NOU 2008: 15

Barn og straff— – utviklingsstøtte og kontroll

Til innholdsfortegnelse

4 Statistikk og utvalgets undersøkelse

4.1 Innledning

I utvalgets mandat er det gitt en kort oversikt over antallet barn i fengsel og gjennomsnittlig fengslingstid for disse. I arbeidet med å finne andre sanksjonsalternativer enn fengsel til denne gruppen, ønsket utvalget å se nærmere på hvem disse barna er. Utvalget har derfor hentet inn statistikk fra Statistisk Sentralbyrå for å se nærmere på hvor mange barn som begår lovbrudd, hvilke lovbrudd de begår, hvordan disse barna straffes osv. Statistikken er behandlet i punkt 4.2 nedenfor.

I tillegg til den informasjonen som en kan lese ut av statistikken, ønsket utvalget også å gå nærmere inn i enkelte av de aktuelle sakene for på den måten bedre å belyse hvordan barn som begår lovbrudd møtes i straffepleien. Utvalgsmedlem og statsadvokat Kaia Strandjord har derfor foretatt en omfattende undersøkelse av alle dommer der barn under 18 år ble idømt ubetinget fengsel, registrert rettskraftig i perioden 1. januar 2006 til 31. juli 2007. Undersøkelsen er behandlet i punkt 4.3 nedenfor.

4.2 Statistikk

4.2.1 Antallet barn som er registrert for å ha begått lovbrudd

Statistisk Sentralbyrå registrerte i 2006 at totalt 5 756 barn under 18 år ble straffet for å ha begått lovbrudd. Av disse var 4 607 gutter og 1 140 jenter. 1 Til sammenligning ble det registrert at 17 669 ungdommer i alderen 18-20 år ble straffet for lovbrudd i samme periode, og 23 816 ungdommer i alderen 21-24 år. 2

Av de 5 756 barna ble 2 212 straffet for en forbrytelse og 3 544 for en forseelse. Av forbrytelsene var 1 760 begått av gutter og 452 begått av jenter.

Videre hadde 4 947 (85, 9 %) av disse 5 756 straffede barna blitt ilagt én reaksjon dette året. Av de øvrige barna ble 629 (10,9 %) ilagt to reaksjoner, 128 barn (2,2 %) ble ilagt tre reaksjoner, 39 barn (0,7 %) ble ilagt fire reaksjoner og 13 barn (0,2 %) ble ilagt fem eller flere reaksjoner dette året.

4.2.2 Typer lovbrudd

4.2.2.1 Registrerte lovbrudd

Tabell 4.1 viser straffereaksjonene barn ble ilagt i 2006, fordelt på lovbruddsgrupper og kjønn. Det fremgår av denne tabellen at barn hyppigst ilegges straffereaksjoner for trafikkriminalitet og annen vinningskriminalitet enn økonomisk kriminalitet. I tillegg viser tabellen at det også ilegges et relativt stort antall straffereaksjoner for volds- og narkotikakriminalitet begått av barn.

Tabell 4.1 Straffereaksjoner etter lovbruddsgruppe, kjønn og alder. 2006. Kilde: SSB.

  15-17 årGutter 15-17 årJenter 15-17 årAlle aldre
I alt676754931265346882
Økonomisk kriminalitet212101985
Annen vinningskriminalitet1381101835729475
Voldskriminalitet6705511195429
Seksualkriminalitet37370723
Narkotikakriminalitet87162125013245
Skadeverk185161241141
Miljøkriminalitet19154820
Arbeidsmiljøkriminalitet00091
Trafikkriminalitet23572134220278899
Annen kriminalitet122693529115074

Statistisk Sentralbyrå har utarbeidet en mer detaljert statistikk over hvilke hovedlovbrudd som har gitt grunnlag for straffereaksjoner mot barn i 2006. 3 Her vil det kun kort gjengis enkelte av de lovbrudd som ga grunnlag for å ilegge barn straffereaksjoner i 2006. Lovbruddene er i statistikken sortert i andre kategorier enn i tabell 4.1 Lovbruddene er her forsøkt sortert i de kategorier som er benyttet i denne tabellen. Der det ikke er opplagt, eller er usikkerhet om hvilke kategorier en straffereaksjon er registrert under i denne tabellen, er disse reaksjonene gjengitt avslutningsvis.

Alle straffereaksjonene i kategorien «trafikkriminalitet» er ilagt på grunnlag av forseelser mot veitrafikkloven. Herunder er det gitt 196 straffereaksjoner for promillekjøring.

I kategorien «annen vinningskriminalitet» er det blant annet registrert 223 straffereaksjoner ilagt på grunnlag av simpelt tyveri, 210 på grunnlag av grovt tyveri, 128 straffereaksjoner på grunnlag av brukstyveri av motorkjøretøy og 17 på grunnlag av innbrudd. I den samme kategorien er det registrert 391 straffereaksjoner ilagt på grunnlag av naskeri, som er en forseelse i dagens straffelov.

I kategorien «voldskriminalitet» er det i 2006 registrert blant annet 375 straffereaksjoner ilagt på grunnlag av legemsfornærmelse og 146 straffereaksjoner ilagt på grunnlag av legemsbeskadigelse. Det er ikke registrert noen tilfeller av straffereaksjoner ilagt på grunnlag av grov legemsbeskadigelse.

I kategorien «narkotikakriminalitet» er de fleste straffereaksjonene ilagt på grunnlag av forseelser mot lov om legemidler mv., til sammen 539 reaksjoner. I tillegg er det registrert 328 straffereaksjoner gitt på grunnlag av narkotikaforbrytelser og tre straffereaksjoner gitt på grunnlag av grove narkotikaforbrytelser.

Kategorien «seksualkriminalitet» inneholder blant annet ni straffereaksjoner ilagt på grunnlag av voldtekt, tre på grunnlag av seksuell omgang med barn under ti år og åtte på grunnlag av seksuell omgang med barn under 14 år.

I kategorien «skadeverk» er det blant annet registrert 135 tilfeller der straffereaksjoner er gitt på grunnlag av skadeverk og 16 tilfeller på grunnlag av grovt skadeverk.

Videre er det i 2006 registrert at barn er ilagt straffereaksjoner i 93 tilfeller på grunnlag av dokumentfalsk, i 53 tilfeller på grunnlag av vold mot offentlig tjenestemann, i 105 tilfeller på grunnlag av heleri og i tre tilfeller på grunnlag av drap.

4.2.2.2 Selvrapporterte lovbrudd

Selvrapportering kan i større grad vise det reelle omfanget av lovbrudd begått av barn, enn statistikken over oppdagede lovbrudd viser. En større studie av selvrapporterte lovbrudd blant barn i Norden, ble i 2007 gitt ut av Nordisk Samarbeidsråd for Kriminologi. 4 Rapporten sammenligner selvrapporterte lovbrudd blant skoleelever i de fire nordiske hovedstedene Oslo, København, Stockholm og Helsinki, og bygger på en undersøkelse blant skoleelever i alderen 13-16 år våren 2006.

Rapporten viser at 23 % av Oslo-elevene rapporterer å ha begått tyveri (herunder naskeri). Dette er færre enn i de øvrige nordiske landene. Hyppigheten av lovbruddene ser imidlertid ut til å være høyere blant Oslo-elevene som begår tyveri, enn blant deres medelever i de øvrige nordiske landene. Dette gjelder både butikktyveri og mer alvorlige lovbrudd. Særlig skiller elevene i Oslo som rapporterer å ha begått biltyveri, seg ut. Disse rapporterer å ha begått langt flere biltyveri (i gjennomsnitt 14 biltyveri per biltyv det siste året) enn elever i de øvrige nordiske landene rapporterer. I studien antas det at det er et lite antall svært aktive biltyver blant elevene i Oslo.

Av Oslo-elevene rapporterer 15 % å ha begått voldskriminalitet, noe som er merkbart lavere enn elevene i Stockholm (19 %), Helsinki (26 %) og København (27 %) rapporterer. Av elevene i Oslo rapporterer blant annet 10 % å ha deltatt i gruppeslagsmål, mens 9 % rapporterer å ha båret våpen. Det ble ikke funnet forskjeller i hyppigheten av denne type lovbrudd blant elevene i de fire byene. I alle de nordiske byene var det to til tre ganger flere gutter som rapporterte å ha begått denne typen lovbrudd, enn det var jenter som rapporterte slike lovbrudd.

Videre rapporterte 13 % av Oslo-elevene å ha begått skadeverk. Dette er noe lavere enn i de øvrige nordiske byene i studien. To prosent rapporterte å ha solgt narkotika. Forskjellene fra de øvrige nordiske byene i studiene var her små.

En samlet vurdering av elevenes rapporter viser at andelen av «fullstendig lovlydige» elever var høyest i Oslo (81 %), i forhold til Helsinki (78 %), Stockholm (78 %) og København (73 %). Blant de norske elevene som hadde rapportert å ha begått lovbrudd, rapporterte 59 % at de hadde begått ett til fire lovbrudd. Dette er tilsvarende prosentandel som i Stockholm, noe lavere enn andelen i Helsinki (64 %) og noe høyere enn andelen i København (55 %). Blant Oslo-elevene rapporterte 15 % å ha begått fem til ti lovbrudd, 14 % rapporterte å ha begått 11-25 lovbrudd og 12 % rapporterte å ha begått mer enn 26 lovbrudd.

I studien gis det et bilde av at Oslo-elevenes lovbrudd, i et nordisk perspektiv, er mer polariserte enn i de øvrige landene. Få Oslo-elever begår lovbrudd, men de som begår lovbrudd gjør dette relativt ofte. Dette i motsetning til København-elevene, der mange begår lovbrudd, men i en mindre skala. I et nordisk perspektiv er lovbrudd mer normalisert blant disse elevene.

4.2.3 Typer straffereaksjoner

Tabell 4.2 viser hvilke straffereaksjoner barn ble ilagt i 2006, fordelt etter alder og kjønn. Det fremgår av denne tabellen at de straffereaksjonene som hyppigst ilegges barn som har begått lovbrudd, er forelegg eller forenklet forelegg. Tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrå. 5

Tabell 4.2 Straffereaksjoner etter type reaksjon, kjønn og alder. 2006. Kilde: SSB.

  15 år16 år17 år15-17 årAlle aldere
  GutterJenterTil sammenGutterJenterTil sammenGutterJenterTil sammen    
Alle typer reaksjoner816265108120444542503263354631836767346882
Betinget påtaleunnlatelse965515163571208052132403772
Samfunnsstraff406461449153197222194182804
Forenklet forelegg1462048969563468625341117263659
Forelegg5721807521090278136814823561838395858603
Bot ved dom61733639341044902508
Betinget dom53156872138586181042572219
Betinget fengsel og bot3023213221153178211993845572
Ubetinget fengsel20271860363738469
Ubetinget og betinget fengsel2021401447249652242
Annen reaksjon101000101234

Tabellen i figur 4.2 viser at to av 15-åringene som ble ilagt straffereaksjoner i 2006, ble idømt en ren ubetinget fengselstraff og at to ble idømt en deldom med ubetinget og betinget fengsel. Det ble idømt betinget fengsel til 68 av 15-åringene, og betinget fengsel og bot til 30 av 15-åringene. Det er grunn til å merke seg at 15-åringene ble gitt markant flere betingede påtaleunnlatelser enn forenklede forelegg. For 16- og 17- åringene ble det i langt større grad gitt forenklede forelegg enn betingede påtaleunnlatelser.

Av 16-åringene ble åtte stykker idømt ubetinget fengsel, og 14 ble idømt både ubetinget fengsel og betinget fengsel. Videre ble 85 av 16-åringene idømt betinget fengsel, og 153 ble idømt betinget fengsel og bot.

Blant 17-åringene som ble ilagt straffereaksjoner i 2006, ble 63 idømt ubetinget fengsel, mens 49 ble idømt både ubetinget fengsel og betinget fengsel. Av 17-åringene ble 104 idømt betinget fengsel og 199 ble idømt betinget fengsel og bot.

4.2.4 Straffereaksjonenes lengde ved fengselsdommer

Tabell 4.3 viser hvor lange straffer som ble utmålt i de tilfellene der barn ble ilagt fengselsstraff i 2006. Tabellen viser oversikt over både betinget fengsel og ubetinget fengsel samt kombinasjonsdommer der barnet er idømt både betinget fengsel og bot, eller ubetinget fengsel og betinget fengsel. Tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrå. 6

Tabell 4.3 Straffereaksjoner etter utmålt straff, kjønn og alder. 2006. Kilde: SSB.

  Samlet 15-17 årGutter 15-17 årJenter 15-17 år
Betinget fengsel
1-90 dager20616937
91 dager-5 md.16124
6-11 md.20164
1 år og oppover440
Betinget fengsel og bot
1-90 dager37433143
91 dager-5 md.651
6-11 md.000
1 år og oppover110
Ubetinget fengsel
1-90 dager54504
91 dager-5 md.770
6-11 md.660
1-2 år330
3-4 år110
5-6 år000
7-8 år110
9-10 år110
11 år og oppover000
Ubetinget og betinget fengsel
Ubetinget
1-90 dager47470
91 dager-5 md.880
6-11 md.752
1 år og over330
Betinget
1-90 dager35350
91 dager-5 md.880
6-11 md.12102
1 år og over10100

Tabellen viser at det i all hovedsak er gutter som idømmes fengsel. Tabellen viser også at et overveiende flertall som er idømt fengsel, er idømt fengsel i 90 dager eller mindre. Dette gjelder både der det er idømt betinget og ubetinget fengsel. I de tilfellene der ubetinget fengsel er idømt (både ubetinget fengsel alene og i kombinasjon med betinget fengsel), er det i 101 av 138 dommer idømt fengsel i 90 dager eller mindre. Dette utgjør 73 % av tilfellene i 2006.

4.2.5 Antallet barn som varetektsfengsles og grunnlag for fengslingene

Statistisk Sentralbyrå registrerte i 2006 til sammen 57 nyinnsettelser i varetekt der den fengslede var under 18 år. Statistisk sentralbyrå har også registrert statistikk som viser hovedlovbruddene som ga grunnlaget for varetektsfengsling i 2006. 7 Her nevnes kort at 15 av fengslingene skjedde på grunnlag av legemskrenkelser, tolv på grunnlag av legemsbeskadigelser og tre tilfeller på grunnlag av legemsfornærmelse. I ni av fengslingene var hovedlovbruddet tyveri. Ett av disse skjedde på grunnlag av simpelt tyveri, fem på grunnlag av grovt tyveri og tre på grunnlag av brukstyveri av motorkjøretøy. I tillegg ble syv barn varetektsfengslet på grunnlag av ran, ingen av disse var grove ran. Fire barn ble varetektsfengslet på grunnlag av voldtekt og fire på grunnlag av narkotikaforbrytelser, hvorav to grove narkotikaforbrytelser.

4.2.6 Lengden på barns opphold i varetekt

Statistisk Sentralbyrå har registrert at 17 barn ble overført fra varetektsfengsling til dom i 2006. Av disse ble to overført i løpet av 29 dager. Seks ble overført etter 30 til 59 dager, fire ble overført etter 60 til 89 dager, to ble overført etter tre til fem måneder og tre ble overført etter seks til elleve måneder. I tillegg har Statistisk Sentralbyrå registrert 61 løslatelser av barn fra varetekt i 2005. Av disse ble 49 løslatt i løpet av 29 dager. Ytterligere seks ble løslatt i løpet av de neste 30 til 59 dagene. Fire barn ble løslatt etter 60 til 89 dager i varetekt og to barn etter tre til fem måneder. 8

4.3 Utvalgets egen undersøkelse av straffesaker mot barn

4.3.1 Innledende om undersøkelsen

Utvalget har gjennomgått 150 straffesaker mot barn under 18 år som er idømt ubetinget fengsel. Utvalgskriteriene var avgjørelser som ble rettskraftig i perioden 1. januar 2006 til 31. juli 2007 hvor gjerningspersonen var under 18 år på gjerningstidspunktet, og ble idømt ubetinget fengsel. Undersøkelsen omfattet alle saker fra hele landet som ble rettskraftige i denne perioden.

Undersøkelsen ble utført i løpet av høsten 2007 og vinteren 2008 av utvalgsmedlem og statsadvokat Kaia Strandjord. Strandjord har systematisert informasjon fra straffesakene, fra friomsorgskontor, strafferegister og Strasak (politiets saksregistreringssystem), og på bakgrunn av dette laget en anonym presentasjon av hver sak. Denne sakspresentasjon er fremlagt for utvalget. Undersøkelsen er beskrivende og ikke konkluderende.

Hovedmålsetningen med undersøkelsen var å se hvilke barn som blir idømt ubetinget fengsel, og hvilke straffbare handlinger de har utført. Samtidig ønsket utvalget å se på sakshåndteringen gjennom straffesakskjeden.

En har ved undersøkelsen forsøkt å finne objektive målepunkter, slik som alder, type lovbrudd, bruk av varetekt og varetektssurrogater, saksbehandlingstid over eller under ett år, om det foreligger tilståelse, om handlingen er foretatt i samvirke, straffereaksjonen, om det i dommen foreligger særskilt begrunnelse i straffeloven § 55 eller barnekonvensjonen, soning, bruk av straffegjennomføringsloven § 12, tidligere straffer og ny kriminalitet. Det ble også undersøkt hvorvidt det forelå personundersøkelse i saken. I forbindelse med denne gjennomgangen ble også samtlige friomsorgskontor som undersøkelsen omfattet, kontaktet for å kontrollere om det forelå personundersøkelse på den aktuelle gjerningspersonen eller ikke.

Opplysningene fra Strasak viste 155 straffesaker registrert begått av personer under 18 år i den aktuelle perioden. En nærmere gjennomgang førte til at fem av disse sakene ble fjernet fra materialet, fordi gjerningspersonen var over 18 år på gjerningstidspunktet. Det endelige tallet på saker mot barn i denne perioden er dermed 150.

De 150 straffesakene var fordelt over 25 av 27 politidistrikt. Fem av politidistriktene ble besøkt, og sakene ble gjennomgått ved det respektive politidistrikt.

4.3.2 Gjerningspersonene og deres opprinnelse

Undersøkelsen omhandler 143 ulike gjerningspersoner. Av disse har 124 norsk statsborgerskap. De 19 personene som har annet statsborgerskap, representerer 11 ulike nasjoner (Iran, Irak, Afghanistan, Sverige, Nederland, Italia, Russland, Makedonia, Algerie og Chile, samt en statsløs person).

Noen av de norske statsborgerne har annen etnisk bakgrunn enn norsk. I undersøkelsesmaterialet er det 31 personer som har norsk statsborgerskap, men som har annen etnisk bakgrunn enn norsk. Disse har bakgrunn fra flere land (Russland, Somalia, Kongo, Bosnia, Nord Korea, Colombia, Israel, Kosovo, Irak, Iran, Gambia, Palestina, Marokko, Vietnam, Pakistan og Syria). En av gjerningspersonene opplyser å være fra romfolket og en annen kaller seg kurder uten at land er oppgitt).

4.3.3 Lovbruddenes art

Vold er den dominerende form for lovbrudd i undersøkelsen. Av 150 saker er det 90 voldssaker. Blant disse inngår en legemsbeskadigelse med døden til følge og ett uaktsomt drap ved trafikkuhell. Flere av voldssakene omhandler vold i kombinasjon med andre lovbrudd. Nitten av sakene omhandler vold i kombinasjon med vinningssaker (eks. tyverier og heleri) og seks saker er voldssaker i kombinasjon med narkotika.

Fem av sakene omhandler seksuallovbrudd. Fire av disse dreier seg om seksuelt misbruk av barn under 14 år, hvorav to av sakene dreier seg om gjentatte overgrep mot slektninger under ti år. To av sakene dreier seg om samleier med jenter på tolv år. En av sakene er en voldtektssak.

Ni av sakene er narkotikasaker. To av disse sakene gjaldt grove narkotikalovbrudd. Den ene omhandler innførsel av 580 gram kokain i magen fra Nederland. Den andre gjaldt befatning med to kilo amfetamin i samvirke med flere andre. I tillegg omfattet en sak innførsel av 25 kg khat i samvirke med andre. De øvrige narkotikasaker er mer typiske «brukersaker» og omhandler befatning med mindre mengder narkotika. Fem av sakene er narkotikasaker i kombinasjon med vinningssaker.

Videre er vinning det dominerende lovbruddet i 16 av sakene. To av sakene er overtredelser av vegtrafikkloven, en av sakene omhandler dokumentforfalskning og en av sakene overtredelse av våpenloven.

4.3.4 Nærmere om voldssakene

Som vist er 90 av sakene voldssaker. Av disse er 27 saker ranssaker hvor fornærmede ved vold eller trusler er truet til å gi fra seg gjenstander eller penger. To av ranssakene er grove. I disse sakene ble det brukt pistol. I den ene saken ble fornærmede bundet med strips på hender og føtter under ranet.

De fleste av voldssakene omhandler legemsbeskadigelser, og omfatter alt fra knivstikking til slag og spark mot fornærmede, ofte med det resultat at ben i ansiktet er brukket. Det er også flere tilfeller av slag med jernstang eller flaske mot hodet. Noen saker fremstår som grove mishandlingstilfeller.

Eksempel på sak:

Domfelte var chilensk statsborger, gutt og tidligere straffet for tre ran. Han var 17 år og syv måneder på handlingstidspunktet. Gutten ble sammen med to andre gutter dømt for å ha mishandlet en mann. Mannen var fra før hjerneskadet etter en trafikkulykke. Idet fornærmede skulle inn på en buss, ble han omringet av de tre kameratene, fratatt lommeboka og utsatt for kraftig vold i form av slag og spark mot hodet. De tre kameratene gikk inn på en buss, og fornærmede fulgte etter, blodig og forslått. Fornærmede sto foran gjerningsmennene og ba om å få tilbake lommeboka som betydde svært mye for ham. Kameratene nektet, og da han fortsatte å spørre etter lommeboka, ble han slått flere ganger i ansiktet med knyttet neve uten at han gjorde motstand. Fornærmede fikk livstruende hodeskader. De var så alvorlige at vakthavende lege ikke torde å operere. Fornærmede ble påført varig og betydelig hjerneskade. Han har i dag meget beskjeden funksjonsevne, er fullstendig pleietrengende og kan i meget liten grad kommunisere. Gutten ble idømt seks års fengsel.

I 15 av sakene har gjerningspersonen utført vold mot fire eller flere fornærmede. I to saker ble det utført vold mot i alt ni fornærmede.

4.3.5 Alder

I undersøkelsen har en sett på hvilken alder gjerningspersonene hadde på handlingstidspunktet. De aller fleste har vært over 17 år. Tabell 4.4 viser alder på handlingstidspunktet. Der personen har foretatt flere straffbare handlinger over et gitt tidsrom, er det alder for siste handling som er inntatt i tabellen.

Tabell 4.4 Alder på handlingstidspunktet.

15 år - 15 år 6 md.2
15 år 6 md. - 16 år1
16 år - 16 år 6 md.5
16 år 6 md. - 17 år15
17 år - 17 år 6 md.50
17 år 6 md. - 18 år52
Over 18 år25

Sakene som gjaldt de aller yngste, omhandlet gutter som har utført grov vold.

Eksempel 1

Domfelte var gutt, født i Palestina og hadde innvandret til Norge fra Israel. Han var tidligere straffet. Han hadde tent på to hus, herunder et hus leid av barnevernsorganisasjonen Oslo ART (Aggression Replacement Training) som han selv bodde i. Han hadde truet barnevernsansatte med kniv, og han truet dem med at han skulle tenne på deres hus. Han hadde skadet en annen gutt ved å kaste en spiss, trekantet stein i hodet hans slik at han mistet bevisstheten. Han hadde underslått en mobiltelefon som tilhørte en barnevernsansatt, spyttet på en polititjenestemann og brukt rohypnol og hasj. Gutten var 15 år og seks måneder på handlingstidspunktet.

Det ble under straffesaksbehandlingen besluttet å utføre en rettpsykiatrisk undersøkelse av gutten.

De sakkyndige beskriver gutten slik:

«[M]ønsteret av normbrytende adferd går som en rød tråd fra tidlig barndom til i dag. Det har utviklet seg fra 14-15 årsalderen og omfatter nå en rekke kriminelle forhold som han dels er dømt for og dels er siktet for. Det dreier seg om vinningsforbrytelse, trusler, fysisk vold, skadeverk og brannstiftelse. Dette mønsteret er så vidt gjennomgripende at det nå, da observanden er 16,5 år nærmest er blitt uløselig innvevet i hans samlede personlighet og adferd. Det viser seg, også under den aktuelle varetektsfengsling i tillegg til hyppig bruk av uetterrettelighet og løgn, likegyldighet overfor inngåtte avtaler og vilkårsbrudd.

Handlingene er dels impulspregede og til dels planlagte. Noen få ganger kan han ha tanke på om det er riktig det han gjør eller på konsekvenser; dette får allikevel ikke innvirkning på hans adferd. Det er ikke noe system av moralske overveininger eller konsekvensanalyser. Handlingene begrunnes i berettiget sinne/frustrasjon, ruspåvirkning eller redsel for represalier og observanden mener stort sett at handlingene representerer noe uskyldig; noe omgivelsene burde forstå, eller en rettferdig reaksjon på noe urimelig. Det typiske er at skylden plasseres utenfor han. Han viser ingen eller liten forståelse for at det i alle fall for utenomverdenen kan virke som om det er en åpenbar mangel på proporsjoner mellom det å være frustrert og tenne på og det å håndtere en kniv på en måte som kan oppfattes som truende.

... realistiske framtidsplaner for en utviklings- og modningsprosess med tanke på habilitering og tilbakeføring til en nogenlunde aldersadekvat psykososial fungering i det vanlige samfunn og innenfor samfunnets normer og regler. Begrensning av eksponering for risikosituasjoner med muligheter for voldelige situasjoner og kriminell adferd. Kontroll av tilgang til legale og illegale rusmidler. Etablering av et støttende psykososialt nettverk. Identifisering og adekvat håndtering av stressituasjoner.

Dette innebærer at det for observanden må etableres en institusjonell, stabil, meget ressurssterk omsorgs og behandlingssituasjon over mange år, minimum 5. Den institusjonelle situasjon må være karakterisert ved struktur og vedvarende, strukturerende tiltak. Observandens forankring i institusjon må, gjennom hele perioden være uavhengig av hans samtykke, dvs tvungen. I tillegg til behandlingsmessige tiltak, som observanden ikke må kunne unndra seg, er det imperativt at det i løpet av institusjonsoppholdet gjennomføres omfattende pedagogiske, habiliteringsmessige og psykososiale tiltak med henblikk på å gjøre observanden i stand til en påfølgende og kontrollert tilbakeføring til det vanlige samfunn over den tid som måtte vise seg nødvendig.

De sakkyndige finner at det under en slik institusjonell plassering vil være påkrevet at både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien er forpliktende involvert og ansvarlige gjennom hele perioden for alle de tiltak som naturlig faller inn under disse etater.

De sakkyndige finner det i denne sammenheng på sin plass å presisere at de omfattende tiltak så langt fra både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien ikke har ført frem og heller ikke har kunnet bremse observandens utvikling. Videre er det helt usannsynlig at observandens psykopatalogi og psykososiale funksjon etter dagens lovverk vil kvalifisere til tvangstiltak etter psykisk helsevern, i hvert fall ikke over tid. Endelig at de sakkyndige ikke er kjent med at det i dag i barnevernets regi/regulert av barnevernloven finnes noen slik institusjon som den som i dette tilfelle er påkrevet.»

I tingretten ble han idømt forvaring, noe tingretten begrunnet slik:

«Retten ser det slik at en vanlig tidsbestemt straff er det eneste aktuelle reaksjonsalternativ til forvaring i nærværende sak. Også et ordinært fengselsopphold er noe langt mer enn bare en innesperring bak lås og slå, idet det inneholder mange elementer av rehabilitering. Rettens ser det imidlertid slik at forvaring har mange fortrinn ... det tilbys behandling over et bredt spekter, herunder psykiatrisk poliklinikk og ulike eksterne tjenester. »

Tingretten dømte gutten til forvaring med en tidsramme på fem år og minstetid på ett år og fire måneder. Det ble anket over straffutmålingen, og lagmannsretten fastsatte straffen til tre års ubetinget fengselsstraff. Han satt i varetekt i 192 dager mens han ventet på en rettskraftig avgjørelse. Det er uttalt i forbindelse med fengslingsmøtene at det ikke fantes alternativer i barnevernet nettopp fordi det var slike institusjoner han gikk til angrep på.

Soningen ble fra starten gjennomført ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Etter dette sonet han vekselvis ved Hamar og Kongsvinger kretsfengsel.

Eksempel 2

Domfelte var gutt, norsk statsborger og født i Russland. Han ble dømt for flere voldsepisoder, herunder for å ha stukket en person med kniv elleve ganger slik at han skadet fornærmedes lunge, nerve og sene til venstre hånd. Han hadde også sammen med to andre sparket og slått en person i hodet og på overkroppen, slik at fornærmede fikk flere bloduttredelser og hevelser. Han hadde videre slått en jente og en gutt, og i tillegg ble han dømt for erverv og bruk av hasj. Gutten var 15 år på handlingstidspunktet.

Gutten ble varetektsfengslet i 19 dager på grunn av fare for gjentakelse av alvorlig voldskriminalitet. Det ble uttalt under fengslingen at institusjon ikke var noe alternativ til fengsling. Da han påkjærte beslutningen, ble fengslingen opprettholdt av lagmannsretten fordi hensynet til uskyldige personer som blir utsatt for vold fra guttens side, måtte gå foran hensynet til gutten selv. Etter 19 dager ble han overført til institusjon under barnevernet.

Det er beskrevet i dommen at han hadde vært underlagt barnevernstiltak før han nådde strafferettslig lavalder på grunn av voldshandlinger. Det ble etter varetektsfengslingen laget en plan i samarbeide med politiet om restriksjoner, bl.a. «en-til-en» oppfølgning. I dommen er det uttalt:

«Hverken de tidligere voldshandlinger, barnevernsplasseringen, varetektsfengslingen eller det strenge regime hadde tilstrekkelig individualpreventiv virkning til å avholde XX til å begå en ytterligere trusselhandling. Opplysninger om at han skrøt av knivstikkingen og hengte avisopplagene på veggen, fremtrer for retten som ytterst skremmende. ... Slik retten ser saken viser det passerte at barnevernet hittil ikke har maktet å beskytte samfunnet mot XX. Den alminnelige borger har krav på beskyttelse mot vold. Formodentlig må det settes inn særdeles betydelige ressurser for å hindre at man risikerer ytterligere vold. Det må da være vanskelig for barnevernet – med de midler de har økonomisk og på annen måte - både å drive forsvarlig barnevern og å hindre så aktive voldsforbrytere som XX fra å begå ny vold. Et tilstrekkelig tiltak må i praksis lett bli en tilnærmet fengselssituasjon. Medbeboerne skal heller ikke måtte finne seg i – og måtte leve med – slik «småvold» som en av medbeboerne har fortalt om ... etter det foranstående kan ikke retten se det foreligger andre reelle muligheter enn anvendelse av frihetsstraff.»

Gutten ble idømt fengsel i ett år og ti måneder, hvorav ett år måtte sones. Han sonet først ved Larvik fengsel i to måneder, ble så overflyttet til Sem fengsel, deretter til Horten og så overført Skien hvor han sonet de siste åtte månedene.

Eksempel 3

Domfelte var gutt og fra Irak. Han var tidligere straffet. Han hadde, iført finlandshette over ansiktet, gått løs på flere ungdommer med et balltre. Gutten var 15 år og ti måneder på handlingstidspunktet. Fire av ungdommene fikk benbruddsskader. En ungdom ble ranet, slått med balltre i ansiktet og fratatt mobiltelefonen. Fire andre ble slått, men unngikk skader.

Gutten ble varetektsfengslet i tre uker frem til hovedforhandling på grunn av fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Han hadde fra før en dom på samfunnstraff på 224 timer, for legemsbeskadigelser og annen voldsutøvelse. Han ble idømt deldom, hvor han måtte sone to måneder. Han ble i personundersøkelsen vurdert til å ha tung aggresjonsproblematikk. Han er etter dommen bøtelagt for nye voldsforhold.

4.3.6 Kjønn

Av 150 personer er kun 5 av gjerningspersonene jenter. Dette utgjør kun litt over 3 % av personene i saksutvalget.

4.3.7 Hvem er jentene?

Jente 1

Jenta har norsketnisk bakgrunn, og var tidligere straffet. Hun var på handlingstidspunktet 17 år og seks måneder. Jenta ble dømt å ha hatt befatning med 20,5 gram hasj og 0,2 gram heroin. I saksdokumentene ble hun beskrevet som rusmisbruker. Hun ble idømt 15 dager ubetinget fengsel for narkotikaforholdene. Saken ble pådømt i hennes fravær. Jenta sonet dommen ved Bretvedt kvinnefengsel. Det foreligger ikke personundersøkelse i saken. Hun har begått nye straffbare forhold etter endt soning.

Jente 2

Jenta har norsketnisk bakgrunn og var tidligere straffet. Hun var 17 år og åtte måneder på handlingstidspunktet. Jenta ble dømt for vold mot barnevernsansatte, legemsbeskadigelse, trusler og frihetsberøvelse. Det beskrives i saksdokumentene at hun har store problemer fordi hun ble utsatt for voldtekt av fem menn noe tilbake i tid. Som tung rusmisbruker var hun på handlingstidspunktet underlagt tiltak i barneverntjenestens regi. Dommen lød på tolv måneders fengsel hvorav seks måneder ubetinget og seks måneder betinget fengsel med en prøvetid på to år. Retten har i domspremissene anbefalt soning ved institusjon. Gjennomføringen av soningen ble utført i fengsel i Stavanger, Sandefjord, Drammen og Skien. Det foreligger ikke personundersøkelse i saken. Det er registrert nye straffbare forhold etter endt soning.

Jente 3

Jenta har norsketnisk bakgrunn og var tidligere ustraffet. Hun var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet, og ble dømt for legemsbeskadigelse for ved vold å ha påført en annen person bevisstløshet og brudd i bihuler. Hun gjorde dette i samvirke med en mann. Jenta ble idømt 90 dager ubetinget fengsel som ble sonet i en arbeidskoloni. Det foreligger ikke personundersøkelse i saken. Det er ikke registrert nye straffbare forhold på denne jenta.

Jente 4

Jenta har norsketnisk bakgrunn og var tidligere straffet. Hun foretok de straffbare handlingene fra hun var 17 år og ti måneder og frem til hun var 18 år og en måned. Jenta ble dømt for vold og trusler ovenfor fire forskjellige fornærmede. Alle de fornærmede var polititjenestemenn. Det er i saksdokumentene opplyst at hun ved alkoholinntak mistet kontrollen. Det foreligger opplysninger i saken at hun var blitt voldtatt to år før handlingene. Hun ble idømt 14 dager ubetinget fengsel og 106 dager betinget fengsel med en prøvetid på to år. Soningen av dommen ble gjennomført ved Ravneberg fengsel. Det foreligger personundersøkelse i saken. I følge registreringene har hun ikke begått nye straffbare forhold.

Jente 5

Jenta har norsketnisk bakgrunn og var tidligere straffet. Hun var på tiden for de straffbare forhold 17 år og to måneder og ble dømt for å ha skallet til en politikvinne. Det er opplyst i saken at hun nesten hele livet har vært underlagt barnevernstiltak. Hennes mor døde da hun var fire år, og hun har aldri hatt kontakt med faren. Saken ble pådømt som tilståelsesdom, og dommen lød på 14 dager ubetinget fengsel. Denne dommen var på undersøkelsestidspunktet ennå ikke sonet. Det foreligger ikke personundersøkelse i saken. Det er ikke registrert nye straffbare handlinger vedrørende denne jenta.

4.3.8 Bruk av varetekt

Av de 143 ungdommene undersøkelsen omfatter, har 40 vært underlagt varetektsfengsling i anledning straffesaken.

Den mest brukte begrunnelse for å varetektsfengsle, er gjentakelsesfare, men også unndragelsesfare og bevisforspillelsesfare er brukt som begrunnelse. Vilkårene for varetektsfengsling er gjennomgått i punkt 6.1.5.2 nedenfor.

I 25 av fengslingssakene ble fare for gjentakelse av straffbare handlinger brukt som fengslingsgrunn. I ni saker ble fare for bevisforspillelse benyttet, og i seks saker fare for unndragelse.

I ni av de 150 sakene ble fengslingssurrogater benyttet, i stedet for varetekt. I tre av disse sakene ble meldeplikt til politiet og besøksforbud benyttet i kombinasjon. Se punkt 9.2.4 nedenfor for nærmere omtale av én av disse sakene. Ved to tilfeller ble gjerningspersonen ilagt meldeplikt. I to saker ble det benyttet opphold i institusjon.

Spørsmålet om bruk av varetektsfengsling overfor barn er en sentral del av utvalgets mandat. Utvalget har derfor funnet det nødvendig å sette seg grundig inn i hvilke tilfeller det faktisk brukes varetekt der barn er siktet for straffbare handlinger. Nedenfor har utvalget gått igjennom et større utvalg av varetektssakene.

Varetektssak 1

Siktede var gutt og norsk statsborger, men født i England. Han forsøkte å begå et ran i 2001. Gutten var 16 år og ti måneder på handlingstidspunktet. Gutten truet ansatte i en forretning med kniv og øks og forsøkte å få nøkkelen til safen. Han gjorde dette i samvirke med fire andre. Gutten ble først varetektsfengslet på grunnlag av bevisforspillelses- og unndragelsesfare. Deretter ble varetekten forlenget på grunnlag av gjentakelsesfare. Han ble løslatt mot å melde seg alle hverdager for politiet, ta opphold på bopel om natta og ikke begå nye straffbare forhold. Saken kom først for domstolene da gutten var 21 år og ni måneder, og dommens ubetingede del ble ansett sonet ved varetekt.

Gjentakelsesfaresakene

Varetektssak 2

Siktede var gutt, norsk statsborger og hadde bakgrunn fra romfolket. Han var ikke tidligere straffet. Gutten ble tatt med av sin onkel på tyveritokt. Gutten var 17 år og seks til syv måneder på gjerningstidspunktene. Gutten og onkelen utførte åtte tyverier og et grovt bedrageri på kr 222 500 ved hjelp av fem falske sjekker. Gutten ble varetektsfengslet i 31 dager på grunnlag av gjentakelsesfare. Gutten ble idømt en deldom, hvor de 30 dagene han fikk ubetinget, ble ansett sonet i varetekt.

Varetektssak 3

Siktede var gutt, norsk statsborger med marokkansk bakgrunn og straffedømt flere ganger. Han begikk et simpelt ran ved å slå ned en person og ta vesken hennes, samt truet en annen person til å gi fra seg en bil. Gutten var 16 år og syv måneder på handlingstidspunktet. Gutten var tidligere straffedømt blant annet for å ha voldtatt to jenter på 13 år vaginalt og analt i samvirke med flere andre. Dette skjedde i samme periode som ranet. Han var også tidligere straffedømt for trusler mot vitner og andre. Gutten ble på grunnlag av voldtektssaken satt i varetekt på Stifinnern’n jr. i Oslo Fengsel. Gutten ble holdt varetektsfengslet i 326 dager før han ble direkte overført til soning av begge dommene.

Varetektssak 4

Siktede var gutt, etnisk norsk og tidligere dømt til 90 timer samfunnsstraff for vold. Gutten hadde brutt vilkårene for samfunnsstraff. Han ble fengslet på grunnlag av gjentakelsesfare for flere brutale voldsepisoder. Det er i dommen uttalt at gutten spredte frykt. Han satt i varetekt i 60 dager frem til hovedforhandlingen. Det forelå rettspsykiatrisk undersøkelse av ham hvor det er beskrevet at han led av ADHD. Det ble videre uttalt i undersøkelsen at gutten ikke hadde fått medisin som virket og at han ble voldelig når han drakk. Gutten uttrykte at han drakk tolv halvlitere øl før voldsutøvelsen og at han hadde «sorte hull» i hukommelsen. Det er ikke registrert nye voldsepisoder etter at han ble løslatt i november 2006.

Varetektssak 5

Siktede var gutt, etnisk norsk og tidligere straffet. Han hadde utført alvorlige voldshandlinger i samhandling med flere. Gutten var 17 år og en til tre måneder på handlingstidspunktet. Han hadde i tillegg til voldshandlingene truet en miljøarbeider med kniv, og kommet med trusler mot politiet. I tillegg hadde han oppbevart 2,5 gram hasj, fem diazepamholdige tabletter og tolv MDMA-holdige tabletter. Han ble først varetektsfengslet for gjentakelsesfare i fire uker, og deretter løslatt mot meldeplikt. Han ble så pågrepet for nye voldshandlinger, og varetektsfengslet frem til hovedforhandling. Han ble idømt en deldom der den ubetingede delen ble ansett sonet i varetekt.

Varetektssak 6

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde ranet ansatte på en barneverninstitusjon, og stjålet penger og nøkler. Han hadde slått med et kosteskaft og truet med å «skulle slå dem i hjel». Han hadde låst de barnevernansatte inne før han dro i en bil. Under rømningen stjal han bensin og skaffet seg 45 gram hasj. Han truet senere igjen de ansatte på institusjonen han bodde på. Gutten var 16 år og ti måneder på handlingstidspunktet. Da politiet begjærte ham varetektsfengslet, ble han først fengslet i en uke på grunnlag av gjentakelsesfare. Dommeren mente at barneverntjenesten måtte kunne finne en institusjon til gutten i løpet av en uke. I motsatt fall måtte han løslates. Gutten ba selv om å plasseres på lukket institusjon. Barneverntjenesten reagerte negativt på dette og skrev en rapport til politiet der de forklarte at de ikke var i stand til å ta hånd om gutten:

«Det eneste som finnes er akuttinstitusjoner, med lukkede dører. I mange tilfeller er dette institusjoner som kan greie å ivareta utagerende ungdommer, men XX har for lengst strukket seg over grensen av hva en institusjon kan greie å takle. ... I de fleste tilfeller vurderer barneverntjenesten at det ikke på noen måte er heldig å fengsle ungdommer under 18 år. Når det gjelder XX er barneverntjenesten overbevist om at det bare er fengsel som kan sikre at XX ikke er til alvorlig fare for eget liv eller andres liv. Barneverntjenesten mener derfor at XX bør varetektsfengsles inntil hovedforhandlingen kommer opp»

Avgjørelsen ble påkjært til lagmannsretten, som bestemte at gutten skulle sitte i varetekt i fire uker. Politiets begjæring om fengslingsforlengelse ble avgjort ved kontorforretning. Til sammen satt gutten 57 dager i varetekt. Han ble dømt til fengsel i ett år, hvorav 90 dager ble gjort ubetinget og resten betinget på det vilkår at han tok opphold i barneverninstitusjonen frem til han ble 18 år og fulgte de regler og den behandling som ble fastsatt av institusjonen. Fylkesnemnda vedtok plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24. Gutten ble gjort oppmerksom på at rusbruk og nye straffbare handlinger ville føre til brudd og ubetinget fengsel. To måneder senere rapporterte institusjonen om at gutten var tatt med hasj, og at politiet ville bli varslet om dette for omgjøring av straffen til ubetinget fengsel. Gutten er nå 19 år og er tiltalt for grove overtredelser av våpenloven, heleri og nye narkotikaforhold.

Varetektssak 7

Siktede var gutt, etnisk norsk og hadde ranet en drosjesjåfør. Gutten var 17 år og ni måneder på handlingstidspunktet. Han hadde tatt kvelertak på sjåføren, sprayet ham med CS-gass og borttatt penger, to mobiltelefoner og et armbåndsur. Gutten hadde også slått til en miljøarbeider og rømt fra en institusjon. Gutten ble varetektsfengslet i 60 dager frem til hovedforhandling på grunnlag av fare for gjentakelse. Ved fengslingsmøtene ble plassering i institusjon under barneverntjenesten hele tiden vurdert, og han ble plassert i slik institusjon før hovedforhandlingen startet. Gutten ble idømt en deldom med 60 dager ubetinget fengsel og ti måneder betinget med en prøvetid på to år på det vilkår at han innen ett år tok opphold på behandlingsinstitusjon.

Varetektssak 8

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde begått to ran ved å true med kniv, tre tilfeller av trusler mot ansatte i barneverninstitusjon, trusler mot to fengselsbetjenter, slått en fengselsbetjent, skadeverk og erverv av rivotriltabeletter (narkotika). Gutten var 17 år og ni måneder på handlingstidspunktet. Gutten satt 136 dager i varetekt på grunnlag av gjentakelsesfare. Barneverntjenesten uttalte at den ikke hadde mulighet for å ha ansvaret for ham med det handlingsmønsteret han hadde. Det ble uttalt i dommen:

«Han har en blanding nevrologiske psykiske lidelser, samt et atypisk rusproblem. Han vil ikke være i stand til å fungere i samfunnet slik han er nå, og har derfor behov for et større rehabiliteringsarbeide over flere år. Uten flerspektret hjelp er det sannsynlig at han vil ha tunge problemer som vil vare gjennom hele hans voksne liv.»

Gutten ble idømt ett år og åtte måneder fengsel. Soning er registrert ved flere fengsel, og gutten ble gjentatte ganger flyttet over til et annet fengsel etter en måned på ett sted.

Varetektssak 9

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde skadet fire ansatte på den institusjonen han bodde på. Skadene omfattet hjernerystelser, brukne neser og medførte sykemeldinger. Han hadde også slått tre andre der skadene ikke var så store. I tillegg hadde han stjålet to biler som tilhørte institusjonen. Gutten var fra 16 år og ti måneder til 17 år og to måneder på handlingstidspunktet. Gutten satt 24 dager i varetekt på grunnlag av gjentakelsesfare. Gutten ble idømt en deldom hvorav tre måneder var ubetinget fengsel. Retten la til grunn at barneverntjenesten i den perioden fikk tid til å etablere et opplegg for gutten.

Varetektssak 10

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde slått, skadet og fremsatt trusler mot ansatte i institusjonen han bodde på. Han hadde rømt sammen med ei jente fra institusjonen og truet de ansatte med balltre fordi de forsøkte å hindre at jenta dro. Han hadde truet politiet da de hentet ham for å plassere ham på institusjonen. Gutten var fra 16 år og ni måneder til 17 år og tre måneder på handlingstidspunktet. Han ble i første omgang fengslet i en uke fordi det ikke fantes fengslingssurrogat. Fengslingsgrunnlaget var fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Forutsetningen for fengslingen var at han ble plassert ved XX fengsel for å kunne opprettholde kontakten med barneverntjenesten. Gutten ble løslatt etter en uke, men ble fengslet igjen etter å ha begått nye straffbare handlinger. Tingretten uttalte at «slik retten ser det må barneverntjenesten straks vurdere andre alternativer for siktede». Gutten satt totalt 30 dager i varetekt. Barneverntjenesten ble hele tiden sterkt anmodet av retten om å finne alternativer.

Varetektssak 11

Siktede var gutt, norsk statsborger og født i Kosovo. Han hadde truet politiet da de skulle pågripe guttens bror. Gutten hadde forsøkt å rane en gammel dame og en ung jente, og han hadde i tillegg begått en del vinningskriminalitet. Gutten var 16 år og tre til fem måneder på handlingstidspunktet. I personundersøkelsen er det uttrykt at gutten bodde sammen med moren og fire søsken. Den ene broren var i fengsel og den andre ble tatt hånd om av barneverntjenesten. Faren satt også i fengsel. Gutten beskrev at han måtte stjele for å få penger, og at moren hadde lite penger. Gutten ble varetektsfengslet i 18 dager. Gutten var ikke villig til institusjonsplassering. Han ble idømt 120 dager ubetinget fengsel som han sonet først ved Larvik fengsel og så ved Sem fengsel. Gutten har i følge politiets registreringer pådratt seg nye volds-, trussel- og vinningssaker.

Varetektssak 12

Siktede var gutt, fra Irak og ikke tidligere straffet. Han hadde sammen med en annen gutt fra Irak gått løs på ni ungdommer som beskrevet ovenfor i punkt 4.3.5 eksempel nr. 3 som omhandler den andre gutten. Gutten var 16 år og ni måneder på handlingstidspunktet. Han ble ikke vurdert som aggressiv i personundersøkelsen, og nettverket hans var overrasket over handlingene. Gutten ble idømt en deldom hvorav fire måneder ubetinget fengsel ble sonet i Oslo fengsel. Gutten er i ettertid ilagt en bot på kr 2000 for dokumentforfalskning.

Bevisforspillelsessakene, herunder isolasjon

Varetektssak 13

Siktede var gutt, norsk statsborger med pakistansk bakgrunn og tidligere straffet. Gutten ble dømt for salg av to kilo amfetamin, samt forsøk på kjøp av rohypnoltabletter for kr 800 000. Straffen ble satt til fengsel i to år og seks måneder. Gutten var 17 år på handlingstidspunktet. Han ble under etterforskningen av saken holdt i varetekt i 57 dager. Da han under etterforskningen var mistenkt for medvirkning med tre andre personer, begjærte politiet ham underlagt brev- og besøkskontroll, samt delvis isolasjon i forhold til de andre siktede for en periode på fire uker. Retten fant at det var viktig i forhold til etterforskningen at siktede ikke ble gitt adgang til å kommunisere med de andre involverte eller påvirke mulige vitner. På grunn av sakens karakter og den nærliggende bevisforspillelsesfaren, antok retten at etterforskningen ville bli skadelidende dersom siktede ikke ble holdt isolert fra de andre siktede som var varetektsfengslet i saken. Kjennelsen fastslo varetekt med brev- og besøkskontroll i fire uker. I tillegg ble gutten holdt isolert fra de andre medvirkerne i hele fengslingsperioden. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten som forkastet kjæremålene.

Varetektssak 14

Siktede var gutt og norsk statsborger med far fra Gambia. Han var tidligere straffedømt for kjøp og oppbevaring av 40 gram hasj. Han hadde ranet en ungdom på 16 år, slått ham og tatt et busskort og 150 kr. Gutten var 16 år og ti måneder på handlingstidspunktet. Han ble varetektsfengslet på grunnlag av fare for bevisforspillelse i syv dager.

Varetektssak 15

Siktede var gutt, chilensk statsborger og tidligere straffet. Han ble dømt for omfattende mishandling. Gutten var 17 år og syv måneder på handlingstidspunktet. Saken ble beskrevet som eksempel på voldssak i punkt 4.3.4 ovenfor. Gutten fikk seks års fengsel. Han satt i varetekt i 294 dager. Han ble først fengslet på grunnlag av bevisforspillelsesfare og ble underlagt isolasjon. Deretter ble han fengslet i ti fireukersperioder. Han satt i varetekt frem til hovedforhandlingen med hjemmel i straffeprosessloven § 172, fordi saken var for alvorlig til at han kunne løslates.

Varetektssak 16

Siktede var gutt og norsk statsborger med iransk bakgrunn. Han var tidligere idømt 120 timer samfunnsstraff for vold, trusler, heleri, overtredelser av legemiddelloven og overtredelse av våpenloven. Han ble i denne saken dømt for trusler og frihetsberøvelse ved at han hadde truet fornærmede med kniv mens fornærmede var bundet fast, samt narkotikaforbrytelse (kokain og marihuana). Gutten var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet. Han ble varetektsfengslet i syv dager på grunnlag av bevisforspillelsesfare. Det forelå ikke personundersøkelse, men det fremgikk av dommen at han hadde en vanskelig oppvekst og var utsatt for vold i hjemmet. På tidspunktet for undersøkelsen satt han i varetekt i forbindelse med en ny, omfattende ranssak med mange ranstilfeller.

Varetektssak 17

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde på grunn av ukontrollert sjalusi skutt med et håndvåpen mot ei jente han var kjæreste med. Det ble avfyrt flere skudd, hvorav tre skudd som traff brystet og ett buken. Jenta døde av blodtap. Gutten var 17 år og to måneder på handlingstidspunktet. Gutten satt 158 dager i varetekt, først på grunnlag av bevisforspillelse, deretter på grunnlag av sakens alvorlighetsgrad, jf. straffeprosessloven § 172. Han ble idømt ubetinget fengsel i ni år. Det ble opplyst fra sakkyndige i retten at han «har høy grad av impulsivitet og vansker med å vurdere konsekvenser og sette bremseklosser på».

Varetektssak 18

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han var tidligere straffet for alvorlig vold. Gutten hadde stukket fornærmede i ryggen ti ganger og en gang i bakhodet med kniv. Fornærmede fikk kuttskader, punkterte venstre lunge og fikk blodansamling i ryggmuskulaturen. Gutten var overstadig beruset under handlingen. Han var 17 år og fem måneder på handlingstidspunktet. Gutten satt i varetekt i tolv dager på grunn av bevisforspillelsesfare. Han ble idømt en deldom med to års fengsel hvorav ett år og to måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år.

Unndragelsesfaresakene

Varetektssak nr. 19

Siktede var gutt og norsk statsborger født i Syria. Han var tidligere straffet for vold. Gutten ble dømt for i en periode å ha truet et barn til å gi fra seg penger. Han ble også dømt for flere legemsfornærmelser mot andre personer, og trusler og rettssabotasje ved å true et vitne. Gutten var fra 15 år og seks måneder til 16 år og seks måneder på handlingstidspunktene. Påtalemyndigheten vurderte i utgangspunktet å varetektsfengsle gutten, men da barneverntjenesten satte i verk flere tiltak, ble han ikke fengslet. Det ble foretatt beskyttelsestiltak rundt fornærmede med besøksforbud og politikontakt. På tidspunktet for førstegangs berammelse av hovedforhandlingen hadde han tatt opphold i Hellas, og hovedforhandlingen måtte utsettes. Påtalemyndigheten besluttet etterlysning og pågripelse på grunnlag av unndragelsesfare. Han ble varetektsfengslet i 81 dager. I varetektsperioden ble han plassert i prosjektet Stifinner’n jr. Det ble i dommen tatt hensyn til at han kunne få sone under dette prosjektet.

Varetektssak 20

Siktede var gutt og russisk statsborger. Han hadde i en kort periode mens han bodde på asylmottak, begått tyverier for ca. kr 600 000. Gutten påsto han var 16 år og seks måneder, mens alderstester viste at han var ca. 20 år. Retten la til grunn at han var ca. 17 år og seks måneder på handlingstidspunktet. Han ble satt i varetekt på grunnlag av unndragelsesfare i 41 dager frem til domsavsigelse og deretter fengslet inntil effektuering av utvisningsvedtaket.

Varetektssak 21

Siktede var gutt og norsk statsborger med bakgrunn fra Irak. Han var tidligere ustraffet. Gutten ble dømt for seksuell omgang ved anale og orale samleier med ei tolv år og elleve måneder gammel jente. Han var 17 år og en måned på handlingstidspunktet. Gutten møtte ikke opp til hovedforhandlingen og ble derfor senere varetektsfengslet i 62 dager på bakgrunn av unndragelsesfare. Han var 18 år og tre måneder da han ble varetektsfengslet.

Varetektssak 22

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han ble dømt for flere tilfeller av vold og trusler mot miljøarbeidere, samt trusler mot politiet. Han var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet. Gutten satt 60 dager i varetekt på grunnlag av unndragelsesfare fordi han hadde rømt to ganger i løpet av kort tid. Forsvarer opplyste under fengslingsmøtet at det ikke var alternative plasseringsmuligheter innenfor barnevernet.

Varetektssak 23

Siktede var gutt og nederlandsk statsborger født i Kongo. Han hadde innført 580 gram kokain, ved å gjemme det i magen. Han ble pågrepet sammen med en eldre person. Han var 16 år og åtte måneder på handlingstidspunktet. Han ble fengslet i 57 dager frem til hovedforhandlingen på grunnlag av unndragelsesfare.

Varetektssak 24

Siktede var gutt og russisk statsborger. Han hadde reist til Norge for å delta i en brytekonkurranse. Han hadde drukket én øl før han havnet i diskusjon med fornærmede. Gutten hadde deretter slått fornærmede i ansiktet slik at nesebenet brakk. Han var 17 år og to måneder på handlingstidspunktet. Gutten ble varetektsfengslet på grunnlag av unndragelsesfare i 21 dager. Politiet opplyste under fengslingen at en hadde vært i kontakt med en barneverninstitusjon, men institusjonen kunne ikke garantere at de kunne forhindre ham fra å reise ut av landet. Fengsling fremsto dermed som siste utvei.

4.3.9 Varetektsfengslingenes lengde

Utvalget har sett på fengslingens lengde i de 40 sakene der varetekt ble brukt. På grunn av manglende informasjon om selve fengslingens lengde i noen av sakene har en sett på tid fra pågripelse til domsavsigelse i disse sakene. Der selve fengslingslengden var oppgitt er dette opplyst nedenfor.

I elleve av sakene var tidsbruken under 30 dager. I 21 av sakene var tidsbruken mellom 31 og 90 dager, og i to av sakene fra 91 til 150 dager. I de seks siste sakene ble det brukt mer enn 150 dager fra pågripelse til domsavsigelse. I en av disse sakene satt siktede 158 dager i varetekt, i to av sakene satt siktede 180 dager i varetekt og i en sak satt siktede 192 dager i varetekt. I de to siste sakene satt siktede henholdsvis 294 og 326 dager i varetekt.

4.3.10 Fengslingssurrogater

Ved åtte av de 150 sakene ble fengslingssurrogater benyttet i stedet for varetekt.

I tre av disse åtte sakene ble meldeplikt til politiet og besøksforbud benyttet i kombinasjon. Ved to tilfeller ble gjerningspersonen ilagt meldeplikt. I to saker ble opphold i institusjon benyttet.

Eksempel 1

I et tilfelle ble det benyttet flere tiltak som varetektssurrogat. Siktede var gutt, norsk statsborger med bakgrunn fra Colombia og tidligere straffedømt for voldsepisoder. Han hadde truet et vitne i en voldssak, oppbevart 80 gram hasj og en batong (brudd på våpenloven). Han ble forsøkt varetektsfengslet av politiet, men tingretten løslot han på en rekke vilkår. Retten uttalte:

«Under tvil har retten kommet til at det i stedet for fengsel bør anvendes fengslingsalternativer etter straffeprosesslovens § 188 jf. § 181. I denne sammenheng har retten lagt vekt på siktedes unge alder og hans skolegang på videregående skole. Det vises til straffeprosesslovens § 174. Videre viser retten til at siktede senest i april ble underlagt fengslingssurrogater, at han etterlevde disse og at siktede selv har foreslått et fengslingssurrogat med omfattende restriksjoner. Retten er av den oppfatning av at de foreslåtte restriksjoner er egnet til å forhindre at siktede på ny begår en straffbar handling. Ved vurderingen av om fengslingssurrogater er nødvendig har retten også lagt vekt på at andre personer som har kommet med trusler, ikke er begjært fengslet.»

Vilkårene ble fastsatt slik:

«

  1. Siktede skal melde seg for politiet ved personlig fremmøte ved en politivakt bestemt av politiet.

  2. Siktede skal avstå fra bruk av rusmidler.

  3. Siktede skal holde seg hjemme hos sin onkel XX i XX og innendørs alle dager fra kl. 18.00 til kl. 06.00 neste morgen, men likevel slik at han i perioden fra 18.00 til 06.00 kan følges frem og tilbake til arrangementer i regi av «Ungdomsalternativet».

  4. Siktede skal ikke ha ureglementert fravær fra XX gymnas.

  5. Siktede skal følge behandlingstilbudet ART i regi av «Ungdomsalternativet».

  6. Siktede skal ikke oppholde seg i XX og/eller i XX kommuner, med unnta for reise fra eller til XX lensmannskontor i forbindelse med meldeplikt.

  7. Siktede skal unnlate å oppsøke og ta kontakt – på telefon, sms eller på annen måte – andre involverte i denne eller i XX-saken, herunder personene A, B og C.»

Fengslingskjennelsen ble påkjært til lagmannsretten som opprettholdt tingrettens beslutning om fengslingsalternativer. Han fikk også etter anke til Høyesterett fullt varetektsfradrag for dagene underlagt fengslingsalternativer, i det restriksjonene ble ansett som omfattende, jf. Rt. 2007 s. 333.

Eksempel 2

Siktede var gutt og etnisk norsk. Han hadde ved to anledninger forsøkt å rane butikkansatte ved å rette en «soft-gun» mot dem, men uten at han fikk med seg noe utbytte. Han brukte også forskjellige former for narkotika; heroin, amfetamin, hasj og misbrukte medikamentet Rivotril. Gutten var 17 år og seks måneder på handlingstidspunktet.

Han ble løslatt av politiet på vilkår av opphold på et kollektiv, så lenge tilbudet sto ved lag, og senere idømt ett år og seks måneder ubetinget fengsel. Retten uttalte i dommen:

«Det er ikke opp til retten å avgjøre de nærmere premissene for tiltaltes soning, men det bemerkes likevel at slik tiltalte og hans situasjon fremsto vil retten på det sterkeste anbefale at tiltalte får sone på en behandlingsinstitusjon, jf. straffegjennomføringloven § 12.»

Han var på tidspunktet for overføring til soning på en gårdsinstitusjon og søkte derfra om å få sone etter straffegjennomføringsloven § 12. Denne søknaden ble avslått da institusjonen ikke var godkjent for § 12-soning. Han sonet dommen ved Trondheim fengsel.

4.3.11 Personundersøkelse, omfang, kvalitet og innhold

Gjennomgangen av straffesakene viste at det ikke alltid lå en personundersøkelse ved straffesaksdokumentene. Det ble derfor tatt kontakt med samtlige friomsorgskontor i landet. Disse ble forespurt om det var foretatt personundersøkelse av de aktuelle gjerningspersonene. Friomsorgskontorene sendte inn de personundersøkelser som var foretatt i anledning gjerningspersonene i undersøkelsen. For 50 gjerningspersoner var det utført personundersøkelse. Dette utgjør 1/3 av de undersøkte sakene. Personundersøkelsene varierte sterkt i kvalitet, alt fra undersøkelse med kun siktede som kilde til undersøkelse med flere kilder og god opplysning av forholdene rundt gjerningspersonen.

Nedenfor har utvalget redegjort for to av sakene der det er gjennomført personundersøkelse, for å illustre hvilken variasjon de kan ha i kvalitet og omfang.

Personundersøkelse 1

Domfelte var gutt og etnisk norsk. Han var tidligere straffet. Gutten ble dømt til ubetinget fengsel i to år og seks måneder for salg av to kilo amfetamin, samt forsøk på kjøp av rohypnoltabletter for kr 800 000. Han var 17 år på handlingstidspunktet. Personundersøkelsen som foreligger i saken, bygger kun på opplysninger fra siktede selv og ikke på eksterne kilder. Personundersøkerens vurdering er derav knapp:

«Siktede fremstår som en positiv ung mann som ønsker å endre sin livsførsel. Med bakgrunn i det begrensete innsyn Oslo friomsorgskontor har av siktedes livssituasjon gjennom nåværende samfunnsstraffdom, ser friomsorgen at siktede er motivert til å komme seg ut av det kriminelle miljøet. Friomsorgen stiller spørsmål om han har nok støttepersoner rundt seg til å endre/komme seg ut av det destruktive miljø som han er i dag. Oslo friomsorgskontor vil sette videre fokus på siktedes framtidsplaner som vi arbeider med i samfunnsstraffen, dersom retten finner ny samfunnstraff som en egnet reaksjon.»

To måneder etter undersøkelsen begikk han tyverier og grovt ran som han ble dømt for. Han har etter dette sonet dommene sammenhengende frem til utvalgets undersøkelse ble foretatt.

Personundersøkelse 2

Domfelte var en gutt som ble dømt for flere voldsepisoder begått da han var 15 år. Det er utført to personundersøkelser, en fra oktober 2005 og en fra 2007. Disse to undersøkelsene er illustrerende for forskjell på kvalitet.

I den første personundersøkelsen fra oktober 2005 beskrives rusmiddelbruk slik:

«Siktede forteller at han kun tar inn litt alkohol når han er på fest. Han forteller at han har prøvd å røyke hasj.»

I den andre personundersøkelsen fra 2007 om samme person beskrives rusmiddelbruk slik:

«Han begynte å drikke litt øl da han gikk i 7. klasse. Han begynte å vanke sammen med gutter fra «B-gjengen». Han hevder det tidlig ble avkrevd urinprøve fra barnevernet, før han hadde erfaring med stoff og han ble nysgjerrig på grunn av dette. Han prøvde hasj og brukte det av og til.

Etter hvert ble det drukket alkohol i forbindelse med fester etc. og i miljøet rundt ham ble det brukt div.stoffer. I perioder drakk han en del alkohol og røykte hasj. Han har ellers prøvd piller og kokain. Når han brukte stoffer var det som oftest etter han hadde drukket. Han fortalte at en blanding av paranoia, alkohol og piller førte til at han ble veldig aggressiv og gjorde at han ikke tenkte konsekvenser av sine handlinger og mistet dømmekraften. Han har to ganger opplevd å få fullstendig «blackout». En gang på hjemmealenefest hvor barskapet ble tømt. Da ble han hentet med ambulanse og våknet under pumping på sykehuset. Den andre gangen hevder han at han var på St. Hansaften 2005. Etter å ha drukket øl og shots og blandet dette med piller ble han veldig aggressiv og husket ikke stort av hva som skjedde før han våknet i en glattcelle. I ettertiden husket han noe, at han var ute i en båt og ble arrestert av politiets båtpatrulje.

En periode i 2004 drev han på med salg av hasj. Politiet tok han en gang med 23 gram hasj og noen penger, men han hadde rukket å kaste fra seg mer som ikke ble funnet. Hasjen hadde han fått på krita og dette gjorde at han fikk narkogjeld. Han ble truet med at han og familien kunne bli skadet. Beløpet han skyldte ble lagt på med 1000,- kr. pr. dag og var til slutt oppe i 45.000,-. Han fikk hjelp av noen i stoffmiljøet til å snakke med kreditorene for å få bedre tid. For å skaffe pengene måtte han gjøre innbrudd og rane folk. Han hevder derfor han fikk mange anmeldelser mot seg på kort tid. Han greide å skaffe pengene og kuttet ut salget av hasj.

Under institusjonsopphold i XX ble det avdekket at han ruset seg. Dette er basert på; lukt av alkohol, funn av masse brukerutstyr på rommet hans og beslag av cannabis han hadde på seg. Han ble utvist to ganger fra skolen pga rus, den ene gangen i forbindelse med en razzia hvor han ble tatt med cannabis og den andre gangen ble han observert som ruset. Urinprøve 26.04.06 i politiets varetekt etter siste rømning fra institusjon, viste spor av amfetamin og benzodiasepiner.

Han fortalte at hvis han blir ruset og opplever at venner er i truende situasjoner, stiller han opp og hjelper dem. Han sa han burde tenke seg om før han ruset seg og brukte alkohol sammen med piller/Rohypnol, da dette er en kombinasjon som er farlig og gjør at man mister alle hemninger.»

I personundersøkelsen foretatt høsten 2005 gjorde personundersøkeren følgende vurdering av gutten:

«Siktede var svært skeptisk til å begynne med. Han ønsket ikke å utlevere seg og sin familie slik at det kunne heftes noe negativt med dem. Etter vi kom igjennom dette, har han vært åpen og fortalt lett om seg og forholdene rundt han. Han har vært klar på at han ikke er dømt ennå og derfor ikke kan beskyldes for noe. Aksepterer på å ha med seg miljøkontakt XX under samtalene. Han er under myndighetsalder og må ha verge. Mor har vanskelig å komme hit, derfor ble miljøkontakt XX med på samtalene. Barnevernet har plassert han på institusjon i XX.»

I personundersøkelsen fra 2007 gjorde personundersøkeren følgende vurdering om den samme gutten:

«Oppsummering:

Han gir et positivt inntrykk i samtale med personundersøker. Han fremsto som høflig, blid og velformulert. Han ga inntrykk av å fortelle åpent og ærlig om seg selv. I en samtale som varte i over 4 timer var han rolig og konsentrert.

Han har en relativ spesiell bakgrunn og oppvekst med blandet kulturell bakgrunn, noe som i seg selv nødvendigvis ikke er negativt. Det er mange faktorer som til sammen kanskje kan bidra til å forklare at han har utøvd mye vold. Han er oppdratt til å ordne opp i egne konflikter med andre barn og ikke bry foreldrene med det. I oppveksten har han opplevd å bli mobbet og moren fikk en del klager på han på grunn av slossing på skolen og på hjemveien. Han har blitt utsatt for mye vold av faren gjennom oppveksten, noen ganger med stor kraft og mange ganger uten påviselig grunn. I 7.klasse kom han inn i et gjengmiljø med kriminalitet og mye vold, hvor det å ha et rykte på seg til å være sterk og farlig til og sloss hadde høy status. I dette miljøet vant han fort en posisjon og begynte å vanke sammen med gutter som var eldre enn han selv. Han var etter hvert mye borte fra hjemmet for å unngå vold og ubehageligheter fra faren. Dette gjorde at han også ble lite tilgjengelig for omsorg fra moren. Han vagabonderte og overnattet mye hos venner og kjente. Han hadde relativt lite voksenkontakt, og «greide» seg selv. ...

Vurdering: Mange tiltak har vært forsøkt fra hjelpeapparatet: PPT, BOPA, Barnevernstjenesten, Støttekontakt, MST og plassering på ungdomsinstitusjon. Disse tiltakene har ikke gitt noen særlig effekt og den mest alvorlige av siktelsene har skjedd i en periode hvor han skulle være under tett oppfølgning. Mye tyder på at barnevernet kom litt sent inn i bildet og at det burde vært sendt bekymringsmelding fra skole, PPT, BUPA på et langt tidligere tidspunkt.

Han er en traumatisert gutt som selv har vært utsatt for mye vold. Han har fått en læringshistorie og opplevelse på at vold og trusler faktisk virker, ved at han kan oppnå kontroll av sine omgivelser og få respekt i et miljø med normer utenfor det normale. Trusler har han også benyttet i andre sammenhenger og overfor medbeboere og personale i barnevernsinstitusjoner. Det er mye som er uavklart når det gjelder hans psykiske helse og moren mener han bør ha en grundig utredning da noen slektninger av han har varierende grad av psykiske problemer.

Når det gjelder videre soning er ansvarsgruppa rundt han avventende i forhold til utfallet rettssaken. Det er viktig at alle instanser som er inne i bildet samarbeider godt om et tilpasset soningsalternativ, med overføring fra lukket til et mer åpent alternativ. Det må legges til rette for at han kan gjennomføre skolegang og eventuell behandling. Det bør lages hensiktsmessige planer om en videre oppfølgning fra barnevernet i god tid før en eventuell prøveløslatelse.»

4.3.12 Tidligere tiltak

Det er i 53 av de 150 av sakene beskrevet at gjerningspersonen har vært underlagt tiltak i barneverntjenestens regi. Det er stort sett sparsomme opplysninger om gjerningspersonene i straffesakene der det ikke foreligger personundersøkelser av god kvalitet.

4.3.13 Tidsbruk over ett år

I 31 saker var saksbehandlingstiden over ett år. Dette utgjør 20 % av sakene i undersøkelsen. I én sak var liggetiden hos påtalemyndigheten over fem år. I denne saken ble det avsagt deldom slik at den ubetingede delen ble ansett sonet i varetekt.

4.3.14 Tilståelse

I 74 av sakene var forholdene tilstått av gjerningspersonen. Flere av disse sakene ble behandlet som tilståelsessak. Hvorvidt det var oppnevnt advokat for gjerningspersonen under tilståelsessaksbehandlingen, varierte noe.

Eksempelvis ble det i en sak avsagt tilståelsesdom som omhandlet et bilbrukstyveri samt kjøring av denne bilen i påvirket tilstand og uten førerkort. Dommeren som behandlet saken, skjerpet aktors påstand og dømte vedkommende til deldom 45 dager fengsel hvorav 21 dager ubetinget og 24 dager betinget med en prøvetid på to år.

4.3.15 Samvirke

Gjerningspersonene hadde i 64 av de 150 sakene i undersøkelsen samvirket med andre gjerningspersoner.

4.3.16 Lengde på straffen

Den lengste dommen var på ni års fengsel. Saken gjaldt en etnisk norsk gutt som var 17 år og to måneder på handlingstidspunktet. Han drepte sin tidligere kjæreste ved å skyte henne. Han skjøt flere skudd mot henne, hvorav tre traff henne i brystet og ett i buken. Hun døde av blodtap, se varetektssak nr. 17 ovenfor. Tingretten uttalte:

«Under rettsforhandlingene kom det frem ulike syn på hva som kunne oppleves som en «rettferdig straff for tiltalte. Foranlediget av dette finner retten grunn til å understreke det selvsagte at rettens oppgave er å utmåle en straff for ugjerningen i samsvar med hva samfunnet gjennom lovgiver og utdypende rettspraksis anser som passende straff i et tilfelle som dette. I så måte skal det av almenprevantive grunner utmåles en straff som står i forhold til handlingens grovhet, samtidig som det tas hensyn til at det dreier seg om en mindreårig gjerningsmann som skal søkes rehabilitert, og som også umiddelbart tilstod ugjerningen. På denne bakgrunn, og slik retten vurderer saken, fremstår aktors påstand om fengsel i 11 år som straff, for streng.»

En dom lød på fengsel seks år. Den gjaldt omfattende mishandling av en handikappet mann og ble beskrevet som eksempel på voldssak i punkt 4.3.4 ovenfor og som varetektssak nr. 17 ovenfor.

I to dommer ble gjerningspersonen idømt tre års fengsel. Den ene saken gjaldt en gutt som var norsk statsborger med palestinsk etnisk bakgrunn. På handlingstidspunktet var han 15 år og seks måneder. Han ble dømt for blant annet to ildspåsettelser, hvor den ene ildspåsettelsen var på ART-huset der han gikk til behandling. Han ble også dømt for vold og trusler mot ansatte.

Den andre saken gjaldt en etnisk norsk mann. Han hadde natten før han fylte 18 år voldtatt ei ung jente på fest. Han jobbet som fisker, og var kjent som bråkmaker. Han ble idømt tre års ubetinget fengsel.

Totalt 15 av dommene i undersøkelsen gjaldt saker hvor gjerningspersonen ble idømt ubetinget fengselsstraff i ett år eller mer.

I 95 av sakene ble gjerningspersonen idømt fengsel i 90 dager eller mindre.

Den korteste ubetingete straffen i undersøkelsen var en omgjøring av dom på samfunnsstraff. Domfelte måtte i denne saken sone åtte dager ubetinget fengsel. Gjerningspersonen hadde allerede utført de fleste av timene med samfunnsstraff som han var blitt idømt.

83 av dommene var deldommer. Det vil si at en del av straffen var gjort betinget med en prøvetid. I de aller fleste dommene ble prøvetiden satt til to år.

4.3.17 Domspremisser

I de aller fleste sakene la domstolen betydelig vekt på ung alder, og redusert den ubetingete delen av straffen. I undersøkelsen ble det sett særskilt på om begrunnelsen inneholdt henvisning til barnekonvensjonen, se kapittel 7 nedenfor, straffeloven § 55, eller om domstolen oppfordret til at soningen av straffen burde foregå etter straffegjennomføringsloven § 12.

I kun ni av de 150 dommene, henviste retten til barnekonvensjonen. I 18 saker henviste domstolene til straffeloven § 55, og i syv tilfeller viste domstolen til straffegjennomføringslovens § 12. I de sistnevnte tilfelle ga retten uttrykk for at soningen burde foregå på institusjon. For alle disse dommene ble soningen gjennomført i fengsel.

4.3.18 Soningen

Ungdommene i undersøkelsen sonet ved 33 ulike fengsler. Av disse sonet 14 ungdommer ved Larvik fengsel, syv ungdommer ved Oslo kretsfengsel, tolv stykker ved Hof arbeidskoloni og ni ved Arendal kretsfengsel. I tillegg sonet flere ved andre fengsel. Flere av ungdommene sonet straffen ved flere fengsel.

To av de 150 fikk sone i institusjon. Det har ikke vært registrert ny kriminalitet for disse to. En gutt fikk sone etter straffegjennomføringsloven § 12 på Tyrilikollektivet. Han hadde store rusproblemer og rømte etter seks dager. Han ble derfor tilbakeført til soning i fengsel.

4.3.19 Tidligere og ny kriminalitet

Det ble registrert at 104 av de 150 personene i undersøkelsen var tidligere straffedømt eller bøtelagt på domstidspunktet.

For 101 av de 150 personene i undersøkelsen ble det registrert ny kriminalitet etter at de ble idømt den ubetingete straffen.

4.3.20 Eksempler på konkrete saker

Problemene ungdommene sliter med, kan i hovedsak deles i to hovedkategorier: aggresjonsproblemer og rusproblemer.

Det er beskrevet i flere saker at det «klikket» for barnet, og at barnet ble aggressivt i tilknytning til inntak av rusmidler.

Eksempel 1

En etnisk norsk gutt som var 17 år og ni måneder på handlingstidspunktet, slo en person med stor kraft slik at han falt mot en parkert bil og videre ned på bakken. Personen døde senere av hodeskadene.

Retten uttalte følgende:

«Det må imidlertid legges til grunn at han siden barndommen har hatt store problemer med å stagge sitt sinne og tilbøyelighet til å komme opp i konfrontasjoner med medelever og lærere, og familiemedlemmer. ... av skolen blir han oppfattet som en gutt som er truende, voldelig og sint ... barnevernstjenesten ser at gutten er på selvstyr, har utviklet en svært normløs adferd og har alvorlige adferdsproblemer.»

Han ble idømt to års fengsel hvorav seks måneder ble gjort betinget. Han sonet først ved Kongsvinger fengsel i 20 dager, og ble deretter overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Han ble i løpet av soningen dømt til ytterligere 120 dagers ubetinget fengsel for vold mot en fengselsbetjent.

Eksempel 2

En statsløs gutt med palestinsk opprinnelse kom til Norge i 2002 sammen med familien. Siden 9. klasse vanket han i et rusbelastet miljø. Han ble dømt for flere voldstilfeller, samt et seksuelt overgrep ved samleie med ei jente som var tolv år gammel. Dette ble filmet, og filmen spredt på Internett. Han uttrykte selv i personundersøkelsen at han kan bli svært hissig og at han «klikker» dersom han blir provosert eller slått. Han ble senere tiltalt for to nye tilfeller av legemsbeskadigelse og fire tilfeller av legemsfornærmelse.

I flere av sakene har barna hatt et rusproblem i lang tid.

Eksempel 3

En gutt med etnisk norsk opprinnelse begikk en rekke volds- og trusselforhold, samt overtredelser av legemiddelloven ved bruk av hasj, i perioden da han var 16 år og ni måneder og frem til han ble varetektsfengslet på grunnlag av gjentagelsesfare. Han ble dømt til ubetinget fengsel i ett år. Han hadde tidligere vært institusjonsplassert i to år. Først noen måneder på en institusjon som han sprengte seg ut fra, og deretter på et kollektiv. Deretter flyttet han hjem til lederen for kollektivet, og så til moren hvor det raskt skar seg på grunn av rusmisbruk.

Gutten forklarte i retten at han angret sine voldshandlinger, og at det var rusen som var det grunnleggende problem. Han ga uttrykk for motivasjon til behandling på Tyrilikollektivet. Han ble skaffet slik plass som § 12-soning, men rømte etter seks dager. Han sonet på tidspunktet for denne undersøkelsen fortsatt denne dommen.

Eksempel 4

En gutt på 17 år og 9 måneder ble dømt for vold, vinning og narkotikaforhold. Retten uttalte i dommen:

«Han er narkoman. Hans mor, far, onkel og ene søster er narkomane. Han begynte å sniffe formfett i 10-årsalderen, røyke hasj i 11 årsalderen og injiserer nå amfetamin. Han har i retten gitt uttrykk for at han ønsker å komme seg bort fra rusen, men at han ikke er motivert per i dag å kutte tvert. ... På spørsmål om hvordan han eventuelt så på en betinget reaksjon på det vilkår at han tok opphold på Tyrilikollektivet ga han uttrykk for at det ville være bortkastet å sende han dit så lenge han ikke var motivert og at dette også kunne ødelegge for andre.»

Retten dømte han til deldom der han måtte sone 60 dager. Han er senere dømt for tyverier og hadde på undersøkelsestidspunktet tre nye tilfeller av narkotikasaker under etterforskning.

I enkelte saker har barnet opparbeidet seg høy gjeld på grunnlag av bøter.

Eksempel 5

En gutt som var norsk ble dømt for ran, vinning og narkotikaforhold. Han var 17 år og tre til syv måneder på handlingstidspunktet. Han hadde vært i kontakt med barneverntjenesten fra han ble født på grunn av at moren var alkoholiker. Han hadde rusproblemer, hyperkinetisk atferdsforstyrrelse og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det var mistanke om lav IQ. Han hadde på tidspunktet for undersøkelsen totalt pådratt seg bøter på til sammen kr 26 500, subsidiært 61 dager fengsel.

Eksempel 6

En gutt, norsk statsborger og født i Kosovo sonet fengselsdom for drap. Han bodde opprinnelig sammen med moren og fire yngre søsken. De levde på sosialhjelp. Som 16-åring ble han ilagt en bot på kr 5000, subsidiært 22 dager fengsel. Det fremgikk av personundersøkelsen at han var bekymret for hvordan han skulle greie å betale bøter. Han er nå 20 år og har sonet bøtene sine, i tillegg til flere voldsdommer han pådro seg etter denne første boten.

For flere av barna var det allerede mange offentlige hjelpeinstanser inne i bildet.

Eksempel 7

En gutt, norsk statsborger og tidligere straffet hadde utført alvorlige voldshandlinger i samhandling med flere da han var 17 år og en til tre måneder. Han hadde også truet en miljøarbeider med kniv og kommet med trusler mot politiet, oppbevart 2,5 gram hasj, fem diazepamholdige tabletter og tolv MDMA-holdige tabletter. I personundersøkelsen ble følgende uttalt under «personundersøkers vurdering»:

«Hans livssituasjon og hans sak er så komplisert, og kan vurderes fra flere synsvinkler. Det er mange instanser inne i bildet og særlig handler om dette, i tillegg til hjemmesituasjonen, om barnevern, skoleopplegg, behandlingstiltak og kriminalomsorg. Det synes uheldig for han at barnevernstiltak og straffereaksjoner gjennomføres i hvert sitt spor. Det har heller ikke vært ansvarsgruppemøte i den tiden han har sittet i varetekt. Bak det han sier kan en se en umoden gutt som ikke har tenkt/eller reflektert nøye over det han sier og det han gjør. Han kan virke noe impulsstyrt, og synes tydelig at han ikke har toleranse for å bli provosert. Dette synes først og fremst å gjelde når han er ruset. Hans problemadferd har tydeligvis eskalert det siste året. Det har sannsynligvis sammenheng med rusing og opphold i negativt miljø.

Andre bakenforliggende årsaker kan være at gutten er traumatisert gjennom flere opplevelser som vitne til at hans mor har blitt utsatt for vold og mishandling av kjærester og samboer (det har vært lange rettssaker i disse sakene. ...

Det stilles spørsmål ved hans indre struktur/impulskontroll og selvdisiplin noe som tilsier at samfunnsstraff kan være vanskelig å få gjennomført uten særlige tiltak. ...

Konklusjonen blir her at vi har å gjøre med en ungdom som trenger hjelp og behandling fra flere instanser i samfunnet, og han trenger klare rammer med grensesetting materielt/fysisk. Det er positivt at barnevernet fremdeles jobber for å framskaffe institusjonsplass og tiltak for han. ...

Dersom han blir idømt samfunnsstraff, må det være en forutsetning at det er tydelige rammer og tett oppfølgning for at han skal klare å gjennomføre straffen. En samfunnsstraff kan gis forskjellig innhold: så som utredning, behandlingstiltak, konfliktrådsmøter, særlige skoleopplegg og tilrettelagt samfunnsnyttig tjeneste med tilsyn.»

Han ble i februar 2008 dømt til ubetinget fengselsstraff for ny voldskriminalitet.

4.4 Utvalgets bemerkninger til undersøkelsen

Undersøkelsen gir viktig informasjon for å kunne vurdere både hvilken virkning straff i form av ubetinget fengsel har overfor unge som begår straffbare handlinger og hvilket innhold en slik straff bør ha der den benyttes.

Undersøkelsen viser for det første at et stort antall av ungdom under 18 år som har sonet en fengselsstraff, begår ny kriminalitet. Faren for tilbakefall, dvs. at ungdommen vil begå ny, alvorlig kriminalitet som medfører fengselsstraff, er høy. For de ungdommene som ble undersøkt, var det slikt tilbakefall i over 66 % av sakene kort tid etter at fengselsstraffen var idømt. Dette er, etter utvalgets oppfatning, et moment som klart trekker i retning av at det bør være rom for å forsøke andre straffereaksjoner som kan gi de unge en bedre form for oppfølging, og forhåpentligvis resultere i lavere tilbakefallsprosent. Utvalget mener at slike reaksjoner bør anvendes i større grad enn det som er tilfellet i dag. Hvilke reaksjoner som er hensiktsmessige i den enkelte sak, må vurderes konkret. Det vises til drøftelsen nedenfor i punkt 9.5.

Undersøkelsen viser for det annet at flere av sakene gjelder så alvorlig kriminalitet at det, etter utvalgets vurdering, ikke ville være mulig å idømme noen annen reaksjon enn ubetinget fengselsstraff. Særlig viser utvalget til at undersøkelsen omfatter tilfeller av alvorlig voldskriminalitet, herunder drap. Det rehabiliterende element ved straffen får da kun betydning i forhold til hvilket innhold fengselsstraffen skal ha for den unge, og ikke i forhold til valg av straffereaksjon. Utvalget viser i den forbindelse til vurderingen nedenfor i punkt 9.6.

Utvalget mener imidlertid at det finnes saker i undersøkelsen som ikke burde vært avsluttet med en dom på ubetinget fengselsstraff, og der andre reaksjoner kunne hatt en langt bedre individualpreventiv effekt. Dette er også et moment for å utforme reaksjoner som kan gi barn som begår straffbare handlinger, en bedre tilpasset straffereaksjon som i større utstrekning enn fengselsstraff, kan virke rehabiliterende der lovbruddet er av mindre alvorlig karakter. Undersøkelsen viser også at lengden av soningen for de aller fleste er kort. Det kan være et ytterligere moment for å reagere med alternativer til ubetinget fengsel.

Undersøkelsen viser videre at det er et svært lavt antall jenter som til enhver tid sitter i fengsel. Flere av sakene i undersøkelsen som gjelder jenter, burde, etter utvalgets vurdering, vært forsøkt løst med andre straffereaksjoner. Utvalget mener at det i flere av disse sakene kunne vært lagt større vekt på domfeltes unge alder og de særlige forhold i de enkelte jentenes sak. Samtidig vil det alltid være behov for noen få plasser i fengsel som er tilpasset jenter. Det meget lave antallet plasser som det er behov for, gjør at det er særlige utfordringer ved opprettelsen av slike plasser. Hensynet til å gi jenter soning med samme innhold som gutter, taler imidlertid for at det må gis avkall på enkelte hensyn. Særlig kan dette gjelde hensynet til å sone i nærheten av sitt hjemsted. Soningsplasser som er spesialtilpasset jenter mellom 15 og 18 år, bør derfor konsentreres om et begrenset antall steder. For å benytte kapasiteten i en slik soningsinstitusjon best mulig, bør tilbudet også gis til jenter som har noe høyere alder, for eksempel for alle under 23 år. For å kompensere for manglende nærhet til hjemmet, vil en i større grad kunne tilrettelegge for besøk både i form av familieleiligheter tilknyttet fengselet og for økonomisk bistand til å besøke de innsatte. Utvalget viser til vurderingen i punkt 9.6.3.8 nedenfor.

Undersøkelsen viser også at de fleste som sitter i fengsel i alderen 15 til 18 år, befinner seg i den øvre del av denne aldersgruppen. Dette synes å underbygge to forhold. For det første er det for den lavere aldersgruppen ofte tatt i bruk alternativer til soning i fengsel som bør kunne videreføres. For det annet vil mange av de som begår kriminalitet når de nærmere seg 18 år, faktisk sone straffen etter fylt 18 år. Dette taler for at det særlige innholdet fengselsstraffen bør ha for aldersgruppen 15 til 18 år, også bør tilbys dem som er noe eldre, for å gi fengselsoppholdet et størst mulig element av rehabilitering også for denne gruppen.

Utvalget har videre merket seg at det er utarbeidet personundersøkelse i et relativt begrenset antall av de saker som omfattes av undersøkelsen. Utvalget har drøftet behovet for personundersøkelser i forbindelse med straffesaker mot ungdom mellom 15 og 18 år i punkt 9.7 nedenfor. Det lave antall personundersøkelser underbygger utvalgets vurdering av at det trolig er behov for lovgivning som gir pålegg om økt bruk av slike undersøkelser. Utvalget påpeker også at innholdet av personundersøkelsene har vært varierende. For også å styrke denne delen, mener utvalget at det må stilles klare krav til innholdet av slike undersøkelser. Se nærmere om dette nedenfor i punkt 9.7.

Utvalget vil også påpeke at tidsforbruket i mange av sakene har vært betydelig. Det har tatt urimelig lang tid å få avsluttet sakene hos påtalemyndigheten. Utvalget påpeker at til tross for strenge krav til saksbehandlingstid i slik saker, finnes det tilfeller der saksbehandlingstiden overskrides vesentlig. Utvalget mener det er av stor betydning å holde fokus på lav saksbehandlingstid for straffesaker mot barn som er siktet for straffbare handlinger.

Utvalget har også merket seg at soningen i de sakene som undersøkelsen omfatter, har foregått i en rekke ulike fengsel. Samordningen av soning for domfelte barn synes å være mangelfull. Utvalget er av den klare oppfatning at det er behov for å opprette fengsel eller avdelinger i fengsel som er spesielt innrettet for barn som er domfelt. Dette vil være ressurskrevende, og det er derfor nødvendig å samle ressursene på enkelte fengsel. Se nærmere om dette nedenfor i punkt 9.6.3.3.

Bruk av varetektsfengsling utgjør en vesentlig del av fengslingene av ungdom mellom 15 og 18 år, samtidig som bruk av fengslingssurrogater er begrenset i disse sakene. Det viser at det trolig har vært vanskelig å finne gode alternativ til varetekt. Utvalget mener dette gir et realistisk bilde av de problemer som oppstår der det er begått alvorlig kriminalitet som krever varetekt eller varetektslignende surrogater. Det er i realiteten svært vanskelig å skaffe tilfredsstillende alternativ til varetekt i de tilfeller der varetekt er påkrevd. Se nærmere om dette nedenfor i punkt 9.3.

Fordi et ikke ubetydelig antall unge under 18 år sitter i varetekt, må det stilles krav til innholdet i varetekten. Se nærmere om dette i punkt 9.4 nedenfor.

Utvalget fant i sin gjennomgang av undersøkelsesmaterialet påfallende mange tilfeller hvor barnet var kjent av barneverntjenesten og andre hjelpetjenester i lang tid forut for at den straffbare handlingen ble utført eller der det var sendt bekymringsmelding fra politiet til barneverntjenesten etter første pågripelse for straffbare forhold. Etter utvalgets vurdering tyder informasjonen i undersøkelsen på at flere av barna levde under bekymringsfulle omsorgsforhold. Det synes for utvalget å være grunn til i ettertid å stille spørsmål ved om barneverntjenesten i disse sakene iverksatte adekvate og tilstrekkelige (hjelpe)tiltak for å stoppe videre utvikling av alvorlige atferdsproblemer hos disse barna, før de ble pågrepet for alvorlig kriminalitet. Ut fra materialet i undersøkelsen er det indikasjoner på at det for mange av disse barna forelå både juridisk, faglig og etisk grunnlag for tiltak etter barnevernloven flere år før de ble strafferettslig ansvarlig. Utvalget mener at det er etisk betenkelig, dersom barneverntjenesten som har vedtakskompetanse, ikke griper inn med adekvate tiltak for å sette grenser for negativ utvikling hos barn. Utvalget mener at undersøkelsen gir grunnlag til å understreke at barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for å undersøke og gripe inn når barn lever under forhold som kan skade deres helse og/eller psykososiale utvikling. Andre hjelpeinstanser har samtidig et betydelig delansvar for å medvirke til at barneverntjenesten blir tilført nødvendig informasjon til å vedta og gjennomføre de nødvendige tiltak. Utvalget mener at undersøkelsen gir holdepunkter for å hevde at det er nødvendig å reagere langt raskere, med en samlet og multimodal innsats, når det påvises at barn har utviklet eller er i ferd med å utvikle alvorlig antisosial atferd.

Fotnoter

1.

I ni tilfeller var det ikke oppgitt kjønn.

2.

Se www.ssb.no Tabell 1 Straffede, etter antall reaksjoner, kjønn og alder. 2006. Absolutte tall og prosent.

3.

Se www.ssb.no. Tabell 1 Straffereaksjoner etter kjønn, alder og type hovedlovbrudd. 2006.

4.

Se Kivivuori 2007.

5.

Se www.ssb.no. Tabell 1 Straffereaksjoner, etter type reaksjon, kjønn og alder. 2006.

6.

Se www.ssb.no. Tabell 1 Fengselsdommer, etter utmålt straff, kjønn og alder. 2006.

7.

Se www.ssb.no. Tabell 57 Nyinnsettelser i varetekt, etter kjønn, alder og type hovedlovbrudd. 2006.

8.

Se www.ssb.no. Tabell 59 Overføringer fra varetekt til soning av dom, etter lengden av varetektoppholdet og alder. 2006. Tabell 58 Løslatelser, etter anstalttid og type hovedlovbrudd. Se at den tilsvarende tabellen (58) fra 2005 viste at dette året ble to barn ble løslatt etter ett til to år.

Til forsiden