NOU 2002: 18

Rett til rett— En vurdering av konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester

Til innholdsfortegnelse

Del 4
Økonomiske forhold

9 Markedsbeskrivelse for juridiske tjenester

9.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives hvilket marked eller hvilke markeder juridiske tjenester tilhører eller kan deles inn i. Beskrivelsen skal danne grunnlaget for analysen av konkurranseforholdene i del VI. Markedet kan beskrives langs en produktmessig dimensjon og en geografisk dimensjon. Det såkalte «produktmarkedet» sier noe om hvilke produkter tilbyderne konkurrerer innenfor. Med «det geografiske markedet» menes i hvilke områder tilbyderne av de omtalte produktene konkurrerer.

Hensikten med markedsbeskrivelsen er å kartlegge hvem de forskjellige tilbyderne av juridiske tjenester reelt sett konkurrerer med. Ofte brukes begrepet «relevant marked» for å avgrense det markedet der to eller flere gitte tilbydere konkurrerer.

Generelt kan man si at dersom et bestemt produkt tilhører det samme relevante markedet som et annet, vil kundene bytte (substituere) mellom produktene ved prisendringer. Det betyr at tilbydere av disse produktene er konkurrenter.

Dersom det er en viss, men ikke fullstendig, substitusjon mellom forskjellige typer produkter, er det vanlig å tale om segmenter av samme relevante produktmarked. Tilbydere av produkter som tilhører forskjellige segmenter av samme marked vil ikke oppleve sterk konkurranse fra hverandre, men må likevel ta et visst hensyn til for eksempel de andres priser når egne priser settes.

Etterspørrernes muligheter til å skifte mellom ulike tilbydere og tilbydergrupper sier noe om substitusjonsmulighetene i markedet, og dermed om hvem som faktisk konkurrerer om å tilby ulike typer juridiske tjenester. Spørsmålet blir da i hvilken utstrekning den enkelte etterspørrer vil kunne velge mellom tjenester (produkter) tilbudt av forskjellige advokater eller andre juridiske tjenesteytere, for å få hjelp til å løse det juridiske problemet han står overfor.

9.2 Produktmarkeder

9.2.1 Gruppering av juridiske tjenester

9.2.1.1 Problemstilling

Juridiske tjenester er en samlebetegnelse som omfatter ulike typer tjenester (produkter), som for eksempel rådgivning i en barnefordelingssak eller en skattesak.

I dette avsnittet gjøres det et forsøk på å gruppere de ulike juridiske tjenester i ulike produktgrupper. For eksempel vil juridiske tjenester kunne kategoriseres etter sakstype, typen rådgivning, sakens kompleksitet, betalingsvillighet, typen tilbydere og typen etterspørrere. En slik gruppering kan være et hensiktsmessig hjelpemiddel når det i punkt 9.3 skal drøftes hvorvidt og i hvilken utstrekning den enkelte bruker kan velge mellom ulike juridiske tjenesteyteres tilbud av juridiske tjenester (substitusjonsmuligheter). Dette vil igjen kunne si noe om hvilke typer tilbydere eller tilbydergrupper som konkurrerer om å tilby ulike juridiske tjenester.

9.2.1.2 Sakstype, kompleksitet og ­betalingsvillighet

Enkelte egenskaper ved juridiske tjenester er forsøkt illustrert i figur 9.1 nedenfor. Figuren beskriver juridiske enkeltoppdrag («saker») etter hvor mye klienten er villig til å betale for å få bistand i saken og etter hvor komplisert saken er. Betalingsvilligheten måles langs den vertikale aksen, med økende betalingsvillighet oppover langs aksen. Langs den horisontale aksen måles juridisk kompleksitet, slik at saker (tjenester) med lav kompleksitet befinner seg langt til venstre i figuren, mens saker med høy kompleksitet befinner seg langt til høyre.

Klientens betalingsvillighet avhenger blant annet av hvor store økonomiske verdier saken dreier seg om. Hvis saken dreier seg om store beløp, vil den potensielle gevinsten ved å vinne frem være stor. Tilsvarende vil tapet (målt i penger) ved ikke å få løst det juridiske problemet være stort. Betalingsvilligheten for å få løst et juridisk problem vil dermed øke med sakens økonomiske verdi. I denne sammenheng er det verd å merke seg at brukerne i en del tilfeller «ikke har noe valg». Dersom man for eksempel blir saksøkt, er man «nødt til» å la seg bistå av advokat, uavhengig av betalingsvilligheten.

Dersom en sak har stor personlig betydning, og den økonomiske verdien er uten relevans, kan betalingsvilligheten likevel være høy. Det at en sak er viktig (av stor personlig betydning) kommer ikke nødvendigvis til uttrykk i stor betalingsvilje (hva man betaler) fordi man faktisk ikke har penger nok (budsjettrestriksjon). Figuren fanger ikke dette opp i tilstrekkelig grad.

Sakens kompleksitet vil avgjøre hvor dyrt det blir å oppsøke hjelp for å få saken løst, fordi en kompleks sak gjerne krever mer innsats fra tjenesteyteren. Betalingsvilligheten for en juridisk tjeneste må stå i et visst forhold til tjenestens kompleksitet for at klienten skal finne det lønnsomt å kjøpe tjenesten. Saker med høy kompleksitet, der klienten har lav betalingsvillighet, det vil si saker som befinner seg langt ned og langt til høyre i figuren, vil ikke bli søkt løst.

En juridisk tjeneste kan befinne seg i hvert punkt i figuren, avhengig av sakstype, betalingsvillighet og sakens kompleksitet. Trolig finnes det «opphopninger» av saker som kan være forholdsvis like. Spesielt blant saker med lav kompleksitet finnes det eksempler på tjenester/saker som er av en slik art at det er mulig å selge nesten den samme tjenesten til flere etterspørrere. Standardkontrakter og enkle testamenter er eksempler på dette.

I figur 9.1 er de ulike brukergruppene «privatpersoner», «små og mellomstore bedrifter» og «store bedrifter» inntegnet etter hvor høy betalingsvillighet de normalt antas å ha. Alle brukergruppene kan ha saker med både høy og lav juridisk kompleksitet.

Det er ikke en forutsetning for figuren at det er advokater som utfører de juridiske tjenestene. Organisasjoner, offentlige kontorer, rettshjelpere, revisorer, konsulenter og andre kan være alternative tilbydere til advokater, sannsynligvis innenfor en ganske stor del av diagrammet. Generelt vil det imidlertid være slik at jo høyere sakens juridiske kompleksitet er, desto større andel av tjenestene utføres av advokater. En del av de juridiske tjenesteyterne som ikke er tradisjonelle markedsaktører, slik som offentlige kontorer og organisasjoner, tar normalt ikke omfattende saker eller saker av høy økonomisk verdi. Det er derfor rimelig å anta at antallet ulike typer tilbydere er størst i nederste venstre hjørne i diagrammet, og minst i øverste høyre hjørne.

En kan tenke seg at en advokat vil kunne dekke hele området, med andre ord påta seg alle typer oppdrag. I praksis vil imidlertid én advokat vanligvis holde seg til en viss kundetype og et begrenset saksfelt med en viss vanskelighetsgrad. I figuren er dette illustrert ved de to feltene som markerer arbeidsfeltene til de tenkte tjenestetilbyderne 1 og 2.

Figur 9-1 Gruppering i forhold til betalingsvillighet og kompleksitet

Figur 9-1 Gruppering i forhold til betalingsvillighet og kompleksitet

En markedsavgrensning som er basert på graden av spesialisering blant tjenesteyterne, slik figuren viser, kan imidlertid være for snever. Andre forhold og egenskaper ved de aktuelle tjenestene vil også være av betydning for å fastslå hvilket produktmarked en aktuell tjeneste tilhører.

En annen gruppering, som utvalget har funnet hensiktsmessig for en markedsbeskrivelse, er å avgrense markeder etter en «vertikal» dimensjon, der man ser hen til typen rådgivning eller tjenestens karakter. Utvalget vil nærmere bestemt skille mellom følgende produktgrupper (markedssegmenter): førstelinjerådgivning, annenlinjerådgivning og rettergangstjenester. 1

9.2.1.3 Førstelinjerådgivning – informasjonstjenester

Det første (og noen ganger eneste) skrittet det er nødvendig å ta for å få besvart et rettsspørsmål eller løst et juridisk problem, kalles gjerne førstelinjerådgivning. Førstelinjerådgivning kan ligge både innenfor og utenfor begrepet rettshjelpsvirksomhet i domstollovens forstand, jf. punkt 6.2. Å få avklart slike spørsmål kan i prinsippet gjøres på flere måter.

Brukeren har ofte behov for å finne svaret på et enkelt juridisk spørsmål eller å få klarlagt om han har en sak det er verdt å gå videre med (diagnostisering). Han kan få hjelp til dette gjennom tradisjonell «én til én»-rådgivning hos advokat eller andre (som for eksempel interesseorganisasjoner), derav betegnelsen førstelinjerådgivning.

En annen kategori er enklere og mer standardisert «rådgivning». Det er for eksempel mulig å kjøpe en informasjonspakke om samboeravtaler eller testamenter der man selv fyller ut en standardavtale eller et standard testament. Slike tjenester kan også kjøpes på Internett for eksempel ved at man klikker seg gjennom internettbaserte alternative kontraktsklausuler med tilhørende forklaring av hva de enkelte klausulene innebærer. Et annet eksempel er utfylling av selvangivelser og stiftelse av selskaper som i en viss utstrekning er standardisert. Bedrifter kan ved å betale en abonnementsavgift knytte seg opp mot databaser, som for eksempel Akelius, hvor de kan hente ut generelt tilpasset informasjon og standarddokumenter, for eksempel ved oppsigelser. Det finnes også mange standardkontrakter, eksempelvis lisensavtaler og NS3430. Slike tjenester bærer i ulik grad preg av å være informasjonstjenester.

I andre tilfeller kan et problem løses ved at brukeren skaffer seg juridisk informasjon. Lovdata, litteratur, standard produktpakker, Forbrukerrådets hjemmesider eller magasiner som «Dine Penger» er eksempler hvor en kan hente slik informasjon. Bedrifter kan blant annet hente informasjon fra Bedin som er et tilbud fra det offentlige. Bedin er en Internetttjeneste som gir informasjon og pekere til primærkilder til alt som har med forholdet mellom bedrifter og det offentlige å gjøre. I tillegg finnes en rekke nyttige guider eller enkle «lærebøker» innenfor for eksempel etablering, valg av selskapsform, registrering, merverdiavgift, regnskapsførsel og markedsføring. Man kan også få informasjon fra interesseorganisasjoner. Tilbudet av slike informasjonstjenester er i dag omfattende og tiltakende.

Informasjonstjenester er i motsetning til rådgivning ikke individuelt tilpasset klienten, og betinger at klienten klarer å nyttiggjøre seg dem. Mer om utpregede informasjonstjenester følger i kapittel 15 om IKT og utviklingstendenser.

Det finnes med andre ord et bredt tilbud innenfor førstelinjerådgivning og mange av tjenestene er rimelige eller gratis.

For enkelhets skyld benyttes begrepet førstelinjerådgivning flere steder i innstillingen som et samlebegrep for både enkel rådgivning og informasjonstjenester. Dette fordi informasjonstjenester faller inn under det litt videre begrepet førstelinjerådgivning.

Det meste av det som kalles førstelinjerådgivning vil befinne seg langt til venstre og et stykke ned i figur 9.1 ovenfor.

Både privatpersoner og bedrifter har behov for førstelinjerådgivning og informasjonstjenester. Det er naturlig nok forskjell på hva slags behov for informasjon/rådgivning de ulike klientgruppene har, hvor ofte behovet oppstår og hvordan de velger å få behovet dekket.

Som påpekt i blant annet kapittel 3 og 4, kan en betydelig andel av de juridiske problemene avklares eller avhjelpes gjennom førstelinjerådgivning eller informasjonstjenester. Rettshjelp 2001 (omtalt i kapittel 4) avdekket at 40 prosent av det udekkede rettshjelpsbehovet blant privatpersoner besto av enkle juridiske problemer av liten velferdsmessig betydning, som kunne vært avklart relativt enkelt. De markedsaktørene utvalget har vært i kontakt med, bekrefter at en betydelig andel av «vanlige folks» juridiske problemer kan løses gjennom førstelinjerådgivning.

I utgangspunktet tilbyr alle som utøver rettshjelp førstelinjerådgivning. Her skal det pekes på en del sentrale tilbydere:

  • Advokater

  • Rettshjelpere og revisorer

  • Tjenesteytere som tilbyr integrert rettshjelp som en del av annen virksomhet som for eksempel arkitektvirksomhet og eiendomsmekling, jf. beskrivelsen i kapittel 6.3.3.6

  • Interesseorganisasjoner, som for eksempel NAF, TBL, NHO og LO

  • Juridiske informasjonstjenester som tilbys over Internett av advokater og andre

  • Advokatvakten og gratis rådgivningstjenester tilknyttet universitetene

  • Offentlige organer, som for eksempel offentlige servicekontorer, sosialkontorer og trygdekontorer

  • Forbrukerrådet

En rekke av tjenesteyterne som kan karakteriseres som «konkurrenter» til for eksempel advokater innenfor førstelinjerådgivning, er ikke markedsaktører i tradisjonell forstand. Dette dreier seg mer om organisasjoner eller offentlige og private velferdstilbud eller private tilleggstjenester, som for eksempel en arkitekt som rådgir om byggesaksprosessen. Eksistensen av disse tjenesteyterne påvirker likevel konkurransen i det markedet advokater opptrer i, for eksempel ved at brukerne benytter seg av slike tilbyderes tjenester i stedet for tradisjonelle advokattjenester.

9.2.1.4 Annenlinjerådgivning

Generelt

Dersom et juridisk problem ikke avhjelpes ved den første kontakten med juridisk tjenesteyter eller gjennom juridiske informasjonstjenester, kan klienten ha behov for mer inngående rådgivning.

Begrepet annenlinjerådgivning (i dette avsnittet benevnes det bare som rådgivning) favner svært vidt. Slik rådgivning vil variere etter saksfelt, sakens kompleksitet og økonomisk verdi, samt klienttype. Det skal her gis en nærmere beskrivelse av den typen rådgivning som privatpersoner og bedrifter ofte har behov for.

I tillegg til advokater er det kun de som har særskilt tillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet etter dl. § 218 annet ledd nr. 1 – 5 og sjette ledd, som kan yte juridisk annenlinjerådgivning på kommersiell basis, jf. punkt 6.3. Konkurransen i markedet påvirkes av at det finnes organisasjoner og velferdstilbud som ikke er markedsaktører i tradisjonell forstand, ved at brukerne i noen tilfeller benytter seg av slike tilbud i stedet for å benytte advokat.

Rådgivning overfor privatpersoner

Ifølge Advokatforeningens undersøkelser oppsøker privatpersoner oftest juridiske tjenesteytere i forbindelse med skilsmisse, barne­fordeling, kjøp/salg av fast eiendom, arv, erstatning, trygd, ektepakt/ samboerkontrakt, skatt og arbeidsrett.

Rådgivningen kan gå ut på å fortelle klienten hvilke rettigheter og plikter han/hun har og/eller fremme krav og forhandle på vegne av klienten for å få til en minnelig løsning med motparten. I så måte omfatter rådgivningen også konfliktløsning/megling.

Hvem tilbyr rådgivning til privatpersoner?

I tillegg til advokater har andre private og offentlige aktører som rettshjelpere, revisorer, organisasjoner og velferdstilbud tillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet. Deres betydning innenfor rådgivning antas å være mer begrenset, fordi problemene er mer kompliserte og behovet for individuelt tilpasset rådgivning fra en uavhengig juridisk rådgiver større. Dessuten vil det som følge av slik rådgivning kunne oppstå behov for rettergangstjenester, noe bare advokater kan tilby. Advokater yter med andre ord en større andel av annenlinjerådgivningen enn av førstelinjerådgivningen.

På denne bakgrunn må advokater regnes som hovedleverandører av juridiske rådgivningstjenester til privatpersoner.

Rådgivning overfor bedrifter

Bedrifters behov for rådgivning varierer sterkt i type og vanskelighetsgrad. Bedrifter kan bl.a. ha behov for juridisk bistand i forbindelse med selskapsstiftelser, organisatoriske spørsmål, skatt, forhandlinger, inngåelse og avvikling av kontrakter, sluttoppgjør og tvister om kontrakter, økonomiske vanskeligheter/konkurs og arbeidsrettslige forhold. Det er i stor grad advokater som tilbyr disse tjenestene. Revisorer har en meget begrenset adgang til å yte juridiske tjenester innenfor skatterettsområdet, jf. kapittel 6. I tillegg tilbyr bl.a. advokater, økonomer og revisorer en del tverrfaglige tjenester, av såvel juridisk som økonomisk karakter til bedrifter.

Bedrifter har også anledning til å kjøpe ­juridiske rådgivningstjenester av rettshjelpere. Omfanget av slik rådgivning er svært lite.

Bransjeforeninger yter en viss bistand til medlemmer i juridiske spørsmål. Rådgivningen er gjerne begrenset til bransjens eget område og er normalt av noe begrenset omfang. Omfattende saker henvises gjerne til en ekstern advokat.

Mange advokatfirmaer har spesialisert seg på å tilby juridiske tjenester til bedrifter. Leverandører til store forretningskunder er ofte større advokatfirmaer med både bred kompetanse og høy spesialkompetanse. Å kunne dekke de fleste rettsområder som er aktuelle for bedriftsklienter er ofte en målsetting for disse firmaene.

På denne bakgrunn må advokater regnes som hovedleverandør av juridiske rådgivningstjenester til bedrifter.

9.2.1.5 Rettergangstjenester og annen tvisteløsning

Dersom et juridisk problem ikke løses ved rådgivning og det oppstår en konflikt, vil saken kunne havne i domstolsapparatet eller for andre tvisteløsningsinstitutter som f.eks. voldgift.

Rådgivning under rettergang ytes ofte som en videreføring av annenlinjerådgivning, slik at det er en glidende overgang mellom annenlinjerådgivning og rettergangsrådgivning på samme måte som det er en glidende overgang mellom førstelinjerådgivning og annenlinjerådgivning. I enkelte tilfeller starter en sak direkte med rettergangsskritt, eksempelvis når en person blir saksøkt. Det vil da umiddelbart oppstå behov for det man kaller rettergangstjenester eller sakførsel.

Advokater har i praksis monopol på å yte rettergangstjenester ervervsmessig (rettergangsmonopol) og må dermed anses som eneleverandør av denne tjenesten.

9.2.2 Nærmere drøfting av det relevante produktmarkedet

9.2.2.1 Innledning

På bakgrunn av ovennevnte legges det til grunn at de tre produktgruppene førstelinjerådgivning, annenlinjerådgivning og rettergangstjenester kan benyttes som en hensiktsmessig inndeling av markedet for juridiske tjenester.

Tjenestene innenfor de tre ulike produktgruppene synes å være forholdsvis forskjellige alt ettersom de ytes til hhv. privatpersoner, små- og mellomstore bedrifter og større bedrifter. Dette gjør det hensiktsmessig å dele hver produktgruppe i tre, alt etter hvilken hovedgruppe av brukere tjenesten tilbys til. Som tidligere nevnt kan juridiske tjenester i tillegg grupperes etter sakstype, kompleksitet og brukernes betalingsvilje, jf. figur 9.1. Det gir ni produktgrupper innenfor juridisk tjenesteyting. 2

Ovenfor ble det slått fast at substitusjonsmuligheter mellom produkter er avgjørende for definisjonen av relevante markeder. I det følgende drøftes det i hvilken utstrekning den enkelte etterspørrer vil kunne velge mellom tjenester (produkter) tilbudt av forskjellige advokater eller andre juridiske tjenesteytere, for å få hjelp til å løse det juridiske problemet han står overfor. Det vil kunne si noe om ulike typer tjenesteytere er å anse som konkurrenter i det samme relevante markedet.

Mulighetene for bytte mellom ulike tjenester (etterspørselssubstitusjon mellom produkter), er små i markedet for juridiske tjenester. Den enkelte bruker har vanligvis et spesifikt behov for juridisk bistand, for eksempel i forbindelse med en barnefordelingssak. Eksempelvis kan ikke et råd i en barnefordelingssak erstattes av et råd i en skattesak.

For en del typer juridiske tjenester har imidlertid brukerne visse muligheter til å bytte mellom ulike tilbydere av den tjenesten de har behov for.

9.2.2.2 Substitusjonsmulighetene mellom tjenester tilbudt av advokater og av andre juridiske tjenesteytere

I utgangspunktet er etterspørrerne i enkelte tilfeller trolig villige til å benytte alternativer til advokat der det finnes slike alternativer. Brukerundersøkelsene utvalget har gjennomført 3 gir et slikt inntrykk. Trolig vil etterspørrerne være mer villige til å bruke alternativer til advokat i enkle saker enn i kompliserte saker.

Velferdstilbud, juridisk bistand fra offentlige kontorer, organisasjoner og andre tilbydere av juridiske tjenester som ikke er advokater, vil derfor kunne anses som substitutter til advokattjenester, så fremt de tjeneste vil kunne løse det juridiske problemet brukeren står overfor.

Mange av disse alternative tilbyderne retter imidlertid sine tilbud mot en spesiell brukergruppe og konkurrerer derfor bare om denne ene gruppen. For eksempel tilbyr Bedriftsforbundet kun hjelp til egne medlemmer, som i hovedsak er små og mellomstore bedrifter. Noen tilbud kan være begrenset til et bestemt saksfelt. Forbrukerrådet tilbyr for eksempel bare bistand til privatpersoner i forbrukerspørsmål.

De fleste typer alternative tilbydere til advokater, har ikke adgang til å tilby rettergangstjenester. Sammen med begrensningene på rettsområder og klienttyper gjør dette at svært få av tilbyderne som ikke er advokater har et «fullsortimentstilbud». Det vil si at de ikke tilbyr juridiske tjenester innen alle de ovennevte produktgruppene. De kan dermed ikke tilby alle produktene innenfor juridisk tjenesteyting. Det er det imidlertid også få advokater som gjør. Eksempelvis er det en del advokater som ikke eller svært sjeldent tilbyr rettergangstjenester. Rettergangstjenester utgjør da også kun en liten del av det totale tilbud av juridiske tjenester.

Oppsummering

Det er ikke mulig å gi noen fullstendig opplisting av hvilke tilbydere som er aktuelle konkurrenter til advokater, på hvilke tjenester eller overfor hvilke brukergrupper de er konkurrenter, siden dette vil variere for ulike typer rådgivning og sakstyper. Det kan imidlertid synes som at brukere til en viss grad kan velge mellom juridiske tjenester tilbudt av en advokat og tjenester tilbudt av andre juridiske tjenesteytere. Dermed kan en si at andre juridiske tjenesteytere innenfor enkelte typer rådgivning og enkelte saksfelt er konkurrenter til advokater. Dette er særlig fremtredende innenfor førstelinjerådgivning.

9.2.2.3 Substitusjonsmulighetene mellom advokattjenester – spesialisering blant advokater

Det ikke uten videre sikkert at alle advokater oppfattes som like gode alternativer av en bruker som ønsker å gå til en advokat. Alle advokater har riktig nok samme grunnutdannelse og kan som teoretisk utgangspunkt påta seg alle typer saker for alle typer klienter. De fleste advokater konsentrerer imidlertid sin virksomhet om én eller flere av de ovennevnte produktgruppene. Enkelte har ytterligere konsentrert sin virksomhet om å kun tilby enkelte spesielle tjenester. Slike advokater har da gjerne spesialkompetanse på bestemte saks-/rettsområder og oppfattes som spesialister av brukerne. Det eksisterer ingen formell spesialistordning for advokater. De kan heller ikke kalle seg spesialister, men de kan fremheve enkelte spesialer, jf. punkt 6.5.5.

Utvalget antar at klientens ønske om spesialisering hos advokaten tiltar med økende juridisk kompleksitet og/eller med økende økonomisk verdi, jf. figur 9.1.

I den grad spesialiseringen er så sterk at brukerne for eksempel ikke oppfatter en ekspert på skatterett som en erstatning for en ekspert på familierett, kan dette danne grunnlag for en inndeling i en mengde produktgrupper (markedssegmenter) (For eksempel deler Den Norske Advokat­forening markedet i 30 forskjellige segmenter med utgangspunkt i de tradisjonelle rettsområdene).

Dersom spesialisering er et viktig kriterium for klientenes valg av advokat, betyr dette at det først og fremst er advokater med noenlunde samme spesialisering og som tilbyr noenlunde samme tjenester som konkurrerer mot hverandre. Det antas da at øvrige tilbud av juridiske tjenester ikke er egnede substitutter for spesialisttjenester. Dette gjelder også for andre typer juridiske tjenesteut­øvere enn advokater, med mindre disse tilbyderne har samme grad av spesialisering.

Innenfor flere rettsområder kan det se ut til at spesialisering er blitt så viktig at advokater (og øvrige aktører) som ikke er spesialisert innenfor disse områdene, ikke kan konkurrere på lik linje med dem som er spesialisert. Eksempler kan være odelsrett, ekspropriasjon, idrettsrett, skatterett, strafferett og selskapsrett.

I enkelte tilfeller er spesialiseringen så høy at det er tale om såkalt hyper-spesialisering. Slike hyper-spesialister vil trolig bli foretrukket fremfor vanlige spesialister av klienter med høy betalingsvillighet, og vil dermed kunne opparbeide seg en sterk stilling i markedet. Hyper-spesialisering ser en først og fremst i markedssegmentet for bedriftskunder hvor betalingsvilligheten og kravet til spesialkompetanse er høyt, for eksempel innenfor petroleumsrett. Men også i markedssegmentet for privatkunder ser en tendenser til slik spesialisering.

Spesialisering er kostnadskrevende og spesialister vil av den grunn, og særlig dersom de oppnår en sterk stilling, konsentrere sin virksomhet til høyre i figuren, og da gjerne øverst i figuren. Det finnes imidlertid også en rekke spesialister som tilbyr sine tjenester til privatpersoner. Eksempler på dette kan være skilsmisseadvokater og forsvarsadvokater, men de vil ofte, på grunn av lavere betalingsvillighet i privatmarkedet, ikke kunne legge seg på et like høyt prisnivå som spesialister som tilbyr sine tjenester til bedrifter med høy betalingsvillighet.

Utvalget antar at spesialisering er viktigere for klienter som har en kompleks sak, enn for klienter som har en forholdsvis enkel sak. Videre vil det trolig være slik at ønsket om å bruke en spesialisert advokat er større dersom en sak dreier seg om store økonomiske verdier eller er av stor personlig betydning.

Som nevnt innledningsvis i dette avsnittet antas betalingsviljen for å få løst en sak blant annet å ha sammenheng med den økonomiske verdien av saken. Siden privatpersoner som regel ikke har saker som dreier seg om like store økonomiske verdier som bedrifters saker, og sjelden har like store økonomiske ressurser som bedrifter, etterspør trolig bedriftsklienter i større grad enn privatpersoner spesialisttjenester.

9.2.2.4 Oppsummering – det relevante produktmarked

Generelt er det vanskelig å gi noen eksakt inndeling av markedet for juridiske tjenester i ulike grupper tjenester (produktmarkeder). Utvalget har imidlertid funnet det hensiktsmessig med en grovinndeling av markedet i tre tjenestegrupper: Førstelinjerådgivning, annenlinjerådgivning og rettergangstjenester.

Hver av de tre tjenestegruppene endrer karakter alt etter hvorvidt de utføres for en privatperson, en liten eller mellomstor bedrift eller for en stor bedrift, slik at det kan foretas en ytterligere inndeling. Dermed får en til sammen 9 tjenestegrupper.

Juridiske tjenester kan i tillegg grupperes etter for eksempel sakstype, sakens kompleksitet, brukernes betalingsvillighet (sakens økonomiske verdi).

En rekke tjenesteytere som ikke er advokater konkurrerer med advokater innenfor mer eller mindre avgrensede typer rådgivning og saksområder. Generelt synes antallet forskjellige typer tjenesteytere å være høyest når det gjelder tjenester med lav juridisk kompleksitet og lav økonomisk verdi.

Selv om advokater i utgangspunktet kan konkurrere innenfor hele spekteret av juridiske tjenester, holder mange av dem seg til relativt få typer rådgivning og saksområder. Spesialisering blant advokater er utbredt.

9.3 Geografiske markeder

Det relevante geografiske markedet for et produkt omfatter det området der kunden foretar sine innkjøp av dette produktet.

9.3.1 Førstelinjerådgivning

Den typiske førstelinjerådgivningen behøver ikke utføres i nærheten av etterspørreren. Mye kan avklares per telefon, brev, e-post eller på annen måte. Den førstelinjerådgivningen som utføres av offentlige kontorer, skjer gjerne på denne måten. For de fleste etterspørrerne er imidlertid kjennskapen til de tilbudene som befinner seg i nærheten bedre enn kjennskapen til tilbud langt unna. Dette tilsier at bruken av de «nære» tilbudene er størst. En spørreundersøkelse rettet mot advokater som utvalget har gjennomført 4, viser at de fleste advokater forholder seg til sitt lokale eller regionale nærområde. Mye av førstelinjerådgivningen må derfor antas å skje lokalt/regionalt.

Det geografiske markedet for førstelinjerådgivning påvirkes med andre ord av hvordan tjenestene utføres (hvilken kommunikasjonsform som brukes).

Innovasjon i markedet (Internettbasert rådgivning etc.) og markedsføring bidrar til at førstelinjetjenestene kan nå ut til langt større kundemasser enn ved tradisjonell «én til én»-rådgivning. I prinsippet vil det derfor ikke være et betydelig problem knyttet til å selge tjenester f.eks. i Sør-Norge selv om man har kontorlokaler i Finnmark.

I praksis synes imidlertid markedene per i dag i hovedsak å være lokale eller regionale. Markedet kan imidlertid utvikle seg til å bli nasjonalt dersom andre kommunikasjonsformer enn de tradisjonelle blir dominerende og/eller dersom standardiserte informasjonstjenester overtar i større grad for den tradisjonelle, personlige rådgivningen.

9.3.2 Annenlinjerådgivning og ­rettergangstjenester

De mer omfattende rådgivningstjenestene, annenlinjerådgivningen, krever mer kontakt mellom klienten og tjenesteyteren. Det samme gjelder for tjenester som ytes i forbindelse med rettergang, da det ofte vil være behov for møter mellom klienten og tjenesteyteren, eventuelt også med tredjeparter. Geografisk nærhet antas derfor å være viktigere ved denne typen rådgivning.

Både privatpersoner og bedrifter er trolig villige til å reise et stykke for å få juridisk rådgivning. Jo større totalkostnad som forventes i forbindelse med en sak, desto lavere blir reisekostnaden i forhold til totalkostnaden. Det vil dermed kunne lønne seg å søke i et stadig større område for å finne den rimeligste eller beste tilbyderen. Utvalget antar at privatpersoner og bedrifter i hvert fall er villige til å søke i sitt eget fylke/region.

Som nevnt over antas bedrifter på mange felter å være mer opptatt av spesialisering enn privatpersoner. Bedrifter er trolig villige til å søke etter bistand i et større geografisk område for å få tak i en spesialist som tilfredsstiller deres krav, og de er derfor relativt mindre opptatt av geografisk nærhet enn det privatpersoner er. I praksis befinner de fleste av spesialistene seg i de større byene. Klienter som ønsker å benytte spesialist, må derfor henvende seg til en tilbyder i for eksempel Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger. Dette bekrefter at tilbyderne av spesialisert rådgivning dekker et forholdsvis stort geografisk område, i mange tilfeller hele landet.

Dersom rådgivning som ytes over Internett får en stor markedsandel, kan det relevante markedet for rådgivningstjenester til privatpersoner og andre som ikke nødvendigvis etterspør spesialister, i fremtiden også komme til å omfatte hele landet. Foreløpig er omfanget av Internett-baserte tjenester for lite til at det kan trekkes en slik konklusjon.

Det geografiske markedet for annenlinjerådgivning kan derfor variere, men er minst regionalt og i noen sammenhenger/for noen brukere er det trolig nasjonalt. Utvalget antar at det samme er tilfelle for tjenester som ytes i forbindelse med rettergang.

Det må også vurderes om noen av markedene kan være større enn nasjonale. En rekke lover og regler er særnorske. De fleste saker i Norge er derfor (norske) advokater etablert i Norge, best i stand til å løse. Næringslivet blir imidlertid i stadig større grad internasjonalisert. Norske advokatfirmaer møter derfor i stigende grad konkurranse utenfra. Det finnes også eksempler på at norske advokater tilbyr tjenester til utenlandske klienter når internasjonale rettsregler anvendes, for eksempel har enkelte norske advokater en sterk stilling innenfor shipping (sjørett) og petroleumsrett.

Utvalget legger til grunn at klienter som har svært spesielle behov og preferanser når det gjelder juridiske tjenester, for eksempel med hensyn til spesialisering, lar dette være overordnet hensynet til geografisk beliggenhet. Disse klientene vil da søke etter juridisk hjelp i hele landet eller i utlandet.

9.3.3 Oppsummering – det relevante geografiske marked

En del enklere rådgivning og informasjonstjenester kan i prinsippet utføres uten at det er geografisk nærhet mellom tjenesteutøver og klient. Utvalget legger imidlertid til grunn at de fleste klientene i dag er opptatt av geografisk nærhet til tjenesteyterne. Dette inntrykket bekreftes langt på vei av utvalgets undersøkelser.

Bedriftsklienter er i noen tilfeller mindre opptatt av geografisk nærhet enn privatpersoner, siden de i enkelte tilfeller lar hensynet til å få tak i en dyktig spesialist være overordnet hensynet til geografisk nærhet. I enkelte tilfeller kan klienter også søke etter advokat i utlandet.

10 Antall tilbydere og anslag på markedsandeler

10.1 Innledning

I dette kapittelet gis det en oversikt over antall aktører i markedet for juridiske tjenester, deres størrelse og markedsandeler.

Antallet tilbydere (typer av tilbydere), deres størrelse og markedsandeler kan si noe om deres markedsposisjon og muligheter til å påvirke konkurransen, for eksempel mulighetene til å utnytte en eventuell markedsmakt. Markedsmakt kan bl.a. komme til uttrykk i høyere priser enn det som er samfunnsøkonomisk effektivt; jf. kapittel 18.

Som beskrevet i kapittel 9 tilbys juridiske tjenester først og fremst av advokater, men også til en viss grad av andre aktører.

10.2 Advokatnæringen

10.2.1 Innledning

I det følgende gis det en beskrivelse av den norske advokatnæringen, struktur­utvikling, firmastørrelse, firmafordeling på by/land og omsetningen i næringen.

Advokatnæringen er den klart største gruppen av tilbydere av juridiske tjenester på det private markedet i Norge. Det totale antallet aktive advokater/fullmektiger var ca. 5700 i 2001. Ca. 93 prosent av disse er medlemmer i Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen). Den følgende beskrivelsen av Advokatforeningens medlemmer og deres firmaer gir derfor alt i alt et dekkende inntrykk av strukturen i næringen.

10.2.2 Strukturutviklingen i advokatnæringen fra 1960 til 2001

Selv om medlemskap i Advokatforeningen ikke er obligatorisk, har organisasjons­prosenten vært så høy og stabil at medlemstallet i Advokatforeningen til ulike tider kan anses som representative for utviklingen i antall praktiserende advokater i advokatnæringen samlet sett.

Utviklingen de siste 40 årene bærer preg av et rolig løp de første par tiårene. Fra slutten av 1980-årene skjøt utviklingen raskt fart, både hva angikk antall praktiserende advokater, struktur og organisering. Årene frem til 1990 kan derfor beskrives noenlunde enhetlig i tiårsbolker. I 1990-årene gikk utviklingen så raskt at vesentlig kortere tidsrom må tas i bruk for å få oversikt.

Perioden 1960-1969

I 1960 hadde Advokatforeningen 1659 medlemmer, 1478 aktive og 181 passive. Med «aktive» medlemmer menes de som har stilt sikkerhet for virksom­heten slik gjeldende regelverk krever. På 60-tallet var enmanns- og tomannsfirmaer typiske over hele landet, også i de store byene. Unntakene var Oslo og Bergen med noen få «store» firmaer med 4-7 advokater. De fleste advokater drev såkalt allmennpraksis, det vil si at de tilbød juridiske tjenester innenfor de fleste juridiske fagområder.

Perioden 1970-1979

Medlemstallet i 1970 var 1660 (hvorav 248 passive). Det totale medlemstallet var altså det samme som 10 år tidligere og antall aktivt praktiserende gikk ned. Fortsatt var enmanns- og tomannsfirmaer den dominerende firmatypen over hele landet, også i de store byene. Det var noen flere unntak i form av 4-7 advokaters firmaer i Oslo og Bergen og noen 3-4 advokaters firmaer i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Perioden 1980-1989

Medlemstallet i 1980 var 2196 (hvorav 301 passive), en økning på ca. 32 prosent på fra 1970. Enmanns- og tomannsfirmaene var de klart vanligste firmatypene over hele landet, også i de store byene. I begynnelsen av perioden var større firmaer unntakene, med noen få 7-15 advokaters firmaer i Oslo og noen flere 5-8 advokaters firmaer i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Ålesund. Mot slutten av perioden opplevde noen store firmaer rask vekst til over 20 advokater i Oslo. Veksten skyldtes i vesentlig grad sammenslåinger.

Perioden 1990-1994

Medlemstallet i 1990 var 3714 (hvorav 444 passive), en økning på ca. 70 prosent på 10 år og ca. 123 prosent på 20 år. Den første store fusjonsbølgen i advokatnæringen inntraff i slutten av 1980-årene og ved innledningen til 1990-årene. De fire største firmaer med over 50 advokater ble etablert. Disse selskapene var dagens Wikborg, Rein ved fusjon mellom et firma i Oslo og et i Bergen, dagens Thommessen, Krefting, Greve og Lund ved fusjon mellom to firmaer (senere tre) i Oslo og ett i Bergen, dagens Wiersholm, Mellbye & Bech ved fusjon mellom tre firmaer i Oslo og dagens BAHR. Samtidig økte størrelsen på de nest største firmaene så vel i Oslo (opp mot 25 advokater) som i Bergen, Trondheim og Stavanger (opp mot 10-12 advokater). Kristiansand, Ålesund, Tromsø fulgte også etter. Enpersons- og topersonsfirmaer opplevde en markert tilbakegang i perioden.

Perioden 1994-1996

Medlemstallet i 1994 var 4014 (hvorav 454 passive). Over hele landet fant det sted en generell utvikling fra enpersons- og topersonsfirmaer mot 2-5 personsfirmaer. De «fire store» økte størrelsen mot 60-70 advokater. Firmaet Schjødt etablerte seg som en av «de store» med avdelinger i Oslo, Bergen og Trondheim. På plassen bak de nå «fem store» var det omkring ti firmaer fra 15 til 25 advokater i Oslo og til sammen fem-seks firmaer med 7-12 advokater i Bergen, Trondheim og Stavanger.

Perioden 1996-1998

Medlemstallet i 1996 var 4287 (hvorav 464 passive). Utviklingen bort fra enpersons- og topersonsfirmaer fortsatte. De «fem store» økte jevnt mot 70-80 advokater. Flere av dem etablerte samarbeid av mer eller mindre fasttømret karakter med store advokatfirmaer i andre nordiske land. De ti neste advokatfirmaene var lokalisert i Oslo og vokste til mellom 20 og 30 advokater. Flere advokatfirmaer fra denne kategorien sluttet seg til internasjonale advokatnettverk. Økningen ellers i landet var mer beskjeden og ble konsolidert med fem til seks firmaer i Bergen, Trondheim og Stavanger med 10-12 advokater. Konsentrasjonstendensene var også merkbare i Kristiansand og Ålesund.

Perioden 1998-2000

Medlemstallet i 1998 var 4754 (hvorav 455 passive). Den andre store fusjonsbølgen inntraff ved utgangen av 1990-årene, samtidig som «de fem store» fortsatte sin vekst. Arntzen de Besche i Oslo ble etablert ved fusjon av to firmaer, Haavind Vislie i Oslo ble etablert ved fusjon av fire firmaer, Simonsen Føyen i Oslo ved fusjon av to firmaer og Vogt & Wiig etableres ved fusjon av et firma i Oslo og et i Bergen.

Ved utgangen av perioden var det syv til åtte firmaer i Oslo med fra 60 til 90 advokater og en rekke firmaer med 15-25 advokater. Utviklingen mot flere firmaer i størrelsesorden 10-12 advokater fortsatte i Bergen, Trondheim, Stavanger, Ålesund og andre byer.

Perioden 2000 – 2002

Medlemstallet i 2000 var 5250 (hvorav 453 passive). Det totale medlemstallet økte med 41 prosent i perioden 1990 til 2000 og med 139 prosent fra 1980 til 2000. Antallet passive medlemmer har ligget relativt konstant. Bransjen har med andre ord opplevd en meget betydelig tilstrømning de siste 20 årene.

I løpet av perioden har veksten hos de største fortsatt, og ved begynnelsen av 2002 var en betydelig andel av advokatene samlet i store firmaer med hovedsete i Oslo. Man finner nå rundt 10 firmaer i Oslo som har fra 60 til 120 advokater og ytterligere i alle fall 10 firmaer med fra 15 til 25 advokater. Samtidig har det funnet sted en økende konsentrasjon og utvikling mot firmaer med 10-15 advokater i Bergen og Trondheim og 5-10 advokater i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Ålesund og Tromsø. Anslagsvis over 2000 av advokatene er medlemmer av firmaer med over 5 medlemmer og over 1000 i firmaer med over 15 medlemmer.

Noen av de største advokatfirmaene har filialer (avdelinger) i enkelte større byer.

Det eksisterer flere ulike former for samarbeid, om så vel innkjøp, drift, pris og markedsføring. Videre er mange advokatfirmaer tilknyttet nasjonale og internasjonale advokatnettverk.

Det har således funnet sted en omfattende strukturendring i bransjen i løpet av de siste 10-12 årene.

10.2.3 Firmastørrelse og lokalisering

I 2001 hadde Advokatforeningens medlemmer følgende fordeling med hensyn til firmastørrelse og geografisk lokalisering:

Tabell 10.1 Antall firmaer etter størrelse og lokalisering i 2001

Antall medlemmer(firmastørrelse)TotaltDistrikt/småbyStorby
   1-51389*898488
  6-10874641
 11-1519316
 16-20615
 21-25615
 26-3033
 31-4055
 41-50615
 51-6011
 61-70312
 71-8022
 81-9011
91-10011
Mer enn 10044
Totalt antall firmaer1533951579

* Summen fordelt på storby og distrikt/småby i 2001 er 1386. Dette er et avvik på tre firma fra oppgitt total.

Kilde: «Oversikt, fordeling og utvikling når det gjelder virksomhetsområder og firmastruktur», Advokatforeningen, 2001.

Nedenfor gis det en oversikt over fordelingen av Advokatforeningens medlemmer på ulike firmastørrelser. Opplysningene er hentet fra Advokatforeningens inntekts- og kostnadsunder­søkelse fra 2001. Tallene nedenfor omfatter de av foreningens medlemmer som er aktive, privatpraktiserende advokater, advokatfullmektiger og ansatte advokater. Bedriftsadvokater ansatt i bedrifter er holdt utenfor.

Tabell 10.2 Advokatforeningens medlemmer fordelt etter firmastørrelse

  Antall medlemmerAntall firmaVekst (medlemmer)
  19992000200119992000200199-0199-0000-01
1 medlem826820782826820782-5,3-0,7- 4,6
2-4 medlemmer1350139514265095125315,63,32,2
5-9 medlemmer76877995112813015523,81,422,1
10-19 medlemmer3903643922928290,5-6,77,7
20- 49 medlemmer46158651216191711,127,1-12,6
50 +692853123410111678,323,344,7
Totalt44874797529715181520153018,06,910,4

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse 2001.

Firmaer med 5-9 medlemmer hadde en økning i antallet medlemmer på 22 prosent fra 2000 til 2001, mens det var en nedgang i antall medlemmer i enkeltmanns­firmaer på 4,6 prosent.

Advokatforeningen forklarer nedgangen for enkeltmannsfirmaer med at det trolig er mer hensiktsmessig å arbeide sammen i kontorfellesskap/mindre firmaer enn å arbeide alene, sett i forhold til bl.a. teknisk infrastruktur, faglig samarbeid og sentralbord/ sekretærer.

Firmaer med 20-49 medlemmer har hatt en nedgang på 12,6 prosent fra 2000 til 2001, jf. tabell 10.2. Dette står i motsetning til utviklingen fra 1999 til 2000 da det var en økning for denne gruppen. Da var det imidlertid en reduksjon i antall firmaer med 10-19 medlemmer. Fra 2000 til 2001 var det en sterk vekst i antallet firmaer med mer enn 50 medlemmer. Dette illustrerer at den gjennomsnittlige firmastørrelsen har tiltatt fra år til år.

Advokatforeningen forklarer nedgangen i antallet firmaer med 20-49 medlemmer med at firmaer med mer enn 50 advokater antas å kunne dekke alle forretningsområder og håndtere store, kompliserte saker. Firmaer med 20-49 medlemmer har også hatt en nedgang i inntjeningen, noe som ifølge Advokatforeningen kan tyde på at de ønsker å konkurrere med de større firmaene, men ikke når opp.

Tabell 10.3 Medlemmenes relative andel fordelt på ulike firmastørrelser

Firmastørrelse199920002001
1 medlem18,417,114,8
2-4 medlemmer30,129,126,9
5-9 medlemmer17,116,218,0
10-19 medlemmer8,77,67,4
20-49 medlemmer10,312,29,7
50 + medlemmer15,417,823,3
Totalt100,0100,0100,0

I tabell 10.3 gis det en oversikt over den relative fordelingen av Advokatforeningens medlemmer etter firmastørrelse. Den sier med andre ord noe om utviklingen i markedsstrukturen, hvordan andelen ansatt i de ulike firmastørrelsene utvikler seg over tid. I 2001 arbeidet 59,7 prosent av medlemmene i firmaer med 1-10 ansatte, mens 65,6 prosent arbeidet i slike firmaer i 1999. 23,3 prosent av medlemmene arbeidet i firmaer med over 50 medlemmer i 2001 mot 15,4 prosent i 1999.

10.2.4 Fordeling på advokater, fullmektiger osv.

I tabell 10.4 gis det en oversikt over fordelingen av Advokatforeningens medlemmer på ulike grupper.

Tabell 10.4 Advokatforeningens medlemmer i de ulike gruppene. Årlig vekst per gruppe

  ÅrVekst i prosent
  19992000200199-0199-0000-01
Advokatfullmektiger8751044134553,719,328,8
Bedriftsadvokater*7898048568,51,96,5
Privatpraktiserende advokater2635268027464,21,72,5
Ansatte advokater18826934985,643,129,7
Totalt44874797529618,06,910,4

* Bedriftsadvokater er advokater som er ansatt i bedrifter og organisasjoner. Merk at disse ikke er med i firmafordelingen foran og oversiktene over kostnader og inntekter (omsetning) i det følgende.

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

Ved utgangen av 2001 hadde Advokatforeningen 5296 medlemmer. Fra 1999 til 2001 økte medlemstallet med 18 prosent. Antallet advokatfullmektiger og ansatte advokater hadde en vekst på hhv. 53,7 prosent og 85,6 prosent i samme periode, mens antallet privatpraktiserende advokater økte med 4,2 prosent.

Tabell 10.5 Gruppenes relative andel

  199920002001
Advokatfullmektiger19,521,825,4
Bedriftsadvokater17,616,816,2
Privatpraktiserende advokater58,755,951,9
Ansatte advokater4,25,66,6
Totalt100,0100,0100,0

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

10.2.4.1 Advokater

Det er ca. 2750 privatpraktiserende advokater. Disse utgjorde 51,9 prosent av medlemsmassen i 2001. Som følge av den sterke veksten i antallet fullmektiger og ansatte advokater, har de to gruppenes relative andel av medlemsmassen økt, mens privatpraktiserende advokaters relative andel har avtatt.

10.2.4.2 Advokatfullmektiger

De ca. 1350 advokatfullmektigene utgjør ca. 25 prosent av Advokatforeningens medlemmer. Disse arbeider i prinsipalens, dvs. den ansvarlige advokatens, navn og generer inntekt for ham. Det har vært en vekst i antallet fullmektiger på over 50 prosent fra 1999 til 2001. I 2001 var nærmere 50 prosent av fullmektigene ansatt i advokatfirmaer med mer enn 50 medlemmer.

For advokatnæringen totalt var det en økning i antallet fullmektiger per prinsipal fra 0,33 i 1999 til 0,49 i 2001. Antallet fullmektiger per prinsipal var 1,48 i 2001 i firmaer med over 50 ansatte. Tilsvarende tall i 1999 var 1,04. For firmaer med 5-9 ansatte var det 0,36 fullmektiger per prinsipal i 2001 mot 0,27 i 1999. Ifølge Advokatforeningen har mange advokatfullmektiger vanskeligheter med å få bevilling. Dette fordi fullmektigene har problemer med å få føre de tre sakene for domstolene som er nødvendig for å oppfylle kravet til rettergangserfaring.

Ansatte advokater

I 2001 var det ca. 350 ansatte advokater, noe som utgjorde i overkant av 6 prosent av Advokatforeningens medlemmer. Gruppen er i vekst, men er fortsatt relativt liten.

Bedriftsadvokater

Det er i underkant av 860 bedriftsadvokater. Disse utgjør ca. 16 prosent av Advokatforeningens medlemsmasse. Gruppen er i vekst, men dens relative andel av medlemsmassen er noenlunde konstant.

Sekretærer

Antallet sekretærer per advokat/fullmektig gikk ned fra 0,57 til 0,47 fra 1999 til 2001. Økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi antas å være årsaken til nedgangen. Advokatforeningen forventer en ytterlige reduksjon i antall sekretærer per advokat/fullmektig fremover.

10.2.5 Omsetningen i advokatnæringen

10.2.5.1 Generelt

I 2000 var omsetningen av juridiske tjenester ifølge Statistisk sentralbyrå på ca. 5,8 mrd. kr mot ca. 4,9 mrd. kr i 1999. Dette gir en omsetningsvekst på 18 prosent fra 1999 til 2000. Ifølge Advokatforeningen var de privatpraktiserende 5 medlemmenes brutto omsetning på 6,8 mrd. kr i 2001. 6 Veksten i omsetningen og i antallet advokater/ fullmektiger viser at markedet for juridiske tjenester er i sterk vekst.

Ifølge Advokatforeningen utgjorde de totale kostnadene per advokat (partner) ca. 52 prosent av brutto omsetningen per advokat i 2001. Det skulle gi en netto omsetning på ca. 3,3 mrd. kr. Både brutto- og nettoomsetningen til Advokatforeningens medlemmer er inklusive inntekter fra eiendomsmekling, inkasso, styrehonorarer og annen arbeidsinntekt. Netto omsetningen er ordinært resultat før skatt.

10.2.5.2 Omsetningen til de største advokatfirmaene

I 2001 omsatte de fem største advokatfirmaene for ca. 1,4 mrd. kr. Det gir dem en markedsandel på 21,1 prosent.

Tabell 10.6 Omsetningen til de fem største advokatfirmaene i perioden 1997 til 2001 (tall i mill. kr)

  19971998199920002001
Wikborg, Rein & Co164,1181,3211,1278,9329,5
TKGL170,0191,0238,0289,0323,0
BAHR137,3180,8223,3267,1291,3
Wiersholm, Melbye & Bech140,2175,9250,7261,8
Schjødt AS123,0153,1195,2232,0
Totalt fem største816,31 001,41 085,71 437,6

Kilde: Selskapenes egne tall.

Inntekts- og kostnadstall omtales nærmere i kapittel 11.

10.2.5.3 Oppsummering – advokatnæringen

Det har funnet sted en betydelige konsolidering i advokatnæringen de siste årene. Med konsolidering menes i denne sammenheng at den gjennomsnittlige firmastørrelsen har økt. Samtidig er det etablert en rekke store advokatfirmaer gjennom fusjoner og lignende. Til tross for denne konsolideringen er markedskonsentrasjonen i advokatnæringen relativt lav. Markedskonsentrasjonen måles gjennom markedsandelene til tilbyderne i markedet.

10.3 Andre tilbydere

Det er vanskelig å sammenligne advokater med andre tilbydere av juridiske tjenester. Mange tilbydere, som revisorer, yter i første rekke andre tjenester, og den juridiske bistanden inngår som en integrert del av deres kjernevirksomhet. Andre tilbydere, som organisasjoner, offentlige og private velferdstilbud og offentlige myndigheter er ikke markedsaktører i tradisjonell forstand. Det er imidlertid klart at andre tilbydere yter juridiske tjenester i et betydelig omfang og at dette påvirker advokatenes omsetning og markedsandeler. Særlig gjelder dette for førstelinjerådgivning og annenlinjerådgivning. De eneste markedsaktørene som utelukkende tilbyr juridiske tjenester og følgelig er direkte sammenlignbare med advokater, er ca. 60 rettshjelpere. Disse har imidlertid bare en liten del av markedet. Dessuten har de ikke tilgang til markedet for rettergangstjenester; se omtalen nedenfor og i kapittel 19 og 21.

10.3.1 Rettshjelpere

I Norge er det ca. 60 registrerte rettshjelpere. Av disse arbeider 20 i store advokat- eller revisjonsfirmaer ol., mens 40 arbeider selvstendig eller i kontorfellesskap med et fåtall andre rettshjelpere. De sistnevnte har i første rekke privatpersoner som klienter, og i det følgende er det de som omtales som rettshjelpere (såkalte juristrettshjelpere). En del retts­hjelpere tilbyr sine tjenester på Internett, og for enkelte er dette den eneste salgs­kanalen.

Rettshjelpernes samlede omsetning er svært lav, og de har en markedsandel på under 1 prosent. Med unntak av rettshjelpere som er ansatt i større revisor­firmaer og lignende, er det et fåtall som oppgir å ha en netto omsetning på størrelse med en «normal årslønn» for norske lønnstakere.

10.3.2 Revisorer, konsulenter og lignende

Revisorer tilbyr i en viss utstrekning juridisk rådgivning innenfor skatterett.

De største revisjonsfirmaene tilbyr selv visse juridiske tjenester som en del av sin revisjons- og konsulentvirksomhet. I tillegg samarbeider de tett med advokatfirmaer, hvor flere har tilnærmet samme navn. Samlet tilbyr det enkelte revisjonsfirmaet og det samarbeidende advokatfirmaet et bredt spekter av juridiske tjenester til den profesjonelle delen av markedet, men til dels også til små og mellomstore bedrifter.

Samarbeidende advokatfirmaer og revisorselskaper som er representert i flere disipliner, kan utnytte breddefordeler i sitt tjenestetilbud og utvikle kjennskap til firmaene gjennom felles markedsføring og merkevarebygging. På områder som skatterett og selskapsrett kan disse multidisiplinære nettverkene ha et konkurransemessig fortrinn i forhold til rene advokatfirmaer.

Ut over dette tilbyr mindre revisjonsfirmaer en viss juridisk bistand. Små næringsdrivende som driver som aksjeselskap plikter å ha revisor. Revisoren blir gjerne deres juridiske rådgiver i den daglige virksomheten og kan utgjøre forbindelsesleddet til advokat, når det anses påkrevd.

I 2000 var det ifølge Statistisk sentralbyrå 731 revisjonsforetak mot 728 i 1999. Omsetningen i revisjonsbransjen var på ca. 4,6 mrd. kr mot ca. 4,1 mrd. kr i 1999.

I 2000 var det 53 foretak innenfor skatterådgivning mot 84 i 1999. Disse hadde en omsetning på ca. 47 mill. kr i 2000, en nedgang fra ca. 95 mill. kr i 1999.

En undersøkelse rettet mot små og mellomstore bedrifter utført av Advokatforeningen i 1998 viser at små- og mellomstore bedrifter hadde redusert sin revisorbruk fra 1993. Omfanget av skattesaker hadde gått kraftig tilbake siden forrige undersøkelse. De hadde også en kraftig tilbakegang i «selskapsrettslige forhold» – fra 39 prosent i 1993 til bare 9 prosent i 1998. Også innenfor de fleste andre områder brukte små og mellomstore bedrifter revisor i mindre grad i 1998 enn i 1993. Trolig er en del av bistanden å anse som konsulenttjenester i forbindelse med revisjon. Årsaken til nedgangen i små og mellomstore bedrifters revisorbruk kan være merarbeid i forbindelse med skattereformen i 1992 og at de store revisorfirmaene har knyttet til seg advokatfirmaer som håndterer de fleste juridiske problemer.

Advokatnæringen møter også en viss konkurranse fra for eksempel konsulentfirmaer i forbindelse med fusjoner og lignende. Flere av de store revisjonsfirmaene har etablert nettverk med konsulentfirmaer. Disse konkurrerer med advokatnæringen innenfor en del saker. I tillegg møter advokatnæringen en viss konkurranse fra andre konsulentfirmaer.

10.3.3 Organisasjoner

10.3.3.1 Generelt

Forbrukerorganisasjoner, arbeidsgiver- og bransjeorganisasjoner og øvrige interesseorganisa­sjoner yter juridisk bistand til sine medlemmer i betydelig omfang. Eksempler på slike organisasjoner er Forbrukerrådet, Skattebetalerforeningen, NAF, NHO, LO og Bedriftsforbundet. For arbeidsgiver- og bransjeorganisasjonene dreier det seg i hovedsak om førstelinjerådgivning, men innenfor arbeidsrett ytes det advokatbistand i og utenfor rettergang. Juridisk bistand tilbys i hovedregelen gratis til medlemmene (utgiftene kreves inn via medlemskontingenten). Skattebetalerforeningen yter for eksempel både førstelinjerådgivning og mer omfattende rådgiving til privatpersoner og næringsdrivende gjennom sitt servicekontor. De mer omfattende oppdragene må medlemmene betale for.

I det følgende gis det en omtale av den juridiske bistanden enkelte forbruker-, nærings- og bransjeorganisasjoner yter. Eksemplene er gitt for å belyse hva slags rådgivning dette dreier seg om og omfanget av den.

10.3.3.2 Forbrukerrådet

Forbrukerrådet er en uavhengig interesseorganisasjon for forbrukere, organisert som et frittstående forvaltningsorgan. Et vesentlig ledd i virksomheten er å behandle klagesaker fra forbrukere på varer og tjenester. Forbrukerrådets klagesaksbehandling er desentralisert og lagt til de 19 fylkeskontorene.

Gjennom Forbrukerrådet er det etablert et omfattende rettshjelps- og tvisteløsningssystem. Rådgivningen er gratis og åpen for alle. Rettshjelpen er begrenset til forbrukerspørsmål i vid forstand. Saksbehandlerne ved fylkeskontorene gir rådgivning og behandler klager fra forbrukere ved megling mellom partene.

Dersom meglingen ikke fører frem, avsluttes saken ved kontoret. Saken kan i så fall bringes inn for Markedsrådets utvalg for forbrukertvister, eller Forbrukertvistutvalget (FTU), som er et sentralt forvaltningsorgan med kompetanse til å treffe vedtak i tvister om forbrukerkjøp og håndtverkertjenester. Utvalgets vedtak blir bindende så sant det ikke bringes inn for domstolene innen fire uker. Forbrukertvistutvalget behandlet i alt 655 saker i 2001.

Alternativt kan saker bringes inn for en av 18 reklamasjonsnemnder som er etablert i samarbeid med forskjellige bransjer. Årlig behandler nemndene ca. 1600 – 1700 skriftlig saker.

De fleste sakene avsluttes i Forbrukerrådet, i nemndene eller i forbrukertvistutvalget uten å bli brakt videre inn for domstolene. Dette bl.a. fordi en domstolsbehandling i mange tilfeller vil innebære en uforholdsmessig stor risiko og kostnad i forhold til tvistegjenstandens verdi.

Forbrukerrådet registrerer årlig ca. 140 000 henvendelser. De fleste av disse sakene er muntlige, men en del går over til å bli skriftlige klagesaker. (Ca. 5000 pr. år).

Innenfor førstelinjerådgivning i forbrukertvister er Forbrukerrådet en viktig aktør, noe som påvirker konkurransen i markedet for juridiske tjenester. Av ca. 140 000 henvendelser per år er de fleste av juridisk karakter og dekker et meget vidt saksområde. Både Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget og nemndene yter dessuten annenlinjebistand i skriftlige saker.

Juridisk seksjon i sekretariatet er organisert som et advokatkontor med mulighet til å yte bistand ved rettergang i prinsipielle og almene saker. Disse sakene må imidlertid velges ut fra sakenes forbrukerpolitiske betydning og ut fra seksjonens kapasitet. Antallet rettssaker blir derfor begrenset. Forbrukerrådet påvirker således ikke konkurransen i markedssegmentet for rettergangstjenester.

10.3.3.3 Skattebetalerforeningen

Skattebetalerforeningen er en interesseorganisasjon med 22 000 medlemmer, herav 3500 bedrifter. Personlig medlemskap og bedriftsmedlemskap koster henholdsvis 320 kr og 780 kr per år (2002). Blant medlemmene som er næringsdrivende er det en del revisorer og regnskapsførere. Skattebetalerforeningen har et årsbudsjett på 18 til 20 mill. kr.

De fleste henvendelsene foreningen får gjelder skatt og selvangivelse. Foreningen kan også tilby bistand i forbindelse med spørsmål om merverdiavgift. Selv om hovedtyngden av henvendelsene gjelder personbeskatning, er det også mange henvendelser vedrørende næringsbeskatning. Størstedelen av henvendelsene skjer per telefon. Foreningen gir også skriftlig bistand. For hver skriftlige oppfølging kommer det i gjennomsnitt rundt 10 telefonhenvendelser. Telefonbistand er gratis for medlemmene. De skriftlige henvendelsene som kan besvares svært enkelt eller per telefon, faktureres heller ikke. Dersom foreningen yter mer enn slik enklere rådgivning, kreves det et vederlag (se nedenfor). Medlemmene vil alltid bli underrettet om fakturering før det påløper noen kostnader.

I 2001 ble Skattebetalernes Advokat- og servicekontor AS opprettet. Dette skal yte juridisk bistand til medlemmene innenfor skatte- og avgiftsspørsmål. Selskapet har 7 advokater/ advokatfullmektiger som skal ta seg av den bistanden som ikke følger av medlemsavgiften. Timeprisene ligger på mellom 868 og 1736 kr inkl. mva (2002). Den laveste satsen vil gjelde for personlige skatteytere med saker av mindre omfang. Prisene er lavere enn det som er normalt for skattejuridisk bistand, i alle fall i sentrale strøk.

En viktig del av virksomheten vil være bistand i klagesaker. For å få bistand ved kontoret må man i utgangspunktet være medlem. Skattebetalerforeningen har noen få rettssaker per år (fra 1 til 4). Foreningen henviser i liten grad til andre advokater. Foreningen tilbyr selv eksperthjelp på sitt område. Skattebetalerforeningen deltar i lovutvalg og er høringsinstans for nye skatte-, regnskaps- og avgiftsregler.

10.3.3.4 Næringslivets Hovedorganisasjon - NHO

NHO, som er landets største arbeidsgiverorganisasjon, har ca. 16 000 medlemmer, som står for 450 000 årsverk. De fleste er små bedrifter. NHO består også av 22 landsforeninger (bransjeorganisasjoner) og 16 regionforeninger. En del regionforeninger har juridisk kompetanse, og en del av dem fører også egne rettssaker om arbeidsrettslige spørsmål.

Landsforeningene hjelper medlemmene i enkeltsaker og arbeider mye med standardkontrakter og bransjestandarder. Flere av landsforeningene har egne ansatte advokater. For eksempel har Byggenæringens Landsforening, BNL, ti advokater. Teknologibedriftenes Landsforening, TBL, som er den største landsforeningen, har egen fast ekstern advokat.

NHO sentralt, som arbeider mest med mer generelle problemstillinger, har en avdeling for skatte- og næringsjus og en for arbeidsrett.

Næringsjus

Avdelingen for næringsjus driver med regelverks­påvirkning og annet politisk arbeid. I tillegg yter den juridisk rådgivning i enkeltsaker innenfor selskaps- og regnskapsrett, konkurranserett, offentlige anskaffelser, pant og konkurs, økonomisk kriminalitet, immaterialrett og markedsføringsrett. Rådgivningen i enkeltspørsmål er begrenset i omfang. De fleste sakene behandles per telefon. Som regel gir NHO enklere råd, men noen ganger ser de på kontrakter og utarbeidelse av standardkontrakter. Saker som er prinsipielt viktige behandles grundig, ellers henvises medlemmene til eksterne advokater.

I de fleste saker kan NHO gi den hjelpen som trengs. Førstelinjerådgivning, som bl.a. går på å avklare om noe er lovlig, er omfattende. I en del tilfeller gis også enklere skriftlig bistand i form av brev til myndigheter og lignende. NHO markedsfører seg ikke som et ordinært advokatkontor overfor medlemmene. I mer omfattende saker oppfordrer NHO medlemmene til å kontakte advokat i lokalmiljøet eller en spesialist der det er naturlig.

Arbeidsrett

I avdelingen for arbeidsrett er det åtte advokater. Kontoret for arbeidsrett fungerer som et advokatkontor som tar tariffsaker og saker for enkeltbedrifter. De fleste sakene omhandler oppsigelser og avskjed.

Disse sakene fører NHO mot en egenandel på 5000 kr for forberedelse og ytterligere 5000 kr for gjennomført hovedforhandling. Landsforeningene tar også rettssaker, men som oftest står de kun for den innledende behandlingen, før stevning tas ut.

Tabell 10.7 Oversikt over saker innenfor arbeidsrett, NHO sentralt og regionforeningene

19971998199920002001
Tariffsaker2817252723
Oppsigelser (bedriftsforhold)6244757946
Avskjed og oppsigelse pga. arbeidstakerforhold6257605370
Annet2033181718
Totalt172151178176157

NHO har dels alene, dels sammen med andre, etablert utenrettslige klageordninger som Næringslivets Konkurranseutvalg og Forum for Offentlige Anskaffelser. Disse er ikke opprettet ved lov, men på næringslivets eget initiativ.

10.3.3.5 Landsorganisasjonen i Norge – LO

LO har 25 medlemsforbund som tar imot henvendelser om juridiske spørsmål fra sine medlemmer. Etter en konkret vurdering oversender forbundene saker videre til LOs juridiske avdeling. Sakene gjelder kun lønns- og arbeidsvilkår, herunder yrkesskade/sykdom. I tillegg har LOs juridiske avdeling samarbeidsavtaler med advokatfirmaer i Oslo, Bergen og Tromsø. Medio 2002 hadde LOs juridiske avdeling ca. 900 enkeltsaker til behandling, herav 500 yrkesskadesaker. LOs juridiske avdeling består av 17 advokater i Oslo. I tillegg er det to advokater i Trondheim og to i Stavanger. Det ene medlemsforbundet, Norsk Kommuneforbund, har to advokater. LOs advokater prosederer forholdsvis mange saker for domstolene.

10.3.3.6 Bedriftsforbundet

Bedriftsforbundet har ca. 3500 medlemmer, og de fleste av disse er bedrifter med 4 ansatte eller færre (såkalte mikrobedrifter). Ifølge forbundet er over 80 prosent av bedriftene i Norge mikrobedrifter, mens over 90 prosent kommer under kategorien «små bedrifter» (under 20 ansatte).

Bedriftsforbundet yter juridiske tjenester til medlemmene innenfor en rekke områder, bl.a. kontraktsrett, kjøpsrett, husleie-, erstatnings- og arbeidsrett. De fleste henvendelsene oppklares per telefon (ca. 90 prosent). Det dreier seg da om enklere råd. Forbundet opptrer også som partsrepresentant i en del saker, og går også i retten for medlemmene (forbundet har ansatte advokater). Dersom sakene blir for omfattende eller dreier seg om et rettsområde forbundet ikke har spesialkompetanse på, f.eks. skatterett, formidles kontakt til frittstående advokater. Forbundet bidrar i slike tilfeller ikke til finansieringen av den eksterne advokaten.

10.3.4 Velferdstilbud

Blant private og offentlige velferdstilbud finner vi advokatvaktordningene, studenthjelp­tiltakene, de private klagenemndene, konfliktrådene, rettshjelpskontorene i Oslo og Finnmark og offentlige servicekontorer.

10.3.4.1 Advokatforeningens advokatvaktordninger

Dette er et frivillig tiltak fra advokater der privatpersoner tilbys gratis juridisk bistand. Konsultasjonene er begrenset til en halv time. Det er etablert slike ordninger 30 steder i landet. Vakten har flest saker innenfor områdene familie-, arve- og boligrett og fast eiendom. I 1998 ble 60 prosent av sakene løst eller avsluttet etter første møte, 17 prosent av sakene ble fulgt opp av den advokaten som mottok forespørselen, 8 prosent ble henvist til annen advokat og en tilsvarende andel ble henvist til andre instanser. En undersøkelse utført av Scan Fact for Advokatforeningen i 1998 viste at 29 prosent av befolkningen hadde hørt om advokatvaktordningen.

10.3.4.2 Studentrettshjelpstiltak

Det finnes i dag fem rettshjelpstiltak som drives av studenter: Juss-Buss, Jussformidlingen i Bergen, Juridisk Rådgivning for Kvinner i Oslo, Jusshjelpa i Nord-Norge og Student Jus Hjelpa i Trondheim.

Nærmere om Juss-Buss

Juss-Buss ble stiftet i 1971. Tiltaket er drevet av studenter ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Formålet er å yte fri rettshjelp til vanskeligstilte grupper. Juss-Buss har fire arbeidsgrupper som arbeider med henholdsvis husleiespørsmål, innvandrerspørsmål, problemer for straffedømte og sosial- og arbeidsrett. Organisasjonen har ca. 30 medarbeidere. Virksomheten drives dels med offentlig støtte og dels som frivillig arbeid.

I 1995 behandlet Juss-Buss 3161 saker. I 2000 var antallet saker 4220. Ca. 72 prosent av sakene er muntlige, dvs. at det gis muntlige råd uten at man tar kontakt med motpart. Ca. 21 prosent av sakene avsluttes etter kortere skriftlig informasjon, mens ca. 7 prosent av sakene er skriftlige, dvs. de inkluderer partsrepresentasjon fra Juss-Buss. Juss-Buss prøver ut klagemulighetene i forvaltningen og kan representere klientene i Forliksrådet. Organisasjonen kan imidlertid ikke føre saker videre opp i domstolsapparatet.

Juss-Buss har flest saker innenfor områdene familie-, husleie-, fengsels-, arbeids-, gjelds- og utlendingsrett. I 2000 hadde 44 prosent av klientene en bruttoinntekt på under 150 000 kr, mens 58 prosent hadde en inntekt på under 250 000 kr.

Andelen klienter som har vært hos advokat før de oppsøkte Juss-Buss har minket de siste årene. I 2000 gjaldt dette 7 prosent av de skriftlige sakene.

10.3.4.3 Offentlige rettshjelpskontorer

Offentlige rettshjelpskontorer er etablert i Oslo og i Indre Finnmark. Kontoret i Oslo ble etablert i 1893. Siden 1923 har kontoret vært kommunalt drevet. Kontoret har en sosial profil og utgjør et velferdstilbud for svakerestilte personer i Oslo og Akershus. Kontoret har 16,5 stillingshjemler. I 1998 søkte 5511 personer om juridisk bistand ved kontoret. Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark ble etablert i 1987. Kontoret finansieres av Justisdepartementet og med bidrag fra de enkelte kommuner. Hjelpen er gratis og tilbudet er uavhengig av inntektsgrensene i rettshjelpsloven. Hovedtyngden av henvendelsene gjelder fremmedsaker, ekteskapssaker og saker om husleie og fast eiendom.

10.3.4.4 Offentlige servicekontorer

For å lette publikums tilgang på offentlige tjenester er det opprettet såkalte offentlige servicekontorer. Myndighetene har planer om å opprette minst ett offentlig servicekontor, eller såkalt servicetorg, i hver kommune. Dette arbeidet er i full gang, og de fleste kommuner har opprettet slike servicekontorer. Kontorene er bemannet med representanter fra ulike offentlige etater, og er ment å være en møteplass mellom forvaltningen og befolkningen. Servicekontorene skal bl.a. kunne gi informasjon og veiledning om offentlige tjenester, for eksempel hvor publikum skal henvende seg for å få uføretrygd, hvordan man skal klage på ligningen og lignende.

Som et ledd i dette har Justisdepartementet via Statskonsult satt i gang en prøve­ordning med et tilbud om gratis juridisk bistand tilknyttet slike kontorer. Seks kommuner i Akershus fylke har fått tildelt penger og er med på forsøksordningen. Disse kommunene står forholdsvis fritt i hvordan de vil legge opp forsøksvirksom­heten. Tanken er at servicekontoret skal knytte til seg en advokat eller rettshjelper en eller flere dager i måneden som skal yte gratis konsultasjon som varer i ca. til 1 time. Tilbudet skal gjelde alle, og den første konsultasjonen skal være gratis. Klienten vil kunne få besvart enkle spørsmål, eventuelt bli henvist videre til advokat og lignende dersom problemet er mer komplisert og krever videre oppfølgning. Tilbudet vil altså bære preg av å være et såkalt screeningsystem eller førstelinjerådgivning som omtalt i kapittel 9. Det forutsettes at advokaten eller rettshjelperen opptrer selvstendig og uavhengig av offentlige myndigheter. Advokatens honorar betales av det offentlige.

10.3.4.5 Andre rettshjelpstilbud

Blant andre rettshjelpstilbud kan nevnes Senter for etnisk diskriminering, Norsk Pasientskade Erstatning og pasientombudene.

10.3.5 Forvaltningens veiledningsplikt

Det offentliges virksomhet og generelle veiledning som følger av deres veiledningsplikt er av betydelig omfang. Forvaltningsloven § 11 fastslår en alminnelig veiledningsplikt for forvaltningen. Regelen gjelder all forvaltningsvirksomhet. Formålet med veiledningen er å gi partene og andre interesserte adgang til å ivareta sin tarv i bestemte saker.

10.4 Utenrettslige tvisteløsningsmekanismer

Mange tvister behandles og avgjøres i utenrettslige tvisteløsningsorganer. Se bl.a. ovenfor under pkt. 10.3.3.1 om Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget og de 18 klagenemndene som er opprettet i samarbeid mellom Forbrukerrådet og ulike bransjer. Blant de viktigste av disse nemndene kan nevnes Bankklagenemnda, Forsikringsklagenemndene, Boligtvistnemnda, Eiendomsmeglernemnda, Selskapsreisenemnda og Teleklagenemnda.

Konfliktrådene har til oppgave å megle i tvister som oppstår på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse. Konfliktrådet behandler både straffesaker og sivile saker, og det er megling i de sivile sakene som er av særlig interesse i relasjon til denne meldingens innhold. I 1998 mottok konfliktrådene 3345 sivile saker og det ble gjennomført megling i 2484 av disse.

Meglingen i konfliktrådene bygger på partenes samtykke. Meglingen er gratis og gjennomføres så raskt som mulig etter at saken er brakt inn for konfliktrådet.

Alle kommuner skal ha et konfliktråd. De fleste sivile konflikter kan behandles i konfliktrådet. De typiske nabokonfliktene dominerer, men både familietvister, konflikter på arbeidsplassen, mobbing, ærekrenkelse, uenighet mellom utleier og leieboer og økonomiske saker har vært meglet med godt resultat. Partene skal selv foreslå løsninger under meglingen og det er ikke anledning til å møte med advokat.

I tillegg kan nevnes Pasientskadenemnda, Disiplinærordningen for advokattjenester, (se nærmere ovenfor under 6.6.4.3 og 6.6.4.4), og Husleietvistutvalget. En nærmere omtale av slike tvisteløsningsorganer er gitt i Tvistemålsutvalgets innstilling. 7

Da slike tvisteløsningstilbud som regel ikke vil forutsette bistand av advokat og saksbehandlingen i tillegg gjennomgående er gratis for brukeren, vil slike tvisteløsninger i enkelte tilfeller kunne fremstå som et hensiktsmessig og billigere alternativer til advokatbistand og rettergang. Mange av ordningene har også et sekretariat som besvarer løpende henvendelser innenfor sitt område. Slike tvisteløsningsordninger vil derfor kunne påvirke konkurransen i markedet for juridiske tjenester både innenfor førstelinje- og annenlinjerådgivning, selv om de ikke er markedsaktører i egentlig forstand.

Videre må det understrekes at slike tvisteløsningsordninger også bidrar til å øke tilgjengeligheten til juridiske tjenester for folk flest. For mange vil bruk av advokat og behandling av saken i domstolene ofte ikke være et aktuelt alternativ i disse sakene pga. den risikoen og de kostnadene dette vil kunne innebære.

10.5 Oppsummering

Advokater er hovedleverandører av juridiske tjenester til private og bedrifter. Det finnes en rekke tilbydere av advokattjenester. Advokatnæringen er derfor relativt lite konsentrert. Markedskonsentrasjonen er relativt lav til tross for at det har funnet sted en betydelige konsolidering (størrelsen på mange advokatfirmaer har økt) de siste årene, særlig innenfor deler av det segmentet som betjener profesjonelle klienter.

Økningen i advokatenes omsetning og antallet advokater/fullmektiger viser at markedet for juridiske tjenester er i sterk vekst.

Antallet rettshjelpere iht. domstolloven er få og de har en svært liten samlet omsetning. Andre tjenesteytere som revisorer og konsulentfirmaer tilbyr enkelte juridiske tjenester som en integrert del av sin kjernevirksomhet. I tillegg tilbyr ikke-markedsbaserte tilbydere som bransjeorganisasjoner og forbruker­organisasjoner, juridisk førstelinjerådgivning og i en viss utstrekning annenlinjerådgivning. Videre finnes utenrettslige tvisteløsningsmekanismer. Ut over dette er det flere private og offentlige velferdstilbud som yter førstelinjerådgivning.

Dette innebærer at advokatene møter konkurranse fra en rekke andre aktører, spesielt innenfor førstelinjerådgivning. Advokatenes markedsposisjon er sterkest innenfor annenlinjerådgivning og spesielt innenfor rettergang, der de har tilnærmet monopol.

11 Pris- og kostnadsforhold

11.1 Innledning

I dette kapittelet gis en beskrivelse av pris- og kostnadsforhold i markedet for juridiske tjenester. Å foreta en slik beskrivelse følger av utvalgets mandat.

Et naturlig siktemål med en pris- og kostnadsbeskrivelse som en del av en konkurranseanalyse, er å fremskaffe et materiale som er egnet til å belyse eller gi en indikasjon på om konkurransen i markedet fungerer effektivt, eller om det foreligger konkurranse­begrensninger av ulik art. Slike begrensinger kan resultere i ineffektiv konkurranse, for eksempel som følge av at enkeltaktører eller grupper av aktører utnytter markedsmakt.

Indikasjoner på ineffektiv konkurranse kan være:

  • høye priser på juridiske tjenester i forhold til priser på sammenlignbare tjenester fra andre tjenesteytere, eller høye priser på juridiske tjenester i Norge sammenlignet med tilsvarende priser i andre land (referansetesting)

  • økende priser over tid i forhold til prisutviklingen ellers i samfunnet

  • lav kostnadseffektivitet i produksjonen av juridiske tjenester

  • stivheter i prisstrukturen ved endrede markedsforhold

  • høye fortjenestemarginer i forhold til andre markeder eller annen næringsvirksomhet

  • økende fortjenestemarginer over tid

Et hovedproblem ved å benytte en slik tilnærmingsmåte for å dokumentere ineffektiv konkurranse er at det foreliggende materialet om pris- og kostnadsforhold i alminnelighet ikke er av en slik art og kvalitet at det på en entydig måte lar seg gjøre å fastslå eventuelle konkurransebegrensningers art, omfang og utslag.

Som det fremgår av beskrivelsen nedenfor av pris- og kostnadsforholdene for juridiske tjenester, er dette i stor grad også tilfelle for denne sektoren. Dette er én grunn, men ikke den viktigste grunnen, til at utvalget som hovedtilnærmingsmåte har valgt å fokusere på vilkårene for effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. Videre har utvalget forsøkt å identifisere eventuelle konkurransebegrensninger direkte samt å legge til rette for ordninger som kan stimulere til økt konkurranse; jf. for øvrig kapittel 16.

Utvalget har imidlertid gjennomgått foreliggende statistisk materiale om pris- og kostnadsforhold for juridiske tjenester og har også foretatt egne undersøkelser av forhold som kan bidra til å belyse konkurransesituasjonen. Fremstillingen i dette kapittelet og det påfølgende er av deskriptiv art. En nærmere analyse på grunnlag av det samlede materialet gis i del VI.

Da juridiske tjenester i første rekke tilbys av advokatnæringen, er fremstillingen konsentrert om denne næringen. Prisdata for advokatbransjen er vanskelig tilgjengelige og presenteres i den grad de foreligger. Sentrale kostnadskomponenter og kostnadsutviklingen, samt inntektsutviklingen omtales. Det har ikke vært mulig å skaffe en dekkende oversikt over utviklingen i inntjeningen i advokatnæringen. Til sist gis det en beskrivelse av og sammenligning med pris- og kostnadsforholdene, samt marginer hos andre tilbydere av juridiske tjenester, i den grad slike opplysninger foreligger.

11.2 Priser på advokattjenester – størrelsen på salærsatsene

11.2.1 Innledning

I det følgende gis det en oversikt over tilgjengelige prisdata for advokatnæringen.

Som nevnt innledningsvis kan det være interessant å sammenligne prisnivået i advokatnæringen med den generelle prisutviklingen i samfunnet, med salærnivået til advokater i andre land og med salærnivået til andre juridiske tjenesteytere. En slik sammenligning følger nedenfor og i avsnitt 11.5.1 (rettshjelpere).

Når man skal undersøke prisene på advokattjenester, er det både aktuelt å måle prisutviklingen over flere år og se på prisnivået på ett valgt tidspunkt. Tilgangen på data begrenser imidlertid mulighetene for å danne seg et nøyaktig bilde over pris­utviklingen over tid.

Utvalget undersøkte priser i advokatundersøkelsen. Som følge av den lave svarprosenten på utvalgets undersøkelse, er datagrunnlaget om priser av begrenset verdi. Dessuten har utvalget valgt å benytte seg av den informasjon som er ­tilgjengelig om prisene på advokattjenester, først og fremst Advokatforeningens pris- og kostnadsundersøkelser. Advokatforeningens undersøkelser er således de mest komplette. Også disse undersøkelsene lider under visse svakheter fordi svar­andelene er lave, særlig blant de advokater som man kunne forvente høyeste inntekter fra. Utvalget har imidlertid av mangel på alternativer valgt å presentere tilgjengelige data slik de foreligger.

Utvalget vil innledningsvis generelt påpeke at det advokater vanligvis oppgir som timepris ikke nødvendigvis gir et dekkende bilde av det reelle prisnivået, siden timepris kun er ett element i beregningen av det totale salæret eller den totale kostnaden for et oppdrag.

Oppgitt og reell timepris

Forskjellen mellom reell og oppgitt timepris er, slik utvalget legger til grunn, at reell timepris finnes ved å dele samlede salærinntekter på antallet fakturerte timer. Oppgitt timepris er den timeprisen advokatene oppgir i for eksempel informasjonsbrosjyrer, til prismyndighetene og lignende. Oppgitt timepris utgjør som nevnt i kapittel 6 kun én av komponentene i salærberegningen. Også den enkelte advokats oppgitte timepriser kan variere, dvs. at den enkelte advokat ofte har forskjellige timepriser på ulike typer oppdrag, for eksempel gradert etter kompleksitet eller lignende. Reell timepris inneholder dermed som regel flere komponenter enn oppgitt timepris.

11.2.2 Utvalgets undersøkelse av timepriser blant advokater

Oppgitt timepris

Undersøkelsen ble gjennomført av Faktum Markedsanalyse på vegne av Advokatkonkurranseutvalget. 8 80 av 146 respondenter har oppgitt en konkret timepris. Deres gjennomsnittlige oppgitte timepris er 1066 kr ekskl. mva. 139 av 146 respondenter har oppgitt et prisintervall. Det betyr at mange advokater både opererer med konkrete timepriser og prisintervaller, trolig avhengig av type sak.

Tabell 11.1 Oppgitt timepris blant respondentene i 2002*

AdvokatgruppeTimeprisAntall respondenter
Selvstendig advokat**99328
Partner i firma133512
Ansatt advokat112120
Advokatfullmektig95320
Totalt106680

* Gjennomsnittspris per advokatgruppe.

** Med selvstendig advokat menes en advokat som arbeider i enmannsforetak eller kontorfellesskap.

Geografiske prisvariasjoner

Prisene varierer mellom Oslo, større byer og småbyer/tettsteder. Oslo har det høyeste prisnivået, så følger andre store byer og småbyer/tettsteder.

Reell timepris

122 av 146 respondenter har oppgitt sin reelle timepris. Den gjennomsnittlige reelle timeprisen er 1046 kr ekskl. mva.

Som nevnt ovenfor er prisdataene fra undersøkelsen lite generaliserbare som følge av den lave svarprosenten blant advokatene. Sammen med annet foreliggende statistisk materiale og utvalgets allmenne inntrykk fra advokatmarkedet fremstår de oppgitte prisene og særlig de reelle timeprisene som lave i store byer og særlig blant forretningsadvokater. For andre advokater stemmer den gjennomsnittlige prisen trolig bedre.

11.2.3 Advokatforeningens undersøkelse av advokaters timepriser overfor private klienter

Advokatforeningen undersøkte timeprisene blant sine privatpraktiserende medlemmer i 2001. 9 1100 av Advokatforeningens ca. 4500 medlemmer besvarte undersøkelsen, noe som gir en svarprosent på i underkant av 25 prosent. Av disse var 300 forretningsadvokater. De skulle ikke besvare spørsmålene om salærsatser til private klienter. Det innebærer at timeprisene gjengitt nedenfor kun er representative for deler av Advokatforeningens medlemsmasse, og at de trolig ligger lavere enn om forretningsadvokatene var inkludert. Det er ikke uvanlig at timeprisen for større bedriftsklienter, i alle fall den reelle, ligger godt over timeprisen for privatpersoner.

Totalt var den gjennomsnittlige oppgitte timeprisen til private klienter på 975 kr. Gjennomsnittlig oppgitt timepris i Oslo, Bergen og Trondheim var 1039 kr per time, mens den var på 936 kr i landet for øvrig.

Tabell 11.2 Priser på advokattjenester til private ­klienter* i 2001

  AntallGjennomsnittlig timepris
Storby**2161039
Norge utenom storbyene348936
Totalt564975

* Merk at forretningsadvokater er utelatt (Begrunnelsen synes å være at de ikke har private klienter).

** Oslo, Bergen og Trondheim.

Kilde: Advokatforeningens undersøkelse av konkurranseforholdene i advokatbransjen i 2001.

I 1999 ble den reelle timeprisen i Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse 10 beregnet til 1150 kr. Tilsvarende tall for 1994 var 916 kr. Man la i disse undersøkelsene til grunn at den enkelte advokat/fullmektig hadde 1250 fakturerbare timer per år. Det er vanlig å legge til grunn at en effektiv advokat med god sakstilgang fakturerer rundt 1250 timer av årets 1800 arbeidstimer. Øvrige timer brukes til etterutdanning, kontorhold m.v.

Dette gir en prisvekst på ca. 25 prosent fra 1994 til 1999. Den generelle prisstigningen i samfunnet, representert ved konsumprisindeksen, var på 12 prosent i perioden. Det har imidlertid vært en prisnedgang på advokattjenester fra 1999 til 2001. Det er usikkert hva denne nedgangen skyldes, men én årsak er trolig at forretningsadvokater ikke var med i undersøkelsen i 2001.

Sammenholdt med utvalgets egen undersøkelse, legger utvalget til grunn at den gjennomsnittlige timeprisen som oppgis til uprofesjonelle brukere ligger på omtrent 1050 kr per time. Utvalget antar at timeprisen som oppgis til profesjonelle brukere ligger over dette.

11.2.4 Advokatforeningens undersøkelse av timepriser i ulike typer advokatfirmaer

I 1999 undersøkte Advokatforeningen prisene hos ulike typer advokatfirmaer. Som det fremgår i tabell 11.3, var gjennomsnittlig timepris i 1999 høyest hos firmaer med mer enn 10 advokater og nest høyest hos firmaer med mellom 6 og 10 advokater. Deres gjennomsnittlige timepris var henholdsvis 1366 kr og 1046 kr. Enkeltmannsforetak og øvrige advokatfirmaer med kontorhjelp hadde en høyere timepris enn samme typen virksomhet uten kontorhjelp. Unntaket var firmaer med 3 til 5 medlemmer uten kontorhjelp som hadde en høyere timepris enn tilsvarende firmaer med kontorhjelp.

Tabell 11.3 Priser i ulike typer advokatfirmaer i 1999

OrganisasjonsformAntall firmaerGjennomsnittlig timeprisAndel av medlemmer
Advokat med kontorhjelp34879536
Advokat uten kontorhjelp18256519
Firma 1-3 m/kontorhjelp287597
Firma 1-3 u/kontorhjelp86642
Firma 3-5 m/kontorhjelp197558
Firma 3-5 u/kontorhjelp27881
Firma med 6-10 advokater1310468
Firma med mer enn 10 adv.13136619

Kilde: Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse, 1999.

11.2.5 Salærnivået i utlandet

Salærnivået og måten salæret fastsettes på i andre land er beskrevet i Del V. Timeprisen synes gjennomgående å ligge lavere i Norge enn i Danmark og Sverige. Slike sammenligninger er generelt vanskelige å forta og kan være beheftet med feil, i tillegg til at gjennomsnittstall kan dekke over store variasjoner i priser fra land til land.

Sammenligningen er basert på tall fra Legal 500 11, som opplyser at timeprisen i Norge, Danmark og Sverige varierer fra henholdsvis £ 112, £ 190 og £ 200 til over £ 300 i samtlige land.

Den offentlige salærsatsen i fri rettshjelpssaker kan også gi en indikasjon på prisnivået i det enkelte land. I Norge, Danmark og Sverige er timeprisene henholdsvis 735 NOK, 1100 DKK og 929 SEK ekskl. mva.

11.2.6 Oppsummering – prisene i advokatnæringen

Timeprisen er én av (ofte den viktigste) komponenten når sluttsalæret (prisen på tjenesten) skal beregnes. Timeprisene – særlig de reelle – antas å variere i relativt stor utstrekning. Se nærmere om beregning av salær i punkt 6.5.3 og 20.4.

Gjennomsnittlig reell timepris er ifølge utvalgets undersøkelse 1046 kr ekskl. mva.

Advokater i større firmaer har en høyere gjennomsnittspris enn advokater som arbeider i mindre firmaer, noe som trolig har sammenheng med at større firmaer har rettet sin virksomhet mot bedriftsklienter med høyere betalingsvillighet.

Timeprisen i Norge synes å være gjennomgående lavere enn i andre land det er naturlig å sammenligne med.

11.3 Kostnadsnivået hos advokater

11.3.1 Innledning

Opplysninger om kostnadsutviklingen og kostnadseffektiviteten i produksjonen av juridiske tjenester kan som nevnt foran gi en viss indikasjon på om konkurransen i markedet er effektiv.

11.3.2 Advokatforeningens undersøkelse av kostnadene i advokatnæringen

I Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001 er kostnader definert som den gjennomsnittlige, prosentvise andelen av brutto omsetningen per advokat som går til det å dekke kostnader, inkludert finanskostnader og utgifter til pensjonssparing. 12 Kostnadene utgjorde i gjennomsnitt 52 prosent av brutto omsetningen i 2001, mot 46 prosent i 1999 og 50 prosent i 1994. Utvalget vil bemerke at tallmaterialet presenteres slik det foreligger, og at det hefter en viss usikkerhet ved materialet.

Kostnader sett i forhold til firmastørrelse

Nedenfor gis det en oversikt over kostnadsnivået og kostnadsprosenten per advokat for ulike typer advokatfirmaer i 1999 og 2001, dvs. hvordan kostnadene og kostnadsprosenten per advokat varierer etter hva slags type firma den enkelte advokat er medeier i.

Tabell 11.4 Kostnader per advokat etter firmatype i 1999 og 2001

  Totale kostnaderBrutto omsetningKostnadsprosent*Netto omsetning
  1 9992 0011 9992 0011999200119992001
Enkeltmannsfirma318 619342 222874 966953 13336,435,9556 347610 911
Enkel­tmannsfirma m/fullmektig(er)461 017689 7821 099 5991 415 32842,048,7638 582725 546
Enkeltmannsfirma m/kontorhjelp508 730602 0281 232 0131 496 00041,340,2723 283893 972
Enkeltmannsfirma –m/ktr og fullm.957 7501 032 8231 916 3452 057 80950,050,2958 5951 024 986
Firma, 2-3236 766323 823795 6961 149 41129,828,2558 930825 588
Firma, 2-3 m/fullm.548 266964 5021 329 0362 181 59541,344,2780 7701 217 093
Firma, 4-5641 130750 3401 349 8221 619 05947,546,2708 692868 719
Firma, 6-10 partner978 339711 7932 085 8991 644 17046,943,31 107560932 377
Firma, > 10 partner2 071 2973 239 7774 217 8185 274 62249,161,42 1465212 034845

* Kostnader som andel av brutto omsetning. Kostnadene er inklusiv pensjonsutgifter og finanskostnader.

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001. Utvalget har gjort egne beregninger av kostnader og kostnadsprosenten basert på tall for brutto og netto omsetning.

Det fremgår at advokatfirmaer som har flere enn 10 partnere har det klart høyeste kostnadsnivået, med ca. 3,2 mill. kr per advokat i 2001. Dette dreier seg bl.a. om lønn til fullmektiger. Kostnadsprosenten viser en relativt flat utvikling for de fleste firmatyper. Kostnadsprosenten øker mest for de største firmaene, fra 49,1 prosent i 1999 til 61,4 prosent i 2001. Den viktigste årsaken til den sterke økningen i kostnadsprosenten er trolig at de største advokatfirmaene har økt andelen fullmektiger per advokat i betydelig grad.

11.3.3 Nærmere om advokaters kostnader

I det følgende redegjøres det for advokaters kostnader. Advokatenes ordinære kostnader kan grupperes i tre komponenter. 13

Første del omfatter lønnsutgifter til ansatte jurister og ikke-jurister (for eksempel advokatfullmektig og sekretær), herunder eventuell bonus og lignende til fullmektiger. Dernest dreier det seg om andre utgifter i firmaer; fellesutgifter – så som husleie, strøm, telefonutgifter, kopiering, porto osv. I tillegg kommer såkalte særutgifter, som for eksempel utgifter til pensjonsordning, kurs og etterutdanning. Lønn og husleie utgjør de klart største kostnadskomponentene.

Ifølge Advokatforeningen gikk antallet sekretærer per advokat/fullmektig ned fra 0,57 til 0,47 fra 1999 til 2001. Økt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) antas å være årsaken til nedgangen. Advokatforeningen forventer som nevnt foran en ytterlige reduksjon i antallet sekretærer per advokat/fullmektig fremover.

I tillegg til de ovennevnte utgiftspostene må advokatfirmaets investeringer i for eksempel kontorutstyr og IKT tas i betraktning.

Det synes å være en oppfatning i bransjen om at advokater tradisjonelt har fokusert mest på utøvelsen av advokatgjerningen og mindre på økonomisk styring av virksomheten. Dette kan ha virket inn på kostnadseffektiviteten. 14 Det vises til kapittel 19 for nærmere drøfting.

11.4 Overskuddet i advokatnæringen

11.4.1 Innledning

Opplysninger om overskuddet i næringen, økende fortjenestemarginer over tid og fortjenestemarginer i forhold til andre markeder eller næringsvirksomhet vil som nevnt innledningsvis kunne gi indikasjoner på graden av effektiv konkurranse i markedet.

Differansen mellom samlede inntekter og kostnader er overskuddet i en næring. Det knytter seg måleproblemer til både inntekt (pris*mengde) og kostnader i advokatnæringen. Gitt at det er mulig å fastslå nivået på overskuddet, kan dette gi informasjon om hvorvidt det finnes en inntjening blant advokater som er større enn i andre frie yrker. Problemet med en sammenligning med andre næringer er at bl.a. etterspørselsforhold og kostnadsforhold kan være forskjellige i de bransjene man sammenligner med, jf. drøftingen innledningsvis.

Utvalget har fått tilgang til Advokatforeningens undersøkelser av utviklingen i brutto og netto omsetningen i advokatnæringen. Disse tallene kan gi et inntrykk av utviklingen i omsetning, overskudd og inntekt i næringen.

11.4.2 Advokatforeningens undersøkelse av omsetnings- og inntektsveksten i advokatnæringen 15

11.4.2.1 Innledning

Advokatforeningens medlemmer hadde i 2001 en brutto omsetning på 6,8 mrd. kr.

I 1999 var brutto omsetningen på 4,9 mrd. kr. Dette gir en omsetningsvekst på ca. 39 prosent fra 1999 til 2001.

Brutto- og nettoomsetningen er inklusive inntekter fra eiendomsmekling, inkasso, styrehonorarer og annen arbeidsinntekt. 16 Netto omsetning er ordinært resultat før skatt, med andre ord brutto omsetning fratrukket kostnader.

Noe upresist kan netto omsetning per advokat sammenlignes med brutto inntekt per lønnstaker. Netto omsetning tilsvarer normalt advokatens inntekter fratrukket kostnader. Når fradrag for kostnader er gjort beregnes skatt. Nettoomsetning etter skatt gir dermed advokatens netto inntekt (arbeidsinntekt etter skatt). Det vises for øvrig til tabell 11.5.

11.4.2.2 Veksten i brutto og netto omsetning per advokat

Veksten i omsetningen, sammenholdt med veksten i antall advokater og advokatfullmektiger, indikerer at omsetningen per juridisk tjenesteyter har økt.

Brutto omsetning

Advokatene (partnere/eiere) hadde en gjennomsnittlig brutto omsetning på 2,48 mill. kr i 2001, opp fra 1,83 mill. kr i 1999. I 1994 var brutto omsetningen per advokat på 1,14 mill. kr.

Den gjennomsnittlige bruttoomsetningen per advokat økte med i underkant av 36 prosent fra 1999 til 2001.

En viktig årsak til den høye veksten i brutto omsetning per advokat er den store veksten i antallet fullmektiger. Fullmektiger genererer inntekter for eieren/ partneren, men har selv fast lønn pluss eventuell bonus, pensjonsavtaler og andre tilleggsgoder.

Andre årsaker til omsetningsøkningen over tid kan være at tjenestene har skiftet karakter, dvs. at de kan ha fått et annet innhold, slik at det har skjedd en verdistigning, ikke bare prisstigning. Videre synes markedet å ha blitt mer rettet mot forretningskunder.

Netto omsetning

Den gjennomsnittlige nettoomsetningen per advokat var på 1,17 mill. kr i 2001 og 983 000 kr i 1999. Tilsvarende tall i 1994 var 630 000 kr.

Dette gir en vekst i advokaters nettoinntekt på 19 prosent fra 1999 til 2001. Advokater har hatt en realinntektsvekst på 14,3 prosent i perioden. Til sammenligning var den generelle lønnsveksten blant lønnstakere i offentlig og privat sektor på 9,3 prosent i perioden 1999 til 2001, mens prisveksten var på 4,7 prosent. Dette gir en realinntekts­vekst på 4,6 prosent. Inntektsveksten blant advokater synes med andre ord å ha vært høyere enn gjennomsnittet i privat og offentlig sektor i den aktuelle perioden.

Fra 1994 til 1998 hadde advokatene en vekst i nettoinntekten på 56 prosent, mens den generelle lønnsveksten var på 24 prosent og prisveksten var på 12 prosent.

I 1999 foretok Advokatforeningen en tenkt inntektssammenligning mellom en gjennomsnittlig allmennpraktiserende advokats og en lagdommers inntekter.

I tabell 11.5 refereres Advokatforeningens eksempel på hvor store salærinntekter en allmennpraktiserende advokat må ha for å få en tilsvarende disponibel inntekt etter skatt som en lagdommer.

Det presiseres at utvalget ikke har vurdert innholdet i og størrelsen på de ulike postene i tabellen, eller bakgrunnsmaterialet tabellen bygger på.

Tabell 11.5 Advokatforeningens sammenligning av en advokats og en lagdommers inntekter

  Advokat m/kontorhjelpAdvokat m/kontorhjelp og fullmektigerLagdommer
Salærinntekt1 100 0001 600 000 
Kostnader-506 000-736 000 
Overskudd/lønn594 000864 000550 000
 
Overskudd/lønn594 000864 000550 000
Lønnsfradrag-30 000-130 000 
Personinntekt564 000734 000550 000
 
Overskudd/lønn594 000864 000550 000
Inntekt egen bolig20 00020 00020 000
Fradrag for renter i næring-30 000-30 000 
Minstefradrag-34 900
Fradrag for renter privatlån-60 000-60 000-60 000
Premie egen pensjon-40 000-40 000-10 000
Premie sykeavbrudd-15 000-15 000 
Klassefradrag-26 300-26 300-26 300
«Sekkepost«-25 000-25 000-25 000
Alminnelig inntekt417 700687 700413 800
 
Skatteberegning 
Kommune/fylkesskatt 19,25 %80 407132 38279 657
Fellesskatt 8,75 %36 54960 17436 208
Trygdeavgift 10,7 %/7,8 %60 34878 53842 900
Toppskatt 13,5 %39 81262 76237 922
Sum inntektsskatt217 116333 856196 686
 
Disponibel inntekt 
Overskudd/lønn594 000864 000550 000
- skatt-217 116-333 856-196 686
- renter privatlån-60 000-60 000-60 000
- pensjonspremie-40 000-40 000-10 000
- premie sykeavbrudd-15 000-15 000 
Disponibelt etter skatt261 885415 145283 315
11.4.2.3 Omsetningsvekst etter firmastørrelse

I tabell 11.6 gis det en oversikt over veksten i omsetningen per advokat sett i forhold til størrelsen på det firmaet han er medeier i. Tallene er hentet fra Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse i 2001. 17 Veksten i netto omsetning er det samme som veksten i resultat, dvs. veksten i brutto lønn per advokat.

Tabell 11.6 Brutto og netto omsetning per advokat etter firmastørrelse i 1999 og 2001. Vekst i brutto og netto omsetning i perioden 1999 til 2001*

  NettoBruttoEndring 1999-2001 i prosent
1 9992 0011 9992 001NettoBrutto
Enkeltmannsfirma556 347610 911874 966953 1339,8 %8,9 %
Enkeltmannsfirma – fullm.638 582725 5461 099 5991 415 32813,6 %28,7 %
Enkeltmannsfirma – ktr.723 283893 9721 232 0131 496 00023,6 %21,4 %
Enkeltmannsfirma – ktr., fullm.958 5951 024 9861 916 3452 057 8096,9 %7,4 %
Firma, 2-3 –558 930825 588795 6961 149 41147,7 %44,5 %
Firma, 2-3 – fullm.780 7701 217 0931 329 0362 181 59555,9 %64,1 %
Firma, 4-5708 692868 7191 349 8221 619 05922,6 %19,9 %
Firma, 6-10 partner1 107 560932 3772 085 8991 644 170-15,8 %-21,2 %
Firma, > 10 partner2 146 5212 034 8454 217 8185 274 622-5,2 %25,1 %

* Brutto og netto omsetning før pensjonspremie og nødvendige renteutgifter til finansiering av virksom­heten.

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

Ifølge Advokatforeningen er det lavere kostnader og noe lavere inntjening i distriktene.

Advokater (eiere/partnere) i firmaer med 2-3 partnere og med fullmektiger har den sterkeste omsetningsveksten, med en vekst på 64 og 56 prosent i henholdsvis brutto og netto omsetning fra 1999 til 2001.

Advokater som arbeider alene og firmaer med 6-10 partnere har den svakeste utviklingen i brutto og netto omsetning fra 1999 til 2001, med en reduksjon på henholdsvis 21 og 16 prosent.

Ca. 65 prosent av advokatene arbeider i kontorfellesskap eller i mindre firmaer (1-5 advokater). Deres gjennomsnittlige netto omsetning ligger i hovedsak i intervallet 600 000 kr til 1,2 mill. kr.

Ca. 25 prosent av advokatene arbeider i større advokatfirmaer (mer enn 10 advokater). Deres gjennomsnittlige netto omsetning var på 2,03 mill. kr i 2001. Denne advokatgruppen har en nedgang i nettoomsetningen i perioden, noe som kan indikere at utgiftene til fullmektiglønninger, som utgjør en viktig kostnadskomponent, ikke slår ut i tilsvarende økte salærinntekter.

Advokater med fullmektiger har bedre inntjening enn advokater uten fullmektiger.

Videre har firmaer med kontorhjelp generelt en høyere inntjening enn firmaer uten kontorhjelp.

Det er liten forskjell i inntjeningen mellom enkeltmannsforetak og de mindre advokatfirmaene. Dette kan skyldes at mange av advokatene som har driver et enkeltmannsforetak arbeider i kontorfellesskap. Advokater uten kontorhjelp arbeider imidlertid i større grad helt alene, noe som bidrar til lavere inntekter i denne gruppen.

De store firmaene (med mer enn 50 medlemmer) har kapasitet til kompliserte og tunge saker som krever spesialkompetanse, og har derved et konkurransefortrinn overfor de mellomstore firmaene. Dette gir muligheter til høy inntjening.

11.4.2.4 Omsetning etter saks- og klienttype

Advokatforeningens undersøkelse viser at både saks- og klienttype har betydning for størrelsen på omsetningen per advokat/fullmektig.

Tabell 11.7 Andel av salærinntekter fra næringslivsklienter

Andel av salær i prosent19992001Endring i prosent 1999-2001
Antall*BruttoNettoAntallBruttoNettoBruttoNetto
0 – 201881 153 562673 9832181 488 173884 38129,031,2
20 – 401131 513 398821 7841861 442 602835 077-4,71,6
40 – 601281 617 540916 5581751 353 745705 138-16,3-23,1
60 – 802052 443 0261 324 8571871 815 629847 759-25,7-36,0
80 +1173 032 5081 576 5963584 359 1831 926 40043,722,2

* Antall er antall advokater/fullmektiger

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

Tabell 11.8 Andel av salær fra private klienter

Andel av salær i prosent19992001Endring i prosent 1999-2001
AntallBruttoNettoAntallBruttoNettoBruttoNetto
0 – 203382 618 3981 392 9723314 326 1901 948 21965,239,9
20 – 402101 473 130813 3032861 564 871816 0886,20,3
40 – 601061 268 205750 1842691 262 874696 037-0,4-7,2
60 – 80551 148 941653 5581231 443 446820 23925,625,5
80 +271 172 216606 326951 599 424941 02636,455,2

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

Inntjeningen er gjennomgående større for advokater som har sine inntekter fra næringslivsklienter. Videre synes de som har selvbetalende, private klienter å tjene noe mer enn de som har fri rettshjelpssaker og straffesaker.

Ifølge Advokatforeningens undersøkelse har de som konsentrerer seg om ett fagområde høyere inntjening enn de som arbeider innenfor flere fagområder. Det fremstår med andre ord som lønnsomt å konsentrere seg om én klienttype/spesialisere seg. Dette gjelder både fri rettshjelpssaker og straffesaker, næringslivsklienter og private klienter. Spesielt synlig er dette i de tilfellene advokaten fordeler arbeidstiden likt mellom to eller flere fagområder.

11.4.2.5 Inntektsveksten for advokatfullmektiger, ansatte advokater og bedriftsadvokater

Advokatfullmektiger, ansatte advokater og bedriftsadvokater utgjorde ca. 48 prosent av Advokatforeningens medlemmer i 2001. Disse er ansatt og hever lønn, bonuser og liknende på lik linje med andre lønnstakere.

Advokatfullmektiger

Ca. 25 prosent av Advokatforeningens medlemmer er advokatfullmektiger. Det har vært en vekst i antallet fullmektiger på over 50 prosent fra 1999 til 2001. Gjennom­snittslønnen (brutto) per fullmektig har økt fra 354 000 kr i 1999 til ca. 430 000 kr i 2001. Advokatfullmektigenes gjennomsnittslønn stiger med størrelsen på firmaet de er ansatt i.

Med en lønnsvekst på 22 prosent synes advokatfullmektigene å ha hatt en bedre inntektsutvikling enn advokater (eiere/partnere) 18 og en bedre inntektsutvikling enn det som er gjennomsnittet for ansatte i privat og offentlig sektor i perioden 1999 til 2001 (9,3 prosent).

Ansatte advokater

I overkant av 6 prosent av Advokatforeningens medlemmer er ansatte advokater. Gruppen er i vekst, men er fortsatt relativt liten. Ansatte advokaters gjennomsnitts­lønn steg med 26 prosent fra 472 000 kr til 596 000 kr fra 1999 til 2001.

Ifølge Advokatforeningens undersøkelse har ansatte advokater hatt en enda sterkere inntektsvekst enn advokatfullmektiger fra 1999 til 2001, med 26 prosent.

Bedriftsadvokater

Bedriftsadvokater utgjør ca. 16 prosent av Advokatforeningens medlemsmasse. Gruppen er i vekst, men dens relative andel av medlemsmassen er konstant.

Tabell 11.9 Gjennomsnittslønn per gruppe i advokatnæringen i 2001

  LønnAndel av medlemmer i 2001
Advokat*1 168 00051,9 %
Advokatfullmektig430 00025,4 %
Ansatt advokat621 0006,6 %
Bedriftsadvokat669 00016,2 %
Totalt864 000100 %

* Gjennomsnittslønn per advokat er gjennomsnittlig netto omsetning per advokat.

Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001.

Deres gjennomsnittslønn var på 666 000 i 2001. Det foreligger ikke statistikk for denne gruppen fra 1999.

Med en netto omsetning på 3,3 mrd. kr var den gjennomsnittlige omsetningen per medlem i Advokatforeningen ca. 623 000 kr i 2001.

11.4.3 Oppsummering – omsetnings- og inntektsutviklingen i advokatnæringen

Advokater har hatt en betydelig omsetnings- og inntektsvekst fra 1999 til 2001. Inntektsveksten er målt som vekst i netto omsetning, som til en viss grad kan sammenlignes med en lønnstakers bruttoinntekt. Netto omsetningen steg med 19 prosent, mens den generelle lønnsveksten i samfunnet var på 9,3 prosent.

Advokaters gjennomsnittlige omsetning øker med andelen av inntektene som kommer fra næringslivsklienter. Tilsvarende avtar den når andelen av salærinntekter som kommer fra henholdsvis private, selvbetalende klienter og fri rettshjelpssaker/straffesaker øker.

Advokatfullmektiger og ansatte advokater er lønnstakere ansatt hos en advokat/et advokatfirma. Disse yrkesgruppene er i sterk vekst og har hatt en inntektsvekst på 22 og 26 prosent fra 1999 til 2001.

11.5 Sammenlikning av priser, kostnader og inntjening i advokatnæringen og hos andre tilbydere av juridiske tjenester

11.5.1 Rettshjelpere

Gjennomsnittsprisen blant rettshjelpere som i første rekke tilbyr rettshjelp til privatpersoner er ca. 850 kr per time inkl. moms, men med store variasjoner. Gjennomsnittsprisen eksklusiv moms er 681 kr. 10 av rettshjelperne har oppgitt reell timepris. Den gjennomsnittlige reelle timeprisen ligger på ca. 515 kr. Antallet observasjoner er få. En nærmere omtale av undersøkelsen følger i avsnitt 12.3.

Det generelle inntrykket er at rettshjelpere som gir sin bistand til privatpersoner har et prisnivå som ligger noe under advokaters prisnivå.

En del rettshjelpere har også oppgitt sine kostnader og brutto omsetning. Sentrale kostnadskomponenter er husleie og datautstyr. Med unntak av lønn til fullmektiger er kostnadskomponentene noenlunde de samme som for advokater. Det er relativt få av dem som yter rettshjelp til privatpersoner som har drevet sin virksomhet på heltid over flere år. De færreste har en årsinntekt på størrelse med en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker.

11.5.2 Revisorer, konsulenter og lignende

Juridisk tjenesteyting inngår som en integrert del av slike tilbyderes øvrige virksomhet. Dette gjør det vanskelig å skaffe data som er sammenlignbare med pris- og kostnadsdata fra advokatnæringen. Ifølge Revisorforeningen foreligger det ikke noen oversikt over timepriser, kostnader, inntekter osv.

11.5.3 Øvrige tilbydere

For organisasjoner og velferdstilbud og lignende er det vanskelig å finne sammenlignbare kostnads- og inntektstall, fordi de ikke priser sine tjenester i markedet og tilbyr juridiske tjenester som en integrert del av sin øvrige virksomhet.

11.6 Oppsummering – pris- og kostnadsforhold

En pris- og kostnadsbeskrivelse kan benyttes til å gi en indikasjon på om konkurransen i markedet fungerer effektivt, eller om det foreligger konkurranse­begrensninger av ulik art. Slike begrensinger kan resultere i ineffektiv konkurranse, for eksempel som følge av at enkeltaktører eller grupper av aktører utnytter markedsmakt.

I dette kapittelet ble tilgjengelige data for pris, kostnads- omsetnings- og inntektsutviklingen i advokatnæringen gjennomgått.

Følgende forhold har blitt belyst:

  • prisstigningen på advokattjenester over tid og i forhold til prisutviklingen ellers i samfunnet

  • priser på juridiske tjenester i Norge sammenlignet med tilsvarende priser i andre land

  • kostnadsutviklingen i advokatnæringen

  • omsetnings- og inntektsutviklingen i advokatnæringen over tid og sammenlignet med den generelle inntektsutviklingen i samfunnet

Fra 1994 til 1999 var prisveksten på advokattjenester ifølge Advokatforeningen på ca. 25 prosent, mens den generelle prisveksten, representert ved konsumprisindeksen, var på 12 prosent. Advokatforenings tall viser at prisene på advokattjenester gikk noe ned fra 1999 til 2001, men foreliggende prisdata er ikke fullt ut sammenlignbare. Timeprisene i Norge synes å være lavere enn i andre land det er naturlig å sammenligne med.

Kostnadsprosenten har økt de siste par årene. En viktig årsak til dette er at antallet fullmektiger per advokat har økt betydelig. Sannsynligvis er det et visst potensial for å effektivisere produksjonen av juridiske tjenester. Utvalget har imidlertid ikke data som kan dokumentere at kostnadseffektiviteten i næringen er lav eller at den kunne vært høyere. Omsetningen har økt betydelig i volum for advokatnæringen under ett. Det har også funnet sted en betydelig økning i omsetningen per advokat. Inntektsutviklingen for så vel advokater som fullmektiger og ansatte advokater har vært høy de senere år. Det samme er tilfelle for utviklingen i overskuddet per advokat. Store advokatfirmaer har imidlertid en nedgang i netto omsetningen per advokat fra 1999 til 2001.

I analysen i del V vurderes konkurransen i advokatnæringen og blant øvrige tilbydere i lys av bl.a. resultatene i dette kapittelet og informasjon om tilbydernes og etterspørrernes markedsatferd som er fremkommet i utvalgets spørreundersøkelser. Disse undersøkelsene er omtalt i kapittel 12.

12 Oppsummering av spørreundersøkelser blant tilbydere og etterspørrere av juridiske tjenester

12.1 Metode

For å få innsikt i tilbydernes og etterspørrernes markedsatferd har utvalget fått gjennomført en spørreundersøkelse blant henholdsvis advokater, rettshjelpere, privatpersoner og små- og mellomstore bedrifter. Undersøkelsene om advokater, privatpersoner og små- og mellomstore bedrifter er utført av Faktum Markedsanalyse og følger med utredningen som utrykket vedlegg. Nedenfor gis det en oppsummering av de viktigste resultatene i de fire undersøkelsene.

Det er forholdsvis få observasjoner i undersøkelsene. Det betyr at feilmarginene ikke er ubetydelige.

Selv om ikke alle resultatene er generaliserbare, gir de et inntrykk av de ulike tilbyderne og etterspørrernes oppfatninger på ulike områder, bl.a. om hva som er sentrale konkurranseparametre, hvor sterk konkurransen er og hvordan etterspørrere for eksempel vurderer priser og kvalitet hos tjenesteyterne. Sammen med annet tilgjengelig materiale danner dette et grunnlag for de vurderinger som utvalget gjør i sin analyse i del V.

Utvalget har selv gjennomført en spørreundersøkelse blant de ca. 60 rettshjelperne som er registrert i Norge. Svarprosenten var ca. 38. Resultatene kan gi et inntrykk av rettshjelperes konkurransesituasjon, selv om resultatene ikke nødvendigvis gjenspeiler situasjonen for alle rettshjelpere.

12.2 Undersøkelsen blant advokater

12.2.1 Om utvalget og signifikansen til undersøkelsen

Utvalgets undersøkelse blant advokater ble gjennomført av Faktum Markedsanalyse AS. Skjemaet ble sendt til 500 advokater/advokatfirmaer per post i januar 2002. Det kom inn 146 gyldige svar. Dette gir en svarprosent på 29,2.

Utvalget bestod av et tilfeldig utvalg av bedrifter og enkeltpersoner som var registrert som advokater i offentlige registre. Disse befant seg over hele landet. Resultatene i totalutvalget vurderes som representative. Konfidensnivået var på 95 prosent.

Tabell 12.1 Feilmarginer med en base på 150 respondenter og et konfindensintervall på 95 prosent

5/95 %10/9015/8520/8025/7530/7035/6540/6045/5550/50
3,64,95,86,57,17,57,88,08,18,2

Tabell 12.1 viser feilmarginene ved ulike prosentfordelinger av svarene. Eksempelvis vil feilmarginen være 4,9 prosent dersom svarfordelingen på et spørsmål med to alternativer er 10 prosent og 90 prosent. Ved en base på 150 respondenter kan man med 95 prosent sikkerhet si at det riktige resultatet vil ligge innenfor et avvik på 3,6 prosent og 8,2 prosent.

Fordeling av respondentene etter firmagruppe og lokalisering

Nedenfor gis det en oversikt over de ulike kategoriene som ble benyttet i klassifiseringen av respondentene og deres fordeling på de ulike kategoriene. Det bemerkes at kun 2 prosent av advokatfirmaene som har svart har flere enn 20 advokater, slik at svarene fra den gruppen er beheftet med betydelig usikkerhet.

Tabell 12.2 Noen kjennetegn ved respondentene

  I prosent
Firmatype:
Enkeltmannsfirma32
Selvstendig advokat i kontorfellesskap35
Advokatfirma med færre enn 20 advokater31
Advokatfirma med flere enn 20 advokater2
Geografi:
Beliggende i småby/tettsted32
Beliggende i større by37
Beliggende i Oslo30
Tilbyr tjenester over Internett:21

12.2.2 Klienttyper og saksområder

Et hovedinntrykk fra undersøkelsen er at de fleste firmaene har både privatpersoner og små- og mellomstore bedrifter som klienter, og at mange tilbyr tjenester på en rekke saksområder. 74 prosent av advokatene har privatpersoner som klienter.

64 prosent har små- og mellomstore bedrifter som klienter, mens mellom 10 og 15 prosent har store bedrifter, kommuner og andre offentlige etater blant sine klienter. Advokater fra småbyer, tettsteder og enkeltmannsfirmaer er overrepresentert når det gjelder å ha privatpersoner som klienter. Oslo-advokatene er tilsvarende underrepre-sentert. De er imidlertid overrepresentert når det gjelder å ha store bedrifter som klienter.

Svært mange advokater arbeider med mange saksområder. Enkeltmannsfirmaer i småbyer og tettsteder er overrepresentert når det gjelder å ha familie, arv og skifterett og gjeldsforhandlinger/konkurs som spesialfelt. Advokater i Oslo er overrepresentert med selskapsrett som spesialområde.

12.2.3 Sakstilfang

50 prosent av advokatene sier at de ofte har mye å gjøre. Enkeltmannsbedrifter er underrepresentert i dette svaret. 49 prosent svarer at det som regel er passe mange saker, mens 1 prosent ofte har for lite å gjøre.

12.2.4 Konkurranseparametre

Advokatene ble bedt om å vurdere viktigheten av å være bedre enn konkurrentene på en del forhold. På en skala for viktighet, der 4 er høyeste score, anses faktorene kommunikasjon med klienten og renommé som viktigst med en score på 3,6, tett fulgt av kunnskap/kvalitet/spesialisering med 3,4. Pris, kapasitet og kompetansebredde fremstod som klart mindre viktig med en score på mellom 2,6 og 2,8.

Det er en større tendens til spesialisering i Oslo (Advokatene i Oslo oppgir i større grad at konkurrentene har samme spesialområde og at de har samme type klienter). Advokater i Oslo tror i større grad at konkurrentene har større kompetansebredde, mens advokater i småbyer/tettsteder i større grad mener at konkurrentene har samme kompetansebredde. 66 prosent av advokatene mener at konkurrentene har omtrent samme renommé, mens henholdsvis 7 og 6 prosent mener at konkurrentene har dårligere/bedre renommé. 22 prosent oppgir at de ikke vet.

Antallet konkurrenter

Nesten halvparten av advokatene mener at de har mer enn ti konkurrenter. 18 prosent har fra seks til ti konkurrenter, 19 prosent har fra tre til fem, 10 prosent har en eller to, mens 5 prosent oppgir at de har ingen konkurrenter.

Konkurrentenes lokalisering

86 prosent av advokatene mener at konkurrentene er lokalisert i samme by/tettsted/lokalområde. 19 prosent oppgav samme fylke/region. 3 prosent oppgav samme landsdel, men med stor avstand. Videre svarte 4 prosent at konkurrentene var lokalisert andre steder i Norge, mens 1 prosent oppgav utlandet. Svarandelen er over 100 prosent fordi noen advokater har krysset av på flere alternativer. Oslo-advokater er overrepresentert i svaret at konkurrentene er lokalisert i samme by, tettsted, lokalområde og advokater i byer/tettsteder er underrepresentert.

Konkurranseintensiteten

46 prosent oppfatter konkurransen som sterk. 16 prosent mener den kunne vært sterkere. 23 prosent mener at det kun delvis konkurreres, mens 3 prosent mener det er svak konkurranse. 12 prosent av advokatene hadde ingen oppfatning om dette.

Advokatfirmaer med færre enn 20 advokater er betydelig overrepresentert under svaret «sterk konkurranse» Av 146 svar var det 37 som mente at det var delvis eller svak konkurranse. 19 46 prosent av disse mente at dette skyldtes at det er nok klienter til alle. Like mange mente at det er langvarige kontakter som avgjør. 41 prosent mente at det ikke er noen tradisjon for å konkurrere, mens 35 prosent oppgav at spesialisering gjør det vanskelig å konkurrere. Flere av respondentene har krysset av på flere alternativer, slik at svarandelen her er over 100 prosent.

12.2.5 Priser

Forhold som er viktige i salærberegningen

Advokatene ble bedt om å vurdere viktigheten av ulike faktorer i salærberegningen, langs en skala fra 1 til 5. Tidsforbruk scorer klart høyest med 4,3. Deretter følger vanskelighetsgrad, sakens utfall, klientens betalingsevne og tvistegjenstandens økonomiske verdi med en score på mellom 3,4 og 3,2. Andre advokaters salærsatser vektlegges mye mindre, med en score på 2,5.

Oppfatninger om prisnivået hos konkurrentene

40 prosent tror at prisnivået er likt hos konkurrentene, 43 prosent tror det er høyere. 8 prosent tror det er lavere, mens 17 prosent oppgir at de ikke vet. Flere respondenter har krysset av på flere alternativer, noe som gir en svarprosent på over 100 prosent på dette spørsmålet. Advokater i småbyer/tettsteder er overrepresentert i svaret «konkurrentene har lavere pris enn meg».

Prisinformasjon til klientene

54 prosent gir skriftlig prisinformasjon til klientene, 46 prosent gir muntlig. 66 prosent gir bindende, 41 prosent gir ikke-bindende prisanslag. 21 prosent opplyser om prisen på hele oppdraget. 95 prosent oppgir at de kun gir generell prisinformasjon, som timesatser. Prosentfordelingen på for eksempel priser på hele oppdraget versus generelle priser er over 100 prosent, fordi en del har krysset av på begge alternativer. Det er grunn til å tro at en del praktiserer begge deler, avhengig av typen oppdrag. Det er i tillegg uvisst om advokatene gir prisopplysninger i alle oppdrag eller om de bare gjør det enkelte ganger. Resultatene stemmer dårlig med resultatene fra brukerundersøkelsene.

Oppfatning av klientenes orientering om prisnivå

53 prosent av advokatene tror at svært få av klientene undersøker priser hos flere advokater før de bestemmer seg for hvilken advokat de skal velge. 15 prosent tror at under halvparten av klientene undersøker priser hos flere. Det er ingen signifikante forskjeller i svarene til de ulike typer advokater.

Oppgitt timepris

80 av 146 respondenter har oppgitt en konkret timepris. Deres gjennomsnittlige oppgitte timepris er 1066 kr eksklusiv merverdiavgift.

Tabell 12.3 Oppgitt timepris blant respondentene*

AdvokatgruppeTimeprisAntall respondenter
Selvstendig advokat99328
Partner i firma133512
Ansatt advokat112120
Advokatfullmektig95320
Totalt80

* Gjennomsnittspris per advokatgruppe.

Oppgitt intervall for timepriser

139 av 146 respondenter har oppgitt et prisintervall. Det betyr at mange advokater både opererer med konkrete timepriser og prisintervaller, trolig avhengig av type sak.

Geografiske prisvariasjoner

Prisene varierer mellom Oslo, større byer og småbyer/tettsteder. Oslo har det høyeste prisnivået, så følger andre store byer og småbyer/tettsteder.

Reell timepris

122 av 146 respondenter har oppgitt sin reelle timepris. Den gjennomsnittlige reelle timeprisen er 1046 kr ekskl. merverdiavgift.

Faste priser på visse typer oppdrag

Enkelt testament, ektepakt og samboeravtaler er de typene oppdrag flest advokater har faste priser på. Få advokater har faste priser på øvrige typer kontrakter og lignende.

Tabell 12.4 Faste priser på noen typer oppdrag

SakstypeGjennom- snittsprisAntall respondenter
Enkelt testament146151
Ektepakt153649
Samboeravtaler177937

No cure no pay

66 prosent av advokatene har aldri brukt «No cure no pay». 27 prosent har brukt det i unntakstilfeller, 5 prosent tilbyr det av og til, 1 prosent tilbyr det ofte, mens 3 prosent har et stående tilbud om dette. Det er spesielt advokater i småbyer/tettsteder som aldri har benyttet denne typen salæravtale.

12.2.6 Markedsføring

Det klart viktigste markedsføringstiltaket er annonser i gule sider. 81 prosent av respondentene har benyttet dette markedsføringstiltaket de siste tre årene. Markedsføring på Internett har vært benyttet av 33 prosent. Deretter følger annonser i aviser, foredrag og publikasjonsvirksomhet, direkte kontakt med potensielle klienter og mediaomtale i enkeltsaker med en andel fra 28 til 19 prosent.

12.2.7 Klientenes spesifisering av oppdraget

På en del utsagn tilknyttet private klienters spesifisering av advokatens oppdrag, mente advokatene at utsagnet om at private klienter har en viss oppfatning av hva advokaten kan gjøre når de legger frem et problem stemte delvis. På et annet utsagn om at de private klientene legger frem et problem, men ikke vet om advokaten kan løse det, var svaret det samme. På utsagnene om at de private klientene har en klar oppfatning av hva advokaten skal gjøre, eller at de spesifiserer nøyaktig hva de vil ha hjelp til, var det mest forekommende svaret at dette ikke stemte så godt.

Det er den samme tendensen i advokatenes oppfatning av hvordan mindre bedrifter spesifiserer sine oppdrag. Mindre bedrifter synes å ha en noe klarere oppfatning enn privatpersoner om hva de trenger hjelp til (svakt høyere score).

12.2.8 Forhold som er viktige for klientene

Advokatene anser følgende forhold som svært viktige/viktige for private klienter, der 4 er svært viktig: Utfall/resultat, kvalitet på arbeidet og god kontakt mellom advokat og klient får en score på mellom 3,8 og 3,6. At advokaten har spesialkunnskap får en score på 3,2, mens pris scorer klart mindre med 2,9. Det er den samme tendensen i advokatenes oppfatning av hva som er viktig for små- og mellomstore bedrifter. Utfall/resultat scorer høyeste med 3,8, pris scorer klart lavest med 2,7.

12.2.9 Kundelojalitet

Det er vanlig at en klient benytter samme advokat gjennom flere oppdrag. 90 prosent av advokatene oppga dette. 94 prosent mente det er uvanlig at klientene bytter advokat i løpet av et oppdrag. Når det gjelder spørsmålet om klientene bytter advokat mellom oppdrag, var de to mest forekommende svarene blant advokatene at det var verken er vanlig/uvanlig eller at det er uvanlig.

12.3 Rettshjelpere

12.3.1 Generelt

Av ca. 60 registrerte rettshjelpere er ca. 40 såkalte jurist-rettshjelpere som har tillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet etter dl. § 218. nr 1. De øvrige er ansatt i selskaper som bl.a. Pricewaterhouse Coopers, KPMG og Deloitte & Touche.

Advokatkonkurranseutvalget sendte spørreskjema til 59 registrerte rettshjelpere. 28 rettshjelpere besvarte skjemaet. 20 Dette gir en svarprosent på 40. 4 av rettshjelperne som har besvart undersøkelsen er ansatt i multidisiplinære foretak. 3 av rettshjelpere som arbeider selvstendig, tilbyr i første rekke sine tjenester til bedrifter.

Dette gir tre ulike grupper av rettshjelpere. Det fremgår av undersøkelsen at de tilbyr ulike typer juridiske tjenester og møter en ulik konkurransesituasjon.

12.3.2 Rettshjelpere ansatt i store advokatfirmaer og lignende

Disse rettshjelperne opplyser at det for dem er liten forskjell på om de er jurister eller advokater. De er ansatt i store firmaer og synes å ha en godt innarbeidet stilling i egenskap av å være spesialist på sitt felt, for eksempel innenfor skatterett. Disse rettshjelperne omtales ikke nærmere i den videre beskrivelsen.

12.3.3 Rettshjelpere som arbeider alene, men er «spesialister»

Denne gruppen omfatter jurister som tilbyr rettshjelp innenfor områder som skatt og arbeidsrett. Inntrykket er at klienter velger å benytte rettshjelper fremfor advokat på bakgrunn av spesialkunnskap og personlig kjennskap. Markedsføring skjer via gule sider, Internett og gjennom direkte kontakt med potensielle klienter. Sakstilgangen og inntjeningen til disse rettshjelperne synes å være større enn for dem som kun tilbyr rettshjelp til privatpersoner.

12.3.4 Rettshjelp til privatpersoner

De fleste av de ca. 20 juristrettshjelperne tilbyr i hovedsak rettshjelp til privatpersoner, men i underkant av halvparten av dem tilbyr i noen grad rettshjelp til små- og mellomstore bedrifter eller kommuner. Under halvparten tilbyr tjenester på Internett.

Flertallet av disse rettshjelperne arbeider alene. Et fåtall arbeider i kontorfellesskap med andre rettshjelpere eller med advokater.

Konkurransesituasjonen

Flertallet av rettshjelperne mener at de har flere enn 10 nære konkurrenter. Et fåtall har ingen nære konkurrenter, mens noen har fra tre til fem nære konkurrenter. Mange svarer at de nærmeste konkurrentene er lokalisert i samme by/tettsted/lokalområde. Et fåtall mener at konkurrentene er lokalisert i samme region. En del svarer at de ikke vet/har ikke besvart spørsmålet.

Når det gjelder konkurranseintensiteten, er svarene jevnt fordelt på at det er konkurranse, at rettshjelpere oppfatter advokatene som konkurrenter, men ikke motsatt, at det kun delvis konkurreres og at det er svak konkurranse.

Den mest forekommende begrunnelsen for svak eller delvis konkurranse mellom advokater og rettshjelpere er at folk ikke kjenner til muligheten for å oppsøke rettshjelper. Andre årsaker er at rettshjelpere ikke har adgang til å gå i retten, at rettshjelpere og advokater betjener ulike klientgrupper, at forskjellene i kvalitet og spesialisering oppfattes som for store av klientene, at prisene til rettshjelpere og advokater er for ulike og at rettshjelpere kun kan drive i enkeltmannsforetak.

Viktige konkurranseparametre

De fleste rettshjelperne mener at pris er en viktig eller svært viktig konkurranseparameter. Gjennomgående scorer imidlertid renommé, kunnskap, kvalitet og spesialisering og kommunikasjon med klienten enda høyere enn pris blant faktorer som det er viktig å være bedre på enn konkurrentene.

Spesialområder

At konkurrentene ikke har eksakt samme spesialområder, men sammenlignbare spesialområder er det mest forekommende svaret på spørsmålet om konkurrentenes spesialområder.

Klienttyper

Flertallet oppgir at de nærmeste konkurrentene har delvis samme type klienter. De øvrige svarene er jevnt fordelt på samme type klienter, andre klienter eller vet ikke.

Kompetansebredde

Det mest forekommende svaret er at konkurrentene har større kompetansebredde, men en del mener også at konkurrentene har omtrent samme kompetansebredde. Et fåtall mener at konkurrentene har mindre kompetansebredde, men i underkant av halvparten oppgir at de ikke vet.

Renommé (omdømme)

Ca. halvparten av rettshjelperne svarer at de nærmeste konkurrentene har omtrent like godt renommé, i underkant av halvparten vet ikke, mens noen svært få svarer at de har bedre eller dårligere renommé enn konkurrentene.

Forhold som gjør at klienter velger rettshjelper fremfor advokat

Flertallet av rettshjelperne mener at pris er en faktor som gjør at klienter velger rettshjelper fremfor advokat. Personlig kjennskap er også en hyppig begrunnelse. Videre mener en del rettshjelpere at service og spesialkunnskap er forhold som gjør at klienter velger rettshjelper fremfor advokat.

Forhold som er av betydning i salærfastsettelsen

Tidsforbruk tillegges avgjørende vekt for ca. halvparten av rettshjelperne og fremstår som den klart viktigste faktoren i salærfastsettelsen. Deretter følger vanskelighets­grad/kompleksitet som tillegges betydelig vekt for halvparten. Utfall/resultat vektlegges av mange, men andre ting teller mer. Tendensen for svaralternativene klientens betalingsevne, tvistegjenstandens økonomiske verdi og priser hos andre tilbydere er at de vektlegges noe mindre eller de vektlegges lite.

Priser

19 av de 21 rettshjelperne som har besvart undersøkelsen har oppgitt sin reelle timepris eller et pris­intervall. Gjennomsnittsprisen er ca. 850 kr per time inkl. moms, men med store variasjoner. Gjennomsnittsprisen eksklusiv moms er 681 kr. 10 av rettshjelperne har oppgitt reell timepris. Deres gjennomsnittlige reelle timepris ligger på ca. 515 kr.

Prisnivået hos konkurrentene

Nesten alle rettshjelperne tror at prisnivået til konkurrentene er høyere enn deres eget prisnivå.

Prisinformasjonen man gir til klientene

Det varierer hvilken prisinformasjon rettshjelperne gir til sine klienter. Det mest vanlige er at man gir skriftlig prisinformasjon, men ca. 1/3 har gitt skriftlig informasjon. Gjennomgående er den informasjonen som gis bindende. I noen tilfeller gjelder dette hele oppdraget, men som oftest er det generelle timesatser.

Markedsføringstiltak

Markedsføringstiltakene blant rettshjelpere varierer. Annonser i aviser og på Internett synes å være blant de mest brukte tiltakene. Ca. 1/3 av rettshjelperne har annonsert i gule sider. Dette står i sterk kontrast til advokatene der 81 prosent har benyttet dette annonsemediet. Enkelte rettshjelpere har benyttet informasjonsmateriell/brosjyrer eller media i enkeltsaker til å profilere seg selv eller direkte kontakt med potensielle klienter.

Kunderelasjoner

Ca. halvparten av rettshjelperne opplyser at det er vanlig å bruke rettshjelper gjennom flere oppdrag. Et fåtall mener det er vanlig å skifte fra rettshjelper til advokat under et oppdrag.

Sakstilfang

2/3 av rettshjelperne sier at det er for lite å gjøre. Noen få oppgir at de har passe mye eller for mye å gjøre. Flere er i startfasen, eller de har rettshjelp som biinntekt.

Omsetning/kostnader

Sentrale kostnadskomponenter er husleie og datautstyr. Det er relativt få rettshjelpere som har drevet sin virksomhet på heltid over flere år og det synes å være vanskelig å leve av virksomheten.

12.4 Brukerundersøkelser

For å kartlegge etterspørrernes atferd i markedet for juridiske tjenester har utvalget latt gjennomføre brukerundersøkelser rettet mot privatpersoner og små og mellomstore bedrifter. Undersøkelsene ble gjennomført av Faktum Markedsanalyse. 500 privatpersoner og 256 små og mellomstore bedrifter 21 ble intervjuet over telefon. Utvalgene var trukket tilfeldig og landsrepresentativt. Forbrukerutvalget var representativt med hensyn på kjønn og aldersfordeling. Utvalget av bedrifter var trukket tilfeldig i målgruppen. De fleste av spørsmålene var utformet for dem som hadde brukt advokat, men undersøkelsene inneholdt også spørsmål som de uten erfaringer med advokatbruk skulle besvare.

Nedenfor gis en kort oppsummering av resultatene fra undersøkelsene.

12.4.1 Privatpersoner

38 prosent av de spurte hadde brukt advokat. For mange av dem var det noen år siden de sist brukte advokat, så resultatene i undersøkelsen gjenspeiler ikke nødvendigvis dagens situasjon. De fleste av de spurte, 65 prosent, hadde bare benyttet advokat én gang. Av de resterende var det flere som hadde byttet advokat enn som var lojale mot én advokat/ett advokatfirma. Det var imidlertid så få personer i gruppen som hadde brukt advokat flere ganger at resultatene ikke er generaliserbare.

Det at få har brukt advokat flere ganger, viser at både kjøpsfrekvensen og gjenkjøpsfrekvensen for advokattjenester for denne gruppen er lav.

Den vanligste måten å finne frem til en advokat på er å bruke jobbrelaterte eller private kontakter. 57 prosent av dem som hadde benyttet advokat, hadde brukt dette. 20 prosent hadde brukt gule sider i telefonkatalogen. 93 prosent syntes det var enkelt å finne frem til en advokat.

Undersøkelsen viste videre at forbrukerne ikke synes å legge vekt på å skaffe seg prisinformasjon. 81 prosent av dem som hadde brukt advokat hadde ikke spurt om pris i det hele tatt før de bestemte seg for hvilken advokat de skulle bruke. Kun 11 prosent undersøkte priser hos flere advokater før de valgte.

62 prosent av de som hadde brukt advokat har svart på spørsmålet om hva slags prisinformasjon de fikk av advokaten. Den forholdsvis lave svarprosenten kan kanskje tolkes dit hen at det var en del som ikke fikk noen prisinformasjon i det hele tatt. Eventuelt kan det komme av at noen av de spurte ikke kjente seg igjen i svaralternativene. Svarene på spørsmålet viser at de som fikk prisinformasjon, i stor grad fikk uformell informasjon. 30 prosent fikk informasjonen skriftlig fremfor muntlig, mens 34 prosent fikk bindende prisinformasjon. Halvparten fikk et overslag eller tilbud på hele oppdraget, mens den andre halvparten kun fikk informasjon om generelle priser, slik som timesats. Underveis i saken fikk de fleste informasjon om hvor saken stod, mens svært få – kun 7 prosent – fikk orientering om endringer i forventet totalpris. 18 prosent fikk ingen informasjon i det hele tatt underveis i saken.

De fleste (77 prosent) av forbrukerne følte at de hadde tatt kontakt med advokat i tide. 19 prosent mente de burde oppsøkt hjelp tidligere.

De fleste av dem som hadde brukt advokat, syntes kvaliteten var god (64 prosent) eller middels (23 prosent). Dersom man ser disse svarene i sammenheng med hva slags informasjon brukerne hadde fått underveis i saken, er det tydelig at de som ikke fikk noen informasjon, var overrepresentert i gruppen som syntes kvaliteten var dårlig. Disse forskjellene var statistisk signifikante til tross for at antallet personer det gjaldt var lite.

Det var få – kun 6 prosent – som mente det var vanskelig å bedømme kvaliteten på advokatens arbeid.

Det ble også spurt om de syntes det var dyrt å gå til advokat i forhold til hva man fikk igjen. 31 prosent svarte at de syntes prisen var høy i forhold til det de fikk igjen, 49 prosent syntes prisen var passe, mens 4 prosent syntes prisen var lav. 16 prosent hadde ingen oppfatning av dette spørsmålet.

Selv om de spurte i undersøkelsen ikke ser ut til å være prisbevisste når de undersøker (eller ikke undersøker) priser i markedet, viser svarene på spørsmålet om hva de synes er viktig ved valg av advokat et annet bilde. På en skala for viktighet der 4 er høyeste verdi, får pris en verdi på 3,4. Kun «gode kunnskaper» er viktigere, med en score på 3,7. At andre har anbefalt advokaten er mindre viktig enn begge de to forannevnte kriteriene, med 3,2 i viktighet.

På direkte spørsmål om hva de tror en time hos advokat vanligvis koster (spørsmålet er stilt både til dem som har brukt advokat og til dem som ikke har det), viser svarene en forholdsvis god virkelighetsoppfatning. Gjennomsnittet av svarene ligger omtrent på det gjennomsnittet som er observert i bransjen. Derimot ligger gjennomsnittet av svarene på spørsmålet om hva kundene maksimalt kunne tenke seg å betale for advokathjelp, betydelig under dette nivået (763 kr mot 937 kr). Jevnt over oppgir forbrukerne en betalingsvillighet for advokattjenester som er lavere enn det de oppfatter som faktisk pris. Disse tallanslagene må imidlertid vurderes med forsiktighet.

En viss oppfatning av hvordan etterspørrerne vurderer forholdet mellom pris og kvalitet får man ved spørsmålet om hvor lav advokatens timepris kan bli før man mistenker at advokatens tjenester er av dårlig kvalitet. Dette tallet ligger atskillig lavere enn de faktiske prisene i markedet, så lavt som 357 kr i gjennomsnitt for de spurte. Svarene er ikke signifikant forskjellige mellom dem som har brukt advokat og dem som ikke har det. Selv om forbrukerne altså synes både pris og kvalitet er viktig ved valg av advokat, synes de i liten grad å mene at god kvalitet går hånd i hånd med høy pris.

Prisusikkerhet (at man ikke kjenner totalprisen for advokattjenesten når oppdraget begynner) oppfattes i stor eller noen grad som et hinder mot å oppsøke advokat av til sammen 73 prosent av de spurte.

Til sammen 46 prosent av dem som hadde brukt advokat hadde forsøkt andre alternativer enn å gå til advokat. Flest (27 prosent) hadde forsøkt å rydde opp i saken selv, uten bistand. Andelene av dem som hadde forsøkt enten et offentlig kontor, en gratis rådgivningstjeneste, en fagforening eller interesseorganisasjon, media eller annet, var på 7 prosent og nedover. En skal merke seg at dette er andeler blant dem som allerede har vært hos advokat. Det kan hende at det er flere som har forsøkt alternativer til advokat blant dem som aldri har vært i kontakt med advokat, men dette har utvalget ingen observasjoner om.

Til slutt ble det stilt spørsmål om hvorfor vedkommende eventuelt hadde avstått fra å benytte advokat, dersom man i visse situasjoner hadde følt behov for juridisk hjelp. Dette spørsmålet gikk til alle, også dem som aldri hadde benyttet advokat. Her svarte 61 prosent av de spurte at de ikke mente saken var viktig nok. 19 prosent oppgav at de hadde avstått på grunn av antagelse om høy pris, mens for henholdsvis 12 og 11 prosent var det at de hadde fått hjelp andre steder eller «annen grunn» oppgitt som årsak. Kun 3 prosent sier at dette ikke har vært en aktuell problemstilling. Svarandelen på 106 prosent antyder at noen av privatpersonene har krysset av på flere alternativer. Det ser altså ut til at de aller fleste har opplevd en situasjon hvor juridisk hjelp kunne ha vært til nytte, men flertallet mener altså at saken ikke var så viktig at man ville oppsøke advokat.

12.4.2 Mindre bedrifter

57 prosent av de spurte bedriftene var i kategorien «små bedrifter», det vil si at de hadde mellom 0 og 19 ansatte. De øvrige hadde mellom 20 og 100 ansatte og klassifiseres som «mellomstore».

Blant bedriftene som ble spurt hadde 62 prosent benyttet advokat. Det var flere av de mellomstore som hadde benyttet advokat enn av de små, henholdsvis 75 prosent mot 52 prosent. Erfaringene med advokat er jevnt over nyere hos bedriftene enn de var hos privatpersonene. Gjenkjøpsfrekvensen later til å være relativt høy, 59 prosent svarer at de kjøper advokattjenester «sjeldnere enn en gang per år», «flere ganger i året» eller «fortløpende». 41 prosent svarer at det kan gå flere år mellom hver gang de kjøper tjenesten.

Lojaliteten mot den advokaten de små og mellomstore bedriftene kjøper tjenester fra, er sterk. 73 prosent bruker en fast advokat. Det fremgår også at dersom man bytter advokat, er dette helst av praktiske årsaker, som at man bruker ulike advokater til forskjellige sakstyper.

Også for små og mellomstore bedrifter er det kontakter som er den viktigste måten å finne frem til en advokat på, og i sterkere grad enn for privatpersoner. 80 prosent av bedriftene hadde funnet frem til sin advokat på denne måten. 90 prosent syntes det var enkelt å finne advokat.

Bedriftene fremstår som enda dårligere enn forbrukerne til å undersøke priser i markedet. 88 prosent av små og mellomstore bedrifter hadde ikke spurt om pris i det hele tatt før de valgte advokat. Kun 6 prosent undersøkte priser hos flere enn én advokat, og blant de minste bedriftene var det bare 1 prosent som hadde gjort dette. Tallet var signifikant forskjellig fra resultatet for de mellomstore bedriftene, 10 prosent av disse hadde undersøkt priser hos flere enn én advokat.

Advokatene later til å være noe dårligere til å gi informasjon på eget initiativ til bedriftskunder enn til privatpersoner. Det ble stilt spørsmål om hvilken prisinformasjon bedriftene fikk av advokaten. Mellom 44 og 55 prosent av de bedriftene som hadde brukt advokat svarte på disse spørsmålene. De som hadde fått informasjon, hadde i større grad fått skriftlig informasjon enn det som var tilfellet for privat­personer (41 prosent mot 30 prosent av privatpersonene). Av de bedriftene som hadde fått prisinformasjon, var det en større andel som hadde fått bindende informasjon enn hos privatpersoner (51 prosent mot 34 prosent). Av dette kan man muligens trekke den konklusjon at når bedrifter først får prisinformasjon, er denne bedre (mer skriftlig og mer bindende) enn den privatpersoner får. Det er også en større andel blant bedrifter enn blant privatpersoner som ikke mottar noen informasjon underveis i saken (26 prosent mot 18 prosent).

Flertallet (89 prosent) av bedriftene mente de hadde tatt kontakt med advokat i tide sist de brukte advokat. Det var ingen nevneverdig forskjell mellom de små og de mellomstore bedriftene.

De små og mellomstore bedriftene er godt fornøyd med kvaliteten på den advokat­hjelpen de har fått. 78 prosent mener de har fått god kvalitet, mens kun 3 prosent mener kvaliteten var dårlig. Nesten ingen (2 prosent) syntes det var vanskelig å bedømme kvaliteten på advokatens arbeid. Det var en større andel bedrifter som syntes advokathjelpen var for dyr i forhold til det man fikk igjen (40 prosent) enn av privatpersoner (31 prosent). Andelen av dem som syntes prisen var passe eller lav i forhold til det man fikk igjen var ca. den samme i de to gruppene, mens det er «vet ikke-andelen» som er lavere for bedriftene (8 prosent).

Totalt ser det ut til at bedrifter forsøker flere alternativer til advokatbistand enn privat­personer. 35 prosent hadde kun forsøkt advokat, mens 48 prosent hadde forsøkt å ordne opp i saken selv. 25 prosent hadde brukt regnskapsfører/revisor som et alternativ til advokat, og 8 prosent hadde henvendt seg til offentlige myndigheter.

5 prosent hadde forsøkt andre alternativer enn de angitte. Disse tallene viser at enkelte av bedriftene har forsøkt flere enn ett av de oppgitte alternativene. Det var ingen forskjeller mellom de små og de mellomstore bedriftenes bruk av alternativene til advokat.

Bedrifter ser i litt større grad enn privatpersoner ut til å legge vekt på «kunnskaper» når de skal velge advokat (86 prosent av bedriftene synes dette er «viktig», mens 74 prosent av privatpersonene synes dette). Totalt gir små og mellomstore bedrifter en viktighetsscore på 3,8 for kunnskaper. Pris er en del mindre viktig, men scorer 3,2 poeng. Dette er lavere enn tilsvarende tall for privatpersoner. At andre har anbefalt advokaten er også mindre viktig for bedriftene enn det er for privatpersoner (3,0 mot 3,2). Dette stemmer ikke helt med at bedriftene i langt større grad enn privatpersoner benytter kontakter til å velge advokat – med mindre de mener at kontaktene kan gi dem verdifull informasjon om kvaliteten eller «kunnskapene» advokaten har. Derimot passer observasjonen om at pris er mindre viktig for bedrifter enn for privatpersoner, med at bedriftene i mindre grad undersøker prisene før de velger.

De små og mellomstore bedriftenes prisforventninger ligger høyere enn for privat­personer (1141 kr i forventet timepris er gjennomsnittet for de spurte). Det maksi­male bedriftene kan tenke seg å betale, ligger på 1106 kr. I likhet med privat­personene er bedriftene villig til å akseptere en nokså lav timepris før de tror kvaliteten er dårlig (498 kr er gjennomsnittet for de spurte).

Blant bedriftene er det en del, men færre enn blant privatpersoner, som opplever prisusikkerhet som et hinder mot å benytte advokat. 54 prosent synes prisusikkerheten i stor grad eller i noen grad er et slikt hinder, mens 32 prosent svarer «i liten grad».

Årsaker til å avstå fra å oppsøke advokat varierer blant bedriftene. 46 prosent svarer at dersom de i visse situasjoner har følt behov for juridisk hjelp, men likevel ikke har benyttet seg av det, har dette vært fordi de mente saken ikke var viktig nok. 16 prosent svarte at de fryktet kostnadene. 34 prosent oppgir at de har fått hjelp andre steder. Heller ikke her er det store forskjeller mellom små og mellomstore bedrifter.

Fotnoter

1.

En gruppering kan også gjøres langs en «horisontal» dimensjon, ved for eksempel å gruppere tjenester sammen etter juridiske saksfelter eller rettsområder.

2.

Selv om denne inndelingen kan synes som en hensiktsmessig beskrivelse av markedet, betyr ikke dette nødvendigvis at hver av disse kategoriene representerer ett «relevant marked» i konkurransefaglig forstand. I saker av konkurransemessig art som tas opp av konkurransemyndighetene for vurdering av inngrep eller andre tiltak, for eksempel i forbindelse med fusjoner mellom advokatfirmaer, utnyttelse av dominerende stilling i et marked eller lignende, må avgrensningen av det relevant marked gjøres konkret.

3.

Undersøkelsene er omtalt i punkt 12.4.

4.

Undersøkelsen er omtalt i punkt 12.2.

5.

Her er bedriftsadvokatene utelatt.

6.

Ca. 7-8 prosent av advokatene var ikke medlemmer i Advokatforeningen i 2001. De større firmaene har i hovedsak oppgitt inntekter og kostnader for hele firmaet – også for de advokatene som ikke er medlemmer i foreningen. De minste firmaene/enkeltmannsforetakene som ikke er medlemmer i Advokatforeningen, fanges ikke opp av undersøkelsen.

7.

NOU 2001:32 Bind A «Rett på sak», kapittel 7 «Alternativ tvisteløsning» og punkt 11.3 «Konfliktløsning utenfor domstolene».

8.

For en nærmere beskrivelse av undersøkelse og metode se avsnitt 12.1 og 12.2.

9.

Advokatforeningens spørreundersøkelse om konkurranseforhold i advokatbransjen, 2001.

10.

Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse for 1999.

11.

Legal 500 er et privat, britisk foretak som rangerer advokatfirmaer i ulike land.

12.

Å sikre en pensjon på størrelse med høyeste ytelse fra Statens Pensjonskasse koster ca. 40 000 kr per år dersom innbetalingene skjer over 30 år. Renteutgifter på lån og lignende er anslått til 30 000 kr per år. Tallene er basert på beregninger gjort av Advokatforeningen i 2001. I 2002 er maksimal ytelse i folketrygden når det gjelder pensjon 3,94 G, hvilket tilsvarer 213 430 kr.

13.

Helge Jakob Kolrud, «Advokatøkonomi og advokatuavhengighet», 1990.

14.

Kolrud, «Advokatøkonomi og advokatuavhengighet».

15.

Kostnads- og inntektsundersøkelsen, 2001.

16.

Brutto og netto omsetning er beregnet før pensjonspremie og nødvendige renteutgifter til finansiering av virksomheten.

17.

Skjemaet ble sendt til 5241 medlemmer. Svarprosenten totalt var på 53.

18.

Disse hadde en vekst i netto omsetning på 19 prosent fra 1999 til 2001.

19.

Det var til sammen 37 advokatfirmaer som mente dette. Det lave antallet observasjoner gjør at det er en betydelig usikkerhet knyttet til disse resultatene, og til om de er generaliserbare. De gir imidlertid en pekepinn på hvilke forhold som kan ligge til grunn dersom noen advokater opplever konkurransen som svak.

20.

Blant disse finner vi Juss-Buss, som skiller seg noe fra de øvrige rettshjelpstilbudene. De er ikke inkludert i denne fremstillingen, men er nærmere omtalt i avsnitt 10.3.4.2.

21.

Definert som bedrifter med under 100 ansatte.

Til forsiden