12 Havressursloven

12.1 Innledning

Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressursloven) – lov av 6. juni 2008 nr. 37 – er den sentrale loven for forvaltning og regulering av viltlevende marine ressurser og hører inn under Nærings- og Fiskeridepartementet. Loven skal sikre ansvarlig, helhetlig ressursforvaltning, og tar derfor opp i seg viktige elementer som føre var-prinsippet og økosystembasert forvaltning. Loven har bidratt til en mer helhetlig forvaltning av alle viltlevende marine ressurser.

Havressursloven er en vid fullmaktslov som gir hjemler for kvotefastsettelse og fordeling av kvoter mellom fartøygrupper, regulering av utøvelsen av fiske og øvrig høsting av viltlevende marine ressurser, verne- og bevaringstiltak samt kontroll og sanksjonering ved brudd på fiskerilovgivningen.

Det følger av § 1 at formålet med havressursloven er: «å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»

12.1.1 Hvem eier ressursene i havet?

Retten til de viltlevende marine ressursene ligger til «felleskapet i Noreg», jf. § 2. Forarbeidene legger til grunn at staten har et ansvar for å forvalte bestander og de marine økosystemene, slik at det kan produseres et høstningsoverskudd.

12.1.2 Ny lov – utvidet saklig virkeområde

Virkeområdet i havressursloven er etter siste lovendring utvidet til å gjelde alle viltlevende marine ressurser og det tilhørende genetiske materialet, ikke bare tradisjonell fangst og fiske. Dette innebærer for eksempel at loven også regulerer høsting av tang og tare. Det saklige virkeområdet presiseres nærmere i havressursloven § 3.

Høsting og dyrking av tang og tare er en voksende næring som vil få betydning i planleggingen av kyst og sjøarealer. Høstingen reguleres gjennom en egen forskrift. Fiskeridirektoratet er gitt hjemmel for å tillate og regulere høsting av tare i enkelte regioner gjennom regionale forskrifter. Slik tillatelse gis for inntil 5 år av gangen.

12.1.3 Grunnleggende hensyn og prinsipper i loven

I havressursloven er det innført et forvaltningsprinsipp om at mennesker skal høste av overskuddet fra de marine ressursene, slik at ressursene også kommer fremtidige generasjoner til gode. Dette innebærer at det kan høstes uten særskilt hjemmel i forskrift, men at myndighetene har en plikt til å vurdere regelmessig hva slags forvaltningstiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene.

Forvaltningsprinsippet og andre grunnleggende hensyn i forvaltningen av de marine ressursene fremgår av havressursloven § 7. Her slås det blant annet fast at forvaltningen skal benytte føre var-prinsippet og en økosystembasert tilnærming som tar hensyn til det biologiske mangfoldet.

12.1.4 Forpliktelser overfor det samiske folk

Havressursloven tydeliggjør Norges urfolksforpliktelser. I havressursloven § 7 bokstav g slås det fast at forvaltningstiltakene skal være med å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur. I oppfølgingen av kystfiskeutvalget for Finnmark, NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark, ble det gjort enkelte lovendringer i havressursloven og deltakerloven for å sikre at fiskerilovgivningen også for framtiden vil være klart innenfor rammene av folkeretten. Det ble blant annet gitt hjemmel for å opprette en fjordfiskenemnd for Finnmark, Troms og Nordland, jf. havressursloven § 8 b. Det ble fra 2014 opprettet en slik fjordfiskenemnd for å gi råd om forvaltningen av fjordfiskeriene i de tre nordligste fylkene, særlig med vekt på samisk bruk og denne brukens betydning for samiske lokalsamfunn. I et nytt fjerde ledd i deltakerloven § 21 ble det slått fast en rett til fiske, på visse vilkår, for personer bosatt i Finnmark og enkelte områder i Troms og Nordland med innslag av sjøsamisk bosetting.

12.2 Saksbehandling og samarbeid i planprosesser

Fiskeridirektoratet er myndighetenes rådgivende og utøvende organ innen fiskeri- og akvakulturforvaltning i Norge. Fiskeridirektoratet står for store deler av den praktiske regulering og kontroll av fiskeriene gjennom året. Fiskeridirektoratets regionkontorer skal, som representant for statlig myndighet i regionene, delta i arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.

Fiskeridirektoratet har rett og plikt til å delta i arealplaner der deres saksfelt berøres, jf. plan- og bygningsloven § 3-2. Slik bistand kan innebære faglige uttalelse til de ulike planene, konsekvensutredninger, dispensasjonssaker, bidra med kartinformasjon, samt om nødvendig påklage dispensasjonsvedtak og fremme innsigelser.

Havressursloven er en viktig nærings- og miljølov med en rekke virkemidler for å sikre en bærekraftig utnyttelse og bevaring av de viltlevende marine ressursene. Loven har flere hjemler for midlertidige og permanente tiltak for å beskytte eller verne sårbare bestander eller habitater. For eksempel er det adgang til å stenge områder for fiske med bunntrål eller midlertidig lukking av områder for fiske på grunn av innblanding av fiskeyngel. Det er også eksempler på opprettelse av fredningsområder, blant annet er det i dag syv bevaringsområder for hummer langs norskekysten.

Enkelte verne- og bevaringsformål utredes og gjennomføres altså i egne prosesser i fiskeriforvaltningen. Det er derfor viktig at planmyndighetene kjenner til disse prosessene og har samarbeid med fiskeriforvaltningen, samt tilgang til relevant informasjon og kystnære fiskeridata. Planmyndighetene i Nordland, Troms og Finnmark må også se hen til arbeidet som gjøres av Fjordfiskenemnda for Nordland, Troms og Finnmark. For nærmere veiledning om arbeid med kystsoneplanlegging fra fiskerimyndighetenes side, vises det til retningslinjer for arbeid med kystsoneplanlegging i Fiskeridirektoratet.