Meld. St. 9 (2012–2013)

Én innbygger – én journal

Til innholdsfortegnelse

2 Status og utviklingstrekk

Figur 2.1 

Figur 2.1

Bruken av informasjonsteknologi i helse- og omsorgssektoren hadde sin spede begynnelse allerede på 1960-tallet. Datamaskiner i den første fasen var kostbare slik at det primært var store sykehus som tok i bruk den nye teknologien. De ble først og fremst brukt til regnskap og rent administrative formål. Mot slutten av tiåret var prisen på datamaskiner blitt såpass overkommelig at de ble tatt i bruk til stadig nye formål.

Utover 1970-tallet tok stadig flere sykehus i bruk løsninger for pasientadministrasjon. Etter hvert tok også sykehusene i bruk løsninger som kunne håndtere for eksempel laboratorierekvisisjoner og svar. Disse løsningene var forløperen til de elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ-system) som nå er i bruk ved sykehusene. På midten av 1970-tallet begynte også enkelte fastleger å interessere seg for informasjonsteknologi, og i 1980 ble det som selv i dag må kunne betraktes som et rimelig komplett EPJ-system tatt i bruk av en gruppe leger i Balsfjord kommune. Systemet som ble utviklet av et offentlig finansiert prosjekt ved Universitetet i Tromsø i nært samarbeid med leger fra Balsfjord, ble deretter overdratt til Kommunedata Nord-Norge for kommersialisering og videreutvikling.

Ved inngangen til 1980-tallet var det klart at helsesektoren ville komme til å utgjøre et betydelig marked for IKT-løsninger. I løpet av dette tiåret kom det en lang rekke nye systemer på markedet, både generelle EPJ-systemer og mer spesialiserte systemer for eksempel beregnet for et bestemt fagmiljø på sykehus. Systemene var først og fremst rettet mot dokumentasjon og lagring av kliniske notater, og noen former for integrasjon mot andre interne systemer som radiologi og laboratoriesvar.

Samhandling mellom virksomheter for å understøtte pasientforløp på tvers av hele helse- og omsorgstjenesten har først fått høy prioritet fra midten av 2000-tallet, og har senere vært et sentralt tema i stortingsmeldinger som St. meld. 18 (2008-2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap, St. meld. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen, Meld.St. 16 (2010-2011) Nasjonal helse – og omsorgsplan, og i de nasjonale strategiene for IKT i helse- og omsorgssektoren.

2.1 Nasjonale strategier

Norge var tidlig ute med nasjonale strategier for elektronisk samhandling og IKT innen helse- og omsorgssektoren. I 1997 ga daværende Sosial- og helsedepartementet ut den første nasjonale handlingsplanen for IKT i sektoren. Handlingsplanen Mer helse for hver bIT hadde som mål at elektronisk meldingsutveksling skulle være den vanlige kommunikasjonsmetoden innen utgangen av år 2000. Papirbasert overføring skulle utgjøre unntakene. Behovet for en felles, enhetlig IKT-infrastruktur og et felles informasjons- og datagrunnlag gikk som en rød tråd gjennom handlingsplanen. Handlingsplanen var imidlertid preget av at virkemidlene i liten grad var tilpasset ambisjonsnivået. Da planperioden var over, var planens mål ikke innfridd.

Figur 2.2 Nasjonale strategier

Figur 2.2 Nasjonale strategier

Handlingsplanen Mer helse for hver bIT ble etterfulgt av strategien Si @! Norsk Helsenett ble etablert i 2004 som en del av denne strategien.

I 2004 ga Helsedepartementet ut en ny strategisk plan S@mspill 2007. Planen skulle gi sammenheng i og retning for nasjonale satsinger på IKT i helse- og sosialsektoren fram til og med 2007. Den nye planen skulle bidra til å konsolidere og utvikle det elektroniske samarbeid som var utviklet mellom helseforetak, allmennleger og trygdeetaten i den foregående planperioden. Samhandling og anvendelse av helsenettet var prioriterte tiltak i S@mspill 2007.

I 2011 ga Helse- og omsorgsdepartementet ut den nasjonale strategien for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren, Samspill 2.0. Viktige prinsipper i strategien er realisering og konsolidering framfor helt nye mål. Strammere styring, forpliktende deltakelse og sterk lokal forankringer er sentrale punkter. Strategien adresserer utfordringer og skisserer tiltak for å bedre den elektroniske samhandlingen. Strategien er fulgt opp med gjennomføringsprogrammer som «e-resept» og «nasjonalt meldingsløft». Disse er nærmere omtalt under kapittel 6.

I 2009 ble forprosjekt til Nasjonalt helseregisterprosjekt etablert for å samordne og modernisere de nasjonale medisinske kvalitetsregistrene og de sentrale helseregistrene. Samme år ble Nasjonalt servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre etablert i Tromsø, og HEMIT i Helse Midt-Norge fikk i oppgave å utvikle felles tekniske løsninger. Nasjonalt helseregisterprosjekt som ble etablert i 2011 skal følge opp strategien Bedre helseregistre – bedre helse 2010-2020.

2.2 Elektroniske pasientjournaler tas i bruk

Figur 2.3 viser innføring av elektroniske pasientjournaler på sykehus, allmennlegekontor og i kommunale institusjoner. Allmennlegene hadde tilnærmet full dekning av EPJ-systemer (> 90 prosent) fra starten av 2000-tallet, mens sykehusene kom opp på samme nivå mot slutten av 2000-tallet. Kommunehelsetjenesten utenom legekontorene har hatt noe tregere utvikling, men har økt investeringene og fått god utvikling de siste årene. Dette plasserer Norge blant de land i verden med størst grad av innføring av EPJ i helse- og omsorgstjenesten.

Figur 2.3 Innføring av EPJ på sykehus, allmennlegekontor og i kommunale institusjoner.

Figur 2.3 Innføring av EPJ på sykehus, allmennlegekontor og i kommunale institusjoner.

Kilde: EPJ Monitor 2008 og 2010, NTNU

Både den offentlige tannhelsetjenesten og de fleste private tannklinikker har tatt i bruk EPJ-system. Det finnes også en rekke spesialiserte EPJ-systemer beregnet for bruk innenfor de øvrige delene av helse- og omsorgssektoren, slik som rusbehandling, rehabilitering, helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Utbredelsen er her generelt noe lavere, men den øker raskt.

Mens mindre virksomheter vanligvis benytter kun ett EPJ-system, er situasjonen en helt annen hos sykehusene. Her er det ikke uvanlig å ha et tresifret antall spesialiserte systemer fra en rekke forskjellige leverandører i inn- og utland.

Det er utviklet spesialiserte EPJ-systemer for å ivareta de ulike fagfeltenes ønsker og behov. Slike systemer er gjerne beregnet for et klart avgrenset fagområde som for eksempel fødsel eller anestesi. Mange av disse systemene benyttes kun av et lite antall brukere. Enkelte av systemene brukes kanskje bare av ett sykehus.

Avansert bildediagnostisk utstyr produserer svært store informasjonsmengder som det kreves egne system (ofte benevnt som RIS og/eller PACS) for å håndtere. Også annet utstyr som høyoppløselig video benyttes stadig mer og produserer store informasjonsmengder. I forbindelse med en skopiundersøkelser er det aktuelt å bevare videoklipp i tillegg til beskrivelsen av de funn som er gjort. På intensiv- og kirurgiske avdelinger benyttes forskjellig overvåkningsutstyr som kontinuerlig produserer informasjon om pasientens tilstand. Denne informasjonen håndteres av egne systemer, gjerne tett koblet til det utstyr som produserer opplysningene. Informasjon fra slikt utstyr vil det i noen tilfeller være behov for å lagre i EPJ-systemet.

2.3 Strategier i andre land og internasjonale organisasjoner

Finland besluttet å innføre et sentralt pasientdataarkiv i 2007. Pasientarkivet inkluderer et obligatorisk, felles datalager som skal fungere som helsetjenestens primære journal. Sterke personvernregler skal sikre at kun helsepersonell med reelt behov har tilgang til informasjon fra det sentrale lageret.

Danmark har i likhet med Norge, lokale systemer for EPJ. I tillegg har de tatt i bruk kommunikasjon via elektroniske meldinger, og sentralisert informasjonstjenester i nasjonale portaler. Mest vellykket er helseportalen www.sundhed.dk. Portalen er blitt en referanse for utviking av helseportaler i andre land, også den norske portalen helsenorge.no. Danmark har blitt kåret til verdens beste på digitalisering i helsesektoren, og for antallet nasjonale IKT-tjenester som er tilgjengelig via www.sundhed.dk. Danmark har siden 1995 hatt en organisasjon (MedCom) med ansvar for innføring av standardisert, meldingsbasert kommunikasjon. National Sundheds-IKT har et overordnet ansvar for nasjonale fellestjenester. Gjennom National Sundheds-IKT er det lansert en egen tjeneste for felles medisinkort. Her kan innbyggerne logge seg inn og se legemiddelkjøp på apotek de siste to år og få oversikt over elektroniske resepter. Sammen med felles medisinkort er det etablert en nasjonal IKT-arkitektur, National Serviceplatform, som en integrasjon mellom lokale pasientjournalsystemer og nasjonale tjenester.

I Sverige har landstingene gjennom flere år samarbeidet om felles e-helseprosjekter og har etablert Center för eHälsa i samverkan sammen med interesseorganisasjonen Svenske Kommuner og Landsting. Senteret ivaretar en bestillerrolle og forvalter blant annet ansvaret for rådgivningstjenesten www.1177.se (telefontjeneste og internettportal). Nationell Patientöversikt kan sammenlignes med den norske kjernejournalen. Den skal gi oversikt over pasienters kontakt med helse- og omsorgstjenesten og kritisk informasjon som må være tilgjengelig for andre behandlere. Nationell Patientöversikt har vært en viktig inspirasjonskilde for den norske kjernejournalen. En sentral utøvende aktør i Sverige er selskapet Inera AB som har driftsansvar for en rekke tjenester, både innen infrastruktur, sikkerhet, helsetjeneste og borgerrettede tjenester. Den svenske Riksrevisionen konkluderte i 2011 med at mange tjenester er utviklet og ferdigstilt nasjonalt, men at de i for liten grad er tatt i bruk regionalt og lokalt. Det er en utfordring at ansvar for gjennomføring av de nasjonale målene er fordelt på flere aktører.

Helse-IKT er et sterkt voksende fagområde internasjonalt. Både EU, Verdens helseorganisasjon og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har egne strategier for å understøtte IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren i medlemslandene.

EUs pasientrettighetsdirektiv og Digital agenda for Europe fra 2010 har bruk av informasjonsteknologi i helse- og omsorgssektoren som ett av innsatsområdene. EU-kommisjonen jobber med en ny handlingsplan for e-helse – eHealth Action Plan 2012-2020. Forarbeidene til planen legger vekt på innbyggernes tilgang til egne helsedata og gjenbruk av aggregerte data fra helsetjenestene for å sikre riktig utvikling framover. EU-kommisjonen satser også på infrastruktur for utveksling av data over landegrensene og har prosjekter for etablering av grensekryssende tjenester i flere sektorer.

Til dokumentets forside