Meld. St. 7 (2010–2011)

Kampen mot organisert kriminalitet— – en felles innsats

Til innholdsfortegnelse

2 Internasjonalt arbeid i kampen mot organisert kriminalitet

Kriminalitetsbildet i Norge er preget av økt globalisering. Dette skyldes særlig at den organiserte kriminaliteten i økende grad er grensekryssende og internasjonal.

I mange land representerer organisert kriminalitet en sikkerhetsutfordring. Penger fra slik kriminalitet finansierer annen og mer kriminalitet, opprørsgrupper og terror. Den unndrar også viktige skatteinntekter for de berørte landene. FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) har anslått at verdien av det europeiske heroin- og kokainmarkedet (unntatt Tyrkia og Russland) til 350 milliarder kroner.

Brorparten av heroin beslaglagt i Norge er produsert i Afghanistan. Det er nære sammenhenger mellom opiumsproduksjonen i Afghanistan og landets stabilitet. Tiltak for å fremme stabilitet i Afghanistan har effekt i arbeidet mot narkotika i Norge, men samtidig bidrar norsk etterspørsel etter afghansk opium til å svekke Afghanistan. Dette synliggjør at det også må settes inn tiltak mot markedet her hjemme. Land i Mellom-Amerika lider store tap i kampen mot narkotikakartellene. I Mexico er mer enn 30 000 drept i kampen mellom kartellene og myndighetene. Organiserte kriminelle grupper skaper betydelige utfordringer også i andre områder av verden, og hvor virkningene også når Norge. Vest-Afrika brukes i økende grad som transittregion for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Nigeria er største opprinnelsesland for ofre for menneskehandel identifisert i Norge. Sjørøvere fra Afrikas Horn rammer også norske skip, og organiserte kriminelle er inne på arenaer med inntjening, som for eksempel ulovlig fiske, også i Norge.

En annen utvikling er at organiserte kriminelle synes å flytte virksomheten til utviklingsland med fattigdom, svak justissektor og svak styring. Vest-Afrika synes å være en voksende region for slik virksomhet. Tiltak i justissektoren i utviklingslandene vil styrke deres evne til å håndtere disse utfordringene.

Utenriksdepartementet støtter derfor prosjekter, deltar på politiske arenaer og er tilstede gjennom ambassadenettverket. Utenriksdepartementet har også de senere år bevilget mer enn 40 millioner kroner per år gjennom UNODC til tiltak for å styrke utviklingslandenes muligheter til å håndtere utfordringene de står overfor. I tillegg kommer det betydelig større utviklingsengasjementet blant annet innen godt styresett og finanssektoren.

Denne kombinasjonen gir inntak til myndigheter i andre land, spesielt utenfor den vestlige sfære og som det ellers er vanskelig å ha tilgang til, men som er relevante for norske myndigheter.

Norge har hittil ikke har vært blant de land som har vært hardest rammet av den organiserte kriminaliteten. Det er imidlertid verdt og merke seg at også her ser man en økende grad av grensekryssende organisert kriminalitet. Av de oppdagede og etterforskede sakene i de seneste årene, har den mobile vinningskriminaliteten fått økt oppmerksomhet.

Så vel strafferett og straffeprosess har tradisjonelt vært ansett som et nasjonalt anliggende. Selv om det tidligere har vært utviklet enkelte konvensjoner, blant annet om rettslig bistand og utlevering, er det først i de siste 10 årene at det internasjonale samarbeidet på det justispolitiske området virkelig har skutt fart.

På FN nivå er utarbeidelsen av konvensjonen om grenseoverskridende organisert kriminalitet, vedtatt i 2000, en milepæl i så henseende. I EU ble det justispolitiske samarbeidet først påbegynt som et rent mellomstatlig samarbeid ved vedtakelsen av Maastricht-traktaten (i kraft fra 1993) og videreutviklet ved Amsterdam-traktaten (i kraft mai 1999) og Nice-traktaten (i kraft februar 2003). Først ved Lisboa-traktaten (i kraft desember 2009) ble politi- og strafferettssamarbeidet innlemmet i det alminnelig overnasjonale samarbeidet i EU. Justissamarbeidet er imidlertid det felt i EU som har hatt den mest dynamiske utviklingen de siste årene.

For regjeringen er det viktig å se hele straffesakskjeden i sammenheng. Dette gjelder også på det internasjonale området. I tillegg til å ha et godt og effektivt internasjonalt politisamarbeid, er det også viktig med gode internasjonale regler for rettslig bistand i forbindelse med etterforskning og iretteføring, samt å sikre at domfelte, utenlandske statsborgere i større grad enn i dag kan overføres til sine hjemland for soning. Samtidig er det viktig å sikre at grunnleggende rettigheter, herunder personvernet, ivaretas på en tilfredsstillende måte.

I dette kapittelet gjøres det rede for det internasjonale samarbeidet i regi av de viktigste internasjonale organisasjoner Norge deltar i eller har en tilknytning til. Det gjøres rede for de rettslige instrumenter og øvrig samarbeid som har relevans for bekjempelsen av organisert kriminalitet generelt. Når det gjelder internasjonalt regelverk og samarbeid på særskilte kriminalitetsområdet, som for eksempel menneskehandel, beskrives dette nærmere i kapittel 4.

2.1 FN

FN-pakten ble skrevet mot slutten av annen verdenskrig, i den tid da krig og konflikt mellom stater var den viktigste trusselen mot internasjonal fred og sikkerhet. I nyere rapporter fra FN vises det til at det i dag er flere typer trusler; krig mellom stater, vold innenfor stater inklusive borgerkriger, vedvarende krenkelser av menneskerettigheter og folkemord; fattigdom, smittsomme sykdommer og miljøødeleggelser; kjernefysiske, radiologiske, kjemiske og biologiske våpen, terrorisme og grenseoverskridende organisert kriminalitet. Alle disse spørsmålene er satt på FN-systemets dagsorden og FN har kunnet gi viktige bidrag til den globale innsatsen mot disse truslene.

Et hovedinstrument har vært FNs normative funksjoner. Gjennom forhandlinger og vedtak av nye internasjonale konvensjoner er det blitt lagt et grunnlag og et rammeverk for styrket internasjonalt samarbeid. FN-konvensjonene mot narkotika1, korrupsjon2 og grenseoverskridende kriminalitet3 med de tre tilleggsprotokollene mot menneskehandel4, menneskesmugling5 og våpen6, samt de rettslige instrumentene for bekjempelse av terror7 utgjør stammen av FNs mellomstatlige arbeid på justisområdet. Konvensjonene og de rettslige instrumentene stiller krav til nasjonal oppfølging i medlemslandene og inneholder bestemmelser om faglig bistand/kapasitetsbygging, samt hjemler rettslig samarbeid med land som Norge ellers har beskjedent samkvem med på disse feltene.

I tillegg til den normative funksjonen, har systemtilnærmingen vært et viktig redskap. FN-systemet kan trekke på hele nettverket av organisasjoner i det utvidede FN-system og med samarbeidende institusjoner – hver med forankring i fagmyndigheter i medlemslandene – til felles mål og handling. FN kan ta opp disse spørsmålene også overfor land som ikke slutter seg til konvensjonene, gjennom diskusjoner og påvirkning i Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen.

FN spiller en nøkkelrolle når det gjelder å ivareta en rettslig basert internasjonal rettsorden, og er den eneste organisasjonen som har global oppslutning. Opprettholdelse og videreutvikling av en internasjonal rettsorden og en internasjonal multilateral styring er et hovedmål i norsk utenrikspolitikk.

FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC)) i Wien er den globale arenaen for forebygging og bekjempelse av kriminalitet. UNODC er et kontor under FNs generalsekretær. Kontoret har sekretariatsfunksjon for konvensjonen mot organisert kriminalitet og korrupsjonskonvensjonen og møtene i narkotika-8 og kriminalitetskommisjonen9 og for kriminalitetskongressene som arrangeres hvert femte år. Norge er blant de største økonomiske bidragsyterne til dette arbeidet. Norge har blant annet støttet utviklingen av sentrale funksjoner i UNODC, UNODCs deltakelse i «Ett FN», utviklingen av regionalprogramer blant annet for UNODCs virksomhet i Øst Afrika og i Sentral-Asia, kapasitetsbygging innen justissektoren i Afghanistan, tiltak på justisfeltet mot menneskehandel, korrupsjon, terror og piratvirksomhet. UNODCs forskning har en viktig funksjon og gir FNs dokumentasjon på trender blant annet innen narkotika- og kriminalitetsområdet. Disse studiene er ofte et nødvendig utgangspunkt for gode diskusjoner og fremdrift i mellomstatlige organer.

Organisert kriminalitet diskuteres stadig oftere i FNs generalforsamling i New York, men spørsmålet er sensitivt. Temaet ble berørt under forhandlingene om slutterklæringen til årets FN-toppmøte om tusenårsmålene, uten at landene lyktes å bli enig om en felles tekst. Bekjempelse av organisert kriminalitet omtaleres stadig oftere som en nødvendig del av konflikt og postkonflikt arbeid. Det kan forventes at flere av de krevende utfordringene dette innebærer, også for norsk politi, vil bli drøftet i FN de nærmeste årene. Norge vil spille en aktiv rolle i dette arbeidet.

FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet med de tre tilleggsprotokollene mot menneskehandel, menneskesmugling og våpen er de viktigste globale rettslige instrumenter vi har for å bekjempe den grenseoverskridende organiserte kriminaliteten. Vedtakelsen i Generalforsamlingen den 15. november 2000 representerte et vesentlig skritt, og var et uttrykk for medlemslandenes erkjennelse av alvoret og behovet for et tettere samarbeid. Formålet med konvensjonen og protokollene er å fremme internasjonalt samarbeid for å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet på en mer effektiv måte.

FN-konvensjonens mot grenseoverskridende organisert kriminalitet har tre hovedkategorier av bestemmelser. For det første inneholder konvensjonen straffebestemmelser, som pålegger partene å kriminalisere deltakelse i organiserte kriminelle grupper, hvitvasking av penger, korrupsjon og motarbeiding av rettsvesenet. For det andre har konvensjonen enkelte straffeprosessuelle bestemmelser, blant annet om kontrollerte leveranser og beslag. For det tredje inneholder konvensjonen bestemmelser om internasjonalt rettslig samarbeid i saker om grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Av de 192 medlemslandene i FN har 158 ratifisert konvensjonen, 142 menneskehandelsprotokollen, 126 menneskesmuglingsprotokollen og 83 våpenprotokollen. Norge undertegnet FN-konvensjonen om grenseoverskridende organisert kriminalitet, protokollene om menneskehandel og menneskesmugling 13. desember 2000, og våpenprotokollen 10. mai 2002. Konvensjonen og protokollene ble ratifisert 23. september 2003. Konvensjonen er gjennomført ved lovendringer og nye straffebud i straffeloven 1902, straffeprosessloven og utlendingsloven. Det vises til Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.), samt til lov 4. juli 2003 nr. 79 om innføring av straffebud mot korrupsjon.

Videreutviklingen av konvensjonen og de tre tilleggsprotokollene skjer under de femårlige kriminalitetskongressene, i de årlige møtene i kriminalitetskommisjonen10 og under statspartsmøtene.

Statspartsmøtet er opprettet for å forbedre partenes evne til å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet og for å fremme og gjennomgå landenes gjennomføring av konvensjonen og de tre tilleggsprotokollene. Det femte statspartsmøtet ble arrangert i oktober 2010. Der ble det blant annet diskutert om det skal etableres en mulig overvåkningsmekanisme for å følge opp medlemslandenes gjennomføring av konvensjonen og tilleggsprotokollene. Fra norsk side støttes at det utvikles en overvåkningsmekanisme. Mekanismen bør imidlertid i størst mulig grad bygge på allerede innhentet informasjon og være mest mulig effektiv. Statspartsmøtet diskuterte også utviklingen av nye kriminalitetsformer slik som cybercrime, piratvirksomhet, miljøkriminalitet, ulovlig, urapportert og uregulert fiske, ulovlig handel med kulturskatter og handel med forfalskede medisiner.

2.2 OSSE

OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) har de siste årene styrket innsatsen mot organisert kriminalitet, herunder menneskehandel og narkotika. Gjennom organisasjonens brede og helhetlige tilnærming til sikkerhet og tilstedeværelse i en rekke land, kan OSSE bidra med langsiktige preventive tiltak. Organisasjonens bidrag ligger særlig i å yte støtte til spesialiserte organisasjoner og deltakerlandene i deres arbeid med å styrke kampen mot denne formen for kriminalitet, blant annet gjennom nettverksbygging, informasjonsutveksling og kapasitetsoppbygging. OSSE har med sitt betydelige feltapparat et særlig fortrinn i arbeidet med å fremme regionalt og internasjonalt grenseoverskridende samarbeid. Norge har støttet arbeidet og tok i 2007 initiativ til et tettere samarbeid mellom OSSE og FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) og bidro i 2008 med to millioner kroner til et program for å bidra til at de sentralasiatiske deltakerlandene settes bedre i stand til å gjennomføre forpliktelsene i FNs konvensjon for bekjempelse av organisert kriminalitet. Norge har dessuten bidratt med nærmere ni millioner kroner til ulike prosjekter for styrking av toll- og grensevakttjenestene i Sentral-Asia, heriblant med støtte til The OSCE Border Management Staff College (BMSC) i Dusjanbe og til opplæring av grensevakter i Tadsjikistan og Turkmenistan.

2.3 Europarådet

Bekjempelse av organisert kriminalitet er en av flere prioriterte områder for Europarådet (ER), som bestreber seg på å ha en bred og innholdsrik tilnærming for å forebygge og bekjempe denne. Ulike instrumenter finnes både i form av tradisjonelle konvensjoner og i form av annen «soft law».

Noen sentrale konvensjoner med betydning for arbeidet mot organisert kriminalitet er:

  • Konvensjonen mot korrupsjon med tilleggsprotokoll (CETS 173 og 174)

  • Konvensjon om datakriminalitet (CETS 185)

  • Konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte av straffbare handlinger(CETS 141)

  • Konvensjon om tiltak mot menneskehandel (CETS 197)

I tillegg har Europarådet utarbeidet utkast til en konvensjon om bekjempelse av forfalskning av legemidler og medisinske produkter (MEDICRIME). Men også andre instrumenter fra Europarådet er av betydning, som for eksempel anbefalingene som gjelder:

  • Rec (2001) 11 om retningslinjer for bekjempelse av organisert kriminalitet.

  • Rec (2005) 9 om beskyttelse av vitner og medarbeidere i rettsvesenet

  • Rec (2005) 10 om «spesielle etterforskningsteknikker» i samband med alvorlig kriminalitet, inkludert terrorhandlinger

Flere overvåkingsmekanismer finnes for å inspisere etterlevelse etter de standarder som er satt i instrumentene. Som eksempler på områder hvor man overvåker etterlevelse kan nevnes GRECO11 som evaluerer medlemsstatenes arbeid mot korrupsjon, T-CY12 som overvåker arbeidet mot datakriminalitet og ikke minst GRETA13 som inspiserer medlemsstatenes arbeid for å forebygge og bekjempe menneskehandel.

Arbeidet i Europarådet anses som svært viktig, særlig fordi samarbeidet omfatter hele Europa, inkludert viktige stater som Russland og Tyrkia. Regjeringen støtter derfor Europarådets prioritering av å bekjempe organisert kriminalitet i dets ulike former, og vil videreføre aktiv deltakelse i utarbeidelsen av nye konvensjoner og rekommandasjoner m.v. innenfor det strafferettslige samarbeidet. Regjeringen vil også fortsatt prioritere å gi aktiv støtte til overvåkingsmekanismene, og da særlig GRECO og GRETA.

2.4 EU

2.4.1 EUs overordnede planer i kampen mot organisert kriminalitet

EUs sentrale målsetning på justis- og innenriksfeltet (JI-feltet) er å skape et område av frihet, sikkerhet og rettferdighet. Det vedtas 5-årige strategiprogrammer som følges opp gjennom handlingsplaner som inneholder en lang rekke konkrete tiltak for å kunne oppnå målsettingene. Det siste 5-årige strategiprogrammet («Stockholm-programmet») ble vedtatt høsten 2009.

EU har gjennom lang tid lagt stor vekt på å bekjempe organisert kriminalitet. Allerede i 1997 vedtok EU den første strategien for å bekjempe organisert kriminalitet. Med Lisboa-traktaten er hele EUs justis- og innenrikspolitiske samarbeid samlet i en egen del av traktaten om Den Europeiske Unions virkeområde, Avdeling V «Et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet». Med Lisboa-traktaten er det åpnet for en helhetlig tilnærming, og traktaten legger grunnlaget for et institusjonelt rammeverk for å bekjempe organisert kriminalitet. Man vil utvikle felles tiltak innenfor politisamarbeid, og innenfor det rettslige samarbeidet vil man blant annet videreutvikle regelverket for samarbeid basert på prinsippet om gjensidig anerkjennelse og tilnærme reglene for visse forhold i strafferetten. Dette endrer ikke på at det er medlemslandene som har ansvaret for å opprettholde lov og orden og sikre den interne sikkerhet.

Stockholm-programmet framhever behovet for en felles tilnærming og den ekstraverdi som EU kan gi i dette arbeidet. Virkemidlene er systematisk utveksling av informasjon, utstrakt bruk av EUs byråer og om nødvendig, utvikling av felles etterforsknings- og forebyggingsteknikker samt utvidet samarbeid med tredjeland. Som et ledd i dette arbeidet, skal EU vedta en strategi for bekjempelsen av organisert kriminalitet og fastlegge prioriteringene i kampen mot organisert kriminalitet ved å angi de kriminalitetsområder det er viktigst å bekjempe. Disse områdene angis å være menneskehandel (THB), seksuell utnyttelse og overgrep mot barn, internettkriminalitet, økonomisk kriminalitet og korrupsjon, narkotika og forfalskning av varer. Gjennom rammebeslutningen om bekjempelsen av organisert kriminalitet14 har EU en felles definisjon av organisert kriminalitet og medlemslandene må fastlegge en bestemt minimumstraff for disse overtredelsene.

EU ønsker å bygge sin strategi for bekjempelse av organisert kriminalitet og andre samfunnstrusler på prinsippet om at rettshåndhevende myndigheter må ha en felles kultur, de må videreutvikle evnene til å dele relevant informasjon, og man må bygge opp den riktige tekniske infrastrukturen. Målrettet opplæring av aktuelt personale anses også som viktig i denne sammenheng.

Et annet viktig satsningsområde for EU, er å øke effektiviteten av forebygging av kriminalitet. Her kan mye oppnås gjennom systematisk erfaringsutveksling mellom de ulike landene. EU ønsker å samle disse trådene i et eget senter for arbeidet med kriminalitetsforebyggende virksomhet.

Det skal i denne sammenhengen også vises til at EU ønsker å fortsette sitt arbeid med å utvikle en omfattende og sammenhengende langtidsstrategi for utveksling av informasjon mellom politimyndigheter. EU vil herunder legge vekt på å oppnå en mer effektiv bruk av bestående nasjonale og europeiske systemer for utveksling av politiinformasjon.

2.4.2 Norges samarbeid med EU

Det nære justispolitiske samarbeidet med EU har i løpet av de siste ti årene utviklet seg til et viktig verktøy for norske myndigheter i kampen mot organisert og grensekryssende kriminalitet. I dette avsnittet vil det samarbeidet som Norge har med EU som har betydning for bekjempelsen av organisert kriminalitet gjennomgås.

Norges helt sentrale samarbeidsavtale på JI-feltet med EU når det gjelder bekjempelsen av organisert kriminalitet, er vår tilknytning til Schengen-samarbeidet. Andre viktige avtaler som knytter oss til EUs bekjempelse av organisert kriminalitet er samarbeidsavtalene med henholdsvis Europol og Eurojust, tilknytningsavtalen til Prüm-samarbeidet, samt parallellavtalen til den europeiske arrestordre og tilknytningsavtalen til EUs konvensjon om rettslig bistand.

Schengen-samarbeidet

Formålet med Schengen-samarbeidet er å fremme europeisk integrasjon og særlig sette EU «i stand til å utvikle seg raskere til et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet»15.Det sentrale elementet i Schengen-samarbeideter avskaffelsen av grensekontroll på grensene mellom Schengen-statene (indre grense). Disse grensene kan passeres hvor som helst og når som helst. Schengen letter på den måten den frie bevegelse av personer innen Schengen-området. Kontrollen på de ytre grenser (grenser mot ikke-Schengen-land) skal styrkes og effektiviseres.

Schengen-samarbeidet omfatter i dag 22 av EUs medlemsland (Storbritannia og Irland deltar ikke fullt ut i samarbeidet, mens Kypros, Romania og Bulgaria16 ennå ikke har oppfylt vilkårene for at den indre grensekontrollen kan løftes) og Norge17, Island og Sveits som har sluttet seg til Schengen-samarbeidet gjennom egne tilknytningsavtaler. Det samme har Liechtenstein gjort, men inn- og utreisekontrollen er ennå ikke avviklet på de indre grenser.

For å redusere de negative virkningene av bortfallet av grensekontroll på de indre grenser, er det iverksatt såkalte kompenserende tiltak i form av blant annet politisamarbeid og rettslig samarbeid.

Som et ledd i arbeidet med å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet gir Schengen-regelverket18politiet i en stat anledning til å videreføre en spaningsoperasjon over en indre grense og inn på en nabostats territorium. På denne måten unngår en noen av de begrensninger som følger av at nasjonalt politiet kun har kompetanse på eget territorium. Tilsvarende kan politiet i en stat fullføre en forfølgelse på ferske spor eller fersk gjerning over en indre grense. Det er fastsatt flere betingelser for å kunne gjennomføre slike tiltak, hvor ikke minst samtykke fra vertslandets myndigheter, deres kontroll og ledelsesansvar, står sentralt. Bestemmelsene er implementert i norsk rett i politiloven § 20 a19.

EUs grensekontrollbyrå, FRONTEX, hvor Norge deltar, har gjennom sin koordinering av grensekontroll og kampen mot illegal innvandring og menneskesmugling en rolle i bekjempelsen av organisert kriminalitet. Imidlertid har byrået ingen rolle i etterforskningen av denne type kriminalitet. Grensekontrollbyrået og Norges samarbeid med dette ble behandlet i Meld. St. 9 (2009–2010) Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv kapittel 5.5 samt kapitlene 9.3.2 og 10 i samme melding. Samarbeidet med FRONTEX vil derfor ikke bli nærmere omhandlet her.

EU er i ferd med å utvikle et samarbeid mellom medlemsstatene om grenseovervåking (EUROSUR). Norge deltar i dette arbeidet. Hovedformålet med EUROSUR er å effektivisere overvåkingen av Schengens yttergrenser for å hindre illegal grensepassering til Schengen-territoriet. Samarbeidet omfatter ikke inn- og utreisekontroll mellom Schengen-landene. Samarbeidet skal bidra til å bekjempe grensekryssende kriminalitet, slik som terrorisme, menneskehandel, narkotikasmugling og ulovlig våpenhandel. EUROSUR ble også omhandlet i Meld. St. 9 (2009–2010) under de samme punktene som nevnt ovenfor, og omhandles derfor ikke nærmere her.

Schengen informasjonssystem (SIS)

Schengen-statene har etablert en felles database for at myndighetene enkelt og effektivt skal kunne utveksle opplysninger om etterlyste personer og gjenstander, Schengen Informasjonssystem (SIS)20. Dette er gjort for å redusere de negative virkningene av at grensekontrollen ble avviklet på de indre grenser.

Schengen informasjonssystem er implementert i norsk rett ved en egen lov – Lov av 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS-loven)21.

SIS er primært et sentralt element ikke bare for medlemsstatenes kontroll på yttergrensen, men også for den alminnelige utlendingskontrollen (kontroll på territoriet) og er ikke minst et effektivt verktøy i politiets bekjempelse av kriminalitet.

SIS er et etterlysingsregister og ikke et kriminaletterretningsregister. Det er kun adgang til å registrere svært begrensede opplysninger om personer22 i selve registret. Etterlyste personer kan registreres med henblikk på pågripelse og utlevering. Videre kan man registrere personer som er nektet innreise til riket, jf. utlendingsloven § 66 bokstav a, b, c, e eller f, §§ 67 eller 68 er truffet vedtak om innreiseforbud. Personer kan også registreres dersom de er meldt savnet, eller av hensyn til sin egen sikkerhet må bringes i midlertidig forvaring. Det er også adgang til å registrere opplysninger om vitner eller personer som er innstevnet for en domstol for egne handlinger i en straffesak, om personer som vil få forkynt en straffedom eller vedkommende skal innkalles til soning av frihetsstraff. (her kan bare oppholdssted meldes tilbake) eller de skal undergis en diskret observasjon eller målrettet kontroll. Av gjenstander23 kan motorkjøretøy, tilhengere og campingvogner, skytevåpen, blankodokumenter, id-dokumenter og pengesedler legges inn i SIS.

Etterlysninger i SIS av personer eller kjøretøy for diskret observasjon er et viktig verktøy i kampen mot organisert kriminalitet. Person/kjøretøy kan registreres i SIS dersom politiet under etterforskningen ønsker å holde objektet under diskret observasjon for kartlegging av for eksempel reisemønster. Denne type informasjonsinnsamling kan være spesielt aktuell i saker som omfatter mobile kriminelle som mistenkes for seksualforbrytelser, narkotikasmugling, menneskehandel, menneskesmugling, MC-kriminalitet, grov voldskriminalitet, organisert vinningskriminalitet etc.

Det er adgang til å foreta registrering av personer eller gjenstander for målrettet kontroll. Målrettet kontroll utføres ikke i Norge da det forutsetter beslutning om ransaking. Dersom tiltaket går ut på tvangsinngrep, må nødvendig påtalemessig beslutning foreligge. Vilkårene for å registrere meldinger om diskré observasjon er meget strenge24.

Følgende har tilgang (rett til direkte søk) til hele eller deler av SIS: Politiet og tollmyndighetene (når de utøver grensekontroll og annen kontroll), påtalemyndigheten25, utlendingsmyndigheten med ansvar for behandling av visumsøknader. I 2005 ble det åpnet for at bilregistreringsmyndighetene (Statens vegvesen) skulle få tilgang til deler av SIS26. Dette hadde sammenheng med registrering av brukte kjøretøy, der man etablerte et tett samarbeid om informasjonsutveksling mellom medlemsstatene for å lette kontrollen og bekjempe bedrageri og ulovlig handel med stjålne kjøretøyer.

Den nye generasjon av SIS (SIS II)27 forventes å være klar første halvdel 2013. Norge har deltatt svært aktivt i arbeidet med å bistå Kommisjonen i utviklingen av SIS II. Dette arbeidet vil fortsette. SIS II åpner blant annet for registrering av foto og fingeravtrykk. Disse opplysningene skal foreløpig bare kunne brukes til å bekrefte identiteten av en person som man på grunnlag av andre opplysninger allerede har fått «treff» på. På lengre sikt skal imidlertid fingeravtrykk også kunne brukes til direkte identifikasjon, noe som vil gi mer nøyaktig identifikasjon og forbedre kvalitet av de personopplysningene som registreres og brukes i systemet. Videre vil man få en mulighet til å lenke sammen flere etterlysninger. Ved treff på én etterlysning (for eksempel bil) vil den andre etterlysningen (for eksempel pågripelse av person) komme opp automatisk hos den som har søkt. Tilgangen til SIS skal fortsatt reguleres av nasjonale bestemmelser.

Tabell 2.1 viser antall meldinger norsk politi har lagt inn med henblikk på pågripelse og diskré observasjon. Tabell 2.2 og 2.3 viser hva registreringene har medført i form av pågripelser/diskré observasjoner. Ser man på antallet norske etterlyste som pågripes/påtreffes i utlandet må det kunne sies at systemet er svært effektivt.

Tabell 2.1 Norske registreringer i SIS med henblikk på pågripelse og utlevering, samt norske registreringer med henblikk på diskré observasjon.

Ant. registrerte av Norge med henblikk på pågripelse og utlevering

Ant. registrerte av Norge med henblikk på diskré observasjon

År 2005

78

57

År 2006

62

45

År 2007

50

51

År 2008

76

89

År 2009

72

63

År 2010–1. Halvår

43

63

Ved etterforskning av straffbare forhold på tvers av landegrensene er det viktig at politimyndighetene kan utveksle informasjon, og at det kan gjøres raskt. Tidsfaktoren er ofte et problem da en del stater har prosedyrer for å utlevere opplysninger til andre stater som er svært tidskrevende. For å effektivisere utvekslingen av tilgjengelig og viktig informasjon samt kriminaletterretningsopplysninger i etterforskning av straffesaker, vedtok EUs råd 18. desember 2006 en rammebeslutning om utveksling av etterretningsopplysninger mellom de rettshåndhevende myndigheter i Schengen-statene28 – vanligvis betegnet som «Det svenske initiativet». Rammebeslutningen er en videreutvikling av Schengen-samarbeidet og Norge deltok i forhandlingene om rettsakten og er også bundet av den.

Tabell 2.2 Treff på meldinger i SIS om pågripelse og utlevering

2005

2006

2007

2008

2009

2010*

Treff på norske meldinger i utlandet

25

17

15

19

27

26

Treff på norske meldinger i Norge

2

1

2

1

0

0

Treff på utenlandske meldinger i Norge

7

7

10

25

30

32

Totalt

34

25

27

45

57

58

* Tallene for 2010 er første halvår

Det sentrale i rådsbeslutningen er at medlemsstatenes rettshåndhevende myndigheter som hovedregel, skal dele informasjon med rettshåndhevende myndighetene i andre medlemsstater i samme utstrekning som man kan gjøre det nasjonalt. Det er satt frister for å besvare henvendelser. Hvis en henvendelse ikke kan besvares innen den fastsatte frist, må det sendes begrunnet beskjed om det. Rammebeslutningen omfatter bare informasjon som vedkommende myndighet allerede innehar – det er altså ingen forpliktelse til aktivt å innhente ny informasjon som følge av en henvendelse fra utenlandsk politimyndighet. Mottatt informasjon kan kun benyttes som bevis i retten med tillatelse fra den staten som har gitt informasjonen.

Tabell 2.3 Treff på meldinger i SIS om diskré observasjon

2005

2006

2007

2008

2009

2010*

Treff på norske meldinger i utlandet

31

26

24

43

31

38

Treff på norske meldinger i Norge

7

5

3

1

3

1

Treff på utenlandske meldinger i Norge

22

14

20

25

23

10

Totalt

60

45

47

69

57

49

* Tallene for 2010 er første halvår

De enkelte medlemsland kan sette begrensninger for bruken av informasjon og etterretning i andre medlemsland. Personopplysninger må behandles i samsvar med nasjonal personvernlovgiving, i tillegg til «Det europeiske råds Konvensjon 108», «tilleggsprotokoll 181 til konvensjonen», samt «Anbefaling for bruk av personopplysninger i politiet».

I Norge er det politiet som gir informasjon med Kripos som nasjonalt kontaktpunkt29. Det innebærer at all utveksling av etterretningsinformasjon i henhold til denne rammebeslutningen til og fra Norge skjer via Kripos.

Europol

Den europeiske politienhet (Europol) har som formål å styrke og effektivisere EU-landenes rettshåndhevende myndigheter og samarbeidet mellom dem med hensyn til å forebygge og bekjempe alle former for organisert kriminalitet samt blant annet alvorlig kriminalitet som narkotikahandel, menneskesmugling, menneskehandel, seksuelle overgrep mot barn, terrorisme, forfalskning av penger, ulovlig handel med kjøretøyer, drap og alvorlig legemsbeskadigelse, datakriminalitet, svindel og bedrageri m.m. Det er en forutsetning at minst to medlemsland berøres på en slik måte at det er nødvendig med en felles tilnærming.

Norge undertegnet i juni 2001 en egen samarbeidsavtale med Europol30.

Europol arbeider i første rekke med å bistå medlemslandene med utveksling av informasjon i samsvar med nasjonal lovgivning og gjennom bruk av sambandsmenn som medlemslandene har utplassert ved Europols hovedkvarter i Haag i Nederland. I konkrete saker utarbeider Europol på grunnlag av mottatt informasjon analyser for å bistå medlemslandene i etterforskningen av saker.31 Videre utarbeider Europol generelle analyserapporter, kriminalitetsanalyser og trusselvurderinger. Europol har ikke operativ politimyndighet og driver således ikke egen etterforskning av straffesaker.

Det nasjonale Europol-kontoret er plassert ved Kripos. Kontoret sikrer at informasjonen om aktuelle saker i Norge som ligger innenfor Europols mandatområde, vurderes og eventuelt formidles til Europol. Kontoret sørger for at henvendelser fra Europol behandles i henhold til Europols krav til saksbehandling. Fra norsk side har både tollmyndighetene og politiet sambandsmenn ved Europols hovedkvarter i Haag. For å styrke bekjempelsen av internasjonal kriminalitet har Norge opprettet 3-måneders hospiteringsordning i Europol for ansatte i politiet.

Boks 2.1 Statistikk fra Europol

2007

Antall forespørsler i operative saker til Norge 807

Antall forespørsler i operative saker fra Norge 173

Div forespørsler i saker til Norge 473

2008

Antall forespørsler i operative saker til Norge 912

Antall forespørsler i operative saker fra Norge 174

Div forespørsler i saker til Norge 441

2009

Antall forespørsler i operative saker til Norge 931

Antall forespørsler i operative saker fra Norge 214

Div forespørsler i saker til Norge 446

>2010

Antall forespørsler i operative saker til Norge 410

Antall forespørsler i operative saker fra Norge 142

Div forespørsler i saker til Norge 298

Norge er blant de land som utveksler mest informasjon med Europol. Regjeringen vil fortsette dette samarbeidet og videreføre ordningen med utplassering av sambandsmenn fra politi- og tollmyndighetene i Europols hovedkvarter.

Boks 2.2 Norsk samarbeid med Europol har bidratt til oppklaring av en rekke saker

Etter pågripelse av to rumenere på Gardermoen i april 2008 ble det gjennom samarbeid med Romania og Nederland, avdekket et rumensk/vestafrikansk nettverk med utgangspunkt i Tyrkia. En av hovedpersonene og to kurerer ble idenitifisert og pågrepet i Oslo. Det ble gjort fem beslag på totalt 7,5 kg heroin.

Rogaland politidistrikt etterforsket en menneskehandelsak (irske asfaltarbeidere). En rekke personer ble domfelt.

En gruppe slovakiske statsborgere ble pågrepet i Bergen. Gruppen hade stått bak en rekke tyverier av tobakksvarer over store deler av Norge. En rekke land bidro med informasjon i saken.

To rumenere ble pågrepet i en sak Oslo politidistrikt etterforsket om skimming. Det ble avdekket tilknyting til saker i Tyskland og Frankrike. Det ble iverksatt etterforskning blant annet i Tyskland mot et større rumensk nettverk.

Gardermoen politistasjon formidlet informasjon til Europol om litauiske statsborgere som reiste rundt i Europa og utførte tyverier fra taxfree-butikker. Norge mottok tilbakemelding fra en rekke lufthavner hvor litauerene hadde operert.

Kilde: Årsrapporten fra sambandsmennene for 2008

Avtalen som knytter Norge til Prüm-regelverket

Et viktig instrument for å forbedre informasjonsutvekslingen mellom Europas politi-myndigheter, er det såkalte Prüm-regelverket. Dette samarbeidet begynte som et vanlig mellomstatlig samarbeid mellom BeNeLux-statene, Frankrike, Spania og Tyskland, men deler av det ble i 2008 transformert til et EU-instrument gjeldende for alle EUs medlemsstater.

Prüm-regelverket effektiviserer informasjonsutvekslingen ved at medlemsstatene, gjennom nasjonale kontaktpunkt, kan foreta automatiserte søk i hverandres databaser for DNA, fingeravtrykk og kjøretøy. Når det gjelder DNA og fingeravtrykk vil søkene skje på treff/ikke treff basis. Dersom man får treff, vil ytterligere informasjon måtte innhentes gjennom de alminnelige kanaler for utveksling av informasjon. Prüm-beslutningen inneholder også bestemmelser om utveksling av informasjon i forbindelse med større arrangementer. Beslutningene har relativt strenge regler om personvern og datasikkerhet.

Boks 2.3 Eksempel på anvendelsen av Prüm

Tyskland og Østerrike var de to første statene som ble operative i Prüm-samarbeidet. Da landene gjennomførte en førstegangs sammenlikning av de respektive DNA-registre for åpne spor (100.000 profiler i Tyskland og 12.000 profiler i Østerrike), gav sammenlikningen treff på 1.537 profiler i Tyskland. Av dette var det 708 spor som ble knyttet til en person og 802 spor som ble knyttet til et spor i Tyskland.

Tyskland fikk 1.438 treff i det Østerrikske sporregistret hvorav 477 var spor til person og 961 spor til spor. Sakene dreide seg blant annet om 41 drap, 23 seksualdelikter, 149 ran eller utpressingssaker og 6 allmennfarlige forbrytelser.

På grunnlag av den nye informasjonen ble etterforskning gjenopptatt og/eller utvidet i en rekke saker.

Kilde: Pressemeddelelse fra det tyske Bundeskriminalamt

Prüm-regelverket ble ikke ansett for å være en videreutvikling av Schengen-regelverket, og Norge kunne derfor ikke slutte seg til regelverket gjennom vår tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet. Fra norsk side ble dette regelverket ansett for å være et svært nyttig verktøy i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet, og man anmodet derfor EU om en parallellavtale. Avtalen ble undertegnet av justisministeren i november 2009. Den ble endelig godkjent av EU 26. juli 2010. Spørsmålet om samtykke til inngåelse av avtalen vil bli forelagt Stortinget senere. Politiregisterloven som ble vedtatt av Stortinget 28. mai 2010, gir hjemmel for utveksling av opplysninger som omfattes av Prüm-avtalen. Fra norsk side vil det ikke være mulig å gjennomføre den delen av avtalen som gjør det mulig for medlemsstatene å søke i hverandres databaser før politiet (Kripos) får datasystem som muliggjør slike søk.

Som illustrasjonen i boks 2.3 viser, antas Prüm-avtalen å ville kunne effektivisere politisamarbeidet når det gjelder etterforskning av grenseoverskridende alvorlig kriminalitet betydelig, samt bidra til oppklaring av flere saker enn i dag. Selv om norsk politi ikke gis tilgang til flere opplysninger enn det de allerede har tilgang til gjennom det bestående politi- og strafferettssamarbeidet, gjøres informasjonsutvekslingen betydelig mer effektiv gjennom at det kan gjennomføres automatiserte søk i opplysninger fra andre staters databaser. Politiet kan raskt utelukke videre forespørsler til de stater hvor de ikke har fått treff og konsentrere sin innsats mot den stat eller de stater hvor de har fått treff.

Også bestemmelsene om andre samarbeidsformer, herunder felles operasjoner og bistand i forbindelse med større arrangementer, katastrofer og alvorlige ulykker, vil gi Norge muligheter til å få hjelp av utenlandsk politi i den grad det skulle være behov for det.

Prüm-samarbeidet vil få økende betydning for politisamarbeidet i Europa.

Eurojust

Eurojust er EUs byrå for koordinering og samarbeid når det gjelder påtalerettslige sider ved kriminalitetsbekjempelsen i Europa. Byrået ble opprettet i 2002, og har sitt hovedkvarter i Haag hvor representanter for påtalemyndigheten i alle medlemsland sitter samlet. Eurojust skal stimulere til og forbedre koordineringen mellom medlemslandenes myndigheter i etterforskning og iretteføring av alvorlig kriminalitet som berører to eller flere medlemsland.

Norge inngikk en samarbeidsavtale med Eurojust i april 200532. Avtalen sikrer oss adgangen til et nært, effektivt og direkte påtalemessig samarbeid med alle EU land og andre assosierte stater i større, internasjonale straffesaker. Arbeidet utføres gjennom en norsk statsadvokat som er utplassert i hovedkvarteret. Via dette systemet kan flere stater koordinere og løse påtalerettslige problemstillinger som ofte melder seg i internasjonale straffesaker, på en vesentlig hurtigere og mer effektiv måte enn om man bare var henvist til å sende hverandre formelle bistandsanmodninger. Eurojust operer også i ulike fagteam som spesialiserer seg på ulike sakstyper. Den norske sambandsstatsadvokaten deltar i dette teamarbeidet.

Det er ingen tvil om at Norges tilknytning til Eurojust har bidratt til fremdrift og løsning av kompliserte saker på en måte som ellers ikke vært oppnåelig. Regjeringen vil fortsette dette samarbeidet og videreføre ordningen med en sambandsstatsadvokat ved Eurojusts hovedkvarter.

Boks 2.4 Sambands-statsadvokatens virksomhet

I 2009 hadde den norske sambandsstatsadvokaten 159 nye saker i porteføljen. Av disse kom henvendelsen fra andre land i Eurojust i 54 saker, fra den norske Europoldesken i 12 saker og resten fra norske myndigheter. Av sakene dreide 3 seg om menneskesmugling, 40 om narkotika, 5 om seksuallovbrudd, 4 om seksuelle overgrep mot barn og 20 om økonomisk kriminalitet. Sambandsstatsadvokaten åpnet 30 nye saker i 2009 samt at det var 18 saker fra andre land til Norge. En av de større sakene som ble behandlet både i 2009 og 2010 er en overgrepssak mot en tidligere politimann i Bergen. Det er falt dommer i flere land i samme sakskompleks.

Kilde: Årsrapport fra Sambandsstatsadvokaten for 2009

2.4.3 Øvrig samarbeid med EU om rettshjelp i straffesaker

Avtale om gjensidig hjelp i straffesaker

EUs konvensjon om gjensidig rettslig bistand i straffesaker gir konvensjonsstatene muligheter til å samarbeide om sentrale skritt i rettergangen i straffesaker med internasjonale forgreninger. Konvensjonen forenkler vesentlig de regler og rutiner som har ligget i Europarådets konvensjon på dette området, noe som skaper muligheter for å gjennomføre etterforskning og iretteføring av internasjonale straffesaker på en enklere og hurtigere måte enn tilfellet var tidligere.

Norge har undertegnet en tilslutningsavtale med EU som gjør at også norske myndigheter kan anvende hele regelverket i den nye konvensjonen. Spørsmålet om samtykke til inngåelse av avtalen vil bli forelagt Stortinget senere. Avtalen antas å ville bidra til at vi, blant annet gjennom bistand fra Eurojust, kan holde fremdrift og tempo oppe i de store straffesakene som krever samarbeid med andre europeiske land som er knyttet til konvensjonen.

Avtale om overlevering på grunn av straffbare forhold

Når det gjelder utlevering av lovbrytere, har EU utarbeidet et regelverk (den europeiske arrestordre) som innebærer betydelige endringer og forenklinger i forhold til de bestemmelser som følger av Europarådets konvensjon. De viktigste endringene er at adgangen til å avslå en arrestordre begrenses og at prosessene gjøres enklere. Det fastsettes klare frister for behandling av en arrestordre og for gjennomføringen av overleveringen.

Norge har undertegnet en parallellavtale med EU som gjør at også vi kan anvende forenklede utleveringsregler overfor EUs medlemsland basert på prinsippene i den europeiske arrestordre. Spørsmålet om samtykke til inngåelse av avtalen vil bli forelagt Stortinget senere.

Dersom avtalen godkjennes av Stortinget, er det antatt at den vil føre til en betydelig raskere behandling av utleveringsbegjæringer. I følge en evalueringsrapport fra Kommisjonen fra 2007 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid i underkant av seks uker dersom personen ikke samtykket til utlevering og 11 dager ved samtykke.

2.4.4 Utviklingen i EU på justis- og innenriksfeltet

I sitt siste strategiske femårsprogram på justis- og innenriksfeltet, Stockholm-programmet, angir EU en rekke konkrete tiltak som skal gjennomføres i løpet av femårsperioden fram til 2014. Mange av disse tiltakene retter seg mot organisert kriminalitet. For en del av tiltakene er rettsgrunnlagene allerede vedtatt og det er gjennomføringen som gjenstår, mens for andre må Kommisjonen framlegge forslag til nye rettsakter som må forhandles og vedtas. Regjeringen følger utviklingen i EU nøye og vil særlige framheve en del av tiltakene i Stockholm-programmet som svært interessante i kampen mot organisert kriminalitet.

  • EU har vedtatt og implementert regler om soningsoverføring.

  • EU har vedtatt og er nå i ferd med å implementere ECRIS (European Criminal Records Information System). Dette er et system for utveksling/direkte tilgang for de rettshåndhevende myndigheter til informasjon fra reaksjonsregistrene i EUs medlemsland.

  • Kommisjonen kommer neste år til å gjennomføre en studie for å vurdere om det er mulig og ønskelig å lage et system for utveksling av/direkte tilgang til informasjon i politiregistrene i medlemslandene for medlemslandenes politimyndigheter. En slik studie vil sannsynligvis bli fulgt opp av et forslag til rettsakt.

  • I løpet av neste år vil Kommisjonen legge fram et nytt revidert forslag til rettsakt om innsamling, analyse og utveksling av passasjerdata på et europeisk plan (EPNR). Det har gjennom flere år blitt forhandlet om et slikt system i EU, men Lisboa-traktaten har nødvendiggjort et nytt forslag. Formålet med EPNR er å stille til rådighet for politiet passasjerdata om passasjerene på internasjonale flyginger til/fra medlemslandene i EU for å forhindre, oppdage, etterforske eller iretteføre terrorhandlinger og annen alvorlig kriminalitet. En rekke opplysninger om hver passasjer vil bli overført fra flyselskapet til politimyndighetene i medlemslandene. Tilsynsmyndighetene vil være det enkelte medlemslands datatilsyn. Dersom/når EU iverksetter et slikt system vil det få innvirkning på Norge. Slik forslaget nå lyder, vil alle flygninger fra Norge til EU (herunder Sverige og Danmark) omfattes av forslaget. Det skal da samles inn passasjerinformasjon om de reisende til/fra Norge. Disse opplysningene vil bli lagret, analysert og viderebehandlet i det EU-land som flygningen går til/fra. Disse opplysningene er utenfor norske tilsynsmyndigheters kontroll. Norsk politi vil dermed ikke ha tilgang til de samme etterforsknings- og analyseredskap som EUs politimyndigheter vil ha.

Ingen av disse tiltakene faller inn under Norges tilknytnings- og parallellavtaler med EU. Regjeringen vil derfor særlig vurdere hensiktsmessigheten og muligheten av å be om tilslutning til de ovenfor nevnte EU-instrumenter.

2.5 EØS-finansieringsmidlene

I perioden 2004 til 2009 har Norge, Liechtenstein og Island bidratt med til sammen 1,3 milliarder euro til land i sentral- og Sør-Europa gjennom EØS-finansieringsordningene. Norge har dekket ca. 97 % av kostnadene.

EØS-midlene er blitt brukt til å støtte utviklingsprosjekter i EUs tolv nyeste medlemsland, samt Hellas, Portugal og Spania. Støtten har gått til definerte innsatsområder som er nedfelt i avtaler Norge har inngått med hvert enkelt mottakerland. Om lag ti prosent (en milliard kroner) av EØS-midlene fra 2004 til 2009 har gått til tilpasning til Schengen og justistiltak.

Midlene innen dette innsatsområdet har hovedsakelig gått til Schengenrelaterte tiltak og kampen mot organisert og grenseoverskridende kriminalitet, ulovlig immigrasjon, samt til å styrke landenes tilpasning til relevant lovgiving. Brorparten av midlene for Schengen-tilpasning og justistiltak har gått til tiltak i Polen. I Latvia og Litauen er fokuset mer rettet mot kriminalomsorgen. Også Estland, Tsjekkia, Malta, Slovakia samt Bulgaria har fått støtte til Schengen- og justistiltak.

Av de 57 prosjektene innen dette innsatsområdet, er norske partnere involvert i 16 prosjekter. Spesielt i Polen har samarbeidet vært viktig for å bedre kontakten mellom norsk og polsk politi i kampen mot organisert og grensekryssende kriminalitet.

EØS/EFTA-landene og EU har nå inngått en ny avtale om EØS-finansieringsordningene for perioden 2009 til 2014. Totalbeløpet er økt til ca. 1,8 milliarder euro, og formålet for ordningene er å bidra til å utjevne sosial og økonomisk ulikhet i EØS-området og å styrke det bilaterale samarbeidet mellom giver- og mottakerlandene. Justissektoren er en prioritert sektor under den norske ordningen. Det er utarbeidet fem justisrelevante programområder. Av særlig betydning for organisert kriminalitet kan nevnes programområdet om Schengen-samarbeid, og kampen mot organisert kriminalitet, inkludert menneskehandel og mobile vinningskriminelle. I tillegg vil programområdene for kapasitetsbygging innen domstolene og om kriminalomsorgen, kan ha betydning for bekjempelsen av organisert kriminalitet.

Utvikling av justissektoren vil bli prioritert i enkelte utvalgte land som Litauen, Polen og Romania. Gjennom utvikling av programmer i disse landene ønsker Norge å bidra til at de rettshåndhevende myndighetene blir bedre til å bekjempe organisert kriminalitet, samtidig som samarbeid med norske rettshåndhevende myndigheter styrkes.

2.6 Interpol

Interpol er en samarbeidsorganisasjon mellom politiorganisasjoner i 188 land. Organisasjonen baserer seg ikke på noen folkerettslig konvensjon, men har et «charter» hvor det framgår at medlemsorganisasjonene skal legge forholdende til rette for internasjonalt politisamarbeid. Interpol har som målsetting å legge til rette for politisamarbeid også der det ikke er diplomatiske forbindelser mellom land. Det er forbudt for medlemsorganisasjonene å benytte Interpol i saker av politisk, militær, religiøs, eller rasemessig karakter. For å bli opptatt som medlem av Interpol, kreves det at medlemslandet godkjenner FNs menneskerettighetserklæring.

Hver medlemsorganisasjon har et eget nasjonalt interpolkontor (National Central Bureau – NCB) som er kontaktpunkt for Interpols generalsekretariat. De nasjonale interpolkontorene forutsettes å utøve sin virksomhet innenfor rammene av og med hjemmel i nasjonal lovgivning, og under full nasjonal suverenitet. Kripos er det norske interpolkontoret (NCB).

En av Interpols hovedfunksjoner er å fungere som en sikker informasjonskanal for utveksling av informasjon, bistandsanmodninger og rettsanmodninger medlemslandene imellom. Til dette formålet er det opprettet et globalt kommunikasjonsnett-verk kalt I-24/7, som gir politiet en døgnkontinuerlig sikker kommunikasjonskanal der de kan dele viktig informasjon om personer og hendelser. Interpols generalsekretariat har en operasjonssentral som er døgnkontinuerlig bemannet. De ansatte på operasjonssentralen behersker alle flere språk og kan dermed bidra til rask informasjonsutveksling i hastesaker. Interpols databaser og IT-tjenester sikrer at politi i operativ tjeneste over hele verden har tilgang til den informasjon og tjenester for å kunne etterforske og forebygge kriminalitet. Databasene inneholder opplysninger om kriminelle, navn, fingeravtrykk, DNA-profiler, stjålne pass, kjøretøy, kunst og en billeddatabase for overgrep mot barn. Det enkelte politidistrikt har tilgang til å søke i Interpols databaser via ELYS II på pass/reisedokumenter, kjøretøy, kunst og personer. Videre kan det søkes på uidentifiserte døde personer, personer som er etterlyst og personer som er saknet for underretning om oppholdssted.

Interpol driver ikke egen etterforskningsvirksomhet. Det operative politiarbeidet utøves av vedkommende lands egne politistyrker innenfor rammen av nasjonal lovgivning. Interpol har i økende grad befattet seg med kriminaletterretning. Det drives flere prosjekter for nærmere analyse av særskilte kriminalitetsområder og på omfattende internasjonale saker i regi av Interpol, blant annet behandles organiserte biltyverier, pengefalsk, menneskehandel og narkotika. Interpol driver omfattende opplæringstiltak for politiet verden over gjennom kurs, arbeidsgruppemøter, seminarer og konferanser.

Norge har vært særlig engasjert i Interpols arbeid mot internettrelaterte overgrep mot barn. Interpols database over overgrepsbilder bidrar hvert år til at flere hundre barn som er utsatt for seksuelle overgrep identifiseres og overgripere pågripes. Norge har siden starten av dette arbeidet deltatt med personellressurser fra norsk politi til Interpols Generalsekretariat samt med økonomisk støtte til teknologisk utvikling av databasen.

Med et stort antall medlemsland, et nasjonalt kontor i hvert land, og satsing på moderne informasjonsteknologi, ligger forholdene vel til rette for at Interpol også for fremtiden skal være en viktig kommunikasjonskanal for politiets samarbeid over landegrensene. Interpol baserer seg på et direkte samarbeid mellom medlemsland uten de formalitetene som følger av en konvensjon. Dette kan være en styrke, fordi det i noen tilfeller er lettere å oppnå pragmatiske løsninger enn innenfor et samarbeid med strenge formelle rammer. Her er utveksling av informasjon og formidling av bistandsanmodninger helt sentrale oppgaver. Dette er og blir viktige bidrag i et forsterket globalt politisamarbeid i dag så vel som i årene som kommer. Interpols begrensninger ligger blant annet i at medlemsorganisasjonene ikke er konvensjonsmessig forpliktet til å reagere på henvendelser, men håndterer disse etter nasjonale vurderinger og rutiner samt intern lovgivning. Dette kan svekke flyten og fremdriften i samarbeidet om enkeltsaker.

Organisert kriminalitet

Interpol forsøker å overvåke den organiserte kriminalitetssituasjonen på global basis og samordner internasjonale etterforskninger. Organisasjonens oppgave er i denne sammenheng å forsterke samordningen mellom medlemsorganisasjonene og å stimulere til utveksling av informasjon mellom alle land og internasjonale styrker som er engasjert i arbeidet mot korrupsjon. Videre skal medlemsorganisasjonene kunne dra nytte av den omfattende erfaring i etterforskning og analyse nå det gjelder:

  • identifisere, etablere og holde kontakt med eksperter på feltet,

  • overvåke og analysere informasjon relatert til spesielle aktivitetsområder og kriminelle organisasjoner,

  • identifisere større kriminalitet med potensial til å ha global innvirkning,

  • drive strategisk partnerskap med forskjellige organisasjoner og institusjoner,

  • assistere med å finne løsninger på problemer med sammenstøt mellom rettshåndhevende organer,

  • evaluere og utnytte informasjon som generalsekretariatet mottar fra nasjonale Interpol-kontorer

  • overvåke åpen kildeinformasjon,

  • initiere, og delta i programmer for den internasjonale informasjonsdelingen,

  • fremme og gjennomføre felles prosjekter med andre internasjonale organisasjoners og institusjoners som er aktive på spesielle kriminalitetsområder,

  • undersøke, utvikle og publisere dokumenter for etterforskere, samt

  • sørge for støtte til medlemsorganisasjoner i pågående internasjonal etterforskning på sak til sak basis.

Boks 2.5 Eksempel fra rettspraksis

I forbindelse med etterforskning mot en gruppe chilenere pågrepet for vinningskriminalitet i Norge ble det innhentet informasjon fra utlandet. Dette bidro til at disse ble domfelt for straffeloven § 60 a. Her er utdrag fra Oslo tingretts dom 5. februar 2010: «Retten er ikke i tvil om at XX kom tilbake til Norge for å gjenoppta sine tidligere aktiviteter fra 2006 og 2008, og at han på samme måte som de øvrige har vært fullstendig klar over tyvegodset i leiligheten og opplegget rundt dette og leilighetens rolle. Dette underbygges også av det faktum at han tidligere er utvist fra Nederland og Danmark for tyveri (2004 og 2006) samt at han er utvist fra Norge i 2006 og UK i 2007.»

Departementet vil arbeide for å styrke og utvikle Interpol slik at organisasjonen kan være et viktig instrument i kampen mot kriminalitet på global basis også i framtiden.

2.7 Nordisk politi- og påtalesamarbeid

Det er et godt nordisk samarbeid på justisfeltet, både på politisk og operativt nivå og det er opprettet en rekke fora hvor aktørene møtes jevnlig.

Det avholdes årlige nordiske justisministermøter. I tillegg avholdes det årlige nordisk/baltiske justisministermøter. Disse møtene gir god anledning til å utveksle erfaringer og man får gode innspill til utvikling av nasjonal politikk. I tillegg legges det til rette for samarbeidsprosjekter. På det siste justisministermøte, avholdt i Danmark i juni 2010, var mobile vinningskriminelle ett av temaene som ble diskutert. Ministrene vedtok å be rikspolitisjefene undersøke mulighetene for å styrke det operative, metodiske og analytiske samarbeidet mellom de nordiske politimyndigheter. På dette møte ble det også enighet om å se nærmere på mulighetene for hurtigere overføring av utenlandske domfelte.

De nordiske rikspolitisjefene møtes i et fast møteforum med møter en gang i året. Til å forberede møtene mellom rikspolitisjefene møtes viserikspolitisjefene en gang i året. Formannskapet går på omgang mellom de nordiske land. De fleste initiativ og beslutninger om politisamarbeid i Norden tas av rikspolitisjefene. Det nordiske politisamarbeidet skjer i regi av og på grunnlag av avtaler inngått mellom de nordiske rikspolitisjefer.

Politimesterne på Nordkalotten (i Finland, Sverige og Norge) har i over 50 år hatt årlige møter hvor det gis orienteringer om aktuelle ting av felles interesse for politietatene i de nordiske land. Møtene har bidratt til et godt klima over grensene som har ført til etablering av samarbeidsfora blant annet om narkotika og etterretning mer generelt.

2.7.1 Den nordiske politisamarbeidsavtalen

Den viktigste generelle avtalen om politisamarbeid i Norden er den Nordiske politisamarbeidsavtale av 2. september 2002. Samarbeidet kjennetegnes ved at det er enklere prosedyrer enn det som eller praktiseres ved bilateralt samarbeid. Hvert land har et nasjonalt kontaktpunkt, og Kripos er det norske kontaktpunkt. Mye av kontakten i enkeltsaker går mellom politidistriktene/lokal politimyndighet i landene så som bistand til politiavhør, forkynnelse eller meddelelse av stevninger og anmodning om informasjon til bruk for å forebygge, oppdage eller oppklare straffbare handlinger. De nordiske rikspolitisjefene har igangsatt et arbeid for å revidere politisamarbeidsavtalen for å bringe den i samsvar med de nye nordiske instrumentene for utlevering og EUs konvensjon om rettslig bistand. Avtalen forventes at skal tre i kraft i begynnelsen av 2011.

2.7.2 PTN-samarbeidet

PTN-samarbeidet33 er et samarbeid mellom politi- og tollmyndighetene i de nordiske land, som ble formalisert i 1984. Bakgrunnen for samarbeidet er at man ønsker å få en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene. Det någjeldende mandatet ble fastsatt av de nordiske rikspolitisjefer i august 2009. Hovedområdene i mandatet er at:

  • bekjempelse av kriminalitet skal berøre to eller flere land

  • samarbeidet skal være etterretningsbasert

  • tidsbegrensede prosjekter organiseres som JATs, JITs eller andre passende former

  • poli34ti og 35toll koordinerer utplasseringen av sambandsmenn

Det er etablert tre faste arbeidsgrupper:

  • Analysegruppen (NOCTA-gruppen), som utarbeider den nordiske trusselvurdering NOCTA36

  • Etterretningsgruppen, som med basis i NOCTA og annen etterretningsinformasjon identifiserer prosjekter for bekjempelse av spesifikke kriminalitetsproblemer

  • Utstasjoneringsgruppen, som foreslår åpning eller stengning av sambandskontorer samt sørger for at arbeidet på sambandskontorene både er relevant og har god kvalitet.

De nordiske land har utstasjonert til sammen 34 sambandsmenn (7 tolltjenestemenn og 27 polititjenestemenn) i 19 land. Av disse er 9 norske polititjenestemenn og 2 norske tolltjenestemenn. Enkelte av sambandsmennene er sideakkreditert til andre land. Sambandsmennene utfører oppdrag for tollmyndighetene og politi i alle de nordiske land, og har spilt en betydelig rolle i kampen mot organisert kriminalitet, ikke minst narkotikakriminalitet.

De nordiske land innehar formannskapet i 2-årsperioder. Norge overtok formannskapet 1. juli 2009. Sjefen for Kripos er den norske PTN-sjef, og han er nå formann i PTN.

Dette samarbeidet gjør at de nordiske landene har et praktisk og nært samarbeid med politi- og tollmyndighetene i de land som har størst betydning for Norden i bekjempelsen av den organiserte og grensekryssende kriminaliteten.

2.7.3 Nordisk Forum for samarbeid om IT-etterforskning

Det nordiske rikspolitisjefmøtet i Finland i 2007 besluttet å igangsette et formalisert samarbeide innen bekjempelse av datakriminalitet og IT-relatert kriminalitet. Bakgrunnen var at organiserte kriminelle miljøer utnytter den raske informasjonsteknologiske utvikling, og i økende grad bruker internett og moderne telekommunikasjon for å utføre alvorlig kriminalitet over landgrenser. Dette gir større utfordringer for politiet i bekjempelse av kriminalitet. Et styrket nordisk samarbeid har som mål å samordne strategier og handlingsplaner, etablere felles innsatsområder, metodeutvikling, opplæring, utnyttelse av kunnskaper og utstyr, og felles operativ virksomhet. Dette nordiske samarbeidet følges opp av en arbeidsgruppe som består av lederne av de nasjonale datakrimenhetene i de respektive nordiske land. Denne arbeidsgruppe fikk navnet » Nordisk forum for samarbeid innen IT- etterforskning» – forkortet til «Nordisk forum». Virksomhetens styres politisk gjennom nordiske justisministermøter og politifaglig fra de nordiske rikspolitisjefmøtene.

Rapporterte virksomheter i 2009/2010 i Nordisk forum utgjør 5 nordiske arbeidsgrupper og en felles operativ virksomhet innen bekjempelse av seksuelle overgrep på internett med deltakere fra alle nordiske land. Følgende arbeidsgrupper er i virksomhet:

  • arbeidsgruppe for etablering av et felles nordisk nettfilter og bildedatabase for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn på internett,

  • arbeidsgruppe for sikring og analyse av mobiltelefoner og annet mobilt elektronisk brukerutstyr,

  • arbeidsgruppe for analyse av datakriminalitet/nettbankbedrageri – hackerverktøy og internett angrep,

  • arbeidsgruppe for utvikling av «Virtuell» politistasjon og tilstedeværelse av politi på nett,

  • arbeidsgruppe for opplæring i verktøy for tekniske undersøkelser.

Av konkrete resultater kan en nevne følgende:

  • det er etablert en nordisk løsning for nettfilter innen seksuelle overgrep mot barn på internett,

  • en løsning i de fleste nordiske land med «rød knapp» for varsling av nettsider med seksuelle overgrep mot barn,

  • utarbeidet forslag til utvikling av elektronisk politi og felles prosedyrer for politiarbeid på nett,

  • etablert en nordisk arbeidsdeling innenfor kompetanseområder der blant annet Norge bistår de andre nordiske land i spesialområdet «hardware tapping» av mobilt datautstyr,

  • utveksling av informasjon om saker og skadeverk ved ulike typer nettbanktrojanere som benyttes for nettbankbedrageri i de nordiske land. Virksomheten samordnes i regi av Europol.

  • den felles operative virksomheten har hatt en aksjon i juni 2009 kalt «operasjon viking» som var rettet mot personer som via internett deler bilder eller video som viser seksuelle overgrep mot barn. Norge utførte metodeutvikling for kartlegging av overgripere i datasystemene på internett.

2.7.4 Nordisk påtalesamarbeid

Nordisk avtale om rettsforfølgning i annet land

Riksadvokatene i de nordiske land inngikk den 6. februar 1970 (mindre endringer ble gjort 12. oktober 1972) en samarbeidsavtale om rettsforfølging i et annet nordisk land enn der den straffbare handling er begått37. Rettsforfølgning for en lovovertredelse, som er begått i et nordisk land (gjerningslandet) kan skje i et annet nordisk land hvis den mistenkte er bosatt eller oppholder seg i dette landet, og overtredelsen er straffbar også etter dette lands lovgivning. Ved avgjørelsen av om rettforfølgingen skal gjennomføres i et annet land enn gjerningslandet, skal hensynet til den mistenktes interesser og gjennomføringen av en effektiv rettshåndhevelse være bestemmende.

Nordisk arrestordre

De nordiske land inngikk 15. desember 2005 en konvensjon om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre). Konvensjonen er ratifisert av Norge og implementert ved en egen lov – lov av 19. september 2008 nr. 77 om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Loven og konvensjonen vil tre i kraft straks alle andre nordiske land har ratifisert konvensjonen.

Konvensjonen vil innføre et nytt og mer effektivt system for utlevering (overlevering) av lovbrytere til strafforfølgning og straffullbyrding. Konvensjonen bygger på prinsippene i den europeiske arrestordre, jf. punkt 2.4.3, men går på flere punkter lenger i et forenklet system enn den europeiske arrestordre. Blant annet er det færre valgfrie grunner til å avslå en arrestordre, og det gjelder kortere frister for å treffe en avgjørelse om overlevering.

2.8 Østersjøsamarbeidet

Østersjørådet ble i 1992, og består av Island, Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland og Danmark og EU-kommisjonen38. Østersjørådets toppmøte som består av medlemslandenes regjeringssjefer, møtes regulært annet hvert år. Utenriksministerne møtes fast i det mellomliggende året. Formannskapet går på omgang for 1 år om gangen. Norge har hatt formannskapet fra 1. juli 2010.

Østersjøsamarbeidet mot organisert kriminalitet (Baltic Sea Task Force on Organised Crime (BSTF)) ble etablert av Østersjørådet i 1996, i første omgang for 2 år, men mandatet har regelmessig blitt forlenget, sist fram til 31. desember 2016. Formannskapet i BSTF går på rundgang mellom deltakerlandene. Det innehas for tiden av Estland og skal overtas av Litauen fra 2011. Norge har sagt seg villig til å påta seg formannskapet fra 2013 til 2014.

BSTF møtes en gang årlig der hovedmålene for samarbeidet blir besluttet. Her møtes de respektive lands personlige representanter utpekt av vedkommende lands regjeringssjef. Den løpende administrasjon av BSTF utføres av formannskapslandet støttet av en operativ komité (Operative Committee – OPC) bestående av en fast representant fra hvert deltakerland. OPC beslutter konkrete tiltak (prosjekter) mot organisert kriminalitet, og blir etter behov supplert med kriminaletterretningspersonell.

Samarbeidet har vært i kontinuerlig utvikling. Mens man tidligere baserte seg på arbeidsgrupper rettet mot nærmere utvalgte områder for organisert kriminalitet, arbeides det nå ut fra en etterretningsstyrt modell der to eller flere land samarbeider mot utvalgte «mål» av organisert kriminalitet. Dette gir betydelig større fleksibilitet, samtidig som det er lagt opp til at det skal være et åpent samarbeid mot andre samarbeidsorganisasjoner som Interpol, Europol og PTN. I et stadig skiftende landskap av nye initiativ og samarbeidsformer, søker BSTF nå størst mulig fleksibilitet for å unngå dobbeltarbeid, men samtidig å utnytte de gode erfaringer i et målrettet regionalt samarbeid. Det enkelte land forutsettes å arbeide tverrsektorielt ved å trekke med alle myndigheter som arbeider mot organisert kriminalitet. På norsk side deltar blant annet tollvesenet svært aktivt inn mot enkelte prosjekter.

Russland utgjør et viktig samarbeidsland, ikke minst med sin posisjon som transittland for alvorlig organisert kriminalitet i form av narkotikahandel. Siden Russland heller ikke er medlem av EU eller dets institusjoner, er BSTF for tiden det eneste regionale samarbeidsforum som involverer sentrale kriminalitetsbekjempende myndigheter i Russland.

I 2006 opprettet Østersjørådet et samarbeid mot menneskehandel (Task Force against Trafficking in Human Beings – TF-THB). Arbeidet bygger på det tidligere nordisk-baltiske samarbeidet mot menneskehandel. Mandatet til TF er å bekjempe menneskehandel og alle dets former for utnytting. Man søker å styrke bistand til ofre, fremme samarbeid og forbedre lovgivningen. Arbeidet fokuserer på personer over 18 år. Samarbeidet består av eksperter fra relevante myndigheter i alle Østersjørådets land. Formannskapet følger formannskapet for Østersjørådet, dvs. at Norge innehar formannskapet fram til 30. juni 2011. I perioden 2008 til 2010 har arbeidsgruppen gjennomført opplæring av diplomatisk personell, igangsatt et fellesprosjekt med UNODC for å fremme samarbeid mellom organisasjoner og myndigheter og planlagt informasjonskampanjer. I motsetning til BSTF er hovedfokus ikke rettet mot påtale- og politimyndighetene men mot andre myndigheter som er viktig i forebygging og bekjempelse av menneskehandel.

Østersjøregionens grensekontrollsamarbeid (Baltic Sea Region Border Control Cooperation (BSRBCC)) er et samarbeid mellom landene rundt Østersjøen og i Norden, som primært retter seg mot sjøgrensene og den maritime virksomhet. Formålet er å bidra til stabilitet i området gjennom å bekjempe grensekryssende organisert kriminalitet. De prioriterte områdene er falske dokumenter, smugling, menneskehandel, ulovlig innvandring og miljøkriminalitet.

En oppgave er å ha oversikt over kriminalitetssituasjonen og utveksle informasjon med medlemslandene, i samarbeid med Kystvakten og tollmyndighetene. Formannskapet går også her på omgang mellom de ulike medlemslandene for en periode på ett år av gangen. Kripos er nasjonalt kontaktpunkt og Politidirektoratet har rollen som koordinator.

Fotnoter

1.

Konvensjoner av henholdsvis 1961, 1971 og 1988.

2.

FN-konvensjonen mot korrupsjon av 31. oktober 2003.

3.

FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet av 15. november 2000.

4.

Tilleggsprotokoll for å forebygge og bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn av 15. november 2000.

5.

Tilleggsprotokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien av 15. november 2000.

6.

Tilleggsprotokoll mot ulovlig produksjon av og handel med skytevåpen og deres deler, komponenter og ammunisjon av 31. mai 2001.

7.

Convention on Offences and Certain Other Acts Committed Om Board Aircraft (1963), Convention for the Suppression of Unlawful Seizure of Aircraft (1970), Convention for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Civil Aviation (1971), Convention on the Prevention and Punishment of Crimes Against Internationally Protected Persons (1973), International Convention against the Taking of Hostages (1979), Convention on the Physical Protection of Nuclear Material (1980), Protocol for the Suppression of Unlawful Acts of Violence at Airports Serving International Civil Aviation, supplementary to the Convention for Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Civil Aviation (1988), Convention for the Suppression of Unlawful Acts against the Safety of Maritime Navigation (1988), Protocol for the Suppression of Unlawful Acts Against the Safety of Fixed Platforms Located to the Continental Shelf (1988), Convention on the Marking of Plastic Explosives for the Purpose of Detection (1991), International Convention for the Suppression of Terrorist Bombings (1997), International Convention for the Suppression of the Financing of Terrorism (1999), International Convention for the Suppression of Acts of Nuclear Terrorism (2005).

8.

Commission on Narcotic Drugs (CND).

9.

Commission on Crime Prevention and Criminal Justice (CCPCJ).

10.

Commission Criminal Justice Crime Prevention (CCJCP).

11.

Group of States against Corruption.

12.

Datakrimkonvensjonen

13.

Europarådets ekspertgruppe mot menneskehandel.

14.

Rådets rammebeslutning 2008/841/JHA of 24 October 2008 on the fight against organised crime.

15.

Fortalen i Schengen-protokollen.

16.

Selv om grensekontrollen på de indre grenser mot Kypros, Romania og Bulgaria ennå ikke er løftet, har de deltatt i deler av Schengen-samarbeidet helt siden de ble medlemmer av EU. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om forkynning mv. Det antas at grensekontrollen mot Romania og Bulgaria vil bli løftet i løpet av 2011.

17.

Svalbard omfattes ikke av Schengen-samarbeidet, jf. tilslutningsavtalen artikkel 14.

18.

Schengen-konvensjonen artikkel 40.

19.

Ot.prp.nr.62 (2002-2003). Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.).

20.

Schengen-konvensjonen del IV.

21.

Ot.prp. nr. 56 (1998-99) Om lov om Schengen informasjonssystem (SIS) og lov om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover som følge av Schengen-samarbeidet.

22.

Schengen-konvensjonen artikkel 94 og SIS-loven § 6 første ledd.

23.

Schengen-konvensjonen artikkel 100 og SIS-loven § 6 annet ledd.

24.

Schengen-konvensjonen artikkel 99 og SIS-loven § 8.

25.

Påtalemyndigheten er gitt lovmessig tilgang til SIS, men har ikke datamessig tilgang.

26.

Dette er ikke gjennomført i Norge da en venter på Statens vegvesens nye versjon av datasystemet Autosys.

27.

Europarlamentets- og rådsforordning (EF) nr. 1987/22006.

28.

Rådsbeslutning 2006/960/JHA

29.

Hvilke opplysninger de forskjellige Schengen-statene formidler framgår av EUs rådsdokument 8083/09, annex II.

30.

St.prp. nr. 98 (2000-2001) Om samtykke til inngåelse av en avtale mellom Kongeriket Norge og Den europeiske politienhet (Europol) om samarbeid om bekjempelse av alvorlige former for internasjonal kriminalitet.

31.

Norge har bidratt og deltatt i en rekke av disse analysefilene som har medført oppklaring og iretteføring av alvorlig organisert kriminalitet. Også pr. i dag deltar Norge i arbeidet med flere av Europols analysefiler.

32.

Jf. St.prp. nr. 58 (2004-2005) Om samtykke til inngåing av ein samarbeidsavtale mellom Noreg og Eurojust for å styrkje kampen mot alvorlege former for internasjonal kriminalitet.

33.

PTN: Politi Toll Norden

34.

Joint analyse team

35.

Joint investigion team

36.

Nordic Organised Crime Threat Assessment

37.

Se rundskriv fra riksadvokaten av 5. oktober 1970 (del II, nr. 12/70) og 30.april 1973 (del II, nr. 1/11973).

38.

I tillegg er følgende land observatører: Frankrike, Italia, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Ukraina og USA.

Til forsiden