1 Innledning

Foto: Georg Osodi/Panos/Felix Features

Det er ikke sant at verdens fattigdom vil forsvinne bare den økonomiske veksten blir høy nok. Verdens økonomi er fem ganger så stor som for 50 år siden, mens det bare er to ganger så mange mennesker. Med en rettferdig fordeling av denne veksten ville ingen lenger levd i ekstrem fattigdom. Men over en milliard mennesker gjør fortsatt det, samtidig som verdens rikeste blir rikere og rikere. Mahatma Gandhis ord om at verden har nok ressurser for «everybody’s need, but not everybody’s greed» er mer aktuelle enn noensinne. For regjeringen er det viktig å ta et oppgjør med forestillingen om at vekst alene er nok til å skape en bedre verden for alle. Verden trenger politisk vilje for rettferdig fordeling. Bare da vil den økonomiske veksten komme alle til gode.

Små forskjeller er bra for samfunnsutviklingen. Respekt for demokrati og menneskerettigheter skaper gode samfunn. Åpenhet skaper trygghet mellom folk og folkevalgte, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mellom kjøper og selger og mellom samarbeidspartnere på alle nivåer.

Store forskjeller, autoritært styre og lukkede samfunn svekker tilliten mellom innbyggerne og øker risikoen for kriminalitet, vold og sosiale uroligheter. Små forskjeller, demokrati, respekt for menneskerettighetene og åpenhet øker muligheten for at alle kan bruke sitt potensial og dermed skape utvikling og mangfold. Dette øker tilliten i samfunnet. Tillit mellom mennesker er en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst og utvikling.

Med denne meldingen varsler regjeringen en kraftsamling i vår innsats for rettferdig fordeling og vekst i fattige land. Dette skal skje gjennom tydeligere innsats for demokrati, menneskerettigheter, åpenhet og redusert ulikhet.

1.1 Ulikheten øker

Helt siden bistandens begynnelse for 60 år siden har verdenssamfunnet lagt vekt på den urettferdige fordelingen mellom rike og fattige land. I etterkrigstidens todelte internasjonale maktstruktur oppsto begrepet «den tredje verden» om den store og sammensatte gruppen av land som ikke tilhørte vestblokken eller østblokken, og som hadde fattigdom og avmakt som sitt gjennomgående fellestrekk.

Til tross for betydelige globale endringer de siste femti årene er den største ulikheten fortsatt knyttet til forskjeller mellom land. Tre fjerdedeler av ulikheten i verden ville bestått selv om alle land hadde fordelt sin nasjonale inntekt likt mellom alle innbyggere.

Norge står fremst i kampen for en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike land. Det legges ikke opp til noen endringer i denne politikken. Denne meldingen setter imidlertid søkelyset på et tema som hittil ikke har vært like vanlig å debattere i utviklingspolitikken; nemlig fordeling av ressursene innad i land.

De landene i verden som har flest fattige innbyggere, eller høyest andel av fattige blant sin befolkning, tilhører de gruppene som Verdensbanken klassifiserer som lav- og mellominntektsland.

I løpet av de siste tiårene har det skjedd store endringer innenfor disse gruppene. Mens 93 prosent av verdens fattigste bodde i lavinntektsland i 1990, bor i dag over 70 prosent i mellominntektsland. De har ikke flyttet, men den økonomiske veksten i Asia, Afrika og Latin-Amerika de siste 15 årene har ført til at 27 tidligere lavinntektsland nå er mellominntektsland.

¹ I samme periode har verdens befolkning økt med 1,4 milliarder

Kilde: Andy Sumner, Where do the Poor People Live: An Update (basert på tall fra Verdensbanken)

Disse tallene viser at den økonomiske veksten ikke har hatt en god nok fattigdomsreduserende effekt. Store deler av den har bare kommet et mindretall av innbyggerne til gode – og forskjellene har økt. En rapport fra FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) fra 2012 viser til at trenden med økende inntektsforskjeller både innen og mellom land har vedvart de siste 30 årene, selv om forskjellene mellom land har sunket noe de siste årene.

Norge som en ansvarlig utviklingspolitisk aktør må søke å forstå årsakene til denne utviklingen. De er sammensatte. Ansvaret for den økonomiske politikken ligger alltid i det enkelte land. Men det kan se ut som om verdens bistandsgivere og utviklingsaktører støtter opp under en vekst som bidrar til økte forskjeller i lav- og mellominntektslandene, og dermed til en lavere reduksjon i fattigdom enn man ville hatt med mindre ulikhet.

Regjeringen mener at dette må få konsekvenser for vår utviklingspolitikk og vår dialog med utviklingslandene og multilaterale samarbeidspartnere. Vi må legge større vekt på at vår innsats for økonomisk utvikling i fattige land ikke forsterker ulikheten.

Trenden med at stadig flere lavinntektsland endrer status til mellominntektsland er godt nytt. Det betyr at mange utviklingsland har en god økonomisk vekst, i mange tilfelle høyere vekst enn høyinntektsland. Fordelingen mellom land blir jevnere. Men det er en stor utfordring for hele verdenssamfunnet at veksten ikke fordeler seg jevnere blant innbyggerne. Den økende skjevfordelingen er en global trend. Også i de tradisjonelle giverlandene er tendensen at forskjellene mellom fattige og rike øker.

De fleste fattige bor nå i mellominntektsland. Dette må få konsekvenser for utviklingspolitikken. Det er viktig å støtte opp om progressive program og initiativ som styrker rettferdig fordeling også i land som opplever sterk økonomisk vekst. Dette betyr likevel ikke at regjeringen ønsker å dreie bistanden bort fra de fattigste landene, men vi vil være mer strategiske i vårt samarbeid med mellominntektslandene.

Trenden med at veksten i liten grad fører til fattigdomsreduksjon og i større grad til økte forskjeller gjelder også i de fattigste landene. Veksten i fattige land som Malawi og Mosambik ser ut til først og fremst å øke forskjellene, ikke å bekjempe fattigdommen. En rapport som tar for seg globale risikofaktorer utarbeidet av Verdens økonomiske forum (WEF), viser at økende inntektsulikhet ansees å være den risiko som med størst sannsynlighet vil inntreffe over de neste ti årene.1

Ifølge Verdensbanken har mer enn 660 millioner mennesker kommet seg ut av ekstrem fattigdom de siste 20 årene. Det er ikke tvil om at dette først og fremst skyldes økonomisk vekst. Men reduksjonen kunne vært langt større dersom fordelingen hadde vært mer rettferdig. Å bekjempe fattigdom handler om både økonomisk vekst og bedre fordeling.

Forskning viser at høy ulikhet på sikt kan hemme veksten og øke risikoen for at den stopper opp. Fattigdommen i seg selv ser ut til å være en viktig hindring for vekst og utvikling.

Tidligere teorier om forholdet mellom økonomisk vekst og ulikhet har vært preget av økonomen Simon Kuznets tenkning. Han hevdet at ulikheten øker med stigende inntektsnivå, for så å falle igjen. Utgangspunktet for dette var empirisk analyse av endringene i inntektsfordeling i USA. Det er lett å finne eksempler på mekanismer som kan forklare en slik sammenheng, for eksempel at «noen må bli rike først» og at ulikheter øker i omstillingsperioder, for så å reduseres når andre tar igjen forspranget.

Studier av forholdet mellom BNI per innbygger og Gini-koeffisienten for et større utvalg av land viser imidlertid at denne sammenhengen i beste fall er meget svak og at variasjonen i ulikhet for et gitt inntektsnivå er betydelig. Det er svært få eksempler på utviklingsland som over tid har fulgt en slik kurve.

Kina er det landet som mest effektivt har klart å forene sin vekst med å få flere mennesker ut av ekstrem fattigdom. Over 300 millioner kinesere har kommet seg ut av ekstrem fattigdom de siste 15 årene, noe som gjør at Kina ifølge Verdensbanken står for hele 75 prosent av den globale fattigdomsreduksjonen. Lav befolkningsvekst er en viktig årsak til dette. Samtidig har de rike kineserne blitt enda rikere, forskjellene i landet har økt betydelig. Kina har 251 dollarmilliardærer, samtidig som om lag 150 millioner kinesere er under myndighetenes fattigdomsgrense. Kina har gått fra å være et av verdens mest egalitære samfunn til å ha forskjeller på samme nivå som USA. Det er et tydelig eksempel på at det å få folk ut av ekstrem fattigdom og det å redusere ulikhet ikke alltid henger sammen.

Konsekvenser for utviklingspolitikken:

1. I lavinntektsland som ønsker å legge til rette for en samfunnsutvikling med lav ulikhet kan vi engasjere oss aktivt i en direkte dialog med myndighetene, og bruke bistanden strategisk rettet inn mot konkrete tiltak som vil øke bærekraftig vekst og bedre fordelingen. Dette inkluderer blant annet jobbskaping, skattesystemer og velferdspolitikk. All erfaring viser at det er lettere å få på plass prinsippene om bedre fordeling mens forskjellene er relativt små, framfor å vente til de er blitt virkelig store. Det er lettere å fordele enn å omfordele. Samtidig skal vi fortsette med mye av den politikken som vi vet bidrar til fattigdomsbekjempelse, for eksempel styrking av helse- og utdanningssektorene.

2. I vår dialog med myndigheter i mellominntektsland skal vi legge mer vekt på at disse må forberede seg på at den internasjonale bistanden vil ta slutt. De vil selv måtte ta et større ansvar for å sikre sine borgere de tjenester og velferdsgoder de har rett til. I land med god økonomisk vekst er det særlig rom for å støtte tiltak for anstendig arbeidsliv, sosial dialog og sivilsamfunnet for å bidra til at veksten kommer det brede lag av befolkningen til gode. En del av disse landene har store ressurser som kan skape grunnlag for en god utvikling. Norge har unike erfaringer, særlig i forvaltning av naturressurser, og disse erfaringene er sterkt etterspurt av mange land i rask økonomisk utvikling. Regjeringen ønsker å øke vår kapasitet for å tilby denne formen for bistand til land som legger til rette for en mer rettighetsbasert utvikling, med vekt på åpenhet og demokrati.

3. I land som er preget av autoritære regimer, diskriminering og hemmelighold vil det være vanskelig og problematisk å samarbeide med myndighetene for å sikre en bedre fordeling. Her vil regjeringen legge større vekt på å samarbeide med endringsaktører i sivilsamfunnet.

4. På den internasjonale arenaen vil regjeringen arbeide for økt global oppmerksomhet omkring fordelingsproblematikken, og styrke FN-organisasjonenes og de multilaterale finansinstitusjonenes mulighet til å fremme gode strategier.

1.2 Hvem er de fattige?

Det å være fattig betyr ikke bare å ha lav inntekt – det innebærer at man ikke har muligheten til å dekke sine grunnleggende behov. Fattigdom henger sammen med manglende tilgang til sentrale tjenester og goder, som utdanning, helsetjenester og riktig ernæring.

Det er to regioner som er «sentra» for ekstrem fattigdom. Ifølge tall fra Verdensbanken fra 2008 lever 47,5 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara og 36 prosent av befolkningen i Sør-Asia i ekstrem fattigdom. Til sammen står disse to regionene for om lag 45 prosent av befolkningen i utviklingsland, men de har en mye høyere andel av fattige. Blant annet står regionene for følgende andel av fattigdomsrelaterte problemer:

• 75 prosent av verdens inntektsfattigdom

• 63 prosent av den kroniske sulten i verden

• 72 prosent av barna utenfor skolesystemet i verden

• 86 prosent av mennesker som lever med hiv/aids

• 94 prosent av verdens dødsfall som følge av malaria

• 84 prosent av verdens barnedødelighet (under 5 år)

• 86 prosent av verdens mødredødelighet

Kilde: Brookings Institution

Selv om det finnes flere ekstremt fattige i Sør-Asia enn i Afrika sør for Sahara, er de fattige i Afrika enda fattigere. Flertallet av de som har kommet ut av den ekstreme fattigdommen de siste årene bor i Sør-Asia. Fattigdomsreduksjonen forventes også å være mye sterkere i Sør-Asia enn i Afrika sør for Sahara i årene som kommer. Dette er bakgrunnen for at regjeringen fortsatt vil prioritere lavinntektslandene i Afrika sør for Sahara i bistanden.

Redd Barna har i en rapport fra 2012 undersøkt hvordan fattigdom er utbredt i utvalgte land.2 Denne rapporten viser tydelig hvordan fattigdom, og spesielt barns fattigdom, ofte påvirkes av faktorer som etnisitet, språk og kjønn. Rapporten viser at ulikhet rammer barn i større grad enn voksne. Rapporten viser også at andre indikatorer som måler barns fattigdom, som utdanning og helse, henger tett sammen med geografi, etnisitet og andre ulikheter innad i land.

Foto: Dieter Telemans/Panos/Felix Features

Verdens helseorganisasjons (WHO) og Verdensbankens rapport om funksjonshemming (World report on disability, 2011), slår fast at personer med nedsatt funksjonsevne utgjør 15 prosent av verdens befolkning og er blant de aller fattigste og mest utsatte gruppene i verden. De har i gjennomsnitt et lavere utdanningsnivå enn resten av befolkningen, og har lavere deltakelse i arbeidslivet enn gjennomsnittet. I tillegg har mange høye utgifter til helse og rehabilitering. Dette fører til at mange personer med nedsatt funksjonsevne og familiene deres lever i fattigdom. Dette viser seg i mangel på matsikkerhet, manglende tilgang til rent vann og sanitærfasiliteter og utilstrekkelig tilgang til helsetjenester.

Ekstrem fattigdom forbindes også med faktorer som langvarig væpnet konflikt og manglende stabilitet i et land eller en region. Befolkningen i områder som er utsatt for naturkatastrofer som flom, tørke, jordskjelv eller orkaner, har også høyere risiko for ekstrem fattigdom.

Byer dekker 2 prosent av jordens overflate, men forbruker 75 prosent av klodens naturressurser. I 2008 passerte den urbane befolkning den rurale. Globaliseringsprosessene de siste tiårene har vært en viktig årsak til at urbaniseringen særlig i Afrika og Asia nå skyter fart. I 2050 vil to tredeler av verdens befolkning bo i byer og en av tre innbyggere i verden, 3 milliarder, vil bo i slumområder. Fattigdommen urbaniseres, og i årene som kommer kan man forvente at dette i større grad vil reflekteres i internasjonal utviklingspolitikk. Befolkningsveksten framover vil i all hovedsak finne sted i byer i utviklingsland.

Urbanisering skjer på mange ulike måter. Det er de mellomstore og mindre byene som for tiden vokser fortest og mest uregulert, uten nødvendige veier, vannforsyning eller helse- og utdanningsinstitusjoner. Noen steder minker byenes befolkning. Asia preges av framvekst av satellitt-byer knyttet til store metropoler. I Afrika er det stort sett hovedstedene som vokser raskest, mens i Latin-Amerika er det veksten i småbyer som preger utviklingen. Som følge av den demografiske utviklingen, globaliseringens virkninger, finans-, matvare-, energi- og klimakrisene, vil tiltakende urbaniseringsprosesser bli av økende relevans i arbeidet for en global bærekraftig utvikling, inkludert fattigdomsbekjempelse. Effektiv byplanlegging vil bli langt viktigere i årene som kommer. Dette krever nye former for lokalt og nasjonalt styresett som kan bidra til innflytelse og forbedrede urbane levekår.

1.3 Makt og avmakt

Demokrati betyr folkestyre. I mange land har ikke vanlige folk gode nok muligheter til å stille de valgte myndigheter til ansvar for sine handlinger. Demokratiet er for svakt utbygd. Konsekvensene for politikere som ikke representerer folkeviljen blir små, eliter med uformell makt har større innflytelse på styresmaktene enn folket. Disse kan gå langt i å forsvare sine interesser og bygge allianser med den formelle makten. Det gir grobunn for korrupsjon og maktmisbruk. Makt og økonomiske fordeler omfordeles ikke uten motstand.

Elitene kan være nasjonale, som store landeiere eller personer med tradisjonell innflytelse, eller de kan være utenlandske, i form av store flernasjonale selskap eller annen storkapital.

Det ligger mye makt i å forvalte de offentlige ressursene. Også bistandsmidler er med på å forrykke maktbalansen mellom departementene, og mellom offentlig, privat og sivil sektor.

Hvordan formelle og uformelle maktforhold ser ut, varierer stort, ikke bare fra verdensdel til verdensdel, men også fra land til land. For å bidra til en god dialog med myndighetene, og for å sikre at norske bistandsmidler ikke bidrar til å dreie makten bort fra velgerne, er det viktig at ambassadene i det enkelte land baserer seg på gode analyser og vurderinger av de nasjonale maktforholdene. Ambassadene skal holde nær kontakt med sosiale bevegelser, partene i arbeidslivet og marginaliserte grupper og miljøer som ikke er representert i formelle fora.

Åpenhet er en forutsetning for å gjøre folkevalgte ansvarlig overfor sine velgere. Det gjelder særlig åpenhet om skatteregler, om skatteinngang og andre offentlige inntekter, om fordeling og bruk av midlene og om resultater av innsatsen. Det er viktig at denne informasjonen ikke bare rettes mot givere eller andre som finansierer enkelttiltak, men at helheten blir offentlig tilgjengelig. En god og fri presse er en forutsetning for å få informasjonen ut. Med internett og mobiltelefoni er det lettere å få denne informasjonen ut nå enn tidligere, og ikke minst lettere å kreve at informasjonen offentliggjøres. Aktiv bruk av sosiale media som Twitter og Facebook gjør det lettere å mobilisere massene, slik vi så det under den arabiske våren eller antikorrupsjonsmarsjene i India. Åpenheten må også gjelde det globale finansielle systemet. Skatteparadis, bankhemmelighold og skjulte selskaper gjør det mulig å gjemme unna penger fra korrupsjon, kriminalitet og skatteunndragelser.

Samtidig er det mange grunner til at fattige ikke krever sine rettigheter eller en mer aktiv offentlig fordelingspolitikk. Årsaken kan finnes i politisk kultur. Holdninger, normer og verdier, trossystem og virkelighetsoppfatninger og selvoppfatning kan representere hindre. Dette ser vi klarest i svakt utviklete demokratier, der befolkningen ofte ikke oppfatter staten og samfunnet som atskilte sfærer. Noen ganger kan rådende sosiale normer gjøre at befolkningen aksepterer at landets ledere bruker sine maktposisjoner ut fra private hensyn. Dette gjelder særlig i samfunn der ledernes relasjoner til befolkningen er basert på vennskap, slektskap, etniske eller stammerelasjoner eller geografisk tilhørighet.

Årsakene kan også finnes i de ulike mestringsstrategiene samfunn har utviklet for å sikre mer uformelle former for fordeling. Det kan være alt fra religiøse påbud om almisser, bedrifters selvvalgte strategi om å sikre helsetjenester for sine ansatte, livslange arbeidsforhold hos rike mennesker som ivaretar hele familiens behov, til de enda mer tradisjonelle formene for fordeling i storfamilien og trusler om forbannelser mot de som ikke deler som de bør. Tradisjoner for å dele alt med storfamilien er en viktig livbøye og vitner om tradisjonell kultur for fordeling. Men i det mer moderne samfunnet har denne praksisen også negative aspekter. Det kan hindre vekst i små foretak ved at det fjerner insentiv til å produsere overskudd eller at eierne ikke investerer overskuddet i foretakets drift. Det kan også gi grobunn for korrupsjon ved at de som har sikret seg en posisjon forventes å utnytte denne til fordel for storfamilien. Felles for alle disse formene for uformell fordeling er at de kan fungere for de som nyter godt av dem, men de er forbundet med stor usikkerhet. Store grupper vil alltid falle utenfor.

Tilgang til ressurser, velferd, makt og menneskelig utvikling er gjerne ulik for ulike grupper. Særlig viktig er det å fange opp de gruppene som systematisk havner i en avmaktssituasjon. Det kan være knyttet til etnisitet, kaste, nedsatt funksjonsevne, kjønn, seksuell orientering eller andre faktorer.

1.4 En rettighetsbasert utvikling

Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast at alle mennesker er født frie og like, med samme verdighet og rettigheter. Ansvaret for at menneskerettighetene blir respektert ligger hos hvert enkelt lands myndigheter. Gjennom rettighetskonvensjonene har verden et omfattende regelverk med bred oppslutning og betydelig gjennomslagskraft. De identifiserer staters plikter overfor sin befolkning. Norsk utviklingspolitikk skal være rettighetsbasert.

Den rettighetsbaserte utviklingen skiller seg fra en mer veldedighetsorientert tilnærming ved forståelsen av at målgruppen har rettigheter som de kan kreve oppfylt, framfor at de må be ydmykt om hjelp. Tilnærmingen søker både å styrke myndighetenes evne til å oppfylle borgernes rettigheter og borgernes egen kunnskap om og evne til å kreve sine rettigheter gjennomført. Dette har stor betydning for fattige, ikke minst for utsatte grupper, særlig blant kvinner, barn, funksjonshemmede og minoriteter. Utsatte gruppers svake stilling er en særlig utfordring i arbeidet for en mer rettferdig fordeling.

Tematiske rettigheter nedfelt i internasjonale konvensjoner fungerer som et felles normativt rammeverk for giver- og mottakerland. Retten til utdanning og retten til best mulig helse i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er eksempler på tematiske rettigheter. Disse behandles nærmere i kapittel 6.3 om helse og utdanning. Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) kjernekonvensjoner om retten til organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger, forbud mot diskriminering, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot barnearbeid er andre eksempler. Disse omtales nærmere i kapittel 4.5.

I tillegg til tematisk avgrensede rettigheter er prinsippene om ikke-diskriminering, deltakelse, medbestemmelse, menneskelig verdighet, åpenhet, rettssikkerhet og ansvarliggjøring tverrgående prinsipper i en rettighetsbasert tilnærming i alle sektorer. Ved å arbeide ut fra disse prinsippene bidrar vi til at alle grupper og samfunnslag blir tatt hensyn til og får muligheten til å delta. Samtidig styrkes tilgangen til informasjon som gjør at staten og andre aktører kan holdes ansvarlige for sine beslutninger.

Prinsippet om ikke-diskriminering og likhet er særlig sentralt i arbeidet for rettferdig fordeling. Likhet for loven og lik tilgang til offentlige tjenester og goder er grunnleggende forutsetninger for rettferdig fordeling. Forståelse og kunnskap om årsaker og konsekvenser av direkte og indirekte diskriminering vil være sentralt for å utvikle effektive strategier for å bekjempe urettferdighet i samfunnet og skjev fordeling av makt og ressurser.

Foto: UN Photo/Christopher Herwig

Ikke-diskrimineringsprinsippet handler blant annet om å nå ut til enkeltmennesker i vanskelig tilgjengelige områder og mennesker som lever i samfunn og kulturer med en annen oppfatning av hva som er rett og plikt. Dette arbeidet er ressurskrevende, men det reflekterer at alle mennesker har de samme rettighetene og fungerer som en grunnplanke i arbeidet med å oppnå mer rettferdig fordeling. Denne tilnærmingen gir også mer bærekraftige resultater og en styrket demokratisk utvikling.

Selv om prinsippene har generell anvendelse, er også de knyttet til konkrete rettigheter i menneskerettighetskonvensjonene. I utgangspunktet skal de kunne prøves i retten av landets innbyggere. FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter nedfeller i artikkel 26 et generelt påbud om ikke-diskriminering og likhet for loven. Samme konvensjon stadfester ytringsfriheten, organisasjons- og forsamlingsfriheten. Disse rettighetene er også sentrale for et bærekraftig demokrati, og utdypes nærmere i kapittel 3.

For regjeringen er rettighetsbasert utvikling en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for å oppnå en mer rettferdig fordeling.

Kvinner og likestilling

Fra våre egne norske erfaringer vet vi at enkeltmenneskers og organisasjoners arbeid for kvinners rettigheter og likestilling, sammen med en politisk vilje, har hatt avgjørende innflytelse på utviklingen av kvinners stilling i Norge. Norske kvinners yrkesdeltakelse har økt fra knapt 50 prosent på begynnelsen av 1970-tallet til over 75 prosent i dag. Det er 16 prosentpoeng mer enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). Hvis norske kvinners yrkesdeltakelse skulle reduseres til gjennomsnittet for kvinner i OECD, ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen vår. Verdensbankens årlige utviklingsrapport (World Development Report/WDR) fra 2012 bekrefter at likestilling og økt tilgang til rettigheter, ressurser og innflytelse for kvinner bidrar både til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Fremme av kvinners rettigheter er kort fortalt smart økonomi.

Kvinner har mindre makt, mindre økonomisk kapital, færre muligheter og mindre frihet enn menn. Kvinners rolle er i stor grad knyttet til familien, og deltakelsen i arbeidslivet er fortsatt lav i et globalt perspektiv. Globalt har under halvparten av alle kvinner lønnet arbeid, sammenlignet med 80 prosent av alle menn. Kvinners lønn er betydelig lavere enn menns, en forskjell som ikke fullt ut kan tilskrives utdanning, erfaring eller sektor. En av de største urettferdighetene i verden er den ujevne fordelingen av makt, goder og muligheter mellom kvinner og menn. I alle land opplever kvinner diskriminering – om enn i varierende grad og form. Det finnes fattige land som har kommet langt innenfor likestilling, og det finnes rike land som ikke kan sies å være særlig likestilte.

Et alvorlig problem i alle land er vold mot kvinner. Denne volden bidrar til å forsterke og reprodusere maktforskjellen mellom kjønnene. Undersøkelser viser at samfunn som gjennomgår raske sosiale og økonomiske endringer også opplever en økning i volden mot kvinner. Når kvinner utfordrer normer for sosiale roller blir det alt for ofte slått ned med vold. Kjønnsperspektivet er grunnleggende i en politikk for rettferdig fordeling. De bakenforliggende sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske strukturene som opprettholder manglende likestilling vil variere fra land til land.

Kvinners rettigheter er universelle og er bekreftet av de aller fleste statene i verden gjennom medlemskap i FN og ratifikasjon av generelle og mer spesielle menneskerettighetskonvensjoner og -instrumenter. Med unntak av 6 stater har samtlige av FNs medlemsland ratifisert FNs kvinnekonvensjon (CEDAW). Mange land har imidlertid reservasjoner i konvensjonen og viser til historiske, religiøse eller kulturelle tradisjoner i eget land for å svekke kvinners menneskerettigheter. Slike tradisjoner fritar ikke staten fra ansvaret for å behandle kvinner og menn likt, og gi dem samme rettigheter og tilgang til samfunnets ressurser. I menneskerettighetene er det et forbud mot diskriminering på grunnlag av blant annet etnisitet, kjønn, og religiøs tilknytning. Globalt er kvinners rettigheter under press. Kvinner og jenter diskrimineres og trakasseres fordi de er kvinner og jenter.

Likestilling og rettferdig fordeling i et kjønnsperspektiv er ikke avhengig av at et land når et visst utviklingsnivå. Det er heller omvendt – rettferdig fordeling i dette perspektivet bidrar til å fremme vekst og utvikling. En stat kan ikke unndra seg ansvaret for rettferdig og kjønnsnøytral fordeling ved å påberope seg at den «ikke har råd.» Den har ikke råd til å la være.

Kvinner må ta makt og skaffe seg mulighet til å innta sin rettmessige plass i utviklingsprosesser – på like vilkår med menn. Utvikling avhenger av at kvinners ressurser og kompetanse utnyttes fullt ut. For å bidra til dette vil regjeringen legge til rette for at likestillingsperspektivet blir et sentralt element i arbeidet med demokrati, jobbskaping og forvaltning av naturressurser.

Funksjonshemmede

Norsk utviklingspolitikk er rettighetsbasert. Det er hvert lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utviklingspolitikk skal vektlegge og støtte opp om dette arbeidet i den internasjonale og nasjonale dialogen. Norge støtter rettighetsarbeid for funksjonshemmede direkte, for eksempel gjennom å støtte funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Arbeid for funksjonshemmedes rettigheter vil særlig prioriteres innen relevante områder som utdanningsbistand, humanitær bistand, helse og i kvinnesatsingen.

Denne meldingens tema

Deler av bistanden, både den norske og den internasjonale, bidrar betydelig til bedre helse, lavere mødre- og barnedødelighet, økt levealder og mer utdanning. Også på en rekke andre områder bidrar vår bistand og utviklingspolitikk til å gjøre hverdagen bedre og tryggere for enkeltmennesker, og styrker storsamfunnets evne til å ta ansvar for egen utvikling.

St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital jf. Innst.S. nr. 269 (2008–2009) legger rammene for den helhetlige utviklingspolitikken, mens St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, jf. Innst.S. nr. 200 (2008–2009), St.meld. nr. 11 (2007–2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken, jf. Innst.S.nr 233 (2008–2009), Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling, jf. Innst. 44 S (2010–2011), Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, jf. Innst. 300 S (2011–2012) og Meld. St. 33 (2011–2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger, jf. Innst. 200 S (2012–2013), utdyper temaer innenfor feltet.

Regjeringen varsler med denne meldingen et økt fokus på bærekraftig vekst og mer rettferdig fordeling innad i land. Målsetningen er mer effektiv fattigdomsbekjempelse og mindre ulikhet. For å oppnå dette vil regjeringen legge økt vekt på bærekraftig forvaltning av miljø- og naturressurser, jobbskaping, skatte- og finansforvaltning, menneskerettigheter, demokrati, åpenhet og kampen mot ulovlig kapitalflyt og skatteparadis.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Denne meldingen erstatter ikke St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital, jf. Innst. S. nr. 269 (2008–2009), som representerer den gjeldende, overordnede utviklingspolitikken og prinsippene for Norges samarbeid med utviklingslandene. Innenfor den brede analysen i St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital ønsker regjeringen med denne meldingen å løfte fram, konkretisere og operasjonalisere politikken for rettferdig fordeling innad i land.

Meldingen signaliserer en dreining av innretningen av bistanden til tiltak for bærekraftig økonomisk vekst og rettferdig fordeling innad i land. Alle tiltak som drøftes i meldingen, dekkes innenfor gjeldende bistandsramme. All norsk bistand følger OECD-DACs (OECDs utviklingskomité) retningslinjer for kriterier og måloppnåelse.