NOU 2004: 4

Lovregulering av strømavtaler sluttet med forbrukere

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Fremmed rett

10 EU

10.1 Oversikt

Følgende EU-direktiver på energiområdet er relevante i forhold til gruppens arbeid med tanke på regulering av kjøp og salg av elektrisk energi og kjøp av nettjenester:

  1. Direktiv 96/92/EF om felles regler for det indre marked for elektrisitet (eldirektivet)

  2. Direktiv 2003/54/EF om felles regler for det indre marked for elektrisitet og opphevelse av direktiv 96/92/EF (eldirektiv II)

  3. Direktiv 99/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (forbrukerkjøpsdirektivet).

10.2 Eldirektivet

Eldirektivet er et minimumsharmoniseringsdirektiv, og det inneholder ingen nærmere angitte krav med hensyn til forbrukerrettigheter og forbrukervern. Direktivet artikkel 3 nr. 2 åpner imidlertid for å pålegge selskaper innenfor sektoren å yte nærmere tjenester av allmenn økonomisk betydning («public service obligations» – PSO). Slike forpliktelser kan vedrøre leveringens sikkerhet, herunder:

  • Forsyningssikkerhet

  • Regelmessighet

  • Kvalitet

  • Pris

  • Miljø

Disse hensynene er nærmere reflektert i flere av direktivets øvrige bestemmelser, blant annet gjennom regler som åpner for å pålegge distribusjonsselskaper å forsyne kunder i bestemte områder.

10.3 Eldirektiv II

10.3.1 Innledning

Den 26. juni 2003 vedtok Rådet og Europaparlamentet et nytt elektrisitetsdirektiv: direktiv 2003/54/EC om felles regler for det indre marked for elektrisitet. Direktivet erstatter gjeldende direktiv 96/92/EC (eldirektiv I), jf. punkt 10.2 ovenfor.

Direktivets regler om offentlige serviceforpliktelser og forbrukerbeskyttelse i artikkel 3 nr. 3 og artikkel 3 nr. 5, samt Vedlegg A er relevante for arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen vil derfor i punkt 10.3.2 nedenfor gi en nærmere presentasjon av artikkel 3 nr. 3 og 5, samt direktivets vedlegg A som inneholder minimumskrav med hensyn til forbrukerverntiltak. Deretter vil gruppen i punkt 10.3.3 redegjøre kort for eventuelle endringsbehov i forhold til norsk rett.

10.3.2 Nærmere om kravene til forbrukervern i eldirektiv II

Eldirektiv II oppstiller gjennom artikkel 3 om offentlige tjenesteforpliktelser og forbrukerbeskyttelse i hovedsak to krav som er relevante i forhold til forbrukervern:

  • kravet om «universal service» (artikkel 3 nr. 3)

  • kravet til forbrukerbeskyttelse (artikkel 3 nr. 5).

Artikkel 3 nr. 3 lyder:

«Member States shall ensure that all household customers, and, where Member States deem it appropriate, small enterprises, (namely enterprises with fewer than 50 occupied persons and an annual turnover or balance sheet not exceeding EUR 10 million), enjoy universal service, that is the right to be supplied with electricity of a specified quality within their territory at reasonable, easily and clearly comparable and transparent prices. To ensure the provision of universal service, Member States may appoint a supplier of last resort. Member States shall impose on distribution companies an obligation to connect customers to their grid under terms, conditions and tariffs set in accordance with the procedure laid down in Article 23(2). Nothing in this Directive shall prevent Member States from strengthening the market position of the domestic, small and medium-sized consumers by promoting the possibilities of voluntary aggregation of representation for this class of consumers.

The first subparagraph shall be implemented in a transparent and non-discriminatory way and shall not impede the opening of the market provided for in Article 21.»

Som det fremgår av artikkel 3 nr. 3, oppstilles et krav til medlemsstatene om å sikre at husholdningskunder, og der hvor medlemsstatene finner det hensiktsmessig, mindre næringskunder, skal ha rett til såkalt «universal service». Direktivet definerer «universal service» som retten til å bli forsynt med elektrisk energi av en spesifisert kvalitet til rimelige, lett og klart sammenlignbare og transparente priser.

For å sikre «universal service», kan medlemsstatene utpeke en «supplier of last resort». I henhold til direktivets fortale punkt 27 kan denne være salgsdivisjonen i et vertikalt integrert foretak som også driver distribusjon, forutsatt at foretaket tilfredsstiller direktivets organisatoriske krav med hensyn til blant annet atskillelse av transmisjon og distribusjon fra andre aktiviteter.

Videre stiller artikkel 3 nr. 3 krav om at medlemsstatene må pålegge distribusjons­selskaper en tilknytningsplikt. Medlemslandene har plikt til å pålegge distribusjonsselskapene å tilknytte kunder til nettet til vilkår, betingelser og tariffer som er fastsatt etter prosedyren i artikkel 23 nr. 2. Artikkel 23 nr. 2 fastsetter at de nasjonale regelutstedende myndigheter som et minimum har ansvaret for å fastsette eller godkjenne de metoder som brukes for å beregne eller fastsette betingelser og vilkår. Dette skal skje før betingelsene eller vilkårene trer i kraft. Fastsettelsen eller godkjennelsen gjelder etter direktivet for henholdsvis:

  • tilknytning og adgang til nasjonale nett, herunder transmisjons- og distribusjonstariffer

  • tilveiebringelse av balansetjenester

Forbrukervern er også omtalt i artikkel 3 nr. 5 som lyder:

«Member States shall take appropriate measures to protect final customers, and shall in particular ensure that there are adequate safeguards to protect vulnerable customers, including measures to help them avoid disconnection. In this context, Member States may take measures to protect final customers in remote areas. They shall ensure high levels of consumer protection, particularly with respect to transparency regarding contractual terms and conditions, general information and dispute settlement mechanisms. Member States shall ensure that the eligible customer is in fact able to switch to a new supplier. As regards at least household customers, these measures shall include those set out in Annex A.»

For det første oppstiller artikkel 3 nr. 5 visse krav til medlemsstatene med hensyn til passende tiltak for beskyttelse av sluttkunder. Medlemsstatene skal spesielt sikre at det finnes adekvate beskyttelsestiltak for å beskytte sårbare kunder, herunder tiltak for beskytte dem mot å bli frakoblet fra nettet. Artikkel 3 nr. 5 gir videre statene frihet til å iverksette tiltak med spesiell beskyttelse for sluttkunder i avsidesliggende strøk («remote areas»).

Artikkel 3 nr. 5 krever også at nivået for forbrukerbeskyttelse skal være høyt, spesielt med hensyn til gjennomsiktighet i forhold til kontraktsvilkår, generell informasjon og tvisteløsningsmekanismer. I tillegg plikter statene å sikre at kvalifiserte kunder praktisk sett kan bytte kraftleverandør.

For så vidt gjelder husholdningskunder, skal tiltakene for forbrukerbeskyttelse inkludere de som er definert i Vedlegg A til direktivet.

I det følgende gis en presentasjon av kravene i Vedlegg A.

Vedlegg A bokstav a krever at sluttkunder, og da minimum husholdningskunder i direktivets forstand, skal ha rett til en kontrakt med sin «electricity service provider» som skal oppfylle visse minstekrav. Begrepet «electricity service provider» er ikke definert eller omtalt i direktivet artikkel 1 eller i fortalen. I den danske oversettelsen er begrepet oversatt med «elleverandør», mens den svenske oversettelsen bruker «eltjänstleverantör».

Bokstav a oppstiller krav om at kunden skal «ha rett til en kontrakt» med sin «electricity service provider».

Bokstav a første strekpunkt stiller krav om at kontrakten skal angi navn og adresse på leverandøren («supplier»).

Bokstav a annet strekpunkt stiller krav om at kontrakten skal angi de tjenester («services») som leveres, kvalitetsnivå på tjenestene og tidspunktet for første tilknytning.

Bokstav a tredje strekpunkt krever at kontrakten skal angi vedlikeholdsservice som eventuelt tilbys.

Bokstav a fjerde strekpunkt krever at kontrakten skal opplyse om hvordan aktuell informasjon om gjeldende tariffer og vedlikeholdskostnader kan innhentes.

Bokstav a femte strekpunkt krever at kontrakten skal ha bestemmelser om løpetid, betingelsene for fornyelse og avslutning av ytelsene og av kontrakten, samt en eventuell rett til oppsigelse.

Bokstav a sjette strekpunkt krever at kontrakten skal inneholde bestemmelser om eventuell erstatning eller tilbakebetaling dersom det i kontrakten fastsatte kvalitetsnivå ikke overholdes.

Bokstav a syvende strekpunkt krever at kontrakten skal inneholde bestemmelser om hvordan prosedyrene for tvisteløsning iverksettes, jf. Vedlegg A bokstav f.

Bokstav a annet ledd stiller krav om at vilkårene skal være rimelige og kjent på forhånd. Under alle omstendigheter skal kundene underrettes om vilkårene forut for kontraktens inngåelse eller bekreftelse. Hvis kontraktene inngås via mellommenn, skal det også underrettes om vilkårene forut for kontraktens inngåelse.

Vedlegg A bokstav b sier at kundene skal underrettes med passende varsel dersom avtalevilkårene skal endres, og at kunden da har rett til å gå ut av kontrakten når han mottar underretningen om de endrede vilkårene. «Service providers» skal gi direkte varsel til kundene om enhver «avgiftshöjning» (SE), «gebyrforhöjelse» (DK) eller «charges» (UK). Varsel skal gis på et passende tidspunkt som ikke inntreffer senere enn en normal faktureringsperiode etter at økningen har trådt i kraft. Medlemsstatene skal videre sikre at kundene kan fratre avtalen dersom de ikke godkjenner de nye vilkårene som «service provider» har orientert dem om.

Vedlegg A bokstav c krever at kundene skal motta gjennomsiktige opplysninger om gjeldende priser og tariffer og om standardvilkår og betingelser for adgang til og bruk av «electricity services».

Vedlegg A bokstav d krever at medlemsstatene må påse at kundene tilbys et bredt utvalg av betalingsmåter, og at alle forskjeller i vilkår og bestemmelser skal tilsvare kostnadene for «service providers» bruk av de ulike betalingssystemene. De generelle vilkår og betingelser skal være rimelige og gjennomsiktige. De skal føres i et klart og forståelig språk. Kundene skal videre beskyttes mot urimelige eller villedende salgsmetoder.

Vedlegg Apunkt e stiller krav om kundene ikke skal betale for å skifte kraftleverandør («supplier»).

Vedlegg A bokstav f stiller krav om at kundene skal nyte godt av gjennomsiktige, enkle og kostnadseffektive prosedyrer for å få behandlet sine klager. Prosedyrene skal føre til at tvister løses rettferdig og raskt, og om mulig skal det også være et system for erstatning og/eller tilbakebetaling. Prosedyrene bør, så langt mulig, følge prinsippene i Kommisjonens anbefaling 98/257/EC.

Vedlegg A bokstav g oppstiller et krav overfor medlemsstatene om at kundene skal informeres om sine rettigheter til «universal service» i tråd med de tiltak som medlemsstatene gjennomfører i henhold til artikkel 3 nr. 3.

10.3.3 Endringsbehov i norsk rett

Arbeidsgruppen viser til at eldirektiv II for tiden gjennomgås av Olje- og energidepartementet med henblikk på innlemmelse i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Olje- og energidepartementet har opplyst til arbeidsgruppen at det er å forvente at saken kan tas opp til behandling i EØS-komiteen senere i 2004, etter at EFTA-landene i EØS har vurdert alle juridiske og politiske sider ved direktivet.

Olje- og energidepartementet har i et notat til arbeidsgruppen gitt en utførlig redegjørelse for sine foreløpige vurderinger av eventuelle endringsbehov som følge av direktivet. Olje- og energidepartementets notat er inntatt som vedlegg 1 til rapporten. Olje- og energidepartementet har overfor gruppen presisert at departementet ikke har bundet seg til de foreløpige konklusjonene som fremgår av notatet, og viser til at arbeidet med gjennomgang og gjennomføring av direktivet fortsatt pågår.

Olje- og energidepartementets notat har blitt drøftet og gjennomgått på to av arbeidsgruppens møter. Forholdet til eldirektiv II har også blitt berørt på flere av gruppens øvrige møter. Arbeidsgruppen har videre gjort seg kjent med de vurderinger av eldirektiv II og forbrukervern som er foretatt i Sverige, jf. SOU 2003:113. 1 På basis av dette har medlemmene i arbeidsgruppen foretatt en nærmere drøftelse av i hvilken grad direktivet nødvendiggjør endringer i norsk rett på punkter som faller innenfor gruppens mandat.

Arbeidsgruppens forslag til lovregulering av stengningsretten (punkt 20.4) og styrking av Elklagenemnda (kapittel 22) er etter gruppens vurdering forhold som er i godt samsvar med de sentrale kravene til forbrukervern i direktivet, uavhengig av om en lovregulering av disse forholdene kan utledes som et nærmere bestemt krav som følger av direktivet eller ikke. Siden det for tiden arbeides med å gjennomføre direktivet i norsk rett, og siden det er en sak Olje- og energidepartementet skal sende på egen høring, har arbeidsgruppens medlemmer valgt ikke å innta definitive standpunkter med hensyn til forholdet mellom direktivet og norsk rett. I rapporten er direktivet likevel trukket frem i drøftelsene på punkter hvor direktivet kan være av betydning. Beskrivelsene i rapporten er imidlertid på disse punktene bare et uttrykk for foreløpige vurderinger fra medlemmenes side.

Forbrukerrådets medlem i arbeidsgruppen vil nedenfor komme med noen særlige merknader angående eldirektiv II. Gruppens øvrige medlemmer, inkludert lederen, ser ikke grunn til å kommentere alle enkelthetene i det Forbrukerrådets representant uttaler. Disse medlemmene vil imidlertid kort bemerke: Det har vært lagt til rette for en bred drøfting av eldirektiv II i gruppen. Disse medlemmene er enige i at gruppen har foretatt en forholdsvis grundig gjennomgang av de forbrukerrelevante sidene ved direktivet som ligger innenfor gruppens mandat. På basis av et særskilt notat fra Olje- og energidepartementet og materiale fra det svenske gjennomføringsarbeidet har som nevnt direktivet blitt nærmere drøftet på to av gruppens møter, i tillegg til at direktivet har vært berørt på en rekke av gruppens øvrige møter. Det vises for øvrig til at flere av de forhold som kommenteres av Forbrukerrådets representant nedenfor, herunder spørsmålet om «rimelig pris» og uttalelse i NOU 2003: 12, er utførlig behandlet i Vedlegg 1 til utredningen og i SOU 2003:113. Endelig minnes det om at forslag til nødvendige lov- og forskriftsendringer for gjennomføring av eldirektiv II skal sendes på høring som en egen sak fra Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat, og at høringsinstansene i den forbindelse vil få anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter om direktivet og forholdet til norsk rett.

Forbrukerrådets medlem i arbeidsgruppen vil peke på at eldirektiv II etter sin ordlyd gir sterk forbrukerbeskyttelse. Det heter blant annet at statene skal sikre alle husholdningskunder rett til å bli forsynt med elektrisk energi til «reasonable prices». Videre pålegger direktivet statene å beskytte sluttkunder gjennom passende tiltak, med særlig vekt på å beskytte «sårbare kunder» og kunder i «grisgrendte» strøk.

Dette medlemmet viser til at direktivet reiser mange og til dels kompliserte spørsmål. Innebærer direktivet en styrking av forbrukerens rettsstilling, og i så fall på hvilke områder? Bør enkelte av forbrukervernbestemmelsene inntas direkte i norsk lovgivning? Hvordan skal direktivets bestemmelser om forbrukervern forstås, herunder uttrykket «reasonable prices«? Oppfyller norske energiverk i praksis de krav direktivet stiller? Er det strengt nødvendig å endre gjeldende norsk rett for å oppfylle direktivet?

Direktivet ble vedtatt 26 juni 2003, dvs etter at mandatet for arbeidsgruppa ble utformet. Direktivet er følgelig ikke omtalt i mandatet. Forbrukerrådets representant i arbeidsgruppen har til tross for dette sett det som naturlig at arbeidsgruppa, som skal se på behovet for forbrukervernregler om strøm, også foretar en grundig gjennomgang av forbrukerrelevante sider ved direktivet. Også Olje- og energidepartementet anser ifølge brev til arbeidsgruppa datert 9 januar 2004 at deler av direktivet faller innenfor arbeidsgruppas mandat, og arbeidsgruppa har tidligere i prosessen blitt orientert om at OED legger til grunn at forbrukerrelevante spørsmål direktivet reiser, drøftes av arbeidsgruppa.

Forbrukerrådets medlem i arbeidsgruppen viser til at OED i forkant av arbeidsgruppas nest siste møte 14. januar 2004 la fram et notat med foreløpige vurderinger om i hvilken grad direktivet nødvendiggjør endringer i gjeldende norsk rett. Hovedtrekkene i notatet ble gjennomgått av OED’s medlem i arbeidsgruppen. På arbeidsgruppas siste møte 21 januar 2004 ble notatet drøftet.

Forbrukerrådets medlem i arbeidsgruppen har forståelse for at arbeidsgruppa innenfor den tid den har hatt til rådighet, ikke har kunnet foreta en så omfattende drøftelse av direktivet som etter hans syn ville ha vært ønskelig. Dette medlemmet vil således ikke rette kritikk mot arbeidsgruppen, men vil understreke at det er behov for å se nærmere på forbrukerrelevante sider ved direktivet før direktivet implementeres i norsk rett.

Forbrukerrådets medlem i arbeidsgruppen har ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til OED’s foreløpige konklusjoner om nødvendigheten av å endre norsk rett og ønsker å reservere seg mot disse. Han vil i denne sammenheng nøye seg med å kommentere retten til å bli forsynt med strøm til rimelige priser. Han ser at uttrykket «rimelig pris» reiser flere tolkningsspørsmål. Fra et forbrukersynspunkt vil den mest naturlige tolkningen være at samtlige elementer som inngår i den totale betalingen for strøm, dvs. eventuelt anleggsbidrag (se særmerknad under punkt 12.4.7), tilknytningsavgift, nettleie og kraftpris, omfattes av retten til rimelig pris.

Ifølge Forbrukerrådets medlem i gruppen har OED muligens rett i at prisdannelsen på nettjenester og på elektrisk energi innebærer at norske forbrukere er sikret «rimelige priser» i direktivets forstand, men dette er ifølge Forbrukerrådets medlem langt fra sikkert. Departementet bygger f.eks. sin konklusjon når det gjelder kraftprisene, på et synspunkt om at virksom konkurranse fører til rimelige priser for forbrukerne. Forbrukerrådets medlem i gruppen vil imidlertid peke på følgende uttalelse fra Konkurranselovutvalget (NOU 2003: 12, punkt 3.4.6.3 Hensynet til forbrukerne):

«Konkurransens virkninger på den samfunnsøkonomiske effektiviteten handler om gevinstene av en mer effektiv ressursbruk, uavhengig av hvor disse gevinstene oppstår og hvem de kommer til gode. En fordelingsmessig nøytral konkurransepolitikk har ikke som formål å beskytte forbrukerne mot urimelige priser».

Forbrukerrådets representant mener at forbrukernes rett til rimelige priser mv. (direktivets artikkel 3 nr. 3) bør inntas uttrykkelig i norsk lov. Dette vil gi full sikkerhet for at norsk rett oppfyller direktivet, også i framtida. Det bør også, i sammenheng med en nærmere gjennomgang av de forbrukerrelevante sider ved direktivet, vurderes hvem som skal være klageinstans i saker om rimelig pris. Forbrukerrådets representant ser disse spørsmålene som viktige, og ser det som ønskelig at høringsinstansene bes om å uttale seg om dem i det videre lovarbeidet.

10.4 Forbrukerkjøpsdirektivet

Direktiv 99/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (forbrukerkjøps­direktivet) omfatter ikke kjøp og salg av elektrisk energi. Artikkel 1 nr. 2 bokstav b tredje strekpunkt fastslår at elektrisitet ikke er «forbruksvare» i direktivets forstand. Kjøp og salg av elektrisk energi omfattes derfor ikke av direktivet.

11 Oversikt over forbrukernes rettigheter og plikter i andre nordiske land

11.1 Generelt

Finland har i en egen lov, elmarknadslagen (1995/386) , regler om sivilrettslige rettigheter og plikter ved salg av elektrisk energi til forbrukere. I tillegg har man i elsäkerhetslagen (1996/410) regulert spørsmål om produktansvar.

Sverige har regulert de sivilrettslige spørsmålene i kapittel 11 i ellagen (1997:857) . I tillegg kommer regler om produktansvar i kapittel 10 i samme lov.

Danmark har i elforsyningsloven (lov nr. 375 af 2. juni 1999) kapittel 2 regler om forbrukerens stilling ved kjøp av elektrisk energi. Videre omfatter lov 6. april 1906 nr. 102 om køb (LBK nr 237 av 28. mars 2003) også nettytelsen.

11.2 Finland

11.2.1 Elmarknadslagen (§§ 25 c – 27 j)

11.2.1.1 Inngåelse av avtale om levering av elektrisk energi

Forut for avtaleinngåelsen skal forbrukeren få informasjon om de sentrale vilkår som skal anvendes i avtaleforholdet, samt om alternative avtale­typer hvor det for eksempel er forskjeller i forhold til prissettingen (§ 25 c).

Inngåelse av avtale om tilknytning må gjøres skriftlig. Kun vilkår som er inntatt i den skriftlige avtalen, kan påberopes. Avtaler om nettleie og kraftlevering skal inngås skriftlig dersom en av partene krever det (§ 25 d). Bekreftelse på inngåtte avtaler om nettleie og kraftlevering må sendes uten opphold, og senest innen 14 dager, dersom avtalene ikke er inngått skriftlig (§ 25 e). Forbrukeren kan komme med innvendinger mot vilkårene som fremgår av bekreftelsen innen en minstefrist på 3 uker dersom han mener de ikke er i samsvar med det som ble avtalt (§ 25 e).

11.2.1.2 Oppsigelse av avtaler

Avtaler uten tidsavgrensning løper til de sies opp eller heves. Forbrukere kan også heve eller si opp avtaler som løper for en avtalt periode, bortsett fra kraftleveringsavtaler som ikke omfattes av leveringsplikten (§ 25 f).

Nettselskapet kan ikke si opp tilknytningsavtale eller nettleieavtale med forbruker. Abonnentene kan si opp avtalen med to ukers varsel (§ 25 g-h). Kraftleverandører kan ikke si opp kraftleveringsavtale med forbruker dersom man har leveringsplikt. Avtaler om leveranse som ikke er følge av leveringsplikten, kan sies opp av både leverandør og kunde med to ukers varsel. Avtaler med forbruker med avtalt varighet utover to år, kan likevel sies opp av forbrukerne etter to år (§ 25 i).

11.2.1.3 Endring av avtalevilkårene

Prisene og øvrige avtalevilkår kan kun endres med hjemmel i lovens bestemmelser, eksempelvis dersom det følger av avtalen, endringer i lovverk eller at forholdene har endret seg vesentlig fra avtaleinngåelsen. Endringer som ikke har betydning for hovedinnholdet i avtalen, kan foretas. Endres nettselskapets ansvarsområde, kan prisen på nettjenestene endres. Varsel om endring i avtalen må sendes skriftlig, og som hovedregel en måned før ikrafttredelse (§ 26).

11.2.1.4 Tilbakeholdsrett og erstatning ved forsinket tilkobling og oppstart av levering

Ved forsinket tilkobling eller oppstart av levering, kan kunden holde tilbake avgiften han skulle betalt for perioden hvor tilkobling eller levering ikke har skjedd, samt den delen av avgiften som er nødvendig som sikkerhet for et eventuelt erstatningskrav mot nettselskap eller kraftleverandør. (§ 27)

Kunden har rett til erstatning ved forsinket oppstart av levering , med mindre nettselskapet eller kraftleverandøren som er avtalepart kan bevise at forsinkelsen skyldes forhold utenfor dennes kontroll som selskapet ikke rimeligvis burde tatt i betraktning ved avtaleinngåelsen eller kan forventes å unngå eller overvinne følgene av. Indirekte tap kan kreves erstattet kun hvor leverandøren har vært uaktsom. I bestemmelsens siste ledd gis det en oversikt over hvilke tapsposter som skal regnes som indirekte tap (§ 27 b).

Ved forsinket tilkobling har kunden rett til erstatning fra nettselskapet etter standardiserte satser (maksimalt 10000 finske mark, som tilsvarer ca 1680 Euro). Har abonnenten lidt tap utover dette, kan det kreves erstattet etter den alminnelige erstatningsregelen i § 27 b. Nettselskapet kan holdes ansvarsfri etter de samme prinsipper som i § 27 b (se § 27 a).

11.2.1.5 Definisjon av mangel

Loven gir i § 27 c en definisjon av mangel .

Mangel (fel) foreligger når elkvaliteten eller måten den elektriske energien leveres på ikke tilsvarer det som kan anses avtalt. Dersom ikke annet er avtalt, er leveransen mangelfull dersom kvaliteten mht. spenning eller andre definerte egenskaper ikke tilsvarer de standarder som følges i Finland, eller dersom leveransen kontinuerlig eller gjentatte ganger blir avbrutt , og avbruddet ikke kan anses som ubetydelig. Det kan altså dreie seg om kvalitative mangler eller om avbrudd.

Ifølge forarbeidene kan kvalitative mangler praktisk sett være for eksempel feil som oppstår ved bruk av elektriske apparater, eller at belysningens skarphet klart varierer.

Når det gjelder avbrudd , kan det ikke forutsettes at elleveransen skal skje helt uten avbrudd, idet nettet er utsatt for ulike natur-/ værfenomener og annet. Det forventes på den annen side at nettselskapet skal investere i nettet og opprettholde en viss beredskap for å reparere feil. Men det er grenser for hvilke tiltak som bør iverksettes, både av økonomiske og miljømessige hensyn, også fordi forbrukeren/elanvenderen må regne med å finansiere kostnadene. Fullstendig beskyttelse kan ikke forventes, men en viss sikring gjennom for eksempel rydding av «ledningsgatene» og beskyttelse mot lynnedslag skal foretas av nettselskapet.

I tillegg til avbruddets lengde, må det også legges vekt på årsaken til avbruddet og øvrige omstendigheter (for eksempel virkninger for forbruker).

Kortvarige avbrudd, som er en nødvendig konsekvens av at man foretar reparasjoner på nettet, regnes ikke som mangel.

Det er for øvrig mange momenter som avgjør om det skal anses å foreligge en mangel. Forarbeidene til loven sier ganske mye om dette.

Ved for eksempel kraftig storm, må man regne med kortere avbrudd, mens lengre avbrudd vil anses som mangelfull levering (må vurderes i hvert enkelt tilfelle).

Mange faktorer i tilknytning til årsaken til avbruddet og de forhold som har påvirket avbruddet skal hensyntas, for eksempel om det er snakk om jordkabel eller luftkabel (ulik følsomhet for værforhold, og ulikt i forhold til reparasjon), om det er tettbygd strøk eller ikke, om forbrukeren har elektrisk oppvarming / hvilken årstid det er, om det er en fritidsbolig eller permanent bolig osv. Det skal også ses hen til nettselskapets plikt til å utvikle nettet (stadfestet i loven).

11.2.1.6 Rett til prisavslag ved mangel

Kunden har rett til prisavslag som tilsvarer mangelen. Beror feilen på avbrudd i leveringen, skal prisavslaget utgjøre del av den årlige avgiften for nettjenesten som tilsvarer minst to uker (§ 27 d).

Ifølge Konsumentombudsmannen i Finland finnes det ikke noen eksakte anvisninger på hvordan prisavslag skal beregnes når det er snakk om elleveranser av mangelfull kvalitet (bortsett fra avbruddsituasjonen). Forbrukeren må fremsette krav overfor selskapet, og i tilfelle hvor partene ikke kommer til enighet, vil Konsumentklagenemnda kunne fastsette størrelsen av prisavslaget. Foreløpig har det vært få saker i nemnda hvor dette har vært tema. Det er derfor ikke mulig å trekke noen generelle slutninger fra nemndas praksis.

11.2.1.7 Erstatning på grunn av mangel

Nettselskaper eller kraftleverandører har et objektivt ansvar for å erstatte økonomiske tap kundene lider som følge av mangel (§ 27 e). Indirekte tap kan kun kreves erstattet dersom nettselskapet eller leverandøren har opptrådt uaktsomt. Mangelsbegrepet omfatter som nevnt under punkt 11.2.1.5 også avbrudd.

Krav om erstatning rettes mot nettselskapet, og må fremsettes innen rimelig tid. Nettselskapet kan fri seg fra ansvar ved å vise til at mangelen har oppstått som følge av forhold som kraftleverandøren må svare for. Blir en forbruker rammet av feil som en kraftleverandør er ansvarlig for, må nettselskapet innen rimelig tid meddele forbrukeren at kraftleverandøren har erkjent ansvar for skaden.

11.2.1.8 Standarderstatning på grunn av avbrudd i nettjenesten

Den 1. september 2003 ble den alminnelige bestemmelsen om erstatning i Elmarknadslagen § 27 e supplert med en særregel om plikt til å yte erstatning etter standardiserte satser til forbrukere som har vært utsatt for strømavbrudd i 12 timer eller lenger. Bestemmelsen er tatt inn i ny § 27 f, som lyder:

« Standardersättning på grund av avbrott i nättjänsten

En elanvändare har rätt till en standardersättning på basis av ett sammanhängande avbrott i nättjänsten, om distributionsnätsinnehavaren eller minutförsäljaren, som säljer el till elanvändarna via ett internt elnät i en fastighet eller i en motsvarande fastighetsgrupp, inte visar att avbrottet i nättjänsten beror på ett hinder som står utanför hans påverkningsmöjligheter och som han skäligen inte kan förutsättas beakta i sin verksamhet och vars följder han inte har kunnat undvika eller övervinna trots att han har iakttagit all omsorgsfullhet.

Av elanvändarens årliga avgift för nättjänsten utgör standardersättningen

  1. 10 procent, när avbrottet har varat minst 12 timmar men mindre än 24 timmar,

  2. 25 procent, när avbrottet har varat minst 24 timmar men mindre än 72 timmar,

  3. 50 procent, när avbrottet har varat minst 72 timmar men mindre än 120 timmar, samt

  4. 100 procent, när avbrottet har varat minst 120 timmar.

Standardersättningens maximibelopp till följd av ett avbrott i nättjänsten är dock 700 euro per elanvändare. Standardersättningens maximibelopp kan justeras genom förordning av statsrådet så att det motsvarar förändringen i penningvärdet.

Om en elanvändare till följd av ett avbrott i nättjänsten betalas en sådan standardersättning som avses i 2 mom., har elanvändaren inte rätt till ett sådant prisavdrag som anges i 27 d § för samma avbrott.

Från bestämmelserna i denna paragraf får avvikelse inte göras genom avtal till skada för elanvändaren.»

Bestemmelsen gir forbrukeren rett på standard­erstatning ved langvarige avbrudd, dersom nettselskapet ikke kan godtgjøre at avbruddet skyldtes forhold utenfor deres kontroll. Retten til standarderstatning etter § 27 er altså knyttet til et kontrollansvarskriterium. Bestemmelsen avviker på dette punktet fra den alminnelige ansvarsbe­stemmelsen i § 27 e. Avbrudd under 12 timer må vurderes etter de alminnelige reglene om prisavslag og erstatning i henholdsvis § 27 d og § 27 e.

11.2.1.9 Avbrytelse av leveranse

Avbrytes leveransen fra kraftleverandøren , skal nettselskapet gi melding til kunden om dette. Er kunden forbruker, må nettselskapet levere elektrisk energi i minst 3 uker mot vederlag fra forbrukeren (§ 27 g).

Leveransen kan avbrytes dersom kunden i vesentlig grad har brutt sine betalingsforpliktelser eller andre plikter overfor nettselskapet eller kraftleverandøren. Før leveranse kan avbrytes skal kunden sendes oppfordring til å ordne opp i avtalebruddet. Tidligst 2 uker etter at slik oppfordring er sendt, skal kunden motta eget varsel om stenging.

Leveransen kan avbrytes tidligst 5 uker etter avtalebruddet. Skyldes betalingsmisligholdet alvorlig sykdom, arbeidsløshet eller annen uforskyldt særskilt omstendighet, kan leveransen avbrytes tidligst 2 måneder etter misligholdet. Leveranse til bolig kan ikke avbrytes i perioden oktober-april med mindre det har gått 4 måneder siden kravet skulle vært betalt (§ 27 h).

11.2.1.10 Heving av avtaler

Nettselskapet kan heve tilknytningsavtale ved vesentlig mislighold fra abonnentens side, så lenge misligholdet ikke blir reparert innen en rimelig frist som nettselskapet har meddelt abonnenten skriftlig. Melding om heving må meddeles skriftlig (§ 27 i)

Avtaler om nettleie og kraftlevering kan heves på samme vilkår som tilknytningsavtaler, eller dersom leveransen har vært avbrutt i 1 måned på grunn av betalingsmislighold. Ved forsinket betaling fra forbrukerkunder, kan heving kun skje ved vesentlig betalingsmislighold. Avtalen kan heves umiddelbart dersom kunden har voldt skade på selskapets installasjoner. Melding om heving må meddeles skriftlig (§ 27 j).

11.2.2 Konsumentskyddslagen

To av kapitlene i loven gjelder også for elektrisk energi. Dette er bestemmelser om urimelige avtalevilkår, og tolkning og lemping av disse.

11.2.3 Elsäkerhetslagen: Produktansvar

Dette er en offentligrettslig lov med sivilrettslige regler om «Skada och olägenhet» i et eget kapittel. Loven er fra 1996, og erstatter den tidligere gjeldende ellagen fra 1926.

Loven overvåkes av Säkerhetsteknikcentralen, som ligger under den finske utgaven av NVE; Energiamarkkinavirasto/Energimarknadsverket.

Elsäkerhetslagen er en spesiallov i forhold til produktansvarsloven. Produktansvarsloven blir i Finland dermed unødvendig å vise til i forhold som gjelder elektrisk energi, selv om den gjelder også her i henhold til EU-direktiv om produktansvar.

I motsetning til i produktansvarsloven finnes ingen beløpsbegrensning for ansvaret.

I tillegg til ansvarsregler finnes i denne loven strenge krav til sikring mot elskader, altså strenge preventive krav. Det heter i forarbeidene at formålet med loven bl.a. er «att betona anläggningsbyggarens ansvar».

Det er kun nettselskapets ansvar som reguleres i denne loven.

Hovedregelen om erstatning for tap som følge av skade voldt av elektrisk energi, er et objektivt erstatningsansvar for sikkerhetsmangler (samme som i produktansvarsloven), dvs. uten unntak for force majeure.

For skader som forårsakes av avbrudd i leveransen eller avvik i den elektriske energiens kvalitet, gjelder også reglene i elmarknadslagen.

Det objektive ansvaret fantes også i forløperen, ellagen fra 1926. Det finnes ingen uttrykkelig begrunnelse for dette ansvaret i den gamle lovens motiver. I forarbeidene til elsäkerhetslagen står det imidlertid at man ønsker å beholde det «strikte ansvar» uforandret.

De ulike typer av skader som skal erstattes er mer omfattende etter elsäkerhetslagen enn etter produktansvarsloven. Alle person- og tingskader, samt noen typer økonomisk skade som ikke har sammenheng med person- eller tingskade (de som nevnes i skadeserstatningsloven).

Det finnes unntak fra hovedregelen i de påfølgende bestemmelsene i kapitlet:

  • Skade forårsaket av annet elmateriell/installasjoner med en merkespenning på over 400 volt.

  • Skade forårsaket av elmateriell/installasjoner som tilhører en eiendoms «indre elforsyning» (feil på eget anlegg)eller annet el. anlegg tilknyttet dette, og hvis merkespenning går til maksimal 400 volt.

Formålet med disse unntakene er at innehavere av for eksempel boligeiendommer ikke skal bli ilagt et så strengt erstatningsansvar ved feil på interne elinstallasjoner.

Man kan imidlertid bli erstatningsansvarlig etter skadeserstatningslov, produktansvarslov eller etter avtale.

Dersom skadelidte har medvirket til skaden, eller har en annen omstendighet som ikke har sammenheng med elanlegget/materiellet medvirket til skaden, kan ansvaret lempes.

11.3 Sverige – ellagen kapittel 10 og 11

11.3.1 Lovens anvendelsesområde

Loven gir regler om elektriske anlegg og elsikkerhet, samt om visse former for handel med elektrisk energi. Loven inneholder regulering av en rekke forhold som i Norge er regulert i energi­loven, blant annet hvilke krav som nettselskapene må oppfylle for å få tildelt konsesjon og drive sin virksomhet. I tillegg inneholder den altså regler om salg ev elektrisk energi til forbrukere.

Forbruker defineres i loven som en fysisk person som får levert elektrisk energi hovedsakelig til formål som faller utenfor næringsvirksomhet (Kap 11, § 1). Reglene i kapittel 11 kan ikke fravikes til skade for forbrukeren (§ 2).

11.3.2 Innstilling av leveranse

Leveranse kan avbrytes ved vesentlig forsømmelse av forbrukerens forpliktelser (skuldigheter). Forbruker skal gis rimelig tid til å rette på forholdet, og informeres om at levering ellers kan avbrytes. Vil avbrudd medføre ikke ubetydelig personskade eller omfattende tingskade, kan ikke leveringen avbrytes, med mindre forbrukeren har handlet utilbørlig (§ 3).

Ved betalingsmislighold gjelder, utover reglene i § 3, at forbrukeren skal oppfordres til å betale innen 3 uker. Melding om slik oppfordring skal samtidig sendes sosialkontoret i forbrukerens kommune. Er det tvist om fordringen, kan ikke leveransen avbrytes. Det samme gjelder dersom sosialkontoret meddeler at de vil dekke regningen (§ 4).

Forbrukeren må erstatte selskapenes kostnader i forbindelse med tiltak etter §§ 3-4, så lenge disse er rimelige (§ 5).

Nettselskapet kan avbryte overføring av elektrisk energi dersom sikkerhetshensyn tilsier det. Kan nettselskapet forutse avbrudd som ikke vil være kortvarige, skal forbrukeren underrettes personlig eller ved annonse om dette god tid i forveien (§ 7).

11.3.3 Erstatning ved avbrutt leveranse

Avbrytes leveransen uten at vilkårene i §§ 3-4 er oppfylt, har forbrukeren rett til å få erstattet den skade han er påført fra nettselskapet . Har kraftleverandøren begjært avbruddet, er det denne som er erstatningsansvarlig (§ 8). Ved manglende varsel om avbrudd som ifølge § 7 skulle vært varslet, har også forbrukeren rett til erstatning (§ 9).

Avbrytes overføringen av elektrisk energi uten at det foreligger forsømmelse fra forbruker eller hjemmel i § 7, har forbrukeren krav på erstatning for skade han har lidt, med mindre nettselskapet kan bevise at avbruddet skyldes forhold utenfor deres kontroll som de ikke rimeligvis kunne forutse eller kan forventes å unngå eller overvinne følgene av (§ 10). Loven inneholder altså ingen nærmere definisjon av hva som er mangelfull oppfyllelse av en avtale om levering av elektrisk energi. Man snakker kun om avbrutt overføring, og hva de rettslige konsekvensene av dette skal være.

Erstatning for avbrudd i overføringen skal omfatte forbrukerens utgifter og bortfalte inntekter og annet tap som følger av avbruddet. Ansvaret for å yte erstatning kan lempes dersom det er urimelig tyngende. Ved denne vurderingen skal foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, samt forbrukerens mulighet til å begrense tapet tas med i betraktningen (§ 11).

Krav om erstatning må fremsettes innen 2 år (§ 12).

11.3.4 Ellagen – kapittel 10: Produktansvar

Ved skader som forårsakes av «säkerhetsbrist i el», skal det ytes erstatning for personskade og skade på eiendom. Med «säkerhetsbrist» menes at den elektriske energien ikke er så sikker som det er rimelig å forvente (kap. 10 § 2).

Unntak fra denne hovedregelen skal gjøres i tilfelle hvor selskapet kan bevise at det ikke har handlet klanderverdig. Se nærmere beskrivelse i §§ 3 og 4.

Har skadelidte medvirket til skaden, kan erstatningen reduseres etter de alminnelige prinsippene i den svenske erstatningsloven (1972:207). Ansvaret kan lempes ettersom dette er rimelig pga. medvirkning (§ 5).

Skadelidte må selv dekke beløp opp til 3.500 kroner (§ 6).

Krav om erstatning etter §§ 1 og 4 må fremsettes innen to år. For krav etter § 2 er fristen 3 år, eventuelt maksimalt 10 år dersom man ikke har fått kjennskap til at kravet burde gjøres gjeldende (§ 8).

11.4 Danmark – elforsyningsloven og købeloven m.m.

11.4.1 Oversikt

Energibedriftene er i Danmark undergitt en rekke lover, bekjentgjørelser og anvisninger m.m. Nedenfor gis en presentasjon av de reglene som må antas å være av størst interesse i forhold til arbeidsgruppens mandat. I punkt 11.4.2 gjennomgås elforsyningsloven, i punkt 11.4.3 kjøpsloven og i punkt 11.4.4 enkelte andre lover og bekjentgjørelser.

11.4.2 Elforsyningsloven

Lov 2. juni 1999 nr. 375 om elforsyning (elforsyningsloven) regulerer produksjon, transport, handel og levering av elektrisk energi (§2). Loven regulerer, i likhet med den svenske loven, en rekke forhold som i Norge er regulert i energiloven.

Forbrukerne kan fritt velge leverandør, og kan innenfor rimelige frister velge å si opp sin eksisterende avtale og skifte leverandør. Leverandører som har forsyningsplikt, plikter å ta forbrukeren tilbake som kunde. Kollektive elforsyningsvirksomheter (definert i § 5) må tilby forbrukerne tilknytning, nettleie og kraftlevering på objektive, rimelige og ensartede vilkår (§ 6). Forbrukerne blir ved inngåelse av avtale forpliktet til å ta imot og betale for en forholdsmessig andel av den miljøvennlig produserte elektriske energien som nettselskapene og de systemansvarlige virksomhetene blir pålagt å ta imot. Forbrukerne kan, mot å yte vederlag til nettselskapet, frigjøre seg fra denne forpliktelsen (§ 8).

Flertallet av styremedlemmene i et nettselskap skal velges av forbrukerne i nettselskapets forsyningsområde. Dette kan skje på flere måter, blant annet gjennom kommunale organer eller forbrukerrepresentantskap (§ 40-42).

11.4.3 Købeloven

Lov 6. april 1906 nr. 102 om køb (LBK nr 237 av 28/03/2003) omfatter også nettytelsen. 2 Dette er lagt til grunn i «Vejledende bestemmelser om tilslutning og adgang til benyttelse av det kollektive elnet (Netbenyttelsesaftale)», som er en standardkontrakt utarbeidet av bransjeorganisasjonen Dansk Energi, og som er tatt til etterretning på Energitilsynets møte 7. mai 2002. Købeloven inneholder ikke særregler for nettytelsen.

I forbrukerforhold gjelder følgende bestemmelser om kjøperens mangelsbeføyelser mv.:

«Køberens mangelsbeføjelser

§ 78. Lider salgsgenstanden af en mangel, har køberen valget mellem

  1. afhjælpning af mangelen,

  2. levering af en anden genstand, der stemmer overens med aftalen (omlevering),

  3. et passende afslag i købesummen eller

  4. ophævelse af købet, hvis mangelen ikke er uvæsentlig.

Stk. 2. Køberen kan ikke kræve omlevering eller afhjælpning, hvis gennemførelse af den valgte beføjelse er umulig eller vil påføre sælgeren uforholdsmæssige omkostninger. Der skal herved tages hensyn til salgsgenstandens værdi uden mangler, mangelens betydning, og om anden beføjelse kan gennemføres uden væsentlig ulempe for køberen.

Stk. 3. Tilbyder sælgeren afhjælpning eller omlevering, kan køberen ikke kræve et passende afslag i købesummen eller ophævelse af købet.

Stk. 4. Sælgeren skal opfylde krav eller tilbud om afhjælpning eller omlevering inden for rimelig tid, uden udgift og uden væsentlig ulempe for køberen, jf. § 79. Sker dette ikke, kan køberen kræve et passende afslag i købesummen, ophævelse af købet, omlevering eller, for så vidt dette kan ske uden uforholdsmæssige omkostninger, lade mangelen afhjælpe for sælgerens regning.

§ 79. Ved afgørelsen af, om afhjælpning eller omlevering er sket inden for rimelig tid, jf. § 78, stk. 4, tages navnlig hensyn til genstandens art, mangelens beskaffenhed og køberens behov for genstanden, herunder om sælgeren for egen regning har stillet en erstatningsgenstand til køberens rådighed.

Stk. 2. Køberen kan holde købesummen tilbage, indtil krav eller tilbud om afhjælpning eller omlevering er opfyldt. Må mangelen anses for uvæsentlig, kan køberen dog ikke tilbageholde et beløb, som åbenbart overstiger, hvad det vil koste at afhjælpe mangelen.

Erstatning for mangler

§ 80. Lider køberen tab som følge af en mangel, kan han kræve skadeserstatning, hvis:

  1. sælgeren har handlet i strid med almindelig hæderlighed,

  2. sælgeren har givet køberen vildledende oplysninger, som han ikke havde føje til at anse for korrekte,

  3. sælgeren har forsømt at give køberen oplysning om en mangel, som han kendte eller burde kende,

  4. genstanden savner egenskaber, som må anses tilsikrede, eller

  5. mangelen efter købets indgåelse er forårsaget ved sælgerens forsømmelse.

Stk. 2. Ved køb af genstande bestemt efter art kan køberen endvidere kræve skadeserstatning efter § 43, stk. 3.

Reklamation over mangler

§ 81. Vil køberen påberåbe sig en mangel, skal køberen give sælgeren meddelelse herom inden for rimelig tid, efter at køberen har opdaget mangelen. I modsat fald taber køberen retten til at påberåbe sig mangelen. Meddelelse givet inden to måneder efter, at køberen opdagede mangelen, er altid rettidig.

§ 82. § 81 gælder ikke, hvis sælgeren har handlet i strid med almindelig hæderlighed eller groft uagtsomt.

§ 83. Har køberen ikke inden to år efter salgsgenstandens overgivelse til ham meddelt sælgeren, at han vil påberåbe sig en mangel, kan han ikke senere gøre den gældende, medmindre sælgeren har påtaget sig at indestå for genstanden i længere tid eller har handlet i strid med almindelig hæderlighed.

Stk. 2. § 54, stk. 2, finder tilsvarende anvendelse.

§ 84. Meddelelser efter §§ 81 og 83 kan også gives til en producent eller en anden erhvervsdrivende, der i forbindelse med købet har påtaget sig at afhjælpe eventuelle mangler ved salgsgenstanden. I de køb, der er nævnt i § 4 a, stk. 2, kan meddelelserne endvidere gives til den erhvervsdrivende, der har indgået eller formidlet aftalen om købet for sælgeren.

§ 85. Vil køberen påberåbe sig en mangel over for en producent eller en anden erhvervsdrivende, der i forbindelse med købet har påtaget sig at afhjælpe eventuelle mangler, skal køberen give sælgeren eller den anden erhvervsdrivende meddelelse herom inden for rimelig tid, efter at køberen har opdaget mangelen. I modsat fald taber køberen retten til at påberåbe sig mangelen. Meddelelse givet inden to måneder efter, at køberen opdagede mangelen, er altid rettidig.

§ 86. § 61, stk. 1, gælder også for de i §§ 81 og 83-85 nævnte meddelelser fra køberen.»

Erstatningsbestemmelsen i § 80 annet ledd viser til lovens § 43 tredje ledd, som lyder slik:

«Sælgeren er, selv om han er uden skyld, pligtig at betale skadeserstatning dog således, at bestemmelserne i § 24 finder tilsvarende anvendelse.»

Lovens § 24 lyder slik:

«Ved køb af genstande, bestemte efter art, er sælgeren, selv om forsinkelsen ikke kan tilregnes ham, pligtig til at svare skadeserstatning, medmindre han har forbeholdt sig fritagelse derfor, eller muligheden af at opfylde aftalen må anses for udelukket ved omstændigheder, der ikke er af sådan beskaffenhed, at sælgeren ved købets afslutning burde have taget dem i betragtning, såsom ved hændelig undergang af alle genstande af den art eller det parti, købet angår, ved krig, indførselsforbud eller lignende.»

Bestemmelsen innebærer at det gjelder et objektivt erstatningsansvar med force majeure-unntak. 3 Bestemmelsen kan fravikes også i forbrukerforhold, jf. lovens § 1.

11.4.4 Øvrig regulering

Stærkstrømsloven (lov 6. mai 1993 nr. 251) og sterkstrømsbekendtgørelsen som er vedtatt i medhold av loven, inneholder bestemmelser for utførelse, drift, ettersyn og vedlikehold av elektriske anlegg og installasjoner.

Lov om autorisation av elinstallatører m.v. (lov 5. mai 2000 nr. 314) regulerer i hvilken grad el­installasjoner, utvidelser, endringer og feilretting skal utføres av autoriserte elinstallatører.

Lov om produktansvar (lov 7. juni 1989 nr. 371) inneholder objektive ansvarsbestemmelser om feil ved overføring av elektrisk energi.

Bekendtgjørelse om individuel måling m.v. inneholder bestemmelser om krav om individuell måling, herunder om hvilke bygninger kravet gjelder for.

Bekendtgørelse om kontrol med elmålere stiller bl.a. krav til målernes kvalitet og den løpende kontroll av disse. Bekjentgjørelsen omfatter både nettselskapenes avregningsmålere hos de enkelte nettkunder samt storkunder og de fordelingsmålere som for eksempel boligselskaper har installert i forbindelse med et eget fordelingssystem.

Fællesregulativ for tilslutning af elektriske installationer og brugsgenstande inneholder bl.a. bestemmelser for plassering og utførelse av måleutstyr og bestemmelser som har til formål å sikre at leveringskvaliteten ikke forringes.

Fotnoter

1.

SOU 2003:113 er tilgjengelig her (se spesielt utredningen s. 92 – 93 og 94 – 96) http://www.naring.regeringen.se/propositioner_mm/sou/pdf/sou2003_113.pdf

2.

Se Jacob Nørager-Nielsen, Købeloven med kommentarer,2. utgave, København 1993 s. 38, jf. s. 33.

3.

Se Anders Vinding Kruse: Købsretten, 3. utgave, København 1994 s. 108, jf. s. 91.

Til forsiden