3 Opplysningsvesenets fond i dag

Foto: Clemens Kraft

3.1 Innledning

Selv om det meste av fondets eiendommer er solgt gjennom årene, er Opplysningsvesenets fond fortsatt en av de største grunneierne i Norge. Fondet har eiendommer over hele landet og i de fleste av landets kommuner. Eiendommene omfatter skog- og utmarksarealer på rundt 900 000 dekar og jordbrukseiendommer på rundt 25 000 dekar som er under forpaktning eller drives som jordleiebruk. Sentralt beliggende tomter er bortfestet til boligformål, næringsvirksomhet og offentlige formål. Bygningsmassen omfatter nær 1 400 bygninger med et samlet bruksareal på ca. 235 000 m², herav 345 presteboliger. En stor del av bygningsmassen har kirkehistorisk eller kulturhistorisk verdi. Over 300 bygninger er fredet. Til fondet hører en finanskapital på ca. 2,6 mrd. kroner som i hovedsak er investert i verdipapirer. Gjennom datterselskaper er fondet engasjert i utbyggingen av småkraftverk og i utviklingen av fondets eiendommer til bolig- og næringsformål.

I dette kapitlet gjennomgås fondets lovgrunnlag og andre overordnede bestemmelser av betydning for forvaltningen av fondet. Hovedvekten er lagt på omtalen av fondets eiendeler. Det blir også redegjort for hvilken økonomisk verdi fondet i dag har for Den norske kirke. Fondets verdier og økonomiske stilling blir også belyst i kapitlet.

3.2 Fondets lovgrunnlag, forvaltningsordning m.v.

3.2.1 Fondets lovgrunnlag

Det sentrale ved vedtakelsen av Grl. § 106, nå § 116, var at inntekter og salgssummer fra de eiendommene som var benefisert prestene, ikke skulle kunne brukes på andre formål enn geistlighetens beste og opplysningens fremme. Selv om det ikke uttrykkelig framgår av grunnlovsbestemmelsen, er bestemmelsen forstått slik at den stiller krav om at eiendommene, inntektene og salgssummene skal forvaltes forsvarlig. I dette ligger at verdiene skal bevares og gi avkastning til de formålene som paragrafen nevner. Verdiene må da holdes adskilt som en selvstendig formuesmasse.

Formålet geistlighetens beste forstås i dag i utvidet betydning, dvs. at det omfatter formål som ikke bare kommer prestene i Den norske kirke til gode, men også andre formål som er til beste for Den norske kirke. Med opplysningens fremme menes utdanningsformål i vid forstand.

Opplysningsvesenets fond ble dannet i 1821, sju år etter at grunnlovsbestemmelsen om det benefiserte godset ble vedtatt i 1814. Det har gjennom lang tid vært lagt til grunn at Opplysningsvesenets fond er eier av de eiendommene som er omtalt i Grl. § 116. De kravene til forsvarlig forvaltning som staten er forpliktet på etter grunnlovsbestemmelsen, gjelder dermed også for statens forvaltning av fondet. Lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond bygger på denne forståelsen.

I loven om Opplysningsvesenets fond § 1 heter det at fondet omfatter de gjenværende eiendommene som er benefisert geistligheten, med tillegg av eiendommer og kapital som gjennom årene er lagt til fondet. Dersom ikke annet følger av særskilte hjemmelsdokumenter om eierrettigheter o.l., forvaltes eiendommene og kapitalen som én formuesmasse tilhørende fondet. Blant eiendommene som fondet forvalter, er det særskilte hjemmelsdokumenter for Gjerpen prestegård i Skien kommune og Fosnes prestegård i Namsos kommune.

I loven om fondet § 2 er det med direkte henvisning til Grl. § 116 presisert at fondets verdier skal bevares og gi avkastning. I § 2 er det også bestemt at fondet skal komme Den norske kirke til gode. Utdanningsformål er ikke nevnt i loven, selv om dette er det ene av de to formålene som er nevnt i Grl. § 116. En slik avgrensning fra lovgivers side er Grl. § 116 ikke til hinder for.

I tråd med Grl. § 116 er det i loven § 5 bestemt at inntekter ved salg av fondets eiendommer skal legges til kapitalen, og at eiendommene og kapitalen ikke kan gis bort eller brukes opp. Med kapitalen er ment fondets grunnkapital, som dermed har et vern både i loven om fondet og i Grl. § 116 mot å bli oppbrukt. Det er bare avkastningen av grunnkapitalen som kan forbrukes. Denne grunnkapitalen – fondets urørlige egenkapital – betegnes som kapitalfondet. Kapitalfondet er en bokført størrelse i fondets balanse.

Andre bestemmelser i loven om fondet følger ikke av Grl. § 116, men er kodifisering av en mangeårig rettsforståelse og -praksis. Det gjelder bestemmelsen i § 3 om at fondet er et eget rettssubjekt, med selvstendige partsrettigheter, og det gjelder bestemmelsen i § 4 om at fondet blir forvaltet av Kongen. Det er ikke ansett å følge av Grl. § 116 eller andre konstitusjonelle bestemmelser at forvaltningen av fondet må ligge til Kongen eller noe organ som er underordnet Kongen.

Bestemmelser om bruken av fondets avkastning er gitt i loven § 6, der det heter:

Avkastinga frå fondet skal først dekkje fondet sine utgifter. Ut over dette kan avkastinga leggjast til kapitalen eller til disposisjonsfond og givast til kyrkjelege formål etter nærare avgjerd av Kongen.

I praktiseringen av bestemmelsen er det gjennom årene søkt å finne en balansert fordeling av fondets avkastning mellom de formålene som er nevnt i bestemmelsen. Fra avkastningen har det hvert år vært tildelt midler til kirkelige formål, og det har også vært avsatt midler til kapitalfondet og til disposisjonsfond. Som det framgår av gjennomgangen av fondets eiendeler nedenfor, benyttes det meste av avkastningen på fondets egne utgifter.

Loven om Opplysningsvesenets fond har vært endret flere ganger siden den ble vedtatt i 1996, første gang i 2001 da det ble bestemt at gevinster ved salg av verdipapirer ikke skulle regnes som en del av grunnkapitalen, men som fri egenkapital. Ved lovendring i 2002 ble det bestemt at kapitalfondet skulle inflasjonssikres. Bestemmelsen ble opphevet ved lovendring i 2006. Loven om fondet ble også endret i 2008 og 2011 med bakgrunn i tomtefesteinstruksen og Høyesteretts avgjørelse i denne saken, jf. punkt 3.3.3.

3.2.2 Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond

Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond ble opprettet ved årsskiftet 2000/2001. Fram til da hadde alle forvaltningsoppgavene vedrørende fondet vært ivaretatt i departementet for kirkesaker. Ved dannelsen av forvaltningsorganet ble oppgaver og ansatte på fondets område overført fra det daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til den nye institusjonen. I vedtektene for forvaltningsorganet, fastsatt ved kongelig resolusjon 15. desember 2000, er det bestemt at forvaltningsorganet skal ha et styre.

Opplysningsvesenets fond og forvaltningsorganet for fondet er to rettslig adskilte størrelser. Fondet er en ren formuesmasse uten egen organisasjon eller egne ansatte. Oppgaven til forvaltningsorganet er å forvalte formuesmassen i samsvar med fondets lovgrunnlag og etter retningslinjer gitt av overordnet departement.

Forvaltningsorganet er i det vesentlige underlagt de vanlige bestemmelsene som gjelder for forvaltningsorganer i staten. Det har status som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. I praksis betyr dette at forvaltningsorganets utgifter dekkes av fondets inntekter. Siden forvaltningsorganets utgifter i sin helhet dekkes av fondets inntekter, er det ikke ført opp bevilgninger til forvaltningsorganet i statsbudsjettet.

Opplysningsvesenets fond – og forvaltningsorganet – er underlagt Barne- og familiedepartementet etter endringene 1. mai 2019 i oppgavefordelingen mellom departementene. Utover bestemmelser gitt i vedtektene og i departementets hovedinstruks om forvaltningen av fondet, styres forvaltningsorganet med de vanlige virkemidlene for denne typen organer, dvs. gjennom departementets årlige tildelingsbrev, styringsdialog mv. Styret blir oppnevnt av departementet for en periode av fire år om gangen. Styret har fem medlemmer. Ett medlem oppnevnes etter forslag fra Kirkerådet og ett medlem etter forslag fra Den norske kirkes presteforening. Direktøren tilsettes av styret.

I det årlige tildelingsbrevet fastsetter departementet utgiftsrammen for forvaltningsorganet og det finansielle tilskuddet til Den norske kirke. Budsjettet for Opplysningsvesenets fond fastsettes av styret, som også fastsetter regnskapet for fondet. Utgangspunktet er at fondet skal driftes med overskudd hvert år. Departementet bestemmer disponeringen av overskudd og hvordan et eventuelt negativt resultat skal dekkes inn.

Forvaltningsorganet har i 2019 rundt 60 ansatte med et driftsbudsjett på 82 mill. kroner. Forvaltningsutgiftene for fondet, som omfatter forvaltningsorganets utgifter, honorarer til finansforvaltere og betaling til eksterne tjenesteleverandører, var på 104 mill. kroner i 2018.

Både forvaltningsorganets og fondets regnskap revideres av Riksrevisjonen.

Med bakgrunn i at fondets virksomhet er av forretningsmessig karakter, har det vært vurdert andre måter å organisere fondsforvaltningen på. Blant annet har det vært vurdert å omdanne forvaltningsorganet til et forvaltningsselskap regulert etter vanlig selskapslovgivning, med Opplysningsvesenets fond som eier.

3.2.3 Hovedinstruksen for forvaltningen av fondet

Hovedinstruksen for forvaltningen av fondet ble fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 12. oktober 1999. Instruksen er revidert flere ganger, blant annet som følge av opprettelsen av forvaltningsorganet for fondet i 2001.

Hovedinstruksen gir overordnede bestemmelser om eiendomsforvaltningen og finansforvaltningen. Bestemmelsene om eiendomsforvaltningen fører i hovedsak videre de retningslinjene for forvaltningen av fondets eiendommer som ble nedfelt i St.meld. nr. 64 (1984–85), jf. punkt 2.5.5 foran. I instruksen er det stilt krav om en aktiv eiendomsforvaltning, slik at eiendommenes inntektspotensial blir utnyttet. De kulturverdiene som eiendommene representerer, skal bli forsvarlig ivaretatt. Innen finansforvaltningen er det gitt bestemmelser om fondets finansplasseringer, blant annet at de skal fordeles på ulike typer verdipapirer (aksjer, obligasjoner m.m.) og på ulike land og bransjer. Hovedinstruksen har også bestemmelser om opprettelse og styring av datterselskaper, om adgangen til låneopptak, inndekning av tap m.m. Instruksen fastslår at regnskapsloven skal gjelde for fondet.

Hovedinstruksen trekker opp rammer og retningslinjer for den løpende forvaltningen av fondet. Styrets ansvar og myndighet er presisert i instruksen. Fordi fondets virksomhet er av forretningsmessig karakter, er styret gitt vide fullmakter. Styret har fastsatt et utfyllende, internt instruksverk for eiendoms- og finansforvaltningen, om samfunnsansvarlige investeringer, økonomiforvaltningen, virksomhets- og risikostyring m.m.

Det har i mange år vært lagt til grunn at Opplysningsvesenets fond i skattemessig forstand er et statlig fond som er unntatt fra skatteplikt etter skatteloven § 2-30 (1) bokstav b.

Hvert år avgir styret en årsrapport til departementet om fondets forvaltning og økonomiske resultater. I departementets årlige budsjettproposisjon blir det orientert om fondets resultater siste år, forvaltningsstrategier og de viktigste utfordringene.

3.3 Fondets eiendommer

3.3.1 Skog- og utmarksarealene

Fondets skog- og utmarksarealer er på ca. 900 000 dekar. Ca. 500 000 dekar er produktiv skog. De øvrige arealene består av fjellområder og skogarealer som ikke er drivverdige.

Fondets skoger ligger spredt over hele landet, med hovedtyngden på Østlandet. 60 pst. av den produktive skogen er i Hedmark, Oppland og Buskerud. Det er i alt 108 bygninger som er tilknyttet skog- og utmarksområdene (hytter, naust, setre). Mange blir utleid til fritidsformål (jakt, fiske o.a.), mens andre, på grunn av uegnet beliggenhet og lav standard, står tomme. Fondets skoger er i alminnelighet ikke skilt ut fra den prestegården som skogen tilhører. Som nevnt har skogene i alle år vært forvaltet separat, i mange år av statens skogvesen, senere av Direktoratet for statens skoger og Statskog.

Skogforvaltningen ivaretas i dag av fondets forvaltningsorgan, med bistand fra lokale skogforvaltere. Skogskjøtsel (planting, tynning av skog m.m.) og uttak av tømmer er basert på anbudskontrakter.

Utover inntektene fra salg av tømmer, som utgjør hoveddelen av driftsinntektene fra skogen, har fondet også inntekter fra grus- og mineralforekomster, særlig i Nordland, Trøndelag og Buskerud, og fra salg av jakt- og fiskekort.

I seksårsperioden 2013–2018 var de årlige driftsinntektene fra skog- og utmarksforvaltningen i snitt på rundt 40 mill. kroner. Driftsoverskuddet i 2018 var på 16 mill. kroner.

Fondets skoger er spredt på teiger over store deler av landet og i varierende størrelse. Skogene har derfor ulik verdiutvikling og avkastning. Om fondet bør selge de deler av skogen som gir lavest lønnsomhet og eventuelt heller ha skog i større teiger for å oppnå en mer kostnadseffektiv skogsdrift, blir regelmessig vurdert. Gevinstene ved salg og annen strukturering av skogen er avhengig av mange faktorer, blant annet forventede salgsinntekter, hvilken avkastning som kan påregnes ved plassering i andre aktiva enn skog og potensialet for alternativ utnytting av skogareal.

I samarbeid med Miljødirektoratet vurderes det fortløpende om fondet kan bidra til økt vern av skog. Rundt 10 pst. av fondets skoger og utmark er i dag vernet eller inngår i verneplaner. Ved vern av skog får fondet erstatning på linje med private skogeiere. All skogsdrift er sertifisert etter godkjente miljøstandarder.

3.3.2 Jordbrukseiendommene

Fondets jordbrukseiendommer er fordelt på 23 forpaktningsbruk og 131 jordleiebruk. I tillegg kommer ni forsøksgårder. Forpaktnings- og jordleiebrukene, liksom fondets skoger, er i alminnelighet ikke fradelt den prestegårdseiendommen som gårdsbruket og skogen tilhører.

Forpaktningsbrukene er gårdsbruk der jordbruksdelen av prestegårdseiendommen er forpaktet bort som en selvstendig driftsenhet. Ved salget av fondets forpaktningsbruk fra midten av 1980-tallet ble presteboligen på eiendommen i de fleste tilfellene skilt ut og beholdt i fondets eie. Også skog som ikke var nødvendig for en forsvarlig drift av bruket, ble holdt utenom salget. De fleste av de gjenværende forpaktningsbrukene ligger på Østlandet. Det er også forpaktningsbruk på Sørlandet og i Trøndelag.

Til forpaktningsbrukene hører en bygningsmasse som omfatter presteboliger, forpakterboliger, driftsbygninger, stabbur og annen uthusbebyggelse. Totalt er det 150 bygninger på brukene, herav 23 presteboliger, 26 andre bolighus og 30 driftsbygninger. Forpaktningsbrukene er oftest kombinasjonsbruk, med kornproduksjon, melke- og kjøttproduksjon og grønnsakproduksjon som de vanligste driftsformene. Jordbruksarealet er på rundt 6 000 dekar.

Fondets inntekter fra forpaktningsbrukene er lavere enn fondets årlige utgifter til vedlikeholdet av bygningsmassen, til miljøtiltak m.m. I 2018 var forpaktningsinntektene på 3,5 mill. kroner. Driftsunderskuddet var på 4,5 mill. kroner.

Enkelte forpaktningsbruk er beholdt i fondets eie fordi eiendommen er vurdert å representere en potensiell merverdi for fondet, f.eks. ved omregulering av arealer, men i de fleste tilfellene er forpaktningsbrukene beholdt fordi brukene er del av en prestegård som har en særlig kirke- og kulturhistorisk verdi. Flere av gårdsbrukene, med tilhørende prestebolig, har en umiddelbar nærhet til kirkebygget på stedet, som ofte er en middelalderkirke. I disse tilfellene framstår prestegården og kirkebygget som en visuell og fysisk enhet i et kulturlandskap med opprinnelse langt tilbake i tid. Selv om forpaktningsbrukene gir negativ avkastning, er det sett som viktig at fondet gjennom å eie utvalgte forpaktningsbruk kan verne om og videreføre den kulturarven og de kirke- og kulturhistoriske tradisjonene som eiendommene representerer.

Jordleiebrukene er ikke selvstendige gårdsbruk eller driftsenheter, slik forpaktningsbrukene er. Bygninger er utleid og jordveiene inngår som produksjonsgrunnlag for nabobruk. De 131 jordleiebrukene og de ni forsøksgårdene omfatter et bruksareal på rundt 19 000 dekar (dyrket jord og innmarksbeite). Liksom forpaktningsbrukene er jordleiebrukene en del av den prestegården som presten opprinnelig selv drev. Mange av dagens jordleiebruk var tidligere et forpaktningsbruk og kan i likhet med gjenværende forpaktningsbruk ha bygninger og gårdstun med umiddelbar nærhet til stedets kirke.

Det samlede antallet bygninger på jordleiebrukene er 730. Dette svarer til over halvparten av alle bygninger i fondets eie. Bygningsmassen omfatter 101 presteboliger og 33 andre boliger (opprinnelig forpakterboliger). De andre bygningene skal tjene gårdsdriften (driftsbygninger, stabbur, vognskjul, løer og andre uthus). Jordleiebrukene har forskjellige leietakere til henholdsvis jordveien og bygningene. Flertallet av jordleiebrukene ligger på Sør- og Østlandet, med en forholdsvis stor andel i Hedmark. Fondets driftsinntekter fra jordleiebrukene i 2018, medregnet bygningsutleie, var på vel 6 mill. kroner. Driftsoverskuddet var på litt under 3 mill. kroner.

Som for fondets skoger gjøres det en fortløpende vurdering av salg av jordleiebruk. De seneste tiårene er det solgt få jordleiebruk. Bakgrunnen er liknende økonomiske hensyn som gjelder ved salg av skog, dvs. forventede salgsinntekter, hvilken avkastning som kan påregnes ved plassering av salgsinntekter i andre aktiva, mulighetene for alternativ utnytting av bygninger og jordbruksareal m.m. I hvert enkelt tilfelle må det gjøres en vurdering av hvilke deler av prestegårdseiendommen som det kan være aktuelt å fradele og selge, hvilke kulturhistoriske hensyn som gjør seg gjeldende og om det kan påregnes gitt tillatelse til fradeling og salg.

Utover forpaktnings- og jordleiebrukene er det under fondet ni gårdsbruk som er forsøksgårder der fondet ikke eier bygningene, men har leieinntekter av jorda. Forsøksgårdene drives av ulike institusjoner, blant andre Norsk institutt for bioøkonomi, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Norsk Landbruksrådgiving. På gårdene forskes det blant annet på korn og småfe.

Det foretas hvert år investeringer i gårdsbrukene, dels av kulturminnehensyn, dels av hensyn til miljøkravene i jordbruket og dels for å modernisere bygninger, utstyr og maskiner. På mange av gårdsbrukene foreligger det et betydelig etterslep i vedlikeholdet.

Fondets årlige driftsinntekter fra jordbrukseiendommene, dvs. de samlede inntektene fra forpaktnings- og jordleiebrukene, inklusive inntektene fra bygningsutleie, er gjennomgående lavere enn fondets driftsutgifter til eiendommene. Driftsunderskuddet har i første rekke sammenheng med utgiftene til vedlikehold og oppgradering av forpaktningsbrukene.

3.3.3 Festetomtene

Tomtefeste er leie av grunn. Mot en årlig leie (festeavgift) kan festeren benytte tomta og oppføre bygninger på den. Tomtefesteinstituttet i Norge går langt tilbake i tid. De fleste festekontraktene er mellom private. Mange av kontraktene gjelder tomt til bolig- og fritidshus inngått i mellomkrigstiden og særlig i tiårene etter 1945, som var en viktig boligbyggingsperiode.

I Norge er det anslagsvis rundt 170 000 festeforhold til bolig- og fritidshus. Opplysningsvesenets fond er eier av forholdsvis mange festetomter, med i alt ca. 6 400 festekontrakter i 2018. Omtrent 3 800 av fondets festekontrakter gjelder tomt til bolig- og fritidshus. Fondet har få kontrakter for fritidshus, i alt 200.

Fordi verdistigningen på tomter og boliger i etterkrigstiden langt oversteg den alminnelige prisutviklingen, oppsto det spørsmål om hvordan verdistigningen skulle fordeles mellom grunneier og fester. I tomtefesteloven, som regulerer feste av tomt til bolig- og fritidshus, er fordelingen søkt balansert ved at loven blant annet gir regler om maksimal festeavgift og maksimal salgssum ved kjøp (innløsning) av tomta. I flertallet av de nevnte rundt 170 000 festekontraktene til bolig og fritidshus er det avtalt at den årlige festeavgiften skal reguleres i tråd med endringene i konsumprisindeksen, ofte hvert tiende år. I de fleste av fondets festekontrakter er det avtalt at festeavgiften skal reguleres i takt med tomteverdien. Reguleringsintervallet er som regel 20 eller 25 år.

Etter endringene i tomtefesteloven i 2004 fikk festere av tomt til bolig- og fritidshus på visse vilkår rett til å innløse tomta. Som nevnt fikk festere av boligtomter under fondet innløsningsmulighet på midten av 1980-tallet. Fondet hadde på den tiden ca. 16 000 festekontrakter for bolig- og fritidshus. Et stort antall av fondets tomter ble innløst i årene etter. Mange boligtomter ble dessuten innløst mens tomtefesteinstruksen var gjeldende for Opplysningsvesenets fond i 2009 og 2010. Instruksen påla staten og statlig styrte fond å tilby sine festere gunstigere festeavgifter og innløsningsvilkår enn de som følger av tomtefesteloven og den enkelte festekontrakten. Ved dom i Høyesterett i 2010 ble tomtefesteinstruksen kjent ugyldig for Opplysningsvesenets fond.

Utover fondets bortfeste av enkelttomter til private til bolig- og fritidshus, har fondet rundt 120 festekontrakter (tomtefeltkontrakter) med kommuner. Disse fordeler seg over hele landet og gjelder større tomtearealer som kommunen har oppstykket i parseller og framfestet videre som byggefelt for bolighus, boligblokker m.m. Festekontrakten mellom kommunen og framfester er omfattet av tomtefestelovens regler om bortfeste av tomt til bolig- og fritidshus, mens festekontrakten mellom fondet og kommunen ikke er omfattet av disse bestemmelsene. Framfesteren har imidlertid innløsningsrett overfor fondet.

Fondet er også bortfester av tomter til næringsvirksomhet og til offentlige formål. Fondet har rundt 1 600 festekontrakter for slike formål. I tillegg kommer tomter til kombinert nærings- og boligformål, garasjer, naust, parkeringsplasser o.l. Kontraktene er underlagt vanlige avtalerettslige regler og de deler av tomtefesteloven som ikke omhandler feste av tomt til bolig- og fritidshus.

I 2018 ble det innløst 123 festetomter under fondet. Innløsningene innbrakte netto vel 39 mill. kroner. Det er antatt at innløsningstakten og innløsningssummene vil ligge omtrent på dette nivået i tiden framover. Fondets nettoinntekter fra festeavgiftene (etter fradrag av forvaltningskostnadene) var på 113 mill. kroner i 2018. Festeinntektene ventes å være i denne størrelsesorden i en del år framover, selv om det innløses tomter. Bakgrunnen er den oppreguleringen av festeavgiftene som regelmessig inntreffer over tid.

Ved siden av finansinntektene er inntektene fra tomtefeste fondets viktigste inntektskilde. Festeavgiftene representerer den største årlige direkteavkastningen fra fondets eiendommer og er av stor betydning for fondets drift og økonomiske bæreevne.

Når fondets festetomter innløses, blir kjøpesummen – etter fradrag for utgiftene ved salget – på vanlig måte regnet som en del av fondets grunnkapital. Kjøpesummen blir lagt til kapitalfondet og plassert i andre aktiva for å gi avkastning. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt for festeren å kjøpe tomta i stedet for å betale festeavgift, beror på verdien av tomta, avgiftens størrelse, reguleringsintervall m.m. Tilsvarende må fondet i spørsmålet om salg – når festeren ikke har innløsningsrett – vurdere om avkastningen av innløsningssummen ved plassering i andre aktiva kan forventes å bli høyere eller lavere enn den avkastningen som festeavgiften representerer, hvilken verdistigning tomta kan få på sikt m.m.

Fordi festeavgiftene representerer stabile og betydelige inntekter for fondet, er fondet generelt restriktiv til salg av tomter hvor festeren ikke har innløsningsrett. Den restriktive holdningen til salg blir i enkelttilfeller kritisert for å være et hinder for lokal næringsutvikling, men normalt finner fondet og festeren fram til tilfredsstillende løsninger. Også reguleringen av fondets festeavgifter blir i enkelttilfeller kritisert. Fordi reguleringsintervallet for festeavgiften i fondets kontrakter ofte er på 20–25 år og skal reflektere tomtas verdi ved reguleringstidspunktet, vil den oppregulerte festeavgiften – etter å ha stått stille i opptil 25 år – ofte bety en stor prosentvis økning. For boligtomter vil avgiften ikke kunne overstige tomtefestelovens maksimalt tillatte festeavgift (for tiden kr 12 669 per mål per år) så fremt festekontrakten er inngått før 1983, noe som gjelder de fleste av fondets boligfestekontrakter.

Gjennom lovgivningen om tomtefeste er hensynet til festeren søkt balansert mot hensynet til grunneieren. Flere tvister om tomtefeste er ført for domstolene, også tvister med Opplysningsvesenets fond som part. I de av fondets festeforhold som kommer inn under tomtefestelovens bestemmelser om feste av tomt til bolig- og fritidshus, blir uenighetssaker som regel løst i minnelighet. I festeforhold som ikke reguleres av disse bestemmelsene, er det ikke sjelden det oppstår uenighet om festeavgiften, siden det kan være tale om betydelige beløp. I slike tilfeller kan det for begge parter være hensiktsmessig at en skjønnsrett avgjør uenigheten.

3.3.4 Presteboligene

Av den historiske gjennomgangen i kapittel 2 framgår at prestene på 1800-tallet mistet mye av sitt lønnsgrunnlag fra prestegårdseiendommene som følge av eiendomssalgene. Som nevnt ble prestene lenge utbetalt lønnserstatninger fra Opplysningsvesenets fond og andre sentralkirkelige fond som ble tilført salgssummene, men slike erstatninger mistet etter hvert sin betydning og utviklet seg til et komplisert avlønningssystem. Ved prestenes overgang til statlig regulativlønn på 1950-tallet og statsbudsjettets senere fulle overtakelse av prestelønningene, var det fondets finansiering av prestenes tjenesteboliger som lenge var fondets viktigste bidrag til Den norske kirke. Prestenes husleie, som var regulert i tariffavtale, var ikke på langt nær tilstrekkelig til å bekoste fondets utgifter til boligene.

Prestenes tjenesteboligsystem hadde lenge sin parallell til liknende tjenesteboligordninger i andre deler av statsforvaltningen, blant annet i Forsvaret. I siste halvdelen av 1900-tallet ble slike ordninger i hovedsak avviklet, mens tjenesteboligsystemet for prestene besto. Ved årtusenskiftet var fondet eier av ca. 430 tjenesteboliger for prester. I tillegg dekket staten normalkostnadene for rundt 500 presteboliger som kommunene var pålagt å holde. De økonomiske forpliktelsene staten hadde overfor kommunene på dette området, ble overtatt av fondet i 2002. Ved overtakelsen fikk fondet en netto økning i sine utgiftsforpliktelser på ca. 15 mill. kroner i året.

I 2015 ble prestenes tjenesteboligsystem slik det hadde vært fra gammelt av, avviklet. Det var da rundt 415 presteboliger i fondets eie og omtrent det samme antallet i kommunalt eie. Over statsbudsjettet ble prestene gitt lønnskompensasjon for bortfallet av tjenesteboligsystemet og tilbudt å bo videre i boligen til samme leie som før så lenge de innehadde vedkommende prestestilling. Fondet fikk samtidig ansvaret for å tilby tjenestebolig i områder som det ellers vil være vanskelig å rekruttere prest til, oftest i områder med dårlig fungerende boligmarked. Presten skal i dette tilfellet betale en markedsbasert husleie, dvs. i tråd med husleienivået på stedet. Normalt vil husleien på slike steder ikke bekoste fondets utgifter til boligen. Den nye boligordningen representerer en ikke ubetydelig utgiftsforpliktelse for fondet, men langt mindre enn under det tidligere tjenesteboligsystemet. Fordi forholdsvis mange prester har valgt å bli boende i sin tjenestebolig med samme leie som før, vil de økonomiske besparelsene for fondet oppstå gradvis over tid.

I dag er det rundt 110 kommunale presteboliger som fondet fortsatt har økonomiske forpliktelser overfor. Disse vil bli avviklet som presteboliger etter hvert som prestene flytter ut. Mange av fondets egne presteboliger vil av samme grunn bli solgt i tiden framover.

Ved inngangen til 2019 eier fondet rundt 345 presteboliger, etter at flere boliger er solgt de seneste årene. Salgsgevinstene legges på vanlig måte til fondets grunnkapital (kapitalfondet). Noe over 200 boliger benyttes som tjenestebolig for prest, mens de øvrige er utleid til andre formål eller står ubebodd for avklaring om boligen skal selges eller fortsatt tilbys som prestebolig.

Fondets driftsutgifter til presteboligene, medregnet av- og nedskrivinger, har i siste seksårsperiode (2013–2018) vært på noe over 70 mill. kroner i året, mens de årlige leieinntektene har vært i underkant av 20 mill. kroner. Driftsunderskuddet på ca. 50 mill. kroner dekkes inn av fondets øvrige inntekter. Flere av boligene har et påkostningsbehov, blant annet fordi de ikke oppfyller dagens krav til normal boligstandard. Til oppgradering og standardheving av boligene har det i siste seksårsperiode blitt investert rundt 40 mill. kroner hvert år i snitt.

210 av fondets boliger er ikke utskilt fra den prestegårdseiendommen de tilhører. Ved salg av en prestebolig som ikke er utskilt, må det avklares om boligen kan fradeles og selges separat. Det må også tas standpunkt til om boligen er på et sted med rekrutteringsvansker og fortsatt bør stilles til rådighet som prestebolig, og om boligen har en slik særlig kirke- eller kulturhistorisk verdi at den bør beholdes i fondets eie. Det er ikke mulig i dag å si sikkert hvor mange boliger som i løpet av de neste fem eller ti årene vil bli solgt.

I likhet med menighetsprestene har også biskopene vært tillagt tjenestebolig med rett og plikt til å bo der. Tilsetting av biskop skjer på bakgrunn av nominasjoner av bispekandidater, ikke etter søknad fra den enkelte. Fordi en bispekandidat fra tidligere kan ha anskaffet egen bolig, er det bestemt at fondet skal kunne tilby tjenestebolig under tjenestetiden som biskop, dersom den bispekandidaten som tilsettes, ikke ønsker å anskaffe eller leie bolig på egen hånd. Biskopen betaler i tilfelle husleie til fondet på vanlige markedsvilkår, dersom biskopen er tilsatt etter at boplikten ble opphevet i 2015. Biskopene i Hamar, Borg, Agder og Telemark, Bjørgvin, Møre og Sør-Hålogaland bispedømmer bor i dag i tjenestebolig som eies av fondet. De andre biskopene bor i egne boliger. Bispemøtets preses leier bolig av fondet i Trondheim, der preses har tjenestested.

3.3.5 Fondets kulturhistoriske eiendommer

Prestegårdene er en del av norsk kulturarv. Gjennom sin alder og lokalhistoriske betydning har prestegårdene en plass ikke bare i norsk kirkehistorie, men også i norsk kulturhistorie. Prestegården var i eldre tid et kulturelt og religiøst senter i norske bygdesamfunn. De store presteboligene ga rom for offentlige møter, bispevisitaser, kristelige møter, konfirmasjonsundervisning og allmueskole. Prestegårdens historie, dens størrelse og sentrale plassering i bygda har vært med å gi identitet til bygda og er en del av bygdas historie. De eldre og representative presteboligene, ofte med store og særegne prestegårdshager, forteller om hvilken posisjon presten og kirken en gang hadde i norske bygdesamfunn. Til mange av prestegårdene er det knyttet historiske hendelser, og flere framtredende personer i norsk historie har hatt et nært forhold til en prestegård.

Av fondets bygningsmasse på nesten 1 400 bygninger, er 300 bygninger fredet. Nest etter Forsvarsbygg er fondet landets største eier av fredete bygg.

De fleste av fondets presteboliger er store og eldre bygninger. Det gjennomsnittlige boarealet er 330 m². Nær 90 presteboliger er fredet. Ytterligere rundt 150 boliger har en slik beliggenhet, historie, arkitektur m.m. at de blir regnet som bygninger med kulturhistorisk verdi. 39 presteboliger er fra 1700-tallet og 154 boliger fra 1800-tallet. Fem boliger har bygningselementer fra 1600-tallet. De øvrige vel 210 fredete bygningene i fondets eie tilhører forpaktnings- og jordleiebrukene og er i hovedsak eldre uthusbebyggelse som stabbur m.m. Også andre deler av bygningsmassen tilknyttet gårdsbrukene eller fondets skoger regnes å ha kulturhistorisk verdi, selv om det ikke foreligger fredningsvedtak.

De eldre presteboligene er ofte arkitektonisk interessante som tidstypiske tjeneste- og representasjonsboliger for statens embetsmenn. Både disse og andre av fondets bygninger er godt bevarte uttrykk for skiftende stilepoker, lokale håndverkstradisjoner og byggeskikker.

Fondets økonomiske stilling har gjennom årene ikke gitt rom for kontinuerlig innsats for bevaring og vedlikehold av alle fondets kulturhistorisk verdifulle bygninger. Det bygningsmessige vedlikeholdet og standardforbedringene har i stor grad vært begrenset til det som har vært nødvendig for at de bygningene som benyttes til bolig eller inngår i landbruksdriften, kan tjene sin hensikt.

Det foreligger ingen anslag på vedlikeholdsetterslepet for fondets samlede bygningsmasse. For de rundt 500 bygningene som er fredet eller har kulturhistorisk verdi, er det gjort beregninger som anslår at kapitalbehovet de neste ti årene for å sette bygningene i stand, foreta visse standardforbedringer og bringe bygningene opp på et ordinært vedlikeholdsnivå, vil være i størrelsesorden 700–800 mill. kroner. En stor del av dette kapitalbehovet, rundt 500 mill. kroner, gjelder de 240 presteboligene som er fredet eller ansett for å ha kulturhistorisk verdi.

Som nevnt er det ikke avklart hvor mange av fondets presteboliger som vil bli solgt i tiden framover som følge av bortfallet av tjenesteboligsystemet for prestene, heller ikke hvilke presteboliger med kulturhistorisk verdi som er aktuelle for salg. Dersom en bolig kan tilbys som tjenestebolig for prest i områder der det ellers vil være vanskelig å få prest, taler dette for å beholde boligen. I andre tilfeller må det legges vekt på de samme hensynene som gjaldt da forpaktningsbrukene ble vurdert for salg, dvs. at eiendommen ved sin beliggenhet, arkitektur, historie m.m. har en særlig kirke- eller kulturhistorisk verdi og derfor bør beholdes av fondet.

I senere år har fondets ansvar for å formidle den kulturarven som prestegårdseiendommene representerer, fått stadig større vekt. Dersom prestegårdenes betydning i norsk kirke- og kulturhistorie ikke skal gå tapt, men holdes levende, er det sett som viktig at fondet beholder et utvalg eiendommer som kan representere prestegårdshistorien. Dette er en viktig grunn til at ikke alle forpaktningsbrukene er solgt. Hvor mange av fondets kulturhistorisk verdifulle presteboliger det er aktuelt å beholde, må som nevnt ses i lys av deres kirke- og kulturhistoriske betydning, hvor representative de er for prestegårdshistorien og om de fortsatt kan være egnet å tilby som prestebolig. Ikke minst vil det betydelige vedlikeholds- og istandsettingsbehovet som de eldre presteboligene er omfattet av, sett i sammenheng med fondets øvrige utgiftsoppgaver og økonomiske bæreevne, være viktige hensyn. For tiden pågår en kartlegging av hvilke kulturhistoriske eiendommer som det kan være aktuelt å selge i årene framover.

Det er ikke nytt i fondets historie at prestegårder og presteboliger med kulturhistorisk verdi blir solgt. Da forpaktningsbrukene ble solgt i tiårene etter 1985, var det en rekke kulturhistorisk verdifulle bygninger som var med i salgene. Også kulturhistorisk verdifulle presteboliger har blitt solgt gjennom årene, oftest fordi de på grunn av beliggenhet, størrelse eller standard ikke lenger var egnet som prestebolig. Ved slike salg har eiendommen i en del tilfeller blitt solgt til lokale stiftelser som har ønsket å bevare eiendommen til fordel for bygda og lokalsamfunnet. Gjennom innsamlede midler og på annen måte har nye eiere lykkes i å bevare og videreutvikle eiendommen og åpne den for kulturaktiviteter m.m. Eksempler på vellykket bevaring av eldre prestegårdseiendommer under nytt eierskap, er i Spydeberg, Vestby, Ringebu og Bø. Et annet eksempel er Nesset prestegård, barndomshjemmet til Bjørnstjerne Bjørnson, som nylig ble overdratt til Romsdalsmuseet. Også i framtiden vil det ved salg av fondets kulturhistorisk verdifulle eiendommer bli lagt vekt på at nye eiere kan sikre eiendommens kulturverdier. Ved å eie færre kulturhistorisk verdifulle eiendommer, vil fondet ha langt bedre forutsetninger for å ta vare på og utvikle de gjenværende eiendommene.

3.4 Fondets verdipapirer

Som nevnt ble Opplysningsvesenets fond i sin tid dannet av salgssummer som oppsto ved salg av prestegårdseiendommer. Fondskapitalen ble i mange år lånt ut til gårdbrukere og kommuner. Fra avkastningen ble det utbetalt lønnstilskudd til prestene og avsatt midler til vedlikehold og nybyggingsarbeid på prestegårdene. Inflasjonen medførte at verdien av kapitalen ble vesentlig forringet over tid. Fondet hadde en beskjeden finanskapital fram til midten av 1980-tallet. I årene etter, som følge av salget av forpaktningsbruk og festetomter, økte finanskapitalen betydelig. Fra 1990-tallet ble de midlene som kom inn ved salgene, plassert i børsnoterte verdipapirer. Finanskapitalens vekst de siste 30 årene skyldes i første rekke salg av eiendommer og gevinster oppnådd gjennom finansplasseringene.

I figur 3.2 er vist utviklingen i fondets finanskapital fra de første investeringene i verdipapirer i 1991 og fram til utgangen av 2018.

Ved årsskiftet 2018/2019 hadde fondets investeringer i finansmarkedene en bokført verdi på 2,26 mrd. kroner. Kursreserven, som er differansen mellom bokført verdi og markedsverdi på et gitt tidspunkt, var på 208 mill. kroner. Se ellers tabell 3.1.

Mens investeringene i finansmarkedene tidligere besto av et større antall enkeltinvesteringer, består den i dag i hovedsak av eierandeler i norske og internasjonale aksje- og obligasjonsfond.

Verdipapirene er inndelt i tre hovedkategorier eller porteføljer. Hovedporteføljen er den såkalte kjerneporteføljen. I tillegg til investeringene i likvide aksje- og obligasjonsfond, kommer en liten andel investeringer i norske pengemarkedsfond og i enkelte andre, alternative aktivaklasser, blant annet i eiendoms- og infrastrukturfond. Markedsverdien av kjerneporteføljen var på ca. 2,4 mrd. kroner per 31.12.2018. I tillegg kommer en formålsportefølje, som omfatter investeringer der formålet utover avkastningsmålet er av mer ideell karakter. Eksempelvis omfatter porteføljen en aksjepost i Kirkelig Kulturverksted AS. Formålsporteføljen hadde en markedsverdi på 41 mill. kroner per 31.12.2018. Avviklingsporteføljen består av tidligere investeringer som av ulike grunner er besluttet solgt. Porteføljens markedsverdi per 31.12.2018 var på 12 mill. kroner.

Fra fondet kan det gis lån til kirkelige formål med noe lavere rente enn markedsrente. Per 31.12.2018 var det utlånt 90 mill. kroner. En del midler, rundt 50 mill. kroner, var plassert som bankinnskudd.

I tabell 3.1 er vist fordelingen per 31.12.2018 av fondets samlede verdipapirportefølje, inklusive bankinnskudd og utlån.

For verdipapirinvesteringene har departementet fastsatt et avkastningskrav på 3 pst. utover risikofri rente (NIBOR 3 mndr). I 2018 ga kjerneporteføljen en negativ avkastning på 1,1 pst. I årene 2013–2018 har markedsavkastningen av kjerneporteføljen i snitt vært på 5,4 pst. årlig etter at forvaltningskostnadene hos eksterne finansforvaltere er trukket fra.

Hvorvidt avkastningen det enkelte året innfrir avkastningskravet, beror på utviklingen i aksjemarkedene og rentenivået, investerings- og risikoprofil m.m. Fondets moderate risikoprofil, med en betydelig andel investert i obligasjonsmarkedet, innebærer at renteutviklingen har stor betydning. Også valutasvingninger har betydning. Rundt halvparten av fondets globale aksjeinvesteringer er sikret mot valutasvingninger. Obligasjonsinvesteringene utenfor Norge er i sin helhet sikret mot valutasvingninger.

Forvaltningskostnadene på området er for 2018 beregnet til 0,24 pst. av forvaltet kapital og omfatter blant annet utgifter til egne ansatte innen finansforvaltningen og kjøp av rådgivningstjenester.

3.5 Fondets datterselskaper – eiendomsutvikling og småkraft

3.5.1 Bakgrunnen

Ved fallet i finansmarkedene i 2002 og 2008 ble fondet påført betydelige tap. Tapet på verdipapirene i 2002 ble bokført med 243 mill. kroner. Fondets frie egenkapital var da på 10 mill. kroner, og kapitalfondet ble nedskrevet med 240 mill. kroner. Ved finanskrisen i 2008 falt markedsverdien av fondets verdipapirer med 380 mill. kroner. Den frie egenkapitalen på 246 mill. kroner ble i sin helhet brukt til å dekke inn fondets underskudd. Kapitalfondet ble nedskrevet med 42 mill. kroner.

Med formål å bygge opp stabile inntektsstrømmer ved siden av finansinntektene, tok fondet også før fallet i finansmarkedene på 2000-tallet initiativ for å utnytte eiendommenes inntektspotensial. Mulighetene for kommersiell utvikling av eiendommene ble sett som betydelig. Fordi fondet er eier av mange sentralt beliggende tomter, ble eiendomsutvikling til bolig- og næringsformål sett som et viktig satsingsområde. Det samme gjaldt innen småkraft, siden fondet har fallrettigheter i mange vassdrag.

De kommersielle satsingene ble lagt til egne selskaper under fondet. Eiendommer og rettigheter som var egnet for kommersiell utvikling, ble solgt til datterselskapene. Med organiseringen i egne selskaper oppnås en avgrenset og sterkere konsentrasjon av den kommersielle satsingen, fondets finansielle risiko blir redusert og de forretningsmessige betingelsene for virksomheten kommer på linje med konkurrerende virksomheter.

De viktigste selskapene under fondet er i dag Clemens Eiendom AS og Clemens Kraft Holding AS, som begge er eier av underliggende selskaper. Selskapene er finansiert gjennom tilførsel av egenkapital fra fondet, fra medaksjonærer og gjennom lån. Fondet har i dag eierandeler i 38 datterselskaper og 13 felleskontrollerte eller tilknyttede selskaper. Disse er underlagt selskaps- og skattelovgivningen på vanlig måte. Både Clemens Eiendom AS og Clemens Kraft Holding AS har akkumulerte tap i regnskapene. Bakgrunnen er at begge selskapene er i en oppbyggingsfase.

Fondets tilførsel av egenkapital og lån til datterselskapene og tilknyttede selskaper innenfor eiendom og småkraft var ved årsskiftet 2018/2019 på 963 mill. kroner, fordelt med 708 mill. kroner som egenkapital og 255 mill. kroner som lån. Fondet hadde en gjeld på 47 mill. kroner per 31. desember 2018.

3.5.2 Clemens Eiendom

For kommersiell utvikling av fondets eiendommer og bygninger med karakter av næringseiendom, ble Clemens Eiendom etablert som eget selskap i 2004. Clemens Eiendom AS er i dag et holdingselskap, heleid av fondet. Virksomheten, som er fordelt på forretningsområdene næringseiendom og eiendomsutvikling, er organisert i egne aksjeselskaper, ofte single purpose-selskaper.

Nær alle av de ti næringseiendommene som Clemens Eiendom AS helt eller delvis er eier av, har en kirkelig tilknytning. Det gjelder kontorbyggene i Hamar, Fredrikstad og Tromsø som tidligere var bispeboliger, men som nå er utleid til bispedømmenes administrasjoner på vanlige leievilkår. Rådhusgata 1–3 AS (Kirkens Hus) i Oslo, hvor en rekke kirkelige instanser er lokalisert, deriblant fondets egen administrasjon, er et normalt kontorbygg. Clemens Eiendom AS eier dessuten 56 pst. av et tilstøtende næringsbygg til Rådhusgata 1–3 – Fred. Olsensgate 1 – der Kirkepartner AS, som er Den norske kirkes IKT-selskap, leier lokaler sammen med flere andre virksomheter. Disse har ingen kirkelig tilknytning. Det er planlagt å rehabilitere Rådhusgata 1–3 i løpet av de nærmeste to-tre årene for videre utleie, samtidig som det foreligger planer om å samle kirkelige virksomheter i et nytt Kirkens Hus i Gamlebyen i Oslo.

Besøkssenteret ved Nidarosdomen og verkstedbygningene for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider er eid av Clemens Næringsbygg AS, som i sin helhet eies av Clemens Eiendom AS. Også Granavolden Gjæstgiveri AS er heleid av Clemens Eiendom AS. Granavolden Gjæstgiveri ligger langs pilegrimsleden til Trondheim og har en umiddelbar nærhet til søsterkirkene på Gran på Hadeland.

Årlige leieinntekter fra næringseiendommene er rundt 45 mill. kroner. Med unntak av Fred. Olsens gate 1 i Oslo er næringseiendommene i sin helhet eiet av Clemens Eiendom AS.

Som en av Norges største grunneiere har fondet eiendommer og tomter som mange steder er egnet for bolig- og næringsutvikling. Denne typen utvikling av fondets eiendommer skjer i regi av egne selskaper, ofte etablert i samarbeid med lokale interessenter. I Bodø, Harstad og Alta, hvor fondet fra gammelt av er eier av sentralt beliggende tomter, er det inngått avtaler med lokale samarbeidspartnere om utvikling av arealene. Prosjektene vil være vesentlige bidrag til byutviklingen der. Flere eiendomsprosjekter er realisert de siste årene, blant annet i Rakkestad i Østfold og i Sandefjord. Andre prosjekter er under realisering eller planlegging, blant annet i Os i Hordaland. Prosjektene innenfor eiendomsutvikling ble ved utgangen av 2018 verdsatt til rundt 80 mill. kroner for den delen som eies av Clemens Eiendom AS.

Clemens Eiendom AS med datterselskaper hadde i 2018 et driftsresultat på 3,6 mill. kroner. Virksomheten innen næringseiendom ga et positivt resultatbidrag fra driften, mens virksomheten innen eiendomsutvikling ga et negativt resultatbidrag. Det beskjedne resultatet for Clemens Eiendom AS har sammenheng med at det tar flere år og påløper betydelige kostnader før en tomt eller eiendom er ferdig utviklet for salg og forventede gevinster kan realiseres.

Alle eiendelene i konsernet ble verdsatt til 1 453 mill. kroner i 2018. Andelen som eies av Clemens Eiendom AS, ble verdsatt til 1 031 mill. kroner. Fra selskapet ble det i 2017 utbetalt et utbytte på 10 mill. kroner til Opplysningsvesenets fond. I 2018 har det ikke vært betalt utbytte til fondet, og det er heller ikke budsjettert utbytte i 2019. Clemens Eiendom-selskapene hadde en gjeld på 573 mill. kroner ved årsskiftet 2018/2019, herav 200 mill. kroner til Opplysningsvesenets fond.

3.5.3 Clemens Kraft

Utgangspunktet for den kommersielle satsingen på småkraft og dannelsen av selskapet Clemens Kraft i 2006, var å utnytte fondets fallrettigheter i vassdrag for produksjon av vannkraft. I de vel ti årene Clemens Kraft har eksistert, har selskapet utviklet seg til å bli blant de største utbyggerne av småkraft i Norge. Foruten å utnytte fondets fallrettigheter, er veksten kommet ved oppkjøp av andre selskaper i sektoren. Clemens Kraft er i dag en gruppe av selskaper, med et holdingselskap, Clemens Kraft Holding AS, og tre underliggende selskaper: Clemens Kraft AS, som er eier av de enkelte kraftprosjektene før bygging tar til, Clemens Kraft Drift AS, som har driftsansvaret for kraftverk som er satt i produksjon, og Clemens Kraftverk AS. Clemens Kraftverk AS eier alene eller sammen med andre de enkelte kraftverkene som er under bygging eller i drift. Disse er hver for seg organisert som aksjeselskaper (single purpose-selskaper).

Det første kraftverket, Hynna Kraft i Tydal, ble satt i drift i 2013. Ved årsskiftet 2018/2019 var 34 småkraftverk i drift. Til sammen har disse kraftverkene en beregnet årsproduksjon på 430 GWh, som svarer til strømforbruket for godt og vel 21 500 husstander. I tillegg til kraftverkene som er satt i drift, har selskapet 47 godkjente konsesjoner. 19 kraftverk er under planlegging for bygging i årene 2019–2021 med en samlet beregnet årsproduksjon på i overkant av 300 GWh. Av disse forventes omkring halvparten å være påbegynt for bygging i 2019. For å komme inn under fellesordningen i Norge og Sverige med elsertifikater, som begunstiger utbyggere av fornybar energi, må kraftverkene være i drift innen utgangen av 2021.

Småkraftsatsingen er eksponert for ulike typer risiko, ikke minst utviklingen i strømprisene. For å redusere fondets risiko og styrke det finansielle grunnlaget for satsingen, ble 49,9 pst. av fondets aksjer i Clemens Kraft Holding AS solgt til det sveitsiske COOPs pensjonskasse CPV/CAP i 2017. Den sveitsiske pensjonskassen forvalter ca. 80 mrd. kroner. I kjøpsavtalen er det satt som mål at Clemens Kraft Holding AS skal ha en samlet årsproduksjon på 600 GWh innen utgangen av 2021. For å oppnå målsettingen kan det blant annet ut fra lønnsomhetsvurderinger være aktuelt at selskapet i noen tilfeller foretar oppkjøp av kraftverk som er i drift, framfor å bygge i egen regi.

Clemens Kraft Holding AS med datterselskaper hadde i 2018 et positivt driftsresultat på 5,3 mill. kroner. Det beskjedne resultatet har sammenheng med at selskapets virksomhet er i en oppbyggingsfase fram til planlagte kraftverk er i drift fra 2022.

I kraftverkene er det investert nær 1,6 mrd. kroner, som er finansiert dels ved egenkapitaltilførsel fra Opplysningsvesenets fond og den sveitsiske pensjonskassen, dels ved lån fra fondet og eksterne långivere. Alle eiendelene i konsernet ble ved årsskiftet 2018/2019 verdsatt til 2 500 mill. kroner, hvorav Clemens Kraft Holdings eierandel var 1 253 mill. kroner. Selskapene hadde en samlet netto gjeld på 1 293 mill. kroner ved årsskiftet 2018/2019, herav 55 mill. kroner til Opplysningsvesenets fond. Ved den sveitsiske pensjonskassens kjøp av fondets aksjer i Clemens Kraft Holding AS stilte fondet en garanti for maksimal byggekostnad for de fire kraftverkene som da var under bygging, og det ble i fondets regnskap for 2018 avsatt i underkant av 4 mill. kroner for ivaretakelsen av garantiansvaret.

Fra Clemens Kraft-gruppen ble det ikke utbetalt utbytte til eierne i 2017 eller 2018 og det er heller ikke budsjettert utbetaling av utbytte i 2019. Etter flere år med underskudd er nå kontantstrømmen fra driften positiv, men det vil ennå gå noe tid før fondet kan påregne noen vesentlig avkastning (utbytte) fra småkraftsatsingen.

3.6 Verdien av fondets eiendeler

De fleste av fondets eiendommer er fra eldre tid. Som nevnt er verdien av disse i begrenset grad bokført, da den historiske kostprisen er ukjent og det ikke er gjennomført en systematisk verdivurdering av hver enkelt eiendom. I fondets regnskap for 2018 var det per 31.12.2018 balanseført rundt 670 mill. kroner som eiendomsverdier.

Som note til fondets regnskap ble det i noen år gitt et anslag på de samlede verdiene i fondet, senest i 2013 da verdiene ble beregnet til 7 mrd. kroner. Beregningene var av sjablongmessig karakter, siden fondets eiendommer ikke er taksert eller verdivurdert hver for seg. Prinsippet for verdiberegningen var antatt markeds- eller salgsverdi, estimert ut fra eiendommenes bruksformål, beliggenhet, prisnivået på stedet m.m. Fra og med fondets årsrapport for 2014 ble verdien av fondets eiendeler vurdert annerledes, dvs. basert på nåverdien av framtidige inntekter fra eiendelene, fratrukket nåverdien av kostnader og investeringer. Ut fra denne verdivurderingen er det i fondets årsrapport for 2018 angitt at verdien av festetomtene er på rundt 3,5 mrd. kroner, mens skog- og utmarksområdene har en verdi på nær 600 mill. kroner. Forpaktnings- og jordleiebrukene, som driftes med underskudd og der bygningsmassen har et betydelig istandsettingsbehov, er samlet vurdert å ha en negativ verdi på rundt 300 mill. kroner. Fondets presteboliger, som også driftes med årlige underskudd og har et stort istandsettingsbehov, er i årsrapporten for 2018 vurdert å ha en negativ verdi på rundt 1 mrd. kroner.

Tilsvarende nåverdiberegning av fondets verdier i datterselskapene Clemens Eiendom AS og Clemens Kraft Holding AS summerer seg til ca 1 mrd. kroner, fordelt med 491 mill. kroner i Clemens Eiendom og 508 mill. kroner i Clemens Kraft, mens finansporteføljen ved utgangen av 2018 hadde en beregnet markedsverdi på 2,3 mrd. kroner etter fradrag for nåverdien av beregnede forvaltningskostnader.

Med bakgrunn i disse verdiberegningene av fondets aktiva, som baserer seg på at eiendelene som hovedregel ikke selges, men i uoverskuelig framtid beholdes og driftes omtrent som i dag, summerer nåverdien av fondets aktiva seg til 5,7 mrd. kroner, ifølge fondets årsrapport i 2018. Dersom det også tas hensyn til fondets framtidige tilskudd til Den norske kirke, reduseres nåverdien av fondet tilsvarende.

Fondets grunnkapital (kapitalfondet) var ved årsskiftet 2018/2019 bokført med en verdi på 3,7 mrd. kroner. Fondets eiendomsverdier er en del av grunnkapitalen, men det meste av eiendomsverdiene er som nevnt ikke bokført og inngår ikke i den bokførte verdien av kapitalfondet.

Nåverdiberegningen er basert på forutsetninger som kan endre seg raskt. Også en vurdering av salgs- eller markedsverdien av fondets aktiva bygger på usikre faktorer. Fondets verdipapirer påvirkes av finansmarkedenes utvikling, og fondets selskaper av eiendoms- og strømprisene. Dessuten er flere eiendommer ikke takserte, landbrukseiendommene er ikke uten videre omsettelige og festetomtene kan ikke innløses uten at festeren er villig til å kjøpe tomta. Om det skulle gjennomføres et omfattende salg av eiendommene, må et salg påregnes å gå over mange år. Forutsetningene for verdivurderingen på et gitt tidspunkt vil da endre seg. Med disse forbeholdene er det i regi av fondet gjort en verdivurdering som gir et anslag på markeds- eller salgsverdien av fondet per 31.12.2018. Etter dette anslaget er fondet antatt å ha en salgsverdi på vel 11 mrd. kroner. Se ellers tabell 3.2 der den estimerte nåverdien og salgsverdien per 31.12.2018 er fordelt på de enkelte aktiva.

3.7 Fondets betydning for Den norske kirke

Etter at staten utover på 1900-tallet tok over avlønningen av prestene, var fondets finansiering av prestenes tjenesteboligsystem i mange år fondets viktigste økonomiske bidrag til Den norske kirke. Fra midten av 1980-tallet har Den norske kirke i tillegg mottatt årlige finansielle tilskudd til felleskirkelige oppgaver. Tilskuddet ble gradvis trappet opp til rundt 25 mill. kroner mot slutten av 1990-tallet, og har i årene siden vært på dette nivået. Tilskuddet gis til Kirkemøtet for videre tildeling til kirkelige formål, i hovedsak til tiltak i menighetene. I de siste 25 årene har fondet dessuten driftet IKT-systemene ved bispedømmerådene og Kirkerådet uten vederlag, inntil kirken etablerte egne løsninger i 2013 og den vederlagsfrie ytelsen ble konvertert til et årlig finansielt tilskudd på noe over 15 mill. kroner til kirkens IKT-løsninger. Fra fondet har det år om annet i disse 25 årene også vært gitt ekstraordinære engangstilskudd til kirken, blant annet til etableringen av Den norske kirkes medlemsregister og særskilte IKT-satsinger.

Da statens utgifter til de kommunale presteboligene ble overtatt av fondet i 2002, innebar dette ingen gevinst for kirken, men de utgiftene fondet fikk, er en del av fondets bidrag til Den norske kirke. I 2018 var fondets nettoutgifter til de kommunale presteboligene på ca. 6 mill. kroner.

Fondets gunstige lån til kirkelige formål er også bidrag til kirken, men av beskjeden størrelse. Rentebetingelsene ga en fordel for kirken på 1,4 mill. kroner i 2018.

I en kort periode (2007–2009) ble det gitt tilskudd fra fondet til istandsetting av middelalderkirker og andre kirker bygget før 1650. Tilskudd kunne gis med inntil 30 pst. av istandsettingskostnadene. Under ordningen ble det gitt tilskudd på i alt 10 mill. kroner, fordelt på 16 kirker. Som følge av fondets tap under finanskrisen i 2008, ble ordningen avviklet i 2009.

Fondets finansielle tilskudd til Den norske kirke er i 2019 budsjettert med 42 mill. kroner, som omfatter det tidligere tilskuddet til felleskirkelige oppgaver og tilskuddet til kirkens IKT-løsninger. Verdien for Den norske kirke av at fondet bekoster prestenes tjenesteboliger, er beregnet til å være i størrelsesorden 30 mill. kroner i 2019. I tillegg kommer 6 mill. kroner som er budsjettert som netto tilskudd til de kommunale presteboligene hvor presten ennå bor, og kirkens rentefordel av lån med 1,4 mill. kroner. Det kirkelige formålet som fondet skal tjene, vil dermed få tilført ca. 80 mill. kroner i 2019. I årene framover vil verdien for kirken av at fondet bekoster tjenesteboliger for prestene gå noe ned i takt med reduksjonen i antallet boliger. Økte finansielle tilskudd fra fondet til Den norske kirke må ses i sammenheng med fondets økonomiske utvikling framover.

Fondets økonomiske bidrag til Den norske kirke blir medregnet i grunnlaget for statens tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. En særskilt beregning av fondets bidrag til kirken ble gjennomført på 1990-tallet i forbindelse med at fondet ikke lenger skulle betale inn refusjon til statskassen for statens utgifter til kirkelige formål. I 2018 var det i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn medregnet 93,2 mill. kroner som fondets bidrag til Den norske kirke, basert på fondets regnskap for 2016.

At fondets bidrag til Den norske kirke blir medregnet i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn, er ansett å følge av lovgivningen om tilskudd til disse samfunnene. Om dette er et vilkår som også følger av Grl. § 16, som stiller krav om at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje, er vurdert av Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Etter Lovavdelingens syn er det ikke et konstitusjonelt krav etter Grl. § 16 at fondets bidrag til Den norske kirke må medregnes i tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn. Det vises til meldingens kapittel 9 der bestemmelsene i Grl. § 16 er nærmere belyst.

3.8 Fondets økonomiske stilling

I 1985 ble det gitt et statstilskudd på 5 mill. kroner til vedlikeholdet av fondets presteboliger, begrunnet i sysselsettingssituasjonen. I 2009 ble det gitt et statstilskudd på 30 mill. kroner til samme formål, begrunnet i fondets tap under finanskrisen. Dette var ekstraordinære tilskudd. Utgangspunktet er at Opplysningsvesenets fond skal være selvfinansierende og bære alle sine utgifter selv.

Det er karakteristisk for fondets økonomiske situasjon at driftsutgiftene til fondets eiendommer langt overgår driftsinntektene når inntektene ved eiendomssalg holdes utenom. Som nevnt regnes gevinster ved eiendomssalg som en del av fondets grunnkapital som er beskyttet ved Grl. § 116 og ikke kan forbrukes. Driftsresultatet for fondet, når eiendomssalg holdes utenom og fondets finansielle tilskudd til Den norske kirke regnes med, har de siste årene vært negativt med rundt 100 mill. kroner årlig. Underskuddet må dekkes av finansinntektene.

I løpet av de siste 30 årene har fondets økonomiske stilling bedret seg betydelig, i første rekke på grunn av avkastningen fra den stadig økende finanskapitalen. Dette har blant annet medført at mange av fondets presteboliger er brakt opp på et bedre vedlikeholdsnivå og har god bostandard.

Når fondets utgiftsoppgaver ses i sammenheng med fondets inntekter og forbudet mot å bruke av fondets grunnkapital, er fondet i en utsatt økonomisk stilling. Inntil investeringene i eiendomsutvikling og småkraft gir vesentlige bidrag til fondet og et større antall presteboliger er solgt, er fondet avhengig av betydelige feste- og finansinntekter hvert år for å kunne bekoste utgiftene til eiendommene, fondets egen forvaltning og å opprettholde overføringene til Den norske kirke. Fondets frie egenkapital (disposisjonsfondet), som skal kunne utlikne manglende inntekter, for eksempel sviktende finansinntekter, er begrenset. Ved inngangen til 2019 var disposisjonsfondet på 165 mill. kroner.

På sikt vil salgene av fondets presteboliger redusere fondets utgifter. Kostnadsreduserende tiltak på andre områder, blant annet ved effektivisering og digitalisering av arbeidsprosesser, er under fortløpende vurdering, og flere tiltak er under gjennomføring. Blant annet er forvaltningsorganets driftsbudsjett redusert med nærmere 10 pst. fra 2017 til 2019. Mest avgjørende for at fondets økonomiske stilling skal bli vesentlig styrket i årene framover, er at satsingen innen eiendomsutvikling og småkraft gir utbytte, finansmarkedene har en positiv utvikling og festeinntektene holder seg stabile på dagens nivå.