Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2004: 28

Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold— (Naturmangfoldloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Utkast til lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven)

1.1 Formål og virkeområde mv

§ 1 (lovens formål)

Loven har til formål å sikre ved vern og bærekraftig bruk at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på for fremtiden.

§ 2 (stedlig virkeområde)

Loven gjelder på norsk land- og sjøterritorium, på norsk kontinentalsokkel og for havområder ellers i soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91, med de begrensninger som følger av folkeretten.

For Svalbard og Jan Mayen gjelder lovens kapittel VII. For øvrig gjelder lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard og lov 21. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen i stedet for loven her.

Kongen kan gi forskrift om at hele eller deler av loven skal gjelde for norske personer, fartøy eller selskap utenfor områder underlagt norsk jurisdiksjon.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

  1. art: etter biologiske kriterier bestemte grupper av levende organismer;

  2. bestand: en gruppe individer av samme art som inntar et visst område til samme tid;

  3. biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene;

  4. domestiserte arter: arter som mennesker har tatt i kultur eller som husdyr;

  5. fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet;

  6. genetisk materiale: gener og annet arvemateriale i ethvert biologisk materiale, som kan overføres til andre organismer med eller uten hjelp av teknologi, likevel ikke genetisk materiale fra mennesker;

  7. høsting: jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, til forbruk eller innsatsfaktor i produksjon;

  8. innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat eller ilandføring fra områder utenfor norsk økonomisk sone og norsk kontinentalsokkel;

  9. leveområde: geografisk område med avgrensning som kan endre seg over tid, der en art har sitt naturlige oppholdssted gjennom de fleste faser av livet;

  10. naturtype: ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer, geologiske forekomster eller lignende;

  11. organisme: enhver enhet som er i stand til å formere seg eller til å overføre genetisk materiale;

  12. planter: karplanter, moser og flercellede alger;

  13. sopp: flercellede sopp, inkludert lav;

  14. utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet eller i et innesluttet system der rømning ikke er utelukket;

  15. uttak: enhver form for avliving eller fjerning av organismer uansett formål;

  16. vilt: naturlig viltlevende pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr;

  17. viltlevende: som ikke er domestisert;

  18. virveldyr: pattedyr, fugler, fisk, amfibier og krypdyr;

  19. virvelløse dyr: flercellede dyr uten ryggsøyle;

  20. økologisk funksjonsområde: område – med avgrensning som kan endre seg over tid – som oppfyller en økologisk funksjon for en art, slik som beiteområde, hiområde, myte- eller hårfellingsområde, overnattingsområde, spill- eller parringsområde, trekkvei, yngleområde og leveområde;

  21. økologisk tilstand: status og utvikling for funksjoner, struktur og produktivitet i en naturtypes lokaliteter sett i lys av aktuelle påvirkningsfaktorer;

  22. økosystem: et mer eller mindre velavgrenset og ensartet natursystem der samfunn av planter, dyr, sopp og mikroorganismer fungerer i samspill innbyrdes og med det ikke-levende miljøet.

1.2 Alminnelige bestemmelser

§ 4 (Bevaringsmål for naturtyper og økosystemer)

Naturen skal forvaltes slik at mangfoldet av naturtyper bevares innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype. Økosystemers funksjoner, struktur, produktivitet og dynamikk skal opprettholdes så langt mulig.

§ 5 (Bevaringsmål for arter)

Artene og deres økologiske funksjonsområder skal forvaltes slik at artene forekommer i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde, og slik at de økologiske betingelsene og det genetiske mangfold som trengs for å opprettholde artene og sikre deres naturlige utvikling på lang sikt, er til stede.

Bevaringsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede arter.

Det genetiske mangfold innen domestiserte arter skal forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.

§ 6 (generell aktsomhetsplikt)

Enhver skal i sin virksomhet søke å gjøre seg kjent med hvilket biologisk mangfold som blir berørt av den, og ta hensyn til det biologiske mangfold når virksomheten utøves, i tråd med målene i §§ 4 og 5 og prinsippene i §§ 8 til 11. Har offentlig myndighet gitt tillatelse til virksomheten, skal det legges vekt på forutsetningene for og innholdet i tillatelsen når det avgjøres om aktsomhetsplikten er oppfylt.

I virksomhet som gjør bruk av naturressurser, skal driften tilpasses de lokale naturgitte forhold i et langsiktig perspektiv. Forringelse av økologiske funksjonsområder skal så langt mulig unngås. Landskapselementer som er nødvendige for sammenhenger mellom økologiske funksjonsområder skal om mulig beholdes.

§ 7 (kunnskapsgrunnlag)

Myndighetsutøving som berører det biologiske mangfold skal i størst mulig omfang bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon og naturtypers økologiske tilstand.

Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder samisk tradisjonell bruk, og som kan bidra til bevaring av naturmangfoldet.

§ 8 (prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 9 til 12)

Prinsippene i §§ 9 til 12 skal legges til grunn ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved det offentliges utøving av eierrådighet.

§ 9 (føre-var-prinsippet)

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på miljøet.

§ 10 (samlet belastning)

En beslutning skal vurderes ut fra den samlede belastning som naturmiljøet er eller vil bli utsatt for.

§ 11 (miljøpåvirkeren skal betale)

Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmiljøet som tiltaket volder.

§ 12 (miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder)

For å unngå og begrense skader på naturmiljøet skal det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater.

§ 13 (miljøkvalitetsnormer)

Kongen kan fastsette kvalitetsmål for bestemte naturtyper og biologisk mangfold, bl.a. om forekomsten av en art. Det kan bestemmes at kvalitetsmålet skal være bindende for utøving av offentlig myndighet etter denne eller andre lover.

Miljøkvalitetsnormer etter første ledd annet punktum fastsettes etter forvaltningslovens regler for forskrifter. Miljøkvalitetsnormer som utelukkende gjelder forurensning eller vassdrag fastsettes etter reglene i forurensningsloven eller vannressursloven.

Blir fastsatte miljøkvalitetsmål etter denne loven ikke nådd, eller er det fare for dette, kan

  1. myndigheten etter denne lov i samråd med andre berørte myndigheter utarbeide en plan for hvordan miljøkvalitetsmålet kan bli nådd,

  2. vedkommende myndighet endre tillatelser til virksomhet som antas å medvirke til at miljøkvalitetsmålet ikke blir nådd,

  3. vedkommende myndighet gi forskrifter med hjemmel i annen lovgivning for å fremme oppnåelsen av miljøkvalitetsmålet.

§ 14 (samisk tradisjonell bruk)

Før det treffes vedtak som innskrenker samisk tradisjonell bruk av naturen, skal saken forelegges for Sametinget.

1.3 Artsforvaltning

§ 15 (bevaringsprinsipp for virveldyr)

Uttak av eller skade på viltlevende virveldyr, herunder egg og rogn, skal ikke skje uten at det er åpnet for det i lov eller vedtak med hjemmel i lov. Det samme gjelder for skade på deres reir og bo eller hi. Bestemmelsen er ikke til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.

§ 16 (høsting av viltlevende virveldyr)

Vedtak om å tillate høsting treffes med hjemmel i

  1. lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt,

  2. lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v., eller

  3. lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

For arter som bevaringsmålet i § 5 gjelder for, kan vedtak om å tillate høsting bare treffes når

  1. det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for at arten produserer et høstingsverdig overskudd i Norge, og

  2. arten har betydning som næringsmiddel eller produksjonsfaktor eller annen ressursbetydning.

Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør.

Bifangst ved fiske er tillatt så langt det følger av saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Sjøfiske til privat forbruk er tillatt om ikke annet følger av saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven.

For bestander av vilt eller fisk som høstes i fellesskap med eller etter avtale med andre stater, anvendes reglene i annet og tredje ledd så langt det lar seg gjøre.

§ 17 (alminnelige regler om annet uttak av virveldyr)

Smågnagere, krypdyr og fisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt under direkte angrep på bufe [, hund] 1 eller tamrein. Avliving og forsøk på avliving etter dette ledd skal straks meldes til politiet.

Avliving av virveldyr for å hindre at dyret lider unødig er tillatt i samsvar med dyrevernloven.

Uttak av enkeltindivider av en art som ikke er prioritert etter § 23, er tillatt for taksonomisk virksomhet eller bioprospektering.

§ 18 (annet uttak av virveldyr etter vurdering av myndighetene)

Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av virveldyr for

  1. å beskytte naturlig flora og fauna og økosystemer,

  2. å avverge skade på avling, husdyr, skog, fisk, vann eller annen eiendom,

  3. å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning,

  4. innfanging til gjenoppbygging av bestander,

  5. innfanging til lovlig oppdrettsvirksomhet,

  6. forskning eller undervisning,

  7. å hindre at en art som ikke forekommer naturlig i Norge, etablerer seg her.

Vedtak etter første ledd bokstav a til f kan bare treffes hvis uttaket ikke truer artens overlevelse i Norge og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.

Myndigheten etter loven kan av eget tiltak iverksette uttak med formål som nevnt i første ledd bokstav a til d og g, jf. annet ledd. Uttaket regnes ikke som enkeltvedtak, og kan om nødvendig skje på annens eiendom. Kongen kan gi nærmere forskrift om slikt uttak.

§ 19 (erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt)

Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp.

§ 20 (bevaring og uttak av virvelløse dyr)

Virvelløse dyr skal bevares i det økosystemet som de er en naturlig del av.

Det er likevel tillatt

  1. å avlive virvelløse dyr som er til plage eller skade,

  2. å utta virvelløse dyr for bioprospektering eller formål utenfor næring når det verken truer bestanden i området eller strider mot annen lov,

  3. med ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten etter § 6,

  4. med bifangst ved fiske så langt det følger av saltvannfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven.

Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting av virvelløse dyr i næring. Reglene i § 16 gjelder tilsvarende.

Myndigheten etter loven kan treffe tiltak etter annet ledd bokstav a på andres faste eiendom.

§ 21 (bevaring og uttak av planter og sopp)

I utmark må ingen skade, høste eller utta for andre formål naturlig forekommende planter eller sopp slik at det truer overlevelsen av bestanden i området.

Første ledd er ikke til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6, eller tiltak for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, på avling, skog eller annen eiendom, eller for å ivareta viktige samfunnsinteresser.

Myndigheten etter loven kan på andres eiendom iverksette tiltak for å avverge skade som nevnt i annet ledd, og uttak for å beskytte naturlig flora, fauna og økosystemer.

§ 22 (ferdselsregulering i utmark)

For å hindre skade eller ulempe for flora og fauna kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig for flora eller fauna.

§ 23 (prioriterte arter)

Kongen kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om

  1. arten har en bestandssituasjon som strider mot målet i § 5 første ledd,

  2. arten anses som ansvarsart for Norge, eller

  3. internasjonale forpliktelser gjør prioritering nødvendig.

Når en art etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand som strider mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven - av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse - vurdere om det bør treffes vedtak etter første ledd.

En forskrift etter første ledd

  1. kan fastsette forbud mot enhver form for uttak eller ødeleggelse av en prioritert art eller bestemte bestander av den, og at reglene i §§ 15 til 22 bare gjelder så langt det følger av forskriften,

  2. skal gi regler om beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder for arten hvis ikke fredning etter bokstav a er tilstrekkelig for å bevare arten og dens genetiske mangfold,

  3. kan sette krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar med § 5 første ledd.

Forskriften kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar med § 44 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Den kan også sette krav om at offentlige tilskuddsordninger anvendes slik at de bidrar til å sikre bevaring av en prioritert art i samsvar med § 5 første ledd.

§ 24 (bevaring av særskilte bestander)

Kongen kan fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak, herunder totalfredning, av en bestand av en art når bestanden antas å ha genetiske særtrekk sammenholdt med øvrige bestander av arten.

§ 25 (handel mv.)

For å gjennomføre konvensjonen 3. mars 1973 om internasjonal handel med truete arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike.

§ 26 (bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter)

Hvis en viltlevende art står i direkte fare for å bli utryddet, skal myndigheten etter loven her i tillegg til vedtak etter § 23 iverksette bevaringstiltak utenfor leveområdet, hvis det kan bidra til å fremme artens overlevelse.

Kongen kan gi forskrift om særskilte bevaringstiltak for domestiserte arter for å bidra til målet i § 5 tredje ledd.

1.4 Fremmede arter

§ 27 (krav til aktsomhet)

Den som er ansvarlig for utsetting av levende eller levedyktige organismer i miljøet, skal søke å hindre at utsettingen får uheldige følger for det biologiske mangfold.

Den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre spredning eller utslipp av levende eller levedyktige organismer til steder der de ikke forekommer naturlig, skal treffe tiltak for å hindre dette.

Kongen kan gi forskrift om virksomheter eller tiltak som kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer som ikke forekommer naturlig på stedet.

§ 28 (innførsel)

Viltlevende organismer – bortsett fra landlevende planter – kan bare innføres til Norge med tillatelse fra myndighet etter loven her.

Tar innførselen sikte på utsetting i miljøet, skal søknaden om tillatelse klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd, herunder om krav til søknad. Kongen kan også gi forskrift om at bestemte landlevende plantearter bare kan innføres med tillatelse eller at bestemte arter kan innføres uten tillatelse etter denne paragraf.

§ 29 (alminnelige regler om utsetting)

Ingen må uten hjemmel i § 30 eller tillatelse fra myndighet etter loven her

  1. sette ut i miljøet organismer av arter som ikke finnes naturlig i Norge,

  2. sette ut i miljøet vilt som ikke fra før forekommer i distriktet,

  3. sette ut i sjø eller vassdrag organismer, unntatt av stedegen stamme,

  4. sette ut i miljøet organismer som ikke fra før forekommer på stedet, dersom Kongen i forskrift har stilt krav om tillatelse til dette.

Søknad om tillatelse til utsetting etter første ledd skal klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

§ 30 (utsetting uten særskilt tillatelse)

Utsetting kan skje dersom aktsomhetsplikten etter § 6 blir overholdt, av

  1. organismer som er innført med tillatelse etter § 28 med sikte på utsetting,

  2. planter i hager og andre dyrkete områder hvis plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området,

  3. planter som har tillatelse etter lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. § 9,

  4. nærmere angitte organismer dersom Kongen har gitt forskrift om det.

Utsetting etter første ledd kan ikke skje i strid med forskrift etter § 29 første ledd bokstav d.

§ 31 (forholdet til andre lover)

Krav om tillatelse etter denne lov fritar ikke for tillatelse til innførsel eller utsetting etter annet lovverk. Trenger en innførsel eller utsetting tillatelse etter flere lover, skal myndighetene etter denne og andre lover sørge for samordnet saksbehandling. Kongen kan gi forskrift om slik samordning.

Reglene i §§ 28 til 30 gjelder ikke for genmodifiserte organismer som går inn under lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer.

Vurderinger etter dette kapittel skal ikke omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers liv og helse som ivaretas av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer og lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv.

1.5 Områdevern

§ 32 (mål for områdevern)

Verneområder på land, i vassdrag og i sjø etter dette kapittel skal bidra til bevaring av

  1. variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,

  2. arter og genetisk mangfold,

  3. truet natur og leveområder for prioriterte arter,

  4. større intakte økosystemer, også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv,

  5. områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,

  6. natur preget av menneskers bruk gjennom tidene (kulturlandskap), og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene,

  7. økologiske og landskapsmessige sammenhenger nasjonalt og internasjonalt,

  8. referanseområder for å følge utviklingen i naturen.

Når det etter en annen lov treffes vedtak om å beskytte naturen i et område, bør det legges vekt på målene i første ledd. Inngår slike vedtak etter annen lov i en plan som omfatter områder beskyttet ved vedtak etter denne loven, kan Kongen gi regler for å sikre at beskyttelsen etter de forskjellige lovene samordnes i forhold til målet med planen.

§ 33 (forskrifter om verneområder)

Kongen fastsetter det enkelte verneområde, jf. §§ 34 til 37, ved forskrift. I forhold til grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av forskriften, gjelder også forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

I forskriften angis verneområdets formål, herunder hvilke natur- eller kulturverdier vernet skal ivareta og den tilstand som ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer og bestemmelser om bruk av området. Forskrift om verneområder i sjø skal angi om verneformålet gjelder sjøbunnen, vannsøylen, vannflaten eller en kombinasjon av disse.

Ved avgrensing av verneområdet skal det legges vekt på å ivareta økologiske funksjoner av betydning for verneformålet og økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger.

Innenfor den ramme som gjelder for de enkelte verneområder, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan være egnet til å motvirke formålet med vernet. Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet.

Verneforskriften skal ikke være til hinder for å videreføre tradisjonell bærekraftig bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene i et område.

§ 34 (nasjonalparker)

Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskapsformer og er uten tyngre naturinngrep.

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted med mindre påvirkningen skyldes tradisjonell bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyreliv, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen virksomhet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare plante- eller dyrelivet, kulturminner eller geologiske forekomster.

§ 35 (landskapsvernområder)

Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap av vitenskapelig, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende. Til landskapsbildet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart. Som landskapsvernområde kan også vernes sjøbunnlandskap av vitenskapelig eller opplevelsesmessig verdi.

I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Pågående virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor rammen av første punktum. Nye tiltak skal tilpasses landskapet. Det skal legges vekt på den samlede virkning av tiltakene i området. I forskriften kan det gis bestemmelser om hva som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig, om krav til landskapsmessig tilpasning, og om ferdsel som ikke skjer til fots.

For de deler av landskapsvernområdet der bruk er en vesentlig forutsetning for å bevare områdets karakteristiske trekk og biologiske mangfold, skal det senest samtidig med vedtak om vern etter første ledd legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk kompensasjon til private som bidrar til områdets skjøtsel.

§ 36 (naturreservater)

Som naturreservat kan vernes områder som

  1. inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,

  2. representerer en bestemt type natur,

  3. på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

  4. utgjør en spesiell geologisk forekomst eller

  5. har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd.

I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak, eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for bevaring av det biologiske mangfold, skal det samtidig med vernevedtaket legges fram et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk kompensasjon til private som bidrar til områdets skjøtsel.

§ 37 (biotopvernområder)

For å bevare eller utvikle et områdes økologiske funksjon for nærmere bestemte arter, kan det fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller deres livsbetingelser. Paragraf 36 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 38 (særlig om verneområder i sjø)

Når områder i sjø blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller biotopvernområde, gjelder reglene i §§ 34 til 37 tilsvarende om ikke annet følger av annet og tredje ledd.

I marine verneområder er skips- og båttrafikk, fritidsfiske, dykking og annen ferdsel tillatt om ikke vernevedtaket av hensyn til verneformålet og innenfor folkerettens rammer har bestemt annet.

I marine nasjonalparker skal sjøbunnen, vannsøylen eller begge deler med planter, dyreliv og geologiske forekomster og kulturminner vernes mot tiltak, forurensning og annen virksomhet som kan være til skade for verneformålet.

§ 39 (internasjonal status for verneområder)

Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en slik status, gjelder også som norsk rett.

§ 40 (saksbehandling)

Når et arbeid med vern etter dette kapitlet tar til, skal det innenfor rammene av annet til femte ledd legges til rette for en saksbehandling med best mulig samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørt lokalbefolkning, kommunen og fylkeskommunen. Saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av vernet. Forholdet til planleggingen etter plan- og bygningsloven skal avklares med kommunen og fylkeskommunen. Berører verneforslaget samisk utnytting av naturressurser, skal vernemyndigheten søke å oppnå enighet med Sametinget om hvordan saksbehandlingen skal legges opp innenfor rammen av denne paragraf.

Miljøvernmyndigheten skal kunngjøre det påtenkte verneforslag med de viktigste følger det antas å få. Kunngjøring skal som regel skje i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Ved forslag til verneområder i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med forslaget. Grunneiere og rettighetshavere skal så vidt mulig underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes. På et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. som har særlig interesse i tiltaket.

Forslaget til forskrift sendes på høring etter reglene i forvaltningsloven § 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven § 16. Forslaget legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted og kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Kunngjøringen skal beskrive området som forslaget omfatter og gi en frist på minst to måneder for uttalelse. Forslaget legges frem til uttalelse for kommunen, fylkeskommunen og berørte statlige fagorganer, og for Sametinget hvis verneforslaget berører samiske interesser.

§ 41 (tiltak ved igangsatt saksbehandling)

Når det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd, kan et forvaltningsorgan uten videre avslå en søknad om tillatelse mv. til et tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Tillatelse kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget.

Samtidig med eller etter en kunngjøring som nevnt i § 40 annet ledd kan departementet for hele eller deler av det foreslåtte verneområdet fastsette meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse etter annen lovgivning. Meldeplikten kunngjøres på samme måte som verneforslaget. Høring etter forvaltningsloven § 37 første ledd gjennomføres etter at meldeplikten er bestemt, for å avgjøre om meldeplikten bør opprettholdes og om det bør fastsettes nærmere regler for meldeplikten.

Når det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd, kan offentlig myndighet ikke gi tilskudd til tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Miljøvernmyndigheten kan gjøre unntak fra dette dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget.

Kongen kan bestemme at reglene i første til tredje ledd helt eller delvis skal anvendes også før verneforslag er kunngjort, hvis sentrale offentlige myndigheter har satt i gang samlet planlegging for vern.

§ 42 (midlertidig vern)

For å hindre skade på verneverdier kan departementet gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder. I forhold til private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket, gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

Når en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan Kongen ved forskrift fastsette begrensninger og forbud mot virksomhet og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens.

For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke § 40. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Miljøvernmyndigheten kan gjøre unntak fra vedtaket når dette ikke strider mot formålet, eller når viktige samfunnshensyn tilsier det. Vedtaket om midlertidig vern gjelder til det oppheves.

§ 43 (grunngiing og kunngjøring av vernevedtak)

I vedtak etter § 33 skal begrunnelsen gjøre rede for hvilket biologisk mangfold og andre verdier som er vernet i og med vernevedtaket, og hvordan det bidrar til å oppfylle nasjonale mål og internasjonale forpliktelser.

Vedtak etter §§ 33 og 42 skal kunngjøres etter reglene i forvaltningsloven § 38. Kunngjøring skal dessuten skje i minst én avis som er alminnelig lest på stedet, eller – for verneområder i sjø – på en annen måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med vedtaket. Vedtaket skal meddeles grunneiere og rettighetshavere i verneområdet etter reglene i forvaltningsloven § 27. Kunngjøringen og meddelelsen skal gjøre oppmerksom på retten til kompensasjon etter § 47 og fristen etter § 48 første ledd.

Vernevedtaket tinglyses på berørte eiendommer.

Vernevedtak føres inn i et register (miljøvedtaksregisteret) som skal være offentlig og tilgjengelig i elektronisk form med tilhørende kart.

§ 44 (skjøtsel av verneområder)

I verneområder etter dette kapittel kan miljøvernmyndigheten foreta skjøtsel. Miljøvernmyndigheten kan inngå avtale med grunneieren, interesserte organisasjoner eller andre om å utføre nærmere bestemte skjøtselstiltak.

Som skjøtsel kan foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder merking av området, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden slik den var da vernearbeidet tok til, jf. § 40 annet ledd, kan ikke skje etter denne paragraf.

Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren.

Utkast til plan for skjøtsel av verneområdet skal om mulig legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt.

§ 45 (dispensasjon fra vernevedtak)

Myndigheten etter loven her kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn gjør det nødvendig.

Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften og etter annet lovverk, skal saken først behandles etter verneforskriften, dersom ikke annet følger av verneforskriften eller forvaltningsmyndighetens samtykke.

Søknad om dispensasjon etter første ledd skal inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. I dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan miljøvernmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for miljøet, og hvilken vekt det er lagt på dette.

Tildelte dispensasjoner innføres i miljøvedtaksregisteret.

§ 46 (utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde)

Kan virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov, innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til verneverdiene tillegges vesentlig vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår. For annen virksomhet gjelder aktsomhetsplikten etter § 6.

§ 47 (kompensasjon til eiere og rettighetshavere i verneområder)

En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller biotopvernområde, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap som følge av at igangværende bruk blir hindret eller den samlede drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd.

Staten kan yte tilskudd til drift av eiendom som inngår i en nasjonalpark, et landskapsvernområde, et naturreservat eller et biotopvernområde. Tilskudd gis i samsvar med forskrift som Kongen gir. Det kan settes vilkår om skjøtselstiltak i samsvar med tilskuddets formål.

§ 48 (fremgangsmåten ved fastsetting av kompensasjon)

Staten skal senest ett år etter at vernevedtaket ble truffet, gi tilbud om kompensasjon etter § 47 til en eier eller rettighetshaver som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra vernevedtaket. Tilbudet skal omfatte både mulig erstatning etter § 47 første ledd og mulig tilskudd etter § 47 annet ledd.

Blir tilbudet ikke akseptert, kan en eier eller rettighetshaver senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for fylkesmannen om at staten begjærer rettslig skjønn for tingretten til fastsetting av erstatning etter § 47 første ledd.

Skjønnet holdes etter reglene i skjønnsloven 1. juni 1917 nr. 1 og reglene i dette ledd. Tingretten kan gi oppreisning for unnskyldelig oversittelse av fristen etter annet ledd. Staten dekker de nødvendige kostnader som en grunneier eller rettighetshaver har til skjønnet hvis denne oppnår et bedre resultat enn det samlede tilbudet. Ved overskjønn dekker staten grunneierens eller rettighetshaverens nødvendige kostnader dersom denne oppnår et vesentlig bedre resultat enn ved underskjønnet, eller staten har begjært overskjønnet. For øvrig gjelder tvistemålslovens regler om sakskostnader.

1.6 Utvalgte naturtyper

§ 49 (utvalgte naturtyper)

For å fremme målet i § 4 kan Kongen fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte. Forskriften kan gjelde alle eller nærmere bestemte forekomster av naturtypen.

Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om

  1. naturtypens utbredelse i Norge minker i strid med målet i § 4,

  2. forekomstene har en økologisk tilstand som strider mot målet i § 4,

  3. naturtypen er av vesentlig verdi for det biologiske mangfold,

  4. naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller

  5. internasjonale forpliktelser gjør utvelging nødvendig.

Når en naturtype etter vitenskapelige kriterier antas å ha eller utvikle en tilstand som strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven her – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse – vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd.

§ 50 (kartfesting og arealplanlegging for utvalgte naturtyper)

Kommunen skal kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper i kommunen. Hvem som skal kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper i sjø, bestemmes av Kongen.

Ved arealplanlegging og på annen måte skal kommunen gi disse naturtypene den beskyttelse som trengs for å unngå forringelse av deres utbredelse og økologiske tilstand.

Blir en forekomst av en utvalgt naturtype lagt ut til annet formål i arealdelen av en kommuneplan eller en reguleringsplan som vedtas etter at det er gitt forskrift etter § 49, gjelder ikke reglene i § 51.

§ 51 (utvelgingens betydning)

Enhver skal i sin virksomhet ta hensyn til utvalgte naturtyper for å unngå at deres utbredelse og økologiske tilstand forringes.

Ved utøving av offentlig myndighet skal det ikke gis tillatelse eller tilskudd til nye inngrep eller vesentlige bruksendringer som kan forringe en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologisk tilstand.

Et tiltak som nevnt i annet ledd kan likevel tillates eller få tilskudd hvis viktige samfunnshensyn tilsier det, eller hvis det finnes eller kan etableres et alternativt bevaringsområde av tilsvarende kvalitet. Før slikt vedtak treffes, må det foretas en analyse av konsekvensene for den utvalgte naturtypen. Kongen kan gi forskrift om utføring og behandling av en slik analyse. Tiltakshaveren kan pålegges å bære kostnadene ved opprettelsen av et alternativt bevaringsområde etter første punktum.

Etter samråd med grunneieren kan det offentlige foreta nødvendig skjøtsel av utvalgte naturtyper.

§ 52 (utvalgte naturtyper i skog)

Ved utarbeiding av skogbruksplaner skal hensynet til utvalgte naturtyper ivaretas.

Eiere eller brukere av skogeiendommer som inneholder utvalgte naturtyper, kan søke kommunen om godkjenning av skogbruksplan for så vidt den berører forekomster av utvalgte naturtyper. Når godkjenning er gitt, kan skogbrukstiltak utføres uten videre i samsvar med planen. Godkjenning kan bare gis hvis gjennomføring av tiltak etter planen ikke forringer den utvalgte naturtypens utbredelse og økologiske tilstand.

Skogbrukstiltak som ikke skjer i henhold til godkjent plan etter annet ledd, skal meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket utføres. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres. Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 49 første ledd.

§ 53 (utvalgte naturtyper i jordbrukslandskap)

Blir det med hjemmel i jordloven utarbeidet en miljøplan for en eiendom med utvalgte naturtyper skal planen også ivareta hensynet til de utvalgte naturtyper.

Er det ikke utarbeidet en slik plan selv om eiendommen er i aktiv drift, skal alle tiltak som berører den utvalgte naturtypen meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket iverksettes. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres. Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 49 første ledd.

§ 54 (kunngjøring og klage)

Tillatelse til tiltak i forekomster av en utvalgt naturtype skal kunngjøres i minst en avis som er alminnelig lest på stedet, og innføres i miljøvedtaksregisteret. Ved utvalgte naturtyper i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med tillatelsen. Blir vedtaket påklaget, skal overordnet miljøvernmyndighet få uttale seg til klagen.

1.7 Tilgang til genetisk materiale

§ 55 (formål)

Genetisk materiale er en felles ressurs som skal forvaltes slik at utnyttingen er til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, og slik at urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle bruk respekteres.

§ 56 (aktsomhetsplikt)

Enhver som tar ut eller utnytter genetisk materiale, skal sikre at uttaket eller utnyttingen ikke er i strid med formålet i § 55.

§ 57 (retten til genetisk materiale)

Innenfor de grenser som følger av denne lov og andre rettsregler, har enhver rett til å lete etter, ta ut og utnytte genetisk materiale.

Retten etter første ledd innskrenker ikke den rett som en eier eller annen berettiget har på annet grunnlag til å nekte tilgang

  1. til det biologiske materialet

  2. til grunnen

som det genetiske materialet hentes fra.

Staten kan på vegne av allmennheten ivareta rettigheter etter dette kapitlet.

§ 58 (uttak av genetisk materiale)

Den som har tatt ut genetisk materiale fra naturen, skal gi melding til departementet når materialet skal utnyttes i næringsøyemed. Meldeplikten gjelder tilsvarende for den som erverver materialet for næringsmessig utnytting.

Kongen kan gi forskrift om meldepliktens innhold og om unntak fra meldeplikten.

Melding etter første ledd er offentlig med de begrensninger som følger av lovbestemt taushetsplikt.

§ 59 (genetisk materiale i offentlige samlinger)

Offentlige samlinger skal forvaltes i samsvar med formålet i § 55. Den som forvalter samlingen, har plikt til å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingen.

For uttak av genetisk materiale som omfattes av mellomstatlig avtale, gjelder de standardvilkår som er fastsatt etter avtalen.

Den som mottar genetisk materiale som stammer fra offentlige samlinger, skal avstå fra i Norge eller utlandet å kreve noen immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet for mat eller landbruk, med mindre det har skjedd en bearbeiding som har medført en vesentlig endring av materialet.

Dersom det etableres immaterialrettigheter på genetisk materiale i strid med tredje ledd, skal myndighetene vurdere å iverksette tiltak, eventuelt reise søksmål, for å sikre at formålet i § 55 blir ivaretatt.

Enhver kan påberope vilkår etter tredje ledd eller andre vilkår som er satt for uttaket, mot den som i strid med vilkårene søker å håndheve en immaterialrett.

Kongen kan gi nærmere forskrift om uttak fra samlinger.

§ 60 (genetisk materiale fra andre land)

Innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje i samsvar med slikt samtykke. Den som rår over materialet, er bundet av de vilkår som er satt for samtykket. Staten kan håndheve vilkårene ved søksmål til fordel for den som har satt dem.

Når genetisk materiale fra et annet land utnyttes i Norge i forsknings- eller næringsøyemed, skal det følge med opplysninger om hvilket land det genetiske materialet er mottatt eller hentet fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever samtykke til uttak av biologisk materiale, skal det følge med opplysning om slikt samtykke er innhentet.

Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det genetiske materialet, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever samtykke til uttak av genetisk materiale, skal det opplyses om slikt samtykke er innhentet. Er opplysningene etter dette leddet ukjent, skal det opplyses om dette.

Kongen kan gi forskrift om at det skal følge med opplysninger om det, hvis utnyttingen gjør bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap.

1.8 Myndigheter etter loven. Tilsyn

§ 61 Myndigheten etter loven

Kongen er øverste myndighet etter loven her.

Kongen kan bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Departementet kan bestemme at et særskilt oppnevnt organ er forvaltningsmyndighet for et område vernet med hjemmel i kapittel IV.

§ 62 (myndighetenes overvåking og tilsyn)

Myndighetene overvåker miljøtilstanden og fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.

Myndighetene skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålene med loven her.

§ 63 (gransking)

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal tilsynsmyndigheten ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke miljøet, eller der miljøet kan antas å være påvirket. Tilsynsmyndigheten kan også kreve å få lagt fram og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.

§ 64 (opplysningsplikt)

Enhver som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet, plikter etter pålegg fra tilsynsmyndigheten og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som tilsynsmyndigheten trenger for å utføre sine gjøremål etter denne lov.

Dersom det oppstår miljøskade eller fare for alvorlig miljøskade som følge av utsetting av fremmede organismer, skal den ansvarlige umiddelbart varsle myndigheten etter loven her.

§ 65 (internkontroll)

For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven her blir overholdt, kan departementet gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer.

1.9 Håndheving og sanksjoner

§ 66 (retting og avbøtende tiltak )

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven.

Den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i loven forårsaker fare for miljøforringelse, skal sette i verk tiltak for å forhindre at slik miljøforringelse skjer. Har miljøforringelsen allerede inntrådt, gjelder plikten hindring av ytterligere miljøforringelse og – om mulig – gjenoppretting av den tidligere miljøtilstand ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen betydning, skal bare iverksettes etter samtykke av myndigheten etter loven eller pålegg etter første ledd.

Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling ville være særlig urimelig.

Tiltak etter denne paragraf kan gå ut på avliving av fremmede organismer som overtredelsen gjelder, eller tilbakeføring av levende organismer til opprinnelsesstedet.

§ 67 (uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet)

Dersom det viser seg at tiltak i samsvar med loven eller vedtak i medhold av loven medfører uforutsette konsekvenser for miljøet, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper.

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige innen en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd, herunder tiltak for å gjenopprette den tidligere tilstand i miljøet så langt det er mulig.

§ 68 (direkte gjennomføring)

Blir et pålegg som inneholder krav som nevnt i § 66 første ledd eller § 67 annet ledd ikke etterkommet av den ansvarlige, kan myndigheten etter loven sørge for iverksetting av tiltakene. Myndigheten etter loven kan også sørge for iverksetting av tiltakene dersom disse haster av hensyn til miljøet, eller det ikke kan påvises en ansvarlig.

Utgifter til tiltak etter første ledd kan kreves dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 69 (bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak)

Er det nødvendig for gjennomføring av tiltak etter §§ 66, 67 eller 68, kan det gjøres bruk av den ansvarliges eller – om nødvendig – andres faste eiendom.

Blir det etter første ledd gjort bruk av andres faste eiendom, skal vedkommende ha erstatning av den ansvarlige for tap som skyldes skade og ulempe. Staten innestår for beløpet.

§ 70 (tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven blir gjennomført, kan myndigheten etter loven fatte vedtak om tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelsen av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner da å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.

Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller en annen sammenslutning, en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

§ 71 (miljøerstatning)

Den som overtrer bestemmelser i denne loven eller som tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i loven, skal etter pålegg fra myndigheten etter loven betale miljøerstatning til Naturfondet.

Avgjørelse av om pålegg skal gis og fastsetting av miljøerstatningens størrelse skjer etter en samlet vurdering av de aktuelle miljøverdienes betydning, miljøskadens eventuelle omfang og varighet, overtrederens skyld, øvrige sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene for øvrig. Kongen kan gi forskrift om forenklet pålegg etter fastsatte satser for bestemte overtredelser.

Pålegg om miljøerstatning er tvangsgrunnlag for utlegg. Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet brakt inn for retten i straffesak, sivilt søksmål eller ved klage over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt ut. Pålegget kan ikke påklages etter forvaltningslovens regler. Underretning om pålegget skal gi opplysning om reglene i leddet her.

Naturfondet kan frafalle pålagt erstatning helt eller delvis.

§ 72 (Naturfondet)

Naturfondet består av midler innkrevd i medhold av §§ 70 og 71.

Fondets midler kan bare brukes til følgende tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av naturen:

  1. skjøtsel og gjenoppretting av naturtilstanden så langt dette ikke dekkes av en ansvarlig,

  2. tilskudd til noen som lider tap ved at bestemmelser i eller i medhold av naturmangfoldloven er overtrådt.

Naturfondet styres av den myndighet som Kongen fastsetter. Avgjørelser om tildeling etter annet ledd bokstav b er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 73 (straff)

Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som

  1. forsettlig overtrer §§ 6 eller 27 første ledd,

  2. forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18, 20 til 22, 23 tredje ledd bokstav a og b, 24, 25, 27 annet eller tredje ledd, 28 til 30, 33 til 38, 42, 52, 53, 58 til 60, 63 til 66 eller pålegg etter 67.

Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 3 år anvendes.

1.10 Avsluttende bestemmelser

§ 74 (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette at loven skal tre i kraft til forskjellig tid for forskjellige bestemmelser eller forskjellige grupper av organismer.

§ 75 (overgangsbestemmelser)

Forskrifter og enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved loven her, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.

§ 76 (endringer i andre lover)

1. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom endres slik:

§ 2 første ledd nytt nr. 55 skal lyde:

55. Skjøtsel og istandsetjing til naturvernformål.

2. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova) endres slik:

§ 3 første ledd første punktum skal lyde:

Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller for det biologiske mangfaldet eller kulturlandskapet på staden , må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda.

§ 10 første ledd ny bokstav e skal lyde:

e) så langt det vil vere til meins for det biologiske mangfaldet eller kulturlandskapet, om ikkje trongen til tryggjingstiltak gjer retting naudsynt.

3. Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern endres slik:

§ 17 b første ledd første punktum skal lyde:

For skogområder av særlig verdi for friluftsliv og naturvern, herunder områder med utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, kan Kongen av hensyn til disse interesser fastsette nærmere forskrifter som foruten slike begrensninger som loven ellers hjemler adgang til, kan inneholde også andre og mer vidtgående restriksjoner for skogbruket.

§ 30 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Skogbruksplan for skog som inneholder utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, skal ivareta hensynet til de utvalgte naturtypene, jf. naturmangfoldloven § 51 første ledd.

§ 30 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Skogbruksplan for skog som inneholder utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, kan bare godkjennes hvis gjennomføring av tiltak etter planen ikke forringer den utvalgte naturtypens utbredelse og økologiske tilstand.

4. Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter endres slik:

§ 8 b nytt fjerde ledd skal lyde:

Kongen kan gi forskrift om at patentsøknaden skal gi opplysning om det er gitt melding etter naturmangfoldloven § 58 og om en oppfinnelse har gjort bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap, dersom dette er tilfellet.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

5. Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom endres slik:

§ 2 annet ledd skal lyde:

I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, kva som er i samsvar med tida og tilhøva, og kva som høver til å fremje det biologiske mangfaldet på staden.

6. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern oppheves.

7. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner endres slik:

§ 2 skal lyde:

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Reglene om kulturminner gjelder så langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til, eller som har utviklet seg gjennom samspillet mellom mennesker og naturen.

Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.

Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene.

§ 15 annet ledd skal lyde:

Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a - j uavhengig av alder, særskilte anlegg som parker, hageanlegg, alleer m.v. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til. Fredningen kan omfatte biologiske elementer som bidrar til helheten i parker, hageanlegg, alleer mv.

§ 19 første ledd skal lyde:

Departementet kan frede et område rundt et fredet kulturminne og skipsfunn som nevnt i § 14 så langt det er nødvendig for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det. Fredningen kan gjelde de biologiske elementene som skaper eller som bidrar til å skape miljøet som kulturminnet er en del av.

§ 20 første ledd skal lyde:

Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Fredningen kan gjelde naturelementer som skaper eller bidrar til å skape områdets egenart.

8. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet endres slik:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven).§ 1 første ledd skal lyde:

Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares.

§ 3 oppheves.

Overskriften til kapittel III skal lyde:

Kapittel III Vilt i fangenskap

§ 7 skal lyde:

§ 7 (forbud mot vilt i fangenskap)

Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.

§ 8 oppheves.

Overskriften til kapittel IV skal lyde:

Kapittel IV Jaktbare arter og jakttider

§§ 11-14 a oppheves.

§ 24 første ledd skal lyde:

Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

§ 25 første ledd første punktum skal lyde:

Bruk av kjemikalier eller gift til avliving av annet vilt enn smågnagere og krypdyr, er forbudt.

§ 26 nr. 8 og 9 oppheves.

§ 47 oppheves.

§ 51 annet ledd skal lyde:

Vederlag for felling i henhold til naturmangfoldloven § 16 første ledd bokstav b kan fastsettes av departementet.

9. Lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. endres slik:

§ 4 første ledd innledningen skal lyde:

For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig, eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst eller hensynet til utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49 tilsier det, kan departementet gi forskrifter om:

10. Lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningsloven endres slik:

§ 20-4 annet ledd ny bokstav g skal lyde:

g) For arealer som grenser opp mot områder som er vernet etter naturmangfoldloven kan det gis bestemmelser for å hindre forringelse av verneverdiene. Det kan også gis bestemmelser om tiltak som kan forringe forekomster av utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 50, jf. § 49.

Nåværende bokstav g og h blir henholdsvis bokstav h og i.

§ 69 nr. 1 nytt fjerde punktum skal lyde:

Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om dette kan skje uten skade for det biologiske mangfold på stedet.

§ 70 nr. 1 annet ledd skal lyde:

Kommunen skal påse at veglovens bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt , og at plasseringen så vidt mulig ikke blir til skade for det biologiske mangfold på stedet .

§ 107 første ledd skal lyde:

Skilt, reklameinnretninger o.l. skal godkjennes av kommunen før de settes opp, med mindre de kan meldes etter § 86 a. Ved avgjørelse av om godkjenning skal gis eller om melding som nevnt skal kreves lagt fram for kommunen som søknad etter § 94, jf. § 86 a første ledd bokstav a, tas hensyn til bl.a. om skilt eller reklameinnretning o.l. vil virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken. Frittstående reklameskilt eller reklameinnretning eller innskrift, tegning eller innretning på hus, trær, berg, stein og lignende i reklameøyemed må normalt ikke anbringes utenfor tettbygd strøk.

11. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. endres slik:

§ 4 oppheves.

§ 7 annet ledd oppheves. Tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd.

Femte ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:

Annet ledd gjelder ikke for kraftutbyggingstiltak som krever konsesjon etter lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer eller vannressursloven, og heller ikke for andre tiltak som krever konsesjon etter vannressursloven, med mindre formålet med tiltaket er å øke fangsten av fisk på stedet, forskyve fangsten av fisk i vassdraget, eller forandre én eller flere arters produksjon, bestandsstørrelse eller utbredelse.

§§ 8 og 9 oppheves.

§ 33 første ledd første punktum skal lyde:

I samsvar med naturmangfoldloven og formålet i loven her kan Kongen tillate fiske etter anadrome laksefisk.

§ 34 skal lyde:

Kongen gir forskrift om regulering av fiske etter innlandsfisk, herunder om redskapstyper, redskapsbruk og stenging av vassdrag av hensyn til fangst av ål. Det kan gis særskilte regler for forskjellige områder eller vassdrag. Ved fastsetting av forskrifter for vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, skal det tas hensyn til denne bestanden.

12. Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett § 4 endres slik:

§ 4 tredje ledd nye annet til fjerde punktum skal lyde:

Det skal i søknaden oppgis fra hvilket land foredleren mottok eller hentet materialet som ligger til grunn for den nye sorten (leverandørland). Patentloven § 8 b første til tredje ledd gjelder tilsvarende. Kongen kan gi forskrift om at søknaden skal gi opplysning om det er gitt melding etter naturmangfoldloven § 58 og om det ved foredlingen er gjort bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap, dersom dette er tilfellet.

13. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn endres slik:

§ 2 første ledd skal lyde:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

  • lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet

  • lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag

  • lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner

  • lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, i den utstrekning departementet bestemmer

  • lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet

  • lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

  • lov … om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven) blir overholdt.

Departementet kan gi forskrift om at oppsynet skal føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i medhold av plan- og bygningsloven så langt disse er gitt for å gjennomføre naturmangfoldloven § 50.

Nåværende annet og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

Nytt femte ledd skal lyde:

Oppsynet har rett til å ferdes med bruk av kjøretøy, båt eller luftfartøy når dette er nødvendig for utføring av oppsynets oppgaver. Motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene tillater.

14. Lov 24. november 2000 nr. 81 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) endres slik:

§ 18 første punktum skal lyde:

Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak fastsette om et vassdragstiltak trenger konsesjon etter § 8 eller gi forskrift om at visse vassdragstiltak eller vassdragstiltak i nærmere angitte områder skal meldes til vassdragsmyndigheten.

§ 33 første ledd bokstav b skal lyde:

b) bestemmelser i vedtak etter naturmangfoldloven kap. V , eller

§ 33 annet ledd første punktum skal lyde:

For så vidt vassdraget går inn under vedtak etter naturmangfoldloven kap. V , gjelder reglene i og i medhold av naturmangfoldloven istedenfor loven her.

15. Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) § 9 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

For innførsel av levende organismer kan det stilles krav av hensyn til virkningene for biologisk mangfold.

Fotnoter

1.

Utvalget har ikke tatt stilling til innskuddet i klammer. Det viser hvordan man eventuelt kan følge opp uttalelsene om dette fra Stortingets energi- og miljøkomité i samband med rovviltmeldingen, jf. Innst. S. nr. 174 (2003-2004) .

Til dokumentets forside