledende rolle, og arbeide sammen med partnere i ulike regioner for å motvirke det økte presset mot menneskerettighetsforkjempere og støtte deres arbeid.

Utenriksdepartementets veileder om Norges innsats for menneskerettighetsforkjempere skal gjennomgås og revideres for å kunne møte det økte presset mot menneskerettighetsforkjempere verden over.

Prioriterte innsatsområder:

  • Videreføre en ledende rolle i FNs forhandlinger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og intensivere arbeidet for gjennomføring av de vedtak som FNs generalforsamling og FNs menneskerettighetsråd har gjort.

  • Øke støtten til regionale initiativer og andre ordninger for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, herunder kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

  • Holde en tett dialog med organisasjoner som arbeider med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere om hvordan man best kan håndtere det økte presset mot dem.

Boks 3.8 Veiledere om menneskerettigheter

I Utenriksdepartementets arbeid for å fremme en helhetlig innsats for menneskerettighetene er det utarbeidet flere tematiske veiledere om menneskerettigheter. Formålet med veilederne er å styrke utenrikstjenestens kunnskap om prioriterte menneskerettighetsspørsmål, samt å gi praktiske og faglige råd om hvordan utenrikstjenesten kan ivareta, intensivere og systematisere innsatsen for å fremme menneskerettighetene på landnivå. Veilederne skal også styrke utenrikstjenestens arbeid i multilaterale fora og i konsultasjoner om menneskerettigheter på politisk nivå.

Det er utarbeidet veiledere om arbeidet for å fremme seksuelle og reproduktive rettigheter, rettighetene til tros- og livssynsminoriteter, urfolk, menneskerettighetsforkjempere, seksuelle minoriteter og personer med nedsatt funksjonsevne, samt om arbeidet mot dødsstraff. Disse veilederne vil inngå i videreutviklingen av utenrikstjenestens arbeid for å fremme og beskytte menneskerettighetene.

3.2.5 Tros- og livssynsfrihet

Tros- og livssynsfriheten gir alle mennesker frihet til å utøve sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig som privat. Den omfatter også retten til fritt å konvertere, utfordre andres tro eller til ikke å ha noen religion eller tro. Tros- og livssynsfriheten henger nært sammen med ytringsfrihet, retten til privatliv og forsamlings- og foreningsfrihet.

Vold, intoleranse og diskriminering basert på religiøs tilhørighet og livssyn er et problem, også i etablerte demokratier. Som oftest er det religiøse minoriteter som opplever at deres tros- og livssynsfrihet begrenses i møte med majoritetenes religion. Dette gjelder også minoriteter innenfor majoritetsreligionene. I enkelte land diskrimineres majoritetsbefolkningen av en herskende minoritet. Situasjonen kan også være den at tros- og livssynsfrihet misbrukes for å begrense eller frarøve enkeltindivider deres rettigheter, som for eksempel ved kvinneundertrykkende praksis, eller at stater begrunner ellers ulovlige tiltak med hensynet til tros- og livssynsfrihet. Presset er størst ved store politiske og økonomiske omveltninger, der forskjeller i tro og livssyn kan bli brukt som grunnlag for å splitte befolkningen og bygge makt. Utviklingen i Midtøsten viser at ekstreme situasjoner kan oppstå, der religiøse minoriteter utsettes for forfølgelse og massedrap.

Tros- og livssynsfriheten skal beskytte enkeltindivider, ikke ideologier eller religioner. Forbud mot religionskritikk åpner for sensur i spørsmål om religion, noe som i mange tilfeller rammer religiøse minoriteter, menneskerettighetsforkjempere og journalister. Norske myndigheter motarbeider derfor grupper av stater og organisasjoner som vil begrense ytringsfriheten for å hindre kritikk av religion og religiøse skikkelser.

For å kunne ta opp religiøse minoriteters situasjon i andre land, må norske myndigheter også være villige til å vurdere hvordan situasjonen er, og har vært, i Europa. Norske myndigheter deltar blant annet aktivt i det internasjonale arbeidet for å bevare minnet om Holocaust, og Norge er medlem i International Holocaust Remembrance Alliance, som har fremme av utdanning, forskning og vedlikehold av krigsminnesmerker som del av sitt mandat. Norske myndigheter arbeider for å fremme tros- og livssynsfrihet både multilateralt og overfor enkeltland, med særlig vekt på religiøse minoriteter. Bedring av tros- og livssynsminoriteters situasjon krever både langsiktig holdningsskapende arbeid og involvering av tros- og livssynsorganisasjoner. Arbeidet utføres i nært samarbeid med det sivile samfunn og likesinnede land.

Prioriterte innsatsområder:

  • Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer tros- og livssynsfriheten både ved lov og i praksis, og særlig fremme tros- og livssynsminoriteters stilling.

  • Arbeide for at tros- og livssynsgrupper respekterer menneskerettighetene i sitt virke, både innad i egne grupper og i sitt forhold til samfunnet for øvrig.

  • Bidra til at respekt for religioner ikke innskrenker ytringsfriheten eller andre menneskerettigheter.

3.2.6 Retten til utdanning

When the whole world is silent, even one voice becomes powerful.
Malala Yousafzai

Utdanning er av avgjørende betydning for individets personlige utvikling, og bidrar til realisering og styrking av andre menneskerettigheter. Utdanning fremmer målet om likeverd og like muligheter, spesielt for utsatte grupper, og legger til rette for deltakelse og medbestemmelse. At tenåringsjenter får utdanning vil eksempelvis gi positive ringvirkninger for bekjempelse av barneekteskap og tenåringsgraviditeter, samt redusere dødelighet for mødre og nyfødte. Utdanning er med på å gi jenter sosial status, kunnskap om sine rettigheter, mulighet til å ta egne valg og ikke minst til å kunne forsørge seg selv og sin familie når den tid kommer, samt bidra til bedring av reproduktiv helse.

Selv om alle barn har rett til utdanning, er tilgangen til og kvaliteten på utdanning svært ujevnt fordelt. 57 millioner barn i barneskolealder og 70 millioner ungdommer går ikke på skole. Om lag halvparten av barna som ikke går på skole bor i land preget av krig og konflikt.Jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og barn som er ekstremt fattige eller bor på landsbygda, rammes særlig.1 Regjeringen har derfor utdanning som et hovedsatsingsområde i utviklingspolitikken, og fremmet en egen melding til Stortinget om utdanning for utvikling i juni 2014 (Meld. St. 25 (2013–2014)). Regjeringens tre hovedmålsettinger er å bidra til at alle barn får samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen, at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet, og at flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet.

I konfliktrammede land er det en økende tendens til at skoler blir direkte berørt av konflikten. I noen situasjoner tar militære grupper skolens arealer i bruk, mens i andre situasjoner gjøres skolene til militære mål av ideologiske grunner, som jenteskoler i Pakistan. Skolene brukes også ofte som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under eksisterende motsetninger i samfunnet. Både før, under og etter en konflikt er det avgjørende at skolen søker å være en nøytral arena. Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for barns rett til utdanning gjennom arbeidet for beskyttelse av skoler i land preget av krig og konflikt, og vil ha en lederrolle i arbeidet med å ferdigstille og fremme Lucens-retningslinjene, som er utarbeidet av Den globale koalisjonen for beskyttelse av utdanning for å beskytte skoler mot militær bruk.2

For å styrke individenes mulighet til å hevde sine rettigheter og kreve at de respekteres, legger regjeringen også vekt på å fremme menneskerettighetsutdanning. Kunnskap om menneskerettigheter bidrar til økt respekt for våre medmennesker og til å forebygge fordommer og stereotypier, og er en forutsetning for at rettighetene blir respektert og etterlevd i praksis. Norske myndigheter vil arbeide for at menneskerettigheter skal være en obligatorisk del av utdanningen for alle barn, i tråd med kravene i FNs barnekonvensjon. Norske myndigheter vil bidra til økt kunnskap om menneskerettigheter i sentrale profesjonsgrupper, som lærere, helse- og sosialfaglige yrkesgrupper, politikere, dommere, advokater, politi, militærpersonell, næringslivsledere, journalister og mediesektoren generelt.

Norske studenter og akademikere har lange tradisjoner for internasjonalt samarbeid med kolleger i utviklingsland. Universiteter er ofte sentre for krav om demokratisk endring og respekt for menneskerettighetene, og personer som er aktive i slike endringsprosesser, kan bli utsatt for ulike former for sanksjoner, som for eksempel å bli hindret fra å fullføre sine studier. Utenriksdepartementet støtter derfor en ordning som gir forfulgte studenter anledning til å studere videre i Norge.

Prioriterte innsatsområder:

  • Ta en global lederrolle i arbeidet med relevant utdanning av god kvalitet for alle, med særlig vekt på jenter, barn med nedsatt funksjonsevne, de fattigste barna og barn i krise og konflikt.

  • Være en pådriver for at internasjonal humanitærrett respekteres slik at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses, blant annet ved å ta en lederrolle i arbeidet med å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt.

  • Arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter, med særlig vekt på støtte til kunnskapsutvikling om menneskerettigheter for lærere og sentrale aktører innen justissektoren, sivilsamfunn og mediene.

3.3 Rettsstat og rettssikkerhet

True freedom requires the rule of law and justice, and a judicial system in which the rights of some are not secured by the denial of rights to others.
Jonathan Sacks

Menneskerettigheter, demokrati og rettsstat henger nært sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Menneskerettighetene er en forutsetning for demokratiet, samtidig som menneskerettighetene er tomme ord dersom det ikke finnes institusjoner som kan håndheve dem og dermed sikre reell beskyttelse av rettighetene. Slike institusjoner omfatter blant annet domstoler, politi, nasjonalforsamling, nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, tilsyn og kontrollorganer.

Figur 3.4 Massimo Dezzani, Italia

Figur 3.4 Massimo Dezzani, Italia

Rettssikkerhet er en grunnleggende komponent i en rettsstat, og skal sikre at enkeltindividet er beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side. Rettssikkerhet skal også sikre at individet beskyttes mot overgrep fra andre borgere, for eksempel i form av organisert kriminalitet og terrorhandlinger. Samtidig skal individene ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser.

3.3.1 Rettssamfunn

Et velfungerende rettssystem er en forutsetning for gjennomføring av flere av menneskerettighetene, og avgjørende for et reelt demokrati. Retten til en rettferdig rettergang omfatter ulike elementer, som krav om upartiske og uavhengige dommere og tilgang til forsvarer i straffesaker, rett til kontradiksjon og rett til avgjørelse innen rimelig tid. Retten til en rettferdig rettergang er en hjørnesten i flere av de globale og regionale menneskerettighetskonvensjonene.

Domstolenes uavhengighet er likevel under press i en rekke land, særlig der menneskerettighetene ellers står svakt. Årsakene er mange. Det kan være tale om mangel på kapasitet, kompetanse eller økonomiske ressurser. Andre utfordringer knytter seg til korrupsjon, mangelfull lovgivning, ineffektiv administrasjon eller politisk press. I noen tilfeller er det politiske presset så sterkt at domstolene oppfattes å være kontrollert av makthaverne, herunder at domstolene brukes som et virkemiddel for å undertrykke blant annet opposisjon og menneskerettighetsforkjempere. Viktig er også de økonomiske, sosiokulturelle og psykiske barrierene mange opplever, særlig i fattige land, og der det å ha en reell mulighet til å få prøvd sine rettigheter krever tilgang til andre ordninger, som for eksempel konfliktråd og ombud. Lokale og nasjonale domstoler møter spesielle utfordringer der utenlandske interesser er involvert, som internasjonal næringsvirksomhet eller straffesaker mot utlendinger.

Norske myndigheter har erfaringer med å støtte institusjonsutvikling og styrking av justissektoren i samarbeidsland. Norsk innsats kan bidra til større grad av uavhengighet og kapasitetsbygging i domstolsapparatet, styrking av uavhengige nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og tilsyns- og kontrollorganer, samt bekjempelse av korrupsjon og maktmisbruk. Justis- og beredskapsdepartementet og norsk justissektor har lang og bred erfaring med bistand til rettsstatsutvikling i flere regioner. Dette gjelder spesielt i Midtøsten og på Balkan, men også fra Kaukasus og Afghanistan og fra operasjoner i Afrika. Beredskapsgruppen Styrkebrønnen består av personell fra norsk justissektor som kan sendes ut til internasjonale organisasjoner eller sendes ut i henhold til bilaterale avtaler. De gir råd og bistand, blant annet knyttet til utvikling av uavhengige domstoler, rettsstat og demokrati.

Prioriterte innsatsområder:

  • Bidra til å fremme rettferdige og effektive rettssystemer basert på respekt for menneskerettighetene, særlig gjennom opplæring og faglig samarbeid innen justissektoren.

  • Tilrettelegge for rettsikkerhet og mer åpenhet i domstolene i enkeltland, særlig gjennom rettssaksobservasjon og støtte til domstolsadministrasjon.

  • Bidra til utvikling av nasjonale konfliktråd og tilsyns- og kontrollorganer.

Boks 3.9 Nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner

Siden 1993 har FNs generalforsamling anbefalt statene å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter i henhold til de såkalte Paris-prinsippene.1 Prinsippene er fleksible anbefalinger, men legger spesielt vekt på uavhengighet fra nasjonale myndigheter. En nasjonal institusjon har som hovedformål å bistå offentligheten, frivillige organisasjoner og enkeltmennesker med rådgivning, utredning og informasjon knyttet til saksfeltet eller enkeltsaker som har menneskerettslige aspekter. Nasjonale institusjoner kan søke Den internasjonale komité for nasjonale institusjoner (ICC) om anerkjennelse av at de oppfyller Paris-prinsippene, ved akkreditering i det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner. Nasjonale institusjoner som vurderes å oppfylle Paris-prinsippene fullt ut, gis A-status i dette nettverket. A-status er et internasjonalt anerkjent kvalitetsstempel.

1 Principles relating to the Status of National Institutions, vedtatt av FNs generalforsamling ved resolusjon 48/134 av 20. desember 1993.

Figur 3.5 Akkreditering av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, mai 2014 Merknad: Stortinget vedtok 19. juni 2014 at det skal opprettes en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter fra 1. januar 2015, organisatorisk underlagt Stortinget.

Figur 3.5 Akkreditering av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, mai 2014 Merknad: Stortinget vedtok 19. juni 2014 at det skal opprettes en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter fra 1. januar 2015, organisatorisk underlagt Stortinget.

Kilde: FNs høykommissær for menneskerettigheter

Boks 3.10 Norsk støtte til rettsstatsutviklingen på Vest-Balkan

Støtte til utvikling av godt styresett, blant annet gjennom rettsstatsutvikling og justissektorreform, vil fortsatt være et prioritert område for norsk innsats på Vest-Balkan. Reformer innen justissektoren er avgjørende for å sikre domstolenes uavhengighet og landenes mulighet til effektivt å håndheve menneskerettighetene. Uten troverdige reformer på dette området vil landene verken kunne oppfylle rettsstatskriteriene som er en forutsetning for landenes ønske om medlemskap i EU, eller tilfredsstille kravene i Europarådets menneskerettighetskonvensjoner. Norge har også en egeninteresse av et godt rettsvesen i regionen når det gjelder å effektivisere samarbeidet om grenseoverskridende kriminalitet, for eksempel i kampen mot menneskehandel. I Kosovo bidrar derfor norske myndigheter, blant annet gjennom Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter (NORDEM), med eksperter til EUs sendelag innen justissektoren (EULEX).

3.3.2 Kampen mot tortur og dødsstraff

An eye for an eye makes the whole world blind.
Mahatma Gandhi

Retten til liv er fastslått både i globale og regionale menneskerettighetskonvensjoner. Retten til liv og respekten for individets verdighet og ukrenkelighet er forutsetninger for alle andre menneskerettigheter og bærende prinsipper i et rettssamfunn. Myndighetene må ikke bare selv respektere retten til liv, men også sikre at andre gjør det, blant annet gjennom å kriminalisere og etterforske drap og ved å beskytte innbyggerne mot terrorisme. Dødsstraff og tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff bryter med disse prinsippene og er i seg selv inhumant.

Til tross for det absolutte forbudet, er tortur fortsatt utbredt. Ifølge Amnesty International ble det i 2012 dokumentert bruk av tortur i 112 land.3 I mange av disse landene forekommer tortur systematisk, det vil si at torturen blir godtatt eller aktivt brukt av landets makthavere. Tortur brukes for å tvinge frem en tilståelse eller informasjon, for å straffe, bryte ned eller diskriminere gjennom å påføre alvorlig fysisk eller psykisk lidelse. I kampen mot terrorisme har forbudet mot tortur blitt satt til side i ulike deler av verden. Norske myndigheter har gjennom flere år vært bidragsyter til det internasjonale arbeidet mot tortur, både på forebyggingssiden og når det gjelder rehabilitering og traumebehandling.

Når det gjelder dødsstraff, har den langsiktige globale trenden gått i retning av avskaffelse. I 1945, da FN ble opprettet, hadde bare åtte stater avskaffet dødsstraff for alle typer forbrytelser. I 1977 hadde dette tallet steget til 16, og i dag har rundt 160 av FNs 193 medlemsland avskaffet dødsstraff enten ved lov eller i praksis, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter. I 2012 og 2013 har det imidlertid vært en økning i både antall land som praktiserer dødsstraff, og det totale antall henrettelser. Norge er førende i den internasjonale kampen mot dødsstraff. Dødsstraff fullbyrdet på en inhuman måte, og henrettelser av mindreårige, gravide og strafferettslig utilregnelige personer, er klare brudd på folkeretten. Dette gjelder også tilfeller der dødsstraff blir idømt etter rettsprosesser som ikke følger grunnleggende rettssikkerhetskrav, samt dersom dødsstraff blir idømt for andre handlinger enn dem som regnes som de mest alvorlige forbrytelser.4 FNs spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser definerer dette som overlagt drap.5 Statens forpliktelser til å bekjempe utenomrettslige henrettelser og å sikre rettferdig rettergang i saker som kan lede til dødsstraff, er en sentral del av plikten til å beskytte retten til liv.

De siste års tilbakeslag i kampen mot tortur og dødsstraff viser behovet for å opprettholde innsatsen.

Prioriterte innsatsområder:

  • Arbeide for at alle land avskaffer dødsstraff ved lov eller innfører stans i henrettelser, og slutter seg til et internasjonalt forbud mot dødsstraff.

  • Være vertsland for den sjette verdenskongressen mot dødsstraff i 2016.

  • Arbeide for full respekt for det absolutte forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, herunder å sikre effektiv forebygging i tråd med internasjonale regler.

Figur 3.6 Aditya Mehta, India

Figur 3.6 Aditya Mehta, India

3.3.3 Bekjempelse av korrupsjon

Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.
Lord Acton

Korrupsjon er en av de største hindringene for utvikling og realisering av demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det undergraver demokratiske institusjoner, bremser økonomisk utvikling og virker destabiliserende. Korrupsjon svekker grunnlaget for demokratiske institusjoner. Kjøp og salg av stemmer hindrer rettferdige valgprosesser. Når politi og domstoler mottar bestikkelser, undergraves rettssikkerheten, og likebehandling trues når befolkningen må betale «under bordet» for offentlige tjenester de har krav på. Økonomisk utvikling hindres ved at korrupsjon motvirker utenlandske investeringer, og korrupsjon kan utgjøre en umulig «oppstartskostnad» for små bedrifter i landet. For at myndigheter skal kunne holdes ansvarlige og politiske beslutninger og budsjettdisponeringer etterprøves, er innsyn og åpenhet i offentlig forvaltning og budsjetter nødvendig. Reell rett til innsyn og informasjon er derfor viktig. Uavhengige medier kan spille en viktig rolle i å avdekke korrupsjon.

Etter norsk lov er korrupsjon forbudt, enten det skjer i Norge eller i utlandet. Det samme følger av britisk og amerikansk antikorrupsjonslovgivning. Korrupsjon kan være den direkte årsaken til overtredelse av flere menneskerettigheter, blant annet forbudet mot diskriminering, kravet om likhet for loven, ytringsfriheten og retten til rettferdig rettergang. Korrupsjon kan også utgjøre en trussel mot pressefriheten, ved at medier som bidrar til å avdekke kritikkverdige forhold blir ofre for maktmisbruk, noe som både kan ramme enkeltjournalister og føre til at mediet blir helt eller delvis stengt.

Selv om frihet fra korrupsjon ikke er nedfelt som en egen menneskerettighet, kan den utledes av flere internasjonale og nasjonale regler, blant annet FN-konvensjonen mot korrupsjon. Flere europarådskonvensjoner er viktige i kampen mot korrupsjon, herunder Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon og den strafferettslige konvensjonen mot korrupsjon med tilleggsprotokoll. Gruppen av land mot korrupsjon (GRECO) er Europarådets overvåkningsorgan for nasjonal gjennomføring av organisasjonens antikorrupsjonsinstrumenter.

Regjeringen ser arbeidet mot korrupsjon som en viktig og integrert del av arbeidet med å støtte land i å etablere systemer for godt styresett og arbeider for å forebygge, avdekke og forfølge korrupsjon. Norske myndigheter er en pådriver for å styrke de multilaterale og regionale organisasjonenes arbeid på dette feltet. Innsatsen knytter seg særlig til utviklingssamarbeidet og det internasjonale næringslivet, i tillegg til arbeid for finansiell åpenhet.

Prioriterte innsatsområder:

  • Praktisere nulltoleranse mot korrupsjon og andre økonomiske misligheter, herunder ved å kreve tilbakebetaling av norske bidrag og rettsforfølgelse av de ansvarlige, og vurdere frys av videre bistand i alvorlige tilfeller.

  • Videreføre støtten til mekanismer og initiativer for å bekjempe korrupsjon og bidra til økt åpenhet i forvaltningen og om finansielle transaksjoner, herunder i FN, OECD, Europarådet og andre relevante organer, samt de internasjonale finansinstitusjonene og ulike regionale ordninger.

  • Støtte mottakerlandenes egen kapasitet til å forebygge og bekjempe korrupsjon, med særlig vekt på støtte til offentlig institusjonsbygging, nasjonale kvalitetssikringstiltak, opplæring, åpenhet og kontrollordninger.

Boks 3.11 Eksempler på initiativer for økt åpenhet og samarbeid med det sivile samfunn

Norge var i 2011 en av initiativtakerne til Open Government Partnership (OGP) sammen med USA, Brasil, Storbritannia, Indonesia, Mexico, Sør-Afrika og Filippinene. OGP er en internasjonal plattform for nasjonalt moderniseringsarbeid som har som hovedformål å bedre samarbeidet mellom myndigheter og det sivile samfunn for å øke innbyggernes velferd. Dette skal blant annet skje gjennom større grad av åpenhet om forvaltningens virksomhet og om finansielle transaksjoner og bevilgninger, bedring av kvaliteten i offentlig sektor og økt ansvarlighet i næringslivet. Et viktig virkemiddel er åpenhet om pengestrømmer mellom forvaltningen og ulike sektorer, eksempelvis innen olje, gass og naturressurser. Et annet eksempel er åpenhet om midler til utviklingshjelp og effekten av dem.

Alle land som er tilsluttet OGP skal lage en to-årig handlingsplan som er nasjonalt tilpasset, og som reflekterer OGPs prinsipper: åpenhet, deltakelse fra innbyggerne, ansvarlighet samt teknologi og innovasjon. Handlingsplanene blir evaluert av en uavhengig evalueringsmekanisme. De nasjonale handlingsplanene skal utarbeides i partnerskap med det sivile samfunn, og det sivile samfunn deltar også i OGPs styringskomité. Handlingsplanene kan inneholde både tiltak som gjelder det aktuelle landet, men også tiltak som retter seg mot andre land, eksempelvis bistand til å gjøre forvaltningen i andre land bedre i stand til å tjene befolkningen.

Fra 2011 til 2014 har antall land som har sluttet seg til OGP økt fra åtte til 65. Norge var med i styret i OGP fra 2011 til og med september 2014. Kommunal- og moderniseringsdepartementet er norsk faglig kontaktpunkt for OGP.

Norge er også en viktig støttespiller for Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), et initiativ for åpenhet i utvinningsindustrien. EITI er en global åpenhetsstandard der utvinningsselskaper publiserer hva de betaler i skatt til landene de utvinner i, samtidig som myndighetene i vertslandet offentliggjør mottatte beløp. Gjennomføringen av dette arbeidet overvåkes av det sivile samfunn. Åpenhet om betalingsstrømmene gir befolkningen informasjon om hvilke midler som er til rådighet for offentlig bruk, og gjør den bedre i stand til å ha en mening om hva midlene bør benyttes til. I ressursrike land kan det dreie seg om meget store verdier. EITI er således viktig både i kampen mot korrupsjon og i arbeidet for demokrati.

EITI-sekretariatet ligger i Norge og støttes økonomisk fra norsk side. Per september 2014 omfatter initiativet 46 stater. Av disse har 29 stater, også Norge, oppfylt alle EITIs krav. Ytterligere 17 land er i gang med gjennomføringen. Norske myndigheter vil arbeide for at flere land skal støtte initiativet og gjennomføre EITIs åpenhetskriterier.

3.3.4 Personvern

Personvernet er en del av retten til privatliv og er anerkjent i en rekke menneskerettighetskonvensjoner, både globale og regionale. Respekt for og beskyttelse av personvernet er en grunnleggende del av rettsstaten og demokratiske samfunn. Det omfatter retten til å bestemme over eget privatliv og egne personopplysninger. Personvernet skal ikke bare sikre hensynet til den enkeltes personlige integritet og privatliv, men legger også til rette for at alle individer kan delta i åpen meningsutveksling og politisk aktivitet uten frykt for at myndighetene eller andre registrerer og lagrer opplysninger om ens kommunikasjon med andre, ens ferdsel, interesser eller uttrykk for holdninger. Personvernet står særlig svakt i land med manglende lovgivning og kapasitet til å sørge for et reelt vern om den private sfære. Graden av politisk vilje står også her sentralt. Menneskerettighetsforkjempere, journalister og andre som ofte oppfattes som en trussel mot etablerte maktstrukturer er særlig, og i økende grad, utsatt for overvåkning og brudd på personvernet.

Retten til privatliv og til å bestemme over egne personopplysninger er ikke uinnskrenket. Overvåkning og informasjonsinnsamling kan være nødvendig av samfunnssikkerhetshensyn, men menneskerettighetene krever at slike tiltak ivaretar strenge rettssikkerhetskrav. Inngrep i personvernet er bare tillatt der de er foretatt i samsvar med lovgivningen, har et legitimt formål og er nødvendige i et demokratisk samfunn.

Personvernet er under press som følge av digitaliseringen av samfunnet. Vi etterlater oss alle store mengder elektroniske spor og informasjon som kan lagres og følges, og som alene eller i aggregert form kan være sensitiv. Stadig større deler av elektronisk kommunikasjon foregår over landegrensene, enten direkte med personer i utlandet, eller ved at nasjonal kommunikasjon foregår via satellitter eller annen teknologi innenfor andre staters territorium. Selv om internasjonale menneskerettslige overvåkningsorganer i flere avgjørelser har fastslått at retten til privatliv også gjelder i det digitale rom, er det internasjonale regelverket i liten grad utformet med tanke på dette. Regjeringen har nedsatt et utvalg for digital sårbarhet som skal kartlegge samfunnets digitale sårbarhet, samt foreslå konkrete tiltak for å styrke beredskapen og senke den digitale sårbarheten i samfunnet. Utvalget har blant annet fått i mandat å beskrive de sentrale folkerettslige rammer for grenseoverskridende informasjonsinnhenting, samt forholdet mellom personvern og informasjonsinnhenting. Utvalget skal levere sin utredning innen utgangen av september 2015.

Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet for ivaretakelse av personvern i det digitale rom. Norge deltar også i forhandlingene om EUs såkalte personvernpakke, hvis målsetting er å styrke borgernes personvern og skape økonomisk vekst ved å legge til rette for handel over landegrensene. I arbeidet for et fritt og åpent Internett med respekt for personvernet og menneskerettighetene er samarbeid med privat sektor også vesentlig.

Prioriterte innsatsområder:

  • Arbeide for ivaretakelse av personvern i det digitale rom.

  • Arbeide for at retten til personvern beskyttes i nasjonal lovgivning og at inngrep i personvernet er underlagt strenge rettssikkerhetsgarantier.

Figur 3.7 Michael Salceda, Mexico

Figur 3.7 Michael Salceda, Mexico

3.3.5 Eiendomsrett

Eiendomsrett er nedfelt i FNs verdenserklæring av 1948 som en menneskerettighet, men ble ikke videreført i FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, på grunn av store vansker med å enes om hva en slik rettighet skulle omfatte. Eiendomsrett er derimot regulert i flere av de regionale konvensjonene, blant annet i første tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Der eiendomsretten i seg selv ikke er sikret, vil tilsvarende beskyttelse til en viss grad følge av andre menneskerettigheter, blant annet forbudet mot diskriminering og kravet til rettferdig rettergang. Andre former for rettigheter til eiendom, som kollektive eiendomsrettigheter eller tradisjonelle bruksrettigheter, som for eksempel beiterettigheter eller rett til utnyttelse av utmark, blant annet i forbindelse med nomadiske forflytninger, er berørt i regionale konvensjoner og særkonvensjoner.

Privat eiendomsrett er en forutsetning for en reell og effektiv markedsøkonomi, og har stor betydning for å realisere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som for eksempel retten til adekvat bolig. En utfordring i mange land er at det ikke eksisterer eiendomsregistre. Uklarhet rundt eier- og bruksrettigheter og manglende lover eller oppfølging og håndheving av lover på dette området, er blant de forhold som forhindrer mennesker på landsbygda fra å arbeide seg ut av fattigdom. Dette gjelder ikke minst kvinner. Norske myndigheter har vært en pådriver for å fremforhandle FNs frivillige retningslinjer for landrettigheter innen jordbruk, skogbruk og fiske, som ikke minst er av betydning for landrettighetene til fattige matprodusenter.

En annen vesentlig menneskerettighetsutfordring knytter seg til diskriminering. I mange land begrenses særlig eiendomsrettighetene til kvinner og utsatte grupper. Diskriminering forekommer ved arv og annen etablering av eiendomsrett, som ved kjøp av bolig, skattlegging av eiendom, tildeling av konsesjoner, avståelse av eiendom, utbyggingsprosjekter eller overtakelse av fabrikker. Regjeringen gir arbeid mot alle former for diskriminering høy prioritet, og vil også fokusere på arbeid rettet inn mot privat eiendomsrett.

Prioriterte innsatsområder:

  • Arbeide for at nasjonale myndigheter fremmer og respekterer privat eiendomsrett, særlig for kvinner og utsatte grupper, både ved lov og i praksis.

  • Tilrettelegge for faglig samarbeid og erfaringsutveksling mellom relevante norske og lokale institusjoner.

Figur 3.8 Sze Hang Wai, Hong Kong/Kina

Figur 3.8 Sze Hang Wai, Hong Kong/Kina

Boks 3.12 Avklaring av eiendomsretten i kjølvannet av konflikt og krise

Dokumentasjon og juridisk avklaring av eiendomsretten er en utfordring i etterkant av væpnet konflikt og humanitære kriser. Slik registrering er viktig blant annet for låneopptak og investeringer, og dermed mulighetene til å skape ny økonomisk vekst.

Problemstillingen er aktuell på Vest-Balkan etter krigene på 1990-tallet, da mye dokumentasjon gikk tapt, ble fjernet eller folk ble fordrevet, og som følge av rettssituasjonen etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Norsk innsats ved Statens Kartverk har bidratt til å sikre eiendomsretten gjennom tiltak for eiendomsregistrering og oppmålingsarbeid av privat eiendom, næringseiendom og landbruksjord. Norske eksperter, stilt til rådighet gjennom NORDEM til EUs sendelag innen justissektoren (EULEX) og Kosovo Property Agency, har også bidratt til rettslig avklaring av eiendomstvister som har oppstått som følge av krigssituasjonen i Kosovo. Norske myndigheter vil fortsette å støtte arbeidet for å styrke de økonomiske rettighetene i landene på Vest-Balkan.

Et annet eksempel er Filippinene. Da tyfonen Haiyan traff Filippinene i november 2013, mistet millioner av mennesker sine hjem. Mange av de internt fordrevne har dessuten stått overfor trusselen om å bli bortvist som en følge av offentlige tiltak i etterkant av katastrofen. For å bidra til å finne løsninger på utfordringer som denne, har Flyktninghjelpens sivile beredskapsstyrke (NORCAP) bidratt med eksperthjelp til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Gjennom forhandlinger med lokale myndigheter har UNHCR bidratt til at internt fordrevne har unngått bortvisning og i stedet har kunnet vende tilbake til sine rettmessige hjem.

3.4 Likeverd og like muligheter

Democracy is not the law of the majority but the protection of the minority.
Albert Camus

Alle mennesker har menneskerettigheter uavhengig av personlige kjennetegn, som for eksempel kjønn, etnisitet, tro eller livssyn, urfolkstilhørighet, seksuell orientering eller funksjonsevne. Innledningen til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 slår fast «menneskets verdighet og verdi og like rettigheter for menn og kvinner», og var en av de viktigste føringene for normene som ble skrevet inn der. Men dette utgangspunktet møter aktiv motstand selv i dag, nær 70 år etter at teksten ble vedtatt av FNs generalforsamling. Man ser stadig at flertallet misbruker demokratiets muligheter til å overkjøre mindretall, at rasisme fortsatt kommer til uttrykk i samfunn verden over, og at grupper som har måttet lide urett i generasjoner, fortsatt ikke får sine menneskerettigheter realisert. Enkelte grupper kan ha særlig behov for, og krav på, beskyttelse. Det er derfor utarbeidet særkonvensjoner for blant annet rettighetene til kvinner, barn, flyktninger, personer med nedsatt funksjonsevne og urfolk, som utdyper og utfyller de mer generelle bestemmelsene i FNs kjerneinstrumenter.

Regjeringen ønsker å spisse innsatsen for å motvirke diskriminering ved å trygge og bedre situasjonen for utsatte grupper. Dette gjelder ikke minst bekjempelse av flerdimensjonal diskriminering, det vil si diskriminering basert på flere faktorer samtidig. Et vesentlig element i dette er at norsk støtte må ha som mål å sette statene i stand til å være garantister for at alle individer har de samme rettighetene i praksis.

Figur 3.9 Eric Le, Australia

Figur 3.9 Eric Le, Australia

Boks 3.13 Kastebasert diskriminering

Diskriminering basert på kaste utgjør et stort problem i land med kastesystemer. Anslagsvis 260 millioner mennesker berøres, i hovedsak i Asia og Afrika. For eksempel brukes seksualisert vold mot lavkastekvinner for å opprettholde en kastes kontroll over en annen og for å sikre eierskap til alle typer ressurser, og kan omfatte alt fra landeiendom til informasjon. Ineffektive rettssystemer fører ofte til at handlingene ikke får noen konsekvenser for gjerningsmennene. Politi av lavere kaste er maktesløse mot overgripere av høyere kaste, omfattende korrupsjon gjør at mange anmeldelser ikke blir registrert, og det blir stadig rapportert om episoder der jenter også voldtas av politiet når de anmelder en voldtekt. Norge arbeider for økt oppmerksomhet om kasteproblematikken i internasjonale fora.

3.4.1 Kvinner og likestilling

Det viktigste internasjonale instrumentet for å fremme og beskytte kvinners rettigheter er FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner. Konvensjonen er ratifisert av nesten alle stater. Forbudet mot kjønnsdiskriminering er også nedfelt i andre sentrale globale og regionale konvensjoner. En rekke stater har imidlertid tatt forbehold mot viktige bestemmelser, med henvisninger til nasjonal lovgivning eller religion. Handlingsplanen og plattformen fra fjerde kvinnekonferanse i Beijing 1995 er også et viktig referansedokument for arbeidet med likestilling og kvinners rettigheter.

Svært mange kvinner og jenter utsettes jevnlig for trusler, vold (herunder seksualisert vold) og drap, ofte uten at myndighetene kan eller vil sette i verk effektive tiltak. Ifølge UNICEF har 125 millioner jenter og kvinner blitt utsatt for kjønnslemlestelse, og to til tre millioner jenter risikerer hvert år å bli utsatt for denne skadelige praksisen.6 Selektiv abort av jentefostre utføres i økende grad. Kvinner har i gjennomsnitt lavere politisk medbestemmelse enn menn og er overrepresentert i den uformelle økonomien. Eksempelvis mottar kvinner bare ti prosent av all lønnsinntekt og eier bare én prosent av all eiendom på verdensbasis.7 Kvinner og jenter har ofte dårligere rettsvern, fysisk sikkerhet, helse og utdanning enn menn. Kvinner og jenter som tilhører minoritetsgrupper eller har nedsatt funksjonsevne er særlig utsatt.

Kvinne- og likestillingsperspektivet er integrert i alle deler av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norge er en pådriver for en global konsensus om sterke vedtak knyttet til likestilling og kvinners rettigheter, og arbeider for et eget likestillingsmål i FNs bærekraftsmål. Sentrale norske budskap er at økt gjennomføring av rettigheter, ressurser og innflytelse for kvinner er mål i seg selv og er en drivkraft for bærekraftig utvikling, fattigdomsutryddelse, demokratiske samfunn og varig fred.

Den norske likestillingsinnsatsen er basert på en bred tilnærming som inkluderer både kvinner og menn, uavhengig av etnisitet, alder, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne. Alle berørte, det vil si både kvinner og menn, gutter og jenter, må involveres i arbeidet for å oppnå likestilling.

Prioriterte innsatsområder:

  • Videreutvikle en ledende rolle for likestilling og kvinners rettigheter, herunder ved å bekjempe diskriminering av kvinner ved lovgivning og i praksis.

  • Arbeide for at kvinner gis likeverdig rett til politisk og økonomisk medbestemmelse, herunder likeverdig rett til å inngå avtaler, eie jord og arve.

  • Arbeide for å bekjempe vold mot kvinner, blant annet gjennom å utarbeide en strategi mot kjønnslemlestelse.

  • Arbeide for å styrke kvinners rett til helse, herunder seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter, og fremme internasjonal aksept for seksuelle rettigheter og rett til abort.

Boks 3.14 Kjønnslemlestelse

Ifølge UNICEF lever de fleste av verdens kjønnslemlestede jenter og kvinner i land i Afrika og Midtøsten, og hver femte av disse bor i Egypt.1 Praksisen skjer til tross for at de fleste jenter og kvinner i de berørte landene ønsker at den avskaffes. Frykt for sterke sosiale sanksjoner og stigma er blant de vanligste årsakene til at praksisen opprettholdes.

Kjønnslemlestelse av jenter innebærer alvorlige brudd på retten til ikke-diskriminering, frihet fra umenneskelig eller nedverdigende behandling, retten til utvikling og retten til en høyest oppnåelig helsestandard. I ytterste konsekvens trues jentenes rett til liv. Kjønnslemlestelse henger ofte nært sammen med problemstillinger som barneekteskap og for tidlig graviditet.

I de senere årene er det utarbeidet effektive metoder for å motvirke kjønnslemlestelse. Felles for disse metodene har vært en rettighetsbasert tilnærming som inkluderer opplæring i menneskerettigheter, etterfulgt av åpen dialog og kollektiv beslutning om å avskaffe kjønnslemlestelse. Lokal forankring er en viktig forutsetning, kombinert med påtrykk ovenfra gjennom politikk, lovverk, utdanning og medier. Et gjennombrudd var vedtakelsen av FN-resolusjonen mot kjønnslemlestelse i 2012, som er blitt et viktig globalt rammeverk for all innsats rettet mot å avskaffe praksisen. I 2014 vedtok FNs menneskerettighetsråd en resolusjon som ber FNs høykommissær for menneskerettigheter legge frem en rapport om gode erfaringer og store utfordringer i arbeidet med å forebygge og avskaffe kjønnslemlestelse.

Regjeringen vil styrke den internasjonale innsatsen mot kjønnslemlestelse. Regjeringen ønsker å løfte innsatsen som et eget felt og som en del av en integrert tilnærming i sammenheng med andre relevante innsatsområder, som kvinners rettigheter og likestilling, utdanning, menneskerettigheter og helse.

1 Female Genital Mutilation/Cutting: a statistical overview and exploration of the dynamics of change, 2013.

Figur 3.10 Maryla Rarus, Polen

Figur 3.10 Maryla Rarus, Polen

3.4.2 Barn

FNs barnekonvensjon understreker at alle barn har grunnleggende rettigheter knyttet til overlevelse, deltakelse, utvikling og beskyttelse mot diskriminering. Barnekonvensjonen er ratifisert av nesten alle land i verden, men en rekke land har tatt omfattende forbehold. I de senere årene har det vært en positiv utvikling på sentrale områder som utdanning og overlevelse. Like fullt er realiteten, 25 år etter at konvensjonen ble vedtatt, at svært mange barn lever et liv langt unna de standarder som settes i barnekonvensjonen.

Myndigheter må stilles til ansvar for å innfri barns menneskerettigheter i eget land, gjennom lovverk og institusjoner. De må sikre at barn og unge beskyttes mot å bli rekruttert til væpnede styrker og mot vold, overgrep og utnyttelse samt prioritere ressurser for å innfri barns rett til liv, utvikling, helse og utdanning. Det er viktig å rette tiltak mot de fattigste og de mest marginaliserte barna, og å la barn og unge få delta, ytre seg og organisere seg slik at de selv kan fremme sine interesser og definere sine behov.

Barns og ungdoms deltakelse er en god investering i fremtidig aktive borgere som kan hevde sine rettigheter sosialt, økonomisk og politisk. Regjeringens satsing på utdanning vil bedre realiseringen av barns rettigheter, herunder barns mulighet til medbestemmelse, samtidig som den vil bidra til å gi barna kunnskaper om menneskerettighetene.

Prioriterte innsatsområder:

  • Bidra til at alle barn får de samme mulighetene til å begynne på og fullføre skolen, og til at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.

  • Bidra til styrket gjennomføring av FNs barnekonvensjon, blant annet ved støtte til organisasjoner som jobber for barns rettigheter.

  • Motarbeide kjønnslemlestelse av barn, og bidra til å sikre barns helse og redusere barnedødelighet.

  • Arbeide for beskyttelse av barn i væpnet konflikt og bekjempelse av vold mot barn.

Boks 3.15 Barne- og tvangsekteskap

Ifølge tall fra UNICEF blir hvert år anslagsvis 14,2 millioner jenter under 18 år tvangsgiftet. Over 700 millioner av dagens kvinnelige befolkning har blitt giftet bort før fylte 18 år. Hver tredje av disse kvinnene var under 15 år da ekteskap ble inngått. Også gutter blir giftet bort som barn, men jenter er i uforholdsmessig stor grad berørt. I Niger, som har den høyeste forekomsten av barneekteskap i verden, har 77 prosent av kvinnene mellom 20 og 49 år blitt giftet bort før fylte 18 år, i motsetning til fem prosent av mennene i samme aldersgruppe. De samme kjønnsforskjellene forekommer i land der barneekteskap er mindre utbredt. Barneekteskap blant jenter er mest utbredt i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Nesten halvparten av alle barnebruder er hjemmehørende i Sør-Asia, og India alene står for en tredjedel på verdensbasis. Bangladesh har den høyeste andelen ekteskap som omfatter jenter under 15 år.1

Jenter fra fattige familier, de som lever på landsbygda og de med lavest utdanning er mest utsatt. For jentene som rammes er det som regel starten på seksuelle overgrep, tap av skolegang og risikofylte svangerskap og fødsler. Dette er brudd på rettigheter nedfelt i både FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon.

Norge er blant de største giverne til FNs befolkningsfond, som er en av de viktigste globale aktørene for bekjempelse av barneekteskap. Norske myndigheter støtter også organisasjoner som arbeider mot barne- og tvangsekteskap som del av større programmer for utdanning, helse og menneskerettigheter.

1 UNICEF, Ending Child Marriage: Progress and prospects, 2014.

3.4.3 Personer med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt i 2006. Konvensjonen forplikter statspartene til å bekjempe diskriminering og arbeide for et inkluderende samfunn både nasjonalt og internasjonalt. Konvensjonen vektlegger prinsippene om ikke-diskriminering, tilgjengelighet og medbestemmelse, og understreker at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne er et viktig element i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Norge ble part i konvensjonen i juni 2013.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at omtrent én milliard mennesker lever med en form for nedsatt funksjonsevne, og har ved flere anledninger påpekt at tusenårsmålene ikke kan nås dersom personer med nedsatt funksjonsevne ikke fullt ut inkluderes i samfunnet.8 Personer med nedsatt funksjonsevne blir ofte diskriminert og ekskludert fra sosiale, økonomiske og politiske prosesser. De kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på de fleste levekårsindikatorer, og de lever oftere enn andre i fattigdom, har lavere utdanning, lavere arbeidsdeltakelse og dårligere tilgang til helsetjenester og rehabilitering. Vanskelighetene forsterkes i utviklingsland. Kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne opplever ofte flerdimensjonal diskriminering,og er særlig utsatt for overgrep og vold. Barn med nedsatt funksjonsevne blir i større grad enn andre barn ekskludert, for eksempel når det gjelder utdanning. Regjeringen vil derfor både iverksette hastetiltak for å nå dem som har falt utenfor FNs tusenårsmål for utdanning, og arbeide for å ta med et eget mål om rettighetsbasert utdanning i FNs bærekraftsmål, der det særlig blir tatt hensyn til marginaliserte grupper.

Norske myndigheter har over tid prioritert arbeidet med å bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Norge arbeider for at tematikken i økende grad settes på dagsorden i FN og andre multilaterale fora, og støtter FNs arbeid for at hvert enkelt land skal gjennomføre konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Det legges stor vekt på støtte til og involvering av personer med nedsatt funksjonsevne samt deres organisasjoner og støttespillere i det internasjonale samfunn i dette arbeidet.

Prioriterte innsatsområder:

  • Bidra til å styrke gjennomføringen av FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, herunder ved utdanningsbistand, humanitær bistand, arbeid for global helse og arbeid med kvinner og likestilling.

  • Prioritere bedret tilgang til utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne, og være pådriver for å inkludere barn med nedsatt funksjonsevne i bilateralt og multilateralt utdanningssamarbeid og i den humanitære innsatsen på utdanningsområdet.

  • Øke støtten til ofre for håndvåpen, miner, klasevåpen og andre eksplosiver, samt arbeide for forebygging og for at rehabilitering av disse ofrene i større grad anerkjennes som et menneskerettighetsspørsmål.

  • Bidra til at det utarbeides konkrete indikatorer som synliggjør situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne, slik at deres behov og rettigheter blir respektert, beskyttet og innfridd.

Figur 3.11 Anna Wcislo, Polen

Figur 3.11 Anna Wcislo, Polen

3.4.4 Urfolk

Urfolksspørsmål står sentralt på FNs dagsorden. Opprettelsen av FNs permanente forum for urfolksspørsmål og utnevnelsen av FNs første spesialrapportør for urfolksspørsmål i 2001, vedtakelsen av FNs urfolkserklæring i 2007 samt opprettelsen av Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter under FNs menneskerettighetsråd i 2008 er viktige milepæler i det internasjonale arbeidet for urfolksspørsmål. I tillegg har ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge var det første landet til å ratifisere i 1990, viktige bestemmelser om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin kultur og til å bli konsultert i saker som vedrører dem. Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Urfolkrepresentanter deltar i dag der spørsmål av relevans for dem behandles i internasjonale prosesser. Verdenskonferansen for urfolk vedtok enstemmig i september 2014 et ambisiøst sluttdokument der statene forplikter seg til å arbeide for å fremme urfolks rettigheter. Dokumentet er et resultat av en åpen og inkluderende prosess, der urfolk har vært svært aktive i arbeidet.

På tross av disse positive utviklingstrekkene i internasjonale fora lever mange urfolk fortsatt under svært vanskelige forhold. I mange land er urfolk i stor grad ekskludert fra det politiske, økonomiske og kulturelle liv, og urfolk kommer dårligere ut enn andre befolkningsgrupper på mange levekårsindikatorer, for eksempel helse og utdanning. Samtidig er urfolk spesielt sårbare for virkningene av globale klimaendringer og det økende presset på verdens naturressurser.

Urfolksperspektivet gjør seg særlig gjeldende i nordområdepolitikken, klima- og skogsatsingen og i arbeidet med menneskerettigheter og næringsliv.

Prioriterte innsatsområder:

  • Være en pådriver i det internasjonale arbeidet for fremme av urfolks rettigheter gjennom å arbeide for at FNs urfolkserklæring og ILO-konvensjon nr. 169 får økt tilslutning og følges opp i praksis.

  • Arbeide for at urfolk får delta i beslutningsprosesser som angår dem både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

3.4.5 Seksuell orientering og kjønnsidentitet

All human beings are born free and equal in dignity and rights. All human beings – not some, not most, but all.
Ban Ki-moon

Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer (LHBTI) har krav på myndigheters beskyttelse mot diskriminering og vold på lik linje med alle andre i samfunnet. Arbeidet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet handler derfor ikke om etablering av nye rettigheter eller særrettigheter for LHBTI-personer, men om at eksisterende rettigheter skal respekteres.

LHBTI-personer er utsatt for grove menneskerettighetsbrudd over hele verden. De blir utestengt fra skoler, arbeidsliv og helsetjenester og utsatt for trakassering, vold, seksuelle overgrep og drap. Homofili er kriminalisert i 78 land og er gjenstand for dødsstraff i Iran, Saudi-Arabia, Jemen, Mauritania, Sudan og i deler av Nigeria og Somalia.9 Det er dessuten eksempler på manglende vilje til å beskytte homofile i land uten slik diskriminerende lovgivning. Enkelte stater har også de senere år kriminalisert ytringer om homofili. Oversikten i figur 3.13 viser at homofili har vært kriminalisert i alle verdens regioner, og at trenden gradvis går i retning av avkriminalisering på tvers av regionene. Avkriminalisering er imidlertid ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å hindre at diskriminering finner sted på grunnlag av seksuell orintering eller kjønnsidentitet.

Menneskerettigheter, seksuell orientering og kjønnsidentitet har fått økt oppmerksomhet i internasjonale fora de siste årene. Det var et historisk øyeblikk da Europarådet i 2010 vedtok en anbefaling til medlemsstatene om tiltak for å bekjempe diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Året etter gjorde også FNs menneskerettighetsråd et historisk vedtak, da et flertall av rådets medlemmer for første gang uttrykte sterk bekymring for diskriminering og vold på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Norge har jobbet for en oppfølgingsresolusjon, og et nytt vedtak ble gjort av Menneskerettighetsrådet i september 2014. Vedtaket gir FNs høykommissær for menneskerettigheter mandat til å fremskaffe bedre informasjon om situasjonen på landnivå, og komme med anbefalinger til medlemsland om gode tiltak. Lokale aktivister organiserer seg i stadig større grad og ber om støtte til sitt rettighetsarbeid.

Arbeidet med å fremme rettighetene til LHBTI-personer har fremprovosert reaksjoner. Latent homofobi og negative holdninger kommer til overflaten, og utnyttes ofte av myndighetene for å styrke deres popularitet i eget land.

Regjeringen arbeider for at de eksisterende universelle menneskerettighetene og forpliktelsene statene har påtatt seg også gjennomføres for LHBTI-personer. Norge har gått i front for å sette tematikken på den internasjonale dagsorden gjennom samarbeid med land fra alle regioner. Argumentet om at dette er en vestlig drevet agenda har slik mistet mye av sin relevans. Det tas høyde for at dette arbeidet er langsiktig og mange steder sensitivt, og at det å endre de sosiale normer som gjør det akseptabelt å diskriminere LHBTI-personer, krever nært samarbeid med lokale organisasjoner. Arbeid med helsetiltak og hiv-forebygging kan i noen land være en døråpner for et videre samarbeid med myndighetene om LHBTI.

Prioriterte innsatsområder:

  • Føre en konsekvent og langsiktig innsats for beskyttelse av LHBTI-personer, og sikre at de har samme rettigheter som alle andre mennesker.

  • Arbeide for universell avkriminalisering av homofili, og bekjempe diskriminering av LHBTI-personer i lovgivning og praksis.

  • Bidra til holdningsskapende arbeid, særlig i utdannings- og mediesektoren.

Figur 3.12 Oversikt over land som kriminaliserer homofili.

Figur 3.12 Oversikt over land som kriminaliserer homofili.

Kilde: FNs høykommissær for menneskerettigheter

Boks 3.16 Nepal – en positiv utvikling for LHBTI-personers situasjon

Nepals overgang til demokratisk republikk i 2008 har hatt en positiv virking for LHBTI-personer. Inkludering av marginaliserte grupper har stått høyt på den politiske dagsordenen. Utenriksdepartementets støtte til den nepalske LHBTI-organisasjonen Blue Diamond Society har bidratt til viktig menneskerettighetsarbeid og større synlighet for seksuelle minoriteter i mediene.

Høyesterett i Nepal har fjernet diskriminerende lovgivning og tillater statsborgerskap og identifikasjonspapirer med kategorien «annet», eller det som ofte kalles «tredje kjønn». LHBTI-spørsmål debatteres regelmessig i TV, radio og aviser, ofte med personlige historier om kamp mot fordommer. Lokalt lederskap har vært viktig for å kunne møte argumenter om at LHBTI er noe fremmed eller vestlig, og aktivister har blant annet brukt religiøse og kulturelle tradisjoner for å fremme sin egen dagsorden. LHBTI-bevegelsen er engasjert i det politiske liv, og er blitt mer synlige ved å stå sammen med andre minoriteter for økte rettigheter. Tradisjonelle holdninger utfordres gjennom holdningsskapende arbeid rettet mot politikere, politi, helsepersonell og lærere. Flere titalls LHBTI-personer stod frem i mediene i forbindelse med valget i 2013, med budskap om at de ønsket å stille som kandidater for sine respektive partier.

3.4.6 Retten til helse og retten til mat

Retten til helse og retten til mat er blant annet nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og skal realiseres uten diskriminering. FNs tusenårsmål er retningsgivende for norske myndigheters innsats på disse områdene.

Å gjennomføre retten til helse er et mål i seg selv, og bidrar samtidig til at andre menneskerettigheter realiseres og styrkes. God helse forutsetter blant annet tilgang til nok, trygg og ernæringsriktig mat, rent drikkevann, tilfredsstillende sanitære forhold og et rent miljø. En god helse er viktig for enkeltindividet, men også for positiv samfunnsutvikling. Bedret helse fører eksempelvis til at flere kan stå i arbeid og til mindre press på kostnadskrevende helsetjenester. FNs tusenårsmålrapport for 2011 viser god fremgang i arbeidet med å sikre oppnåelsen av de tre helserelaterte tusenårsmålene.10 Samtidig er det klart at fremgangen er for svak på noen områder til at alle tusenårsmålene vil nås innen 2015, og det er store geografiske variasjoner. Ifølge WHO dør 800 kvinner hver eneste dag i forbindelse med svangerskap og fødsel.11 Det er en betydelig mangel på helsepersonell. Med enkle midler kunne flere nyfødte blitt reddet. Informasjon om familieplanlegging, seksualundervisning og lettere tilgjengelig, billig prevensjon er avgjørende virkemidler for å redusere antallet uønskede graviditeter. Regjeringen vil derfor videreføre innsatsen for mødre- og barnehelse.

Kampen mot hiv og aids har redusert smittetallene og dødstallene med nærmere en tredjedel, og over ti millioner hivsmittede får behandling. Likevel lever over 35 millioner mennesker med hiv, og mange flere er i risikosonen.12 Unge kvinner i fattige land, seksuelle minoriteter og andre sårbare grupper er spesielt utsatt. Regjeringen vil derfor trappe opp innsatsen mot hiv.

Figur 3.13 Årstall for avkriminalisering av homofili i utvalgte land.

Figur 3.13 Årstall for avkriminalisering av homofili i utvalgte land.

Kilde: ILGA «State sponsored homophobia 2013»

Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) er sult og feilernæring den største helserisikoen på verdensbasis – større enn hiv/aids, malaria og tuberkulose til sammen. På verdensbasis er hvert fjerde barn under fem år veksthemmet i den forstand at kroppen og hjernen er påført permanente skader som følge av underernæring, og 80 prosent av disse bor i bare 14 land.13 Selv om målet om å halvere andelen av verdens befolkning som sulter innen 2015 er innenfor rekkevidde, er antallet mennesker som lever i kronisk sult, fortsatt svært høyt. Blant årsakene er marginalisering, fattigdom og diskriminering. Andre årsaker er manglende tilgang til ressurser som jord, skog og fisk samt usikre landrettigheter. For å bedre matsikkerheten og alles rett til mat, må sårbare gruppers tilgang til mat, og deres muligheter for selv å produsere mat, styrkes. Norge var en pådriver i fremforhandlingen i 2012 av FNs frivillige retningslinjer om landrettigheter innen jordbruk, skogbruk og fiske, som er et viktig middel for å bekjempe sult og fattigdom og støtte bærekraftig utvikling. Retningslinjene har stor betydning for landrettighetene til fattige matprodusenter, særlig kvinner. I strategien «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» for perioden 2013–2015, som bygger på FAOs frivillige retningslinjer fra 2004 om gjennomføring av retten til mat, prioriteres en styrking av den rettighetsbaserte tilnærmingen i all norsk støtte til matsikkerhet. Det innebærer økt vekt på politisk dialog som vektlegger rammevilkår for småbrukere, særlig kvinnelige småbrukere, samt likestilling og forutsigbarhet når det gjelder tilgang til innsatsfaktorer og markeder. Sivilsamfunnsorganisasjoner og bøndenes egne organisasjoner har viktige roller for å fremme en slik rettighetstilnærming.

Prioriterte innsatsområder:

  • Videreutvikle den norske innsatsen for global helse, med særlig vekt på barns helse og reduksjon av barnedødelighet, bedring av mødrehelse og bekjempelse av smittsomme sykdommer, herunder støtte til vaksinering.

  • Arbeide for å bedre global tilgang til medisiner, prevensjon, familieplanlegging og seksualundervisning.

  • Arbeide mot diskriminering og stigmatisering av mennesker som er utsatt for hiv og aids, i samarbeid med blant annet FNs aidsprogram og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.

  • Videreføre den norske strategien for matsikkerhet, og bidra til at arbeidet med matsikkerhet og ernæring i FNs nye bærekraftsmål har en menneskerettighetsbasert tilnærming.

3.4.7 Arbeidstakerrettigheter og retten til et anstendig arbeidsliv

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, og er ansvarlig for å utvikle, overvåke og håndheve internasjonale arbeidsstandarder. Dette inkluderer også et sterkt fokus på sysselsetting og jobbskaping. Behovet for flere og bedre jobber er stort, ikke minst i lys av den økende arbeidsledigheten blant unge. ILO anslår at verden frem til 2020 trenger 600 millioner arbeidsplasser for å takle global arbeidsledighet og holde tritt med den demografiske utviklingen.14 Norge er medlem av ILOs styre i perioden 2014–2017. ILOs åtte kjernekonvensjoner utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet, og deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Alle medlemsstater er forpliktet til å respektere og beskytte disse rettighetene, uavhengig av om de har ratifisert konvensjonene. Selv om hovedansvaret for regulering av et anstendig arbeidsliv tilligger myndighetene i de enkelte land, har næringslivet et selvstendig ansvar for å respektere arbeidstakerrettighetene i sin virksomhet. Næringslivets menneskerettighetsansvar er nærmere omtalt i kapittel 4.5.

Den norske strategien for et anstendig arbeidsliv har styrket og samordnet innsatsen for å fremme arbeidstakerrettigheter globalt, og gir et viktig bidrag til økt norsk vektlegging av menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken. Prioriteringen av anstendig arbeid er også reflektert i EØS-samarbeidet. Organisasjonene i norsk arbeidsliv får støtte til samarbeid med søsterorganisasjoner i utviklingsland. Norske myndigheter gir også støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner i andre land som jobber for arbeidstakerrettigheter og et anstendig arbeidsliv.

Boks 3.17 ILOs overvåkningssystem

ILOs trepartstruktur, der regjeringer, arbeidstakere og arbeidsgivere deltar på like fot, skiller organisasjonen fra alle andre mellomstatlige organisasjoner. ILOs særlige styrke ligger i permanente overvåkningssystemer for gjennomføringen av konvensjoner og anbefalinger i organisasjonens 183 medlemsland. Hvert medlemsland må rapportere jevnlig til ILOs permanente overvåkningssystem om gjennomføring og etterlevelse av de åtte kjernekonvensjonene, samt konvensjoner som landet er part i. ILOs styre eller en part, enten arbeidsgiver eller arbeidstaker, kan klage på at en regjering ikke etterlever sine forpliktelser. Regjeringer som blir anklaget for brudd på konvensjonene risikerer omdømmetap og tap av handelspreferanser fra for eksempel EU.

Norske myndigheter er en pådriver for en mer samstemt tilnærming til anstendig arbeid på internasjonalt nivå gjennom samarbeid mellom ILO, andre deler av FN-systemet, de multilaterale finansinstitusjonene og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Prioriterte innsatsområder:

  • Videreføre en samstemt norsk politikk for å beskytte og fremme arbeidstakerrettigheter internasjonalt, og bidra til økt samstemthet på internasjonalt nivå i tilnærmingen til anstendig arbeid, herunder i FNs utviklingsagenda etter 2015.

  • Arbeide for at ILO prioriterer organisasjonens kjerneområder og bidrar til å sikre grunnleggende rettigheter, blant annet gjennom styrearbeidet i perioden 2014–2017.

  • Arbeide for at ILO og andre internasjonale organisasjoner styrker innsatsen for jobbskaping og økt sysselsetting.

Fotnoter

1.

UNESCOs Global Monitoring Report (GMR) 2013/4. Tallene i siste GMR er fra 2011 og er de nyeste som finnes.

2.

Draft Lucens Guidelines for Protecting Schools and Universities from Military Use.

3.

Amnesty International: Human Rights, Facts and Figures, 2013.

4.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 6.

5.

Se rapport A/67/275.

6.

Female Genital Mutilation/Cutting: a statistical overview and exploration of the dynamics of change, 2013.

7.

Tall fra Verdensbankens World Development Indicators, 2009.

8.

WHO og Verdensbanken, World Report on Disability, 2011.

9.

ILGA, State-sponsored homophobia – A world survey of laws: Criminalisation, protection and recognition of same-sex love, 2014.

10.

Tusenårsmål 4, 5 og 6 om henholdsvis redusert barnedødelighet, bedret mødrehelse og bekjempelse av hiv og aids, malaria og andre sykdommer.

11.

World Health Organization Fact Sheet No 348, 2014.

12.

UNAIDS, Aids by the Numbers, 2013.

13.

UNICEF, Improving child nutrition - The achievable imperative for global progress, 2013.

14.

Global Employment Trends 2012: Preventing a deeper jobs crisis.

Til toppen
Til dokumentets forside