6 Miljøgifter

6.1 Hva er miljøgifter?

Kjemiske stoffer er byggesteinene som verden består av, og som inngår i alt vi omgir oss med. Kjemikalier omfatter både grunnstoffer, kjemiske forbindelser og stoffblandinger, enten de forekommer i naturlig tilstand eller er industrielt framstilt, uavhengig av om fram­stillingen er tilsiktet eller ikke. Kjemikalier kan derfor være både nyttige og unyttige, farlige og ufarlige, naturlige og menneskeskapte.

Kjemikalier og handel med kjemikalier bidrar til økt velferd og bedre produkter og tjenester i samfunnet. Også farlige stoffer vil ofte bidra positivt i verdiskapingsprosessen, og eventuell risiko må avveies mot nytten.

Mange kjemikalier kan være helse- og miljøfarlige, blant annet akutt giftige, etsende, hudirri­ter­­ende, allergiframkallende og eksplosjonsfarlige. De mest helsefarlige stoffene er kreftfram­kal­lende, eller kan skade reproduksjonsevne og arveegenskaper.

Miljøgifter er definert som «lite nedbrytbare helse- og miljøfarlige kjemikalier som hoper seg opp i nærings­kjedene og miljøet» (St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø; Miljøstatus i Norge). Bruk og utslipp av miljøgifter medfører en gradvis og kumulativ forgift­ning av jord, luft, vann, menne­s­­ker og dyr, ofte med lang­varig­e og uopprettelige skader.

Flere helse- og miljøfarlige stoffer er produsert og tatt i bruk i store mengder nettopp fordi de er stabile og ikke brytes ned, for eksempel PCB (polyklorinerte bifenyler). Det betyr også at mange miljøgifter kan spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden, og ende opp i sårbare områder som Arktis.

Forkortelsen PBT brukes ofte for å karakterisere miljøgifter, som er P ersistente (lite nedbryt­bare), B io­akku­­mulerende eller T oksiske. Det er stor variasjon mellom de mange ulike stoffene langs disse tre dimen­sjonene. Organofosfater, brukt som nerve­gass og insekt­midler, er ned­bryt­bare og ikke persi­stente, men langt giftigere enn langsomt nedbrytbare klororganiske stoffer som DDT (diklor-difenyl-tri­klor­­etan) og de beslektede stoff­ene og nedbrytingsproduktene DDD og DDE. PAH (poly­aro­matiske hydrokarboner), bl.a. fra eldre alumini­umsverk, og i impregner­ingsmidlet kull­tjære­­kreo­sot, tidligere mye brukt i jernbane­sviller, telefon­stol­per, bruer og kaianlegg, kan være kreftframkallende, men akku­­mu­leres ikke på samme måte som de mer persi­stente miljø­gift­ene. Flere stoffer kan også for­styrre hor­mon­balansen; de anses som hormon­hermere.

To hovedkategorier av miljøgifter er tungmetaller og organiske miljøgifter:

Tungmetaller er metalliske grunnstoffer som kan inngå i flere kjemiske forbindelser. Kvikk­sølv, som er et giftig metallisk grunnstoff, inngår for eksempel i mange uorganis­ke og orga­nis­ke forbindelser, der de organiske er særlig giftige. Bly, kadmium og kvikk­­sølv er blant de mest problematiske tungmetallene i miljøsammenheng. Disse stoffene har egen­skaper som gjør at de kan skade dyr og mennesker, og de kan lagres svært lenge i levende vev og i miljøet. Mens kvikksølv også har betydelige naturlige tilførsler, er 90 pst. av tilførslene av kadmium menneskeskapte. Bly er i naturen for det meste immobilisert og bun­det til andre grunnstoffer.

Arsén, som er et halv­metall, er mest kjent som giften arsenikk, og ble inntil nylig brukt i CCA-midler (kobber, krom og arsén) til trykk­impregnering av trevirke. Kob­ber er ikke bio­akku­mu­ler­ende, men noen kobber­forbind­elser er meget giftige for vannleven­de organismer, særlig i ferskvann. Krom, tidligere brukt blant annet i CCA, er i noen forbind­el­ser skadelig og bio­akkumu­lerbart. Tinn finnes blant annet i TBT (tributyltinn), som er farlig for marine organis­mer, som purpursneglen, og nå er forbudt til bunnstoff for båter.

Noen hovedgrupper av organiske (karbonholdige) miljøgifter er forbindelser med klor, brom, fluor, fosfor, og hydrokarboner, jf. boks 6.1.

Persistente organiske miljøgifter (POP – Persistent Organic Pollutants) kjenne­tegnes altså ved at de er giftige eller miljøskadelige, lite ned­bryt­bare og bioakkumuleres i orga­nis­mer. Organ­iske miljøgifter, som PCB, DDT og dioksiner, er fett­løselige og lite ned­bryt­­­bare, og lagres der­for i organismers fettvev. På grunn av PCB-påvirkning i enkel­te områd­er er det innført kost­holdsr­åd der man frarådes å spise fiskelever, som er et fett­rikt organ.

Andre stoffer som ikke er fettløselige, lagres i annet vev eller i andre organer. PFOS-relaterte forbindelser (perfluoroktylsulfonat) kan for eksempel binde seg til proteiner i blod og kan bioakku­mu­leres i lever og galleblære. Kadmium lagres i nyrene og kan gi kroniske nyre­skader, mens metylkvikksølv lagres i nyrene og i hjernen. I pattedyr akkumuleres bly i skjelet­tet og i bløtvev.

Radioaktive stoffer kan, som miljøgifter, spres i naturen med vind og havstrømmer. Mange av dem er langsomt nedbrytbare, med svært lange halveringstider, og kan ha betydelige skade­virk­ninger på orga­nismer og dermed på økosystemer. Radioaktive stoffer er både naturlige og menneske­skapte. Det aller meste av den stråledosen nord­menn utsettes for, kommer fra natur­lige kilder, omtrent halvparten fra radon i berggrunn og jords­monn. Også dosen fra medisinsk bruk er langt større enn fra menneskeskapt radioaktiv foru­rens­ning. Atomprøvesprengningene i atmosfæren på 1950- og 1960-tallet er globalt sett fortsatt den største kilden til radioaktiv forurensning av miljøet. De ga i Norge størst nedfall av jod-131, strontium-90 og cesium-137 i de nedbørrike områdene langs kysten. Ved Tsjernobyl-ulykken i 1986 var Norge blant de land som ble mest forurenset, særlig Gudbrandsdalen, Valdres, indre deler av Trøn­de­­lag og sørlige deler av Nordland. Mest alvorlig er cesium-137, som har en fysisk halver­ings­tid på 30 år. Reindriftsutøverne i Midt-Norge er blant verdens mest belastede befolknings­grupper når det gjelder radioaktiv forurensning. Uten kostholdsråd og andre tiltak ville inntak­et her overskredet internasjonalt anbefalte grenseverdier. Tamrein og villrein, med stort opp­tak av radioaktive stoffer fra lav og sopp, er spesielt utsatt. Særlig i områdene nordre Rondane og Snøhetta har en målt høye konsentrasjoner i villrein. Utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebren­sel, franske La Hague og spesielt britiske Sellafield, føres i løpet av få år med havstrømmer, fra Sellafield via Irskesjøen, til norskekysten. Det gjelder særlig technetium-99, med svært lang fysisk halveringstid (213 000 år) og spesielt høyt opptak og konsentrasjon i tang og hummer. Utslippene fra Sellafield (tidligere Windscale) var høyest på 1960- og 1970-tallet, men økte igjen betydelig fra 1994. Siden innføring av ny renseteknologi fra 2004 er utslip­pene av technetium-99 redusert med over 90 pst. Nivåene i tang, fisk og skalldyr langs norskekysten er sunket og ventes å synke videre i takt med de reduserte utslippene.

Nanomaterialer er materialer som innholder partikler med svært liten dimensjon, under 100 nanometer (en million nanometer utgjør én millimeter). Det satses store summer på utvikling og bruk av materialer og produkter basert på nanoteknologi. Ut fra dagens kunnskap har en ikke grunnlag for å anse nanopartikler som et spesielt helse- og miljø­pro­blem, men det er stor usikkerhet, få erfaringer og liten kunnskap om dette. Kjemis­ke stoffer på nanonivå synes å ha andre helse- og miljømessige egen­skaper, og det er behov for bedre kunnskap blant annet om potensialet for persistens og bioakku­muler­ing og interaksjon med biologiske systemer.

6.2 Virkninger av miljøgifter

Miljøgifter kan lagres i enda høyere konsentrasjoner hos dyr på toppen av nærings­kjeden enn hos dyr som er lavere i næringskjeden. En slik oppkonsentrering i nærings­kjeden kalles biomagnifikasjon. Biomagnifikasjon innebærer en fare for at miljøet kan forurenses opp til et nivå som vanskelig lar seg reparere. Dette skyldes at skadene ofte ikke observeres før de opp­dages hos dyr på toppen av næringskjeden.

I tillegg til at dyr på toppen av næringskjeden er mest utsatt, er det meget stor variasjon i dyrs og organismers sårbarhet for ulike stoffer, også innen samme dyregruppe. Rov­fugl og fiske­spise­re er for eksem­pel langt mer sårbare enn andre fugle­arter. Blant disse igjen er for eksem­pel kongeørn klart mer sårbar for DDT-DDE enn havørn og vandrefalk. Mar­svin tåler bare 1/10 000-del så mye dioksin som hamstere. Den faktiske kje­m­iske for­bind­el­sen et grunn­­stoff inngår i, er ofte avgjørende for virk­ningen. Orga­nisk metyl­kvikk­­sølv er langt mer skadelig enn flere andre kvikksølv­for­bind­elser, og orga­nisk bly (tetraetylbly) og organ­isk tinn (TBT) er blant de mest skadelige miljø­­giftene. For andre me­tal­­ler, kan det være de uorga­­n­iske forbind­elsene som arsenikk, som er de farligste.

Størrelsen på dosen en organisme eksponeres for, er helt avgjørende for virkningen både for menneskers helse og for andre organismer. For noen stoffer (som fluor, kob­ber, sink, selén, A-vitamin) kan avstan­d­en mellom anbe­falt daglig nødvendig dose mennes­ke­kroppen trenger, og direk­te ska­de­lig dose, være relativt liten.

Svært ofte er det høyere miljøgiftnivåer i vann og vannlevende dyr enn i dyr på land. For det første havner miljøgifter som slippes ut fra ulike kilder, ofte til slutt i vannmiljøet. For det andre fører oppkonsentrasjon (biomagnifikasjon) av miljø­gifter gjen­nom de ekstra lange nærings­kjedene i vann (som i Mjøsa) og hav til særlig høye nivåer av miljø­gifter hos dyr høyt oppe i nærings­kjeden. Dette gjelder for eksempel sel (immunfor­sva­r­et svekket, jf. sel­døden i Nord­sjø­en og Østersjøen i 1998), isbjørn, ørret og flere sjøfugl­er. For det tredje har vann­lev­en­de dyr ofte særlig store fettlagre hvor miljøgiftene sam­les, og der de far­lig­ste stoffene, som PCB, dioksiner og kvikk­sølv, kan være skadelige selv i små konsen­tra­sjoner.

I et norsk skogsvann med noen få ledd i næringskjeden kan organisk kvikksølv oppkon­sen­treres fra 100 mikrogram per kg nederst i næringskjeden til 1500 mikrogram i ørreten på toppen av næringskjeden. Internasjonalt kjenner en mange langt kraftigere grader av oppkon­sentrering eller bioakkumula­sjon, for eksempel av PCB i De store sjøene i USA/Canada, der konsentrasjonen var 50 000 ganger høyere i egg fra sildemåke enn i plankton. For DDT var nivået i sedi­men­ter i Michigansjøen 0,02 ppm (deler per million), mens det i silde­måker var 98 ppm, altså mer enn 1 000 ganger høyere. I noen tilfeller kan fisk opp­konsentrere organisk kvikksølv (metylkvikksølv) 10 000-100 000 ganger høyere enn i vannet den svømmer i, noe som var en hovedårsak til Minamata­katastrofen i Japan.

Fra 1943 ble DDT brukt med stor suksess mot tyfus, malaria og gulfeber. Midlet var billig, lite giftig for mennesker (dødelig dose 30 gram), men resistens fra fluer (i Sveri­ge alt i 1946) og noen malariamygg alt i 1953 (mange hundre insekt­­arter er nå resisten­te), og tegn på økologiske lang­tidskonse­kven­s­er viste seg fra tidlig på 1950-tallet. For eksem­pel tok DDD knekken på lappe­­dykkerbestanden, med 1 600 ppm DDD i fettvevet, i Clear Lake i Cali­for­­nia i 1954-1960. Den ameri­kan­ske rødstrupen og andre fugle­arter ble desi­mert etter omfat­tende DDT-sprøyting fra 1954 mot skogskader fra bark­biller, som førte med seg en sopp (fremmed art i USA og Europa, opprinnelig fra Asia) som for­årsaker almesyken. DDT med nedbrytings­produkter var blant annet hovedårsaken til vandrefalkens sviktende yngling både i USA og Stor­britannia. Vandrefalken i Norge og Skandinavia er omtalt i boks 6.2. Fra 300 hekkende par langs østkyst­en av USA i 1942 var det i 1960 ingen igjen. (Bestanden er nå bygd opp igjen med klekking og utsetting av fugler fra vestkysten og fra Europa.) Selv om DDT er lite direkte giftig for and­re organis­mer enn insekter, svekker blant annet nedbryt­ings­pro­duktet DDE et enzym hos fugler som er viktig for produk­sjon av kalsi­um til eggeskall.

På 1960-tallet ble det påvist stadig flere slike alvorlige økologiske konsekvenser av bruk av DDT og andre miljø­gifter, ikke minst for fuglelivet og spesielt for rovfugl, både i Nord-Ameri­ka og Europa. DDT og flere beslektede miljøgifter ble deretter stort sett faset ut og forbudt i disse verdensdelene, og en fikk en helt annen oppmerksomhet om langtids­konse­kven­ser av miljøgifter helt generelt. Rundt 1960 ble det produsert rundt 100 000 tonn DDT, mens det rundt 1995 bare var 2 pst. av dette nivået. I alt ble 1-2 mill. tonn produsert og brukt fram til 1990-tallet. En kraftig understrekning av hvor lang­var­ige (persistente) miljø­virkningene kan være er at nivåene av DDT og nedbryt­ings­­produktene ikke begynte å falle (for eksempel i sel i østlige Canada) før tjue år etter den mest inten­sive bruken. Et annet eksempel er at det er først nå, snart førti år etter at DDT ble forbudt i Norge i 1970, at en ser at dvergfalkeggenes skalltykkelse sakte nærmer seg den normale tykkelsen en ser i hundre år gamle egg fra museumssamlinger.

For PCB var forbruk og utslipp av PCB på verdensbasis fram til 1988 omkring 1,2 mill. tonn. I Norge er bruk av PCB forbudt siden 1980. Tidligere ble stoffet særlig brukt i i kon­den­satorer og trans­­for­matorer i kraftoverføring og elektrisk utstyr, i lys­arma­­tur, og i isolér­glass fra perio­den 1965-1975. Omkring 90 pst. av PCB i bruk i Norge ved forbudet i 1980 (1 136 tonn) er nå samlet inn og for­svarlig behandlet. Kartlegging av forekomsten av PCB i slam fra rense­anlegg viser en nedgang på 88 pst. fra 1996/97 til 2001/2002.

Blant de største og mest kjente tilfellene av alvorlige helse- og miljøskader fra miljø­gift­er er kadmiumforgiftning av 5 000 mennesker fra rismarker i Fuchu i Japan i 1955 («itai-itai»), og kvikk­sølv­­for­giftning i Minamata (1956) og i Niigata (Showa Denko-fabrikken, 1965) i Japan. Kjemi­konsernet Chisso slapp ut i alt 600 tonn kvikk­sølv i Minamatabukta fra 1932-1968, med over sytti døds­­­fall, mange titalls mis­dan­nelser ved fødsler, og flere tusen mennesker rammet totalt, etter at fisken i bukta fikk svært høye verdier av metyl­kvikksølv fra sedi­mentene. I Fukuoka i Japan 1968 og igjen på Taiwan i 1979 ble matolje forurenset av PCB. Ved en eksplosjon i Seveso i Italia i 1976 ble det sluppet ut store mengder dioksin­er. Flere tusen kaniner, sauer og kjæledyr ble drept og mange hundre mennesker utsatt for alvorlig eksponer­ing. Rundt 16 000 mennesker døde og flere hun­d­re tusen ble skadd ved spredning av 30-40 tonn kjemikalier (metylisocyanat), brukt ved produksjon av plante­­vern­midler, ved Bhopal­ulykken i India i 1984. Miljøgifter er blant annet sluppet ut til elver og vass­drag i Dnjestr i Ukraina-Moldova i 1983 (4,5 mill. m³ giftige kjemikalier fra en kunst­gjødsel­­fabrikk). Utslipp av 30 tonn pesticider med kvikk­sølv fra San­doz-Basel i 1986 drepte en halv million fisk og ga støtet til omfatten­de opp­rydding i forurensning til Rhinen. Utslipp til Guadiamar fra en bly- og sinkgruve i Aznarcollar i Spania i 1998, og utslipp av 100 tonn ben­zen og nitro­ben­zen fra en petrokjemisk fabrikk i Jilin til Songhua-Amur i Kina i 2005 er andre kjente ulykker.

Kombinasjonen av Norges spesielle topografi, med lange, dype fjorder med grunne tersk­ler ved fjordmun­n­ingene, og norsk bosetting og næringsstruktur, med byer og industri­ste­der innerst i fjordene, har gitt særlig store problemer med foru­ren­set sjø­bunn og opp­hoping av miljøgifter i sedimenter i fjorder og havneområder. Kvikksølv, bly og kad­mium, TBT, PCB og PAH fra smelteverk, skipsverft, annen industri, gruve­drift og avfalls­fyllinger har gitt alvorlig forurensning ved 90 av de 120 lokalitetene som er spesielt under­søkt. Mattilsynet har innført kostholdsråd for sjømat for i alt 800 km² av norskekysten, for 32 havne- og fjord­om­råder med høye verdier av miljøgifter, særlig av PCB og PAH i fiskelever eller blåskjell. Forurens­ede sedimenter dekkes bare lang­somt til av nye sedimenter, og opp­tak av miljøgifter fra sedimentene i organismer i næringskjeden og oppvirvling fra skipstrafikk kan føre miljø­gifter videre ut i miljøet. Til tross for store utslippsreduksjoner og flere tiår siden de alvor­ligste utslipp­ene synker nivåene av miljøgifter i fisk og skalldyr svært langsomt. Bare i ett tilfelle (Vefsnfjorden i Nordland i 2005) har det hittil vært mulig å oppheve kostholdsråd, mens stadig flere områder har fått slike råd ettersom en har fått bedre kartlegging av omfang og nivåer i sedimenter og organismer.

Situasjonen i Mjøsa, jf. boks 6.3 kan illustrere noen viktige generelle forhold rundt foru­rens­ing fra miljøgifter i Norge, både tungmetaller, tradisjonelle miljøgifter og nye stoffer som er blitt registrert i de seinere år, som bromerte flammehemmere og andre stoffer som kan ha hormonhermende virkninger:

6.3 Status og utviklingstendenser

Global produksjon og utslipp av tungmetaller har økt raskt og jevnt med den industrielle utvik­ling. Produksjonen av syntetiske organiske kjemikalier (spesielt petroleumsbasert plast­ og annen petrokjemisk produksjon) er på sin side omtrent tusendoblet siden 1930, da slik produk­sjon begynte for alvor.

Det er nå mer enn 100 000 kjemiske forbindelser i verdenshandelen, et tall som stadig øker; bare en relativt liten andel er eller blir forsvarlig testet; jf. EUs/EØS’ REACH-regelverk (se nedenfor).

Utslippene av bly har i perioden 1960-90 gitt åtte ganger så høye avsetninger (konsen­tra­sjo­ner) globalt som i førindustriell tid, målt som avsetning og konsentrasjon i koral­ler, sedi­ment­er og torvmyrer, og i isbore­kjer­ner fra Grønland. Av­set­ningene er nå om­trent til­bake på før­industrielt nivå. I Arktis, med få lokale både naturlige og menneske­skapte kilder, er 95-99 pst. av avsetningene menneske­skapte (antropo­gene). Totale menne­skeskapte utslipp av bly for hele verden var i 1970 omkring en halv million tonn, i 1983 på 330 000 tonn, og rundt 1995 redusert til 120 000 tonn. Den viktigste kilden var lenge til­setning av bly (tetraetylbly) til bensin. Etter at også Afrika sør for Sahara faset ut bly­bensin i 2006 er utslippene av dette størst i Asia. Den viktigste bruken av bly i 2003 var til blybatterier, med 78 pst. av totalen; resir­ku­lert bly sto for 45 pst. av forbruket. Totale utslipp av bly er både i Euro­pa og USA redu­­sert med rundt 95 pst. i de siste tjue-tjuefem år, med kraftige reduk­sjoner i ut­slipp også fra andre kilder enn bly i bensin. Med en opp­holdstid i atmo­sfæren på dager eller få uker er loka­le kilder de fleste steder på jorda de viktigste, bare 5 pst. eller mindre i Euro­pa og USA kommer fra andre konti­nenter. Norske utslipp av bly er omtalt i boks 6.5 nedenfor.

Menneskeskapte utslipp av kadmium har også gitt rundt åtte ganger så høye konsen­tra­sjoner som i førindustriell tid, nivåer som siden 1970-tallet stadig er blitt lavere. De nyes­­te anslagene for totale globale utslipp er på omkring 3 000 tonn i 1995. Også for kadmium er loka­le kilder de fleste steder på jorda de viktigste,. Utslipp­ fra industrilandene er i gjennom­snitt redusert med rundt 50 pst. fra 1990 til 2003, men som for bly, har en ikke gode nok kilder til å si noe sikkert for resten av verden. Nikkel-kadmium­batte­rier sto i 2004 for 81 pst. av forbru­k­et av kadmium, men er fra 2008 forbudt i EU-EØS-området.

Kvikksølv utslippene globalt har gitt tre ganger så høy forurensing som førindustrielle nivåer. Mellom en tredel og halvparten av kvikksølvutslippene er fra naturlige kilder. Kvikksølv­nivået ble over de hundre årene fra rundt 1850 til rundt 1950 tidoblet blant annet i fjærene fra hønsehauk i Sverige. Kvikksølv har en levetid i atmosfæren på 6-18 måneder, og er derfor vidt globalt spredt. Menneske­skapte utslipp gikk noe opp fra rundt 1 900 tonn i 1990 til over 2 000 tonn i 1995, om­trent tilbake til 1990-nivået i 2000 og trolig videre ned i 2005 (nye måle- og bereg­nings­­meto­der for 2005 gjør at resultat­ene ikke er helt sammenliknbare). Utslippene i Euro­pa, USA og Japan gikk klart ned i perio­den 1990-2005, mens utslipp fra Kina og India er økt. Kinas utslipp, 28 pst. av de globale, det meste fra forbrenning av kull, er tre ganger så høye som utslippene fra USA og India til sammen. Avset­ning­ene i Europa, mest fra lokale kilder, er halvert, men synker nå ikke lenger. Avsetning­ene i USA er lite redu­sert, trolig fordi USA er nærmere kilde­ne i Asia, med økte utslipp. Avset­ning­ene i Arktis, som gjen­spei­l­er globale utslipp, er ikke redu­sert. Virkninger av og internasjonalt arbeid mot kvikksølvutslipp er omtalt i boks 6.4.

I Europa var utslippene av kadmium fem ganger så høye på 1960-tallet som i 2005, en reduk­sjon som særlig skyldes rensetiltak og endringer i industristrukturen. Utslippene av bly, som særlig skyld­tes blyholdig bensin, var mer enn ti ganger så høye på 1970-tallet som i 2005. Utslipp av kvikk­sølv var mer enn fire ganger så høye på 1980-tallet som i 2005, med samme årsaker til reduksjon som for kadmium. Konsentrasjonen av disse stoffene i atmosfæren har sunket tilsvarende, rundt 70 pst. for begge stoffer, med noe mindre reduksjoner i meng­dene i nedbør og avsetning. Ved målestasjonen i Birkenes i Aust-Agder er avsetning via nedbøren redusert med over 90 pst. siden 1976 for både bly og kadmium. For kvikk­sølv var det en nedgang med en faktor på tre både i utslipp, konsentrasjon og avset­ning i Europa langt ut på 1990-tallet, men de siste målinger tyder på at nivået på de globale utslippene, der kvikk­sølv har betydelig lenger oppholds­tid i atmosfæren, overvelder effekten av de krafti­ge reduk­sjonene i utslipp i Europa. Målinger av bly, kadmium og kvikksølv i moser flere steder i Europa viser en reduksjon på 57 pst. for bly og 42 pst. for kadmi­um fra 1990 til 2000, mens kvikksølv ikke viste noen merkbar endring fra 1995 til 2000.

På grunn av spesielle kjemiske og fysiske forhold kan Arktis være et sluk eller «dumping­plass» for opptil 325 tonn kvikksølv årlig, mens de totale globale årlige utslipp er på 1 900-2 000 tonn. Kvikksølvnivåene har vært jevnt øken­de de siste tretti år og viser ingen nedad­gående tendens, mens nivået av PCB og dioksiner er gått klart ned i blant annet isbjørn, polarlomvi og ringsel, og er svært lavt i svalbardrein og ryper, som beiter på land (men høyere i polar­rev, som tar sjøfugl og egg). Derimot øker nivåe­ne av bromerte flamme­hem­me­re, fluor­forbind­el­ser og metylkvikksølv i de fleste dyrearter i Arktis. Blynivåene i Arktis er gått ned med 70 pst. fra 1970-åra til 1990-åra, mens kadmium på Svalbard ikke viste noen klar trend 1994-2003.

Overvåkingsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme), med sekretariat i Norge, ble opprettet i 1991, og er nå et organ under Arktisk Råd (Canada, Danmark/Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA). AMAP har utgitt rapporter om miljø­situ­a­sjonen i Arktis i 1997, 2002 og 2006, og har også en sentral rolle i blant annet FNs miljøvernprogram UNEPs globale arbeid med tungmetaller og miljøgifter.

Danmarks miljøundersøkelser (DMU) har funnet høye verdier av en lang rekke tungmetaller og organiske miljøgifter i vevsprøver fra hvalross og sel. Særlig grønlendere i nordøst og nord­vest, som spiser mye tradisjonell kost som sel, hval og sjøfugl, er utsatt. Noen grønlend­ere har 20 ganger mer PCB i blodet enn en finner i Danmark.

Også Fastlands-Norge er en netto mottaker av miljøgifter: Det er dobbelt så mye tilførsel av kvikksølv fra uten­landske kilder som det samlede norske utslippet, og enda høyere andeler for bly og kadmium. Nedfall av tungmetallene kobber, nikkel og arsén i Øst-Finnmark fra smelte­verket i Nikel på Kolahalvøya var fire-seks ganger høyere i perioden 2004-2008 enn i perio­den 1989-2004.

Når det gjelder norske utslipp av miljø­gifter er utslippene av bly, jf. boks 6.5, gått ned med 96 pst. (1980-2004), av dioksi­ner med 75 pst., av kvikk­sølv med 85 pst., av kad­mi­um med 70 pst. og av arsén med 92 pst. (1985-2005). Utslipp av krom er gått ned med 74 pst. (1995-2004). Rundt 86 pst. av all PCB (polyklorinerte bifenyler) som var i bruk før for­budet i Norge i 1980 var faset ut i 2005, og 93 pst. vil være faset ut til 2010. Fra 1995 til 2005 gikk utslippene av HCB (heksaklorbenzen) ned med 90 pst., av KAB (klorerte alkyl­benzener), med 64 pst., av PER (pentakloreten eller -­etylen), med ca 90 pst., og av TRI (trikloreten eller -etylen) med 90 pst. Derimot har det vært liten eller ingen ned­gang for utslipp av PAH (poly­­­aroma­tiske hydrokarboner) og av kobber (som imidlertid ikke akku­mu­leres).

Mengde og konsentrasjon av klassiske miljøgifter som DDT og PCB i naturmiljøet i Norge er nå redusert kraftig, blant annet målt i egg og fjær fra rovfugl som hønsehauk og dvergfalk, selv om en sentral indikator som egge­skalltykkelse fortsatt er lavere enn naturlig referanse­nivå. Tendensene varierer mellom ulike rovfuglarter og til dels geografisk i Norge, noe som foruten mengde og konsentrasjon av miljøgiftene blant annet kan skyldes ulike byttedyr (fisk, sjøfugl, vadefugl, planteetende smågnagere, andre fugler), lengden på næringskjeden i seg selv, eksponering i overvintrings­områder og ulike evolusjo­nære tilpasninger og følsomhet; blant annet er konge­ørn mer sårbar for DDE enn flere andre rovfugler. Målinger av tung­metal­l­er i moser viser at mens 95 pst. av Norges areal i 1977 hadde verdier over bak­grunns­­nivået var dette redusert til 10 pst. av arealet i 2005, mens reduksjo­nen for kadmium var fra 82 pst. av arealet (i 1985) til 35 pst. i 2005. For PCB viser målinger av blant annet nivået i blåskjell i Indre Oslofjord mer enn en halvering fra 1988 til årene etter 2000, og fore­komsten av PCB i slam fra renseanlegg viser en nedgang på 88 pst. fra 1996-97 til 2001-2002.

6.4 Internasjonalt regelverk og avtaler

Londonkonvensjonen (1972, 1996)

Konvensjonen om bekjempelse av havforurensninger ved dumping av avfall og annet materi­ale ble vedtatt i 1972, trådte i kraft i 1975 og er ratifisert av 85 land. London-proto­kol­len fra 1996, som viderefører konvensjonen, trådte i kraft i 2006 og omfatter 37 land. Den forbyr all dumping i havet fra alle kilder, med noen mulige akseptable unntak, ført på en egen liste.

Baselkonvensjonen (1989)

Konvensjonen om transport av farlig avfall (Convention on the Control of Transboundary Movements of Hazardous Wastes and their Disposal) ble vedtatt i 1989 og trådte i kraft i 1992. Konven­sjonens mål­set­ting er å redusere transport av farlig avfall over landegrensene til et mini­mum. Konvensjonen skal bidra til å minimalisere mengde og giftighet av farlig avfall som er dannet, og å sikre at forvaltningen av dette avfallet er miljømessig forsvarlig, og skjer så nært kilden som mulig. Det er videre bestemmelser om å støtte utviklings­land for miljø­messig forsvarlig behandling av farlig avfall og annet avfall som dannes.

Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) (1992)

Konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (Oslo-Paris-konvensjonen, OSPAR) ble undertegnet i 1992. 20 års arbeid i Oslokonvensjonen og Paris-konvensjonen videreføres gjennom denne konvensjonen, som omfatter 15 land og EU-kom­mi­sjonen.

Konvensjonen omfatter arbeid med felles bestemmelser og anbefalinger for landbaserte utslipp, dumping og forbrenning til havs, overvåking, og for olje- og gassvirksomheten off­shore. Etter fem års arbeid av Norge, Nederland, Frankrike og Storbritannia vedtok OSPAR i 2007 endringer og regelverk som tillater lagring av CO₂ i geologiske formasjoner under hav­bunnen,

Gjennom arbeidet i konvensjonens gruppe for olje- og gassvirksomhet utveksler land­ene erfaring med regulering av industrien, avtaler, prosedyrer og framgangsmåter. Landene infor­merer hverandre også om utslippsmengder og konsekvenser av utslip­pene. De mest aktive landene i dette arbeidet er Norge, Storbritannia, Nederland, Danmark, Tyskland, Irland, Frankrike og Spania. Landene er forpliktet til å innføre vedtak fattet av OSPAR i sine nasjonale regelverk, enten i lover, forskrifter eller enkeltvedtak som utslippstillatelser.

Arbeidet i OSPAR har blant annet resultert i at deltakerlandene skal stille like krav til testing og vurdering av kjemikalier som skal brukes. Stoffenes nedbrytbarhet, potensial for bioakku­mulering og akutt giftighet skal testes. Landene skal også ha sammen­fal­len­de regler for hva som kan slippes ut, og bli enige om hvilke utslipp som skal rapporte­res, hvordan tallene skal presenteres samt hvor ofte og hvordan områdene rundt instal­la­sjonene skal overvåkes. Dette gjør det mulig å sammenlikne miljøtilstanden i ulike havområder, slik at innsatsen kan økes der man ser behov for det.

Rotterdamkonvensjonen (1998)

Konvensjonen om informasjon og forhåndssamtykke i handel med visse farlige kjemikalier (Con­ven­tion on the Prior Informed Consent Procedure for Certain Hazardous Chemicals and Pesticides in International Trade (PIC)) er fra 1998 og trådte i kraft i 2004. Formålet med kon­vensjonen er å hindre uønsket kjemikalie­import og dumping av far­lige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer, særlig u-land. Rotterdamkonvensjonen formidler kunnskap om farlige industrielle kjemikalier og plantevernmidler som er forbudt eller strengt regulert i flere land til partene. Land­ene skal sende inn melding til kon­ven­sjonens sekretariat om stoffer de har forbudt eller strengt regulert. Dersom et stoff meldes inn av stater fra to ulike regioner (det er i dag sju regioner under konvensjonen), skal dette stoffet vurderes for oppføring på PIC-listen. Stoffene på PIC-listen kan ikke eksporteres uten for­hånds­samtykke fra import­landet. Konvensjonen stiller også krav til at partene ved eksport av kjemikalier de selv har forbudt, skal varsle importlandet om dette forbudet.

Nordsjøavtalene (1984-2006)

Landene rundt Nordsjøen har avholdt seks Nordsjøkonferanser om miljøvern, med tilhørende forpliktende erklæringer, i Bremen (1984), London (1987), Haag (1990), Esbjerg (1995), Bergen (2002) og Gøteborg (2006). Nordsjøerklæringene har hatt stor betydning på en rekke områder, blant annet ved beslutningen om føre-var-prinsippet i 1987 og økosystem­for­valtning av havområdene i 2002. Avtalene har satt en rekke mål og frister for blant annet å redusere utslipp av både nærings­salter og miljøgifter, mål som siden er tatt opp av blant annet OSPAR og EU.

Langtransportkonvensjonen (1998)

Under Langtransportkonvensjonen (UN ECE Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution, kanskje best kjent som «Sur-nedbør-konvensjonen», med flere protokoller, senest Gøteborgprotokollen av 1999) er det også to regionale protokoller fra 1998. Disse protokoll­ene gjelder 16 organiske miljøgifter (POP) og de 3 tung­metallene bly, kad­mium og kvikk­sølv. Tungmetallprotokollen forplikter partene til å redusere sine utslipp av disse stoffene til 1990-nivå, og har stor betydning for å redusere tilførslene til Norge og Arktis. Protokollene trådte i kraft i 2003.

IMOs AFS-konvensjon (2001)

FNs sjøfartsorganisasjon IMOs internasjonale konvensjon om regulering av skadelige bunn­stoffsystemer på skip av 5. oktober 2001 (AFS-konvensjonen, International Convention on the ­Control of Harmful Anti-Fouling Systems on Ships) forbyr bruk av miljøskadelige stoffer i bunnstoffsystemer på alle skip. Etter 1. januar 2003 er det forbudt å påføre miljøskadelig bunnstoff på alle skip, og fra 1. januar 2008 skal slike bunnstoffer som hovedregel være fjernet fra alle skip. Fore­løpig er det bare stoffet organotinn (TBT) som er omfattet av AFS-konvensjonen. Andre stoffer som forskning viser er skadelige for det marine miljø, vil bli omfattet av konvensjonen ved at partene vedtar at de legges inn i et vedlegg til konvensjonen. AFS-konvensjonen ble ratifisert av Norge i 2003, og trådte i kraft i september 2008.

Stockholmkonvensjonen (2001)

Denne konvensjonen (Stockholm Convention on Persistent Organic Pollutants, eller POPer) er en global konven­sjon, vedtatt i 2001 og trådt i kraft i 2004, som er opp­rettet for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. POPer brytes svært lang­somt ned i miljøet, spres over store geografiske avstander med vind- og hav­strøm­mer, akku­mulerer i levende organismer og er meget giftige for mennesker og dyreliv. Kon­ven­­sjo­nen innebærer forplikt­elser til å fase ut 12 av de farligste POPene, blant annet PCB og dioksiner. Den setter forbud mot fortsatt bruk av de fleste av disse stoffene.

Lista over disse stoffene («The Dirty Dozen») omfatter åtte klororganiske pesticider: aldrin, klordan, DDT, dieldrin, endrin, heptaklor, mirex, toksafen, to industrikjemikalier: heksa­klor­benzen (HCB), polyklorinerte bifenyler (PCB), og to grupper bipodukter: dioksiner og furan­er. DDT skal begrenses til malariabekjempelse, de to siste skal reduseres, og de ni øvrige forbys.

Konvensjonen skal stanse utslipp av de farligste organiske miljøgiftene, noe som gagner helse og miljø både i utviklingsland og utviklede land. Siden utviklede land i stor grad allerede har faset ut stoffene, er det utviklingsland som bærer mye av byrdene ved at miljøgifter fortsatt er i utstrakt produksjon og bruk i utviklingsland og land med overgangsøkonomier.

På konvensjonens partsmøte i Geneve i mai 2009 ble 160 land enige om å forby ytter­ligere 9 stoffer, bl.a. flere pesticider og flammehemmere som fortsatt er i utstrakt bruk, men som nå må fases ut.

Strategic Approach to International Chemicals Management (SAICM) (2006)

Stra­tegien for reduksjon av skadelige kjemikalier ble etablert på bakgrunn av toppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 og målsettingen som der ble vedtatt om at kjemi­kalier må produseres og brukes på en måte som minimerer skadelige effekter på miljø og menneskelig helse. SAICM ble vedtatt i februar 2006 i Dubai og er et politisk rammeverk for internasjonal handling mot skadelige kjemikalier. SAICM består av Dubai-erklæringen om internasjonal kjemikalieforvaltning, en overordnet kjemikaliestrategi og en konkret handlingsplan. Sekretariatet for SAICM er ledet av FNs miljøfond (UNEP) og Verdens helseorganisasjon (WHO) i fellesskap.

EUs Biociddirektiv

Gjennom EØS-avtalen har Norge felles kjemikalieregelverk med EU. Norsk forvaltning sam­ar­beider derfor med EUs organer og deltar i EU-ledete arbeids- og ekspertgrupper på området. Produkter med biocider benyttes til bekjempelse av uønskede organismer. Med biocid­direk­tivet (98/8/EC) innføres harmoniserte regler for godkjenning av aktive stoffer (biocider) og biocidprodukter i EU-/EØS-markedet. Biociddirektivet er innført i Norge gjennom forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocid­for­skrift­en). Mange biocider og bio­cidprodukter har svært betenkelige egenskaper for helse og miljø. Hensikten med biociddirektivet er å bidra til bedre beskyt­telse av menneskers helse og det ytre miljø. Regel­verket vil i tillegg forenkle handelen av biocider og biocid­produkter mellom de ulike EU/EØS-landene. Direktivet trådte i kraft i 1998.

EUs/EØS’ REACH-regelverk

EU-kommisjonen la i februar 2001 fram en ny kjemikaliestrategi. Strategien har flere politis­ke mål, bl.a. beskyttelse av helse og miljø, opprettholde og forbedre konkurranse­evnen til EUs kjemiske industri og forhindre oppdeling av det indre marked. Mangelen på kunnskap om kjemikalienes helse- og miljøvirkninger er den sentrale utfordringen på kjemi­kalieområdet. Som del av strategien vedtok EU etter en tre år lang prosess, i desember 2006, en samlet kjemi­kalielovgivning. Denne kalles REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of CHemicals).

Det nye regelverket i EU om registrering, vurdering, godkjenning og restriksjoner av kjemi­kalier (REACH) ble innlemmet i EØS-avtalen i 2008 og godkjent av Stortinget samme år. REACH er nå det grunnleggende systemregelverket for kjemikalieforvaltning i Norge.

Formålet med REACH er å oppnå bedre beskyttelse av helse og miljø ved å få bedre kontroll med produksjon, import, bruk og utslipp av kjemiske stoffer. Regelverket pålegger nærings­livet å dokumentere at kjemiske produkter som brukes er trygge for helse og miljø. Med REACH vil industrien få bevisbyrden for å vise at produktene deres er trygge. Det er nærings­livet selv som skal registrere kjemiske stoffer, med informa­sjon om helse og miljøegenskaper, forventede bruksområder samt en enkel risikovurdering.

Alle som produserer, importerer, bruker eller distribuerer kjemikalier, blir nå pålagt et større ansvar for kunnskap om og sikkerheten ved bruk av kjemikaliene. REACH vil påvirke alle ledd i forsyningskjeden, fra store kjemikaliebedrifter til små verk­steder.

Det er opprettet et nytt kjemikaliebyrå, European Chemicals Agency (ECHA), som har en sentral rolle i gjennomføringen av REACH, hvor også Norge deltar. ECHA ligger i Helsinki. For å få tilgang til EØS-markedet må alle aktuelle stoffer registreres til ECHA.

6.5 Nasjonal lovgivning

Forurensningsloven (1981)

Lov om forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 gjelder for de fleste forurensnings­kildene. Forurensningslovens formål er å verne det ytre miljø mot foru­ens­ning og å redusere eksisterende forurensning.

Forurensningsloven trådte i kraft i 1983. Den slår fast at ingen har lov til å forurense uten at det er gitt tillatelse til det. Slik tillatelse er for enkelte virksomheter og på visse vilkår gitt i lovens § 11 eller i forskjellige forskrifter om forurensende virksomhet.

Hovedregelen er at forurensende virksomhet må ha konsesjon (individuell tillatelse) fra forurensningsmyndighetene. Forurensningslovens § 28 setter videre forbud mot forsøp­ling. I forurensningslovens kapittel 8, som trådte i kraft 1.8.1989 er det gitt regler om forurensernes erstatningsansvar. I § 55 er det blant annet slått fast at forurenseren er erstatningsansvarlig for forurensningsskade uten hensyn til egen skyld.

Forurensningsloven administreres av Miljøverndepartementet. Søknad om utslipps­tillatelse for industrivirksomhet o.l. skal sendes til SFT, eller til fylkesmannens miljø­vernavdeling for virksomheter de er forurensningsmyndighet for.

Forurensningsloven har i utgangspunktet en begrenset anvendelse overfor forurensning fra samferdsel, men forurensningsforskriftens kapittel 7 om lokal luftkvalitet inneholder krav til overholdelse av grenseverdier for ulike stoffer som bidrar til lokal forurensning. Denne delen av forurensningsforskriften gjelder for all utendørs luft, og forurensningsloven er dermed gjort gjeldende for samferdsel, så langt forskriftens bestemmelser rekker. Forskriften er en imple­men­tering av EUs direktiver for utendørs luftkvalitet. Gjennom forskriften gjøres kommunene til forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Dette betyr at kommunene er ansvarlige for at bestemmelsene i forskriften følges opp.

Et viktig trekk ved forurensningsloven og dens praktisering er at en i Norge tidlig utviklet en «lokaltilpasset» forurensnings­politikk der en satte utslippsgrenser og konsesjoner med utgangspunkt i hva fjorden og dalen lokalt hadde av resipientkapasitet (lokale tålegrenser). Bak­grun­nen for dette er at en i Norge har hatt en rekke akutte vann- og luftforurensningsproblemer knyttet til byer og industristeder innerst og nederst i til dels dype daler og fjorder, med terskler som be­grenset utskifting av vann med havet utenfor, og lokalklimatisk «inversjon» som begren­set utskifting av luft­mass­ene. Norge har dermed hatt en litt annen tilnærming enn for eksempel Tyskland og Nederland, som primært har lagt relativt ensidig vekt på krav om best tilgjenge­lig teknologi (BAT). Et annet viktig trekk ved norsk lov­giv­ning og forvaltningspraksis på forurensnings­området er at en relativt tidlig også utviklet en inte­grert politikk, der en så utslippskonsesjoner til luft, vann og av avfall (bl.a. farlig avfall) under ett (på tvers av ulike miljømedia). Dette var til forskjell fra flere land som langt opp på 1980-tallet til dels hadde ulike konse­sjons­ord­ninger og ulike for­valtnings­organer for utslipp til vann og luft (jf. EUs direktiv for inte­grert forurens­nings­kontroll, IPPC, Integrated Pollution Prevention and Control, 96/61/EC).

Produktkontrolloven (1976)

Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) av 11. juni 1976 skal fore­bygge at produkter medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av for­styr­relser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende.

Produktkontrolloven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt. Loven skal også forebygge at forbruker­tjenester medfører helse­skade.

Produktregisteret ble opprettet i 1981. Produktregisteret er myndighetenes sentrale register over kjemiske stoffer og produkter som omsettes i Norge. Fra 1. januar er Produkt­registeret inte­grert i SFT. Alle farlige kjemikalier som det omsettes 100 kg eller mer av per år, skal deklareres til Produktregisteret. Det er også deklarasjonsplikt for mikrobiologiske pro­duk­ter. I tillegg er det mulig å deklarere frivillig. Det er i overkant av 25 000 produkter regis­trert i Produktregisteret. Antallet øker med ca. 500 produkter hvert år.

Produktregisteret er i første rekke et serviceorgan for statlige organer som Direktoratet for arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Giftinformasjonen, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Petroleumstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Statens forurensningstilsyn.

Opplysninger fra Produktregisteret blir brukt til myndighetenes kontroll av produktmerking, kjemikaliedokumentasjon og omsetning av kjemiske stoffer, risikoanalyser knyttet til kjemis­ke stoff- eller produkttyper, til statistikk, samt som grunnlag for Giftinformasjonens råd og veiledning i forbindelse med akutte forgiftninger.