10 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag

Tiltak for å heve kompetansenivået i arbeidsstyrken bør sees på som en investering i «menneskelig kapital» for å styrke det framtidige produksjonsgrunnlaget og verdiskapingen. En ordning for finansiering av livsopphold ved utdanningspermisjon vil på den ene siden kunne bidra til å øke arbeidsstyrkens kompetanse og produktivitet og derigjennom ha en positiv økonomisk effekt for samfunnet. Men en ordning vil også ha samfunnsøkonomiske kostnader, først og fremst knyttet til redusert produksjon ved tapt arbeidstid. Det er usikkert om en generell ordning samlet sett vil ha positive eller negative samfunnsøkonomiske effekter. Generelt kan en imidlertid si at jo mer økonomisk sjenerøs og jo mindre målrettet en ordning blir utformet, jo større blir kostnadene. Utvalget vil påpeke at dersom en generell ordning utformes slik at den i stor grad trekker personer ut av arbeidsmarkedet, vil den fort kunne bli kostbar for samfunnet. Dersom det etableres en ordning som krever utstrakt behandling av enkeltsøknader, vil det også være behov for en betydelig administrasjon.

Utvalget går inn for at den låne- og stipendordningen som Stortinget nylig har vedtatt for all utdanning som ikke er rettighetsfestet, blir innført også for voksne med rett til grunnskoleopplæring og voksne med rett til videregående opplæring («Ny sjanse»-gruppen). Dersom dette blir gjennomført, innebærer det at staten bærer store deler av kostnadene ved en ordning. Utvalget har valgt å kun gjøre konkrete vurderinger av de økonomiske effektene av «Ny sjanse»-ordningen.

Det er usikkert hvor mye det vil koste å innføre den nye låne- og stipendordningen for «Ny-sjanse»-gruppen. For det første er det usikkert hvor mange voksne som vil gjennomføre grunnskoleopplæring og/eller videregående opplæring per år. Det er grunn til å tro at dette blant annet vil avhenge av utviklingen i arbeidsmarkedet, finansieringsordninger for livsopphold, og hvor godt opplæringen blir tilpasset den enkelte. I tillegg kommer innvandrere som har behov for grunnskoleopplæring, hvor antallet kan variere fra år til år. Videre er det veldig variert hvor mye opplæring den enkelte trenger, og om opplæringen blir gjennomført på hel- eller deltid. Dette vil ha betydning for hvor mye stipend den enkelte har rett til, og følgelig hvor store kostnadene blir. Endelig vil kostnadene ved å øke stipendet for «Ny sjanse»-gruppen avhenge av hva som blir gjort med reglene for avkorting mot inntekt og formue. Dersom disse blir fjernet, vil kostnadene øke, men det er uvisst med hvor mye.

Det er stor usikkerhet knyttet til beregningene, og de gjøres under bestemte forutsetninger. Vurderingene må derfor ses på som illustrasjoner av kostnadene.

Statistisk sentralbyrå har anslått at samlet vil om lag 16 000 voksne kunne etterspørre grunnskoleopplæring. Anslaget er basert på et prøveprosjekt som ble gjennomført i 37 kommuner i 2000. Det er usikkert hvor mange av de voksne som vil etterspørre grunnskoleopplæring, som mottar andre offentlige kontantytelser og som dermed vil få avkortet støtten fra Lånekassen. Voksne mottar i dag ikke støtte fra Lånekassen til grunnskoleopplæring.

Av de om lag 16 500 voksne som i dag (skoleåret 2000/2001) gjennomfører videregående opplæring i skole, mottar om lag 11 500 personer støtte fra Lånekassen. Dersom en stipendøkning ikke fører til noen økning i antallet voksne som søker støtte i Lånekassen til grunnutdanning, vil de statlige utgiftene øke med om lag 125 mill. kroner årlig. Dette beløpet dekker kun merkostnaden ved å finansiere de som allerede mottar støtte fra Lånekassen, og må derfor anses som et absolutt minimum for merutgiftene ved å innføre ny stipendordning for «Ny sjanse»-gruppen. Dersom en stipendøkning i tillegg fører til en økning på 5000 støttemottakere (som får heltidsopplæring og som ikke får støtten avkortet), vil statens utgifter til dette bli om lag 150 mill. kroner mer per år. Dersom innføringen medfører en økning på 10 000 nye elever vil kostnadene for dette bli om lag 310 mill. kroner mer per år.

Retten til videregående opplæring for voksne er avgrenset til å gjelde personer født før 1978. Om noen år vil derfor antallet voksne som etterspør slik opplæring avta. Det er også mulig at antallet voksne som etterspør grunnskoleopplæring vil avta. Dette tilsier at kostnadene knyttet til å øke stipendet til «Ny sjanse»-gruppen om noen år vil reduseres.