Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2009: 22

Det du gjør, gjør det helt— Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge

Til innholdsfortegnelse

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

Utvalgets forslag fremgår av sammendraget i kapittel 1 og er grundig beskrevet og begrunnet i kapittel 6.

Utvalget har ikke foreslått endringer i de etablerte ansvarsforholdene mellom de tre forvaltningsnivåene. Utvalgets forslag har dermed få administrative konsekvenser ut over forslaget om at det statlige barnevernet og helseforetakene skal etablere felles institusjoner, jf. kapittel 6.5 og pkt. 7.2.4 nedenfor. Det kan også hevdes at forslaget om etablering av et lavterskeltilbud i kommunene innen psykisk helse, jf. kapittel 6.3 og pkt. 7.2.2 nedenfor, i noen grad kan få administrative konsekvenser for kommunene.

Dersom forslaget om samordning av lovverk tas til følge, jf. kapittel 6.7 og pkt. 7.2.6 nedenfor, vil også dette kunne få betydning for hvordan kommunene selv velger å organisere de respektive tjenestene, f.eks. ved sammenslåing av tjenester som nå er organisert i egne enheter.

7.2 Nærmere vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av de enkelte forslagene

7.2.1 Personlig koordinator

I kapittel 6.2 har utvalget foreslått at individuelle planer skal forankres i opplærings- og barnehagelovene. Alle mottakere av individuell plan skal ha rett til å få oppnevnt en personlig koordinator, med forpliktelser som ikke fremgår av gjeldende regelverk. En vil måtte regne med at forslagene vil gi en økning i antall mottakere av individuelle planer. En tydeliggjøring av koordinatorfunksjonen vil også isolert sett medføre et visst ressursbehov. Utvalget ser at forslaget vil medføre noen startkostnader knyttet til opplæring og utvikling av veiledningsverktøy. Forslagene gir ikke utvidede rettigheter i forhold til tjenester.

7.2.2 Lavterskeltilbud i kommunene når det gjelder psykisk helse

I kapittel 6.3 har utvalget foreslått at det tas inn en bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven som tydeliggjør kommunenes ansvar for å etablere tjeneste for psykisk helsearbeid i kommunen. Dette vil blant annet medføre behov for flere psykologer i kommunene. Folkehelseinstituttet v/Divisjon for psykisk helse har anslått at det vil være behov for 1 psykolog pr 700 barn og unge under 18 år for å dekke det anslåtte behovet.

Det foreslås også at det eksisterende tilskuddet til forsøk med psykologer i kommunehelsetjenesten (Kap 764, post 60), utvides til å bli en handlingsplan for styrking av psykologtilbudet i kommunene. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å utrede hvor stort tilskuddet bør være, men det bør økes vesentlig i forhold til de 30 millioner kroner som er foreslått i statsbudsjettet for 2010.

De enkelte kommuner må vurdere om forslaget nødvendiggjør etablering av en helt ny administrativ enhet i kommunene, eller om tilbudet kan etableres i tilknytning til eksisterende enheter.

7.2.3 Tidlig innsats

I kapittel 6.4, om tidlig innsats, har utvalget foreslått at kommunene gis ansvar for å gjennomføre en generell kartlegging i form av en sjekkliste for å identifisere barn og familier med risikofaktorer. Utvalget mener det bør utvikles et standardisert og enkelt kartleggingsskjema for dette formålet. Utviklingen av kartleggingsskjemaet vil innebære ressursbruk. I dette arbeidet vil det også være naturlig å ha en dialog med de ulike fagmiljøene. Utvalget mener imidlertid dette er et utviklingsarbeid som faller naturlig inn i de respektive instansers løpende arbeid.

Utvalget har i omtalen av forslaget, understreket at kartleggingsskjemaet må få en form og et omfang som gjør det mulig for det pedagogiske personalet i barnehagene og skolene å gjennomføre kartleggingen uten vesentlig merarbeid. Barnehagene og skolene har allerede i dag ansvar for å identifisere barn og unge med særskilte behov. Det pedagogiske personalet i barnehagene og i skolene skal med andre ord ikke påføres en ekstra arbeidsbyrde, men snarere ivareta dette ansvaret på en mer systematisk og hensiktsmessig måte.

7.2.4 Koordinering av døgnbasert hjelp

I kapittel 6.5 har utvalget foreslått fem uavhengige tiltak på området koordinering.

Det første forslaget er at det statlige barnevernet og helseforetakene skal opprette felles institusjoner for barn og unge som åpenbart trenger ytelser og hjelp fra begge tjenestene. Dette kan skje på flere måter. Det kan bygges eller etableres helt nye institusjoner til formålet, eller det kan være en endret organisering av driften og det innholdsmessige tilbudet ved allerede eksisterende institusjoner. Dette kan medføre merutgifter.

Det andre forslaget i kapittel 6.5 er at det tas inn en lovbestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som pålegger de regionale helseforetakene å samarbeide med statlig regional barnevernmyndighet om institusjonsplassering av barn og unge. Utvalget kan ikke se at den foreslåtte lovbestemmelsen vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

Det tredje forslaget i kapittel 6.5 gir helseforetakene en lovbestemt forpliktelse til å fremskaffe et egnet tilbud innen det psykiske helsevernet i situasjoner hvor fylkesnemnda for sosiale saker treffer vedtak om plassering i sengepost (døgnplass). Forslaget innebærer at helseforetakene til enhver tid vil være forpliktet til raskt å skaffe til veie en plass når behovet er der (beredskapskapasitet). Isolert sett kan dette innebære en merutgift på driftssiden i helseforetakene. Samfunnsøkonomisk vil en lovbestemt plikt for helseforetakene til å fremskaffe et egnet tilbud til dem det gjelder, ikke innebære en merkostnad, men mer dreie seg om hvilken av de to tjenestene som skal gi tilbudet.

Det fjerde forslaget i kapittel 6.5 går ut på at det opprettes et tvisteløsningsorgan som kan løse uenigheter mellom det psykiske helsevesenet og barneverntjenesten der det er avklart at det er behov for døgnplass, men der uenigheten er knyttet til spørsmålet om hvilken type institusjon barnet skal få plass i. Utvalget har ikke gått nærmere inn i hvordan et slikt tvisteløsningsorgan skal bygges opp, men legger til grunn at organet vil trenge et lite sekretariat. Utgiftene til driften av sekretariatet og til honorering av de sakkyndige medlemmene, kan vanskelig tenkes å utgjøre mer enn ca. 1 million kroner pr år.

Det femte og siste forslaget i kapittel 6.5 er en presisering i spesialisthelsetjenestelovens § 3 – 1 om at døgnbaserte tilbud til barn og unge skal være tilgjengelig uavhengig av tjenestemottakers alder, samt at tilbudet skal være under kontinuerlig drift. Dette kan også medføre merutgifter.

7.2.5 Barnevernloven som rettighetslov

I kapittel 6.6 har utvalget foreslått at barnevernloven endres slik at den blir å forstå som en rettighetslov sett fra barnets ståsted. Dette er et forslag som også tidligere har vært fremmet, og som har blitt avvist både ut fra faglige og økonomiske betraktninger. Utvalget kan imidlertid ikke se at det er dokumentert at det å gjøre barnevernloven til en rettighetslov, vil føre til økte utgifter for det kommunale barnevernet. Utvalget ser ikke for seg at rettighetsfestingen skal innebære at barna og de unge det gjelder, skal kunne påberope seg rettigheter som det barnevernfaglig og reelt sett ikke er behov for.

7.2.6 Samordning av lovverk

I kapittel 6.7 har utvalget foreslått at sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og eventuelt barnevernloven etableres som ett felles lovverk. De administrative og økonomiske konsekvensene av en slik reform er allerede omtalt av Berntutvalget i kapittel 15 i NOU 2004:18. Berntutvalget skriver at det i tråd med mandatet, ikke foreslås nye rettigheter for den enkelte tjenestemottaker, men snarere en presisering av allerede eksisterende. Videre sies det at « En eventuell økning av utgiftene på bakgrunn av forslaget vil derfor kunne anføres å være uttrykk for at intensjonene bak dagens lovgivning ikke er oppfylt».

7.2.7 Taushetsplikt – utveksling av informasjon som forutsetning for koordinering av tjenestetilbudet

I kapittel 6.8 har utvalget foreslått at det igangsettes en samlet gjennomgang av rettsoppfatninger og praksis når det gjelder taushetsplikt og opplysningsplikt i de ulike fagmiljøene som arbeider med barn og unge. Utvalget legger til grunn at forslaget kan følges opp som del av det ordinære utviklingsarbeidet i de respektive departementene. I regjeringens strategi for forebygging fra 2009 er det allerede slått fast at det skal igangsettes et interdepartementalt arbeid på embetsmannsnivå for å gjennomgå taushetspliktsbestemmelsene og opplysningsplikten. Utvalget legger til grunn at oppfølgingen av forslaget kan skje innenfor rammen av dette arbeidet.

7.2.8 Finansieringsordninger

I kapittel 6.9, som omhandler finansieringsordninger, har utvalget foreslått at det foretas en gjennomgang av refusjonssatsene til poliklinikk for psykisk helse barn og unge med tanke på om prissettingen kan påvirke omfang av samarbeidet med andre tjenester. Utvalget ser dette som en del av det ordinære ansvaret ethvert forvaltningsorgan har i forbindelse med fastsetting av de årlige satsene. Utvalget kan derfor ikke se at dette har økonomiske og administrative konsekvenser av betydning.

7.2.9 Henvisningsrett

I kapittel 6.10 har utvalget foreslått at PP-tjenesten, psykologer og helsesøstre gis henvisningsrett til det psykiske helsevernet for barn og unge. Forslaget er ment som en ren forenkling av dagens henvisningsordning, og vil i noen grad gjøre det overflødig å la henvisningene gå via fastlegene. Forslaget vil i lys av dette ha en utgiftsdempende effekt, i og med at fastlegene får frigjort noe tid som ellers ville måtte brukes til henvisningsarbeidet. For PP-tjenesten, psykologer og helsesøstre vil situasjonen i stor grad bli som den er nå, i det disse ofte er dem som tar initiativet til de aktuelle henvisningene.

7.3 Samfunnsmessige gevinster

Et samhandlende og koordinert hjelpeapparat, og et fokusskifte innen tjenestene fra avventende til tidlig innsats, vil begge deler være viktige virkemidler for å nå målet om at flere barn og unge skal lykkes godt på sine viktigste samfunnsarenaer, i barnehagene og i skolene. Dette vil kunne redusere kostnader knyttet til utsatte barn og unge innen helsesektoren, utdanningssektoren, justissektoren og barnevernsektoren.

Utvalget legger også til grunn at forslagene til tiltak vil bidra til at flere ungdommer kommer inn i voksenlivet med den personlige og faglige kompetanse og mestringsevne som trengs og etterspørres. De samfunnsmessige gevinstene av dette er åpenbare, ikke minst når det gjelder behovet for fremtidige helse-, sosial- og trygdeytelser.

Til toppen
Til dokumentets forside