3 Kinopolitikk i Norge

I Norge er utøvelsen av kinopolitikken et kommunalt ansvarsområde. I dette kapittelet vil vi beskrive utviklingen av kinopolitikken i Norge. Kapittel 3.1 tar for seg debatten omkring lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder i 1913. Her ble ansvaret for utøvelsen av kinopolitikken lagt på kommunene. Kapittel 3.2 tar for seg hvordan kinopolitikken innordnes den nye kulturpolitikken fra midten av 1970-tallet, og hvordan kinopolitikken har vært formulert fram til i dag. Kapittel 3.3 tar for seg opprettelsen av Norsk Bygdekino A/S i 1950, og hvordan Bygdekinoen fikk en annen kulturpolitisk funksjon fra slutten av 1960-tallet.

3.1 Loven av 1913

Kinoforestillinger ble frem til og med 1913 regulert ved lov angaaende adgang til at gi dramatiske og andre offentlige forestillinger av 22. mai 1875. Denne loven skjelnet mellom

1. konserter og dramatiske forestillinger, herunder skuespill, opera, ballett, pantomime og lignende, og

2. forevisninger av annet slags, herunder kunstridning, kappløp, magiske, ekvilibristiske og lignende forestillinger, kosmoramaer, verdensteatre og andre severdigheter på den annen side.

Om adgangen til å gi forestillinger av den første typen, kunne det gis kommunal vedtekt. Bevillingsmyndigheten kunne legges til kommunestyret eller til en kommunal komité. Tillatelse til å gi forestillinger av den andre typen ble gitt av politiet.

Inndelingen av offentlige forestillinger i to kategoriene kan dels betraktes som normativt bestemt, idet den skiller mellom de «skjønne» scenekunstene og de ikke så høyverdige underholdningsforestillingene. Dels kan den betraktes som en praktisk inndeling, idet den andre typen forestillinger som regel er av mer sporadisk og ambulerende karakter. Det ville derfor være unødig byråkratisk om alle arrangementer skulle behandles av kommunestyret eller en kommunal komité.

Kinovisninger ble behandlet som forevisninger av annet slags, og dermed underlagt politiet. Dette var antakelig i første rekke en praktisk begrunnet ordning. All kinovirksomhet i Norge var nemlig ambulerende frem til 1904, da den første faste kinoen åpnet i Oslo (Evensmo 1992: 30). I årene fra 1904 og frem mot lovproposisjonen i 1913 endret imidlertid kinovirksomheten i hele landet karakter fra omreisende til stedbundet. Den kvalitativt nye typen stedbundet kinovirksomhet utfordret bevillingssystemet av 1875, og skapte et behov for å klarlegge hvordan fast kinovirksomhet skulle reguleres.

«Efter departementets opfatning er den ordning, som nu gjælder, at det er politiet, som har at gi tilladelse til at drive kinematograf, naturlig og under alminnelige forhold fuldt hensigtsmæssig. Hvor der ikke er spørsmaal om drift av fast kinematografteater, men alene om adgang til at gi enkelte forestillinger, vil den nævnte ordning være den eneste praktisk heldige. Men ogsaa naar det gjælder tilladelser til at drive faste kinematografteatre synes den at fremby fordele. Det skulde saaledes gi en betryggelse mot misbruk av tilladelsen, at den samme myndighet, som har at føre tilsyn med forestillingerne og med forskjellige andre forhold vedkommende kinematografen, har magt til at ta tilladelsen tilbake, hvis den paa nogen maate blir misbrukt, og adgang til at træffe avgjørelse om, hvorvidt den bør fornyes efter utløpet av den fastsatte tidsfrist.

Det kan efter departementets opfatning ikke siges, at behov for en forandring i nogen synderlig utstrækning er kommet til uttryk, men derimot vel, at et saadant behov paa sine steder har gjort sig gjældende med ganske stor styrke» (Ot. prp. nr. 26, 1913: 17).

Justisdepartementet foreslo at det fortsatt skulle være politiet som ga tillatelse til kinovirksomhet, men ga kommunestyrene anledning til å ta over konsesjonsmyndigheten, dersom de skulle finne det nødvendig eller ønskelig. Formodentlig var det ved etablering av faste kinoer at departementet så det som hensiktsmessig at kommunen selv tok på seg konsesjonsmyndigheten. Kirkekomiteen i Stortinget, som hadde proposisjonen til behandling, innstilte derimot på at konsesjonsmyndigheten som hovedregel skulle ligge hos kommunestyret, som på sin side kunne delegere myndigheten til for eksempel politiet, dersom det ble ansett som praktisk.

Konsesjonsordningen som ble drøftet i proposisjonen og i innstillingen fra kirkekomiteen, skiller seg slik sett ikke fra reguleringen av forskjellige forestillinger i loven av 1875. I prinsippet handlet saken om hvilken regulatorisk kategori kinovirksomhet skulle plasseres i. Ut fra dette er det ikke åpenbart hvorfor konsesjonsordningen for kinovirksomhet skulle lovfestes særskilt.

3.1.1 Kommunene får ansvar for kinopolitikken

Ved arbeidet med loven av 1913 ble det heller aldri diskutert hvorfor ansvaret for kinopolitikken skulle ligge hos kommunene, og ikke hos staten. Det er karakteristisk at departementet i sin redegjørelsen for film- og kinopolitikk i andre land, ikke nevnte at det i Danmark på dette tidspunktet ble praktisert et statlig bevillingssystem for kinoer. Årsaken til at diskusjonen om det kommunale ansvaret var fraværende, er trolig at reguleringen av kinovirksomhet allerede var etablert som et lokalt ansvarsområde. Departementet hadde heller ikke mottatt noen klager på at kontrollen med kinovirksomheten var lokalt forankret. De som klaget ønsket snarere en styrket lokal og demokratisk kontroll med kinovirksomheten.

På grunnlag av uttalelser fra flere politimestre, fant derimot departementet grunnlag for å foreslå å sentralisere kontrollen med filmene, for å oppnå en ensartet vurdering av filmer og unngå forskjellsbehandlingen fra ett distrikt til et annet. Departementet markerte dermed et skille mellom kontrollen med filmer, som skulle legges på et statlig nivå, og styringen av kinoene, som skulle være lokalt forankret.

Det har vært framholdt at kinoloven dermed representerte en to-trinns innholdsregulering (Østbye 1991: 305). Denne forståelsen underbygges av en uttalelse fra kirkekomiteens representant Johnson (H) under forhandlingene i Odelstinget i 1913. Johnson talte om mulighetene til å regulere filmtilbudet til kinoene: «Den ene vei er den, som der er pekt paa i selve lovforslaget. Det er censur . Den anden vei er den, som der er pekt paa i premisserne: at la der bli leilighet til at gjøre kinematograferne til kommunale foretagender» (Forh. i O. 1913: 266).

Kommunenes mulige kontrollfunksjon ble imidlertid ikke diskutert uten under forutsetning av at kommunene faktisk benyttet anledningen til å ta over hele kinodriften. Justisdepartementet bemerket i proposisjonen at behovet for konsesjonsordningen ble svekket når det samtidig ble innført sensur, men at ordningen kunne ha en funksjon dersom kommunene benyttet anledningen til selv å overta kinodriften:

«En av de væsentligste grunde til, at man har fundet forandring ønskelig, vil selvfølgelig avsvækkes, dersom man faar lovbestemmelse om, at de billeder, som skal kunne forevises offentlig, paa forhaand maa være godkjent av sakkyndige. Under almindelige forhold skulde man nemlig da ha tryghet for, at ingen forestilling paa grund av billedernes indhold kunne gjøre direkte skade. Men synderlig mere vil der heller ikke gjennemgaaende kunne ventes opnaadd ved et paabud av det nævnte indhold. Man vil ikke opnaa at faa utelukket fra offentlig forevisning alle smagløse eller taapelige og intetsigende billeder. Der vil ogsaa under en censur av den foreslaaede utstrækning kunne gives daarlige og værdiløse forestillinger, som i længden vil kunne virke uheldig ved at trække tilskuernes smag ned» (Ot. prp. nr. 26, 1913: 17).

Spørsmålet om å bruke konsesjonsadgangen til å styre kinovirksomheten, hang dermed nøye sammen med spørsmålet om å bruke adgangen til å etablere kommunal kinodrift. Kommunenes tiltenkte ansvar som konsesjonsmyndighet var dermed ikke knyttet til negativ kontroll med film, som skulle bli et statlig ansvar, men til positiv utøvelse av kulturpolitikk. Departementet viste i den forbindelse til hvordan filmen hadde vært anvendt i andre land, og pekte på hva slags rolle kommunene kunne spille:

«Der har i andre lande i de siste aar været lagt meget arbeide paa at utnytte dem i folkeoplysningens tjeneste som anskuelsesmiddel ved undervisning og foredrag. Bestræbelser i denne retning har været gjort av folkeoplysningsselskaper og forelæsningsforeninger. Hos os har man paa enkelte steder været inde paa oprettelse av kommunale kinematografer i lignende øiemed eller ialfald i det øiemed at gi forestillinger, som ved siden av adspredelse kan skaffe ogsaa oplysning og kundskap. Bestræbelser for at gjøre kinematograferne nyttige paa denne maate bør efter departementets mening ha saa frit raaderum som mulig» (Ot. prp. nr. 26, 1913: 18).

Konsesjonsordningen ble ansett som et verktøy for å gjøre kinoene nyttige som opplysnings- og kunnskapsbærere. Å forankre konsesjonsmyndigheten lokalt, var et sentralt grep for å legge ansvaret for kinopolitikken over på kommunene. Kommunenes ansvar etter den nye loven ble bare antydet i proposisjonen. Det var først i innstillingen at det kom klart frem hva som var forventet av kommunene:

«Som det fremgår av forelægget, har man paa flere steder været sterkt inde paa tanken om oprettelse av kommunale kinematografer, og det er utvilsomt en tanke som fortjener overveielse. En kommune som oprettet det nødvendige antal kinematografteatre selv, vilde ikke bare kunne holde skyggesiderne borte, men den vilde kunne anvende kinematograferne i folkeoplysningens tjeneste i en ganske anden utstrækning end nu er tilfældet. Ved siden av at skaffe adspredelse og underholdning, kunde den ogsaa skaffe nyttig kundskap. Efter de oplysninger som foreligger i propositionen, vil det neppe være forbundet med nogen risiko i økonomisk henseende, og efter lovforslaget vilde det være fuld anledning til det» (Indst. O. nr. 76, 1913: 117).

Det var først og fremst representanten Hagerup Bull (H) som målbar motstanden mot at kommunene skulle ha adgang til å ta over kinoene. Gjennom spørsmål til Justisminister Abrahamsen og kirkekomiteens ordfører Ribsskog bidro han til å få stadfestet at formålet med både proposisjonen og innstillingen var nettopp at kommunene skulle ta over ansvaret for kinodriften. Kommunene skulle selv ha anledning til å vurdere hvilke virkemidler som var hensiktsmessige, og ha myndighet til å iverksette de tiltak som var ansett som nødvendige for å utnytte kinoenes potensiale som «nyttige» samfunnsinstitusjoner.

3.1.2 Kommunene tar ansvar for kinopolitikken

I løpet av de første tolv årene etter at loven ble vedtatt svarte kommunene på utfordringen fra Stortinget. Kinoene i alle de større byene og tettstedene, med unntak av Arendal, Bodø og Tønsberg, ble tatt over av kommunene. Denne delen av kommunaliseringsprosessen var trolig et direkte resultat av utfordringen fra Stortinget. Der det ikke var kino fra før, tok kommunene gjerne initiativ til å bygge egen kino. Denne delen av prosessen var imidlertid i gang før Stortinget behandlet loven. Stortingets debatt omkring det kommunale ansvaret må dermed ikke sees isolert som et improvisert påfunn fra stortingsrepresentantenes rekker, men som resultat av, og ledd i, en prosess som allerede var i gang.

Fire år etter at loven om offentlig forevisning av kinematografbilleder ble vedtatt av Stortinget, opprettet 20 kommuner Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL). Gjennom landsforbundet, som kommunene i egenskap av kinoeiere samlet seg om i 1917, har kommunene vært en sentral drivkraft i kino- og filmpolitikken helt frem til i dag. Kommunene har gjennom forbundet tatt initiativ til alle de tiltak og institusjoner som i dag danner fundamentet for film og kino i Norge.

I 1919 overtok kommunene som var organisert i landsforbundet et filmdistribusjonsbyrå, Nerliens filmbureau, og omdannet det til Kommunernes Filmscentral A/S (KF). Dannelsen av et heleid kommunalt distribusjonsbyrå kom som resultat av sterkt press i markedet mot de foreløpig få kommunale kinoene. KF har helt til sommeren 2000 representert et kvalitativt og kvantitativt tyngdepunkt blant distribusjonsbyråene.

KF tok straks etter at det ble opprettet, initiativ til og innledet kommunenes videre vertikale ekspansjon mot filmproduksjonen, da selskapet begynte å produsere film på regelmessig basis. I 1933 ble Norsk film A/S opprettet med kommunene som eiere. Kommunene finansierte også byggingen av filmstudioet på Jar gjennom frivillige avgifter på kinobillettene.

I 1946 tok KKL initiativ overfor regjeringen om at det måtte dannes et selskap for ambulerende kinodrift, for å sikre kvaliteten på den ambulerende virksomheten. To år senere ble Norsk Bygdekino A/S vedtatt opprettet av Stortinget med Staten som hovedaksjonær og KKL som en betydelig medeier, foruten en rekke ungdoms- og opplysningsorganisasjoner.

Da regjeringen i St. prp. nr. 2, 1946–47 hadde tatt opp til vurdering spørsmålet om å opprette et Norsk filminstitutt, tok KKL initiativ til å få i stand en samling film- og kinomateriale som skulle kunne danne stammen til et norsk filmmuseum (St. prp. nr. 2, 1946–47: 28; Evensmo 1992: 314). Filminstituttet ble først opprettet i 1955.

I 1967 ba KKL om at luksusskatten måtte fjernes, og at det i stedet måtte opprettes et kino- og filmfond etter svensk og dansk modell, finansiert gjennom en lovbestemt avgift på kinobilletter. Da regjeringen og Stortinget avviste fondsideen med henvisning til at øremerking av statsavgifter var uheldig, opprettet KKL på egen hånd Norsk kino- og filmfond (NKFF) i 1970, finansiert gjennom en frivillig avgift på billettinntektene (se punkt 6.4.4). Avgiften til fondet ble lovbestemt i 1987.

3.2 Ny kulturpolitikk

I hele etterkrigstiden hadde den nasjonale kulturpolitikken vært innrettet mot å distribuere sentraliserte kulturtilbud ut til distriktene gjennom tiltak som Riksteatret, Norsk Bygdekino A/S, Riksgalleriet og Rikskonsertene. Korvald-regjeringens kulturmelding Om organisering og finansiering av kulturarbeid (St.meld. nr. 8, 1973–74), med Bratteli-regjeringens tilleggsmelding Ny kulturpolitikk (St.meld. nr. 52, 1973–74), markerte et skifte i kulturpolitikken. Kulturpolitikken omtales som «ny» av flere grunner (Billing 1978: 14):

• kulturpolitikken skulle være et integrert virkemiddel i den generelle samfunnsplanleggingen

• kulturpolitikken skulle desentraliseres fra staten til fylkeskommuner og kommuner

• kulturbegrepet ble utvidet til å omfatte nye områder som ungdoms- og idrettsarbeid

• kulturmidlene skulle stimulere til økt kulturell aktivitet

• kulturell egenaktivitet ble introdusert som verdifullt i seg selv

Den nye kulturpolitikken la vekt på befolkningens egenaktivitet i lokalmiljøet, framfor verdien av å distribuere det institusjonaliserte kulturlivet i byene ut til bygdene. Når det gjelder kinoens rolle i den nye kulturpolitikken, ser en konturene av en vending i politikken allerede under debatten om Bygdekinoen på 1960-tallet (jf. kap. 3.3). Den lokale kinoens kulturelle betydning lå ikke lenger i å formidle moderne filmkultur ut til folket, men i å være samlings- og arnested for lokalbefolkningens egen kulturaktivitet. Det innarbeidede lokalt forankrede ansvaret for kinopolitikken passet dermed ganske godt inn i dette nye kultursynet.

Kinopolitikken blir imidlertid først eksplisitt plassert som ledd i den nye kulturpolitikken med Brundtland-regjeringens filmmelding «Filmen og samfunnet». Her ble kinoens rolle som en kjerneinstitusjon i det lokale kulturlivet holdt frem:

«Det er videre departementets oppfatning at det lokale, kommunale ansvar for kinodrift fortsatt bør være det rådende prinsipp. Ved at ansvaret for kinodriften er lokalt forankret, kan kinoen best innpasses i den allmenne lokale kulturpolitikken. Departementet legger vekt på dette både av filmpolitiske grunner og ut fra prinsipielle kulturpolitiske vurderinger som vil bli nærmere omtalt i den allmenne kulturmeldinga som nå forberedes» (St.meld. nr. 17, 1981–82: 79).

Meldingen kommenterte spesielt kinoenes rolle i utkantstrøk:

«I de mindre lokalsamfunn er kinoen ofte et av de få organiserte regelmessige kulturtilbud. Kinolokalet fungerer i mange bygder som ‘storstue’, og er gjerne det eneste sted der et større antall mennesker kan samles til felles opplevelse. En godt drevet kino vil ha betydelige sosiale og kulturelle ringvirkninger i et lite lokalsamfunn. Av disse grunner er det særlig viktig å styrke kinoens stilling i utkantstrøkene» (St.meld. nr. 17, 1981–82: 80).

Den samme grunnholdningen til kinopolitikken som et lokalt anliggende, med kommunene som ansvarlige for å bruke og inkorporere kinoen i det lokale kulturlivet, kommer til uttrykk i proposisjonen om lov om film og videogram i 1987:

«Utgangspunktet for lovgivinga på dette feltet er kinolova frå 1913. Sjølv om denne lova på mange måtar er avleggs, har ho lagt grunnlaget for eit særeige kinosystem. Etter at kinolova var sett i verk, overtok fleire og fleire kommunar ansvaret for kinodrifta. Vi fekk eit klårt skilje mellom utleigeverksemd og framsyning. På denne måten vart det ikkje grunnlag for gode kinoar eigde av store produksjonsselskap, slik det er vanleg elles i dei vestlege landa. Fleirtalet av dei norske kinoane har i lang tid vore kommunale.

Kinoane spelar ofte ei viktig rolle som lokale kultursenter. Dei kommunalt eigde kinolokala har ofte vore nytta til andre føremål, som tildømes konsertar, lokale teater- og revyframsyningar og liknande aktivitetar. Ei lang rekkje samfunnshus med bibliotek, møterom, utstillingslokale m.m. er bygde med kinoen som kjerne. Lokale kulturtiltak har òg vore finansierte med inntekter frå kinodrifta.

Departementet ønskjer med den nye lova å ta vare på hovuddraga i det kinosystemet som er etablert i Noreg.

Slik tilhøva er i dag, vil eit system med utstrekt kommunalt ansvar for kinodrifta gi den beste garantien for at vi kan halde oppe ein desentralisert kinostruktur» (Ot. prp. nr. 20, 1986–87: 13).

Den distriktspolitiske og kulturpolitiske begrunnelsen for den nye loven om film og videogram, ble også fremhevet da saksordfører Lars Gunnar Lie (Krf) la kirke- og undervisningskomiteens innstilling frem for Odelstinget:

«Målsetjinga med lovframlegget er m.a. å ta vare på hovuddraga i det kinosystemet vi har i Noreg. Lova har med andre ord eit kulturpolitisk siktemål, der ein vil ta omsyn til kinotilbodet i Utkant-Noreg, og ein vil leggje vekt på tiltak som kan betre tilhøva for dei utsette kinoane i utkantstroka. Den generelle kulturpolitiske målsetjinga i denne samanhengen er å auke film- og videokvaliteten» (Forh. i O. 1987: 193).

Og Lie forsetter:

«Frå departementet si side og frå fleirtalet i nemnda si side er det meint at konsesjonskravet skal nyttast som eit kulturpolitisk verkemiddel i den einskilde kommunen» (Forh. i O. 1987: 194).

I Stortingsmeldingen Kultur i tiden omtaler Kulturdepartementet ansvarsdelingen mellom stat og kommune, og gjentar målet om å ta vare på det desentraliserte kinosystemet:

«Selv om kinodrift ikke direkte er et statlig anliggende i Norge, yter staten en betydelig indirekte støtte til kinoene. Dette skjer gjennom fritak for merverdiavgift på kinobilletter, samt en øremerket avgift på 2,5 pst. på kinobilletter og videoomsetning. Avgiften går til Kommunale Kinematografers Landsforbund.

Departementet ser ingen grunn til å endre dagens system uten at man av den grunn kan legge opp til en statisk situasjon, der hver enkelt kino opprettholdes. Målet er å opprettholde vårt desentraliserte kinosystem, som gir et i internasjonal sammenheng unikt balansert tilbud av kvalitetsfilm og underholdningsfilm til hele landet» (St.meld. nr. 61, 1991–2: 164).

Året etter fulgte mediemeldingen Media i tida , der spørsmål knyttet til lovfestingen i lov om film og videogram blir drøftet nærmere:

«Lov om film og videogram har no verka i fem år. I denne perioden er det hausta røynsler med dei ulike reglane som gjer at departementet meiner det er grunnlag for å drøfte endringar i lova. Dette gjeld m.a. aldersgrensene i lova og det grunnlaget som filmar og videogram blir vurderte etter. Det gjeld og ordninga med kommunal konsesjon for omsetning av film og videogram i næring, og det gjeld innkrevjingsgrunnlaget for avgift til Kommunale Kinematografers Landsforbund på omsetning av filmar og videogram i næring.

I det følgjande kjem vi nærmare inn på desse problemstillingane. Mange er opptekne av dei, og fleire av ordningane gjeld så vel kommunale styresmakter som statlege og kommunale institusjonar. Departementet meiner difor det er rett å greie ut spørsmåla nærmare og gjennomføre ein brei drøftingsrunde med alle instansane på området før ein trekk endelege konklusjonar. Departementet finn det likevel naturleg å gi ein omtale av problemstillingane og framlegg som er komne. Departementet vil som nemnt i pkt. 11.1 komme attende til saka i ein eigen proposisjon med framlegg til endringar av lova» (St.meld. nr. 32, 1992–93: 172–73).

I proposisjonen om endringer i film og videogramloven som ble lagt frem i 1997 (Ot. prp. nr. 78, 1996–97), ble det foreslått enkelte endringer som gjaldt konsesjonsordningen for omsetning av film og videogram og endringer i rutinene for innkreving av avgiften. Departementet rokket likevel ikke ved det kommunale ansvaret for kinopolitikken, som dermed er ført videre.

I sin tale ved åpningen av Vika kino-senter i Oslo 12. desember 1997, ga daværende kulturminister Anne Enger Lahnstein uttrykk for at hun bifalt den gjeldende kinopolitikken og ønsket å bringe den videre:

«Vårt norske kinosystem utfordres i dag fra mange kanter. Det er imidlertid å håpe at vi vil kunne bevare grunntrekkene i denne særegne strukturen som har gitt oss en betydelig film- og kinointeresse og medvirket til at vi har klart å opprettholde kinoer over hele landet. Ja, selv på steder der det ikke er befolkningsgrunnlag stort nok til å sikre lønnsom kinodrift.»

Da kulturminister Lahnstein svarte på spørsmål om Bygdekinoen fra Per Roar Bredvold (Frp) i Stortingets spørretime 9. juni 1999, viste hun til utvalget som skulle nedsettes for å vurdere kinopolitikken:

«Bakgrunnen er restrukturering av kinobransjen og den usikkerhet dette har skapt for det framtidige kinotilbudet i Norge. Det som bør analyseres, er det offentliges rolle i kinopolitikken. Vi har lagt opp til at det skal fremmes forslag for å sikre en fortsatt geografisk differensiert kinostruktur. Dette er etter min mening kanskje det mest brukte kulturtilbudet, og det er viktig for meg å bidra til at man kan gå igjennom dette nå og sørge for – til tross for endringer som nå kommer – at man kan sikre det som er poenget, nemlig et tilbud til hele landet» (Forh. i St. 1999: 3735).

3.3 Bygdekinoen

Faste kinoer erstattet aldri den ambulerende kinodriften helt. Såkalte private reisekinoer har vært i virksomhet helt frem til begynnelsen av 1980-tallet (Nyhus 1984: 30). I 1948 gikk Stortinget inn for å bevilge penger til å opprette et aksjeselskap med statlig aksjemajoritet (50   %) for ambulerende kinodrift. Som medstiftere og initiativtakere var Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL), Kommunenes Filmcentral A/S (KF) og en rekke organisasjoner tilsluttet Statens folkeopplysningsråd.

To momenter var sentrale for Stortingets tilslutning om å medvirke til etableringen av aksjeselskapet: for det første en negativ holdning til de eksisterende reisekinoene, for det andre et ønske om å bidra positivt til spredningen av «god film» til utkantstrøk.

3.3.1 Opprettelsen av Norsk Bygdekino A/S

Den negative holdningen til de private reisekinoene var fremtredende i både forarbeidene og under debatten i Stortinget. Det var et uttalt ønske å bringe reisekinovirksomheten under kontroll. Misnøyen med de private reisekinoene ser ut til å ha vært svært utbredt. Da saken ble lagt frem for Stortinget 29. juni 1948 refererte saksordføreren Osland til en uttalelse som var vedtatt av årsmøtet til Noregs Ungdomslag noen dager før:

«Noregs Ungdomslag vil gje sin beste stønad til planen om å få den ambulerande kinodrifta i bygdene inn i trygge former. Det må vera eit grunnkrav at slik kinodrift kan berre Staten og ansvarlege organisasjonar, fyrst og fremst dei som er med i det folkelege opplysningsarbeidet, stå for. Dermed vil ein få trygd for at det ikkje blir drivi spekulasjon med mindreverdig film» (Forh. i St. 1948: 1736).

Da Kirke- og undervisningdepartementet la frem saken i en stortingsproposisjon om ymse filmtiltak, framhevet departementet de områdene der de private reisekinoene kom til kort:

«Departementet legg stor vekt på denne saka. Det har mykje å seia at også dei stadene som ikkje er store nok til å driva fast kino, kan få god film. Dei lag som arbeider med dette nå, maktar ikkje denne oppgåva fullt ut. Det skortar til dels på kvaliteten av dei filmane som blir synt fram, både teknisk og kulturelt, men dessutan kjem det til at desse laga berre spelar film der ein kan rekne med overskot. Departementet ser på den verksemd som eit ambulerande kinolag skulle driva, som ein viktig ledd i det frie kulturarbeidet. Eit slikt lag kan bli ein sterk kulturfaktor» (St. prp. nr. 85, 1948: 8).

Argumentet om å bruke Bygdekinoen til å skape kulturell rettferdighet ble trukket frem av saksordføreren Osland fra universitets- og fagskolekomiteen, da saken ble lagt frem for Stortinget 29. juni 1948:

«Personlig ser jeg det slik – og jeg tror at komiteens flertall har det samme syn – at det ikke er en dag for tidlig at våre bygder må få del i de goder en god film representerer. Staten ofrer årlig millioner på kulturformål som i vesentlig grad kommer byene til del, og det er derfor ikke annet enn et rettferdig og berettiget krav, når bygdene og særlig de avsidesliggende får en beskjeden del i disse goder» (Forh. i St. 1948: 1736).

Norsk Bygdekino A/S ble etablert i samme tidsrom som andre sentrale kulturinstitusjoner med formål å bringe kunst og kultur ut til landets minste avkroker: Riksteatret (1948) og Riksgalleriet (1953), senere også Rikskonsertene (1967).

Kort før Norsk Bygdekino startet virksomheten 23. juli 1950, vedtok Odelstinget å frita selskapet for luksusskatt (jf. Ot. prp. nr. 87, 1949). Både faste kinoer og private reisekinoer måtte svare luksusskatt som før. Vedtaket må betraktes som oppfølging av en oppfordringen fra universitets- og fagskolekomiteen om å være mer raus med «løyving til god film». På den annen side ble vedtaket av opposisjonen karakterisert som

«ekspropriasjon ad en bakdør. Man gjennomfører den ikke ordinært i åpen form, men man fører inn en offentlig institusjon på arenaen, og man gir denne gjennom lovgivningen en så fordelaktig posisjon at den kan drive konkurrentene helt ut av markedet» (Forh. i O. 1950: 130).

Bygdekinoen fikk med skattefritaket en betydelig konkurransefordel fremfor de private reisekinoene, men protestene til de private ble ikke tatt til følge. Invitasjonene fra de private reisekinoene om å gå inn i et samarbeid med Norsk Bygdekino A/S, ble heller ikke hørt. De fleste reisekinoene opphørte, og Bygdekinoen utvidet etter hvert virksomheten til å dekke hele landet.

Opprettelsen av Norsk Bygdekino A/S ser ut til å bygge på en klar prioritering av distriktene, mens de kulturpolitiske motivene var mindre fremtredende (Nyhus 1984: 10).

3.3.2 Staten tar over ansvaret

Stortinget behandlet 19. oktober 1966 en interpellasjon om Norsk Bygdekino A/S fra representanten Martha Johannessen (A), som også var statsoppnevnt styrerepresentant i Bygdekinoen (Forh. i St. 1966). Bakgrunnen for interpellasjonen var at Bygdekinoen hadde økonomiske problemer. Interpellasjonen førte til at det ble satt i gang et utredningsarbeid administrert av Norsk kulturråd. Bygdekinokomiteens Innstilling om Norsk Bygdekino A/S inneholdt imidlertid ikke andre argumenter for et fortsatt offentlig engasjement enn at «formålet med at staten skal ha hånd om dette massemedium, må jo være at kvaliteten skal kunne heves» (1967: 46).

Norsk Bygdekino hadde, i likhet med filmavisen, tjent utviklingen av velferdsstaten og båret bud om det moderne samfunnet ut til alle kanter av landet (Vaagan 1998: 13–14). Men Bygdekinoens funksjon som kulturformidler og som «modernitetens budbringer», kunne etter hvert tas over av fjernsynet. På 1960-tallet ble det forutsatt at fjernsynet – når det er ferdig utbygd, som det het i flere innlegg i Stortinget i 1966 – skulle kunne sikre lik tilgang til kulturgoder. Både bygdekinokomiteens formann Bjartmar Gjerde og Bygdekinoens styrerepresentant Martha Johannesen ga offentlig uttrykk for at Bygdekinoen hadde fullført sin rolle og at fjernsynet nå kunne ta over (Lind 1984: 68; Forh. i St. 1969). Under debatten om avvikling av selskapet Norsk Bygdekino A/S i Stortinget 4. februar 1969 uttalte Johannesen følgende:

«Etter hvert som fjernsynet har gått sin seiersgang over landet, er det blitt et stadig mindre publikum å vise film for. Om dette er en overgang eller om det er noe som vil bli av varig art, er det vel for tidlig å ha noen bestemt mening om. Men ennå når ikke fjernsynet fram til alle steder i landet – i tilfredsstillende grad i hvert fall – og ennå er det nok mange som ikke eier et fjernsynsapparat, og det vil fremdeles være behov for Norsk Bygdekinos filmframvisninger i en viss utstrekning» (Forh. i St. 1969: 2146).

Bygdekinoen ble lagt inn under Statens filmsentral fra 1969. Grunnlaget for å opprettholde den lå ikke lenger i et likhetsprinsipp, men i at den kunne være ledd i den filmpedagogiske virksomheten til Filmsentralen og i at den fungerte som et sjeldent sosialt samlingspunkt i utkantstrøk. Bygdekinoen hadde fått en annen funksjon, i tråd med idealene i den nye kulturpolitikken.

Med filmloven av 1987 ble den ambulerende kinovirksomheten flyttet til Norsk kino- og filmfond (NKFF). I Ot. prp. nr. 20, 1986–87 ble lovbestemmelsen om avgift til NKFF, knyttet til at fondet også overtok noen tidligere statlige oppgaver. Dette gjaldt i første rekke ansvaret for den ambulerende kinodriften. Overføringen av ansvaret for Bygdekinoen fra Statens filmsentral til filmfondet, innebar at ansvaret for Bygdekinoen ble flyttet fra staten til kommunene som eier fondet. Dermed var alt ansvar for kinodrift igjen plassert hos kommunene. Til tross for at dette må betraktes som en beslutning med stor betydning for praktisk politikk, ble den ikke debattert i Stortinget. Ingrid Nylund (A) kommenterte kun kort Bygdekinoens rolle innenfor den nye kulturpolitikken i sitt innlegg:

«Bygdekinoen har gjennom mange år vært et viktig bidrag til det lokale kulturliv, men etter hvert har den fått konkurranse fra TV-apparatet. Med bakgrunn i den nyere erkjennelse av nærmiljøets betydning for bosetting og trivsel burde vi sette bygdekinoens rolle i lokalsamfunnet på dagsordenen. Opplevelser av film er ikke bare knyttet til det å se filmen. Like viktig er fellesskapet omkring visningen, muligheten til å diskutere filmen vi i fellesskap har opplevd» (Forh. i O. 1987: 215).

Med NKFF som eier, ble Bygdekinoens virksomhet omorganisert. Bygdekinoen har vært jevnlig diskutert på landsmøtene til KKL i forbindelse med de årlige behandlingene av årsmelding, regnskap og handlingsplan. Under landsmøtet til KKL i 1999, la representantene fra Oslo kinematografer frem et forslag om at styret måtte ta opp drøftinger med Kulturdepartementet med sikte på å få endret forskriftene til lov om film og videogram slik at neste års landsmøte kunne drøfte Bygdekinoens virksomhet på fritt grunnlag. Bakgrunnen for forslaget var oppfatningen at de ressursene som kinoene la inn i Bygdekinoen gjennom avgiften til filmfondet, ikke lenger sto i et rimelig forhold til betydningen av virksomheten. Forslaget ble nedstemt til fordel for flertallets beslutning om å be Kulturdepartementet spesielt drøfte Bygdekinoens fremtid i utredningsarbeidet om norsk kinodrift (Kinopolitikkutvalget) som da var bebudet.

3.4 Oppsummering

Myndigheten til å gi konsesjon til kinovirksomhet har vært lokalt forankret i Norge så lenge det har vært vist film offentlig. Med kinoloven av 1913 ble konsesjonsmyndigheten flyttet fra politiet til kommunestyret. Gjennom forarbeidene til loven og debatten i Stortinget, utfordret myndighetene kommunene til å opprette kommunale kinoer, og utvikle kinoene til nyttige samfunnsinstitusjoner. Ordningen var kulturpolitisk motivert, og kinoene skulle blant annet kunne brukes i folkeopplysningens tjeneste.

Kommunene svarte på utfordringen fra Stortinget, og tok på seg ansvaret for å utøve kinopolitikken. Kommunene opprettet kinoer på steder der det ikke var kino fra før, og de tok over eksisterende kinoer. Kommunene tok også på seg et bredere ansvar for filmpolitikken, og sammenslutningen av kommunale kinoeiere, Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL) som ble opprettet i 1917, har vært en drivende kraft for å institusjonalisere film- og kinopolitikken helt til i dag. KKL har tatt initiativ til å opprette filmdistribusjonsbyrået Kommunenes Filmcentral A/S (KF), Norsk Film A/S, Norsk Bygdekino A/S og Norsk kino- og filmfond (NKFF).

I 1974 vedtok Stortinget nye retningslinjer for kulturpolitikken, med formål å understøtte lokal kulturaktivitet. Kinovirksomhet ble dermed plassert inn i en bredere kulturell og politisk ramme, og kinoenes betydning i det lokale kulturlivet har vært understreket gjennom hele 1980- og 1990-tallet.

Norsk Bygdekino A/S ble opprettet for å motvirke uønsket ambulerende kinovirksomhet i distriktene, men også for å gi distriktene et fullverdig og godt kinotilbud. Bygdekinoen mistet noe av sin tiltenkte funksjon med utbredelsen av fjernsynet, men den har vært ført videre under den nye kulturpolitikken med henvisning til dens betydning som innslag og samlingspunkt i det lokale kulturlivet.