Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2004: 28

Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold— (Naturmangfoldloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Utdrag fra det museumsetiske regelverk vedtatt av The International Council of Museums (ICOM)

Utarbeidet av sekretariatet

ICOM er en NGO (Non-Governmental Organisation) med formell tilknytning til UNESCO og har konsultativ status ved FNs økonomiske og sosiale råd. Organisasjonen ble stiftet i 1946 og har idag ca 15 000 medlemmer i 139 land. Både museumsinstitusjoner og personer som arbeider ved museer kan være medlemmer. Den internasjonale generalkonferanse, som avholdes hvert tredje år, er organisasjonens høyeste myndighet.

ICOMs arbeide foregår i nasjonale og internasjonale komiteer. En nasjonal komite omfatter alle ICOM-medlemmer i et land. Disse komiteene fungerer svært forskjellig ut fra de spesifikke forhold i vedkommende land. Det er for tiden 105 nasjonale komiteer; Norsk ICOM er en av dem.

ICOMs museumsetiske regelverk ble enstemmig vedtatt av ICOMs 15. generalforsamling i Buenos Aires, Argentina, 4. november 1986 og endret av den 20. generalforsamlingen i Barcelona, Spania, 6. juli 2001.

Utdrag fra regelverket følger nedenfor.

”1 Innledning

ICOMs museumsetiske regelverk er en intern museumsfaglig grenseoppgang. Det fastsetter minimumsstandarder for adferd og yrkesutøvelse alle museumsansatte over hele verden bør etterstrebe. Samtidig fastsetter det klare mål for hva publikum kan forvente av de museumsansatte. Selv om regelverket ikke kan gå foran vedtatte lover, kan det gi en slags halvoffentlig presedens der lovverket er uklart eller ikke dekker foreliggende forhold.

Som lovverket påvirkes etikken av samfunnsendringer så vel som av utviklingen innen faget. Dette gjelder særlig museene, fordi deres samfunnsmessige bidrag er utvidet fra forskning til utdanning, fritidssysler og turisme, og til å fremme kulturell identitet. I tillegg har vi i en del land sett omfattende endringer i løpet av de to siste tiårene når det gjelder å overføre offentlige tjenester til det private og kommersielle markedet, samt etableringen av spesialiserte serviceinstitusjoner for museene. Slike endringer kan omskape et fagområde. Alle som deltar i dokumentasjon og formidling av natur- og kulturarven bør kunne finne et felles faglig knutepunkt i dette reviderte museumsetiske regelverket. Medlemskap i ICOM innebærer en tilslutning til regelverket.

…. . .

3.2 Anskaffelse av ulovlig materiale

Ulovlig handel med kulturgjenstander og naturhistorisk materiale fremmer rasering av historiske kulturminner, etniske kulturer og biologiske miljøer og oppfordrer til tyveri på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Den setter utrydningstruede arter innen flora og fauna i fare, strider mot FN-konvensjonen om vern av biologisk mangfold (1992) og er i strid med grunnideen om en nasjonal og interna­sjonal kulturarv. Museer bør ta inn over seg raseringen av kultur- og naturmiljøer og kunnskapstapet som følger av den ulovlige ­handelen. Museumsansatte må erkjenne at det er høyst uetisk for et museum å støtte denne ­illegale handelen på noen måte, direkte eller indirekte.

Et museum skal aldri anskaffe en gjenstand eller et eksemplar, verken gjennom oppkjøp, som gave, innlån, arv eller i bytte, med mindre styret og den ansvarlige faglige medarbeideren er overbevist om at museet får gyldig hjemmel til den. Museet må på alle måter forsikre seg om at objektet ikke er ulovlig ervervet i opprinnelseslandet eller ulovlig utført fra dette eller fra et annet mellomliggende land hvor det har vært i lovlig eie (inklusive museets eget land). At museet utviser behørig aktsomhet i så måte, innebærer at objektets fulle historie fra oppdagelses- eller produksjonstidspunktet skal være kartlagt før anskaffelse vurderes.

I tillegg til de nevnte foranstaltningene, skal ikke et museum i noe tilfelle anskaffe objekter som styret eller ansvarlige medarbeidere har skjellig grunn til å tro har sammenheng med urettmessig, uvitenskapelig eller forsettelig ødeleggelse eller skade av oldtidsminner, arkeologiske eller geologiske funn, naturlige voksesteder, eller innebærer manglende rapportering av funnet til eier eller besitter av landområdet eller til rette rettslige eller statlige myndighet.

Et museum skal heller ikke, verken direkte eller indirekte, erverve biologisk eller geologisk materiale som er innsamlet, solgt eller på annen måte overdratt i strid med lokale, nasjonale, regionale eller internasjonale lover om naturvern eller som er i strid med lover for bevaring av naturarven, eller er i strid med internasjonale avtaler som gjelder i museets eget land eller i andre land.

En faglig konflikt kan foreligge dersom et museum sterkt ønsker en tilvekst som mangler opplysninger om proveniens. Når en anskaffelse overveies, må det imidlertid være avgjørende at det kan skaffes lovlig hjemmel til objektet. I meget sjeldne tilfeller kan et objekt uten proveniens inneha et iboende og så enestående erkjennelsesmessig innhold at det vil være i samfunnets interesse å bevare det. En slik oppdagelse vil antakelig ha internasjonal betydning og anskaffelsen skal avgjøres av spesialister innen angjeldende fagområde. Avgjørelsen skal fattes uavhengig av nasjonale eller institusjonelle hensyn, alene til fagområdets beste. Avgjørelsen skal være begrunnet.

3.3 Feltarbeid og innsamling

Museer bør ta en ledende rolle i kampen for å stoppe utarmingen av verdens naturhistoriske, arkeologiske, etnografiske, historiske og kunstneriske ressurser. Ethvert museum skal utvikle retningslinjer som tillater at det utfører sin innsamlingsvirksomhet innenfor rammen av de gjeldende nasjonale og internasjonale lover og avtaleforpliktelser innen området, og med rimelig sikkerhet for at framgangsmåten følger ånden og intensjonen i både nasjonal og internasjonal innsats for å beskytte og fremme natur- og kulturarven.

Feltarbeid, innsamling og utgraving skal bare utføres i samsvar med vertslandets lover og forskrifter. Før planlegging av feltarbeid og innsamling tar til, skal det gjennomføres forundersøkelser, prosjektpresentasjon og rådslagning med rette myndigheter og mulige interesserte museer og vitenskaplige institusjoner i vertslandet eller undersøkelsesområdet. Denne rådslagningen skal bringe på det rene om den foreslåtte aktiviteten er lovlig og vitenskaplig og forskningsmessig berettiget. Den skal inkludere en prosedyre for å dele innsamlet informasjon og forskningsresultater med rette fagmyndighet i vertslandet.

Alt feltarbeid må utføres på en slik måte at alle deltakere handler lovlig og forsvarlig når de innhenter data og prøver, og at de motarbeider uetiske, ulovlige og destruktive handlinger så langt som praktisk mulig. Der feltarbeidet berører et levende samfunn eller dets kulturarv bør innsamlingen bare foretas med et informert og felles samtykke, uten utbytting av eiere eller informanter. Det må utvises stor aktsomhet i å respektere det berørte samfunnets ønsker. Dette bør være overordnet andre hensyn.

. . .

4.1 Samlingens permanente status

Nesten alle typer museer har som hovedoppgave å samle objekter og bevare dem for framtiden. I dette ligger en meget sterk føring mot avhending av noe materiale museet har påtatt seg eieransvar for. Enhver avhending fra den faste samlingen, det være seg som gave, bytte, salg eller kassasjon, krever en meget grundig museumsfaglig avveining og bør bare godkjennes av styret etter at faglige og eventuelt juridiske råd er vurdert nøye.

Det kan være aktuelt å gi enkelte spesialiserte institusjoner særskilt behandling, som museumsgårder og -bedrifter som viser historiske produksjonsmetoder, enkelte undervisningsmuseer og formidlingssentre. Museer og andre institusjoner som viser fram levende biologisk materiale, som for eksempel akvarier og botaniske og zoologiske hager, kan finne det nødvendig å anse at deler av samlingen er erstattelige og fornybare. I andre tilfeller kan destruktive analysemetoder for å skaffe fram nye kunnskaper resultere i tap av deler av prøvematerialet. Museet har en klar etisk plikt til å sikre at slike handlinger ikke er til skade for overlevelsesmulighetene på lang sikt for eksempelmaterialet som undersøkes, vises fram eller benyttes, og at en grundig rapport om alle slike aktiviteter oppbevares permanent som del av samlingsdokumentasjonen.

. . .”

Til dokumentets forside